En Kristiania-fortelling

Av Anette Walmann

Romanen Sult er en skildring av en ung manns desperate kamp for tilværelsen, hans kamp for det daglige brød, for arbeid og mot skammen som fulgte med det å ikke ha noen av delene. Men romanen er også en reise tilbake til 1880-tallets Kristiania. Hamsun skildrer gatemiljøer som i dag for lengst er jevnet med jorden, han navngir forretninger og bygninger og beskriver byens lyder og stemninger,- slik jeg-personen opplever dem.

Det var 1880-tallets Kristiania Knut Hamsun kjente. Han flyttet til byen første gang i 1880. Kristiania på 1880-tallet var en by i vekst. Med byutvidelsen i 1878 tok byen et sjumilssteg inn i storbyens rekker. Det var industrireising, tiltagende byggevirksomhet og økende tilflytting til byen.

Stemningsbilder fra byen

Jeg-personen i Sult skildrer lydene han hørte fra det lille kvistværelset han leide, rommet som er tapetsert med gamle numre av ”Morgenbladet”:

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fyldte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjængernes skridt og smældene fra kuskenes svøper.

Det var støyende ferdsel overalt. Omtrent klokken tolv begynte byen å komme på benene:

det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget op og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuerne i siden, gjorde mig liten og slap ubemærket forbi nogen bekjændte som hadde indtat et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret opover Slotsbakken og faldt i tanker.” (s. 16).

Et par ganger i løpet av romanen legger jeg-personen ut på noen lengre vandringer. Han skulle ikke gå lenger enn forbi St. Hanshaugen og til Sagene før omgivelsene fikk et mer landlig preg:

Jeg bevæget mig i stærk gang opover Ullevålsveien, forbi St. Hanshaugen, kom ut på åpne marker, ind i de trange, underlige gater ved Sagene, over tomter og akrer og befandt mig til sist på en landevei hvis ende jeg ikke kunde se. Her stoppet jeg op og besluttet mig til å vende om. Jeg var blit varm av turen og gikk sagte og meget nedtrykt tilbake. Jeg møtte to høivogner, kjørerne lå flate oppe i lassene og sang, begge barhodede, begge med runde, sorgløse ansigter (s. 33).

Sagene, Bjølsen og Torshov var blant områdene som ble innlemmet i byen med byutvidelsen i 1878. 

Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)
Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)

Tomtegata og Vaterland

Under sitt første opphold i Kristiania bodde Hamsun i Tomtegaten 11 på Vaterland. Tomtegaten 11 blir beskrevet som huset med de to innganger:

Således kom vi ned til Tomtegaten. Kusken holder.
Jeg stiger ut av vognen i all hast, tankeløst, slapt, tung i hodet. Jeg går inn gjennom porten, kommer inn i en bakgård som jeg går tvers over, støter mot en dør som jeg åpner og går ind gjennem, og jeg befinder mig i en gang, et slags forværelse med to vinduer . Der står to kufferter, den ene ovenpå den andre, i den ene krok, og på langvæggen en gammel umalt sofabænk som det ligger et tæppe i. Tilhøire, i næste værelse hører jeg røster og barneskrik og ovenover mig, i anden etage, lyden av en jærnplate som det hamres på. Alt dette mærker jeg så snart jeg kommer ind.
Jeg går rolig tværs over værelset, bort til den motsatte dør, uten å skynde mig, uten tanke på flugt, åpner også den g kommer ut i Vognmandsgaten. Jeg ser opover huset som jeg just har passert igjennem og læser over døren: Beværtning & logi for reisende. (s. 104)

Jeg-personen oppholder seg stadig i Vaterlandsområdet og dette logihuset for reisende. Han ble stadig ”fastere og fastere bundet til denne beværtning, dette logihus for reisende hvor jeg hadde fåt bo trods min forkommenhet”. 

Vaterland var området mellom Jernbanetorget, Storgata og Akerselva. Opprinnelig var Vaterland en av byens forsteder, men i 1839 ble det innlemmet i byen. Dette var et område av blandet karakter. Med jernbanen begynte Vaterland å ta form som et sentrumsstrøk. Boliger måtte vike for butikker og herberger. Sosialt sett var Vaterland først og fremst et arbeiderstrøk, men ikke bare. Her bodde også flere hundre selvstendig næringsdrivende og dessuten enkelte embetsmenn. Allikevel var det forfall som preget Vaterland på 1800-tallet. Også de bedre områdene av strøket. De krokete og smale gatene var bebygd med småhus og enkle hytter av dårlig materiale.

Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.
Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.

Jeg-personen i Sult beskriver utsikten fra vinduet i Tomtegata 11 (s. 131):

Jeg gikk til vinduet og så ut; mit vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte noen børn midt i den fattige gate; de kastet en tomflaske imellem sig og skrålte høit. Et flyttelass rullet langsomt forbi dem; det måtte være en fordreven familje som skiftet bopæl utenfor flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. På vognen lå sengklær og møbler, markstukne senger og komoder, rødmalte stoler med tre ben, matter jærnskrap, bliktøi. En liten pike, bare et barn, en riktig hæslig unge med forkjølet næse, sat oppe i lasset og holdt sig fast med sine stakkars blå hænder for ikke å tumle ned. Hun sat på en bundt av rædsomme, våte madrasser som børn hadde ligget på og så ned på de små som kastet tomflasken imellem sig….

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

I parker og portrom

Hvor det hadde gåt jevnt og regelmæssig nedover med mig hele tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å læse i når det blev mig for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut til kirkegårdene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet artikler for bladene (…) (s. 7)

Jeg-personen søker ut i parkene og til kirkegårdene for å få fred og ro til å skrive. Her kan han sitte forholdsvis uforstyrret på en benk. Han oppholder seg i Slottsparken, på Vor Frelsers gravlund og på Krist kirkegård ved Hammersborg. Slottsparken, Studenterlunden, St. Hanshaugen var utfartssteder og promenadestrøk for byens befolkning. Kirkegårdene bøy på en annen ro enn de offentlige parkene. På Krist kirkegård satt jeg-personen ”i al stilhet og døset i den våte luft, tænkte, halvsov og frøs”. 

St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)
St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)

Kirkegårdene lå nær selve byen og var et sted byens løse fugler kunne skjule seg,- de var tilholdssted for løsgjengere og prostituerte. I parkene gikk det vakter som passet på at ro og orden ble overholdt. I Sult møter vi Parkvakten i Slottsparken:

En parkmand la sin hånd på min aksel og sa: De må ikke sitte og sove herinde. Nei, sa jeg og reiste mig straks. Og med ett slag stod atter min sørgelige stilling lyslevende for mine øine. (s. 24)

Å finne et tilholdssted for natten var en av jeg-personens store bekymringer. Å bli observert sovende på et offentlig sted var forbundet med stor skam og et tegn på hvor dårlig et var stelt med ham:

Jeg holdt mig en tidlang i Torvgaten, sat på trapperne, smuttet ind i portrummene når nogen kom forbi, stod og stirret tankeløst ind i de oplyste småboder hvor folk vimset om med varer og penger, til sist fandt jeg mig en lun plass bak en bordstabel mellem kirken og basarerne. (s. 44)

Flere ganger i løpet av romanen blir hovedpersonen vekket og tilsnakket av en konstabel som spør: Hvor bor De henne? De burde vel gå hjem nu?

Jeg-personen driver hvileløst og formålsløst rundt om i byen. Han oppholder seg i portrom, i parker og ved havna. Det nedlagte blikkenslagerverkstedet hvor han har fått lov til å oppholde seg, frister ikke. En natt blir han nødt til å melde seg som ”husvild” på rådstuen. Der kunne folk uten bosted få gratis opphold for natten. På Rådstuen, byens gamle rådhus, var det en reservert avdeling i arresten for ”husvilde.” Hovedpolitihuset og fengselsbygningen hadde siden juni 1866 ligget i Møllergata 19, mens det gamle rådhuset ble beholdt som bistasjon.

Matbilletter

Di vil mælle Dere nede hos jourhavende, sa konstabelen. Var det altså ingen formaliteter å gjennemgå! tænkte jeg rædd. Jeg kom ind i et stort rum nedenunder hvor tredive eller firti mennesker sat, alle husvilde. Og en for en blev de ropt op av protokollen, en for en fik de en billett til mat. Jourhavende sa stadig væk til konstabelen ved sin side: Fik han billet? Ja glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trænge et måltid. (s. 58). 

Matbilletter var en form for fattigunderstøttelse som ble brukt overfor ”mindre ordentlige Trængende, arbeidføre, friske Folk og i det Hele taget saadanne Personer, hvis Trang kan være tvivlsom”. Ved hjelp av understøttelse i form av naturalia, ønsket Fattigvesenet å kontrollere ”Understøttelsens Nødvendighet”. Matbilletten var en billett til et måltid middagsmat utlevert fra Arbeidsanstalten. Hver matbillett var en understøttelse på tolv øre fra fattigvesenet.

Verdig- og uverdig trengende

I et anfall av sinne over å ha blitt kalt ”tosk” av en konstabel som hadde vekket ham nede ved havna, har hovedpersonen følgende tilbakeholdte utbrudd:

Hvordan kunde det dog være at det slet ikke vilde lysne for meg? Var jeg kanskje ikke like så berettiget til å leve som hvemsomhelst anden, som antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen? Om jeg kanskje ikke hadde aksler som en rise og to svære armer å arbeide med, og om jeg kanskje ikke hadde søkt endog en vedhuggerplass i Møllergaten for å tjene mit daglige brød? Var jeg lat? Hadde jeg ikke søkt plasser og hørt forelæsninger og skrevet avisartikler og læst og arbeidet nat og dag som en gal mand? Og hadde jeg ikke levet som en gnier, spist brød og mælk når jeg hadde mæget, brød når jeg hadde lite og sultet når jeg ingenting hadde? Bodde jeg på hotell, hadde jeg en suite værelser i første etage? På et utloft bodde jeg, i et blikkenslagerværksted som Gud og hvermand hadde rømt ut av siste vinter fordi det snedde derind. (s. 50)

Utdraget er som en forsvarstale over jeg-personens egen forkommenhet. Han var ufortjent kommet i denne håpløse situasjonen og han var ikke arbeidsuvillig. Hamsun skildrer hovedpersonens skam over å bli tatt for å være husvild, løsgjenger og betler eller tigger. 

Løsgjengeri: Tilsidesættelse af den Pligt, som paahviler Samfundets Medlemmer til at søge lovlig Erhverv”. Salomonsens Konversasjonsleksikon fra 1894.

Fattigforsorgen på slutten av 1800-tallet skilte mellom verdige og uverdige trengende. Arbeidsføre og friske folk hadde, etter fattigloven av 1863, ikke rett til fattighjelp og måtte forsørge seg selv. Foreldreløse barn under 15 år, sinnsyke, gamle, vanføre og syke som ingenting hadde til livets opphold, kom i gruppen av verdig trengende som hadde rett til fattighjelp. Arbeidsløshet var ikke nedfelt i loven som en grunn til å få fattighjelp.

I 1900 ble fattiglovgivningen delt i to, med en ny fattiglov for de ”verdige trengende” og en løsgjengerlov for de ”uverdige”. Løsgjengerloven rammet de som ble regnet som arbeidsføre, men som ikke fulgte sin samfunnsplikt ”til at søge lovlig Erhverv”. Med løsgjengerloven kunne disse såkalte arbeidsuvillige dømmes til tvangsarbeid. På denne måten skulle man få bukt med de ”arbeidssky”.

Alle utdrag fra Sult er hentet fra Gyldendal Norsk Forlag 1954, 5. opplag 2009.

Kilder og litteratur:

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886
Statistiske Meddelelser angaaende Christiania By, 1894
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bind 3
Seip, Anne-Lise: Sosialhjelpstaten blir til

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Arkivet i tårnet

Oslo fikk sitt byarkiv i 1992, som avløste det gamle kommunearkivet fra 1914. I 1999 flyttet Byarkivet inn i nye lokaler i Maridalsveien 3. Leif Thingsrud, i mange år medarbeider i kommunearkivet og Byarkivet, og i perioder også fungerende kommunearkivar, skrev historien til Byarkivet i en artikkel i Tobias i 1999.

Arkivet i tårnet

Kommunearkivet og senere Byarkivet fikk nærmere seksti år i toppen av «Tobias-tårnet» i Rådhuset. Det var der en liten samling magistrats- og formannskapspapirer fikk vokse til en institusjon som ordner, bevarer og formidler dokumentasjon fra hele spekteret av Oslo kommunes virksomheter.

Av Leif Thingsrud

Fra den spede begynnelse under første verdenskrig var Kommunearkivet lagt under Formannskapets kontor. Og Formannskapet holdt til i Den Gamle Losjen helt til Rådhuset i Pipervika sto ferdig i 1939. Kommunens sentraladministrasjon, Magistraten, hadde derimot kontorer i Dittenkomplekset i Akersgata 55.

Arkivaren skal ordne arkiv

I Kommunearkivet var det én ansatt, Kommunearkivaren. Han het Stian Finne-Grønn og hadde halv stilling, som han kombinerte med en annen deltidsstilling; bestyrer på Oslo Bymuseum. Han var opprinnelig jurist, men etterhvert var det interessen for lokalhistorie og særlig slektshistorie som tok overhånd. Han utga blant annet Norsk Personalhistorisk Tidsskrift og trebindsverket Norske advokater og sakførere. I Kommunearkivet etterlot han seg store registre over eiendomsforholdene i Kristiania.

Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.
Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.

Alt dette medførte selvsagt at det ikke ble så mye tid til arkivordning, og han fikk dermed ikke noen høy stjerne i kommunen. I 1927 ble det foreslått å dra inn stillingen og overlate til formannskapssekretæren å gjøre det nødvendigste arbeidet med arkivet. Det ble imidlertid ikke til at man sa opp Finne-Grønn, og i 1937 ble det satt ned en komité som skulle se på hva man skulle gjøre med Kommunearkivet. Bakgrunnen var nok dels misnøye med arkivsituasjonen i kommunen, dels at man var i ferd med å fullføre et rådhus hvor man som følge av byggets monumentale karakter hadde fått store arkivmagasiner i det ene tårnet.

Komitéen undersøkte byarkivene i Stockholm og København, men konkluderte med at man ikke ønsket noen stor institusjon lik disse. De foreslo likevel å ruste opp arkivet, men det var hensynet til kommunens administrasjoner som helt overskygget arkivets historiske og kulturelle betydning.

Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.
Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.

Da Finne-Grønn gikk av for aldersgrensa i 1939, ble Kommunearkivet flyttet fra Formannskapets til Finansrådmannens avdeling, og arkivarstillingen ble lyst ut som hel stilling. Finansrådmann Hartmann mottok 44 søknader. Mange av dem var arkivansatte uten akademisk bakgrunn, andre hadde eksamener nok og skulle senere bli kjente historikere og arkivfolk, som Jens Arup Seip, Jakob Friis, Alf Kiil og Harald Hals II. I sin innstilling skrev Hartmann at «Det man trenger er en funksjonær som med fullt kjennskap til ordning av offentlige institusjoners arkiver kan forestå ordningen av alle de arkivsaker som de kommunale kontorer etterhvert avgir, først og fremst sørge for at alt som ikke har noen interesse å oppbevare blir kassert, og at resten blir ordnet og samlet og gjort tilgjengelig på en slik måte at det er lett for de administrasjoner som skal bruke arkivet og for fremtidige historikere å finne rede i stoffet.»

Søkerne var, i følge Hartmann, enten historikere med mangelfull arkiverfaring som lett kunne bli sittende der med egen forskning eller arkivfolk uten faglig ballast. Det var i hans øyne bare en søker som både hadde embedseksamen og solid praksis. Han het Ludvig Engeset og var arkivar i Statsarkivet i Oslo.

Avleveringer og utleveringer

Engeset tiltrådte arkivarstillingen 1. september 1939 og gikk straks igang med å ordne haugene med usortert materiale samt å forberede flyttingen fra Losjen til Rådhuset. Krigsutbruddet skapte imidlertid problemer. Både Losjen og Rådhustårnet ble tatt i bruk av Wehrmacht, og Engeset sto overfor den situasjonen at de grønnkledte både ville ha ham og arkivet ut av Losjen samtidig som de ikke fikk komme inn i Rådhuset. I juli 1940 kunne imidlertid flyttingen ta til, og i august samme år var de 1500 hyllemeterne på plass i tårnet. Det skulle straks bli mer. Utover vinteren kom det store avleveringer, delvis på grunn av at kommunale kontorer måtte avgi plass til tyskerne.

Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).
Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).

Under okkupasjonen kom det også andre papirer til Kommunearkivet. Biskop Berggravs arkiv fikk plass der sammen med en masse hjemmefrontdokumenter. Og etter at radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941, ble tårnet etterhvert et knutepunkt for distribusjonen av illegale aviser. I 1943 var denne virksomheten på sitt mest hektiske og det var en stadig strøm av avisbud som kom og gikk. Fire-fem hundre aviser ble levert ut hver uke. Samtidig begynte opprullingen av den illegale pressen, og en dag i slutten av november kom ikke arkivaren på jobb. Han vandret i sprengkulde og en halv meter nysnø over svenskegrensa.

Før han dro hadde imidlertid Engeset sikret noen av de mest verdifulle arkivene i andre, mindre bombeutsatte magasiner. Dessuten hadde han foretatt et systematisk uordningarbeid som gjorde arkivet håpløst å finne fram i for andre enn ham selv og noen betrodde folk hos Finansrådmannen. Engeset kom tilbake som politioffiser i mai 1945 og allerede i begynnelsen av september var arkivet tilbake i sin skjønneste orden.

NS-administrasjonen rørte knapt arkivene, men kontoret og lesesalen ble brukt av NS’ funksjonærforening. De etterlot seg en snau meter med Germansk Budstikke og forskjellig annen nazilitteratur, som Engeset og senere arkivarer var pietetsfulle nok til å la bli stående i ei hylle i magasinet.

Men nye avleveringer skulle komme, ikke minst som følge av sammenslåingen mellom Oslo og Aker. Hele det gamle Aker-arkivet ble da overført til Kommunearkivet, men arkivaren ble ikke trukket inn i arbeidet med å planlegge de arkivmessige sidene av sammenslåingen av etatene. Arkivene ser ikke ut til å ha blitt ofret en tanke i denne omorganiseringen, annet enn når det gjaldt bemanning.

Kommunearkivet var en ren depotinstitusjon. Engeset ble aldri brukt som rådgiver i arkivspørsmål i etatene. Slike spørsmål ble helt fram til 1972 i stedet håndtert av kommunens rasjonaliseringskonsulent eller hos Finansrådmannen. Da Arne Strøm omkring 1960 laget den første felles arkivnøkkelen for Oslo kommune, var var han fullmektig der.

Fra arkiv til papirlager

I 1949 var Engeset seksti år og gikk av med pensjon. Stillingen ble lyst ut på samme måte som ti år tidligere, men det kom bare seks søknader. Administrasjonsrådmannen, som etter kommunesammenslåingen for en tid hadde blitt Kommunearkivarens overordnede, fant bare én kvalifisert søker, en arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Men kommunesammenslåingen hadde skapt et problem: Det fantes en rekke overtallige funksjonærer, og disse hadde fortrinnsrett til de ledige stillingene. Formannskapet valgte derfor å se helt bort fra innstillingen og de faglige hensynene. De konstituerte i stedet en overtallig lønningskasserer som arkivar.

Wilhelm Petersen ble en pålitelig og arbeidssom kommunearkivar. Men han hadde ingen faglige forutsetninger til å kunne vurdere materialet verken med hensyn til proveniens eller bevaringsverdi. Nå hadde forsåvidt ikke proveniensprinsippet trengt helt igjennom i fagmiljøene heller. Også Engeset hadde i stor grad ordnet sakene i form av temasamlinger med navn som «Skolevesenet» og «Komitéer og utvalg». Verre var det at man ikke klarte eller forsøkte å skille Aker- og Oslomateriale. Og mens det i Arkivverket i tiden framover skulle skje en betydelig utviklig av arkivteorien, ble Kommunearkivet liggende i en slags bakevje hvor teori og faglig utvikling var helt fraværende.

Da Petersen gikk av med pensjon i 1971, kom etterfølgeren, Per Horgen, knapt inn gjennom døra i magasinet. De over fire kilometrene med hyller var nærmest fulle, og i tillegg sto det kartonger og kasser utover gulvene. Horgen og hans assistent så på materialet og fant at store mengder var åpenlyst uten varig verdi. De sorterte ut mange tonn regnskapsbilag og rutinekorrespondanse, og ikke noe tyder på at de kastet et ark for mye. Også i ettertid er det blitt fjernet flere tonn, men da i form av frasortering av dubletter og restopplag som har ligget i de forskjellige arkivene.

Første forsøk – tilbake i tralten

På 1960-tallet nådde Kommunearkivet et bunnpunkt. Det var blitt et lager av likt og ulikt, og blant historikere såvel som byens alminnelige befolkning var det komplett ukjent. Etatene avleverte det de selv hadde lyst til å bli kvitt, og noen skikkelig registrering av det avleverte materialet fant ikke sted.

Rent lønnsmessig ble arkivarstillingen tydelig neglisjert. Petersen fikk aldri noe lønnstillegg, og skrev til Finansrådmannen at det ikke inspirerte til noen særlig arbeidslyst. Da han gikk av, var det ikke mulig å få noen kvalifiserte søkere til stillingen.

Finansrådmannen var villig til å oppvurdere stillingen, og han la vekt på at man måtte få en mann som også kunne arbeide mot etatene med opplæring og veiledning. Han så imidlertid ikke noe behov for å trekke inn tyngre faglig kompetanse, og ved ansettelsen så man bort fra søkere med akademisk bakgrunn.

Per Horgen kom fra en avdelingssjefstilling ved Christiania Spigerverk, og hadde solid erfaring med arkivledelse. Han gikk straks igang med å forsøke å få en større bevissthet omkring arkivhåndteringen. Til hjelp med det daglige tilsynet med arkivet og til å ordne og katalogisere fikk han overført en sekretær fra Finansrådmannens kontor, Jahn Lillebo. Kommunearkivet fikk dermed for første gang to stillinger.

Horgen oppnådde imidlertid lite gjennom sine bestrebelser på å påvirke arkivdanningen i kommunen. Arkiv hadde generelt ingen særlig prioritet, og Finansrådmannen ga ham heller ikke den nødvendige støtten. Horgen resignerte og Kommunearkivet gled tilbake i sin gamle tralt med et kontorbudsjett som holdt til innkjøp av skrivepapir, penner, etiketter og lim, men ikke til noe mer.

Annet forsøk – kvalt av bydelsreformen

Neste kommunearkivar ble Marcia Berg i 1983. Hun kom fra arkivlederstillingen i Norad og hadde bakgrunn som arkivinstruktør. Hun lyktes bedre med å etablere kontakt med og en reell instruksjonsmyndighet overfor en del av kommunens virksomheter. Hun gikk dessuten aktivt ut for å markedsføre arkivet overfor offentlighet og historikermiljøet spesielt. Det resulterte i at lesesalsbesøket økte med gjennomsnittlig 20% i året. Og den veksten har fortsatt fram til idag.

Arbeidet med avleveringer og ordning av materiale ble også prioritert opp. Den eneste oversikten over Kommunearkivets innhold var to skuffer med kartotekkort, som spesifiserte en del av materialet, men som ikke fortalte hvor i magasinet det sto. Der var en grov oppstillingsplan eneste hjelp. Og en god del materiale fantes ikke i disse oversiktene i det hele tatt.

Marcia Berg anså situasjonen som prekært dårlig, og valgte å lage enkle dataregistre framfor tradisjonelle arkivkataloger. Det medførte at man straks fikk en helt annen oversikt over samlingen enn tidligere, men det skapte en mengde dobbeltarbeid når skikkelige kataloger senere skulle skrives. Og problemene med en mengde feilaktige klassifiseringer var en arv hun ikke fikk gjort noe med.

Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.
Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.

I 1986 kom Byrådsreformen. Åtte rådmannsavdelinger, hver med sitt arkiv, ble erstattet av en samlet sentraladministrasjon med ett felles arkiv. Planleggingen av dette var krevende, blant annet fordi det i en kommune som tidligere ikke hadde hatt noen samlende arkivordning, var åtte til dels helt forskjellige arkivtradisjoner som støtte sammen. Arbeidet med å lage en felles mal for arkivarbeidet i Oslo kommune ledet til «Arkivordning i Oslo kommune», som kom høsten 1986.

Kommunearkivaren hadde imidlertid liten mulighet til å sette press på virksomhetene for å få bedret de daglige arkivrutinene, kassasjonspraksisen og avleveringsrutinene. Og den administrative ledelsen, Byrådet og Finansdirektøren, var opptatt med neste store reform, desentraliseringen til bydelsadministrasjoner.

Denne reformen skjedde uten at man skjelte til de arkivmessige hensynene. Planleggerne hadde knapt forståelse for at det i seks store etater, som for en stor del håndterte enkeltmenneskers problemer, fantes arkiver, og at disse ikke uten videre og ved egen hjelp kunne flyttes til de nye administrasjonene.

Restarkivene etter de desentraliserte etatene ble, som en ren midlertidig nødløsning, plassert i et helt utilfredsstillende lokale på Tveita. Og «Bydelenes dokumentasjonssenter», som dette ble kalt, ble nærmest en kasteball som ingen ville ta ansvaret for. I denne prosessen var Kommunearkivaren blitt ei «ryddepike» som ingen tok på alvor, og Marcia Berg sa opp sin stilling.

Tredje forsøk – ny æra

Etterhvert som situasjonen roet seg og Riksarkivaren også kom på banen, ble det vedtatt å legge Kommunearkivet og hele arkivsituasjonen i kommunen under lupen. En større utredning, skrevet av Kjell-Olav Masdalen fra Aust-Agder-arkivet, viste klart at hvis Oslo kommune skulle ha noen mulighet for å kunne få både en samlet styring av arkivsektoren og en mulighet for å kunne håndtere historisk dokumentasjon, måtte Kommunearkivet rustes kraftig opp. Og det måtte få nye og større lokaler.

Høsten 1991 ble Bjørn Bering ansatt som ny kommunearkivar, og i januar året etter ble Kommunearkivet og Bydelenes Dokumentasjonssenter slått sammen til Oslo byarkiv. Etter anmodning fra bystyrets kultur- og utdanningskomité la Byrådet høsten 1994 fram en opptrappingsplan for perioden 1995-1999. Planen er i hovedsak blitt fulgt opp og antallet stillinger har økt med en eller to i året fram til dagens atten. Byarkivet har blitt tillagt nye oppgaver, blant annet med systemansvaret for elektroniske arkivsystemer, og avleveringer av blant annet foto- og tegningsmateriale har ført med seg en kraftig økt arbeidsmengde.

I rådhustårnet fantes det stadig bare arbeidsplass til to personer, og Byarkivet måtte derfor flytte kontorene til Økernveien 11. De gamle arkivsakene og lesesalen ble værende igjen, men det var arbeidsmessig svært upraktisk samtidig som det nå ble stadig klarere at lesesalen, med sine seks plasser, var for liten.

Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.

Masdalens undersøkelse hadde også avslørt behov for store avleveringer. Særlig innenfor helse- og skolesektoren var svært lite avlevert. Også i teknisk sektor var det mye gammelt ute på byen. Nye magasiner måtte skaffes, og løsningen ble Noras lagerbygg i Maridalsveien 3. Etter kort tid var arkivmengden der nesten like stor som i Rådhuset, og med den ulempen at sakene fikk lang vei fra hyllene til lesesalsgjestens bord. Men i det daglige var det avstanden fra kontorene i Økernveien 11 som ble det største problemet. Det kom stadig flere henvendelser i mye av materialet, og ofte måtte de besvares raskt.

Byrådet var oppmerksom på situasjonen, og fikk utredet behovet for å få samlet etaten i nye lokaler. I desember 1996 vedtok Bystyret at det skulle bygges et nytt Byarkiv i Maridalsveien 3. Sommeren 1998 startet byggearbeidene, og i juni 1999 ble kontorene flyttet. Deretter kom de forskjellige arkivmagasinene og siste åpningsdag på lesesalen i Rådhuset var 3. september. I slutten av måneden var lokalene tømt.

Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.

Byarkivet vokste altså ut av rådhustårnet. Det ble for liten plass til såvel kontorer og arkivsaker som publikum. Men om arkivet i rådhustårnet ikke akkurat var noe utstillingsvindu for Oslos bevaring av sin historie og sin økonomiske og juridiske dokumentasjon, var arkivlokalene gode for sin tid. I 1939 var arkivlokaler nesten alltid plassert i kjellere, og mugg og sølvkre var ofte deres hyppigste gjester. Rådhustårnet var bygd som arkivmagasin og det var fuktsikkert og også etterhvert godt sikret mot brann og innsig av sot. Men temperaturen fløy opp og ned, og lufta ble ofte knusk tørr. Det tilfredsstiller derfor langt fra dagens krav, men det har i nærmere seksti år sikret de sentrale kommunale organenes hukommelse – og vi må kunne si: Tårnet har sikret det godt.

Kilder:

Utrykte – i Byarkivet

Finansrådmannens sakarkiv

Trykte

Ludvig Engeset: «Beretning om forholdene ved kommunearkivet fra 9. april 1940 til 8. mai 1945» i Tobias nr. 2/1995

Oslo kommune 1912 – 1947

Kommunale håndbøker

Rapport om arkivsituasjonen i Oslo kommune, Oslo 1991

Muntlige

Jahn Lillebo til forf. høsten 1986

Litteratur:

Leif Thingsrud: «Arkivet i Rådhustårnet» i St. Hallvard nr. 3/1987

Ett kart og to historier

Av Øystein Eike

Eldre kart er en svært verdifull kilde til kunnskap om byen. Stadskonduktør Christian Heinrich Grosch utarbeidet på 1840-tallet et kart som inneholder mye informasjon om byens faktiske bebyggelse og utstrekning. Samtidig gir det oss en hel del innsikt i planer og visjoner.  Kartet har nemlig vært brukt som vedlegg til to bystyresaker.

Grosch' kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).
Grosch’ kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).

I 1843 ble reguleringsbestemmelsene for Christiania utvidet til å gjelde deler av det daværende Aker. Sakens tittel var: Forslag til Utvidelse af de Terrainer, som i Bygningsloven af 8de September 1842 i dens §§ 2, 3 og 20 ere nævnte. Den var til behandling i Representantskapet (Bystyret) 7. juni 1843. Bakgrunnen var en ny bygningslov for Christiania som ble vedtatt i 1842. Reguleringsbestemmelser var nedfelt i bygningslovene. Den første bygningsloven for Christiania var fra 1827. På grunn av byens vekst og utvikling var det stadig nødvendig med endringer. Bygningsloven av 1842 tok høyde for at byen ville vokse, særlig østover, og at det derfor ville være nødvendig å utvide grensene for området som falt inn under Christianias byggebestemmelser. Det sentrale i bygningsloven var påbudet om å bygge i mur eller tegl innenfor området, den såkalte murtvangen. Representantskapet i Christiania hadde myndighet til å utvide murtvangen, noe de gjorde på møtet i juni 1843. De nye grensene for murtvangen viser på kartet.

Kartet ble brukt én gang til, i en sak som var til behandling i Representantskapet 31. juli 1852: Forslag paa Navne paa de nye allerede anlagte eller til Anlæg bestemte Gader. En komité var nedsatt av Magistraten for å foreslå navn på nye gater og plasser. Byen var forlengst begynte å vokse ut over de gamle kvartalene fra 1624. Både i Pipervika,  rundt slottet og i området mellom Stortorget og Akerselva pågikk det bygging i områder som nylig var regulerte. Komiteen la fram et forslag allerede i 1847. Der finner vi mange av navnene som preger dagens sentrum. I forslaget fantes det også navn som ble forkastet innen det kom til behandling i bystyret flere år senere. Navn som Theaterpladsen (dagens Bankplassen), Vestregade (del av dagens Karl Johans gate) og Mellem-Torvet (del av Torggata) ble det aldri noe av. Vi kan se at navnene er strøket over. Forslaget trakk ellers fram en del av «Byens Velgjørere», og foreslo gater oppkalt etter dem: Linaae, Young, Osterhaug, Bernt Anker, Calmeyer og Mariboe.

Selve sakene med hele saksfremstillingen finnes i Akstykker for Christiania kommune. De finnes foreløpig kun i trykket form på vår lesesal, men set såkalte generalregistet over sakene er digitalisert og finnes her: http://www.oslo.kommune.no/OBA/general.asp

Kilder:
Kart over Christiania 1843/1852, Fra Grosch-samlingen OBA/A-10371
Aktstykker Christiania kommune, 1837-1843 og 1852-1860

Det gamle Vaterland

Av Ellen Røsjø

Bydelen Vaterland

Vaterland er området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva. Opprinnelig var det en forstad til Christiania det det ikke var murtvang, og man kunne bygge hus av tre som var billigere. Området ble innlemmet i byen i 1839. Her var krokete gater, ganger og streder (Tomtestredet, Vognmannsgangen, Persgangen). Vaterland ble sanert i 1960-åra. Av det gamle Vaterland eksisterer nå bare spredte rester langs Brugata, f.eks. deler av en bondehandelsgård fra 1700-tallet i Brugata 3a – i bakgården til serveringsstedet ”Teddy’s softbar” (1958-).

Utvikling

Strandlinja gikk opprinnelig høyere opp (på oversida av Jernbanetorget). Først var dette et sumpaktig område, ofte oversvømt. Bjørvikas innerste del ble fylt opp gradvis 1670-1760. På Vaterland lå byens bordtomter. Her ble tømmeret skipet ut. Navnet Waterland – vasstrukkent land på nederlandsk – kom i bruk på 1600-tallet under trelasthandelen med nederlenderne.

Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.
Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.

Vaterlands bru 1654 – var hovedinnfartsveien til byen fra øst. Nybrua kom først i 1827. Gammel bebyggelse, som antakelig ikke var staselig, ble brent ned på stattholder Nils Trolles befaling i 1658. Men nye elendige hytter ble bygd opp til arbeidsfolk. I utkantene kom en enkel, men velstelt bebyggelse – for håndverkere og høkere (kjøpmenn med begrensede rettigheter). Kjøpmennene kunne tjene store penger på bondehandel, losji, skjenkesteder og bordeller.       
 

Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv
Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv

Utover 1800-tallet forsvant hagene, husene fikk påbygg, trangbodde leiegårder ble reist, og mot slutten av århundret også industribygg. Vaterland skole åpna i 1873 (revet 1969). Vaterland kirke sto ferdig i 1899 (revet 1959). Det var blitt et utbygd lokalt bysamfunn.
Saneringstrusselen kom tidlig. Den første regulering ble vedtatt i bystyret i1933 der trafikkforbindelsen øst -vest var i fokus og restriksjoner for grunneierne kom. Så fulgte forslumming. Planer ble lagt etter krigen. Saneringsvedtak kom i 1954-1959. T-baneutbygging sto på trappene til de nye drabantbyene. I løpet av 10 år fra 1959 ble omtrent all bebyggelse revet. Akerselva ble lukket, trafikkmaskinen anlagt. Nå er den gamle forstaden bare et fåtall store bygninger svært ulikt det tidligere miljøet: her er Postgirobygget, Oslo S, Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum, Oslo Plaza – Oslos eneste hotell som er vendt mot Mekka for der var det en stund planer om en moské – islamsk kultursenter, vedtatt i bystyret i 1979 – og Vaterlands park.

Virksomhet i Vaterland
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret.
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/003).

Her drev man med trelast, handel, håndverk, transport, boliger og serverings- og overnattingssteder – det ses av gatenavn på kartet:

– Rødfyllgata – Bjørvika gikk helt opp hit på 1600-tallet. Etter hvert fylte flisbanker opp utafor elveoset, her ble brygger. Gata var hovedgate i Vaterland på 1700-tallet med mange fine gårder, da kalt Vaterlands Tvergate. Her bodde Karl 12. under beleiringen av Akershus i 1716. To gårder herfra kan man se på Folkemuseet (nr 12 – der man viser gamle håndverk – og nr 21).

– Karl den 12.s gate ble oppkalt i 1874 etter den svenske krigerkongen som invaderte landet.

– Tomtegata – har navn etter bordtomtene, opprinnelig Lille Strandgate. Hamsun bodde en kort stund i nr 11. Vaterlands asyl (kalt daghjem fra 1925) lå i nr 10, «Tilholdssted for Børn af den fattigere Befolkning», og først og fremst skulle de holde barna borte fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».

– Sukkerhusgata – oppkalt 1871 etter det nedlagte sukkerraffineriet til Even Stenersen/JørgenYoung. I 1870 ble gården og tomta solgt til Kristiania kommune. Området ble brukt til bl.a den nye Vaterland skole (huset også Den tekniske aftenskole fra 1876 og var Fortsettelsesskole for gutter. (Nedlagt 1932. Revet i 1969).

– Repslagergangen, fra Tomtestredet (der Oslo S er) – Repslager er en håndverker som lager tau og slår rep. Her lå i nr. 4 lå C. Jensens Private Hotel og Restauration. Tvers overfor lå et tønnelager, så bøkkere hadde også virksomhet her.

– Vognmannsgata – vognmennene som kjørte hest og vogn, var den tids drosjer. Her lå Holters tranraffineri, såpe- og lysfabrikk på hjørnet mot Elvegata. Den ble en av landets største lyfabrikker. I nr. 17 lå Frelsesarmeens slumstasjon og i nr. 14 Folkehospitset eid av Vaterland menighet.

Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).
Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).

– Brugata – her var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsveien. Mange garvere holdt til her og trykkerier var det flere av. I Brugata 17a lå Aktietrykkeriet grunnlagt av typografen Christian Holtermann Knudsen i 1884 og SocialDemokraten (seiere Arbeiderbladet, Dagsavisen) til de flytta til Folkets hus i 1907. Splitkeinfabrikken lå i Brugata 3c, og var på 1930-tallet landets største skifabrikk (drevet av familien Østby). Gunerius Pettersen, grunnlagt i 1852, var først en kolonialhandel som lå i Brugata 8. To år senere ble bedriften flytta til i Storgata 34 der den fremdeles ligger. Storgata 34 var en typisk bondehandelsgård, med stall, brennevinsstue og flere slags handel. Gunerius’ egen forretningsdrift gikk gradvis over til manufakturhandel. I Brugata 9 der ”Den røde mølle ligger” var fra 1850-åra til 1920 ca. et bevertningssted som gikk under tilnavnet ”Rottefella”. I Brugata 12 lå ”Stampen”, et pantelånskontor startet av Kristiania Folkebank. (I 1912 fantes det 11 pantelånskontor i Oslo. Du ga långiveren en eiendel som sikkerhet for et lån.) Her var også kinoen – Central Verdenstheater.

Hvem bodde på Vaterland?

Her bodde arbeidsfolk, håndverkere og kremmere. Siden kjente personer som kan nevnes er:
– De to legendariske skøyteløpere: Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Axel Paulsen skøyteløper (verdensmester) og kunstløper (axelhoppet), var sønn av en kjøpmann i Vaterland (kaffeforretning i Brugata 19), og drev selv handel her. Oscar Mathisen bodde som barn en tid på Vaterland.
– Ólafía Jóhannesdóttir – var en islandsk kvinne som på begynnelsen av 1900-tallet etablerte og drev herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og en ren seng å sove i. En statue reist av henne ved Vaterlands bru, 1930.
– Moritz Nachtstern, overlevende fra Holocaust, ”falskmyntneren fra Sachsenhausen”. Bodde i Brugata 15 (funkisbygg fra 1933 med mange utleieleiligheter) da han ble arrestert i november 1942 og sendt med Donau til nazistenes konsentrasjonsleire. Han kom tilbake hit etter krigen, og også kona og deres datter bodde her en stund.
– Forfatteren Knut Hamsun bodde en tid i Tomtegata på Vaterland før gjennombruddet som forfatter. Arne Garborg bodde også her en tid den første tida som student.
 
Et gryende ungdomsopprør kan spores til Vaterland skole
Ungdomsaksjonen «Et sted å være» i 1969 – ble dannet av en flokk som søkte kommunen om å få låne Vaterland skole en periode før den ble revet. De fikk til og med et tilskudd fra Oslo kommune på 20 000 kroner for å lage en utstilling som viste hva ungdom var opptatt av – som et motsvar til en planlagt kommersiell «Teenage Fair». Utstillingen handlet om prevensjon, musikk, teater og de arrangerte verksteder.
 

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

 På 1960-tallet ble mesteparten av den gamle forstaden Vaterland revet i forbindelse med at forstadsbanene øst for sentrum ble bygget. Noe av den gamle bebyggelsen finnes imidlertid ennå, og mange er interesserte i denne særegne bydelens historie.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Mer om Vaterland

> Oslofilmen «Hovedstadens gamle forsteder»
> Lokalhistoriewiki.no – om Brugata
> Børneasylene: Dager med «Leg og passende Bekjæftigelse» i Tobias 4/1997
> Forstadsmanntall 1683. Med bl.a. Vaterland.
> Østlandssendingen: Hamsun bodde på Burger King

Motorvei gjennom Slottsparken

I 1960 ble bilsalget sluppet fri og stadig flere fikk bil. Planene for T-banen var allerede klare og utbyggingen i gang. Men det gikk for sakte og flere og flere så behovet for å kjøpe seg bil og bruke den til og fra jobb.

Av Caroline Juterud

Foto av folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon
Folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon

Allerede i 1963 var trafikksjefen og Oslo kommune ute og oppfordret bileiere til å ta trikken til jobb.

 

Forsiden til Transportanalysen for Oslo-området
I 1965 kom Oslo byplankotor med Transportanalysen for Oslo-området

Inspirert av en studietur til ulike storbyer i USA utarbeidet en delegasjon av eksperter Transportanalysen for Oslo-området. I 1965 ble denne analysen lagt fram av Oslo Byplankontor. Etter å ha kalkulert forventet befolkningsvekst til 50% økning innen 1990, med alt det betydde av økte antall boliger, nye arbeidsplasser og trafikk, kom ekspertene frem til at den beste løsningen var en 12-felts motorvei tvers igjennom det sentrale Oslo fra Skøyen til Etterstad. Trafikken inn til sentrum skulle gå via en motorvei gjennom Frognerparken og under Slottet. Mens et stort treetasjes fordelingskryss på Olaf Ryes plass skulle sende trafikken i to brede løp gjennom og ut av byen østover.

Skisse av hordan de skulle se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.
Slik skulle det se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.

Heldigvis skulle det vise seg vanskeligere enn ekspertene hadde trodd å legge motorvei gjennom sentrum. Mange av byens borgere gikk ut i protest. Planen om motorvei gjennom Frognerparken førte til opprettelsen av foreningen Frognerparkens venner og utover på 70-tallet steg motstanden mot saneringsprosjektene i Oslo sentrum. Innen 1967 hadde også ferdigstillelsen av de tre østlige T-banenelinjene begynt å fungere som et alternativ til bilen. T-banen fraktet folk til og fra sentrum hver dag.

Foto T-banevogn
De røde T-banevognene sto klare til å frakte folk fra drabantbyene i Øst og inn til sentrum.

Det som står igjen av ekspertenes planer i dag er Bispelokket, Nylandsveien og Nylandsbrua. De står der fortsatt og viser oss hvordan Oslo sentrum kunne ha sett ut hadde 60-tallets planer kommet til virkelighet.

Undergrunnen mellom Majorstua og Nationalteateret

I fjor var det 50 år siden Oslo fikk sin T-bane og dermed fikk status som verdens minste by med fullt utbygd T-banesystem. Men T-banens historie i Oslo går lengre tilbake enn det—nesten 40 år tilbake i tid til Nationaltheatret stasjon og 27.juni 1928. da kong Haakon åpnet Nordens første tunnelbane på Holmenkollbanens linje mellom Majorstuen og Nationaltheatret stasjon. Det var da begrepet «Undergrunnen» ble etablert Oslo.

Av Torgrim Hegdal

Reklameplakat for Undergrunnsbanen
Reklameplakat for Undergrunnsbanen

Da tunnelen sto ferdig var det brukt nesten 14 millioner kroner på den, og den var nesten 2 km lang. Den aller første ideen om tunnelen dukker opp rundt forrige århundreskifte.

I 1900 forslår direktør Seiersted i AS Holmenkolbanen byggingen av en tunnelbane slik at Holmenkolbanen skal få en tilknytning til sentrum. Nedgangstider utsatte planene og først i mai 1912 kom sprengningsarbeidene i gang. Da var det tenkt en enkeltsporet bane med en kostnadsramme på 2,3 millioner kroner. Mellomstasjoner skulle det være i Josefinegate og Industrigata. Det var også snakk om en Homansbyen stasjon. Både i Slottsparken, Oscarsgate og Valkyriegata ble det jobbet via nedsprengte sjakter.

Fra første stund var det en strøm av klager fra naboer som merket rystelser og setningsskader. Allerede etter et halvt år skjedde en dramatisk hendelse som skulle få betydning for det videre arbeidet. I området ved Valkyriegata kollapset hele gatelegemet og 800m3 masse forsvant i dypet. 

Avisutklipp om setningsskadene ved byggingen av Undergrunnen
Det ble en strøm av protester da setningsskadene ble et faktum.

I oktober 1914 ble alle byggearbeider innstilt pga protestene. Da var halve tunnelen utsprengt, og slik ble den stående i 12 år. Så seint som i 1931 falt de siste dommene i erstatningssakene og AS Holmenkolbanen måtte ut med til sammen 2,7 millioner i erstatning til huseierne i området.

Da arbeidet igjen ble gjenopptatt i mars 1926 var mange forutsetninger forandret. Grunnen var kartlagt mye bedre, traseen var delvis omlagt, og selskapet gikk inn for dobbeltspor. Det var også ønske om en helt ny stasjonsbygning på Majorstua med Kristoffer Lange som arkitekt. Prisene hadde steget, og kostnadsanslaget var mer enn seksdoblet.

foto av Valkyrieplass stasjon
Valkyrien stasjon

Det ble bestemt at det enorme krateret i Valkyriegata skulle bygges om til stasjon og dermed bortfalt både stasjonene i Josefinegate, Industrigata og Homansbyen (Oscarsgate).

Avisutklipp om stoppested i Oscarsgate
Det ble ingen stasjon i Homansbyen

Dette er årsaken til at Majorstua stasjon hadde en tvillingstasjon i 57 år. Valkyrien stasjon ble stengt i 1985.

Men ønsket om stasjon i Homansbyen sluknet aldri. Seinest i den samferdselsdugnaden som kalles Oslopakke 3 ligger Homansbyen stasjon inne med 700 millioner. Dette til tross for at Ruter har frarådet dette.

Kristianiadalens pulsårer

1917 var sannelig sporveiens år i hovedstaden. Om sommeren ble to nye sporveisselskap etablert A/S Akersbanerne og AS Ekebergbanen. Samme høst ble det utlyst en internasjonal ”sporveiskonkurrance” for Kristiania og Aker kommuner. Vinnerutkastet «Kristianiadalens pulsårer» har sterke likhetstrekk med det t-banesystemet Oslo har i dag.

Av Torgrim Hegdal

Sporveiskonkurransen 1917

Målet var ”at faa en plan for fremtidens sporveis- og lokalbanenet inden de to kommuner”, som skulle tilfredsstille trafikkbehovene for lang tid framover. Deltakerne fikk ”friest mulige hænder”, men det var ønskelig at de eksisterende hovedlinjene i byen ble beholdt i størst mulig grad, uten at dette var en bindende klausul. Fristen var 1. juni året etter, og premiene var på henholdsvis ti tusen, åtte tusen og seks tusen kroner.

Utkastene måtte inneholde en plan for samtlige hoved- og sidelinjer med holde- og vendeplasser, bebyggelse, plattformer, sporkryss, verkstedsanlegg og lignende. I tillegg hadde kommunene spesielle ønsker for de nye linjene, både når det gjaldt traseer og endeholdeplasser. Aker kommune ønsket å bygge ut kollektivtilbudet fra sentrum opp til Berg og Tåsen, der det skulle etableres en hageby, og Kristiania ville få etablert linjer til Bygdøy og til «egnehjem»-bebyggelsen på Ekeberg.

«Kristianiadalens pulsaarer»

Portrett av Jørgen Barth
Portrett av Jørgen Barth

Det kom inn tretten bidrag. Bidraget som vant førstepremien var levert av direktøren for Kristiania Sporveisselskab, ingeniør Jørgen Flood Sandberg Barth, og hadde tittelen ”Kristianiadalens pulsaarer”. Barth så for seg 19 baner som skulle frakte folk til og fra sentrum. Disse skulle samles i fire hovedlinjer inn til byen.

Linjetegning. Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.
Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.

En av de nye linjene var ringlinjen, som Barth mente var nødvendig som ”bindeled mellem de forskjellige bydele og hurtigbaner gjennem byen”. Ringen skulle ligge midt mellom det daværende sentrum og bygrensen. De fire linjene skulle gå i tunneler gjennom indre by til Stortorget, hvor det skulle innrettes en underjordisk sentralbanegård.

På denne måten  mente Barth at kollektivtrafikken skulle effektiviseres og forbedres i løpet av en femtiårsperiode, med radikal forkortelse av tidsbruk for de reisende, og tog som passerte sentralbanestasjonen hvert 1 ½ minutt.

«Forenede Kræfter»

Andrepremien ble tildelt ingeniørene Johs. Dybwad og Johan Waage for deres utkast ”Forenede Kræfter”. Dette bidraget foreslo, i likhet med direktør Barth, opprettelsen av både ringlinje, undergrunnsbane og høybane for å føre trafikken gjennom byen. Ingeniørene foreslo ellers en kabelbane som forbindelse opp til Ekebergplatået, noe direktør Barth ikke ville anbefale. Han ønsket heller en sidelinje fra Ekebergbanen, noe som også senere skulle bli realisert i Simensbråten linja.

Skisse av kabelbanen til Ekeberg
Et av de mer radikale forslagene var at det skulle bygges kabelbane til Ekeberg.

I 2016 feirer Oslos T-banesystem 50-årsjubileum. Selv om dagens T-banesystem ikke er identisk med Barths planer for ”Kristianiadalens pulsaarer”, er det store likheter mellom direktørens kollektivforslag anno 1918 og T-banesystemet anno 2016.

 

Ekely før Munch

Av Øystein Eike

Edvard Munchs hjem på Ekely, selve våningshuset, ble revet i 1960. Det finnes bilder og beskrivelser av huset, men hvordan så det opprinnelig ut? Det var tvil om det overhodet fantes en byggesak fra huset ble oppført, eller om den var bevart. Nylig dukket byggesaken opp, under opprydning i noe arkivmateriale hos en av kommunens etater. Endelig kan vi se hvordan bygningen var tegnet i 1897.

Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningskontrollen.
Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningskontrollen.

Det var ikke Munch som bygget huset. Amtsgartner og handelsgartner Adolf Martin Petterson kjøpte Jarlsborgveien 14, gnr. 29 bnr. 9 (senere 29) i Vestre Aker og fikk i 1897 oppført tre bygninger: Et toetasjes våningshus, et privet og vedbod og en drengestue i to etasjer.

Ved den statlige folketellingen i 1900 er det oppgitt 11 beboere på eiendommen fordelt på tre husstander. Familien Petterson bestod av Adolf Martin, hustru Johanne Malene og tre døtre.

Bygningskommisjonen i Vestre Aker ville opprinnelig ikke godta Pettersons plassering av våningshuset fordi det ville bli liggende for nært nabogrensen. Petterson forklarte at han ville kjøpe noe av nabotomta, og bygningskommisjonen ser ut til å ha godtatt dette.

Hele byggesaken kan du se her: Byggesak Ekely

Som alle andre bygninger måtte bygningene på Ekely takseres for brannforsikringsformål. Den første branntaksten over bygningene ble satt 3. januar 1898. Her finner vi en mer utførlig beskrivelse av hvordan bygningene så ut, både utvendig og innvendig.

Branntaksten fra 1898 mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene ser ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.
Branntaksten fra 1898 har mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene så ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.

I 1916 solgte han Ekely til Munch, som bodde og arbeidet her til sin død i 1944.

Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.
Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.

Den store rottekrigen

Av Bård Alsvik

Vinteren og våren 1930 ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes?

Logo for rottekrigen
«Rotte-krigens» egen logo fra 1930 symboliserte sterkt hatet mot byens mest tallrike skadedyr. Et sted mellom 500 000- og 700 000 rotter herjet i byens mange bakgårder og på loft.

«All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i 1930. Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten 1929 som under sin dødelige logo (over) skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.

Rottekrigens «stab» var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens «generaler» slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle «fienden» sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes. Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut.

Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)
Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)

Planen ble utarbeidet og trykt i 10 000 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk – og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget
10. 000 kroner til krigføringen i tillegg kom det økonomisk støtte fra 45 andre bidragsytere.

Kresne rotter, sjuke hunder
Den 26. april 1930 skulle angrepet settes inn. Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt 200 eiendommer i hvert disktrikt. I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag.

Giften som ble benyttet gikk under navnet «Cito». Nærmere 18 000 kilo ble fordelt – 3000 i Aker 15 000 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo.

Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta. Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med. På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og «anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak», slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet. Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten!

Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt. 325 eiendommer hadde rapportert at de ikke hadde rotter før den 26. april, etter krigen 848 eiendommer – en bedring på 78 prosent, hevdet komiteen.

Tabugass på slaktehuset
Rottekrigen i 1930 hadde gitt et økonomisk overskudd på 21. 000 kroner. Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen.

Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).
Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).

Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen. Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted.

I 1932 ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte «Tabukompaniet» som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.

Med såkalt «Tabu-gass» kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Et annet firma «Norsk Rottekrig A/S» tilbød samme tjenesten, men med bruk av blåsyregass «der er det stærkeste og absolutt eneste effektive middel». Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.

Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom 1930-tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr. rottehale levert på byens desinfeksjonsanstalt. Men dette monnet i bare liten grad.

Rottekrig og tyskertøser
I 1944 ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst. Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på 1950-tallet.

I 1946 skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte «tyskertøsene» – kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen – skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.

Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans "Bilder ur Nordens Flora" 1901/05
Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans «Bilder ur Nordens Flora» 1901/05

Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.

Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i 1930, om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på 1930-tallet.

Kilder i Byarkivet:
Torgdirektørens arkiv, A-100017, boks Db14/05
Finansrådmannens arkiv, A-20051, boks Db383/03/001

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Et før-reformatorisk manuskriptfragment i Byarkivet

Av Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv

Det er ikke mange arkiver i Oslo byarkiv som er eldre enn midten av 1800-tallet, men en del strekker seg lengre bakover i tid. Arkivet etter Oslo Hospital er et av disse arkivene, og er overraskende komplett tilbake til første halvdel av 1700-tallet. Noen dokumenter går helt tilbake til 1600-tallet, og under arbeidet med disse eldste dokumentene ble det gjort et sjeldent funn.

Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Et utklipp fra en håndskrevet bønnebok fra før reformasjonen i 1537 er blitt del av innbindingen til Oslo Hospitals jordebok for 1648. Bønneboken har vært i bruk i det katolske Oslo, godt mulig i gråbrødreklosteret som ble omgjort til Oslo Hospital umiddelbart etter reformasjonen. Jordeboken er en fortegnelse over hospitalets eiendommer omkring i Norge, og art og mengde naturalia som de skulle betale inn til hospitalet årlig. Gjengangere er malt, smør og rugmel. Jordeboken var derfor et viktig dokument som skulle tåle bruk.
Etter reformasjonen var de katolske bønneskriftene og liturgiske bøkene ikke lenger aktuelle, de ble snarere ansett som ugudelige. Mange av dem var skrevet på slitesterk pergament, altså behandlet kalve- eller saueskinn. Disse fikk nå en ny bruk, for det ble ganske vanlig å skjære opp katolske manuskripter og bruke dem til å forsterke innbindingen av nye bøker og protokoller.

Oslo Hospitals jordebok fra 1648 har en slik forsterkning i ryggen, der en del av initialen, en dekorert førstebokstav M er synlig. Et sammenbrettet fragment av en liturgisk tekst er tredd på heftets innbinding, kanskje for å kunne gjenkjenne heftet lett og trekke det ut av en bokhylle eller stabel. Resten av M’en gjenfinner vi her:

beato petri aptlõ inu…
stantiã ita nobis gr~a…
indulgentiã . p . ϖ. (kors)
Muneris divini p…
q~s dñe beato ap

Teksten er gjenkjent av Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, som plasserer den inn i liturgien «Ad vincula sancti Petri», leddene secretum og postcommunio. Den er full av forkortelsestegn som er vanlige i middelaldermanuskripter. Den fullstendige teksten lyder:

Offerimus tibi domine placabile munus precantes ut sicut beato petro apostolo in vinculis dedisti constanciam. Ita nobis tua gracia indulgenciam operetur.
Muneris divini percepcio quesumus domine beato petro apostolo intercedente semper a nobis peccatorum nostrorum vincula submoveat. Et pericula cuncta depellat.

Det er en bønn til Herren om å løse oss fra våre synders lenker, slik han løste St. Peter fra sine lenker, og gjennom Peters forbønn, å gi oss del i nådens himmelske gave.

Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. En del av et middelaldermanuskript ble brukt både til å forsterke ryggen, en annen del er festet til innbindingen. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

I følge Espen Karlsen finnes det flere manuskripter fra Oslo Hospital som er gjenbrukt på denne måten. To dobbeltblader er blitt brukt som omslag på den protestantiske presten Jørgen Madsens regnskapsbøker for 1538 i Nasjonalbibliotekets eie (NB Ms.fol. 364). De er fra en kommentert bibel fra ca. år 1200. Om det finnes flere uidentifiserte fragmenter vites ikke.

Tittelsiden på selve jordeboken lyder:

Jordbog paa Opsloe Hospitals
Wisse Rentte oc Indkombst; fraa
Phillippj et Jacobj dag Anno 1647
till Aarsdagen ao: 1648. hvor-
udj först er Jndfördt hvis Jorde-
Goedtz och Jndkombst, Som Hospi-
tallet haffuer fuldt Anno 1602
Effter den forseiglede Jordbogs for
meld, som paa de tider for-
fattet er, Dernest hvis
forhöyelse oc forandringe
som derudinden Steed
er, siden forberörtte
Anno 1602 till
dett Anno
1 6 4 8