Oslo Sporveier 60 år

Skrevet av Torgrim Hegdal

Film fra filmavisen Verden Rundt: Oslo Sporveier fyller 60 år og viser fram både gammelt og nytt, 1935

6.oktober 1935 markerte AS Oslo sporveier 60 år med sporvei i hovedstaden. Jubileet ble feiret med opptog gjennom hovedstaden som viste gammelt og nytt sporveisutstyr. Opptoget som vi ser på denne filmsnutten gav derfor en god oppsummering av 60 års sporveisdrift i byen.

Opptoget

Først i opptoget var selvsagt hestesporvogna som var med fra starten av. 06.10.1875 kl 06.30. gikk den første vogna fra Pilestredet. De første vognene ble for øvrig skipet inn til Kristiania august samme år fra New York. På tross av at vognene bare hadde 12 sitteplasser var det hele 5749 passasjerer den første dagen!

Året før, ble eierselskapet A/S Christania Sporveisselskab stiftet. Det startet med fire sporveislinjer. Tre linjer gikk fra Stortorget til Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. En fjerde linje gikk fra Homansbyen til Vestbanen. På den tida var dette så langt en kunne strekke seg uten å gå utenfor bygrensa.

Neste ut i kortesjen er sporvogna med skiltet «1894». Også dette var et merkeår i sporveishistorien. Det nystartede A/S Kristiania Elektriske Sporvei fikk da konsesjon på linjer i Majorstua/Frogner-området i tillegg til Skillebekk. Som navnet sier, var det de som lanserte trikken i Oslo. Til da hadde det kun vært hestesporvogn, men i 1894 ble driften revolusjonert med «Electric Tramway» eller Elektrikken.

Den tredje sporvogna i paraden er en typisk representant for den klassiske Oslo-trikken. Den gikk i Oslos gater helt til 1968.

Buss

Så kommer bussavdelinga, betegnende nok med årstallet 1927. Det var i november dette året at Oslo sporveier starta sin første bussrute med denne snutebussen. Ruta gikk fra Aleksander Kjellands plass til Kværner. Men Oslo sporveier var ikke det første sporveisselskapet med bussdrift i Oslo. Tre år tidligere starta AS Ekebergbanen rutene Lilletorget – Abildsø og Sæter – Godheim. Men den aller første bussruta i hovedstadsområdet var likevel ruta mellom Vålerenga og Østensjø, etablert av Norsk Trafik A/S i 1918. Noe som kanskje ikke kunne kategoriseres som buss var kuriositeten fra 1897, «dampomnibussen» mellom Stortorget og Grefsen. Komforten på denne farkosten beskrives best med oppnavnet – tarmrister’n.

Siste kjøretøy i kortesjen var Oslo sporveiers siste anskafffelse i 1935 som de stolt viser fram. En helt ny lettmetallbuss fra Strømmens Værksted som teknisk sett på mange måter var prototypen til dagens busser. Oslo Sporveier var en av de første selskap i verden til å ta i bruk denne typen.

Avslutningsvis ser vi selskapets 58 år gamle direktør, bergenseren Hjalmar Samuelsen. Han tiltrådte som direktør våren 1925, men måtte fratre høsten 1941 fordi han ikke ville føge NS-myndighetenes direktiver. Han skulle sies opp på et styremøte men ble isteden avskjediget pr. telefon. Han innkalte deretter sin etterfølger og sa de legendariske ordene. « Syremøtet er utsatt. De er ansatt, og jeg er avsatt». Dermed var også AS Oslo Sporveier nazifisert men det er en helt annen historie.

Vinterlandbruksskolen i Kristiania

Av Bård Alsvik

Vinterlandbruksskolen åpnet sin virksomhet i Kristiania i 1886, og da med kun én fremmøtt elev av i alt fire oppmeldte den første dagen . Året etter tok skolen opp syv elever og i 1888/89 var elevtallet steget til seksten. I løpet av skolens ti første virkeår var nærmere syv hundre elever innom skolen, enten på den teoretiske eller den praktiske linje.

Skolen tok opp elever fra alle kanter av landet, og sågar fra utlandet der både Island og Sverige var representert. Fra de to nordligste amtene kom det syv elever det første tiåret, og hele 51 fra Nordland. Størst rekruttering var det fra Hedmark, med 159 elever. Akershus var en god nummer to med 143 elever og Kristiania hadde hundre elever i den første tiårsperioden av skolens virksomhet.

Foto av Olav Sendstad.
Vinterlandbruksskolens stiftere var Bastian R. Larsen fra Solør og Olav Sendstad (bildet) fra Nes i Hedmark. Begge hadde høyere utdannelse fra Landbrukshøyskolen i Ås. I 1886 stiftet de Vinterlandbruksskolen i Kristiania

Fra gammelt av hadde det eksistert en ordning der norske bondesønner pleide å ta del i arbeidet hos «duelige landmænd» mot betaling for så å vende tilbake til fedregården som «utlærte» gårdbrukere. Utover 1800-tallet falt denne «skikken» bort. Bondesønnene ble sendt til Landbruksskoler der det praktiske og teoretiske foregikk «hånd i hånd» på skolens grunn.

Vinterlandbruksskolens stiftere var sterkt kritiske til denne utviklingen, og også fra andre hold ble det stilt spørsmålstegne ved hvor godt «hånd i hånd-systemt» var. De praktisk-teoretiske landbruksskolene krevde meget store eiendommer for å gi rikelig adgang til arbeidsøvelse. Uten store arealer kunne skolene alterantivt bare ta i mot et lite antall elever. Disse forholdene gjorde at utdannelsen ble meget kostbar, og at få hadde mulighet til å gjennomføre den. Slike praktisk-teoretiske skoler hadde dessuten en meget «skolemessig praksis», fjern fra virkeligheten, mente kritikerne.

En «kjerringa mot strømmen» i dette landskapet av landbruksskoler var Tønsberg landbruksskole, som på 1880-tallet la større vekt på den teoretiske delen av utdannelsen, og overlot mer eller mindre den pratiske delen til hjemmet. Stifterne av Vinterlandbruksskolen hadde sett de positive konsekvensene av denne omleggingen, men mente at tiden var inne for å institusjonalisere også den privatpraktiserende delen av undervisningen. I Vinterlanbruksskolens hovedprogram het det at undervisningen skulle foregå ved: «Praktisk oplærelse hos duelige privatpraktikere og theoretisk undervisning i en særegen læreanstalt».

Den teoretiske delen skulle altså foregå på skolen, og den praktiske delen «der hvor den drives for sin egen skyld». På den måten fikk man nyttiggjort «den dygtighet og erfaring, som findes inden den store kreds av privat arbeidende landmænd». Og ikke nok med det, man skapte også en billigere skole som bidro med «at løse den vanskelige, men viktige opgave, at bringe skole og hjem i samarbeide».

I starten hadde skolen vanskeligheter med å få offentlig aksept og økonomisk støtte for at «Praksis læres bedst i den private bedrift». Men etter seks års drift fikk skolen forsøksvis statlig støtte. Elevtallet tok seg samtidig voldsomt opp. I jubileumsåret 1911 hadde skolen tre klasser, ett aftenkurs og sterk søkning til lærlingeavdelingen.

Skolen hadde imidlertid et husproblem. Skolen hadde hele tiden bodd til leie. Først i Apotekergata 6, så i Nordal Bruns gate 1, og fram mot 1905 et omflakkende liv på ulike skoler i byen, før den endte på den «Gamle krigsskolen». I 1911 var skolen igjen på flyttefot. Først på Qvams skole og så på Nickelsens skole, begge private skolebygninger.

Men mens det var vanskelig for skolen å finne permanente lokaler, var det ikke vanskelig å skaffe praksisplasser for skolens elever. Bondegutter – og jenter, som det ble flere av etter hvert – ble spredt over hele landet, særlig amtene rundt Oslo-fjorden, samt Hedmark og Kristians amt (Oppland).

I Aker stilte bønder på Lambertseter, Bekkensten, Abildsø, Høybråten, Nordberg, Stubberud, Østensjø, Ammerud, Ris og Tåsen opp som Lærlingehusbonder». Et par-tre gårder i Sverige og Danmark åpnet også dørene for elever fra Vinterlandbruksskolen.

Elevene ved Vinterlandbruksskolen fikk en allsidig undervisning. For det første undervisning i almene fag som norsk, kjemi, regning og fysikk. For det andre såkalte hovedfag, blant annet driftslære, gjødselslære, husdyrbruk, skogbruk og havebruk. Og for det tredje, øvelsesfag, som landmåling, tegning og frøundersøkelse.

Kart over Ris gård fra 1898.
Elevene fikk undervisning i blant annet landmåling og tegning. Byarkivet har en flott samling av kart av akergårder, innlevert som oppgaver av elevene. Dette kartet er av Ris, og er tegnet av en M.A. Wærnes i 1898. Fra arkivet etter Byantikvaren (A-70024_Ta_0001_012_1).

Vinterlandbruksskolen holder til i Pottemakerveien 4 på Rødtvet i Groruddalen i dag. I 2003 skiftet imidlertid skolen navn til «NATUR videregående skole», og flyttet til til Strømsveien på Furuset. Skolen retter seg mot ungdom som er interessert i naturbruk. Den har linjer for Skogbruk/villmarksliv, Landbruk/ naturforvaltning med hest, Landbruk/ naturforvaltning (tradisjonell) og Gartneri og hagebruk. Dessuten finner vi fagene Naturforvaltning og Allsidig landbruk (agronom.) Undervisningen preges av mye praksis og uteliv. Eleven lærer om traktorkjøring, håndtering av motorsag, førstehjelp, og allerede på grunnkurset får de åtte ukers praksis med dyr på gård.

Landbruket har endret seg mye siden skolens barndom. Men ideen om at «Praksis læres best i det virkelige liv», har den beholdt som et grunnprinsipp.

Lenke til kart over akergårder, tegnet av elever ved Vinterlandbruksskolen.

Trykte kilder i Byarkivet:
Olav Sendstad, Vinterlandbruksskolen i Kristiania, Beretning 1918-19, Kristiania 1921
Olav Sendtad, Vinterlandbruksskolen i Kristiania 1886-1911, Kristiania 1912
Olav Sendstad, Redegjørelse for den 12-aarige virksomhed ved Vinterlandbruksskolen i Kristiania i tidsrummet 186-98, Kristiania 1898

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsted

«Holberg-monumentets bedømmelseskomite i arbeide»

Av Kirsti Gulowsen

Film fra filmavisen Verden Rundt:Holberg-monumentets bedømmelseskomité i arbeide, 1935

Året er 1935, og tre herrer står i tilsynelatende konsentrert og munter samtale om en skulpturmodell. Det er byarkitekt og reguleringssjef Harald Hals med briller på og blyant i hånden, direktør Einar Lexow ved Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen med sigarett i munnstykke og billedhugger Emil Lie med sakspapirene. Han skulle senere utsmykke Rådhusplassen i Oslo sammen med Per Hurum.

Foranledning
Ludvig Holberg feiret 250-års jubileum i 1934 og Oslo hadde ingen minnesmerker over den store barokkdikteren, som også var historiker og humanist. Dette ville en gruppe ildsjeler og kulturpersonligheter gjøre noe med. Men veien frem til ferdig skulptur skulle bli lang, dette var ikke en kommunal utsmykning men et privat initiativ. Bokhandler Nils Hauff gikk i spissen sammen med bankmann og kunstvenn Johannes Sejersted Bødtker og professor Anton Wilhelm Brøgger, som var direktør for Oldssaksamlingen og en engasjert kulturpersonlighet. De representerte og hadde med seg Oslo Byes Vel, Det akademiske kollegium, Den norske forfatterforening og Norsk skuespillerforbund.

I 1935 hadde Oslo Byes Vel samlet 11 000 kroner, og kunne invitere til konkurranse. Kommunen avslo å støtte reising av skulpturen økonomisk. Vigelandsanlegget kostet mange penger, og borgermesteren mente at billedhuggerkunsten hadde mottatt sitt.

Men konkurransen ble avholdt, og pengeinnsamlingen fortsatte inntil skulpturen kunne ferdigstilles i 1939.

Konkurransen
Billedhugger Dyre Vaa vant konkurransen. Han hadde slått gjennom i Oslo med ulveparet på Ilatrappen i 1930, og når konkurransen om Holberg-monumentet ble avholdt, var eventyrfigurene på Ankerbrua under ferdigstillelse. Vi ser ham her i filmen lett og ledig håndtere skulpturen sin mens han snakker med juryen, eller bedømmelseskomiteen, som det het. På tiden 01:15 slår han en bit av figuren og han har slått en liten vits på kjøpet, kan det se ut som.

Det er ikke Pernille og Henrik som opptrer i denne modellen. Forslaget het opprinnelig «Mellem Humor og Moral», og de svinsende kvinneskikkelsene skal symbolisere disse egenskapene. Men de var ikke enkle å forstå, og bokhandler Nils Hauff fikk den forløsende ideen å bytte dem ut med de folkekjære skikkelsene fra Holbergs komedier. Slik skulle det bli, og i dag står Ludvig Holberg og prøver å se alvorlig og verdig ut mellom de to rappkjeftede tjenestefolkene han selv skapte.

Annen premie i konkurransen gikk til den purunge kunstneren Ottar Espeland. Han fikk ikke realisert sin tradisjonelle portrettskulptur kalt «1684», men i en alder av 22 år må det ha vært spennende å bli premiert og få den anerkjennelsen. Han ble senere særlig kjent for Wergeland-monumentet på Eidsvoll. I Oslo har han laget portrettet av Fartein Valen i Konserthuset, og rallaren utenfor NVE-huset på Majorstuen.

Realiseringen
Det skulle altså gå fire år fra konkurransen ble avholdt til skulpturgruppen kunne avdukes. Dette ble gjort med stor seremoni i 1939, med kongen og kronprinsparet til stede. Dikteren Herman Wildenvey leste prolog, Professor Francis Bull holdt festtale, byarkitekt Harald Aars fortalte om monumentets tilblivelse, og viseordfører Einar Gerhardsen mottok skulpturgaven på vegne av Oslo kommune. Dagen, fredag 1. september, var neppe tilfeldig valgt. Det var 40-års jubileumsfest for Nationaltheatret, og nordisk teatermøte i byen. Dermed var de fleste sentrale teaterfolk i Skandinavia tilstede.

Foto av monumentet med bekransning.
Foto fra Byggedirektørens arkiv. Fotografiet er sannsynligvis tatt ved 200-årsjubileet for Holbergs død, i 1954. Ukjent fotograf.

 

Plassering
Plassen som Oslo Byes Vel søkte kommunen om å få bruke, var allerede opptatt av 1800-tallets store komiske skuespiller, Johannes Brun. Dette hadde Reguleringssjefen ikke noe imot. Holberg-monumentet skulle binde sammen dikterens livsverk innen vitenskap og teater ved å plasseres «mellem Aulaens og Nasjonalteatrets midtpartier». Brynjulf Bergsliens portrettskulptur av Johannes Brun måtte altså vike for det nye monumentet. Den ble først flyttet rundt hjørnet, men står nå på Bankplassen, hvor han hadde sine store opptredener ved Christiania Theater.

Holberg-monumentet sto opprinnelig under den indre rekken med lindetrær mot Karl Johans gate og hilste på forbipasserende, og snakket både med Nationaltheatret og Universitetet. Etter at parkeringsplassen langs teaterets nordside ble bygget om til park, ble skulpturgruppen trukket tilbake, og inn i parken der den står nå.

Holbergmonumentet i dag, foto Kirsti Gulowsen

Kilder:
Oslo kommune, Finansrådmannen Db/256/001
Oslo kommune, Reguleringssjefen, E/17

Litteratur:
Harald Aars: Ved Holberg-monumentets avsløring, St. Hallvard 1939, 253-260
Einar Lexow: Konkurransen om Holberg-monumentet, St. Hallvard 1935, 148-157
Aftenposten, 2. september 1939
Arbeiderbladet, 2. september 1939

Skoleskipet Christian Radich

Skoleskipet Christian Radich er en velkjent silhuett for mange langs kysten av Norge. Skipet er et av flere skoleskip med opprinnelig mål om å gi fattige barn en opplæring i sjømannsyrket.

Skoleskipstiftelsen Christian Radich har huset mange elever, vunnet regattaer og opptrådt i mange avisartikler, tv- og film-produksjoner. Skipet ble virkelig kjent på kino gjennom den norske dokumentarfilmen «Vi seiler» i 1948. På 1950-tallet gjorde Hollywoodfilmen Windjammer skoleskipet til stjerne. Gjennom hele 1970-tallet frontet BBC skipet i dramaserien The Onedin Line. Det er skipet Christian Radich vi kjenner igjen, men stiftelsen har hatt mange navn og flere skip gjennom tidende.

Livet om bord på skuta. Bildene er tatt i anledning av femtiårsjubileet om bord på Statsraad Eriksen i 1931.


Det første skipet

Det første skipet ble kjøpt i 1877 og fikk navnet Christiania. Stiftelsen het den gangen Commite for indkjøb af Skib til Skoleskib for Gutter bestemte til Sømænd og ble dannet 18. august 1877. Komiteen besto av fem av byens mer kjente menn: Borgermester C. Jensen, skipsreder Plade Stranger, verftseier Chr. Brinch, skipsreder R. A. Olsen og havnefogd Chr. J. Johnsen. Sammen hadde de kjøpt den engelske barken Lady Grey som de døpte om til Christiania. Christiania ble altså det første norske skoleskipet. 

Det var England som først hadde startet skoleskiptradisjonen med skipet Beatty kjøpt inn av The Marine Society i 1786. I de første tiårene etter innkjøpet av Christiania, dannet også Bergen og Trondheim skoleskipsforeninger. I følge stiftelsens første femtiårsberetning var tanken bak skoleskipet i starten rent «humanitært». Meningen var «å sette gutter fra de fattigste hjem i gang med nyttig arbeide i en tidlig alder og å lede dem over i livsstillinger som sjømenn». Det var altså å hjelpe barn fra fattige familier ut i arbeid som var hensikten bak skoleskipene i starten. Dette endret seg med omleggingen fra seil til dampskip. Skoleskipene fokuserte etter dette mer på å utdanne elevene i sjømannsferdigheter og disiplin. Som følge av dette ble det dermed mer vanlig også for gutter fra bedrestilte hjem å ta sin sjømannsutdannelse på skoleskipene. 

Det tok nesten fire år før skipet var klart til å motta sine første elever. 7. juni 1881 ble ti gutter opptatt på skolen og gikk om bord i skipet som lå i Bjørviken. Christiania var ikke et seilende skoleskip, men lå fastankret ved Bjørviken. Senere ble det flyttet til Piperviken der det ble en fast del av havnebildet i byen.  

Elevene året 1884

Vi har ikke kilder fra de første tre årene med skoleskipsvirksomhet, men i 1884 starter en protokoll med elevfortegnelse og karakterer. Her finner vi navnet på de 30 elevene som var opptatt på skoleskipet året 1884-1885. Av de 30 elevene kom 14 stykker fra hjem der en eller begge foreldrene var døde.  Blant foreldrene finner vi yrker som tobakkspinner, bryggearbeider, sjømenn, og forskjellige håndverkssvenner. Det er også en handelsbetjent, et postbud og en typograf. Felles er at de alle nok kunne regnes som tilhørende byens arbeiderbefolkning. Ser vi på adressene ser det ut til at rekruteringen til skoleskipet ble gjort blant de som arbeidet i nærheten av havnen eller bodde i de fattigere delene av byen. Det ser altså ut til at stiftelsen i denne perioden holdt seg til den opprinnelige hensikten: å gi de fattigste barna nyttig arbeide.

På alle unntatt to elever er det også oppført at de fikk hyre på skip etter året på skoleskipet var omme. På 15 år gamle Karl Hansen er siden blank, og ingen informasjon om hva han gjorde etter på er oppført. Dette kan bety at han ikke fikk hyre eller at de har glemt å fylle ut informasjon om han. Karls far var sjømann, så kanskje trengte ikke Karl stiftelsens hjelp for å skaffe arbeid da året var ferdig. På Kristian Larsen står det oppført at han: «Fik ingen Hyre paa grund af at han var forliden». Kristian var blitt 16 år i løpet av skoleåret, så de kan altså ikke ha ment for ung. Det var altså hans fysikk som ble kommentert. Kanskje var Kristian for svakelig for å få hyre på skip. 

Den yngste av elevene var Haakon Johansen på 14 år. Han var sønnen til Johan og Marie. Johan står oppført med yrke som arbeider. I folketellingen fra 1883 ser vi at Haakon var nest eldst i en søskenflokk på fem barn som alle bodde hos foreldrene i Prinsens gate 10. Familien delte fjerde etasje av bygningen med en annen familie og tre andre voksene. Ved skoleårets slutt fikk Haakon hyre på et skip som tilhørte en kaptein Dam fra Grimstad. I Haakons tilfelle står det ikke hvor reisen gikk hen.

 Fire av elevene fikk hyre på skipet Herdis etter skoleslutt. I merknadsfeltet står det at skipet seilte fra London til Santos i Brazil og så videre. Elev nr 30. Johan Larsen fikk hyre på skipet Argo og dro til Harlingen og Grangemouth. Da han kom tilbake til Christiania året etter dro han innom skoleskipet og besøkte sine gamle lærere, før han igjen mønstret på skipet Inga og seilte til London og videre. 

I de ulike elevfortegnelsene kan vi finne karakterer og informasjon om elevene i mesteparten av stiftelses levetid. Fra arkivet etter Christian Radich

Tre år inn i virksomheten ser altså skoleskipet ut til å oppfylle sin tiltenkte hensikt og nesten alle elevene ente opp med hyre på skip innen året var omme. Det var likevel et problem at skipet «Christiania» ikke kunne seile og elevene fikk dermed ikke ordentlig seilingserfaring. Året 1901 gikk derfor stiftelsen til innkjøp av skipet Statsraad Eriksen.  Skipet var bygget i 1858 og hadde før det ble skoleskip vært i marinens tjeneste. Med et seilende skoleskip kunne stiftelsen tilby utdannelse og ekte seilingserfaring. I starten betydde dette seilturer ut i Oslofjorden og tilbake, men allerede i 1904 gikk turen helt til Fredrikshavn. På denne turen kunne kapteinen rapportere: «Halvdelen av Gutterne søsyge, forresten alt i beste Orden».

Skuta Christian Radich

Fra filmen. Innspillingen av Windjammer-filmen foregikk på Christian Radich og de forskjellige havnene de besøkte. Filmen var den første som ble tatt opp i Cinemiracle.

Etter 35 år som skoleskip og med en alder på 79 år trengte Statsraad Eriksen å skiftes ut. Det ble i 1936 besluttet å bygge et nytt skoleskip. Skipet skulle hete Christian Radich etter rittmester og grosserer Christian Radich som i 1884 hadde testamentert 90.000 kroner til nytt skoleskip i Oslo. Ansvaret med å konstruere skipet falt på kommandørkaptein Christian Blom som var direktør ved marinens hovedverft i Horten. Christian Blom tok oppgaven alvorlig og tegnet et skip som skulle vise seg å bli svært annerledes enn andre skoleskip. På grunn av at skipet Christian Radich alltid var ment til å være skoleskip (i motsetning til andre skip som skulle fungere som lasteskip eller losjiskip) kunne skipet tegnes smalt og med lange pene linjer. Noe som enkelte mener er grunnen både til skipets vakre utseende og evne til å vinne regattaer. Ut av de 11 verkstedene som sendte inn anbud var det Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord som fikk i oppgave å bygge skipet. Skuta fikk byggenummer 115 i 1937.  I arkivet etter stiftelsen finnes de originale tegningene og planene for skipet.

17. juni 1937 var det prøvetur og en rekke prominente gjester var invitert. Denne turen ble starten på Christian Radichs lange kjendiskarriere på havet. Skipet ble etter hvert så kjent at i 1988 bestemte stiftelsen seg for å endre navn til Christian Radich. Stiftelsens historie er en historie om lange og harde kamper for å holde skuta i gang og for å beholde skolestatusen. Til tross for popularitet både blant elever og tilskuere verden over har skuta og stiftelsens eksistens vært truet flere ganger. Arkivet med den rike historien finnes bevart hos Oslo byarkiv. 

Alle skulle telles

Av Unn Hovdhaugen

Hvert år ble skjemaer sendt ut og hele folket skulle telles. Fra 1867 ble det tatt opp årlige tellinger av hele Kristianias befolkning. Alle personopplysninger skulle registreres og dette skulle bidra til å holde oppsyn med folkemengdens bevegelser. Gjennom tidene har skjemaene hatt ulik utforming og hensikt, og dataene som ble samlet inn har blitt brukt i mange forskjellige hensikter og sammenhenger. På 1930-tallet var man opptatt av å dokumentere arbeidsledighet og lengden på denne, mens det under 2.verdenskrig kom inn en egen kolonne for trossamfunn. Den siste kommunale folketellingen ble gjennomført i 1954.

I dag er skjemaene et kikkhull inn i historien og gir et tidsbilde av befolkningen i en leilighet og en gård akkurat den datoen skjemaene ble fylt ut. Tellingene skiller ikke mellom høy og lav i samfunnet, alder, kjønn eller inntektsforhold.  Dermed er dette en sjeldent demokratisk dokumentasjon fra en tid der stand, kjønn og inntekt spilte en rolle både for rettigheter, omdømme og den grad av respekt man ble møtt med. Vi får også en sammenhengende framstilling av hele byens befolkning gjennom et halvt århundre.

Folketelling 1905 for Drammensveien 1, Slottet.
Kommunalt folketellingsskjema for Drammensveien 1, den 31. desember 1905.

 Alle opplysninger er nøyaktig fylt ut i skjemaene, enten det gjelder kongefamilie eller tjenerskap. Dette viser folketellingen fra Drammensveien 1 den 31.desember 1905. Drøyt en måned etter at hele byen sto på kaia og tok imot Norges nye kongefamilie, er de telt sammen med resten av beboerne på Slottet, og innflytningsdato er nøyaktig skrevet inn. Som så mange andre osloboere opp gjennom tidene var kongefamilien innflyttere, og det samme var en stor del av deres tjenerskap. Mange var tatt med fra England, men vaktmester og husfrue var tidstypisk nok innflyttere fra henholdsvis Toten og Sverige, og hadde bodd på Slottet i tiår før kongefamilien flyttet inn.

Ofte var det overhodet i familien eller kanskje gårdeier som fylte ut skjemaene, men i denne historiske folketellingen ser vi at skriften varierer fra person til person. Det ser ut til at alle har skrevet seg inn selv.  Det hadde vært morsomt å forestille seg at det var H. M. Kongen selv som hadde skrevet under, men ifølge arkivet på Det kongelige slott er det mye som tyder på det har vært H.M. Kongens adjutant, Kaptein H. Krag, som har ført opplysningene om kongefamilien i pennen.

Kilde:
Oslo byarkiv: A-20057 Folkeregisteret, folketellinger

Lenker:
Kommunale folketellinger fra Oslo/Kristiania og Aker i Digitalarkivet

«Det skal aldri skje!». Protesten mot rivingen av Brannvaktbygningen og Basarhallene

I 1937 vedtok Bystyret i Oslo å rive Basarene og Brannvaktbygningen i Karl Johans gate og Dronningens gate. Formålet var å rydde vei for bredere gater og bedre fremkommelighet for den økende biltrafikken.

Brannvakten og Basarene ble oppført i årene 1840-59 etter tegninger av Christian Heinrich Grosch, og var fredet. Kirkedepartementet ville imidlertid ikke gripe inn, og riving ble vedtatt.

Film fra filmavisen Verden Rundt: Stortorvets basarer Oslo bystyre har besluttet å rive hallene rundt Vår Frelsers Kirke, Gladtvedt Film, 1937.

Selskapet for Oslo Byes Vel engasjerte seg for bevaring. Det samme gjorde Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, som skrev et harmdirrende innlegg i Tidens Tegn under tittelen ”Moderne vandaler”. Der oppfordret han meningsfeller til å uttrykke sin støtte ved å sende inn protester under tittelen ”Det skal aldri skje”.

Hundrevis av arkitekter, kunstnere, forfattere og andre kulturpersonligheter, samt en rekke andre personer fulgte appellen og sendte sin protest til Jens Thiis. Protestene ble oversendt til ordfører Trygve Nilsen.

Protestene gjorde imidlertid ikke tilstrekkelig inntrykk på byens myndigheter. Vedtaket om riving ble stående, med et snapt flertall i Bystyret. Samtidig ble det bestemt å utlyse en konkurranse om utformingen av det sanerte området. Hverken konkurransen eller rivingen ble gjennomført, og under krigen ble det stopp i all større, kommunal byggevirksomhet.

Underskrifter fra Francis Bull, Erik Werenskiold, Per Krohg, Rolf Jacobsen og Ole Bang. Fra arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)
Underskrifter fra Francis Bull, Erik Werenskiold, Per Krohg, Rolf Jacobsen og Ole Bang. Fra arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)

Etter krigen var situasjonen endret, særlig da Oslo og Aker ble slått sammen til én kommune i 1948. En gateutvidelse i noen korte gatestrekninger ble ansett for unødvendig og lite økonomisk . Rivningsvedtaket fra 1937 ble derfor omgjort av Bystyret i 1950.

Basarene og brannvakten. Fotograf: Wardenær. År: ukjent. (A-10001/Ua/0006/026)
Basarene og brannvakten. Fotograf: Wardenær. År: ukjent. (A-10001/Ua/0006/026)

Kilde:
Oslo byarkiv: arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)

Ake-NM i Korketrekkeren

9. februar 1936 var det aller første Norges mesterskapet i aking i Oslos kjente  akebakke Korketrekkeren. Denne 2000 meter lange akebakken går fra Frognerseteren stasjon til Midtstuen stasjon med en fallhøyde på 255 meter. Hver vinter har Oslos borgere valfartet til akebakken for å more seg med litt fart og spenning.

NM i 1936

Et stort mannskap hadde i flere dager arbeidet med å rydde vekk snøen og akebakken var i ypperlig stand kunne Aftenposten melde dagen før mesteskapet:

Årets konkurranse blir langt mere krevende, spennende og morsomere enn de foregående idet man jo nu umiddelbart efter S-svingen dreier til venstre gjennem den nye forbindelsesvei til Heftyebakken.  

Heftyebakken, som hadde fått tilnavnet Akevitten, ble bygget i 1930 fra Frognerseteren til Svendstuen. NM i 1936 ble den offiselle innviselsen av forbindelses veien mellom Korketrekkeren og Heftyebakken. Det hører til historien at bakken ikke var særlig vellykket og ble lagt ned i 50 årene.

Det var med hele 106 deltakere, derav to trøndere kunne Aftenposten melde. En tysk leder og europamester i aking overværte konkurransen. En fotograf fra Victoria film var blitt sendt ut på oppdrag for Oslo kinematografer for å filme begivenheten slik at Oslos befolkning uken etter kunne se konkurransen på Paladsteateret kino i Karl Johans gate. Takket være dette kan vi også se den i dag på oslofilmer.no. Norges mesterskapet må kunne sies å ha vært en suksess for allerede året etter ble det arrangert EM i Korketrekkeren. Norge tok 5 av 9 medaljer.

Verden Rundt-filmen Akekonkurranse i Korketrekkeren, om norgesmesterskapet, Victorie Film, 1936.

Akesporten

Mot slutten av 1800-tallet ble friluftslivet stadig mer på moten, og aking var populært i byene. De ble akt både inne i byene og da Holmenkollbanen åpnet i 1898 kunne den frakte folk opp i marka for å ake. Det ble åpnet kjelkeutleie på Majorstuen.

Kjelkene kunne festes utenpå vognen, og de lange styrestengene var todelt, slik at de ikke traff strømledningene. I 1916 ble banen forlenget til Frognerseteren og folk kunne ta banen helt opp til Korketrekkeren for å ake. Innen da hadde også Akeforeningen blitt stiftet, og det ble de som tok på seg ansvaret for å sikre forsvarlig aking i blant annet Korketrekkeren. I dag kan du leie kjelke av dem på toppen av bakken ved Frognerseteren. Akeforeningens medlemstall nådde en topp i 1919 med hele 900 medlemmer som alle betalte 2 kroner hver.

            Fra slutten av 1920 årene var det en nedgang i antall akende, balnt annet på grunn av økt bruk av bil og at mange akeveier ble til bilveier. Korketrekkeren ble også brukt til motorsykkel- og bilrace på 30-tallet. Aking tapte terreng for skøyter og skiidrett, men fortsatt er det mange som har en tur med banen opp til Korketrekkeren som sin favorittaktivitet på en vinterdag i Oslo.

Verden Rundt – Norges første lydfilmavis

Av Caroline Juterud

Lydfilmavisen Verden Rundt hadde sin premiereforestilling den 17. november 1930 i Paladsteateret i Karl Johans gate. Dette skulle bli starten på Norges første lydfilmavis. Nå kunne Oslos befolkning få en ukentlig oppdatering på verdens største begivenheter vist til dem gjennom levende bilder og lyd.

Fra arkivet etter Oslo kinematografer (A-20093/Da/15).
Håndtegnet plakat. Fra arkivet etter Oslo kinematografer (A-20093/Da/15).

Bare ett år senere tok Oslo kinematografer initiativet til å filme norske begivenheter. De ansatte norske filmfotografer for å dra ut og filme når det skjedde noe spennende eller nyhetsverdig.  Målet var å foreta en «regelmessig og systematisk filmoptagning av byens daglige liv både med aktuell og historisk interesse for øie.»  Filmene skulle inngå i et filmarkiv som på den måten dokumenterte byens historie. Det er bevart 1781 filmklipp fra Verden Rundt. Klippene viser store og små begivenheter i Oslo gjennom hele 1930-tallet.

Verden Rundt ble stadig mer populær utover på 30-tallet og gikk fra å ha forestillinger kun på mandager til å ha forestillinger hver dag i uken, opptil syv ganger om dagen. Fra 1936 kunne de mest trofaste tilhengerne kjøpe billetthefter med 12 billetter for 5 kroner stykket. Ettersom hver billett kostet 50 øre ble det to gratisbilletter per hefte. De utenlandske filmene ble vist med originallyd og forklarende tekstplakater, mens de fleste norske innslagene ble vist som stumfilm. I en periode ble filmene akkompagnert med musikk og lydeffekter som ble spilt fra grammofonplater. På Paladsteateret hadde de i 1935 kun to forskjellige lydeffekter, nemlig «motordur» og «brøl av begeistret folkemasse». Var man uheldig kunne publikum bli sittende gjennom en hel revy hvor «motordur» ble gjentatt i hvert eneste innslag.

Stillbilder fra innslag om luftvernøvelse på Akers mek. verksted i 1938. Gladtvedt Film, 1938.
Stillbilder fra innslag om luftvernøvelse på Akers mek. verksted i 1938. Gladtvedt Film, 1938.

Filmavisen var det første globale nyhetsmediet, og store produksjonsselskaper som Fox, Paramount og Ufa kjempet om å få levere nyhetsfilmer til verdens kinopublikum. Gjennom Verden Rundt kunne Oslos befolkning holde seg oppdatert på verdens begivenheter og Oslo kinematografer ble nå en del av det globale nyhetsfilmnettverket.

Litteratur:
Werenskiold, R. Norges første lydfilmavis, Verden Rundt, Mediehistorisk Tidsskrift nr. 26, 2016

Kilder:
Arkiv etter Oslo kinematografer, Oslo byarkiv OBA A-20093.

Bystyret til kamp mot tegneserier og smusslitteratur

Av Øystein Eike

Voksenblader og voldelige tegneserier var oppe til diskusjon i Bystyret i 1955. Supermann, Fantomet og Hoppalong Cassidy havnet i skuddlinjen.Det var KrFs Petter Koren som tok opp saken i en interpellasjon behandlet 15. september 1955, om ”hva kommunen kan gjøre for å hindre spredning av pornografi eller annen skadelig lesning.” Koren gjorde seg til talsmann for en voksende opinion som reagerte på at tvilsom litteratur var oppstilt og til salgs i narvesenkioskene. Dette var til fortvilelse for alle ”som arbeider for å styrke den moralske ryggrad i landet”.

Estetikk, moral og mental folkehelse
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.

Målet for Korens angrep var pornografi og lignende litteratur, kan vi lese i bystyrereferatet. Men umiddelbart trakk ordfører Brynjulf Bull tegneseriene inn i debatten. Det ble referert til Stålmannen (som vi i dag kjenner som Supermann), Fantomet og Hoppalong Cassidy. Tegneseriene nådde et stort publikum gjennom avisene. Donald Duck ble frikjent av Paula Ranft (H). Det var «en uskyldig form for tegneserie». Innvendingene mot tegneseriene og smussbladene hadde flere utgangspunkt. Ett var estetikk. Ordfører Bull (Ap) beskrev bladene som «smaksforderving». Et annet utgangspunkt var den moralske fordømmelsen, som var Korens utgangspunkt.

«Det er derfor en samfunnssak om vi kan gjøre noe for å hindre at disse dagdrømmene får næring, eventuelt også om vi kan hjelpe til å få dagdrømmene oppløst på en eller annen måte.» Stousland-Møller i debatten

Et tredje utgangspunkt var de sosiale konsekvensene av påvirkningen fra slike blader på barn og unge. Ordføreren kunne beskrive for Bystyret at disse tegneseriefigurene ”oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker og som om de ble etterlignet av den oppvoksende slekt, kunne føre til de merkeligste resultater”.

"Fantomet o.l. [...] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker", mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
«Fantomet o.l. […] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker», mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Særlig dyster var Stousland Møllers (Ap) analyse: ”Det problem som vi er i ferd med å definere nå er i virkeligheten like dyptgripende og alvorlig som alkoholproblemet”. Bladene ga næring til fantasilivet. Men der hvor fantasiene ikke kunne la seg omsette i praktisk handling, ble fantasilivet sykt og gjorde den fantasirammede til ”enda mer hemmet, innadvendt og asosialt i hele sin innstilling”. Her måtte psykiatrien tas i bruk.

Tegneseriesaka

Debatten i Oslo bystyre var ikke enestående. Diskusjonen om populærkulturen, både formen og innholdet, gikk over hele landet, og også i andre land. Statens folkeopplysningsråd nedsatte i 1955 et utvalg for å kartlegge barns lesevaner, og å overvåke tegneserieutgivelsene. Utvalget skulle også påtale tegneserier som fremstilte raser og trosretninger i et dårlig lys, som fremstilte krøplinger og syke som kriminelle, som forherliget kriminelle handlinger, og som brøt ned respekten og tilliten til politi og rettsvesen. En rekke aviser og magasiner ble påtalt av utvalget i 1955. Det gjaldt deler av seriene Paul Temple, Johnny Hazard, Texas, Seriemagasinet, Roy Rogers og Vill-Vest.

«Samfunnet har etter hvert funnet det nødvendig å gå til en rekke fellesoverenskomster i form av lover som tar sikte på å beskytte den oppvoksende slekt […] Det vil på mange måter være logisk i en sak som denne å ta skrittet videre og ta konsekvensen av vår viten om sammenhengen mellom påvirkning og atferd, slik at vi ved et fellestiltak søkte å fjerne skadelig påvirkning i et industrielt framstilt massepåvirkningsstoff, der vi alle sammen kan være enige om at det kan være skadelig når det tar sikte på barn.»

Statens folkeopplysningsråds arbeidsutvalg i Innstilling i tegneseriesaka

Sex og kriminalitet

I likhet med Bystyret, hadde også Stortinget spørsmålet om spredning av pornografi og magasiner fra den såkalte crime-sex-pressen oppe til diskusjon. På oppfordring fra enkelte bystyre- og stortingsrepresentanter, tok utvalget en titt også på denne litteraturen, og foreslo en nærmere overvåkning av markedet. «De må ikke i ly av trykkefriheten få lov å forsumpe sinnene», som utvalget uttalte. Et eget utvalg burde få i oppgave å følge med på utgivelsene, og å påtale
«a) forbrytelser, mord, sadisme i bilder og tekst som kan virke nedbrytende, b) forvridd og uanstendig fremstilling i bilder og tekst av forholdet mellom kjønnene, c) perversitet, d) kunstnerisk underlødig journalistikk».

Utvalget gjenga i sin rapport et eksempel på det siste fra Kriminaljournalen, nr. 12-1955, i et utdrag her: «Han var et kjøttberg, et fleskelass, en dissende ballong av en mann – han var rødsprengt og oppblåst og pløsete og alle de betegnelser en kan bruke om en helfeit, overfeit mann. Riktig en yorkshiregris var han».

Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Få virkemidler

Hva kunne så gjøres? I den allmenne debatten kom det ulike forslag om for eksempel økt beskatning, importkontroll eller regelrett sensur. Alt dette hørte inn under de statlige myndigheters område. Tegneserieutvalget gikk inn for mer positive virkemidler, som fortsatt oppfølging og dialog med utgiverne, og fremhevelse av god og sunn barne- og ungdomslitteratur.
Oslo kommune diskuterte muligheten for å påvirke noen av utsalgsstedene, narvesenkioskene. AS Narvesens kioskkompani drev sin kioskvirksomhet på konsesjon fra kommunen, og konsesjonen ble fornyet årlig. Spørsmålet var om kommunen kunne sette en stopper for salget av særlig voksenbladene Kriminaljournalen og Verden rundt gjennom konsesjonsbetingelsene. I Bystyret var Kåre Willoch (H) skeptisk til en slik fremgangsmåte, og finansrådmannen inntok samme standpunkt. Deres viktigste argument var at kommunen i så fall ville påta seg en sensurfunksjon, som den ikke hadde myndighet til, og som senere kunne bli overprøvd. Diskriminerte og skadelidte magasiner ville i så fall kunne stille kommunen til erstatningsansvar. På samme måte resonnerte Narvesen, som også forsvarte publikums rett til selv å velge sitt lesestoff. Kommunen lot seg også overbevise av Narvesens argument om at en boikott bare ville være reklame for bladene. I dette kulturoppgjøret måtte moralens voktere se seg slått av markedskreftene, superheltene og lettkledde damer.


Kilder:

Bystyrereferat 15. september 1955, sak 44/1955.
Dahl, Hans Fredrik. Norsk idéhistorie, bind V. De store ideologienes tid. 1914-1955, 2001.
Statens folkeopplysningsråd. Innstilling i tegneseriesaka, 1954.
Statens folkeopplysningsråd. Rapport fra det rådgivende utvalg for tegneserier med uttalelse fra Statens folkeopplysningsråd, 1956.

 

Christiania oppmåling 1736-1737

Av Øystein Eike

Et kongelig reskript, dvs. en befaling fra kongen, av 25. november 1735 bestemte at byskatten i Christiania skulle utlignes slik at halvdelen skulle være grunnskatt og den andre halvdelen skulle være skatt på næring og bruk. I samme reskript ble byen pålagt å måle opp eiendommene i byen. Det er opphavet til den eldste oppmålingsprotokollen vi har Oslo byarkiv.

Oppmålings- og matrikkelprotokollen er publisert på Digitalarkivet.
Oppmålings- og matrikkelprotokollen er publisert på Digitalarkivet.

Brannmesteren var ansvarlig for oppmålingen, i egenskap av også å være byens stadskonduktør. Det ble nedsatt en kommisjon bestående Magistraten og av 2 av de eligerte menn, samt en representant fra hvert av de fire kvarterene som byen bestod av. De eligerte menn var et utvalg på 12 mann valgt av og blant byens borgere. Magistraten var en embetsmann, altså kongens mann i Christiania. Denne kommisjonen skulle overvære oppmålingen og sette en skattetakst på hver eiendom i både byen og i forstedene. Arbeidet pågikk mellom 15. februar 1736 og 18. januar 1737, altså i nesten et år. Byen tilsvarte det vi i dag kaller Kvadraturen, mellom Stortorget og Akershus festning. Administrativt var byen delt i fire kvarterer, østre, søndre, vestre og nordre kvarter, delt av Kongens gate og Rådhusgata. Til forstedene i denne protokollen ble regnet Storgata, Fjerdingen (bak Legevakten idag), Sagbanken (Vaterland), Grendsen, Pipervika, Ladene (på Hammersborg), samt noen eiendommer i Møllergata, ved Sagene og ved Blekedammen (ved Ankerløkka).

Protokollen gir oss opplysninger om en hel rekke ting, om hvem som eide eiendommer i Christiania, og hvor mye de eide, hvor de største eiendommene lå og hvordan byen hadde vokst utover kvartalene. Ved oppmålingen ble det innført et matrikkelnummersystem; én løpenummerserie for eiendommene i kvartalene og én annen serie for eiendommene i forstedene. Dette systemet besto i ligningssammenheng i nesten hundre år. Først i 1845 ble adresse innført som matrikkelnummer, og det systemet varte for indre Oslo helt til 1980. For å finne ut hvor en eiendom lå, kan man bruke et kart fra 1820-tallet, oppmålt av stadskonduktør Grosch: https://www.oslo.kommune.no/OBA/kart/grosch/index.html.

Én av kartplatene som utgjør Grosch' generalkart over Christiania fra 1820/1830-tallet. Eiendomsgrensene hadde ikke endret seg så mye siden 1737. I de kommende tiårene ville imidlertid mye endre seg. Eiendommer ble slått sammen og små, gamle bygårder ble erstattet nye, store mursteinsbygninger.
Én av kartplatene som utgjør Grosch’ generalkart over Christiania fra 1820/1830-tallet. Eiendomsgrensene hadde ikke endret seg så mye siden 1737. I de kommende tiårene ville imidlertid mye endre seg. Eiendommer ble slått sammen og små, gamle bygårder ble erstattet nye, store mursteinsbygninger.

Det er tilføyd opplysninger i protokollen lenge etter 1737, noe som viser at den var i bruk som grunnlag for beregning av grunnskatt i Christiania i lang tid.

Kilder:
Oppmåling 1736
Dokument nr. 16 for 1877: Oplysninger om Christiania Bys kommunale forhold. III. Skattevæsen, Aktstykker Christiania kommune 1877