Bystyret til kamp mot tegneserier og smusslitteratur

Av Øystein Eike

Voksenblader og voldelige tegneserier var oppe til diskusjon i Bystyret i 1955. Supermann, Fantomet og Hoppalong Cassidy havnet i skuddlinjen.Det var KrFs Petter Koren som tok opp saken i en interpellasjon behandlet 15. september 1955, om ”hva kommunen kan gjøre for å hindre spredning av pornografi eller annen skadelig lesning.” Koren gjorde seg til talsmann for en voksende opinion som reagerte på at tvilsom litteratur var oppstilt og til salgs i narvesenkioskene. Dette var til fortvilelse for alle ”som arbeider for å styrke den moralske ryggrad i landet”.

Estetikk, moral og mental folkehelse
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.

Målet for Korens angrep var pornografi og lignende litteratur, kan vi lese i bystyrereferatet. Men umiddelbart trakk ordfører Brynjulf Bull tegneseriene inn i debatten. Det ble referert til Stålmannen (som vi i dag kjenner som Supermann), Fantomet og Hoppalong Cassidy. Tegneseriene nådde et stort publikum gjennom avisene. Donald Duck ble frikjent av Paula Ranft (H). Det var «en uskyldig form for tegneserie». Innvendingene mot tegneseriene og smussbladene hadde flere utgangspunkt. Ett var estetikk. Ordfører Bull (Ap) beskrev bladene som «smaksforderving». Et annet utgangspunkt var den moralske fordømmelsen, som var Korens utgangspunkt.

«Det er derfor en samfunnssak om vi kan gjøre noe for å hindre at disse dagdrømmene får næring, eventuelt også om vi kan hjelpe til å få dagdrømmene oppløst på en eller annen måte.» Stousland-Møller i debatten

Et tredje utgangspunkt var de sosiale konsekvensene av påvirkningen fra slike blader på barn og unge. Ordføreren kunne beskrive for Bystyret at disse tegneseriefigurene ”oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker og som om de ble etterlignet av den oppvoksende slekt, kunne føre til de merkeligste resultater”.

"Fantomet o.l. [...] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker", mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
«Fantomet o.l. […] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker», mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Særlig dyster var Stousland Møllers (Ap) analyse: ”Det problem som vi er i ferd med å definere nå er i virkeligheten like dyptgripende og alvorlig som alkoholproblemet”. Bladene ga næring til fantasilivet. Men der hvor fantasiene ikke kunne la seg omsette i praktisk handling, ble fantasilivet sykt og gjorde den fantasirammede til ”enda mer hemmet, innadvendt og asosialt i hele sin innstilling”. Her måtte psykiatrien tas i bruk.

Tegneseriesaka

Debatten i Oslo bystyre var ikke enestående. Diskusjonen om populærkulturen, både formen og innholdet, gikk over hele landet, og også i andre land. Statens folkeopplysningsråd nedsatte i 1955 et utvalg for å kartlegge barns lesevaner, og å overvåke tegneserieutgivelsene. Utvalget skulle også påtale tegneserier som fremstilte raser og trosretninger i et dårlig lys, som fremstilte krøplinger og syke som kriminelle, som forherliget kriminelle handlinger, og som brøt ned respekten og tilliten til politi og rettsvesen. En rekke aviser og magasiner ble påtalt av utvalget i 1955. Det gjaldt deler av seriene Paul Temple, Johnny Hazard, Texas, Seriemagasinet, Roy Rogers og Vill-Vest.

«Samfunnet har etter hvert funnet det nødvendig å gå til en rekke fellesoverenskomster i form av lover som tar sikte på å beskytte den oppvoksende slekt […] Det vil på mange måter være logisk i en sak som denne å ta skrittet videre og ta konsekvensen av vår viten om sammenhengen mellom påvirkning og atferd, slik at vi ved et fellestiltak søkte å fjerne skadelig påvirkning i et industrielt framstilt massepåvirkningsstoff, der vi alle sammen kan være enige om at det kan være skadelig når det tar sikte på barn.»

Statens folkeopplysningsråds arbeidsutvalg i Innstilling i tegneseriesaka

Sex og kriminalitet

I likhet med Bystyret, hadde også Stortinget spørsmålet om spredning av pornografi og magasiner fra den såkalte crime-sex-pressen oppe til diskusjon. På oppfordring fra enkelte bystyre- og stortingsrepresentanter, tok utvalget en titt også på denne litteraturen, og foreslo en nærmere overvåkning av markedet. «De må ikke i ly av trykkefriheten få lov å forsumpe sinnene», som utvalget uttalte. Et eget utvalg burde få i oppgave å følge med på utgivelsene, og å påtale
«a) forbrytelser, mord, sadisme i bilder og tekst som kan virke nedbrytende, b) forvridd og uanstendig fremstilling i bilder og tekst av forholdet mellom kjønnene, c) perversitet, d) kunstnerisk underlødig journalistikk».

Utvalget gjenga i sin rapport et eksempel på det siste fra Kriminaljournalen, nr. 12-1955, i et utdrag her: «Han var et kjøttberg, et fleskelass, en dissende ballong av en mann – han var rødsprengt og oppblåst og pløsete og alle de betegnelser en kan bruke om en helfeit, overfeit mann. Riktig en yorkshiregris var han».

Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Få virkemidler

Hva kunne så gjøres? I den allmenne debatten kom det ulike forslag om for eksempel økt beskatning, importkontroll eller regelrett sensur. Alt dette hørte inn under de statlige myndigheters område. Tegneserieutvalget gikk inn for mer positive virkemidler, som fortsatt oppfølging og dialog med utgiverne, og fremhevelse av god og sunn barne- og ungdomslitteratur.
Oslo kommune diskuterte muligheten for å påvirke noen av utsalgsstedene, narvesenkioskene. AS Narvesens kioskkompani drev sin kioskvirksomhet på konsesjon fra kommunen, og konsesjonen ble fornyet årlig. Spørsmålet var om kommunen kunne sette en stopper for salget av særlig voksenbladene Kriminaljournalen og Verden rundt gjennom konsesjonsbetingelsene. I Bystyret var Kåre Willoch (H) skeptisk til en slik fremgangsmåte, og finansrådmannen inntok samme standpunkt. Deres viktigste argument var at kommunen i så fall ville påta seg en sensurfunksjon, som den ikke hadde myndighet til, og som senere kunne bli overprøvd. Diskriminerte og skadelidte magasiner ville i så fall kunne stille kommunen til erstatningsansvar. På samme måte resonnerte Narvesen, som også forsvarte publikums rett til selv å velge sitt lesestoff. Kommunen lot seg også overbevise av Narvesens argument om at en boikott bare ville være reklame for bladene. I dette kulturoppgjøret måtte moralens voktere se seg slått av markedskreftene, superheltene og lettkledde damer.


Kilder:

Bystyrereferat 15. september 1955, sak 44/1955.
Dahl, Hans Fredrik. Norsk idéhistorie, bind V. De store ideologienes tid. 1914-1955, 2001.
Statens folkeopplysningsråd. Innstilling i tegneseriesaka, 1954.
Statens folkeopplysningsråd. Rapport fra det rådgivende utvalg for tegneserier med uttalelse fra Statens folkeopplysningsråd, 1956.