Et før-reformatorisk manuskriptfragment i Byarkivet

Av Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv

Det er ikke mange arkiver i Oslo byarkiv som er eldre enn midten av 1800-tallet, men en del strekker seg lengre bakover i tid. Arkivet etter Oslo Hospital er et av disse arkivene, og er overraskende komplett tilbake til første halvdel av 1700-tallet. Noen dokumenter går helt tilbake til 1600-tallet, og under arbeidet med disse eldste dokumentene ble det gjort et sjeldent funn.

Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Et utklipp fra en håndskrevet bønnebok fra før reformasjonen i 1537 er blitt del av innbindingen til Oslo Hospitals jordebok for 1648. Bønneboken har vært i bruk i det katolske Oslo, godt mulig i gråbrødreklosteret som ble omgjort til Oslo Hospital umiddelbart etter reformasjonen. Jordeboken er en fortegnelse over hospitalets eiendommer omkring i Norge, og art og mengde naturalia som de skulle betale inn til hospitalet årlig. Gjengangere er malt, smør og rugmel. Jordeboken var derfor et viktig dokument som skulle tåle bruk.
Etter reformasjonen var de katolske bønneskriftene og liturgiske bøkene ikke lenger aktuelle, de ble snarere ansett som ugudelige. Mange av dem var skrevet på slitesterk pergament, altså behandlet kalve- eller saueskinn. Disse fikk nå en ny bruk, for det ble ganske vanlig å skjære opp katolske manuskripter og bruke dem til å forsterke innbindingen av nye bøker og protokoller.

Oslo Hospitals jordebok fra 1648 har en slik forsterkning i ryggen, der en del av initialen, en dekorert førstebokstav M er synlig. Et sammenbrettet fragment av en liturgisk tekst er tredd på heftets innbinding, kanskje for å kunne gjenkjenne heftet lett og trekke det ut av en bokhylle eller stabel. Resten av M’en gjenfinner vi her:

beato petri aptlõ inu…
stantiã ita nobis gr~a…
indulgentiã . p . ϖ. (kors)
Muneris divini p…
q~s dñe beato ap

Teksten er gjenkjent av Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, som plasserer den inn i liturgien «Ad vincula sancti Petri», leddene secretum og postcommunio. Den er full av forkortelsestegn som er vanlige i middelaldermanuskripter. Den fullstendige teksten lyder:

Offerimus tibi domine placabile munus precantes ut sicut beato petro apostolo in vinculis dedisti constanciam. Ita nobis tua gracia indulgenciam operetur.
Muneris divini percepcio quesumus domine beato petro apostolo intercedente semper a nobis peccatorum nostrorum vincula submoveat. Et pericula cuncta depellat.

Det er en bønn til Herren om å løse oss fra våre synders lenker, slik han løste St. Peter fra sine lenker, og gjennom Peters forbønn, å gi oss del i nådens himmelske gave.

Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. En del av et middelaldermanuskript ble brukt både til å forsterke ryggen, en annen del er festet til innbindingen. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

I følge Espen Karlsen finnes det flere manuskripter fra Oslo Hospital som er gjenbrukt på denne måten. To dobbeltblader er blitt brukt som omslag på den protestantiske presten Jørgen Madsens regnskapsbøker for 1538 i Nasjonalbibliotekets eie (NB Ms.fol. 364). De er fra en kommentert bibel fra ca. år 1200. Om det finnes flere uidentifiserte fragmenter vites ikke.

Tittelsiden på selve jordeboken lyder:

Jordbog paa Opsloe Hospitals
Wisse Rentte oc Indkombst; fraa
Phillippj et Jacobj dag Anno 1647
till Aarsdagen ao: 1648. hvor-
udj först er Jndfördt hvis Jorde-
Goedtz och Jndkombst, Som Hospi-
tallet haffuer fuldt Anno 1602
Effter den forseiglede Jordbogs for
meld, som paa de tider for-
fattet er, Dernest hvis
forhöyelse oc forandringe
som derudinden Steed
er, siden forberörtte
Anno 1602 till
dett Anno
1 6 4 8

Gass mot elektrisitet

Bruker De gass til å varme Deres morgenbad? Eller sverger De til elektrisitet? Gassverket og elektrisitetsverket kjemper om Deres gunst!

Gassbad (300x399)
Gassverket installerte automatmålere som et alternativ for dem som ikke hadde råd til å holde et gassabonnement. Bruksanvisning fra arkivet etter Oslo gassverk.

Av Øystein Eike

Idag er elektrisitet nærmest enerådende som energiform i privathjem, hvis vi ser bort fra bilismen. Men lenge var gass et alternativ for husholdningene. Fra 1890-tallet frem til etter krigen, var Oslo gassverk og Oslo elektrisitetsverk harde konkurrenter på byens energimarked. Privatkundene utgjorde en stor del av markedet. Både gass- og elektrisitetsverket reklamerte ivrig for sine produkter, og for henholdsvis gassdrevne- og elektristetsdrevne husholdningsapparater.

Kull ga gass
Gassverket i Christiania ble startet i 1848 som et privat selskap. I 1878 overtok kommunen verket. Gassen ble produsert ved oppvarming av kull. I tillegg til gass solgte man også biproduktene; koks, tjære og ammoniakk. I starten ble gassen i hovedsak benyttet til belysning, både i gater, fabrikker og på kontorer. Men gassen var langt fra enrådende på energimarkedet. Parafin var billig, og ble foretrukket i private hjem.

Fra 1892 fikk gassverket konkurranse fra elektrisitetsverket. Elektrisitet ble populært, men gassverket klamret seg fast. Fra 1880-90-årene ble gassen anvendt i kjøkken og bad, til koking og til oppvarming av vann. Gass var renslig og mer lettvint i forhold til parafin, ved eller koks. Den varmet umiddelbart, og var lett å regulere. Men elektrisiteten var på fremmarsj. Allerede før første verdenskrig var det helt vanlig med innlagt strøm, men den ble nesten utelukkende brukt til belysning. Elektriske hjelpemidler for husholdningen ble utviklet etterhvert, men de var dyre i starten. Det var derfor vanlig å ha både gass og elektristitet i hjemmene.

Elektristiteten overtar
I mellomkrigstiden overtok elektrisitet i økende grad som energiform. Det hang også sammen med fremveksten og profesjonaliseringen av husmorrollen. Husmødrenes talskvinner var opptatt av elektrisiteten som et middel for å rasjonalisere husholdningsdriften, og som et renslig og hygienisk alternativ til sot, lukt og aske som fulgte med de gamle brenselstypene. Man var opptatt både av elektrisitetens bruksområde, og av prispolitikken.

Reklamen fra gassverket og elektrisitetsverket illustrerte bruken av gass og elektrisitet til praktiske og hverdagslige gjøremål. Omregning i antall boller og strøkne skjorter vitner både om hard konkurranse og om trange husholdningsbudsjetter.

Under energimangelen under og etter krigen, var det fremdeles behov for gass. Privatabonnentene ble stadig færre, men det var fremdeles en del kunder i industrien. Etterhvert begynte det å brenne et blått lys for gassverket. Store underskudd gjorde at man diskuterte en nedleggelse av verket. Strømforsyningen til byen ble også bedre. Gassverkdriften fortsatte imidlertid, og i 1962 åpnet man et nytt verk. Det lå på Sjursøya, og produserte gass av lettbensin. Oljekrisen i 1973 rammet gassverket hardt, og det ble nedlagt i 1978.

Odin elektriske komfyrer i elektrisitetsverkets permanente utstilling i Håndverkeren i Rosenkrantz' gate i 1935. Foto (A-20138/U/022/028) fra arkiv etter Oslo lysverker. Fotograf: ukjent.
Odin elektriske komfyrer i elektrisitetsverkets permanente utstilling i Håndverkeren i Rosenkrantz’ gate i 1935. Foto (A-20138/U/022/028) fra arkiv etter Oslo lysverker. Fotograf: ukjent.

Se Oslofilmene
Gass har fremtiden for seg. Oslo gassverk (1957), regi: Walter Fyrst.
Kraft til byen (1951), regi: Ulf Greber

Litteratur:
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom hundre år. 1892-1992, 1992.
Schreiner, Fredrik. Oslo Gassverk 1848-1978. Et stykke byhistorie, 1984.

Kilder i Byarkivet:
A-10129 Oslo Energis museum
A-20138 Oslo lysverker
A-10406 Oslo gassverk

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets tidligere nettsider.

Utstilling i anledning T-banens 50-årsjubileum

I samarbeid med Ruter og Sporveien, har Oslo byarkiv produsert en utstilling i anledning T-banens 50-årsjubileum. Utstillingen har vært vist flere steder, og vil være å finne blant annet på Sporveismuseet høsten 2016.

Legging/skifting av skinnegang på Nationalteateret stasjon, ukjent år. Fotograf og år ukjent. (A-40203_Uaa_0003_029)

Picture 1 of 18

Prostitusjonsdebatt på 1800-tallet

Debatten rundt prostitusjon er ikke ny. 1880-årene var tiåret for det som har blitt kalt den store sedelighetsfeiden: en stor moraldebatt rundt prostitusjon, seksualmoral og kvinnefrigjøring. Hvilken side tok kommunens menn i debatten på 1800-tallet?

Av Anette Walmann

Ved hjelp av bystyresaker, trykte beretninger, samt arkivmateriale fra Sunnhetskommisjonen, får vi et innblikk i den kommunale debatten rundt prostitusjon og dens ”vederstyggeligheter”: kjønnssykdommene. For mens Christian Krogh, Hans Jæger og den såkalte bohemkretsen satt fokus på borgerlig dobbeltmoral og problematiserte ekteskapsinstitusjonen og fattige kvinners kår, var det først og fremst prostitusjonens konsekvenser for befolkningens helse som opptok kommunens menn. Men også i kommunen ser man tilløp til en moraldebatt hvor blant annet det såkalte visitasjonsvesenets innvirkning på de prostituerte ble vurdert.

«Den tolererede prostitution»

I perioden 1840 til 1888 var det et prostitusjonsvesen i Kristiania som var kontrollert og regulert av politiet. Ordningen ga prostitusjon et skinn av lovlighet, til tross for at alle former for prostitusjon var forbudt ved lov. Hensikten var å begrense utbredelsen av kjønnssykdommer.

Syfilis, gonoré og andre veneriske sykdommer
Utover 1800-tallet hadde utbredelsen av veneriske sykdommer blitt en stadig sterkere trussel mot helsetilstanden til folk i byen. I følge fattigkommisjonen i Christiania i 1840, var det neppe ”nogen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsviis er mere udbrudt og fornemmelig mere ondartet end i Christiania”. Det ble klart at noe måtte gjøres for å stoppe den negative utviklingen. 26. juni 1840 var saken oppe til behandling i representantskapet (bystyret).  Et noe desillusjonert bystyre tok ikke mål av seg å få bukt med prostitusjonen, men håpet på at en regelmessig undersøkelse  av de såkalte «offentlige Fruentimmer» ville: ”inskrænke de skadelige Følger af et Onde, som ikke paa nogen Maade aldeles kan afværges”.

Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.
Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.

 

Representantskapet vedtok at en sum på inntil 200 Spd. årlig skulle benyttes til å bekjempe de veneriske sykdommer. Det ble ansatt to leger med ansvar for å føre strengt og nøyaktig tilsyn med «sundhedstilstanden» til de offentlige fruentimmerne. Dette var opptakten til det senere så sterkt kritiserte visitasjonsvesenet.

Hos politilegen
Til fast tid to ganger i uka skulle de såkalte bordellpikene møte til kontroll hos politilegen. Privatboende prostituerte, de såkalte åttedagerspikene, slapp unna med en gang i uka. Visitasjonen hos politilegen foregikk på tre steder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og i ”Mangelsgården” (Prinds Christian Augusts Minde, Storgata 36).

På samme tid som man hadde et offentlig visitasjonsvesen i Kristiania, var alle former for prostitusjon forbudt ved en lov vedtatt av Stortinget i 1842. Det var de prostituerte kvinnene som skulle straffes, mens menn som kjøpte sex ble ansett for å gjøre mindre skade, ”end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt”.

I Kristiania fikk imidlertid de kvinnene som livnærte seg ”ved utugt” fortsette i sin næringsvei, så lenge de ikke utgjorde noen smittefare for befolkningen. Mange så etter hvert det problematiske i at politiet var med på å støtte opp under en ordning som egentlig var forbudt.

Bordeller
I arkivet etter Oslo Helseråd har vi funnet politilege Boecks egen beskrivelse av prostitusjonsvesenet i Christiania. Politilege Boeck forteller at de pikene som livnærte seg utelukkende ”ved utugt” ble ført inn i politiets register over ”offentlige fruentimmer” og henvist til å bo i bestemte gårder. Han forteller videre at disse gårdene lå i ”Pipervikens Mellemgade, Bakkegade og Vinkelgade, i Vaterlands Rødfyldgade, Rebslagergang, Lille Vognmandsgade og Elvegade, samt i Fjerdingsgade”. Til bordellene var det også knyttet ”Ølret” eller skjenkebevilling.

Mellemgaden, Bakkegaden og Vinkelgaden lå i nær tilknytning til forlystelsesområdet ved Kontraskjæret. Nærhet til Piperviksbrygga med all sin trafikk,  samt nærheten til garnisonen hadde trolig også betydning for de prostituertes tilholdssted i dette området.
I 1850 skal det ha vært sytten bordeller, i 1865 hadde antallet sunket til ti og i 1879 var det nede i åtte.

I forstaden Pipervika, omtrent der hvor Rådhuset ligger idag, foregikk mye av prostitusjonsvirksomheten. Her fra hjørnet Bakkegata – Skolegata. Fotograf og år ukjent. Bildet tilhører Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Debatten

Ordningen med visitasjon hos politilegen ble gjenstand for krass kritikk i 1880-årene. Det samme ble ordningen med offentlige bordeller. Det ble nedstatt en kommunal komité for å utrede saken. Innbundet i gråpapir og merket ”Diverse dok. vedk. prostitusjonssaker 1885-1887”, finner vi dokumenter som stammer fra komiteens arbeid. Vi ser nærmere på argumentasjonen.

Initiativet til å vurdere visitasjonsvesenet og ordningen med offentlige bordeller kom fra Justisdepartementet. Foranledningen var en bred offentlig debatt hvor diktere, forfattere og kristenfolk gikk i front. I et brev til Magistraten 9. mai 1882, beordret Justisdepartementet om lukning av bordellene. Det ble bestemt at politilegen ikke lenger skulle henvise de prostituerte til bestemte boligadresser, dessuten mistet bordellene skjenkebevillingen.

Det ble i tillegg nedsatt en kommunal komité for å utrede hvordan visitasjonsvesenet kunne ordnes mest hensiktsmessig.
Komiteen fikk til oppgave å:
”overveie, paa hvilken Maade det med Prostitutionen sammenhængende Visitationsvæsen rettest bør ordnes med behørig Hensyn til sedelighedens og den personlige Friheds Fordringer og herunder særlig om, hvorvidt det bør henlægges under Sundhedskommisjonen”.

Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).
Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).

I pakken med prostitusjonssaker finner vi blant annet det grunnlagsmaterialet som komiteen har innhentet for å kunne uttale seg.

Prostituerte i gatebildet
Komiteen innhentet blant annet en uttalelse fra politilege Boeck. Av hans skriv skjønner vi at de prostituertes synlighet i gatebildet hadde vært gjenstand for kritikk. Det var til stor ulempe for omgivelsene når de prostituerte gikk i flokk og følge gjennom byen og til lokalet på ”Arbeidsanstalten” (Mangelsgården) for å la seg undersøke. Boeck argumenterte imidlertid for at man ikke kunne ta hensyn til disse klagene. De var i hovedsak ”fremkommet fra en Enkelt i Nærheden boende, som dog ikke kunde have synderlig Ulempe ved det paaklagede Forhold”. Det hadde dessuten vist seg ”umuligt at kunne skaffe et Lokale, som ikke i samme Grad ville genere de Omboende eller Forbigaaende”.

For å begrense ulempen og skadevirkningene av dette, forsøkte man blant annet å regulere ”de offentlige kvinnenes” bekledning. De kvinnene som regelmessig måtte møte til visitasjon skulle ”gaa hver for sig og benytte forskjellige Gader. De maa være iført en simpel, ikke i nogen Henseende fremtrædende Dragt uden Guldstads og uden at være sminket”.

Hensynet til de prostituerte
Mens politilegen utelukkende la vekt på hensynet til de som ble berørt av synet av de prostituerte, var det i større grad hensynet til de prostituerte kvinnene som opptok ”Bestyrelsen for Christiania forening til Fremme af Sædelighed” eller den såkalte ”sedelighetsforeningen”. Foreningen mente at visitasjonen hadde en fordervelig virkning på de kvinner som ble undersøkt. Ordningens betenkelighet og utilstrekkelighet viste seg også i at ”enhver Kvinde, blot fordi hun af Politiet mistænkes for at føre et usædeligt Liv uden Lovemaal og Dom skal kunne tvinges til en saa nedværdigende Undersøgelse”. Kvinnene hadde ved den daværende ordningen ingen rettslig garanti mot ”beklagelige Feiltagelser”. Av disse grunner mente sedelighetsforeningen at arbeidet mot de veneriske sykdommer burde legges under Sunnhetskommisjonen.

Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques
Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques

Av fri vilje?
Komiteen hadde, som vi så, fått i oppgave å overveie hensynet til den personlige frihet. I følge politilegen var hensynet til personlig frihet ivaretatt i den eksisterende ordningen med visitasjon hos politilegen. Jentene hadde mulighet til å nekte å visiteres og politiet hadde ingen midler til å tvinge fram en visitasjon. I følge politilegen gikk altaså jentene med på undersøkelsene av fri vilje:
”Naar hun af fri Villie indgaar paa, at en Undersøgelse foretages, hvilken har til Hensig at skaffe hende Lægehjælp, hvis hun lider af venerisk Sygdom og paa samme Tid at hindre andre fra at blive smittede, falder det nedværdigende bort. Det maa i det høieste være hos hende en ydmygende Følelse ved at hun har ved sin Letsindighed bragt sig i en ubehagelig Stilling.”

Komiteens innstilling
Debatten innad i komiteen må ha vært opphetet. Da de skulle avgi sin erklæring 27. oktober 1885 hadde de fortsatt ikke blitt enige. Komiteen delte seg i to leire. Grosserer J. A. Boecker, overlege Dr. Ed. Bull, politimester Hesselberg, Mastrup og verkseier A. L. Thune gikk inn for at det eksisterende visitasjonsvesenet ble opprettholdt. De kunne ikke komme på noen ordning som på bedre måte ivaretok hensynet til sedeligheten og den personlige frihets fordringer. De mente også at det var nødvendig for å oppnå et effektivt resultat at visitasjonsvesenet lå under politiet. Det eksisterende systemet måtte altså opprettholdes.
Stadsfysikus Bidenkap, arbeidsformann O. U. Z. Dahl, direktør Kiær og korpslege Koren kom med en alternativ erklæring hvor de henstilte til at visitasjons- vesenet burde overføres til Sunnhetskommisjonen. Begrunnelsen var at visitasjonen hadde ”fordærvelige Følger” for kvinnene som ble utsatt for den. Denne framgangsmåten ga dessuten inntrykk av at politiet støttet ”den forargelige og mod Loven stridende Prostitutionstrafik, hvorved Samfundets moralske Opfatning og Retsbevisthed som Ordens- og Sædelighedspoliti svækkes”.

Ved en overføring av visitasjonsvesenet til Sunnhetskommisjonen, ville en fjerne det ”Lovlighedens Stempel” som prostitusjonen hadde fått i og med politiets befatning med saken. De anså dessuten Sunnhetskommisjonen for å være den rette sakkyndige autoritet.

Det skulle bli sistnevntes syn som vant igjennom. Politiets kontroll med utbredelsen av veneriske sykdommer opphørte 15. februar 1888.

I sunnhetskommisjonens hender

15. februar 1888 opphørte den regelmessige visitasjonen av prostituerte hos politilegen. Ansvaret for kontrollen med utbredelsen av de veneriske sykdommer ble nå overført til sunnhetskommisjonen. Utgjorde omorganiseringen noen forskjell for de prostituerte? Og hvilke konsekvenser fikk den nye ordningen for befolkningens helsetilstand?
I arkivet etter Helserådet finnes flere protokoller merket ”smitteprotokoller”. Dette er sunnhetskommisjonens oversikter over anmeldte tilfeller av sjanker, syfilis og gonoré. Den eldste er påbegynt 16.02.1888, dagen etter at politiets visitasjon opphørte.
Protokollen starter med en gjennomgang av retningslinjer for sunnhetskommisjonens arbeid. Det går fram av protokollen at både menn og kvinner skulle innkalles til undersøkelse dersom det fantes begrunnet mistanke om at en person led av venerisk sykdom og utsatte andre for smitte. Før personen kunne innkalles til undersøkelse skulle det, så langt det var mulig, innhentes opplysninger om ”Vedkommendes Opførsel og Liv”.

Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.
Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.

Dersom man fant tilstrekkelig mange holdepunkter for at vedkommende representerte en trussel mot befolkningens helsetilstand, ”tilholdes Vedkommende at fralægge sig den viste mistanke” ved å la seg undersøke av sunnhetskommisjonen eller framlegge legeerklæring fra en annen lege. Den måten den mistenkte kunne fri seg fra mistanken på, var altså å la seg undersøke. Undersøkelsen kunne foretas av Sunnhetskommisjonens lege eller annen godkjent lege. Dersom vedkommende vegret seg for å la seg undersøke kunne saken, i tilfeller med sterkt begrunnet mistanke, overføres til politiet.

Dersom pasientens lege ikke fant det hensiktsmessig, kunne pasienten forbli anonym. Det ble ikke avkrevd at pasienten oppga navn, stilling og bopel, men derimot kjønn og alder. Det sunnhetskommisjonen derimot var meget interessert i å få opplysninger om, var smittekilden.

Faksimile fra smitteprotkoll. Fra Helserådets arkiv.
Smitteprotokollene inneholder alfabetiske oversikter over personer angrepet av venerisk sykdom. Både menn og kvinner ble innkalt til undersøkelse og i mange tilfeller kunne pasienten forbli anonym. I utsnittet ovenfor en mann lidende av gonoré som blitt smittet av en pike boende i «Røverborgen», en bygård i Rådhusgata. Fra Helserådets arkiv.

 

Konsekvenser
Ved hjelp av de trykte beretningene fra sunnhetskommisjonen kan vi studere hvilken virkning omorganiseringen fikk for utbredelsen av venerisk sykdom. I sin årsberetning fra 1892 gir sunnhetsinspektøren uttrykk for at den regelmessige visitasjonen av prostituerte kvinner hadde fungert som en innskriving av en del kvinner som ”vitterlige og anerkjendte Horer”. Det var, i følge sunnhetsinspektøren,:
”erkjendt af Alle, at Indskrivningen af en Kvinde, som offentlig Skjøge sætter et Vanærens og Fornedrelsens Stempel paa hende, der er af den største Betydning for hendes Fremtid; den virker erfaringsmæssig derhen, at hun paa Forhaand opgiver som frugtesløst ethvert Arbeide for at hæve sig op af sin Stilling, og lader sig – fuldstændig givet Tilfældet i Vold – stadig synke længere og længere ned. Derfor var også de tidlige Dages Horer som Dyr, drikfældige, raa og brutale i sit Indre og i den ydre Optræden. Efter min Erfaring i de 4 Aar, hvori den nuværende Ordning ha besaaet, er ingensinde en eneste Kvinde i sin ydre Optræden seet sunket saa dybt i Raahed som i tidligere Dage”.

Statistikk viser at antall anmeldte tilfeller av venerisk sykdom gikk betydelig ned i perioden 1883 til 1892. Dette hadde nok sammenheng med at det var betydelig færre som lot seg undersøke. Det lå ikke den samme autoriteten bak innkallelsen når det var Sunnhetskommisjonen som sto som avsender, og mange lot være å møte fram.

Det faktum at verken politiet eller sunnhetskommisjonen hadde juridisk rett til å framtvinge en undersøkelse, ble dessuten etter hvert bedre kjent. I et brev til sunnhetskommisjonen 25. februar 1891 beretter sunnhetsinspektøren at det ”lidt efter lidt har bleven bekjendt blant de Personer, som det her især gjælder, nemlig de Kvinder, som kan formodes helt eller delvis at leve af Prostitution”. Også dette med den konsekvens at færre møtte fram til undersøkelse. Til tross for dette kan man ikke se noen markant økning i antallet som døde av syfilis.

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Fotojuss med fokus på personvern

Byarkivet arrangerte 22. april 2016 et halvdagsseminar om fotojuss med fokus på personvern. Institusjoner fra arkiv-, museums- og bibliotekssektoren deltok. Seminaret ble innledet med et foredrag av Kristine Farstadvoll, jurist i Kulturetaten, Oslo kommune. Annen del av seminaret besto av diskusjon i grupper og deretter plenum om eksempler på foto og publisering.

Under er Kristine Farstadvolls presentasjon fra seminaret.

En sommernatt på Krokskogen

Av Bård Alsvik

Få tekster har betydd mer for vår oppfatning av Oslomarka som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». På gården Øvre Lyse i Sørkedalen spurte den 14-årige Asbjørnsen om veien til Ringerike.Vi har prøvd å finne ut av hvem Asbjørnsens veiviser var.

Lysegårdene øverst i Sørkedalen. Bildet er tatt av Widerøes Flyveselskap i 1960. Fotograf: A. Schrøder. (A-20027/Ua/019/103).

«Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa».

Få eller ingen tekster har betydd mer for skogsmystikken og folks oppfatning av den spesielle Nordmarks-stemningen som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». Asbjørnsens malende ord om natur og mystikk har brent seg inn i mang en markagjenger. Og mange er dem som i årenes løp har fulgt Peter Christen Asbjørnsens fotspor fra Sørkedalen til Stubdal i Åsa. Turen har blitt legendarisk, og i juni måned arrangeres det hvert år store folkevandringer over Krokskogen der lokalkjente guider forsøker å rekonstruere veien Asbjørnsen fulgte. Men hver gang kommer man til den sørgelige erkjennelse at skogsbilveier og moderne skogsdrift har slettet de fleste spor etter gamle veifar.

Asbjørnsen var nær 36 år da han beskrev turen han gjorde som fjortenåring. Erindringene kan med andre ord ha spilt Asbjørnsen et lite puss. Trolig har han også gått turen flere ganger etterpå, og det er vel ikke fritt for at Asbjørnsen har følt seg privilegert som kunstner og forfatter til å spe på med litt fantasi der han har funnet det for godt.
Vi skal ikke gjøre noen nye forsøk på rekonstruksjoner. Vi nøyer oss med å henvise til kanskje den mest kvalifiserte gjetningen på Asbjørnsens veivalg som H. O. Christophersen gjorde i sin artikkelsamling «På gamle veier og nye stier i Oslomarka» (1954).

Aker-manntall fra 1830- og 1840-årene
Vi skal heller gjøre en stopp ved historiens begynnelse, nemlig på gården Øvre Lyse innerst i Sørkedalen. I Byarkivet er det bevart ett sett manntall fra 1830- og 1840-tallet fra Aker hovedsokn. I Norge var det landsomfattende folketellinger i 1801 og 1865. Mellom disse to tellingene er det derfor et stort tidsgap, og således er manntallet fra Aker ganske unikt, fordi det utfyller 10-20 år av en ellers «arkivløs» personalhistorisk periode.

Forside til manntallslistene for Sørkedalen i Akermanntallet for 1832.
Forside til manntallslistene for Sørkedalen i Akermanntallet for 1832.

Akermanntallet inneholder et lite hefte for hver rode og for hvert år. Sørkedalen utgjorde én rode, og i den første tellingen fra 1832 finner vi gården Øvre Lyse. Asbjørnsen var født i 1812 og må derfor ha tatt turen over Krokskogen i 1826 – seks år før tellingen ble foretatt. Legger vi godviljen til, og forutsetter at de samme menneskene bodde på Lyse i 1832 som i 1826, kan vi gjøre et høyst forbeholdent forsøk på å si noe om de Asbjørnsen kan ha møtt på gården.

Asbjørnsen på Øvre Lyse
På Øvre Lyse stoppet Asbjørnsen for å spørre om korteste veien over skauen til Stubdal:
«Alle dører på gården sto åpne; men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen … Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring…»

Asbjørnsen hadde sitt svare strev med å få noe fornuftig ut av kjerringa. Han spurte som høfligst om veien, og om en gutt på gården kunne slå følge med han som kjentmann. Men det var umulig, ifølge kjerringa:
«Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han så den for seg.»

Den unge Asbjørnsen fikk liten hjelp av denne veibeskrivelsen og forlot Øvre Lyse nokså mismodig. Men da han kom opp i lia og utsikten åpnet seg mot Sørkedalen, kom det gode humøret over han der han skuet utover og så «karfolk og jenter drev på med slåttonnen». Hvem kan så disse menneskene ha vært? Og hvem var den gulgråe, skurrende kjerringa Asbjørnsen snakket med?

Hva forteller manntallet?
Ser vi på manntallet, finner vi at det bodde 15 personer på Øvre Lyse i 1832; fem voksne og ti barn. Fire av de ti barna var ikke født i 1826; så gitt at ingen hadde flyttet på seg eller forlatt denne verden siden Asbjørnsens besøkte gården, og med alle andre forbehold som bør tas, så bodde det 11 personer der i 1826.

Det bodde tre voksne kvinner på Øvre Lyse. Pauline Abrahamsdatter var kone på gården og var gift med leilendingen Christen Gulbrandsen. Pauline var 28 år da Asbjørnsen kom til gårds i 1826. En angivelig søster av Pauline, Dorthea Abrahamsdatter, var den andre kona på gården. Hun var 35 år i 1826 og gift med smeden Engebreth Olsen. Mens den tredje kvinnen, tjenestejenta Ingeborg Johnsdatter, 20 år i 1832 og bare 14 år i 1826, neppe ble omtalt av Asbjørnsen som en «gulgrå kjerring».

Beboere på Øvre Lyse i 1832 (utdrag fra Akermanntallet).
Beboere på Øvre Lyse i 1832 (utdrag fra Akermanntallet).

Da står vi igjen med Pauline og Dorthea. Kjerringer kunne de godt fremstå som begge to for en fjortenåring. Begrepet «kjerring» hadde da heller ikke den noe negative klangen som det har i dag, og inngikk i dagligtalen som en helt vanlig betegnelse på kvinnfolket på gården. Men hva som så ligger i ordet «gulgrå», er mer usikkert. Gulgrå i håret eller i huden? Folk så ofte eldre ut enn det de var, sett med vår «moderne» øyne. Skaut på hode, kanskje dårlige tenner og ansikt som var merket av hardt slit og ungefødsler, gjorde kjerringene eldgamle. Pauline var yngst, Dorthea eldst. Selv om Pauline godt kan ha passet til Asbjørnsens beskrivelse, og det bare i en alder av 28 år, holder vi en knapp på Dorthea på 35 år.

Pauline var nok ute i slåttenga sammen med de andre. Det var eftermiddag, og kjerringa på gården (Dorthea) sa jo at alle var opptatt med slåtten og hadde knapt nok tid til å få i seg mat. Kanskje hadde Pauline gjort i stand en kurv med litt dovent øl og noen brødleiver. I enga ville hun i så fall møte mannen sin, Christen, og barna Kristine (6 år) og Mari (3 år) som nok hjalp til med å få høyet opp på hesjene. Smeden Engebreth var der også sammen med sine barn, Oline (8 år), Andreas (5 år) og Maria (2 år). Men Andreas sin oppgave var nok først og fremst å passe på lille Maria.

Alt dette så kanskje Asbjørnsen da han tok fatt på de bratte Lysebakkene på vei til sin «Sommernatt på Krokskogen». Den eksakte veien han fulgte er som sagt en godt bevart hemmelighet, men hans tekst vil stå for alltid og inspirere markatravere også i framtiden. Fantasien er da viktig å ha med seg – en egenskap som også settes i sving når vi jobber med folketellinger.

Litt om navneskikken
Under finner du en transkribert utgave av manntallet fra Øvre Lyse. Vi får her demonstrert at man på 1800-tallet fulgte navneskikken med å gi barna etternavn etter farens fornavn. Døtrene Kristine, Mari og Oline ble hetende Christendatter etter faren Christen. Mens sønnen, Gulbrand, ble hetende Christensen.

Vesle Gulbrand, som må ha vært oppkalt etter bestefaren, ville en gang gi sine egne barn etternavnet Gulbrandsen eller Gulbrandsdatter. På den måten alternerte navnene Gulbrandsen og Christensen fra generasjon til generasjon.

Christen Gulbrandsen    36 år    Leilending
Pauline Abrahamsen    34 år    Kone
Kristine Christendatter    12 år    Datter
Mari Christendatter    9 år     Datter
Gulbrand Christensen    6 år    Sønn
Sønni Christendatter    4 1/4 år    Sønn/Datter
Oline Christendatter    2 år    Datter
Ingeborg Johnsdatter    20 år    Tjenestepige
Engebreth Olsen    34 år    Smed
Dorthea Abrahamsdatter    41 år    Kone
Oline Engebrethdatter    14 år    Datter
Andreas Engebrethsen    11 år    Sønn
Maria Engebretsdatter    8 år    Datter
Ingeborg Engebrethsdatter    6 år    Datter
Christine Engebrethsdatter    3 år    Datter

Les mer om Akermanntallene

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets tidligere nettsider.

Velkommen til Oslo!

Oslo-filmene er i dag en tidsmaskin, som bringer oss tilbake til den tid da den moderne storbyen ble til. Filmene er rapporter fra byggeplassene der det moderne samfunnet fant sin form. Å se disse filmene i dag er en unik opplevelse. Det gir oss tidsbilder som både fanger inn hvordan Oslo var på 1950- og 1960-tallet, og samtidig innblikk i tidens tanker om byens form og funksjon. Noen er glansbilder, laget som reklame for byen, mens andre er  nysgjerrige undersøkelser av byens kompliserte maskineri. Velkommen til Oslo, av i går!

Av Gunnar Iversen

Årene etter krigen var en storhetstid for dokumentarfilmen. På kino ble ikke bare helaftens dokumentarfilmer og filmavisene vist. Kinoen var også et sted for den korte dokumentarfilmen, som både ble vist som forfilm til spillefilmene og i egne kortfilmprogram. Kortfilmer ble også anmeldt i avisene og var en vital del av filmtilbudet. Myndighetene støttet den kortfilmkulturen som vokste fram gjennom reduksjon av luksusskatt dersom kinoene viste opplysningsfilmer før hovedfilmen, og dette bidro til en sterk vekst av filmproduksjonen. Mange kommuner så også behovet for å styrke identitetsarbeidet i den første etterkrigstiden, og filmen ble ansett som det mest egnede og moderne virkemiddelet til opplysning.

Fra en stor til mange små
I Oslo fikk kortfilmen en helt egen status. Kinodirektør Kristoffer Aamot hadde helt siden 1930-tallet ønsket seg en større satsning på kortfilm og dokumentarfilm, og Oslo-filmene ble et av hans viktigste bidrag til filmbransjen i etterkrigstiden. Det som opprinnelig skulle være et engangsprosjekt, én helaftensfilm om Oslo, vokste til et stort kortfilmprosjekt, som kinodirektørene etter ham videreførte. I årene 1947 til 1982 ble det produsert 160 Oslo-filmer. Både som et ønske om å dokumentere byens vekst og utvikling, og som et ledd i å fostre og oppdra byens borgere.

Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955. Fotograf og årstall ukjent.
Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955). Fotograf og årstall ukjent.

Arkivfilmer
Oslo-filmene er opplysningsfilmer. Filmer laget som instrumenter i opplysningsarbeidet. Filmene skulle ha en dobbelt funksjon. På den ene siden skulle de være aktuelle og samtidsorienterte og informere om ulike sider ved byens liv for å bidra til en bedre felles bykultur. På den annen side skulle filmene være arkivfilmer. De skulle, som Aamot formulerte det, være ”en historie i filmbilder”. Filmene ga arbeid til en ny generasjon av filmskapere, som benyttet filmene som sin egentlige filmskole, og filmskapernes ulike kunstneriske temperament var også en faktor i utformingen av det oppdragende. Noen av filmene er rene reklamefilmer for byen, som Velkommen til Oslo (1955) eller Hallo Vikings! (1964), andre er mer kunstneriske i sin skildring av Oslos ulike sider, som Renholdsverket (1952) og Oslo (1964). Oslo-filmene ble til i spenningsfeltet mellom et klart definert oppdrag, å informere og arkivere, og en relativt stor frihet i utformingen av stoffet og selve filmuttrykket.

Foto av styret i Oslo kinematografer, 1951. Fotograf ukjent.
Kinostyret i Oslo, 1951 Kinostyret i Oslo, med direktør Kristoffer Aamot i spissen, var pådrivere i Oslofilm-prosjektet. Særlig hadde kinodirektøren klare meninger om hva oslofilmene skulle være for noe. Etter Aamots bortgang i 1955, ble Kinematografene mer å regne som en tilskuddgiver som filmarbeidere henvendte seg til for å få realisert de prosjektene de mente falt inn under begrepet Oslo-film. Kinostyret er her fotografert i jubileumsåret 1951. Fra venstre: Kristoffer Aamot, Rolf Stranger, Gudrun Sunde, Rolf Hofmo, Kåre Haugen og fiannsrådmann Egil Storstein (Per Heiberg og Albert Mathiesen var ikke tilstede da bildet ble tatt). Fotograf ukjent. Original i Oslo byarkiv.

 

Hyllest, informasjon og oppdragelse
Oslo-filmene preges av tre elementer, som veves sammen til et samlet uttrykk. For det første er filmene en dobbel hyllest, både til Oslo som by og til den moderne storbyen. For det andre gir filmene informasjon om byens maskineri og dens institusjoner. I Renholdsverket følger vi byens renhold gjennom en vanlig dag, i Vann og kloakk (1953) er det byens vanntilførsel og renseanlegg som skildres, og i Viking – Oslos eget hotell (1953) er det byggingen av Hotell Viking som er tema. De aller fleste av byens institusjoner fikk sin egen film. Informasjonen om byen leder over til filmenes tredje aspekt. Kunnskapene om byen skulle samtidig bidra til et oppdragende element. Filmene yrket for god oppførsel og byvett. De oppfordret til å vise hensyn, for at byen skulle kunne fungere på en god måte for  innbyggerne.

Dyrking av felleskapet
De to fremste stikkordene for disse filmene er ”felleskap” og ”moderne”. Filmene er bidrag til å skape et nytt felleskap i den stadig voksende storbyen. I film etter film legges det vekt på fellesskapets betydning. Filmen Renholdsverket er en hyllest til renholdsarbeidernes nødvendige og nyttige slit og peker på deres rolle i ”det fellesskapet som gjør et moderne samfunn mulig”, som kommentatorstemmen uttrykker det. Noen filmer er rent formanende, som Fra lek til hærverk (1958), som peker på at ”det å leve i samfunn med andre krever omtanke og hensynsfullhet”, mens andre peker på de positive sidene av fellesskapet og dets møtesteder og arenaer, som i Jordal Amfi (1953) og Ski-konkurransenes hovedstad (1958).

Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.
Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.

Et av de hyppigst brukte hedersordene som brukes for å karakterisere det Oslo som tegnes i disse filmene er ”moderne”. I filmen om byggingen av Hotell Viking i sentrum presenteres bygget som et ”eventyrslott”, men samtidig som et ”folkehotell”, det er ikke et luksusbygg, men ”et moderne hotell for et moderne samfunn”.

Den moderne storbyen
Oslo-filmene er en hyllest til den moderne storbyen, en urban modernitet i form av en utopi om en ny og harmonisk by. Det Oslo som fremstilles i disse filmene er en ny, moderne, effektiv og rasjonell by, både en maskin og en organisme, som fremstår som et virkelig hjem for byens borgere. Harmoni er målet i filmene, og ved å forankre utbygging og forbedring i historien, samt ved å peke på Oslos unike grønne grenser og natur, etableres byens særpreg. Samtidig er Oslo alltid koblet til verden, gjennom dets havner, hoteller, turister eller idrettsarrangementer. Slik sett er filmene propaganda for moderniteten, og få av de negative sider ved Oslo som fantes i disse årene blir presentert. En film som Oslo-fjorden vår badeplass (1958) hører til unntakene. Her settes det for et øyeblikk et spørsmålstegn ved det bilde som mange andre filmer tegner. Her er stabilitet og framskritt erstattet med forurensning og uro.

Oslo-filmene er på denne måten både unike kilder til forståelsen av Oslo i 1950- og 1960-årene og samtidig slående tidsbilder som bringer oss tilbake til den nære fortiden. Som opplysningsfilmer formulerer Oslo-filmene ønsker, drømmer og håp om den moderne storbyen, og de er ikke nøkterne reportasjer, men dette gjør at vi også får et enestående innblikk i gjenreisingens og moderniseringens mentalitet. Kristoffer Aamots prosjekt om ”arkivfilmer” har fått nytt liv og en ny betydning og kan fungere for nye borgere, både i og utenfor Oslo. Velkommen til Oslo!

Gunnar Iversen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider og i tekstheftet til DVD-utgivelsen By og park, fjord og mark (2006)

Oslofilmene på YouTube

Klippbøker fra Blom

Byarkivet fikk høsten 2013 inn en kulturhistorisk skatt fra Oslo, et klipparkiv fra Kunstnernes Restaurant Blom.

Blom hadde vært bodega siden 1883, og var et fast tilholdssted for kunstnere i Kristiania. Etter trange år i forbudstiden gjenoppsto Blom som restaurant i 1930, i samarbeid med Kunstnerforeningen. Det ble  skapt et særegent sted, der kunstnerne preget dekoren og driften, samtidig som det var deres hule. En del av overskuddet ved driften gikk til Kunstnerforeningen for utbetaling av stipendier og støtte til kunstnere. Krovert og direktør var i en menneskealder Sigfred Stephensen. Han tok vare på avisklipp, hilsener, fotografier, alt som var av interesse for driften og hyggen på Blom. Den tradisjonsrike restauranten ble først forsøkt bevart inne i shoppingsenteret Paléet, men ble endelig nedlagt i 2005, etter å ha slitt i flere år.

Arkivet består av tre protokoller med innlimte klipp fra tiden etter oppstarten i 1930, til slutten av 1950-tallet.

Mer om Blom:
> Wikipedia
> Kunstnerforeningen
> Katalog på Arkivportalen

Studiereiser på 1800-tallet

Av Øystein Eike

Av de mer spesielle dokumentene som er produsert av kommunens ansatte gjennom tidene, er reiseberetningene. Disse forteller en hel del om sin samtid, om kommunens fagetater, om utenlandske byer, om inspirasjon og erfaringer innhentet fra andre land, og mye mer. Ofte kan vi gjennom beretningene se nøyaktig hvor byen hentet sine modeller fra når den skulle løse sine oppgaver.

Denne korte teksten er ikke ment å være en kartlegging eller analyse av fenomenet utenlandsreiser eller reiseberetninger på 1800-tallet, men snarere en introduksjon til disse særegne dokumentene i arkivene.

Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated.
Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated. Fra Akstykker Kristiania kommune, dok. 26/1886.

Reiseberetningene
Fra 1870 trykket Kristiania kommune enkelte dokumenter blant kommunens aktstykker. I 1876 er for første gang en reiseberetning blant de trykte dokumentene. Dokument nr. 10 for dette året er ”Stadsfysicus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.” Reisen var finansiert med både statlige og kommunale midler. Ferden gikk til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Genova, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer. Rundreisen var unnagjort i løpet av to og en halv måned, i seg selv et vitne om utviklingen av kommunikasjonene i Europa. Formålet med stadsfysikusens reise var å studere alminnelige sanitære forhold, sykehusvesen, epidemibekjempelse og det meste som falt inn under hans embetsområde.
Flere slike reiseberetninger ble utgitt som trykte dokumenter i årene som fulgte. Av ukjente årsaker ble reiseberetningene for årene 1881 til 1892 samlet mellom to permer. Her får man en lang rekke studiereiser presentert.

Naturlig nok ble de skandinaviske nabolandene hyppig besøkt, trolig på grunn av avstand, men sikkert også på grunn av lignende meteorologiske og kulturelle forhold. Tyskland var et foregangsland på mange felter, og mange norske ingeniører hadde sin utdannelse herfra. Mange reiser gikk hit. Ellers var både England og Belgia ofte besøkt, og også USA en gang iblant.

Impulser
Byen har alltid hentet idéer, inspirasjon og forbilder utenfra. At kommunens tjenestemenn dro på utenlandsreiser er slik sett naturlig. Men den formen for systematisk innsamling av faglig informasjon som utenlandsreisene var, kan likevel knyttes til en del spesielle trekk ved tiden omkring siste halvdel av 1800-tallet og framover. Industrialisering, vitenskapeliggjøring, framtids- og utviklingsoptimisme er stikkord for denne tiden. I kommunalhistorisk sammenheng ga det seg uttrykk i at de offentlige oppgavene ekspanderte voldsomt. Industrisamfunnet krevde flere og nye fellesskapsløsninger. Kommunen fikk større tekniske oppgaver knyttet til vei, vann, kloakk, brannvesen og energiforsyning. Helseoppgaver og sosiale oppgaver økte tilsvarende. Det samme gjorde skolevesenet. Industrisamfunnet førte med seg en spesialisering og profesjonalisering av alle yrker.

Import av teknologi og kompetanse var en forutsetning for så vel industrialisering som utbyggingen av offentlige tjenester. Til dels støttet man seg til utenlandske fagfolk. Det var f.eks. en engelskmann, James Malam, som bygget Kristianias gasskraftverk i 1848. Dette var en vanskelig teknisk oppgave, som kommunen avsto fra å utføre selv. Kommunen overtok imidlertid gassverket da konsesjonen utløp i 1878.
Etter hvert dro nordmenn ut og studerte. Særlig sivilingeniørene skulle få stor betydning. De var gjerne utdannet i Tyskland. Men også norskutdannede akademikere hadde et omfattende utenlandsk kontaktnett. Disse gruppene åpnet dørene for idéer fra utlandet.

Det er ingen tvil om at de kommunale studiereisene har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Reisene var da også ofte målrettede, og var gjerne del av planleggingen av nye prosjekter. Stadsingeniør Andersen og artillerikaptein Olssøn foretok i 1891 en reise til Tyskland for å se på elektriske sporveier. Dette var like i forkant av at den første konsesjonen på elektriske sporveier ble gitt i 1892.

Direktør ved Christiania Telefonselskab, Knud Bryn, ble av kommunen bedt om å se på muligheten for og alternativer til utbygging av elektrisk belysningsnett i byen. Han takket ja under forutsetning av at han fikk anledning til å dra på studieturer til utlandet for å studere slike anlegg. I 1887 og i 1890 la han fram reiseberetninger for kommunen, med konkrete forslag til opprettelse av et elektrisitetsverk i byen. Kort tid etter ble dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate vedtatt bygget.

Noen studiereiser var av mer generell karakter. Fra 1881 var en bevilgning på kr 600 til reisestipender fast post på ingeniørvesenets budsjett. Hensikten med stipendene var å gi det ”tekniske Administrationspersonale Adgang til at holde sig à jour med de i Udlandet gjorte Fremskridt i disse Brancher”, som det het i kommunens 50-årsberetning fra 1892.

En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.
En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.

I 1889 foretok avdelingssjef Schaanning ved ingeniørvesenet en reise til Danmark, Tyskland, Belgia og Frankrike. Han hadde fått i instruks å undersøke en hel rekke angitte innretninger og arbeidsmetoder, men også ”Hvad der for øvrig maatte have kommunal Interesse, og som jeg maatte komme til Kundskab om” (dokument nr. 23/1891).
Av de mer tilfeldige oppdagelsene til Schaanning, var brannforanstaltningene ved Berlins teatre. Her var man som ved andre teatre utsatt for betydelig risiko, ettersom man brukte mye belysning. I Berlin hadde nylig en ballettdanserinne pådratt seg store forbrenningsskader da kjolen tok fyr på scenen. Én oppfinnelse var brannsikre teaterkulisser laget av kobbertråd og asbest, en nyskapning som forhåpentligvis ikke fikk stor utbredelse.

Kuriositetene til tross; det meste av observasjoner gjort på studiereisene kom kommunen til gode, og vi kan se sporene av dem den dag i dag. Et interessant spørsmål som reiser seg, er om noen kom for å lære av Kristiania, og i så fall hva byen kunne lære bort. Den historien må man finne i andre arkiver. Kanskje en studietur verdt?

Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.
Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.

Kilder og litteratur:

Kommunale aktstykker 1876-1892, trykte dokumenter
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år, Oslo 1992
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001
________________________________________

Reiseberetninger 1876-1892, som trykte dokumenter.

10/1876
Stadsfysikus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.
(til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Prag, Wien, Trieste, Venezia, Genoa, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer)

7/1877
Gjenpart av Politimester Steens Beretning om Resultatet af hans paa offentlig Bekostning foretagne Reise til Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm for at gjøre sig bekjent med Ordningen af Politivæsenet sammesteds, dateret 18de August 1876.

17/1881
Beretning om en af Stadsingeniøren i Forening med Afdelingschefen for Veivæsenet foretagen Reise til Stockholm og Gøtheborg til Undersøgelse af Gaderenovationen i Vintertiden m.V.

12/1882
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1881 foretagen Reise til Tydskland.
(om vann og kloakk)

14/1884
Beretning om en paa offentlig Bekostning foretagen Reise til den hygieniske Udstilling i Berlin 1883 af Stadsfysikus Bidenkap.

16/1884
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1883 foretagen Reise til England.
(om ingeniørarbeider)

24/1884
Beretning om en af Kirkeværge Hjort paa Bykassens Bekostning i Sommeren 1883 foretagen Reise til Gøteborg, Stockholm og Kjøbenhavn for at samle Oplysninger om disse Byers Begravelsesvesen.

26/1884
Beretning om en af afdelingschef Schaanning med bidrag af bykassen i 1182 foretagen reise til England, Frankrig, Belgien, Holland, Tydskland samt Danmark.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen)

18/1885
Beretning om en af Ingeniør Roshauw med Stipendium af Bykassen i 1884 foretagen Reise til Tydskland.
(om brann- og veivesen)

26/1886
Beretning fra Stadsingeniør Andersen om en af ham og Assistent ved Vand- og Kloakvæsenet, Ingeniør Owren, i Kommunens Tjeneste foretagen Reise til England og Amerika.
(om vann, kloakk, brannvesen, renovasjon, sporveier m.m.)

32/1887
Beretning om en af Afdelingschef Fleischer med Stipendium af Bykassen i Oktober 1886 foretagen Reise til Tydskland.
(om brannvesen)

33/1887
Beretning om en af Overlæge Bentzen med Stipendium af Bykassen i Juni 1887 foretagen Reise til Göteborg, Stockholm, Kjøbenhavn og Berlin.

(Epidemiske sykdommer og desinfeksjonsvesenet)

41/1887
Indberetning fra Direktør Bryn om en for Kommunens Regning foretagen Reise til Udlandet for at undersøge elektrisk Centralbelysning.

16/1888
Beretning om en af Ingeniør A. Meyer med Stipendium af Christiania Bykasse i 1887 foretagen Reise til Udlandet.
(Gaterenhold)

27/1888
Beretning om en af Dr. Berner foretagen Reise for at studere den hygiæniske Afdeling af Udstillingen i Kjøbenhavn m.v.

22/1889
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1888 foretagen Reise til England.
(om vann- og kloakkvesen, brannvesen, bad m.m.)

20/1890
Beretning om en Reise i Sverige og Danmark for at undersøge Renovationen, foretagen af Christiania Sundhedskommissions Ingeniør, Henr. H. Weisser, paa Foranledning af Kommissionen.

22/1890
Indberetning samt Betækning fra Direktør Bryn om elektrisk Centralbelysning.

31/1890
Reise-Beretning om Forholdene ved Svineslagterier i de skandinaviske Lande og Tydskland og om Slagterhuse i Almindelighed, afgiven af Stadsingeniøren og Stadskonduktøren i Christiania.

23/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schaanning med Stipendium af Bykassen Høsten 1889 foretagen Reise til Danmark, Tydksland, Belgien og Frankrig.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen, brannvesen m.m.)

26/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1890 foretagen Reise til Sverige, Danmark, Nordtyskland og Belgien.
(om kaianlegg, arbeidsmaskiner, vareskur, jernbanespor, kraner)

29/1891
Beretning om en af Statsingniør [sic] Andersen og Artillerikaptein W. Olssön med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland for at anstille Undersøgelser vedkommende elektriske Sporveie.

20/1892
Beretning om en af Ingeniør Schneider med Stipendium af Bykassen i 1891 foretagen Reise til England, Frankrig og Belgien.
(om havnearbeider)

21/1892
Beretning om en af Ingeniør Svendsen med kommunalt Stipendium foretagen Reise i 1891 til Tydskland og Danmark.
(om gassverk)

24/1892
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland og Belgien for at undersøke derværende Kornsiloanlæg.

Beretning om en af Ingeniør Talén med Stipendium af Bykassen i 1892 foretagen Reise til Sverige, Finland, Rusland og Tyskland.
(om gaterenhold)

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Stortingsbygningen

Stortingsbygningen ble åpnet 5. mars 1866. Etter flere tiår med diskusjoner om plassering og utformingen av bygningen, sto en av de viktigste bygningene i Norge, da og siden, ferdig.

Stortinget leide Katedralskolen i Dronningens gate 15 fra og med det ekstraordinære storting i 1814, og i 1823 solgte Katedralskolen bygningen til staten og flyttet ut. Lagtingsmøter og Odeltingsmøter ble holdt i Dronningens gate helt fram til 1866. Plenumsmøtene ble holdt i Universitetets festsal fra 1854.

Fra den gamle stortingssalen i Dronningens gate 15. Dette var opprinnelig auditoriet i den gamle Katedralsskolen. Bygningen ble revet i 1914, men interiøret fra salen ble flyttet til Norsk folkemuseum, hvor man nå kan besøke den. Kopi av avisutklipp fra Skillings-Blad 1847/Norsk folkemuseum.

Staten kjøpte tomt for stortingsbygning i området mellom Akersgata, Østre gate/Karl Johans gate og Prestegata i 1854. Området lå helt i utkanten av det som til 1850-tallet utgjorde den «egentlige» byen, Christian IVs by grunnlagt i 1624. Samtidig lå den ved inngangen til det nye sentrum, med Slottet på Bellevuehøyden og Universitetet langs den nye Slottsveien, som var blitt byens nye promenadestrøk.

Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt.
Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt. Stortinget ble liggende like ved det åpne området som gårdeierne langs Slottsveien hadde kjøpt for å unngå gjenboere. Dermed ble Stortinget liggende fritt og åpent, vendt mot Slottet.

I 1864 ble det holdt en kart- og oppmålingsforretning over den bebyggede delen av den nye stortingstomta. Vi ser av kartet at Stortingsbygningen har fått sin ytre form. Grensene for de tidligere tomtene vises også, og ikke minst de gjenværende bygningene, som da sto kloss inntil den nye Stortingsbygningen.

Faksimile adressebok 1884
Faksimile adressebok 1884

Stortingsbygningen huset ikke bare Stortinget, men i lang tid også andre kontorer og beboere. Riksarkivet holdt for eksempel til i bygget til 1914.

Beboerne kan vi se av de kommunale folketellingene. I 1899 bodde hele 15 mennesker i stortingsbygningen, fordelt på fire leiligheter. Det var enkelte ansatte i Stortinget eller i Riksarkivet som bodde i leilighetene sammen med sine familier.

Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22.
Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22. (Kristiania kommunale folkeregister, A-20057/Gba/L0011/0016)

Kilder: