Studentoppgaver fra samarbeid med Universitetet i Oslo

I forbindelse med arbeidet med fattigdomsprosjektet har Oslo byarkiv etablert et samarbeid med Universitetet i Oslo. Dette samarbeidet gjør det mulig for bachelorstudenter og masterstudenter ved Universitetet å skrive oppgaver basert på kildematerialet fra Oslo byarkiv. Dette har resultert i svært mange og spennende oppgaver som har kastet nytt lys over Oslo historien.

 

Nedenfor kan du lese alle oppgavene:

 

Mari Berger Hanestad. «Tungt for den vesle ryggen til ei ti-års jente som var liten av vekst fra før» Hvorfor ble ikke barnearbeid på landsbygda regulert på samme måte som i industrien? 

Hvordan var forholdene for barn som måtte arbeid på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet. Hadde barna på landsbygda og i byene de samme rettigheter? Sosialdepartementet i Norge utarbeidet en rapport om omfanget av barnearbeid i byene i Norge, i rapporten sies det at en liknende rapport ikke er påkrevd for landsbydistriktene. Ut i fra denne rapporten ble det opprettet lover for å regulere barnearbeid i norske byer, slike lover uteble for landsbygda. I denne oppgaven har jeg for å vise hvordan barnearbeid foregikk i byene brukt Edvard Bull sine arbeiderminner. Arbeiderminnene er intervjuer gjort mellom 1950-1962 om arbeideres barndom og voksenliv. For å belyse hvordan barna på landsbygda hadde det har jeg brukt I manns minne av Knust Hermundstad som viser til folks dagligliv i landdistriktene i Norge. For å forsterke minnesamlingene har jeg supplert med faglitteratur fra blant annet Ellen Schrumpf, Ingeborg Fløystad og Dagfinn Slettan. Litteraturen viser at det ikke var noen større påkjenning for barna i byene å arbeide enn for barna på landsbygda. Det var ingen grunn slik jeg kan se det til å ikke regulere bruken av barn i arbeid på landsbygda. Barna på landsbygda jobbet like hard, lenge og mye som bybarna. Ofte hadde de også lengre dager med arbeid, ettersom skolen la mer til rette for at barn på landsbygda skulle arbeide. De var også ofte lengre borte fra familie og venner enn det barna i byene var. Mange arbeidet ved andre gårder, og bruk og ble tidlig sendt bort for sesongarbeid. Hvordan et slikt skille mellom barnearbeid i byene og på landsbygda kunne oppstå bunner nok mye i tradisjoner som lå i det å bruke barn i arbeid på landsbygda, synligheten av barnearbeid ved fabrikkene i byene og forskjellen i synet på arbeidsforholdene i byene og på landsbygda. På landsbygda fantes det i motsetning til i byene frisk luft, grønne åkre og idylliske omgivelser, dette ble sett på som fine arbeidsforhold, og det ble derfor lettere å rettferdiggjøre barnearbeid på landsbygda.

 

Line Lindberg Sørjoten – «At faa Pigerne til at udsætte Børnene og Selv tage Tjeneste»: Om kvinnene og barna på Fødselsstiftelsen i Christiania på slutten av 1800-tallet

I en tid hvor prevensjon var nærmest ikke-eksisterende, nådde i 1870-årene tallet for barn født utenfor ekteskap, en ny rekordhøyde. 14.3 prosent av barna født i Christiania mellom 1876-1885 var uektefødte, en prosent langt høyere enn på landsbasis, samtidig som uektefødte barn og deres mødre i stor grad ble stigmatisert av samfunnet fordi de ble oppfattet som en uønsket, økonomisk byrde. Temaet i denne oppgaven er samfunnets syn på alenemødre og uektefødte barn i Christiania, og hvordan kvinnene forsøkte å løse situasjonen for sitt og barnets eget beste. Oppgaven bygger på egenprodusert statistikk fra Fattigvesenets forhørsprotokoll no. 31, (hjemstavnsundersøkelser) 26/11 1889 – 30/6 1892 Barselbok, statistikk fra samtiden fra Det Statistiske Centralbureu, og et forsøk på å gjenfinne ”savnede” barn i folketellingen for 1875 fra Digitalarkivet. Jeg har også benyttet meg av en tabell fra Heidi Torstensens hovedoppgave Ugifte mødre og barnefedre i Kristiania på 1800-tallet. Forskninger i forbindelse med fødsel, forpleining og forsørgelse av barn født på Fødselsstiftelsen for å etterprøve oppgavens hypotese om hvorfor så få alenemødre klarte å beholde barnet hos seg etter fødsel.

 

Vedlegg

 

Nora Birkeland. Mislige boliger i Kristiania: En undersøkelse av tilstanden i «mislige» boliger i Kristiania 1908-1923 som følge av bolignøden

Boligsituasjonen for Kristianias fattige forverret seg i årene med bolignød, da mangelen på boliger tvang flere mennesker til å bo i ubeboelige leiligheter. I statistikk fra Kristiania Sunnhetskommisjons boligkontor og beskrivelser fra boligkontorets sjef kan man se hvordan antall ledige boliger sank betraktelig, og at flere ble tvunget til å bo i ubeboelige leiligheter. Temaet for denne oppgaven er tilstanden og den generelle utviklingen for boligene i Kristiania som ble undersøkt og oppmålt av Kristianias Sunnhetskommisjon, fordi det ble funnet «sanitære misligheter» i boligene. Oppgaven baserer seg hovedsakelig på tall og statistikk fra Sunnhetskommisjonens boligkontors årsberetninger for perioden 1908-1923 samt boligtilsynets årsberetninger for 1919-1923. Beretningene er bilag i Sunnhetskommisjonens årsberetninger, som er tilgjengelige ved Byarkivets bibliotek. Jeg har også brukt enkelte artikler fra funnet i Nanna Brochs arkiv ved Riksarkivet.

 

Maria Mørk. Fra allmenn til alle-endringer i stemmerettslovgivningen for fattigunderstøttede fra  1898-1919

Da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i kommunevalg i 1910 og Stortingsvalg i 1913, ble en samfunnsgruppe holdt utenfor. Det å motta fattigunderstøttelse ga grunnlag for suspensjon fra stemmeretten i Norge i perioden 1898 til 1919. Temaet for denne oppgaven er endringer i stemmerettslovgivningen for de fattigunderstøttede fra 1898 til 1919. Oppgaven baserer seg på det digitale arkivet til Stortinget og Stortingsforhandlingene som er tilgengelige på https://www.stortinget.no, samt de originale Stortingsforhandlingene som ligger i magasinet på universitetsbiblioteket, Georg Sverdrups hus. I Paragraf 52 i Norges grunnlov, sto opplysninger om hvilke krav som måtte oppfylles dersom man skulle være stemmeberettiget og hvilke handlinger som ga grunnlag for suspensjon. I 1898 da det innføres allmenn stemmerett for menn i ble det lagt til et tillegg i paragrafen som omhandler de som har mottatt fattigunderstøttelse. Paragraf 52 d, ga suspensjon fra retten til å stemme «ved at nyde eller i det siste Aar før Valget at have nydt Understøttelse af Fattigvæsenet». I årene frem mot 1919 var dette tillegget oppe til diskusjon gjentatte ganger, det fører etterhvert til at Stortinget fjerner tillegget og var dermed det første nordiske landet som ikke lenger holdt de fattigunderstøttede utenfor valglokalene. Gjennom litteratur som omhandler de fattigunderstøttede og bruk av Oslo Byarkivs digitale arkiv og formidlingsblogg, får man en innsikt i hvordan disse menneskene som var nederst på rangstigen i samfunnet levde, og hvordan de fikk en ekstra bør å bære gjennom å miste stemmeretten da de i nød måtte gå den tunge veien til fattigvesenet.

 

03RzZ6JLwLSolveig Føyen Arbeiderbarns oppvekst i Kristiania på slutten av 1800-tallet

Denne oppgavens tema er arbeiderbarns oppvekst i Kristiania på slutten av 1800-tallet.  En stor andel av Kristianias innbyggere tilhørte arbeiderbefolkningen.  Veksten i Kristiania førte med seg sosiale problemer, og dette vekket bekymring. Det ble rettet oppmerksomhet omkring barns levekår og oppdragelse, og siste halvdel av 1800-tallet er en tid med økt samfunnsinteresse og sosialt ansvar for barn. Med dette som bakteppe vil jeg i denne besvarelsen undersøke hvordan det var for barn av arbeiderklassen å vokse opp i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Ved å ta i bruk «Arbeiderminner», vil jeg undersøke hvordan barndom ble opplevd i hovedstaden. Utgangspunktet vil altså være minner om barnets egne erfaringer og den voksnes betraktninger rundt egen oppvekst.

02RzfdpA2VSilje Drevland ””Daarlige hjem” og familier i oppløsning – søsken utsatt gjennom Fattigvesenet 1896-1910

For mange er barndom nærmest ensbetydende med å tilbringe tid sammen med sine søsken. Det å bruke hverandre som lekekamerater og vise hverandre omsorg er viktig, og søsken knytter ofte nære bånd tidlig i oppveksten. De som har vokst opp med egne søsken i dag kan jo forestille seg hvilken traumatisk opplevelse det ville vært dersom en ble splittet fra sine søsken som barn, og tvunget til å bo i fremmede familier på hver sin side av landet. For de fleste vil nok dette være et utenkelig og virkelighetsfjernt scenario, men det var faktisk dette som skjedde med mange barn som vokste opp i Kristiania i tiårene før og etter år 1900. Gjennom å undersøke et utvalg barn i manntallsprotokoll nr. 7 (1897-1910) fra det som het Fattigvesenets kontor for utsatte avd. 3, har jeg lyst til å finne ut mer av hva som skjedde med søsken som ble satt ut på denne tiden.

 

03RWTkRe5fNora Rodin Kontoret for utsatte

Med fattigloven av 1845 ble ansvaret for de fattige tillagt kommunene. I Kristiania kommune ble ansvaret for utsetting av barn etter hvert underlagt Kristiania fattigvesens «kontor for utsatte». Med utgangspunkt i fattigvesenets egne arkiver ønsker jeg å kartlegge dette kontorets virksomhet. Hvor mange barn ble utsatt? Hvor ble de sendt? Hvor gamle var de og hvordan fungerte ordningen generelt? Videre vil jeg undersøke hvilke tiltak kontoret gjorde for å sikre gode forhold i pleiehjemmene. Hvordan forgikk tilsynet og hvem ble ansett som egnede pleieforeldre? Ble utsetting gjennom fattigvesenet sett på som en vel fungerende ordning av de involverte eller finner man store sprik mellom ide og praksis?

 

012uMXAuPERbKristina Zagoruyko «Husmannsfamilier familieliv og sosiale relasjoner. Analyse av Husmannsminner».

Tema for min oppgave, familieliv i husmannsfamilier på 1800-tallet, er en del av sosial- og kulturhistorie som er vanskelig å forske på. Slik aspekt som familieliv til arbeidsfolk har ikke så mange beretninger og skriftlige kilder, som er brukbare for å bygge opp et bilde av deres liv. Arbeidere og vanlig folk fra lavere sosiale lag etterlot sjelden dagbøker eller memoarer. Derfor er minnesamlinger som Husmannsminner verdifulle, og det er denne jeg vil basere meg på.

 

Christian_Krogh-Albertine_i_politilægens_venteværelseKaroline Thorstensen Debatten rundt visitasjonsvesenet i Kristiania pà slutten av 1800-tallet

I denne oppgaven skal jeg se nærmere på debatten rundt visitasjonsvesenet i Kristiania på slutten av 1800-tallet. For å få en oversikt over prostitusjonen i Kristiania på 1800-tallet, starter jeg med en kort redegjørelse av hvorfor det ble visitasjon, debatten som ble rundt visitasjonen og hvordan dette ble løst. Deretter skal jeg se nærmere på hvem de prostituerte var, visitasjonsordningen og debatten rundt den. Hva var det egentlig som skjedde? Var deres løsning den eneste muligheten eller kunne det vært løst på en annen måte? Det har blitt forsket veldig lite på denne debatten før.

 

04RzfgnUc1[1]Jørgen Abrahamsen En undersøkelse av arbeidernes boliger på Sagene i første halvdel av 1890 årene

I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan boligforholdene var på Sagene i 1890‐årene. Jeg vil bruke undersøkelser rundt arbeiderklassens levekår fra denne tiden. ”Flukten fra landsbygda” førte til boligkamp i hovedstaden og boligprisene steg med tiden. Dette var et problem for arbeiderne med deres lave inntekter. Min problemstilling er som følgende: Hvordan var arbeidernes boligforhold på Sagene tidlig i 1890‐årene?

012uMXHNV7PrKristian Holm Geitmyra Internatskole 1939-1943; barneredning i krisetid.

Det har alltid eksistert barn og unge som av ulike årsaker ikke mestrer de utfordringene samfunnet gir dem og det å identifisere disse menneskene har alltid vært en av skolens funksjoner. Hvordan man som samfunn skal behandle og ivareta den yngre generasjonen er et tema som alltid har vært aktuelt, selv om synet på barn og oppdragelse har forandret seg i mye underveis i historien. Under en kritisk periode som den tyske okkupasjonen handlet hverdagen mye om å få endene til å møtes, og dessuten om å skåne barna så mye som mulig i det som var en generelt vanskelig situasjon for folk flest.

 

022sC344423NBerit A. Stjernen Fattigloven og arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde

I 1809 ble stiftelsen Prinds Christian Augusts Mindre opprettet. Denne stiftelsen var ment til å fungere som en arbeids og forsørgelsesanstalt for de fattige i Kristiania. Stiftelsen ble opprettet av en gruppe velstående som var bekymret for det økende antallet arbeidsløse og fattige i Kristiania på denne tiden. I denne oppgaven vil jeg redegjøre hvordan bruken av Prinds Christian Augusts Minde, endret seg. Jeg vil ta i bruk Arne Omsteds historiske beretning om Prindsen, utgitt i 1911, som utgangspunkt. I Omsteds beretning kommer det tydelig frem at bruken av Prindsen endret seg over tid, og at driften av Prindsen ikke ble slik stiftelsen i utgangspunktet hadde tenkt.

 

A-10000_Ua_0009_405Ida Merethe Anderssen Den kommunale fattigvesens vekst og fall 1920-1945

Denne skal ta for seg vekst og fall i det kommunale fattigvesen i perioden 1920-1945, med hovedvekt på perioden 1935-1945. Det kommunale fattigvesen var et organ som skulle gi en individuell behovsprøvd ytelse og som hadde som mål å skulle lindre nød blant fattige. De trengende var i perioden i størst grad syke, eldre, foreldreløse barn og enslige forsørgere, i tillegg var det i mellomkrigstiden en økende gruppe med arbeidsledige arbeidsføre. Ytelsene fra fattigvesenet var knappe, men alle trengende skulle få nok til overlevelse.

 

A-10000_Ua_0009_392Heidi Mariann Kleiven Geitmyra tvangsskole i perioden 1901 – 1902

I fortidens og dagens skole har enkelte elever skilt seg ut ifra resten av skolen på forskjellige måter. Noen av disse menneskene har til tross for dette klart seg bra senere i livet, andre har det gått dårlig med og enkelte har skapt problemer i mindre og større grad for resten av omverdenen. Temaet er problematisk og komplekst da det finnes svært mange og ofte ulike årsaker til at mennesker handler slik de gjør, derfor kan det være svært relevant å se nærmere på årsakene til problemene som har oppstått underveis i historien. Oppgaven baserer seg på journaler fra 50 unge gutter som ikke klarte å følge den ordinære skolen omkring århundreskiftet 1900 og som ble sendt på Geitmyra tvangsskole.

 

Karoline Oliegreen Stemmeretten ikke helt allmenn likevel

A-20031_Ua_0014_075Man kan regne stortingsvalget i 1915 som det første allmenne valget. Likevel var det fortsatt en betydelig del av befolkningen som ikke fikk lov til å stemme ved valget i 1915. En av hovedgrunnene til dette var at ordningen rundt mottakelse av fattigstøtte kun føre til tap av stemmerett i 1898. Med utgangspunkt i fattigkrets 4 har jeg, gjennom denne oppgaven, kommet fram til at årsakene til at fattige i Kristiania fikk suspendert stemmeretten, ved det første allmenne stortingsvalget for kvinner og menn i 1915.

 

A-20031_Ua_0014_060Vilde Nyland Søberg Allmenn stemmerett, men ikke for alle

Allmenn statsborgerlig stemmerett ble innført i 1913, da Norge som foregangsland lot kvinner stemme på linje med menn. Det var likevel ikke slik at alle kunne stemme, blant annet fikk de som mottok fattigstøtte stemmeretten suspendert. Dette vedvarte til 1919 da Stortinget opphevet loven som kunne frata fattigunderstøttedee stemmeretten. Hvem ble fratatt stemmeretten mellom 1913 og 1915 i Kristiania? Hva skulle til for å bli fratatt stemmeretten, og hvem ble rammet av dette?

 

2008_03262008Mangelsgården0062Caroline Juterud Man kan ikke lade dem døe af Hunger

I 1845 fikk Norge en ny fattiglov. Denne loven baserte seg på det gamle skillet mellom de verdige og de uverdige fattige. De verdige fattige var de gamle, syke og foreldreløse barna. Disse skulle få understøttelse av fattigvesenet. De uverdige fattige var de som hadde evnen til å arbeide, og derfor burde klare seg selv. Disse skulle ikke få hjelp fra det offentlige. I denne oppgaven har jeg undersøkt praktiseringen av fattiglovens bestemmelser om de uverdige fattige i Christiania året 1850: Hvem kategoriserte de uverdige og hvem var de uverdige i praksis?  Jeg har avdekket en økt tvangsbruk mot de uverdige fattige i perioden. Perioden var preget av liberalistiske tanker om minimal og avskrekkende fattighjelp. Dette ble praktisert gjennom en stor mengde innsettelser i arbeidsanstalten «Prinds Christian Augusts Minde». Arbeidsanstalten fungerte både som avskrekkende straff og som et minimumstiltak myndighetene tok i bruk ovenfor de som var uverdige understøttelse men som de ikke kunne la dø av sult.

 

Foto Kjersti JovikKjersti Jovik Geitmyra tvangsskole

 I denne oppgaven vil jeg undersøke synet på oppdragelse og straff i kildene fra tvangsskolen Geitmyra. Elevjournalene vil her bli brukt som den primære kilden. Hvis beslutningen om å sende et barn til tvangsskolen var av vergerådet gjaldt dette de som hadde utført straffbar handling, men var under kriminell lavalder. Hvis det var noen som ble anbrakt av skolestyret gjaldt dette barn som forsømte skolen eller utviste dårlig oppførsel. Dette handlet da i hovedsak om skulk. Den tredje kategorien gjaldt barn som ble ansett for å trenge et midlertidig opphold.

A-10000_Ua_0009_303 HelserådetIngrid Maria Lutnæs Barn utsatt i privat omsorg, Kristiania 1887-1897

Tema for denne oppgaven er utsatte barn fra Kristiania på slutten av attenhundretallet, med utgangspunkt i fattigvesenets Kontor for utsatte. Protokollene viser at bakgrunnen for utsetting var mange. Alt fra fortellinger om eneforsørgere: «faderen der er en ordentlig mand har 2 børn til at forsørge. 5 og 8 års gamle,» til at grunnen for utsettelse er notert som «Streifer paa gaden blant daarlige kamerater » fra skolen sin side. Foreldre som selv ønsket barnet utsatt: «Gutten er meget slem og tyvaktig. Udsat efter foreldrenes anmodning«, eller at grunnen er notert med det korte ordet «sygelig«.1 Jeg vil i denne oppgaven derfor se på mønster i den sosiale bakgrunnen hos de utsatte og årsaker til bortsetting i privat pleie i perioden 1887- 1897. Jeg vil også ta for meg hva slags holdninger og diskurs det offentlige Norge hadde i forhold til utsettelse.

 

A-70036_Ua_0015_005[1]Elisabeth Glomseth Arbeidsfør person, som ikke regelmæssig arbeider…

Den 27. og 28. april 1900 raste en debatt i Odelstinget. Striden sto om Sosialkomiteens innstilling til den nye loven om løsgjengeri, betleri og drukkenskap. Odelstingets representanter var splittede, mange var positive til utkastet slik det forelå, mens andre mente det behøvde vesentlige forandringer. Spesielt §§ 1 og 2 ble mye diskutert. Debatten handlet om det vanskelige juridiske skillet mellom arbeidsledighet og arbeidsskyhet, verdighet og uverdighet – som i praksis betydde skillet mellom hjelp eller straff.

 

Foto Cornelia Sparre copyCornelia Sparre Hvem var pleiebarna

Senere forsking og personlige beretninger har gjort det klart at forholdene hos datidens fosterforeldre og barneinstitusjoner svært ofte var uholdbare og preget av utnyttelse. Hvem var disse barna, og hvem var foreldrene deres? Barna ble delt i to grupper, foreldreløse og det vi i dag ville kalt barnevernsbarn. Barna i den siste gruppen kommer inn under avdeling tre og er de barna denne oppgaven fokuserer på. Disse barna ble nærmest auksjonert ut til de privatpersonene som var villige til å ta seg av dem for lavest mulig lønn. tegner et ganske trist bilde av situasjonen for de fattiges barn.

 

A-10001_Ua_0011_031[1]Anders Braut Simonsen Lakkegaden rundt 1900

Lakkegaden rundt 1900 var en lang gate som strakte seg fra dagens Grønland (ved Vaterlandsbrua) til Trondheimsveien ved Sofienberg, den nedre delen fulgte Akerselvas østre bredd. Lakkegaden var en arbeiderklassegate. Undersøkelsen av ulike kilder om Lakkegaden rundt 1900 forteller om fattigdom og nød. Det er vanskelig å si noe entydig om hvor stort innslaget av fattigdom og nød i Lakkegaden var rundt 1900. Mens folketellingene viser forholdsvis få fast understøttede, tyder materialet fra forsorgsforstanderens dagbøker på at mange hadde behov for hjelp, i hvert fall i perioder. De understøttede var ofte eldre og enker. Men også yngre, særlig de med barn, trengte i perioder understøttelse.

 

Bloch gråtekonerTone Beate Gusland Grønland asyl 1841 til 1844. Ideologi og sosial prestisje

Denne undersøkelsen handler om et av barneasylene i Aker og Kristiania på 1800-tallet, asylet på Grønland. Byarkivet har arkivmateriale fra institusjonen som går over nesten hundre år. Asylet ble åpnet i 1839, på en tid det var et stort behov for sosial hjelp på Grønland. Undersøkelsen tar for seg asylet i de første årene etter starten og hvilke tanker og ideer som lå bak et slikt prosjekt.

 

A-10001_Ua_0011_033Per Ormestøyl Drivkrefter bak lausgjengarlova anno 1900

I denne oppgåva skal eg gjere greie for drivkreftene bak lausgjengarlovas tilbliving. Eg skal vise korleis lovforslaget vart motteke i Stortinget, og kva aktørar som spelte dei viktigaste rollene i debatten for og imot lovvedtaket. Deretter skal eg forsøke å finne kva motiv desse aktørane hadde for å godta ei lov som i følgje Olav Rune E. Bastrup og Aage Georg Sivertsen har vore ei av dei hardast kritiserte i norsk lovverk. Til slutt skal eg vise kva omfang kriminaliteten hadde og kva konsekvensar lova fekk for lovbrytarane.

 

Bloch lifvengenHalvor Meling Tvangsarbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde

Kategoriseringen av de innsatte i arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde fra folketellingen i 1865 indikerer en fullt utviklet tvangsarbeidsanstalt.Ved å undersøke individlistene for anstalten fra dette tidsrom finner man at det ligger mer bak denne kategoriseringen. Med dette som utgangspunkt vil jeg foreta en grundig analyse av tilstanden i arbeidsanstalten, utover de opplysninger man får fra statistikken i folketellingen. Er det for eksempel opplysninger, tiltak eller bestemmelser/forhandlinger som ligger til grunn for å godta en slik ensidig kategorisering av de innsatte? Er der store variasjoner på tross av tilsynelatende likhet? Oppgavens formål er ikke å undersøke om arbeidsanstalten var en anstalt for tvangsarbeidere, men hvorvidt dette var tydelig ved utgangen av 1865, samt hvordan man kan forklare situasjonen.

 

Bloch fattiglemChristin Emilsen Fattigvesenets støtte til emigrasjonen til Amerika

Utgiftene til fattigvesenet hvilte på de enkelte kommuner, og disse utgiftene ble gjerne fordelt på innbyggerne i kommunen. Store skatter til fattigvesenet ble følt som tyngende og ikke minst økende. De fattige ble dermed ofte oppfattet som en byrde for kommunen og dens innbyggere. Spørsmålet er da: I hvilken grad forsøkte fattigvesenet og den enkelte kommunen å minske utgiftene ved å hjelpe de fattige til å emigrere? Denne oppgaven forsøker å gi et lite innblikk i denne problemstillingen ved å studere fattigvesenets understøttelsesprotokoller for Vestre Aker for året 1869 og perioden 1878 – 1887.

 

Bloch kameratfangerCaroline Juterud Fra frivillig til tvang – Arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde

I 1809 ble stiftelsen Prinds Christian Augusts Minde opprettet. Denne stiftelsen skulle være en arbeids- og forsørgelses anstalt for Kristianias fattige. Litt over hundreår etter skrev datidens forstander Arne Omsted en historisk fremstilling av anstaltens virksomhet. I denne fremstillingen kommer han med en påstand om at anstalten gjennomgikk en overgang fra å være et arbeidshus for frivillige arbeidere til å bli et tvangsarbeidshus av ren fengselsmessig art. Arne Omsted mener at denne overgangen skyldes innføringen av fattigloven av 1845. Det er denne påstanden jeg diskuterer i denne oppgaven.

 

Bue Wigernes Bloch tyvens sønnTvangsarbeidssaker i Norsk Retstidende 1880-1906

Ved bruk av Norsk Retstidende, statistikk fra perioden, lover og beretninger om rettssystemet gir oppgaven et innblikk i hvordan det norske rettssystem – og dettes oppfatting av fattige og indirekte årsaker til fattigdom – kan ha påvirket hundrevis om ikke tusenvis av fattige i både Kristiania og Norge generelt. Den viser også litt av omfanget av tvangsarbeid som institusjon i Norge på slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet.

 

bloch et fanteparAnne Kristina Tvedalen Bortsetting av omstreiferbarn rundt århundreskifte 1900

Omstreifere, eller tatere, reisende eller romani, som gruppa blir referert til som i dag, ble på 1900-tallet ble rammet av en assimilasjonsprosess som et resultat av at de fra midten av 1800-tallet i økende grad ble sett på som et sosialt problem. Med utgangpunkt i kildemateriale fra Kristiania fattigvesen, fokuserer oppgaven på bortsetting av omstreiferbarn.

 

 

«Fødested: Sverige» Fattige svensker i Kristiania rundt 1900

Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.

Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge.

Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900. I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.

Bildet er av arbeidsstokken ved Nydalens compagnie fra rundt århundreskiftet.

Svenskenes «reserve-Amerika»

Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.

For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål

Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Halden oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.

Bildet er fra hjørnet av Torbakgaden og Markveien ca. 1895. Mange svenske innvandrere slo seg ned i dette området som fikk navnet Ny York

Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.

Årsaker til migrasjon: Push og pull

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.

Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.

Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.

Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslen og Värmland  – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.

På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.

Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten fram til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.

Svensker i fattigvesenets arkiv
Fattigvesenet

Hvordan en del av svenskene kom til landet og hva de arbeidet med kan vi få innblikk i gjennom arkivet etter Fattigvesenet som inneholder et rikt personhistorisk materiale. Alle som fikk støtte av fattigvesenet ble forhørt på fattigforstanderens kontor. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for
«å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.

Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.

Selma Marie på fødselsstiftelsen

Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.

Fødselsstiftelsen i 1903. Foto: Einar Onsum

Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de

sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.

Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk.  Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.

Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.

Byen tilhørende?

Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken  Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.

Tvist Aker Kristiania 1

Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.

Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.

Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.

Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.

Fattigvesenet
 Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?

Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.

Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.

Uttransportert til Sverige

Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.

Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.Hjemstavn 1900 3 uttransportert mindre

Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.

I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året.

En søknad om statsborgerskap

I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.

I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.

For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. Et catch 22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning for å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.

Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse

Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.

Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.

En av de vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinnelig Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.IMG_7878

Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.

Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.

Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin kone Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.

Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt. Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke de eneste kildene vi finner svensker i byen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen