Streik!

Lørdag 18. juli 1914 gikk 700 sporveisfunksjonærer i Kristianias sporveisselskaper ut i streik, etter fulltallig oppslutning ved den foregående nattens massemøte. Hovedstaden var på dette tidspunktet midt inne i den store jubileumsfeiringen i anledning hundreårsmarkeringen for Grunnloven.

Av Aina Basso

Året før ble trikkelinjen langs østsiden av Frognerparken anlagt for å frakte publikum til utstillingen, og hver dag ble trikkelass på trikkelass med besøkende fraktet opp for å beskue alt det beste Norge kunne oppby innen kunst, kultur og næringsliv. Og nettopp jubileet ble en del av årsaken til konflikten. I mange tilfeller måtte funksjonærene arbeide 18 timer i strekk, uten verken mat eller hvile eller noen form for overtidsbetaling.

Uniformert personale foran vogner og vognhall på Majorstuen stasjon i 1912. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei Fotograf: M. Bøe.

”sin største misnøie”

I kopiboken etter Magistratens andre avdeling finner vi en innberetning om streiken til Kristiania Formannsskap, datert 21. juli 1914, som med sine første setninger kort sammenfatter konfliktens hovedpunkter:

”I massemøte nat til søndag den 5te juli fattet Norsk sporveisforbunds avdelinger her i byen en resolution, hvori de bl.a. uttaler sin største misnøie med de nuværende løns- og arbeidsforhold og gjør gjældende, at sporveisselskaperne ensidig og paa egen haand helt har annullert bestemmelserne om arbeidstid, hviletid og fritid.”

Funksjonærene krevde dyrtidstillegg, slik at de minst kom på høyde med politimenn og brannvesenet. De krevde hver sjette dag fri, åtte timers maksimalarbeidsdag, i tillegg til regulerte lønnsbestemmelser for reservebetjeningen. Dersom disse kravene ikke ble oppfylt, ville de gå ut i streik, og allerede fra 7. juli nektet funksjonærene både å lære opp ny betjening og utføre arbeid på overtid.

Stille gater

Folk flest visste lite om streiken før trafikken plutselig var stanset. Problemene inntraff umiddelbart. Noen av de viktigste rutene ble opprettholdt av det høyreavisene kalte ”frivillige” og venstre- og sosialistpressen kalte ”streikebrytere”, altså kvinner, studenter eller andre som trengte pengene. Likevel forhindret sporveisstreiken mange i å komme seg til arbeidet på motsatt side av byen, om de ikke ville ta bena fatt eller hadde råd til en dyrere form for transport. En poetisk journalist i Verdens Gang skildret 19. juli stemningen i Kristiania:

”Sporveisstreikens konsekvenser blir mere og mere følelige for hver dag som gaar. Overalt merker man den. Gaterne er blit merkværdig stille, byen har tapt meget av sit rastløse, besnærende storstadspræg, der er i denne sporvognsløse, overhete by uforholdsmæssig mange nedtrykte, opgitte mennesker at se, man tænker med forvilelse paa de møiefulde distancer man skal tilbakelægge, træt og langsomt vandrer man avsted…”

Byens ”rastløse, besnærende storstadspræg”. Trikker i Karl Johans gate i 1925. Fra arkiv etter A/S Oslo sporveier. Fotograf ukjent.

 ”Tilløp til Spetakler”

Stemningen var svært opphisset og opptøyer fulgte. Flere steder ble det oppløp der trikkene ble angrepet med steinkasting, og stygge tilrop smalt mot de vikarierende sporveisfunksjonærene. Åtte menn ble senere tiltalt for steinkasting ulike steder i Kristiania, bare to av disse var sporveisfunksjonærer.

Konflikten skapte bred interesse blant byens befolkning, i tillegg til utenfor hovedstadens og endatil landets grenser. Skal en tro en artikkel i Social-Demokraten 25. juli, var til og med barna engasjerte i den pågående streiken:

”En kone i Kristian Kroghs gate hadde 2 barn, 4 og 6 aar gamle, paa sykehuset. Torsdag var konen oppe paa Ullevaal og hentet hjem barna. Kommen til trikkens holdepunkt siger moren: Nu er det vel best vi tar trikken. Men da utbrøt begge barna: Nei da mamma. Vi vil ikke kjøre med streikebrytertrikken, vi vil gaa vi.”

På den andre siden av bordet

I Kristiania Sporveisselskabs direksjon ble det i de 12 dagene streiken varte, holdt møter ”1 a 2 gange om dagen, som regel sammen med Kristiania elektriske sporveis direktion”. En ny megling ble forsøkt, men den streikende part avslo tilbudet. Først ved ordfører Heyerdahls forslag 24. juli  ble det en stemningsendring, og den 27. juli sendte sporveisbetjeningen en forespørsel til arbeidsgiverne om igjen å gjenoppta arbeidet. Dette ble innvilget av fellesdireksjonen i de to sporveisselskapene, og streiken var over 29. juli.

Festmiddag holdt for Blåtrikkens 30-års jubileumsfest i 1924. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei. Fotograf ukjent.

Ifølge avisene kostet streiken sporveisselskapene rundt 200 000 kroner mer i lønnsutgifter, noe som skulle beløpe seg til omtrent 300 kr pr. funksjonær. Streiken banet kanskje også vei for de kvinnelige konduktrisene som skulle innta vogntrafikken to år senere.

Kilder:

A/S Kristiania Elektriske Sporveie: Avisutklippsbok, 1914-1916A/S
Kristiania Sporveisselskab (i arkivet etter A/S Oslo Sporveier):
Styreprotokoll nr. 5. 08.12.1912 – 07.11.1916.
Magistraten: Kopibok II. Avdeling 27.02.1914 – 14.08.1914

Litteratur:
Fasting, Kåre. Sporveier gjennom 100 år. A/S Oslo Sporveier 1975
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen er tidligere publisert på Byarkivets nettsider.