Da kvinnene fikk delta i kommunepolitikken

I 1902 tok seks kvinner sete i Kristiania bystyre for første gang. Adgangen til kommunepolitikken var blitt åpnet for kvinnene.

Av Øystein Eike

 

a-70091_ua_0001_161
FOTO: Stortinget, ca. 1900 (A-70091/Ua/0001/161).
‘Velmødt’

Ordfører Andersen Aars åpnet Bystyrets møte 30. januar 1902 med følgende hilsen: «Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et ‘velmødt’ til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blandt os, et velkommen i våre rækker».

Kvinner fikk stemmerett i 1901, og ble valgbare til kommunestyrene. I Kristiania ble seks kvinner valgt inn ved valget samme år. Det var Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink, som representerte Høire, Margaretha Strøm og Martha Tynæs for Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen møtte for Kvindestemmeretsforeningen. I Aker ble det ikke valgt inn noen kvinner i 1901, men tre kvinner var suppleanter. Det var Dina Larsen Hovind (Venstre), Mariane Sophie Mathiesen (Høire), og Karen Mathilde Berntsen (Arbeiderpartiet).

En milepæl

Elise Heyerdahl ble valgt inn i Bystyret for Høire i 1901. Hun stiftet senere Høirekvinnenes klub. Fotograf L. Forbech.

Elise Heyerdahl ble valgt inn i Bystyret for Høire i 1901. Hun stiftet senere Høirekvinnenes klub. Fotograf L. Forbech.Det tok enda mange år før kvinner fikk stemmerett ved Stortingsvalg, i 1913. Men stemmerett ved kommunale valg var en milepæl og en seier. Riktignok var det en sensusbegrensning, som innebar at man måtte ha en viss inntekt for å kunne stemme dersom man ikke hadde en ektemann som betalte skatt. Inntektsgrensen var likevel lav, og relativt mange kvinner fikk stemmerett. 20 807 kvinner hadde stemmerett ved valget i 1901. 3745 kvinner fikk stemmerett kun på grunnlag av egen inntekt, mens resten hadde stemmerett gjennom sine menn.

Da valglokalene ble åpnet for kvinnene i 1901, kom det som en overraskelse på kvinnene. Det var ikke så mange år siden den organiserte og systematiske kampen for kvinners politiske rettigheter var begynt. Norsk Kvindesaksforening ble dannet i 1884, og det var en sensasjon da Gina Krog og Laura Rømcke argumenterte for saken i Studentersamfundet samme år. For kvinnesakskvinnene var det viktig å vise at kvinner hadde nådd den politiske modenheten som de selv mente var påkrevd, og at kvinner over hele landet sto samlet om kravet om stemmerett. I alle partier var det mannlige støttespillere. Flest i Arbeiderpartiet og Venstre, men også i Høire. At flere av de mest aktive kvinnesaksforkjemperne, som Fredrikke Marie Qvam og Randi Blehr var politikerfruer, hjalp også for saken.

Kvinner i alle partier

Kvinnene ble valgt inn fra listene til nesten alle partier. I tillegg stilte Kvindestemmeretsforeningen egen liste i Kristiania. Det skulle være en upolitisk liste, ifølge foreningen, og gikk ut i avisene med en appell: «Efter vor Mening bør det kommunale Arbeide helst ikke ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.» Dannelsen av et kvinneparti ble kritisert av kvinner utenfor foreningen, og førte til en splittelse mellom kvinnesaksforkjemperne.

Faksimile fra Det kommunale Mandtal for Kristiania 1901. Jacobs Kreds, magistratens arkiv.
Kvinnene ble regnet med. Anna Rogstad, som skulle bli første kvinnelige stortingsrepresentant, og andre kvinner med en viss minimumsinntekt fikk delta ved kommunevalget i 1901. Faksimile fra Det kommunale Mandtal for Kristiania 1901. Jacobs Kreds, magistratens arkiv (A-20125/Eq).

Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om betydningen av kvinnenes inntreden i politikken. For kampen for stemmerett ved stortingsvalg, var nok 1905 viktigere. Det ble satt igang en underskriftskampanje som samlet 279 878 underskrifter fra kvinnene til støtte for Stortingets 7. juni-beslutning. Det var en kraftig demonstrasjon av viljen til politisk deltakelse. Betydningen av 1901 er kanskje først og fremst at kvinner nå kunne delta i lokalpolitikken. Dessuten ble mannlige skeptikere beroliget ved å se at kvinnene fordelte seg langs etablerte politiske skillelinjer. 1901 innebar altså ingen radikal omveltning i praktisk politikk på kort sikt. En grundigere studie ville kanskje kunne fortelle hvordan kvinner satte sitt preg på den politiske hverdagen.

Kilder:

Gamme, Anne. «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før.» Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2001.
Hagemann, Gro. Aschehougs norgeshistorie bind 9. Det moderne gjennombrudd 1870-1905, Oslo 1997.
Hagemann, Gro. De stummes leir? 1800-1900 i Blom, Ida og Søgner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo 1999.
Kjeldstadli, Knut. Oslo bys historie bind 4. Den delte byen. Fra 1900 til 1948, Oslo 1990.
Akers kommunale kalender 1903.
Aktstykker for Kristiania kommune 1902.
Statistisk aarbog for Kristiania by 1901.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Der ingen skulle tru at det skulle ha vært jernbane

Av: Andrea Dietrichson

Voldsløkka i bydel Sagene er et av hovedstadens nåværende friområder som i årenes løp har vært underlagt store planer og endringer.

Opprinnelig var mesteparten av områdene utenfor Kvadraturen,  ja områder vi i dag som en selvfølge tenker på som Oslo sentrum og by,  bymark. Både Bislett, Ankerløkken, Bolteløkken, Majorstuen og Telthusbakken var egentlige byløkker.

Patroclus von Hirschs kart over Christiania (1794) og bymarka (1795). Kartet er en reproduksjon av to kart og stammer fra Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, utgitt i 1892. Begge kartene finnes i Oslo byarkiv.
Patroclus von Hirschs kart over Christiania (1794) og bymarka (1795). Kartet er en reproduksjon av to kart og stammer fra Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, utgitt i 1892. Begge kartene finnes i Oslo byarkiv.

En byløkke var en jordbrukseiendom for byens borgere, et område med dyrkbar mark som ble satt til side for å forsørge den tilhørende byens befolkning. Løkkene ble leid ut til enkeltpersoner som betalte gjennom en løkkeskatt. Det ble ført nøye registreringer over hvem som leide og hva de betalte i såkalte løkkeskattprotokoller. I Oslo byarkiv har vi slike protokoller tilbake til 1600-tallet.

Forsiden til jordebok fra 1697. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Forsiden til jordebok fra 1697. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Voldsløkka var ikke en del av denne bymarka i egentlig forstand, og ble derfor ikke tatt med i oppmålingen og tegnet opp da Stadskondoktør Patroclus von Hirsch lagde kartet over «Christiania by og dens marker» i 1764 og 1795. Allikevel fungerte løkken på Bjølsen praktisk talt som en løkkeiendom.

Etter hvert som befolkningen økte, ble det mer og mer vanlig å selge byløkkene til privatpersoner. I løpet av 1700-tallet ble flere av og flere omgjort til landsteder, og utover på 1800-tallet ble det vanlig å utparsellere tomter fra løkkene. Det er derfor få slike områder i hovedstaden som er bevart, annet enn som navn på områder og gater, slik som blant annet Bislett, Bolteløkka og Majorstuen.

Voldsløkka er et av få eksempler på slike områder som er bevart, og det er ikke bare tilfeldigheter som har gjort at denne gamle løkken har forblitt uten permanente bygninger helt fram til i dag.

Luftfoto av Bjølsen med Voldsløkka i sentrum av bildet. Området er veldig forandret bare siden Arctander-brakkene sto der 50 år tidligere. Men sportsplassen er altså bevart. År: 1995. Fotograf: Fjellanger Widerøe. AS Oslo Sporveier/Oslo byarkiv.
Luftfoto av Bjølsen med Voldsløkka i sentrum av bildet. Området rundt har forandret seg enormt på 200 år, men sportsplassen er altså bevart. År: 1995. Foto: Fjellanger Widerøe. AS Oslo Sporveier/Oslo byarkiv.

I 1780 ble løkken, som da var kjent som Dambraaten av Bjølsen gård, forpaktet til overretssprokurator N.E.R. Wold. Dagens navn – Voldsløkka – stammer altså fra løkkens første private eier.

Det har blitt reist ulike bygninger på Voldsløkka. Wold fikk bygget en arklåve, en låve med et utbygg som strekker seg opp fra takflaten, kalt en ark, på området. Denne sto intakt fram til 1945, da den ble flyttet til Ekeberg fordi Uelands gate skulle føres frem. I 1963 brant dessverre arklåven til grunnen, som den siste bygningen i verden av sitt slag.

Arklåven på Voldsløkka. År: 1915. Fotograf: Anders Beer Wilse. Norsk Folkemuseum.
Arklåven på Voldsløkka. År: 1915. Fotograf: Anders Beer Wilse. Norsk Folkemuseum.

Det har også blitt reist nødbrakker på sletten. For å hjelpe byens hjemløse, ble de såkalte Arctander-brakkene satt opp i 1911 og 1912. Det var stor bolignød i Kristiania på denne tiden, men verken da eller senere har det blitt bygget permanente bygninger på Voldsløkka. Arctander-brakkene ble imidlertid stående mye lenger enn de i utgangspunktet var tenkt til å gjøre.

Arctander-brakkene. Nødbrakker i Stavangergata på Sagene. År: 1937. Fotograf: Ukjent. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Arctander-brakkene. Nødbrakker i Stavangergata på Sagene. År: 1937. Fotograf: Ukjent. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Grunnen til at den gamle byløkken aldri endte opp som boligområde er ikke først og fremst fordi man ønsket seg et område til rekreasjon eller idrett, men fordi det siden 1890-årene var planlagt å bruke området til en banetrasé mellom områdene Grefsen og Bestum. Denne strekningen skulle binde jernbanesystemene i øst og vest sammen.

Her kan en se hvor den planlagte banetraseen ville ha krysset Voldsløkka. Bildet viser et utsnitt av oversiktskart over alt. linje for Grefsen-Bestumbanen, 1941, rev. 1946. Reguleringssjefen/Oslo byarkiv.
Her kan en se hvor den planlagte banetraseen ville ha krysset Voldsløkka. Bildet viser et utsnitt av oversiktskart over alt. linje for Grefsen-Bestumbanen, 1941, rev. 1946. Reguleringssjefen/Oslo byarkiv.

Planen ble imidlertid aldri gjennomført, men områdene der ringbanen var tenkt – blant annet Voldsløkka – var båndlagt i mange år. Av denne grunn forble Voldsløkka et åpent område, fritt tilgjengelig for rekreasjon, jogging og organisert idrett.

Utsnitt av kart over Aker fra 1938. Her ser man at sportsplassen, eller Voldsløkka, lå akkurat på grensen mellom daværende Oslo og Aker. Oslo byarkiv.
Utsnitt av kart over Aker fra 1938, her uten den planlagte banetraseen over Voldsløkka. Her ser man at sportsplassen, eller Voldsløkka, lå akkurat på grensen mellom daværende Oslo og Aker. Oslo byarkiv.

De første «konductricerne» i Sporveien

Tekst Aina Basso

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

I 1916 besluttet sporveisselskapene i Kristiania å ansette kvinnelige sporveiskonduktører, noe som skapte stor debatt både i media og innad i egne rekker. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken: ”Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spaa: Eksperimentet vil falde daarlig ud.” Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: ”Som bekjendt har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporvognskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide. (…) Vore kvindelige sporvognskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post likesaa godt som sine søstre i udlandet.” Var ansettelsen av kvinnelige konduktører et ideologisk steg i retning større grad av likestilling, eller var det en del av en langt større lønnskamp som hadde pågått i flere år?

Ugifte damer over 25
De kvinnelige konduktørene, eller ”konduktricerne”, som de snart ble kalt, skulle bli ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende. Aller helst ville sporveisselskapene ansette ”ugifte, absolut friske damer over 25 aar”, men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

Saken skapte stor debatt i avisene i tiden som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 16. februar en flott illustrasjon av en kvinne i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i ”flunknye” uniformer. Uniformene var på dette tidspunktet under utforming, og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksen skulle naturligvis erstattes av skjørt, men ellers stilte selskapene seg velvillige til damenes personlige smak hva ”dragtens snit” angikk.

Frykt for «løse fugler»
De mannlige sporveisfunksjonærene var derimot ikke fornøyde med utviklingen. Norske Intelligenssedler kunne 20. mars avsløre at ”Damerne faar en kjølig mottagelse av sine mandlige kolleger” og spekulerte i om kvinnene ville bli møtt med ”latter og flirt” på sin nye arbeidsarena. De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og stilte seg misfornøyde med den nye satsingen. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side hva gjaldt lønnsforhold i etaten og mente kvinnene skulle fungere som lønnstrykkere på midlertidig basis.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville melde sin interesse for arbeidet, da ingen som hadde noe ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt, eller stille seg til ”offentlig beskuelse og almen forlystelse”. De fryktet dermed at det kun ville være byens ”løse fugle” som ble ansatt som konduktører, som et ledd i sporveisetatens bekjempelse av de uttynnede rekkene som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til sporveien. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vognen dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var det en stor seier, og etter en stund dannet ”konduktricerne” attpåtil en egen fagorganisasjon atskilt fra mennene.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

«De kvindelige»
Motstanden ebbet imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og også kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om ”De Kvindelige”, enten det gjaldt utviklingen på uniformsfronten, som overgangen i Kristiania Elektriske Sporveie fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917, eller rett ut hyllester av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at ”den kvindelige” ikke som sine mannlige kolleger led av ”grødet og utydelig udtale”, som avogtil kunne oppskake passasjerene på den mest forskrekkelige måte, idet Tordenskjolds plads ble til ”To som slaas”, mens Trefoldighedskirken ble til ”Der falder kirka!”. De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfreds med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge, skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden prosjektet hadde hatt slikt hell både i Kristiania og utenlands.

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

Dessverre for de kvinnelige sporveiskonduktørene ble gleden kortvarig. Etter den første verdenskrigen sluttet sporveien å ta inn nye kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens ”konduktricerne” på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg. Rundt 1950 ble kvinner igjen tatt inn som konduktører, men bare som vikarer eller deltidsansatte, og på 1960-tallet var det debatten om ansettelsen av kvinner i overordnede kontrollørstillinger som fikk de mannlige sinn i kok.

Kilder:
Oslo byarkiv: Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.

Litteratur:
Iversen, Paal (red.). Bare trøkk på…Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894-1994. Otta 1994.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.