Skoleskipet Christian Radich er en velkjent silhuett for mange langs kysten av Norge. Skipet er et av flere skoleskip med opprinnelig mål om å gi fattige barn en opplæring i sjømannsyrket.
Skoleskipstiftelsen Christian Radich har huset mange elever, vunnet regattaer og opptrådt i mange avisartikler, tv- og film-produksjoner. Skipet ble virkelig kjent på kino gjennom den norske dokumentarfilmen «Vi seiler» i 1948. På 1950-tallet gjorde Hollywoodfilmen Windjammer skoleskipet til stjerne. Gjennom hele 1970-tallet frontet BBC skipet i dramaserien The Onedin Line. Det er skipet Christian Radich vi kjenner igjen, men stiftelsen har hatt mange navn og flere skip gjennom tidende.
Det første skipet
Det første skipet ble kjøpt i 1877 og fikk navnet Christiania. Stiftelsen het den gangen Commite for indkjøb af Skib til Skoleskib for Gutter bestemte til Sømænd og ble dannet 18. august 1877. Komiteen besto av fem av byens mer kjente menn: Borgermester C. Jensen, skipsreder Plade Stranger, verftseier Chr. Brinch, skipsreder R. A. Olsen og havnefogd Chr. J. Johnsen. Sammen hadde de kjøpt den engelske barken Lady Grey som de døpte om til Christiania. Christiania ble altså det første norske skoleskipet.
Det var England som først hadde startet skoleskiptradisjonen med skipet Beatty kjøpt inn av The Marine Society i 1786. I de første tiårene etter innkjøpet av Christiania, dannet også Bergen og Trondheim skoleskipsforeninger. I følge stiftelsens første femtiårsberetning var tanken bak skoleskipet i starten rent «humanitært». Meningen var «å sette gutter fra de fattigste hjem i gang med nyttig arbeide i en tidlig alder og å lede dem over i livsstillinger som sjømenn». Det var altså å hjelpe barn fra fattige familier ut i arbeid som var hensikten bak skoleskipene i starten. Dette endret seg med omleggingen fra seil til dampskip. Skoleskipene fokuserte etter dette mer på å utdanne elevene i sjømannsferdigheter og disiplin. Som følge av dette ble det dermed mer vanlig også for gutter fra bedrestilte hjem å ta sin sjømannsutdannelse på skoleskipene.
Det tok nesten fire år før skipet var klart til å motta sine første elever. 7. juni 1881 ble ti gutter opptatt på skolen og gikk om bord i skipet som lå i Bjørviken. Christiania var ikke et seilende skoleskip, men lå fastankret ved Bjørviken. Senere ble det flyttet til Piperviken der det ble en fast del av havnebildet i byen.
Elevene året 1884
Vi har ikke kilder fra de første tre årene med skoleskipsvirksomhet, men i 1884 starter en protokoll med elevfortegnelse og karakterer. Her finner vi navnet på de 30 elevene som var opptatt på skoleskipet året 1884-1885. Av de 30 elevene kom 14 stykker fra hjem der en eller begge foreldrene var døde. Blant foreldrene finner vi yrker som tobakkspinner, bryggearbeider, sjømenn, og forskjellige håndverkssvenner. Det er også en handelsbetjent, et postbud og en typograf. Felles er at de alle nok kunne regnes som tilhørende byens arbeiderbefolkning. Ser vi på adressene ser det ut til at rekruteringen til skoleskipet ble gjort blant de som arbeidet i nærheten av havnen eller bodde i de fattigere delene av byen. Det ser altså ut til at stiftelsen i denne perioden holdt seg til den opprinnelige hensikten: å gi de fattigste barna nyttig arbeide.
På alle unntatt to elever er det også oppført at de fikk hyre på skip etter året på skoleskipet var omme. På 15 år gamle Karl Hansen er siden blank, og ingen informasjon om hva han gjorde etter på er oppført. Dette kan bety at han ikke fikk hyre eller at de har glemt å fylle ut informasjon om han. Karls far var sjømann, så kanskje trengte ikke Karl stiftelsens hjelp for å skaffe arbeid da året var ferdig. På Kristian Larsen står det oppført at han: «Fik ingen Hyre paa grund af at han var forliden». Kristian var blitt 16 år i løpet av skoleåret, så de kan altså ikke ha ment for ung. Det var altså hans fysikk som ble kommentert. Kanskje var Kristian for svakelig for å få hyre på skip.
Den yngste av elevene var Haakon Johansen på 14 år. Han var sønnen til Johan og Marie. Johan står oppført med yrke som arbeider. I folketellingen fra 1883 ser vi at Haakon var nest eldst i en søskenflokk på fem barn som alle bodde hos foreldrene i Prinsens gate 10. Familien delte fjerde etasje av bygningen med en annen familie og tre andre voksene. Ved skoleårets slutt fikk Haakon hyre på et skip som tilhørte en kaptein Dam fra Grimstad. I Haakons tilfelle står det ikke hvor reisen gikk hen.
Fire av elevene fikk hyre på skipet Herdis etter skoleslutt. I merknadsfeltet står det at skipet seilte fra London til Santos i Brazil og så videre. Elev nr 30. Johan Larsen fikk hyre på skipet Argo og dro til Harlingen og Grangemouth. Da han kom tilbake til Christiania året etter dro han innom skoleskipet og besøkte sine gamle lærere, før han igjen mønstret på skipet Inga og seilte til London og videre.
Tre år inn i virksomheten ser altså skoleskipet ut til å oppfylle sin tiltenkte hensikt og nesten alle elevene ente opp med hyre på skip innen året var omme. Det var likevel et problem at skipet «Christiania» ikke kunne seile og elevene fikk dermed ikke ordentlig seilingserfaring. Året 1901 gikk derfor stiftelsen til innkjøp av skipet Statsraad Eriksen. Skipet var bygget i 1858 og hadde før det ble skoleskip vært i marinens tjeneste. Med et seilende skoleskip kunne stiftelsen tilby utdannelse og ekte seilingserfaring. I starten betydde dette seilturer ut i Oslofjorden og tilbake, men allerede i 1904 gikk turen helt til Fredrikshavn. På denne turen kunne kapteinen rapportere: «Halvdelen av Gutterne søsyge, forresten alt i beste Orden».
Skuta Christian Radich
Etter 35 år som skoleskip og med en alder på 79 år trengte Statsraad Eriksen å skiftes ut. Det ble i 1936 besluttet å bygge et nytt skoleskip. Skipet skulle hete Christian Radich etter rittmester og grosserer Christian Radich som i 1884 hadde testamentert 90.000 kroner til nytt skoleskip i Oslo. Ansvaret med å konstruere skipet falt på kommandørkaptein Christian Blom som var direktør ved marinens hovedverft i Horten. Christian Blom tok oppgaven alvorlig og tegnet et skip som skulle vise seg å bli svært annerledes enn andre skoleskip. På grunn av at skipet Christian Radich alltid var ment til å være skoleskip (i motsetning til andre skip som skulle fungere som lasteskip eller losjiskip) kunne skipet tegnes smalt og med lange pene linjer. Noe som enkelte mener er grunnen både til skipets vakre utseende og evne til å vinne regattaer. Ut av de 11 verkstedene som sendte inn anbud var det Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord som fikk i oppgave å bygge skipet. Skuta fikk byggenummer 115 i 1937. I arkivet etter stiftelsen finnes de originale tegningene og planene for skipet.
17. juni 1937 var det prøvetur og en rekke prominente gjester var invitert. Denne turen ble starten på Christian Radichs lange kjendiskarriere på havet. Skipet ble etter hvert så kjent at i 1988 bestemte stiftelsen seg for å endre navn til Christian Radich. Stiftelsens historie er en historie om lange og harde kamper for å holde skuta i gang og for å beholde skolestatusen. Til tross for popularitet både blant elever og tilskuere verden over har skuta og stiftelsens eksistens vært truet flere ganger. Arkivet med den rike historien finnes bevart hos Oslo byarkiv.