Vaterland er området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva. Opprinnelig var det en forstad til Christiania det det ikke var murtvang, og man kunne bygge hus av tre som var billigere. Området ble innlemmet i byen i 1839. Her var krokete gater, ganger og streder (Tomtestredet, Vognmannsgangen, Persgangen). Vaterland ble sanert i 1960-åra. Av det gamle Vaterland eksisterer nå bare spredte rester langs Brugata, f.eks. deler av en bondehandelsgård fra 1700-tallet i Brugata 3a – i bakgården til serveringsstedet ”Teddy’s softbar” (1958-).
Utvikling
Strandlinja gikk opprinnelig høyere opp (på oversida av Jernbanetorget). Først var dette et sumpaktig område, ofte oversvømt. Bjørvikas innerste del ble fylt opp gradvis 1670-1760. På Vaterland lå byens bordtomter. Her ble tømmeret skipet ut. Navnet Waterland – vasstrukkent land på nederlandsk – kom i bruk på 1600-tallet under trelasthandelen med nederlenderne.
Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.
Vaterlands bru 1654 – var hovedinnfartsveien til byen fra øst. Nybrua kom først i 1827. Gammel bebyggelse, som antakelig ikke var staselig, ble brent ned på stattholder Nils Trolles befaling i 1658. Men nye elendige hytter ble bygd opp til arbeidsfolk. I utkantene kom en enkel, men velstelt bebyggelse – for håndverkere og høkere (kjøpmenn med begrensede rettigheter). Kjøpmennene kunne tjene store penger på bondehandel, losji, skjenkesteder og bordeller.
Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv
Utover 1800-tallet forsvant hagene, husene fikk påbygg, trangbodde leiegårder ble reist, og mot slutten av århundret også industribygg. Vaterland skole åpna i 1873 (revet 1969). Vaterland kirke sto ferdig i 1899 (revet 1959). Det var blitt et utbygd lokalt bysamfunn.
Saneringstrusselen kom tidlig. Den første regulering ble vedtatt i bystyret i1933 der trafikkforbindelsen øst -vest var i fokus og restriksjoner for grunneierne kom. Så fulgte forslumming. Planer ble lagt etter krigen. Saneringsvedtak kom i 1954-1959. T-baneutbygging sto på trappene til de nye drabantbyene. I løpet av 10 år fra 1959 ble omtrent all bebyggelse revet. Akerselva ble lukket, trafikkmaskinen anlagt. Nå er den gamle forstaden bare et fåtall store bygninger svært ulikt det tidligere miljøet: her er Postgirobygget, Oslo S, Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum, Oslo Plaza – Oslos eneste hotell som er vendt mot Mekka for der var det en stund planer om en moské – islamsk kultursenter, vedtatt i bystyret i 1979 – og Vaterlands park.
Virksomhet i Vaterland
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/003).
Her drev man med trelast, handel, håndverk, transport, boliger og serverings- og overnattingssteder – det ses av gatenavn på kartet:
– Rødfyllgata – Bjørvika gikk helt opp hit på 1600-tallet. Etter hvert fylte flisbanker opp utafor elveoset, her ble brygger. Gata var hovedgate i Vaterland på 1700-tallet med mange fine gårder, da kalt Vaterlands Tvergate. Her bodde Karl 12. under beleiringen av Akershus i 1716. To gårder herfra kan man se på Folkemuseet (nr 12 – der man viser gamle håndverk – og nr 21).
– Karl den 12.s gate ble oppkalt i 1874 etter den svenske krigerkongen som invaderte landet.
– Tomtegata – har navn etter bordtomtene, opprinnelig Lille Strandgate. Hamsun bodde en kort stund i nr 11. Vaterlands asyl (kalt daghjem fra 1925) lå i nr 10, «Tilholdssted for Børn af den fattigere Befolkning», og først og fremst skulle de holde barna borte fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».
– Sukkerhusgata – oppkalt 1871 etter det nedlagte sukkerraffineriet til Even Stenersen/JørgenYoung. I 1870 ble gården og tomta solgt til Kristiania kommune. Området ble brukt til bl.a den nye Vaterland skole (huset også Den tekniske aftenskole fra 1876 og var Fortsettelsesskole for gutter. (Nedlagt 1932. Revet i 1969).
– Repslagergangen, fra Tomtestredet (der Oslo S er) – Repslager er en håndverker som lager tau og slår rep. Her lå i nr. 4 lå C. Jensens Private Hotel og Restauration. Tvers overfor lå et tønnelager, så bøkkere hadde også virksomhet her.
– Vognmannsgata – vognmennene som kjørte hest og vogn, var den tids drosjer. Her lå Holters tranraffineri, såpe- og lysfabrikk på hjørnet mot Elvegata. Den ble en av landets største lyfabrikker. I nr. 17 lå Frelsesarmeens slumstasjon og i nr. 14 Folkehospitset eid av Vaterland menighet.
Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).
– Brugata – her var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsveien. Mange garvere holdt til her og trykkerier var det flere av. I Brugata 17a lå Aktietrykkeriet grunnlagt av typografen Christian Holtermann Knudsen i 1884 og SocialDemokraten (seiere Arbeiderbladet, Dagsavisen) til de flytta til Folkets hus i 1907. Splitkeinfabrikken lå i Brugata 3c, og var på 1930-tallet landets største skifabrikk (drevet av familien Østby). Gunerius Pettersen, grunnlagt i 1852, var først en kolonialhandel som lå i Brugata 8. To år senere ble bedriften flytta til i Storgata 34 der den fremdeles ligger. Storgata 34 var en typisk bondehandelsgård, med stall, brennevinsstue og flere slags handel. Gunerius’ egen forretningsdrift gikk gradvis over til manufakturhandel. I Brugata 9 der ”Den røde mølle ligger” var fra 1850-åra til 1920 ca. et bevertningssted som gikk under tilnavnet ”Rottefella”. I Brugata 12 lå ”Stampen”, et pantelånskontor startet av Kristiania Folkebank. (I 1912 fantes det 11 pantelånskontor i Oslo. Du ga långiveren en eiendel som sikkerhet for et lån.) Her var også kinoen – Central Verdenstheater.
Hvem bodde på Vaterland?
Her bodde arbeidsfolk, håndverkere og kremmere. Siden kjente personer som kan nevnes er:
– De to legendariske skøyteløpere: Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Axel Paulsen skøyteløper (verdensmester) og kunstløper (axelhoppet), var sønn av en kjøpmann i Vaterland (kaffeforretning i Brugata 19), og drev selv handel her. Oscar Mathisen bodde som barn en tid på Vaterland.
– Ólafía Jóhannesdóttir – var en islandsk kvinne som på begynnelsen av 1900-tallet etablerte og drev herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og en ren seng å sove i. En statue reist av henne ved Vaterlands bru, 1930.
– Moritz Nachtstern, overlevende fra Holocaust, ”falskmyntneren fra Sachsenhausen”. Bodde i Brugata 15 (funkisbygg fra 1933 med mange utleieleiligheter) da han ble arrestert i november 1942 og sendt med Donau til nazistenes konsentrasjonsleire. Han kom tilbake hit etter krigen, og også kona og deres datter bodde her en stund.
– Forfatteren Knut Hamsun bodde en tid i Tomtegata på Vaterland før gjennombruddet som forfatter. Arne Garborg bodde også her en tid den første tida som student.
Et gryende ungdomsopprør kan spores til Vaterland skole
Ungdomsaksjonen «Et sted å være» i 1969 – ble dannet av en flokk som søkte kommunen om å få låne Vaterland skole en periode før den ble revet. De fikk til og med et tilskudd fra Oslo kommune på 20 000 kroner for å lage en utstilling som viste hva ungdom var opptatt av – som et motsvar til en planlagt kommersiell «Teenage Fair». Utstillingen handlet om prevensjon, musikk, teater og de arrangerte verksteder.
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
På 1960-tallet ble mesteparten av den gamle forstaden Vaterland revet i forbindelse med at forstadsbanene øst for sentrum ble bygget. Noe av den gamle bebyggelsen finnes imidlertid ennå, og mange er interesserte i denne særegne bydelens historie.
Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.
I 1960 ble bilsalget sluppet fri og stadig flere fikk bil. Planene for T-banen var allerede klare og utbyggingen i gang. Men det gikk for sakte og flere og flere så behovet for å kjøpe seg bil og bruke den til og fra jobb.
Av Caroline Juterud
Folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon
Allerede i 1963 var trafikksjefen og Oslo kommune ute og oppfordret bileiere til å ta trikken til jobb.
I 1965 kom Oslo byplankotor med Transportanalysen for Oslo-området
Inspirert av en studietur til ulike storbyer i USA utarbeidet en delegasjon av eksperter Transportanalysen for Oslo-området. I 1965 ble denne analysen lagt fram av Oslo Byplankontor. Etter å ha kalkulert forventet befolkningsvekst til 50% økning innen 1990, med alt det betydde av økte antall boliger, nye arbeidsplasser og trafikk, kom ekspertene frem til at den beste løsningen var en 12-felts motorvei tvers igjennom det sentrale Oslo fra Skøyen til Etterstad. Trafikken inn til sentrum skulle gå via en motorvei gjennom Frognerparken og under Slottet. Mens et stort treetasjes fordelingskryss på Olaf Ryes plass skulle sende trafikken i to brede løp gjennom og ut av byen østover.
Slik skulle det se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.
Heldigvis skulle det vise seg vanskeligere enn ekspertene hadde trodd å legge motorvei gjennom sentrum. Mange av byens borgere gikk ut i protest. Planen om motorvei gjennom Frognerparken førte til opprettelsen av foreningen Frognerparkens venner og utover på 70-tallet steg motstanden mot saneringsprosjektene i Oslo sentrum. Innen 1967 hadde også ferdigstillelsen av de tre østlige T-banenelinjene begynt å fungere som et alternativ til bilen. T-banen fraktet folk til og fra sentrum hver dag.
De røde T-banevognene sto klare til å frakte folk fra drabantbyene i Øst og inn til sentrum.
Det som står igjen av ekspertenes planer i dag er Bispelokket, Nylandsveien og Nylandsbrua. De står der fortsatt og viser oss hvordan Oslo sentrum kunne ha sett ut hadde 60-tallets planer kommet til virkelighet.
I fjor var det 50 år siden Oslo fikk sin T-bane og dermed fikk status som verdens minste by med fullt utbygd T-banesystem. Men T-banens historie i Oslo går lengre tilbake enn det—nesten 40 år tilbake i tid til Nationaltheatret stasjon og 27.juni 1928. da kong Haakon åpnet Nordens første tunnelbane på Holmenkollbanens linje mellom Majorstuen og Nationaltheatret stasjon. Det var da begrepet «Undergrunnen» ble etablert Oslo.
Av Torgrim Hegdal
Reklameplakat for Undergrunnsbanen
Da tunnelen sto ferdig var det brukt nesten 14 millioner kroner på den, og den var nesten 2 km lang. Den aller første ideen om tunnelen dukker opp rundt forrige århundreskifte.
I 1900 forslår direktør Seiersted i AS Holmenkolbanen byggingen av en tunnelbane slik at Holmenkolbanen skal få en tilknytning til sentrum. Nedgangstider utsatte planene og først i mai 1912 kom sprengningsarbeidene i gang. Da var det tenkt en enkeltsporet bane med en kostnadsramme på 2,3 millioner kroner. Mellomstasjoner skulle det være i Josefinegate og Industrigata. Det var også snakk om en Homansbyen stasjon. Både i Slottsparken, Oscarsgate og Valkyriegata ble det jobbet via nedsprengte sjakter.
Fra første stund var det en strøm av klager fra naboer som merket rystelser og setningsskader. Allerede etter et halvt år skjedde en dramatisk hendelse som skulle få betydning for det videre arbeidet. I området ved Valkyriegata kollapset hele gatelegemet og 800m3 masse forsvant i dypet.
Det ble en strøm av protester da setningsskadene ble et faktum.
I oktober 1914 ble alle byggearbeider innstilt pga protestene. Da var halve tunnelen utsprengt, og slik ble den stående i 12 år. Så seint som i 1931 falt de siste dommene i erstatningssakene og AS Holmenkolbanen måtte ut med til sammen 2,7 millioner i erstatning til huseierne i området.
Da arbeidet igjen ble gjenopptatt i mars 1926 var mange forutsetninger forandret. Grunnen var kartlagt mye bedre, traseen var delvis omlagt, og selskapet gikk inn for dobbeltspor. Det var også ønske om en helt ny stasjonsbygning på Majorstua med Kristoffer Lange som arkitekt. Prisene hadde steget, og kostnadsanslaget var mer enn seksdoblet.
Valkyrien stasjon
Det ble bestemt at det enorme krateret i Valkyriegata skulle bygges om til stasjon og dermed bortfalt både stasjonene i Josefinegate, Industrigata og Homansbyen (Oscarsgate).
Det ble ingen stasjon i Homansbyen
Dette er årsaken til at Majorstua stasjon hadde en tvillingstasjon i 57 år. Valkyrien stasjon ble stengt i 1985.
Men ønsket om stasjon i Homansbyen sluknet aldri. Seinest i den samferdselsdugnaden som kalles Oslopakke 3 ligger Homansbyen stasjon inne med 700 millioner. Dette til tross for at Ruter har frarådet dette.
1917 var sannelig sporveiens år i hovedstaden. Om sommeren ble to nye sporveisselskap etablert A/S Akersbanerne og AS Ekebergbanen. Samme høst ble det utlyst en internasjonal ”sporveiskonkurrance” for Kristiania og Aker kommuner. Vinnerutkastet «Kristianiadalens pulsårer» har sterke likhetstrekk med det t-banesystemet Oslo har i dag.
Av Torgrim Hegdal
Sporveiskonkurransen 1917
Målet var ”at faa en plan for fremtidens sporveis- og lokalbanenet inden de to kommuner”, som skulle tilfredsstille trafikkbehovene for lang tid framover. Deltakerne fikk ”friest mulige hænder”, men det var ønskelig at de eksisterende hovedlinjene i byen ble beholdt i størst mulig grad, uten at dette var en bindende klausul. Fristen var 1. juni året etter, og premiene var på henholdsvis ti tusen, åtte tusen og seks tusen kroner.
Utkastene måtte inneholde en plan for samtlige hoved- og sidelinjer med holde- og vendeplasser, bebyggelse, plattformer, sporkryss, verkstedsanlegg og lignende. I tillegg hadde kommunene spesielle ønsker for de nye linjene, både når det gjaldt traseer og endeholdeplasser. Aker kommune ønsket å bygge ut kollektivtilbudet fra sentrum opp til Berg og Tåsen, der det skulle etableres en hageby, og Kristiania ville få etablert linjer til Bygdøy og til «egnehjem»-bebyggelsen på Ekeberg.
«Kristianiadalens pulsaarer»
Portrett av Jørgen Barth
Det kom inn tretten bidrag. Bidraget som vant førstepremien var levert av direktøren for Kristiania Sporveisselskab, ingeniør Jørgen Flood Sandberg Barth, og hadde tittelen ”Kristianiadalens pulsaarer”. Barth så for seg 19 baner som skulle frakte folk til og fra sentrum. Disse skulle samles i fire hovedlinjer inn til byen.
Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.
En av de nye linjene var ringlinjen, som Barth mente var nødvendig som ”bindeled mellem de forskjellige bydele og hurtigbaner gjennem byen”. Ringen skulle ligge midt mellom det daværende sentrum og bygrensen. De fire linjene skulle gå i tunneler gjennom indre by til Stortorget, hvor det skulle innrettes en underjordisk sentralbanegård.
På denne måten mente Barth at kollektivtrafikken skulle effektiviseres og forbedres i løpet av en femtiårsperiode, med radikal forkortelse av tidsbruk for de reisende, og tog som passerte sentralbanestasjonen hvert 1 ½ minutt.
«Forenede Kræfter»
Andrepremien ble tildelt ingeniørene Johs. Dybwad og Johan Waage for deres utkast ”Forenede Kræfter”. Dette bidraget foreslo, i likhet med direktør Barth, opprettelsen av både ringlinje, undergrunnsbane og høybane for å føre trafikken gjennom byen. Ingeniørene foreslo ellers en kabelbane som forbindelse opp til Ekebergplatået, noe direktør Barth ikke ville anbefale. Han ønsket heller en sidelinje fra Ekebergbanen, noe som også senere skulle bli realisert i Simensbråten linja.
Et av de mer radikale forslagene var at det skulle bygges kabelbane til Ekeberg.
I 2016 feirer Oslos T-banesystem 50-årsjubileum. Selv om dagens T-banesystem ikke er identisk med Barths planer for ”Kristianiadalens pulsaarer”, er det store likheter mellom direktørens kollektivforslag anno 1918 og T-banesystemet anno 2016.
Edvard Munchs hjem på Ekely, selve våningshuset, ble revet i 1960. Det finnes bilder og beskrivelser av huset, men hvordan så det opprinnelig ut? Det var tvil om det overhodet fantes en byggesak fra huset ble oppført, eller om den var bevart. Nylig dukket byggesaken opp, under opprydning i noe arkivmateriale hos en av kommunens etater. Endelig kan vi se hvordan bygningen var tegnet i 1897.
Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.
Det var ikke Munch som bygget huset. Amtsgartner og handelsgartner Adolf Martin Petterson kjøpte Jarlsborgveien 14, gnr. 29 bnr. 9 (senere 29) i Vestre Aker og fikk i 1897 oppført tre bygninger: Et toetasjes våningshus, et privet og vedbod og en drengestue i to etasjer.
Ved den statlige folketellingen i 1900 er det oppgitt 11 beboere på eiendommen fordelt på tre husstander. Familien Petterson bestod av Adolf Martin, hustru Johanne Malene og tre døtre.
Bygningskommisjonen i Vestre Aker ville opprinnelig ikke godta Pettersons plassering av våningshuset fordi det ville bli liggende for nært nabogrensen. Petterson forklarte at han ville kjøpe noe av nabotomta, og bygningskommisjonen ser ut til å ha godtatt dette.
Som alle andre bygninger måtte bygningene på Ekely takseres for brannforsikringsformål. Den første branntaksten over bygningene ble satt 3. januar 1898. Her finner vi en mer utførlig beskrivelse av hvordan bygningene så ut, både utvendig og innvendig.
Branntaksten fra 1898 har mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene så ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.
I 1916 solgte han Ekely til Munch, som bodde og arbeidet her til sin død i 1944.
Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.
I forbindelse med arbeidet med fattigdomsprosjektet har Oslo byarkiv etablert et samarbeid med Universitetet i Oslo. Dette samarbeidet gjør det mulig for bachelorstudenter og masterstudenter ved Universitetet å skrive oppgaver basert på kildematerialet fra Oslo byarkiv. Dette har resultert i svært mange og spennende oppgaver som har kastet nytt lys over Oslo historien.
Studentoppgaver:
Mangelsgården, Prinds Christian Augusts Minde 1890. Foto: O.M Væring/Oslo Museum
På 1800-tallet ble Mangelsgården i Storgata 36 brukt som en tvangsarbeidsanstalt som huset byens «uverdige fattige». Et opphold på arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde ble både brukt som straffemetode og som et minimumstiltak mot fattige som myndighetene ikke ville gi understøttelse. I denne oppgaven undersøker jeg hvem og hvorfor folk ble satt inn på arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde i lys av fattigloven av 1863 og laizzes-faire-tankegangen. Jeg har brukt arbeidsanstaltens individlister fra 1864 som primærkilde i undersøkelsen.»
Fattigfolk var ifølge Sundt mer utsatt for lyter og laster enn øvrig befolkning. Ønsket om å «redde» barna ut av dårlige kår og umoralske foreldre, hadde nok derfor i utgangspunktet gode intensjoner. Likevel er det tydelig at barna møtte ulike skjebner både når det kom til familieliv, institusjoner og kriminalitet. Denne oppgaven ser på livsløpene til tre gutter utsatt av Christiania fattigvesen mellom 1877-1887. Undersøkelsen forsøker å følge guttene ut i voksenlivet for å se utsettelsenes påvirkning på barnas liv.
I 1868 satte Christiania Representantskap ned en komité som skulle undersøke hva som skulle gjøres med byens stadig voksende fattigutgifter. Eilert Sundt ble valgt til formann, og publiserte Om fattigforholdene i Christiania. Komiteen arbeidet videre under ledelse av høyesterettsadvokaten og stortingsmannen Daniel Kildal og la fram sin betenkning til formannskapet i 1873. En rekke av møtene fra denne nedsatte komiteen er stenografisk nedtegnet og gir rik innsikt i de ulike aktørenes tanker og handlinger i fattigdomsdebatten så vel som sakens gang. Denne oppgaven belyser hvordan kommunens beslutningstagere vurderte og neglisjerte den kvinnelige filantropiske bevegelses fremvekst. Hvem var hovedaktørene og hva mente de i fattigdomsdebatten om hvordan tidens «sociale» spørsmål kunne løses?
Fattigstyrets møtesal 1933. Foto: ukjent/Byarkitekten. Oslo byarkiv A-20031/Ua/0008/009.
Illustrasjon: Fattigstyrets møtesal 1933. Foto: Oslo byarkiv A-20031/Ua/0008/009
I denne oppgaven har jeg sett på hvordan lover og vedtak på statlig og kommunalt nivå som indirekte eller direkte har påvirket Kristiania kommunes pleiebarn i perioden 1845-1915 har utviklet seg. Oppgaven er komparativ og sammenligner lovene som kom i tidsperioden for å stadfeste hvordan lovgivningen rundt utsatte barn har endret seg. Mot slutten av oppgaven gjør jeg i tillegg en komparasjon av lover og vedtaks påvirkning på disse barna sammenlignet med den stadig mer organiserte filantropien rettet mot barn og ugifte mødre. Jeg prøver å finne ut hvordan lovene påvirket utsatte barn eller barn som sto i fare for å bli satt vekk, og i hvilken grad filantropi spilte en rolle i den gradvise forbedringen av barnas levekår. Hvorfor skjedde det en stor revisjon i lovene rundt fattige barn på 1800-tallet? I hvor stor grad hadde filantropi en påvirkning på disse barnas levekår? Og ikke minst, ble barnas levekår forbedret?
Hvordan var forholdene for barn som måtte arbeid på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet. Hadde barna på landsbygda og i byene de samme rettigheter? Sosialdepartementet i Norge utarbeidet en rapport om omfanget av barnearbeid i byene i Norge, i rapporten sies det at en liknende rapport ikke er påkrevd for landsbydistriktene. Ut i fra denne rapporten ble det opprettet lover for å regulere barnearbeid i norske byer, slike lover uteble for landsbygda. I denne oppgaven har jeg for å vise hvordan barnearbeid foregikk i byene brukt Edvard Bull sine arbeiderminner. Arbeiderminnene er intervjuer gjort mellom 1950-1962 om arbeideres barndom og voksenliv. For å belyse hvordan barna på landsbygda hadde det har jeg brukt I manns minne av Knust Hermundstad som viser til folks dagligliv i landdistriktene i Norge. For å forsterke minnesamlingene har jeg supplert med faglitteratur fra blant annet Ellen Schrumpf, Ingeborg Fløystad og Dagfinn Slettan. Litteraturen viser at det ikke var noen større påkjenning for barna i byene å arbeide enn for barna på landsbygda. Det var ingen grunn slik jeg kan se det til å ikke regulere bruken av barn i arbeid på landsbygda. Barna på landsbygda jobbet like hard, lenge og mye som bybarna. Ofte hadde de også lengre dager med arbeid, ettersom skolen la mer til rette for at barn på landsbygda skulle arbeide. De var også ofte lengre borte fra familie og venner enn det barna i byene var. Mange arbeidet ved andre gårder, og bruk og ble tidlig sendt bort for sesongarbeid. Hvordan et slikt skille mellom barnearbeid i byene og på landsbygda kunne oppstå bunner nok mye i tradisjoner som lå i det å bruke barn i arbeid på landsbygda, synligheten av barnearbeid ved fabrikkene i byene og forskjellen i synet på arbeidsforholdene i byene og på landsbygda. På landsbygda fantes det i motsetning til i byene frisk luft, grønne åkre og idylliske omgivelser, dette ble sett på som fine arbeidsforhold, og det ble derfor lettere å rettferdiggjøre barnearbeid på landsbygda.
I en tid hvor prevensjon var nærmest ikke-eksisterende, nådde i 1870-årene tallet for barn født utenfor ekteskap, en ny rekordhøyde. 14.3 prosent av barna født i Christiania mellom 1876-1885 var uektefødte, en prosent langt høyere enn på landsbasis, samtidig som uektefødte barn og deres mødre i stor grad ble stigmatisert av samfunnet fordi de ble oppfattet som en uønsket, økonomisk byrde. Temaet i denne oppgaven er samfunnets syn på alenemødre og uektefødte barn i Christiania, og hvordan kvinnene forsøkte å løse situasjonen for sitt og barnets eget beste. Oppgaven bygger på egenprodusert statistikk fra Fattigvesenets forhørsprotokoll no. 31, (hjemstavnsundersøkelser) 26/11 1889 – 30/6 1892 Barselbok, statistikk fra samtiden fra Det Statistiske Centralbureu, og et forsøk på å gjenfinne ”savnede” barn i folketellingen for 1875 fra Digitalarkivet. Jeg har også benyttet meg av en tabell fra Heidi Torstensens hovedoppgave Ugifte mødre og barnefedre i Kristiania på 1800-tallet. Forskninger i forbindelse med fødsel, forpleining og forsørgelse av barn født på Fødselsstiftelsen for å etterprøve oppgavens hypotese om hvorfor så få alenemødre klarte å beholde barnet hos seg etter fødsel.
Boligsituasjonen for Kristianias fattige forverret seg i årene med bolignød, da mangelen på boliger tvang flere mennesker til å bo i ubeboelige leiligheter. I statistikk fra Kristiania Sunnhetskommisjons boligkontor og beskrivelser fra boligkontorets sjef kan man se hvordan antall ledige boliger sank betraktelig, og at flere ble tvunget til å bo i ubeboelige leiligheter. Temaet for denne oppgaven er tilstanden og den generelle utviklingen for boligene i Kristiania som ble undersøkt og oppmålt av Kristianias Sunnhetskommisjon, fordi det ble funnet «sanitære misligheter» i boligene. Oppgaven baserer seg hovedsakelig på tall og statistikk fra Sunnhetskommisjonens boligkontors årsberetninger for perioden 1908-1923 samt boligtilsynets årsberetninger for 1919-1923. Beretningene er bilag i Sunnhetskommisjonens årsberetninger, som er tilgjengelige ved Byarkivets bibliotek. Jeg har også brukt enkelte artikler fra funnet i Nanna Brochs arkiv ved Riksarkivet.
Da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i kommunevalg i 1910 og Stortingsvalg i 1913, ble en samfunnsgruppe holdt utenfor. Det å motta fattigunderstøttelse ga grunnlag for suspensjon fra stemmeretten i Norge i perioden 1898 til 1919. Temaet for denne oppgaven er endringer i stemmerettslovgivningen for de fattigunderstøttede fra 1898 til 1919. Oppgaven baserer seg på det digitale arkivet til Stortinget og Stortingsforhandlingene som er tilgengelige på https://www.stortinget.no, samt de originale Stortingsforhandlingene som ligger i magasinet på universitetsbiblioteket, Georg Sverdrups hus. I Paragraf 52 i Norges grunnlov, sto opplysninger om hvilke krav som måtte oppfylles dersom man skulle være stemmeberettiget og hvilke handlinger som ga grunnlag for suspensjon. I 1898 da det innføres allmenn stemmerett for menn i ble det lagt til et tillegg i paragrafen som omhandler de som har mottatt fattigunderstøttelse. Paragraf 52 d, ga suspensjon fra retten til å stemme «ved at nyde eller i det siste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet». I årene frem mot 1919 var dette tillegget oppe til diskusjon gjentatte ganger, det fører etterhvert til at Stortinget fjerner tillegget og var dermed det første nordiske landet som ikke lenger holdt de fattigunderstøttede utenfor valglokalene. Gjennom litteratur som omhandler de fattigunderstøttede og bruk av Oslo Byarkivs digitale arkiv og formidlingsblogg, får man en innsikt i hvordan disse menneskene som var nederst på rangstigen i samfunnet levde, og hvordan de fikk en ekstra bør å bære gjennom å miste stemmeretten da de i nød måtte gå den tunge veien til fattigvesenet.
Denne oppgavens tema er arbeiderbarns oppvekst i Kristiania på slutten av 1800-tallet. En stor andel av Kristianias innbyggere tilhørte arbeiderbefolkningen. Veksten i Kristiania førte med seg sosiale problemer, og dette vekket bekymring. Det ble rettet oppmerksomhet omkring barns levekår og oppdragelse, og siste halvdel av 1800-tallet er en tid med økt samfunnsinteresse og sosialt ansvar for barn. Med dette som bakteppe vil jeg i denne besvarelsen undersøke hvordan det var for barn av arbeiderklassen å vokse opp i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Ved å ta i bruk «Arbeiderminner», vil jeg undersøke hvordan barndom ble opplevd i hovedstaden. Utgangspunktet vil altså være minner om barnets egne erfaringer og den voksnes betraktninger rundt egen oppvekst.
For mange er barndom nærmest ensbetydende med å tilbringe tid sammen med sine søsken. Det å bruke hverandre som lekekamerater og vise hverandre omsorg er viktig, og søsken knytter ofte nære bånd tidlig i oppveksten. De som har vokst opp med egne søsken i dag kan jo forestille seg hvilken traumatisk opplevelse det ville vært dersom en ble splittet fra sine søsken som barn, og tvunget til å bo i fremmede familier på hver sin side av landet. For de fleste vil nok dette være et utenkelig og virkelighetsfjernt scenario, men det var faktisk dette som skjedde med mange barn som vokste opp i Kristiania i tiårene før og etter år 1900. Gjennom å undersøke et utvalg barn i manntallsprotokoll nr. 7 (1897-1910) fra det som het Fattigvesenets kontor for utsatte avd. 3, har jeg lyst til å finne ut mer av hva som skjedde med søsken som ble satt ut på denne tiden.
Med fattigloven av 1845 ble ansvaret for de fattige tillagt kommunene.I Kristiania kommune ble ansvaret for utsetting av barn etter hvert underlagt Kristiania fattigvesens «kontor for utsatte». Med utgangspunkt i fattigvesenets egne arkiver ønsker jeg å kartlegge dette kontorets virksomhet. Hvor mange barn ble utsatt? Hvor ble de sendt? Hvor gamle var de og hvordan fungerte ordningen generelt? Videre vil jeg undersøke hvilke tiltak kontoret gjorde for å sikre gode forhold i pleiehjemmene. Hvordan forgikk tilsynet og hvem ble ansett som egnede pleieforeldre? Ble utsetting gjennom fattigvesenet sett på som en vel fungerende ordning av de involverte eller finner man store sprik mellom ide og praksis?
Tema for min oppgave, familieliv i husmannsfamilier på 1800-tallet, er en del av sosial- og kulturhistorie som er vanskelig å forske på. Slik aspekt som familieliv til arbeidsfolk har ikke så mange beretninger og skriftlige kilder, som er brukbare for å bygge opp et bilde av deres liv. Arbeidere og vanlig folk fra lavere sosiale lag etterlot sjelden dagbøker eller memoarer. Derfor er minnesamlinger som Husmannsminner verdifulle, og det er denne jeg vil basere meg på.
I denne oppgaven skal jeg se nærmere på debatten rundt visitasjonsvesenet i Kristiania på slutten av 1800-tallet. For å få en oversikt over prostitusjonen i Kristiania på 1800-tallet, starter jeg med en kort redegjørelse av hvorfor det ble visitasjon, debatten som ble rundt visitasjonen og hvordan dette ble løst. Deretter skal jeg se nærmere på hvem de prostituerte var, visitasjonsordningen og debatten rundt den. Hva var det egentlig som skjedde? Var deres løsning den eneste muligheten eller kunne det vært løst på en annen måte? Det har blitt forsket veldig lite på denne debatten før.
I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan boligforholdene var på Sagene i 1890‐årene. Jeg vil bruke undersøkelser rundt arbeiderklassens levekår fra denne tiden. ”Flukten fra landsbygda” førte til boligkamp i hovedstaden og boligprisene steg med tiden. Dette var et problem for arbeiderne med deres lave inntekter. Min problemstilling er som følgende: Hvordan var arbeidernes boligforhold på Sagene tidlig i 1890‐årene?
Det har alltid eksistert barn og unge som av ulike årsaker ikke mestrer de utfordringene samfunnet gir dem og det å identifisere disse menneskene har alltid vært en av skolens funksjoner. Hvordan man som samfunn skal behandle og ivareta den yngre generasjonen er et tema som alltid har vært aktuelt, selv om synet på barn og oppdragelse har forandret seg i mye underveis i historien. Under en kritisk periode som den tyske okkupasjonen handlet hverdagen mye om å få endene til å møtes, og dessuten om å skåne barna så mye som mulig i det som var en generelt vanskelig situasjon for folk flest.
I 1809 ble stiftelsen Prinds Christian Augusts Mindre opprettet. Denne stiftelsen var ment til å fungere som en arbeids og forsørgelsesanstalt for de fattige i Kristiania. Stiftelsen ble opprettet av en gruppe velstående som var bekymret for det økende antallet arbeidsløse og fattige i Kristiania på denne tiden. I denne oppgaven vil jeg redegjøre hvordan bruken av Prinds Christian Augusts Minde, endret seg. Jeg vil ta i bruk Arne Omsteds historiske beretning om Prindsen, utgitt i 1911, som utgangspunkt. I Omsteds beretning kommer det tydelig frem at bruken av Prindsen endret seg over tid, og at driften av Prindsen ikke ble slik stiftelsen i utgangspunktet hadde tenkt.
Denne skal ta for seg vekst og fall i det kommunale fattigvesen i perioden 1920-1945, med hovedvekt på perioden 1935-1945. Det kommunale fattigvesen var et organ som skulle gi en individuell behovsprøvd ytelse og som hadde som mål å skulle lindre nød blant fattige. De trengende var i perioden i størst grad syke, eldre, foreldreløse barn og enslige forsørgere, i tillegg var det i mellomkrigstiden en økende gruppe med arbeidsledige arbeidsføre. Ytelsene fra fattigvesenet var knappe, men alle trengende skulle få nok til overlevelse.
I fortidens og dagens skole har enkelte elever skilt seg ut ifra resten av skolen på forskjellige måter. Noen av disse menneskene har til tross for dette klart seg bra senere i livet, andre har det gått dårlig med og enkelte har skapt problemer i mindre og større grad for resten av omverdenen. Temaet er problematisk og komplekst da det finnes svært mange og ofte ulike årsaker til at mennesker handler slik de gjør, derfor kan det være svært relevant å se nærmere på årsakene til problemene som har oppstått underveis i historien. Oppgaven baserer seg på journaler fra 50 unge gutter som ikke klarte å følge den ordinære skolen omkring århundreskiftet 1900 og som ble sendt på Geitmyra tvangsskole.
Man kan regne stortingsvalget i 1915 som det første allmenne valget. Likevel var det fortsatt en betydelig del av befolkningen som ikke fikk lov til å stemme ved valget i 1915. En av hovedgrunnene til dette var at ordningen rundt mottakelse av fattigstøtte kun føre til tap av stemmerett i 1898. Med utgangspunkt i fattigkrets 4 har jeg, gjennom denne oppgaven, kommet fram til at årsakene til at fattige i Kristiania fikk suspendert stemmeretten, ved det første allmenne stortingsvalget for kvinner og menn i 1915.
Allmenn statsborgerlig stemmerett ble innført i 1913, da Norge som foregangsland lot kvinner stemme på linje med menn. Det var likevel ikke slik at alle kunne stemme, blant annet fikk de som mottok fattigstøtte stemmeretten suspendert. Dette vedvarte til 1919 da Stortinget opphevet loven som kunne frata fattigunderstøttedee stemmeretten. Hvem ble fratatt stemmeretten mellom 1913 og 1915 i Kristiania? Hva skulle til for å bli fratatt stemmeretten, og hvem ble rammet av dette?
I 1845 fikk Norge en ny fattiglov. Denne loven baserte seg på det gamle skillet mellom de verdige og de uverdige fattige. De verdige fattige var de gamle, syke og foreldreløse barna. Disse skulle få understøttelse av fattigvesenet. De uverdige fattige var de som hadde evnen til å arbeide, og derfor burde klare seg selv. Disse skulle ikke få hjelp fra det offentlige. I denne oppgaven har jeg undersøkt praktiseringen av fattiglovens bestemmelser om de uverdige fattige i Christiania året 1850: Hvem kategoriserte de uverdige og hvem var de uverdige i praksis? Jeg har avdekket en økt tvangsbruk mot de uverdige fattige i perioden. Perioden var preget av liberalistiske tanker om minimal og avskrekkende fattighjelp. Dette ble praktisert gjennom en stor mengde innsettelser i arbeidsanstalten «Prinds Christian Augusts Minde». Arbeidsanstalten fungerte både som avskrekkende straff og som et minimumstiltak myndighetene tok i bruk ovenfor de som var uverdige understøttelse men som de ikke kunne la dø av sult.
I denne oppgaven vil jeg undersøke synet på oppdragelse og straff i kildene fra tvangsskolen Geitmyra. Elevjournalene vil her bli brukt som den primære kilden. Hvis beslutningen om å sende et barn til tvangsskolen var av vergerådet gjaldt dette de som hadde utført straffbar handling, men var under kriminell lavalder. Hvis det var noen som ble anbrakt av skolestyret gjaldt dette barn som forsømte skolen eller utviste dårlig oppførsel. Dette handlet da i hovedsak om skulk. Den tredje kategorien gjaldt barn som ble ansett for å trenge et midlertidig opphold.
Tema for denne oppgaven er utsatte barn fra Kristiania på slutten av attenhundretallet, med utgangspunkt i fattigvesenets Kontor for utsatte. Protokollene viser at bakgrunnen for utsetting var mange. Alt fra fortellinger om eneforsørgere: «faderen der er en ordentlig mand har 2 børn til at forsørge. 5 og 8 års gamle,» til at grunnen for utsettelse er notert som «Streifer paa gaden blant daarlige kamerater » fra skolen sin side. Foreldre som selv ønsket barnet utsatt: «Gutten er meget slem og tyvaktig. Udsat efter foreldrenes anmodning«, eller at grunnen er notert med det korte ordet «sygelig«.1 Jeg vil i denne oppgaven derfor se på mønster i den sosiale bakgrunnen hos de utsatte og årsaker til bortsetting i privat pleie i perioden 1887- 1897. Jeg vil også ta for meg hva slags holdninger og diskurs det offentlige Norge hadde i forhold til utsettelse.
Den 27. og 28. april 1900 raste en debatt i Odelstinget. Striden sto om Sosialkomiteens innstilling til den nye loven om løsgjengeri, betleri og drukkenskap. Odelstingets representanter var splittede, mange var positive til utkastet slik det forelå, mens andre mente det behøvde vesentlige forandringer. Spesielt §§ 1 og 2 ble mye diskutert. Debatten handlet om det vanskelige juridiske skillet mellom arbeidsledighet og arbeidsskyhet, verdighet og uverdighet – som i praksis betydde skillet mellom hjelp eller straff.
Senere forsking og personlige beretninger har gjort det klart at forholdene hos datidens fosterforeldre og barneinstitusjoner svært ofte var uholdbare og preget av utnyttelse. Hvem var disse barna, og hvem var foreldrene deres? Barna ble delt i to grupper, foreldreløse og det vi i dag ville kalt barnevernsbarn. Barna i den siste gruppen kommer inn under avdeling tre og er de barna denne oppgaven fokuserer på. Disse barna ble nærmest auksjonert ut til de privatpersonene som var villige til å ta seg av dem for lavest mulig lønn. tegner et ganske trist bilde av situasjonen for de fattiges barn.
Lakkegaden rundt 1900 var en lang gate som strakte seg fra dagens Grønland (ved Vaterlandsbrua) til Trondheimsveien ved Sofienberg, den nedre delen fulgte Akerselvas østre bredd. Lakkegaden var en arbeiderklassegate. Undersøkelsen av ulike kilder om Lakkegaden rundt 1900 forteller om fattigdom og nød. Det er vanskelig å si noe entydig om hvor stort innslaget av fattigdom og nød i Lakkegaden var rundt 1900. Mens folketellingene viser forholdsvis få fast understøttede, tyder materialet fra forsorgsforstanderens dagbøker på at mange hadde behov for hjelp, i hvert fall i perioder. De understøttede var ofte eldre og enker. Men også yngre, særlig de med barn, trengte i perioder understøttelse.
Denne undersøkelsen handler om et av barneasylene i Aker og Kristiania på 1800-tallet, asylet på Grønland. Byarkivet har arkivmateriale fra institusjonen som går over nesten hundre år. Asylet ble åpnet i 1839, på en tid det var et stort behov for sosial hjelp på Grønland. Undersøkelsen tar for seg asylet i de første årene etter starten og hvilke tanker og ideer som lå bak et slikt prosjekt.
I denne oppgåva skal eg gjere greie for drivkreftene bak lausgjengarlovas tilbliving. Eg skal vise korleis lovforslaget vart motteke i Stortinget, og kva aktørar som spelte dei viktigaste rollene i debatten for og imot lovvedtaket. Deretter skal eg forsøke å finne kva motiv desse aktørane hadde for å godta ei lov som i følgje Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen har vore ei av dei hardast kritiserte i norsk lovverk. Til slutt skal eg vise kva omfang kriminaliteten hadde og kva konsekvensar lova fekk for lovbrytarane.
Kategoriseringen av de innsatte i arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde fra folketellingen i 1865 indikerer en fullt utviklet tvangsarbeidsanstalt.Ved å undersøke individlistene for anstalten fra dette tidsrom finner man at det ligger mer bak denne kategoriseringen. Med dette som utgangspunkt vil jeg foreta en grundig analyse av tilstanden i arbeidsanstalten, utover de opplysninger man får fra statistikken i folketellingen. Er det for eksempel opplysninger, tiltak eller bestemmelser/forhandlinger som ligger til grunn for å godta en slik ensidig kategorisering av de innsatte? Er der store variasjoner på tross av tilsynelatende likhet? Oppgavens formål er ikke å undersøke om arbeidsanstalten var en anstalt for tvangsarbeidere, men hvorvidt dette var tydelig ved utgangen av 1865, samt hvordan man kan forklare situasjonen.
Utgiftene til fattigvesenet hvilte på de enkelte kommuner, og disse utgiftene ble gjerne fordelt på innbyggerne i kommunen. Store skatter til fattigvesenet ble følt som tyngende og ikke minst økende. De fattige ble dermed ofte oppfattet som en byrde for kommunen og dens innbyggere. Spørsmålet er da: I hvilken grad forsøkte fattigvesenet og den enkelte kommunen å minske utgiftene ved å hjelpe de fattige til å emigrere? Denne oppgaven forsøker å gi et lite innblikk i denne problemstillingen ved å studere fattigvesenets understøttelsesprotokoller for Vestre Aker for året 1869 og perioden 1878 – 1887.
I 1809 ble stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde opprettet. Denne stiftelsen skulle være en arbeids- og forsørgelses anstalt for Kristianias fattige. Litt over hundreår etter skrev datidens forstander Arne Omsted en historisk fremstilling av anstaltens virksomhet. I denne fremstillingen kommer han med en påstand om at anstalten gjennomgikk en overgang fra å være et arbeidshus for frivillige arbeidere til å bli et tvangsarbeidshus av ren fengselsmessig art. Arne Omsted mener at denne overgangen skyldes innføringen av fattigloven av 1845. Det er denne påstanden jeg diskuterer i denne oppgaven.
Ved bruk av Norsk Retstidende, statistikk fra perioden, lover og beretninger om rettssystemet gir oppgaven et innblikk i hvordan det norske rettssystem – og dettes oppfatting av fattige og indirekte årsaker til fattigdom – kan ha påvirket hundrevis om ikke tusenvis av fattige i både Kristiania og Norge generelt. Den viser også litt av omfanget av tvangsarbeid som institusjon i Norge på slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet.
Omstreifere, eller tatere, reisende eller romani, som gruppa blir referert til som i dag, ble på 1900-tallet ble rammet av en assimilasjonsprosess som et resultat av at de fra midten av 1800-tallet i økende grad ble sett på som et sosialt problem. Med utgangpunkt i kildemateriale fra Kristiania fattigvesen, fokuserer oppgaven på bortsetting av omstreiferbarn.
I 1902 tok seks kvinner sete i Kristiania bystyre for første gang. Adgangen til kommunepolitikken var blitt åpnet for kvinnene.
Av Øystein Eike
FOTO: Stortinget, ca. 1900 (A-70091/Ua/0001/161).
‘Velmødt’
Ordfører Andersen Aars åpnet Bystyrets møte 30. januar 1902 med følgende hilsen: «Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et ‘velmødt’ til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blandt os, et velkommen i våre rækker».
Kvinner fikk stemmerett i 1901, og ble valgbare til kommunestyrene. I Kristiania ble seks kvinner valgt inn ved valget samme år. Det var Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink, som representerte Høire, Margaretha Strøm og Martha Tynæs for Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen møtte for Kvindestemmeretsforeningen. I Aker ble det ikke valgt inn noen kvinner i 1901, men tre kvinner var suppleanter. Det var Dina Larsen Hovind (Venstre), Mariane Sophie Mathiesen (Høire), og Karen Mathilde Berntsen (Arbeiderpartiet).
En milepæl
Elise Heyerdahl ble valgt inn i Bystyret for Høire i 1901. Hun stiftet senere Høirekvinnenes klub. Fotograf L. Forbech.Det tok enda mange år før kvinner fikk stemmerett ved Stortingsvalg, i 1913. Men stemmerett ved kommunale valg var en milepæl og en seier. Riktignok var det en sensusbegrensning, som innebar at man måtte ha en viss inntekt for å kunne stemme dersom man ikke hadde en ektemann som betalte skatt. Inntektsgrensen var likevel lav, og relativt mange kvinner fikk stemmerett. 20 807 kvinner hadde stemmerett ved valget i 1901. 3745 kvinner fikk stemmerett kun på grunnlag av egen inntekt, mens resten hadde stemmerett gjennom sine menn.
Da valglokalene ble åpnet for kvinnene i 1901, kom det som en overraskelse på kvinnene. Det var ikke så mange år siden den organiserte og systematiske kampen for kvinners politiske rettigheter var begynt. Norsk Kvindesaksforening ble dannet i 1884, og det var en sensasjon da Gina Krog og Laura Rømcke argumenterte for saken i Studentersamfundet samme år. For kvinnesakskvinnene var det viktig å vise at kvinner hadde nådd den politiske modenheten som de selv mente var påkrevd, og at kvinner over hele landet sto samlet om kravet om stemmerett. I alle partier var det mannlige støttespillere. Flest i Arbeiderpartiet og Venstre, men også i Høire. At flere av de mest aktive kvinnesaksforkjemperne, som Fredrikke Marie Qvam og Randi Blehr var politikerfruer, hjalp også for saken.
Kvinner i alle partier
Kvinnene ble valgt inn fra listene til nesten alle partier. I tillegg stilte Kvindestemmeretsforeningen egen liste i Kristiania. Det skulle være en upolitisk liste, ifølge foreningen, og gikk ut i avisene med en appell: «Efter vor Mening bør det kommunale Arbeide helst ikke ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.» Dannelsen av et kvinneparti ble kritisert av kvinner utenfor foreningen, og førte til en splittelse mellom kvinnesaksforkjemperne.
Kvinnene ble regnet med. Anna Rogstad, som skulle bli første kvinnelige stortingsrepresentant, og andre kvinner med en viss minimumsinntekt fikk delta ved kommunevalget i 1901. Faksimile fra Det kommunale Mandtal for Kristiania 1901. Jacobs Kreds, magistratens arkiv (A-20125/Eq).
Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om betydningen av kvinnenes inntreden i politikken. For kampen for stemmerett ved stortingsvalg, var nok 1905 viktigere. Det ble satt igang en underskriftskampanje som samlet 279 878 underskrifter fra kvinnene til støtte for Stortingets 7. juni-beslutning. Det var en kraftig demonstrasjon av viljen til politisk deltakelse. Betydningen av 1901 er kanskje først og fremst at kvinner nå kunne delta i lokalpolitikken. Dessuten ble mannlige skeptikere beroliget ved å se at kvinnene fordelte seg langs etablerte politiske skillelinjer. 1901 innebar altså ingen radikal omveltning i praktisk politikk på kort sikt. En grundigere studie ville kanskje kunne fortelle hvordan kvinner satte sitt preg på den politiske hverdagen.
Kilder:
Gamme, Anne. «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før.» Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2001.
Hagemann, Gro. Aschehougs norgeshistorie bind 9. Det moderne gjennombrudd 1870-1905, Oslo 1997.
Hagemann, Gro. De stummes leir? 1800-1900 i Blom, Ida og Søgner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo 1999.
Kjeldstadli, Knut. Oslo bys historie bind 4. Den delte byen. Fra 1900 til 1948, Oslo 1990.
Akers kommunale kalender 1903.
Aktstykker for Kristiania kommune 1902.
Statistisk aarbog for Kristiania by 1901.
Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.
Slektsforskeren er en slags privatdetektiv i egen historie. Hemmeligheter, høydepunkter og hverdagsliv graves fram i kilder og familiefortellinger. Sakte men sikkert nøstes det opp løse tråder bakover i tid. Ukjente oldeforeldre får farge og liv. I Oslo byarkiv har vi mange spennede kilder om du har slekt fra Oslo.
På Byarkivets lesesal. Foto: Oslo byarkiv
I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i vårt møte med kildene. Vi kan boltre oss i søken på svar om våre forfedre: Hvem var de? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag?
Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Anton Andresen skriver i Arbeiderminner nedtegnet i 1962 at da han vokste opp visste han lite om slekta: «Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene.» Var bakgrunn noe man ikke snakket om eller druknet historiene om tidligere slekters liv i hverdagens slit?
Anton Andresen håpet at hans barndomsminner og slektsforskning ville være av interesse for kommende generasjoner: «kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden». Byarkivet har møtt Antons barnebarn Per Aase Andresen, vi har også snakket med – Carl Birger van der Hagen fra slektsforeningen Slekt og Data Oslo/Akershus og filmskaper Nina Grünfeld, som alle brenner for historiene til sin slekt.
På jakt etter barnebarna til Anton Andresen
Per Aase Andresen i sin farfar Anton Andresens gamle barndomsgater. Det sammenbygde tømmerhuset er fra 1700-tallet og var eid av Biermanns legat. Den Biermannske arbeidsstue for barn holdt til her fra 1911. Foto: Johanne Bergkvist
Vi bestemte oss for å finne barnebarna til Anton Andresen som så levende beskrev sin slektshistorie til Edvard Bull i 1962. Anton håpet at barnebarna ville fatte en interesse for sin slekts historie, men hadde de fått videreført alle fortellingene om slekta? Vi visste at barnebarna het Per, Kari og Siri. Når de var født, hva foreldrene het og hvor de bodde visste vi ingen ting om. Først måtte vi finne Anton og hans barn i kildene. I 1939 finner vi i folketellingen fra Aker enkemannen Anton bosatt i Siloveien 8 på Sinsen, sammen med de to sønnene Arnoll Walter og Kåre Werner. Her bodde da også Antons bror Ole. Etter 1939 er det ikke folketelling for Aker før sammenslåingen med Oslo i 1948. Nå er det ikke mulig å finne sønnene. Vi begynner søket etter Arnoll i adressebøker etter krigen og likningsprotokoller fra 1960-tallet, men uten treff i Oslo. Hvor er han blitt av? Og ikke minst, kan vi klare å finne ut hvem barnebarna Per, Kari og Siri er?
Etter mange søk prøver vi DIS-Gravminner. Her finner vi Kåre Werner gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo i 2003. Arnoll W. Andresen finner vi begravet i Bergen i 1981 på kirkebygger Aase’s familiegrav. Vi er ganske sikre på at vi har funnet Antons to sønner, men hva gjør vi videre? Nysgjerrige ser vi at registrator av Arnolls grav på Gravminner heter P. Aase Andresen. Kunne dette være barnebarnet Per, som attpåtil var en aktiv slektsforsker i DIS? Vi søker på Gule sider og ringer i spenning Per Andresen i Bergen. Og ja, det er barnebarnet til Anton som svarer oss. Arbeiderminner og bestefarens slektsforskning kjenner han til. I forbindelse med konfirmasjon i familien skal han til Oslo i mai og kan gjerne møte oss og ta en kikk på noen av adressene Anton Andresens bodde med familien. Han har også gamle bilder og papirer vi kan se! Vi møter Per på Byarkivets lesesal og finner spent fram folketellinger som gir en titt inn i bestefar Antons liv.
– Hva husker du om bestefaren din Anton Andresen?
Anton var en rolig person, men jeg har ikke den store erindringen av ham. Jeg var ikke mer enn 17 år da han døde i 1963, og fordi jeg bodde i Bergen og bestefar i Oslo, var det mer sporadisk vi var sammen. Men det jeg husker var at han var en stillfaren type, og gjorde ikke så mye av seg, slik jeg opplevde han. Vil beskrive han som en rolig og tålmodig mann. Min far arvet nok litt av denne tålmodigheten, men jeg har arvet min mor, som var litt mer hissig. Bestefar Anton hadde en hvit manke. Jeg husker at da han var hjemme hos oss var han en relativt høyreist tynn mann
Min kusine Siri som vokste opp i Oslo hadde et nærmere forhold til han, og har flere minner. For meg var bestefar en jeg satt på fanget til og ble lest for. Også når vi så filmen «Et moderne eventyr» som ESSO var med på å produsere. Han hadde også tålmodighet når jeg lekte «frisørdame» med hans tykke hår og manke, i forhold til våre fedre. Hører jeg sangen jenter från «Bakkafall» tenker jeg på bestefars dype røst. Spaserstokken likte han å sveive rundt når han var ute og spankulerte.
– Ja, i Arbeiderminner forteller Anton om hvordan han som de fleste Kampengutta hadde røyket fra før skolestart og at han i konfirmasjonspresang fikk eget sigarettmunnstykke og etui som en velkomst til voksenverden.
I arbeiderminner har Anton Andresen lagt med foto av de ulike stedene han vokste opp. han beskriver noen av sine første klare barndomsminner fra Hølandsgata 7 på Kampen. Foto: Johanne Bergkvist
Ja, han hadde en svakhet – han røyket som en skorsten og var sur på seg selv for det og prediket for andre at de måtte slutte. Jeg tok nå etter likevel, men har sluttet for vel 30 år siden. Men slik jeg ble fortalt, var han forsiktig med alkohol, selv om han på tampen livet ble beordret til å drikke en konjakk av helsemessige årsaker. Han var hele sitt liv aktiv i arbeiderbevegelsen. Det var en forbannelse over dette med alkoholen som ødela en del av hjemmene på den tiden. Da jeg var lærling som rørlegger på midten av 60 tallet, jobbet jeg med den «gamle garden». Da vi hentet lønningsposen annenhver torsdag sto det noen kvinner utenfor verkstedsdøren. Jeg var så naiv at jeg ikke forsto, den gangen, at det var koner som kom og hentet lønnen fordi mannen ellers drakk opp pengene. Vi bør ta med lærdommen fra arbeiderbevegelsen edruskapsarbeid.
– Din far Arnoll Walter finner vi sist i kilder fra Oslo – i folketellinga fra Aker 1939 – og så dukker han opp i Bergen. Hvordan havnet han der?
Jeg er født og oppvokst på Laksevåg i Bergen. Far kom hit i 1945 som «svenskepoliti». Han hadde vært i Sverige under krigen og ble utdannet som politi og transportert direkte til Bergen, til fangeleiren for landssvikere, Espeland i gamle Arna kommune, hvor han traff min mor. Han bodde på Laksevåg til han døde i 1981. Det er et stykke avstand til Oslo i dag, og tidsmessig enda lenger rundt 1950-tallet. Derfor var det sporadisk kontakt med bestefar Anton. Når jeg ser på mine syv barnebarn i alderen tre – 15 år som i dag er fordelt med to stykker i Oslo, tre i Edinburgh og to i Trondheim, føler jeg meg litt som Anton, men Anton var nå så heldig at han hadde sin to jentebarnebarn, Kari og Siri, boende i Oslo.
Fotografiske barndomsminner
– Antons beskrivelser i Arbeiderminner er nærmest fotografiske barndomsminner. Fortalte han mye om sin oppvekst i Oslo?
Min kusine Siri har fortalt at han var flink til å fortelle og at han elsket bøker. Han fortalte henne og søsteren Kari mye om sin oppvekst, men jeg kan ikke huske at han berettet om dette til meg. Problemet var nok at jeg ikke spurte. Dette skyldtes vel at en ungdom på knappe 17 år ikke hadde fattet den store interessen for dette, og det man ble fortalt gikk litt kjapt gjennom hode, uten å legge seg så mye på minne. Men jeg husker at han elsket bøker, det var livet hans. Det vi arvet da Anton døde i 1963 var for det mest bøker. De har jeg fremdeles og tar fram ved enkelte anledninger.
Anton var også engasjert i Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF og var spesielt opptatt av arbeidernes rettigheter. Det var det han brente for. I dag har jeg, fordi jeg har passert de 60, seks ukers ferie og muligheter for avspasering, men selv da jeg giftet meg i 1968 måtte jeg be om fri om lørdagen for å kunne si ja til hun som fremdeles er min kone. Arbeiderklasseidentiteten er viktig for meg i dag, og jeg må si at jeg er litt skuffet over ungdommen, de er litt historieløse på dette feltet. De tar ting for gitt, som noen har kjempet for. Anton var også av den oppfatning at språk var og er viktig for at folk over landegrensene kan kommunisere med hverandre.
I Folketellingen for Aker i 1939 fant vi Anton Andresen på Sinsen sammen med sønnene Arnoll og Kåre og sin ene bror Ole. Herfra startet søket etter barnebarna.
Min kusine Siri husker godt at bestefar fortalt om kampen for få endende til å møtes i de harde 1930-årene. Hun har fortalt at det var tydelig at det var harde tider for bestefar på begynnelsen av det 19. århundre og frem til 2. verdenskrig, det ser vi ut fra ansettelseskontrakter og sluttattester. Hans siste arbeidsplass som skomaker tror jeg var den han hadde på toppen av Ekebergveien ved Holtet. Der var det et skomakerverksted for inntil et par år siden. Der bodde bestefar i et lite hus på baksiden fra han kom til Oslo ca. 1933 med «gutta», til de flyttet til Sinsen. Han var spent på om han ville klare økonomisk å flytte til Sinsen. En ting som far fortalte var at da det etter 2. verdenskrig ble snakk om moderasjon av lederlønninger, ville bestefar fordele sine goder på flere, men da var det noen i forbundet som ville ha mest mulig i sin egen lønningspose. Bestefar ble nedstemt.
På jakt etter røttene
– Hvorfor driver du med slektsforskning?
Jeg har alltid vært historieinteressert. Det som fanget meg, var da datteren til en av mine tremenninger på morssiden skrev en hovedoppgave, hvor hun tok for seg en gren av Aase-slekten (min mors slekt). Jeg begynte å snekre sammen noen excel-ark, men oppdaget at det var for lite og kjøpte et registeringsprogram for slekt, og meldte meg inn i DIS [slektsforeningen DIS-Norge (Databehandling i slektsgranskingen) red. anm. Som i dag heter Slekt og data]. Min far Arnoll var også historieinteressert, men han døde relativt tidlig i 1981 og jeg var ikke på det nivået da. Mor døde like etter i 1983. Hun fortalte også mye. Jeg var interessert i å høre hva de fortalte, men tok ikke notater, noe jeg angrer bittert på i dag.
Jeg begynte å forske på min kones slekt og fikk henne med i begynnelsen, men hun kom fram til at det var nok at én i familien drev med slekt. Jeg har siden 1990-tallet jobbet med innsamling av stoff til en slektsbok som jeg nå har gitt til alle mine barnebarn. Som Anton, håper også jeg at noen av barnebarna vil bli interessert i å følge sine røtter bakover i tid.
– Ser du på slektsforskning som en kontaktsøkende hobby?
Jeg er aktivt med i Slekt og data og har tatt initiativ til at vi første lørdag i måneden stiller på lokalhistorisk avdeling på Bergen Offentlige Biblioteket med slektshjelp. Med pc og storskjerm er vi tre stykker som har holdt på med dette de siste tre årene. I tiden etter «Hvem tror du at du er?» har folk stått i kø. En del kan mye og lurer på hvordan de skal gå videre, en del har notert en del og vil ha hjelp til å «sy dette sammen», men en del er også dønn blanke. Det er inspirerende å starte på scratch og vi har hjulpet mange, men noen klarer vi ikke å hjelpe. Jeg synes det er givende å hjelpe andre. Og når man bruker tid på å hjelpe andre, finner man også ting man selv kan bruke. Vi har et motto i Slekt og Data; « Når du har løst ett slektsspørsmål, sitter du igjen med to nye».
Historien sett nedenfra
Carl Birger van der Hagen. Foto: Johanne Bergkvist
Carl Birger van der Hagen er en ringrev i slektsforskningen og han har fulgt utviklingen over tid. Han er en av de frivillige fra Slekt og Data Oslo/Akershus som hver torsdag hjelper til med slektsforskning på Byarkivets lesesal.
– Slektsforskningen er en viktig inngangsport til en større historieforståelse. Hvilke tanker gjør du deg om det?
Det er viktig å sette personene inn i historien. Vi har som motto i Slekt og Data-O/A at slektsforskning er historien sett nedenfra. Historikeren Edvard Bull står bak denne tanken. Skal man finne sammenhenger, må man vite mange ting og tolke opplysningene fra den tiden kilden ble laget. DIS-Oslo/Akershus vier derfor den ene halvparten av emnene som blir tatt opp til spesifikk slektsforskning og den andre halvparten til kulturhistorie.
– Har det vært noen endring i slektsforskningen siden du startet?
Den store forskjellen er den store tilgangen som nå er på kilder. Systematisering og digitalisering har vært viktig, men det er fortsatt en lang vei å gå før alt interessant arkivmateriale er tilgjengelig for publikum. Det har vært mye flytting i de siste generasjonene, så mye ubrukt kildemateriale ligger i lokalarkivene – statsarkivene eller byarkivene. Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Jeg har tidligere tatt to semestre med slektsforskning ved Høgskolen i Volda, hvor jeg har arbeidet med ett av mine fire oldeforeldrepar. Min spesielle agenda er å få vridd slektsforskningen fra den farslinjemanien som finnes. I slektsbøker skrives det til og med at slekten døde ut fordi det ikke var noen sønner. Det er jo absurd når man tenker på hvor usikker mannslinjen er.
Carl Birger van der Hagen ønsker å flytte fokus fra mannslinjen og har derfor arbeidet med flere morslinjeprosjekter. Her er hans mormor Alfa Winge, f. Rolfsen (1879-1957) Privat foto
Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Jeg har to døtre og tre barnebarn som har fem ulike morslinjer. Det synes jeg er en fin start på slektsforskning. Det er også viktig å ha et primært mål og sette seg inn i metode, så jeg har som mål å få disse fem kvinnene til å følge sine morslinjer tilbake til 1913 og året for kvinnestemmeretten, og til 1814 for å se hvordan det var å være kvinne da. Ofte er det lite «kjøtt og blod» å finne om kvinner i kilder som skifter og skjøter. Å finne oldemødrene i underskriftskampanjen i 1905 og om de brukte sin stemmerett i det første stortingsvalget de hadde skrevet under på at de ønsket, er en engasjerende oppgave. Svaret kan finnes i lensmannsarkiver eller valgprotokoller i kommunearkivene.
Holder ikke kortene tett til brystet
– Hvordan startet slektsinteressen din?
Jeg har et hollandsk navn, det var spennende å vite det. Det var ikke uvanlig med hollandske navn i Farsund, den sørlandsbyen der jeg vokste opp, men navnet kom ikke direkte fra Holland. Min farfar var født svensk, og farsslekten har brukt samme navn tilbake til 1620-årene da de kom fra Holland til Sverige, og med sikkerhet et par generasjoner tilbake til 1500-tallets Holland. Da Gustav Adolf ville grunnlegge Göteborg, inviterte han hollandske og svenske handelshus til byen som fikk privilegier. Hollenderne var kjent for sine talenter innen handel og kanalbygging, og som kjent har Göteborg kanaler i dag. Min stamfar i Sverige var gullsmed og forretningsmann.
– Opplever du at det legges lokk på vonde opplevelser og historier?
Det legges lokk på en god del som det etter nåtidens kriterier egentlig ikke er grunn til. Det har nok vært mye skamfølelser, men hva de døde følte, kan vi ikke gjøre noe med. Det er viktig å bli bevisst på at ting endrer seg, både synet på samfunnet og forhold mellom mennesker. Vi er langt borte fra den tidens statiske sosiale forhold. Jeg er genetiker av profesjon og har alltid sagt at vi ikke eier våre gener, spesielt ikke når vi gir dem videre. På samme måte eier vi ikke våre slektsopplysninger. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg er veldig mot å holde kortene til brystet. Det er viktig å dele informasjon, bortsett fra om nålevende personer.
– Du snakker om gener, hva tenker du er viktig når man forsker på slekt – opphav eller oppvekst?
Men det er ikke alltid lett å finne så mye. Min mormors mor var gift med en lensmann og stortingsmann og fikk ti barn med ham. Likevel finner vi lite om hennes liv i arkivene. Hun giftet seg om igjen da hun var 47 år, levde kun i fem år til og døde i 1905. Jeg har bare funnet to trekk som var personlige, det ene var at hun skrev under på stemmerettskampanjen noen måneder før hun døde. Det andre er at jeg har funnet oppføringer i folkebiblioteket i Statsarkivet i Kristiansand om hvilke bøker hun hadde lånt. Hun hadde blant annet lest Lajla av J.A. Friis og en bok av forfatteren av Onkel Toms hytte, Harriet Beecher Stowe. Det er viktig når man vil finne informasjon om kvinner å lete på utradisjonelle steder. Det legger vi vekt på i DIS-Oslo/Akershus; å fortelle om uvante kilder og få folk til å søke utover kirkebøker og folketellinger.
– Er slektsforskerne en pressgruppe for tilgjengeliggjøring av arkiv?
Veiledning med Slekt og Data O/A på Byarkivets lesesal i Maridalsveien 3
Vi arbeider aktivt med kildepublisering. Vi samarbeider med Riksarkivet og Mormonkirken med folketellingen fra 1875 og er drivkrefter bak den pågående registreringen og publiseringen av 1923-folketellingen i samarbeid med Byarkivet. Gravminner er en viktig database Slekt og Data står bak. Vi har også kurs og brukergrupper for ulike slektsprogrammer. Slekt er et sosialt emne som mange tenner på. Hver fjerde lørdag har vi åpent hus hvor en rekke betalingstjenester som Ancestry og ArkivDigital er tilgjengelige for bruk. Vi har også mange fine databaser. ISlekt og Data legger vi vekt på kildekritikk, og vi holder kurs i gotisk håndskrift slik at kildene kan forstås av flere.
– Hva betyr slektstilhørighet for deg? Har det betydning for din identitet?
Jeg er en nysgjerrig person og hadde en spesiell tilknytning til min farfar, som hadde samme navn som jeg – og til min mormor. Jeg var første barnebarn hun hadde sett, det første var i Amerika. Mormor og morfar var lærere, men han døde i spanskesyken i 1919 og hun ble sittende igjen med 7 barn. Hun fortalte lite om seg selv, men lærte meg andre ting.Fra tidlig barndom var jeg med henne i skolestua i den lille todelte skolen hvor hun var lærer i en menneskealder, i Eikvåg og Loshavn ved Farsund. Derfor har jeg en helt spesiell følelse for disse flotte stedene. Farfar kom som sjømann til Farsund der jeg vokste opp, gikk i land der, tok styrmannseksamen og seilte ut i mange år. Han la opp sjølivet før krigen. Vi hadde nær kontakt, og det var stas at jeg var oppkalt etter han. Vi gikk godt sammen.
De vanskelige spørsmålene
Filmskaperen Nina Grünfeld har laget flere filmdokumentarer om sin far Berthold Grünfeld. Nå er hun i gang med ny film som handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo der blant annet faren vokste opp.
Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem nærmere hverandre. Foto: Siri WS
Psykiateren Berthold Grünfeld var den uredde samfunnsdebattanten som ifølge kona alltid så fremover og aldri snudde seg tilbake. Først i en alder av 72 år valgte han å søke i historien, bak navnet på den ukjente moren hvis navn sto på fødselsattesten hans. I statsarkivet i Bratislava, hovedstaden i Slovakia, fant han historien om en barndom han hadde fortrengt. Om den jødiske moren Friderika som ble prostituert og som endte i nazistisenes utryddelsesleir Sobibor. Om de katolske fosterforeldrene og flukten fra nazistenes forfølgelse, til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Hele livet hadde han sagt at moren ikke var viktig for ham, at hun bare var en abstraksjon, et symbol. Det tror ikke datteren Nina på.
Nina Hasvold Meyer som var bestyrerinne på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble en ny morsfigur for Berthold Grünfeld. Som utdannet barnepsykolog fra Berlin og med et sterkt, vinnende vesen, er det liten tvil om at hun fremsto som et forbilde og en god veileder når de avgjørende livsvalgene skulle tas. Så valgte Berthold også å oppkalle sin eneste datter etter henne. Kontrasten mellom den sterke Nina og moren Friderikas tragiske skjebne ble forsterket gjennom Bertholds søk etter historiske svar i en vond fortid.
-Hvor viktig var røttene for hans identitet?
Berthold hadde en sterk jødisk identitet som alle som kjente ham eller møtte ham før eller siden ville bli eksponert for. Det kunne være i form av at han fortalte jødiske vitser eller siterte utpreget jødiske forfattere. Han var stolt av sin jødiske bakgrunn og likte nok å identifisere seg med den akademiske tradisjonen som fulgte en del jødiske miljøer. Hvert år når Nobelprisene ble delt ut i Stockholm telte han med fryd opp hvor mange av vinnerne som hadde jødisk bakgrunn. Å se ham da var som å bevitne et skadefro barn som gjorde pek mot Hitler og Holocaust. Men Berthold var aldri religiøs. Han var det vi kanskje kan kalle en kulturell jøde. I så måte var røttene viktig for hans identitet. Betydningen av hans biologiske familie derimot, tror jeg endret seg over tid. Han hadde nok en realistisk tilnærming til denne dramatiske starten på livet. I og med at han ikke vokste opp hos sin biologiske mor, men i en katolsk fosterfamilie i Bratislava, har han svært få minner av henne. Etter krigen ble det klart at hun med all sannsynlighet hadde blitt drept i Shoa (tilintetgjørelsen), slik nesten alle Slovakias jøder ble. Å lete i arkiv lot seg vanskelig gjøre under kommunisttiden. Da vi kom til Bratislava i 2004 for å lage filmen Grünfeldukjent opphav, hadde de nettopp åpnet arkivene og digitaliseringen var så vidt begynt. Først da fikk vi en bunke med historiske dokumenter som fortalte oss om en dramatisk, jødisk kvinneskjebne gjennom et brennende Sentral-Europa på 1930-tallet, frem til 1942 som var det store utryddelsesåret for Slovakias jøder.
-Angret han?
Nei, Berthold var et utpreget nysgjerrig menneske. Når han tidligere hadde vært avvisende til tanken og ideen om å lete i sine røtter tror jeg det handlet mer om indre demoner. Kanskje hadde han skyldfølelse over at han ikke hadde tatt initiativ tidligere? Kanskje var han engstelig for hva han ville finne, eller hva han skulle bruke den nyervervede kunnskapen til? Hva om han fant familie i live – hvordan ville det påvirke livet hans nå? Berthold var nysgjerrig men han likte ikke store forandringer. Kanskje fryktet han nettopp det. Men da initiativet kom fra meg sa han ikke nei. Han syns det var fascinerende og spennende. Ikke minst fikk han bekreftet mange av de antagelsene han hadde hatt. Jeg tror den vissheten ga ham en slags ro. Den katolske fosterfaren Jan Molnar, som han møtte igjen én gang på 1960-tallet, fortalte Berthold at moren hans hadde vært en «fallen kvinne». Måten det ble sagt på, eller tiden dette skjedde i gjorde at Berthold nok skammet seg over henne. Han «diktet» opp ulike alternative historier, både om henne og sin ukjente, navnløse far. Etter at vi fikk sannheten svart på hvitt, ble han stolt. Moren hans gikk fra å være et anonymt ludder til å bli en modig, frittalende jødinne som i politiets nærvær bannlyste Hitler og Slovakias fascistiske president Fader Tiso. I hans forståelse og fortolkning av henne ble hun en enslig mor uten utdannelse, en arbeidsløs jødinne uten bopel, en pike fra shtetlen (landet) som prøvde lykken i storbyen, men som ble utnyttet og til slutt drept av fordommer og nazismen.
Da filmen kom ut vekket den mye positiv oppmerksomhet. Berthold opplevde blant annet å bli stoppet på gaten av folk som ville snakke med ham. Det syntes han var rørende og fint. Han så hvilken betydning hans åpenhet hadde for andre. Det gjorde ham ekstra stolt. Anger var aldri en del av bildet.
Trollet sprekker i møtet med sola
-Er det nødvendig å grave i alt?
Ingen bør presses eller påtvinges en historie de ønsker å komme bort fra. Determinismen, eller bli ved din lest-tankegangen er kanskje av de største åk mennesket har måttet bære med seg i vår kultur. Arvesynden bør være et for lengst tilbakelagt kapittel. Det bør være en menneskerett å få bryte opp, velge sin egen vei, se fremover og gå videre. Mange har nok opp igjennom historien vært preget av skam, kanskje mer tidligere enn i moderne tider hvor vi har større grad av åpenhet og toleranse, men også i dag er det mange som skammer seg over forhold i familien sin. Jeg tror skam er lammende og skadelig. Jeg tror den sementerer seg i kroppen og at den i verste fall går i arv. Min personlige erfaring er at innsikt og kunnskap er beste motmiddel mot skam. Det er som med trollet; det sprekker i møtet med sola og lyset.
Når mange i dag velger å bedrive slektsforskning tror jeg dette i hovedsak skyldes tre forhold. Teknologien og digitaliseringen har gjort informasjon tilgjengelig på en helt annen måte. På private pc’er hjemme i stua vår kan vi søke i gamle kirkebøker osv. Med økt levestandard, levetid og bedret helse har vi tid og overskudd til å grave i historien. Hva er da bedre enn å grave i sin egen historie? I vår tid står individet sterkt. Å kjenne vår individuelle historie er blitt som en kartlegging av selvet. Sist, men ikke minst, tror jeg at åpenhet og toleranse gjør det legitimt også å søke i den vanskelige historien. Fortrengte og dramatiske familiehistorier vil i ettertid kunne fremstå som eksotiske og spennende.
-Hva betyr slektstilhørighet for deg?
Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?
Nylig var jeg i Auschwitz med min datters ungdomsskoleklasse. I utstillingen siteres den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana med uttalelsen; «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». Jeg tror at ved å bedrive slektsforskning lærer vi mye, både på et individuelt narsissistisk nivå, men også om samfunnet, slik det var før og slik det er blitt. Ikke minst tror jeg vi lærer om det å være menneske. All tilegnelse av innsikt og kunnskap er berikende, også den som omhandler vår egen familie. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!
Voldsløkka i bydel Sagene er et av hovedstadens nåværende friområder som i årenes løp har vært underlagt store planer og endringer.
Opprinnelig var mesteparten av områdene utenfor Kvadraturen, ja områder vi i dag som en selvfølge tenker på som Oslo sentrum og by, bymark. Både Bislett, Ankerløkken, Bolteløkken, Majorstuen og Telthusbakken var egentlige byløkker.
Patroclus von Hirschs kart over Christiania (1794) og bymarka (1795). Kartet er en reproduksjon av to kart og stammer fra Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, utgitt i 1892. Begge kartene finnes i Oslo byarkiv.
En byløkke var en jordbrukseiendom for byens borgere, et område med dyrkbar mark som ble satt til side for å forsørge den tilhørende byens befolkning. Løkkene ble leid ut til enkeltpersoner som betalte gjennom en løkkeskatt. Det ble ført nøye registreringer over hvem som leide og hva de betalte i såkalte løkkeskattprotokoller. I Oslo byarkiv har vi slike protokoller tilbake til 1600-tallet.
Forsiden til jordebok fra 1697. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Voldsløkka var ikke en del av denne bymarka i egentlig forstand, og ble derfor ikke tatt med i oppmålingen og tegnet opp da Stadskondoktør Patroclus von Hirsch lagde kartet over «Christiania by og dens marker» i 1764 og 1795. Allikevel fungerte løkken på Bjølsen praktisk talt som en løkkeiendom.
Etter hvert som befolkningen økte, ble det mer og mer vanlig å selge byløkkene til privatpersoner. I løpet av 1700-tallet ble flere av og flere omgjort til landsteder, og utover på 1800-tallet ble det vanlig å utparsellere tomter fra løkkene. Det er derfor få slike områder i hovedstaden som er bevart, annet enn som navn på områder og gater, slik som blant annet Bislett, Bolteløkka og Majorstuen.
Voldsløkka er et av få eksempler på slike områder som er bevart, og det er ikke bare tilfeldigheter som har gjort at denne gamle løkken har forblitt uten permanente bygninger helt fram til i dag.
Luftfoto av Bjølsen med Voldsløkka i sentrum av bildet. Området rundt har forandret seg enormt på 200 år, men sportsplassen er altså bevart. År: 1995. Foto: Fjellanger Widerøe. AS Oslo Sporveier/Oslo byarkiv.
I 1780 ble løkken, som da var kjent som Dambraaten av Bjølsen gård, forpaktet til overretssprokurator N.E.R. Wold. Dagens navn – Voldsløkka – stammer altså fra løkkens første private eier.
Det har blitt reist ulike bygninger på Voldsløkka. Wold fikk bygget en arklåve, en låve med et utbygg som strekker seg opp fra takflaten, kalt en ark, på området. Denne sto intakt fram til 1945, da den ble flyttet til Ekeberg fordi Uelands gate skulle føres frem. I 1963 brant dessverre arklåven til grunnen, som den siste bygningen i verden av sitt slag.
Arklåven på Voldsløkka. År: 1915. Fotograf: Anders Beer Wilse. Norsk Folkemuseum.
Det har også blitt reist nødbrakker på sletten. For å hjelpe byens hjemløse, ble de såkalte Arctander-brakkene satt opp i 1911 og 1912. Det var stor bolignød i Kristiania på denne tiden, men verken da eller senere har det blitt bygget permanente bygninger på Voldsløkka. Arctander-brakkene ble imidlertid stående mye lenger enn de i utgangspunktet var tenkt til å gjøre.
Arctander-brakkene. Nødbrakker i Stavangergata på Sagene. År: 1937. Fotograf: Ukjent. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Grunnen til at den gamle byløkken aldri endte opp som boligområde er ikke først og fremst fordi man ønsket seg et område til rekreasjon eller idrett, men fordi det siden 1890-årene var planlagt å bruke området til en banetrasé mellom områdene Grefsen og Bestum. Denne strekningen skulle binde jernbanesystemene i øst og vest sammen.
Her kan en se hvor den planlagte banetraseen ville ha krysset Voldsløkka. Bildet viser et utsnitt av oversiktskart over alt. linje for Grefsen-Bestumbanen, 1941, rev. 1946. Reguleringssjefen/Oslo byarkiv.
Planen ble imidlertid aldri gjennomført, men områdene der ringbanen var tenkt – blant annet Voldsløkka – var båndlagt i mange år. Av denne grunn forble Voldsløkka et åpent område, fritt tilgjengelig for rekreasjon, jogging og organisert idrett.
Utsnitt av kart over Aker fra 1938, her uten den planlagte banetraseen over Voldsløkka. Her ser man at sportsplassen, eller Voldsløkka, lå akkurat på grensen mellom daværende Oslo og Aker. Oslo byarkiv.
Vinteren og våren 1930 ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes?
«Rotte-krigens» egen logo fra 1930 symboliserte sterkt hatet mot byens mest tallrike skadedyr. Et sted mellom 500 000- og 700 000 rotter herjet i byens mange bakgårder og på loft.
«All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i 1930. Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten 1929 som under sin dødelige logo (over) skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.
Rottekrigens «stab» var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens «generaler» slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle «fienden» sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes. Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut.
Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)
Planen ble utarbeidet og trykt i 10 000 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk – og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget
10. 000 kroner til krigføringen i tillegg kom det økonomisk støtte fra 45 andre bidragsytere.
Kresne rotter, sjuke hunder
Den 26. april 1930 skulle angrepet settes inn. Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt 200 eiendommer i hvert disktrikt. I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag.
Giften som ble benyttet gikk under navnet «Cito». Nærmere 18 000 kilo ble fordelt – 3000 i Aker 15 000 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo.
Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta. Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med. På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og «anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak», slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet. Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten!
Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt. 325 eiendommer hadde rapportert at de ikke hadde rotter før den 26. april, etter krigen 848 eiendommer – en bedring på 78 prosent, hevdet komiteen.
Tabugass på slaktehuset
Rottekrigen i 1930 hadde gitt et økonomisk overskudd på 21. 000 kroner. Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen.
Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).
Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen. Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted.
I 1932 ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte «Tabukompaniet» som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.
Med såkalt «Tabu-gass» kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Et annet firma «Norsk Rottekrig A/S» tilbød samme tjenesten, men med bruk av blåsyregass «der er det stærkeste og absolutt eneste effektive middel». Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.
Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom 1930-tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr. rottehale levert på byens desinfeksjonsanstalt. Men dette monnet i bare liten grad.
Rottekrig og tyskertøser
I 1944 ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst. Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på 1950-tallet.
I 1946 skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte «tyskertøsene» – kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen – skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.
Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans «Bilder ur Nordens Flora» 1901/05
Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.
Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i 1930, om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på 1930-tallet.
![04RzfgnUc1[1]](http://blogg.oslobyarkiv.no/wp-content/uploads/2016/02/04RzfgnUc11.jpg)
![A-70036_Ua_0015_005[1]](http://blogg.oslobyarkiv.no/wp-content/uploads/2016/02/A-70036_Ua_0015_0051.jpg)
![A-10001_Ua_0011_031[1]](http://blogg.oslobyarkiv.no/wp-content/uploads/2016/02/A-10001_Ua_0011_0311.jpg)
