Av Bård Alsvik
Få tekster har betydd mer for vår oppfatning av Oslomarka som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». På gården Øvre Lyse i Sørkedalen spurte den 14-årige Asbjørnsen om veien til Ringerike.Vi har prøvd å finne ut av hvem Asbjørnsens veiviser var.
«Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa».
Få eller ingen tekster har betydd mer for skogsmystikken og folks oppfatning av den spesielle Nordmarks-stemningen som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». Asbjørnsens malende ord om natur og mystikk har brent seg inn i mang en markagjenger. Og mange er dem som i årenes løp har fulgt Peter Christen Asbjørnsens fotspor fra Sørkedalen til Stubdal i Åsa. Turen har blitt legendarisk, og i juni måned arrangeres det hvert år store folkevandringer over Krokskogen der lokalkjente guider forsøker å rekonstruere veien Asbjørnsen fulgte. Men hver gang kommer man til den sørgelige erkjennelse at skogsbilveier og moderne skogsdrift har slettet de fleste spor etter gamle veifar.
Asbjørnsen var nær 36 år da han beskrev turen han gjorde som fjortenåring. Erindringene kan med andre ord ha spilt Asbjørnsen et lite puss. Trolig har han også gått turen flere ganger etterpå, og det er vel ikke fritt for at Asbjørnsen har følt seg privilegert som kunstner og forfatter til å spe på med litt fantasi der han har funnet det for godt.
Vi skal ikke gjøre noen nye forsøk på rekonstruksjoner. Vi nøyer oss med å henvise til kanskje den mest kvalifiserte gjetningen på Asbjørnsens veivalg som H. O. Christophersen gjorde i sin artikkelsamling «På gamle veier og nye stier i Oslomarka» (1954).
Aker-manntall fra 1830- og 1840-årene
Vi skal heller gjøre en stopp ved historiens begynnelse, nemlig på gården Øvre Lyse innerst i Sørkedalen. I Byarkivet er det bevart ett sett manntall fra 1830- og 1840-tallet fra Aker hovedsokn. I Norge var det landsomfattende folketellinger i 1801 og 1865. Mellom disse to tellingene er det derfor et stort tidsgap, og således er manntallet fra Aker ganske unikt, fordi det utfyller 10-20 år av en ellers «arkivløs» personalhistorisk periode.
Akermanntallet inneholder et lite hefte for hver rode og for hvert år. Sørkedalen utgjorde én rode, og i den første tellingen fra 1832 finner vi gården Øvre Lyse. Asbjørnsen var født i 1812 og må derfor ha tatt turen over Krokskogen i 1826 – seks år før tellingen ble foretatt. Legger vi godviljen til, og forutsetter at de samme menneskene bodde på Lyse i 1832 som i 1826, kan vi gjøre et høyst forbeholdent forsøk på å si noe om de Asbjørnsen kan ha møtt på gården.
Asbjørnsen på Øvre Lyse
På Øvre Lyse stoppet Asbjørnsen for å spørre om korteste veien over skauen til Stubdal:
«Alle dører på gården sto åpne; men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen … Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring…»
Asbjørnsen hadde sitt svare strev med å få noe fornuftig ut av kjerringa. Han spurte som høfligst om veien, og om en gutt på gården kunne slå følge med han som kjentmann. Men det var umulig, ifølge kjerringa:
«Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han så den for seg.»
Den unge Asbjørnsen fikk liten hjelp av denne veibeskrivelsen og forlot Øvre Lyse nokså mismodig. Men da han kom opp i lia og utsikten åpnet seg mot Sørkedalen, kom det gode humøret over han der han skuet utover og så «karfolk og jenter drev på med slåttonnen». Hvem kan så disse menneskene ha vært? Og hvem var den gulgråe, skurrende kjerringa Asbjørnsen snakket med?
Hva forteller manntallet?
Ser vi på manntallet, finner vi at det bodde 15 personer på Øvre Lyse i 1832; fem voksne og ti barn. Fire av de ti barna var ikke født i 1826; så gitt at ingen hadde flyttet på seg eller forlatt denne verden siden Asbjørnsens besøkte gården, og med alle andre forbehold som bør tas, så bodde det 11 personer der i 1826.
Det bodde tre voksne kvinner på Øvre Lyse. Pauline Abrahamsdatter var kone på gården og var gift med leilendingen Christen Gulbrandsen. Pauline var 28 år da Asbjørnsen kom til gårds i 1826. En angivelig søster av Pauline, Dorthea Abrahamsdatter, var den andre kona på gården. Hun var 35 år i 1826 og gift med smeden Engebreth Olsen. Mens den tredje kvinnen, tjenestejenta Ingeborg Johnsdatter, 20 år i 1832 og bare 14 år i 1826, neppe ble omtalt av Asbjørnsen som en «gulgrå kjerring».
Da står vi igjen med Pauline og Dorthea. Kjerringer kunne de godt fremstå som begge to for en fjortenåring. Begrepet «kjerring» hadde da heller ikke den noe negative klangen som det har i dag, og inngikk i dagligtalen som en helt vanlig betegnelse på kvinnfolket på gården. Men hva som så ligger i ordet «gulgrå», er mer usikkert. Gulgrå i håret eller i huden? Folk så ofte eldre ut enn det de var, sett med vår «moderne» øyne. Skaut på hode, kanskje dårlige tenner og ansikt som var merket av hardt slit og ungefødsler, gjorde kjerringene eldgamle. Pauline var yngst, Dorthea eldst. Selv om Pauline godt kan ha passet til Asbjørnsens beskrivelse, og det bare i en alder av 28 år, holder vi en knapp på Dorthea på 35 år.
Pauline var nok ute i slåttenga sammen med de andre. Det var eftermiddag, og kjerringa på gården (Dorthea) sa jo at alle var opptatt med slåtten og hadde knapt nok tid til å få i seg mat. Kanskje hadde Pauline gjort i stand en kurv med litt dovent øl og noen brødleiver. I enga ville hun i så fall møte mannen sin, Christen, og barna Kristine (6 år) og Mari (3 år) som nok hjalp til med å få høyet opp på hesjene. Smeden Engebreth var der også sammen med sine barn, Oline (8 år), Andreas (5 år) og Maria (2 år). Men Andreas sin oppgave var nok først og fremst å passe på lille Maria.
Alt dette så kanskje Asbjørnsen da han tok fatt på de bratte Lysebakkene på vei til sin «Sommernatt på Krokskogen». Den eksakte veien han fulgte er som sagt en godt bevart hemmelighet, men hans tekst vil stå for alltid og inspirere markatravere også i framtiden. Fantasien er da viktig å ha med seg – en egenskap som også settes i sving når vi jobber med folketellinger.
Litt om navneskikken
Under finner du en transkribert utgave av manntallet fra Øvre Lyse. Vi får her demonstrert at man på 1800-tallet fulgte navneskikken med å gi barna etternavn etter farens fornavn. Døtrene Kristine, Mari og Oline ble hetende Christendatter etter faren Christen. Mens sønnen, Gulbrand, ble hetende Christensen.
Vesle Gulbrand, som må ha vært oppkalt etter bestefaren, ville en gang gi sine egne barn etternavnet Gulbrandsen eller Gulbrandsdatter. På den måten alternerte navnene Gulbrandsen og Christensen fra generasjon til generasjon.
Christen Gulbrandsen 36 år Leilending
Pauline Abrahamsen 34 år Kone
Kristine Christendatter 12 år Datter
Mari Christendatter 9 år Datter
Gulbrand Christensen 6 år Sønn
Sønni Christendatter 4 1/4 år Sønn/Datter
Oline Christendatter 2 år Datter
Ingeborg Johnsdatter 20 år Tjenestepige
Engebreth Olsen 34 år Smed
Dorthea Abrahamsdatter 41 år Kone
Oline Engebrethdatter 14 år Datter
Andreas Engebrethsen 11 år Sønn
Maria Engebretsdatter 8 år Datter
Ingeborg Engebrethsdatter 6 år Datter
Christine Engebrethsdatter 3 år Datter
Les mer om Akermanntallene
Artikkelen har vært publisert på Byarkivets tidligere nettsider.