En Kristiania-fortelling

Av Anette Walmann

Romanen Sult er en skildring av en ung manns desperate kamp for tilværelsen, hans kamp for det daglige brød, for arbeid og mot skammen som fulgte med det å ikke ha noen av delene. Men romanen er også en reise tilbake til 1880-tallets Kristiania. Hamsun skildrer gatemiljøer som i dag for lengst er jevnet med jorden, han navngir forretninger og bygninger og beskriver byens lyder og stemninger,- slik jeg-personen opplever dem.

Det var 1880-tallets Kristiania Knut Hamsun kjente. Han flyttet til byen første gang i 1880. Kristiania på 1880-tallet var en by i vekst. Med byutvidelsen i 1878 tok byen et sjumilssteg inn i storbyens rekker. Det var industrireising, tiltagende byggevirksomhet og økende tilflytting til byen.

Stemningsbilder fra byen

Jeg-personen i Sult skildrer lydene han hørte fra det lille kvistværelset han leide, rommet som er tapetsert med gamle numre av ”Morgenbladet”:

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fyldte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjængernes skridt og smældene fra kuskenes svøper.

Det var støyende ferdsel overalt. Omtrent klokken tolv begynte byen å komme på benene:

det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget op og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuerne i siden, gjorde mig liten og slap ubemærket forbi nogen bekjændte som hadde indtat et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret opover Slotsbakken og faldt i tanker.” (s. 16).

Et par ganger i løpet av romanen legger jeg-personen ut på noen lengre vandringer. Han skulle ikke gå lenger enn forbi St. Hanshaugen og til Sagene før omgivelsene fikk et mer landlig preg:

Jeg bevæget mig i stærk gang opover Ullevålsveien, forbi St. Hanshaugen, kom ut på åpne marker, ind i de trange, underlige gater ved Sagene, over tomter og akrer og befandt mig til sist på en landevei hvis ende jeg ikke kunde se. Her stoppet jeg op og besluttet mig til å vende om. Jeg var blit varm av turen og gikk sagte og meget nedtrykt tilbake. Jeg møtte to høivogner, kjørerne lå flate oppe i lassene og sang, begge barhodede, begge med runde, sorgløse ansigter (s. 33).

Sagene, Bjølsen og Torshov var blant områdene som ble innlemmet i byen med byutvidelsen i 1878. 

Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)
Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)

Tomtegata og Vaterland

Under sitt første opphold i Kristiania bodde Hamsun i Tomtegaten 11 på Vaterland. Tomtegaten 11 blir beskrevet som huset med de to innganger:

Således kom vi ned til Tomtegaten. Kusken holder.
Jeg stiger ut av vognen i all hast, tankeløst, slapt, tung i hodet. Jeg går inn gjennom porten, kommer inn i en bakgård som jeg går tvers over, støter mot en dør som jeg åpner og går ind gjennem, og jeg befinder mig i en gang, et slags forværelse med to vinduer . Der står to kufferter, den ene ovenpå den andre, i den ene krok, og på langvæggen en gammel umalt sofabænk som det ligger et tæppe i. Tilhøire, i næste værelse hører jeg røster og barneskrik og ovenover mig, i anden etage, lyden av en jærnplate som det hamres på. Alt dette mærker jeg så snart jeg kommer ind.
Jeg går rolig tværs over værelset, bort til den motsatte dør, uten å skynde mig, uten tanke på flugt, åpner også den g kommer ut i Vognmandsgaten. Jeg ser opover huset som jeg just har passert igjennem og læser over døren: Beværtning & logi for reisende. (s. 104)

Jeg-personen oppholder seg stadig i Vaterlandsområdet og dette logihuset for reisende. Han ble stadig ”fastere og fastere bundet til denne beværtning, dette logihus for reisende hvor jeg hadde fåt bo trods min forkommenhet”. 

Vaterland var området mellom Jernbanetorget, Storgata og Akerselva. Opprinnelig var Vaterland en av byens forsteder, men i 1839 ble det innlemmet i byen. Dette var et område av blandet karakter. Med jernbanen begynte Vaterland å ta form som et sentrumsstrøk. Boliger måtte vike for butikker og herberger. Sosialt sett var Vaterland først og fremst et arbeiderstrøk, men ikke bare. Her bodde også flere hundre selvstendig næringsdrivende og dessuten enkelte embetsmenn. Allikevel var det forfall som preget Vaterland på 1800-tallet. Også de bedre områdene av strøket. De krokete og smale gatene var bebygd med småhus og enkle hytter av dårlig materiale.

Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.
Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.

Jeg-personen i Sult beskriver utsikten fra vinduet i Tomtegata 11 (s. 131):

Jeg gikk til vinduet og så ut; mit vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte noen børn midt i den fattige gate; de kastet en tomflaske imellem sig og skrålte høit. Et flyttelass rullet langsomt forbi dem; det måtte være en fordreven familje som skiftet bopæl utenfor flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. På vognen lå sengklær og møbler, markstukne senger og komoder, rødmalte stoler med tre ben, matter jærnskrap, bliktøi. En liten pike, bare et barn, en riktig hæslig unge med forkjølet næse, sat oppe i lasset og holdt sig fast med sine stakkars blå hænder for ikke å tumle ned. Hun sat på en bundt av rædsomme, våte madrasser som børn hadde ligget på og så ned på de små som kastet tomflasken imellem sig….

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

I parker og portrom

Hvor det hadde gåt jevnt og regelmæssig nedover med mig hele tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å læse i når det blev mig for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut til kirkegårdene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet artikler for bladene (…) (s. 7)

Jeg-personen søker ut i parkene og til kirkegårdene for å få fred og ro til å skrive. Her kan han sitte forholdsvis uforstyrret på en benk. Han oppholder seg i Slottsparken, på Vor Frelsers gravlund og på Krist kirkegård ved Hammersborg. Slottsparken, Studenterlunden, St. Hanshaugen var utfartssteder og promenadestrøk for byens befolkning. Kirkegårdene bøy på en annen ro enn de offentlige parkene. På Krist kirkegård satt jeg-personen ”i al stilhet og døset i den våte luft, tænkte, halvsov og frøs”. 

St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)
St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)

Kirkegårdene lå nær selve byen og var et sted byens løse fugler kunne skjule seg,- de var tilholdssted for løsgjengere og prostituerte. I parkene gikk det vakter som passet på at ro og orden ble overholdt. I Sult møter vi Parkvakten i Slottsparken:

En parkmand la sin hånd på min aksel og sa: De må ikke sitte og sove herinde. Nei, sa jeg og reiste mig straks. Og med ett slag stod atter min sørgelige stilling lyslevende for mine øine. (s. 24)

Å finne et tilholdssted for natten var en av jeg-personens store bekymringer. Å bli observert sovende på et offentlig sted var forbundet med stor skam og et tegn på hvor dårlig et var stelt med ham:

Jeg holdt mig en tidlang i Torvgaten, sat på trapperne, smuttet ind i portrummene når nogen kom forbi, stod og stirret tankeløst ind i de oplyste småboder hvor folk vimset om med varer og penger, til sist fandt jeg mig en lun plass bak en bordstabel mellem kirken og basarerne. (s. 44)

Flere ganger i løpet av romanen blir hovedpersonen vekket og tilsnakket av en konstabel som spør: Hvor bor De henne? De burde vel gå hjem nu?

Jeg-personen driver hvileløst og formålsløst rundt om i byen. Han oppholder seg i portrom, i parker og ved havna. Det nedlagte blikkenslagerverkstedet hvor han har fått lov til å oppholde seg, frister ikke. En natt blir han nødt til å melde seg som ”husvild” på rådstuen. Der kunne folk uten bosted få gratis opphold for natten. På Rådstuen, byens gamle rådhus, var det en reservert avdeling i arresten for ”husvilde.” Hovedpolitihuset og fengselsbygningen hadde siden juni 1866 ligget i Møllergata 19, mens det gamle rådhuset ble beholdt som bistasjon.

Matbilletter

Di vil mælle Dere nede hos jourhavende, sa konstabelen. Var det altså ingen formaliteter å gjennemgå! tænkte jeg rædd. Jeg kom ind i et stort rum nedenunder hvor tredive eller firti mennesker sat, alle husvilde. Og en for en blev de ropt op av protokollen, en for en fik de en billett til mat. Jourhavende sa stadig væk til konstabelen ved sin side: Fik han billet? Ja glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trænge et måltid. (s. 58). 

Matbilletter var en form for fattigunderstøttelse som ble brukt overfor ”mindre ordentlige Trængende, arbeidføre, friske Folk og i det Hele taget saadanne Personer, hvis Trang kan være tvivlsom”. Ved hjelp av understøttelse i form av naturalia, ønsket Fattigvesenet å kontrollere ”Understøttelsens Nødvendighet”. Matbilletten var en billett til et måltid middagsmat utlevert fra Arbeidsanstalten. Hver matbillett var en understøttelse på tolv øre fra fattigvesenet.

Verdig- og uverdig trengende

I et anfall av sinne over å ha blitt kalt ”tosk” av en konstabel som hadde vekket ham nede ved havna, har hovedpersonen følgende tilbakeholdte utbrudd:

Hvordan kunde det dog være at det slet ikke vilde lysne for meg? Var jeg kanskje ikke like så berettiget til å leve som hvemsomhelst anden, som antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen? Om jeg kanskje ikke hadde aksler som en rise og to svære armer å arbeide med, og om jeg kanskje ikke hadde søkt endog en vedhuggerplass i Møllergaten for å tjene mit daglige brød? Var jeg lat? Hadde jeg ikke søkt plasser og hørt forelæsninger og skrevet avisartikler og læst og arbeidet nat og dag som en gal mand? Og hadde jeg ikke levet som en gnier, spist brød og mælk når jeg hadde mæget, brød når jeg hadde lite og sultet når jeg ingenting hadde? Bodde jeg på hotell, hadde jeg en suite værelser i første etage? På et utloft bodde jeg, i et blikkenslagerværksted som Gud og hvermand hadde rømt ut av siste vinter fordi det snedde derind. (s. 50)

Utdraget er som en forsvarstale over jeg-personens egen forkommenhet. Han var ufortjent kommet i denne håpløse situasjonen og han var ikke arbeidsuvillig. Hamsun skildrer hovedpersonens skam over å bli tatt for å være husvild, løsgjenger og betler eller tigger. 

Løsgjengeri: Tilsidesættelse af den Pligt, som paahviler Samfundets Medlemmer til at søge lovlig Erhverv”. Salomonsens Konversasjonsleksikon fra 1894.

Fattigforsorgen på slutten av 1800-tallet skilte mellom verdige og uverdige trengende. Arbeidsføre og friske folk hadde, etter fattigloven av 1863, ikke rett til fattighjelp og måtte forsørge seg selv. Foreldreløse barn under 15 år, sinnsyke, gamle, vanføre og syke som ingenting hadde til livets opphold, kom i gruppen av verdig trengende som hadde rett til fattighjelp. Arbeidsløshet var ikke nedfelt i loven som en grunn til å få fattighjelp.

I 1900 ble fattiglovgivningen delt i to, med en ny fattiglov for de ”verdige trengende” og en løsgjengerlov for de ”uverdige”. Løsgjengerloven rammet de som ble regnet som arbeidsføre, men som ikke fulgte sin samfunnsplikt ”til at søge lovlig Erhverv”. Med løsgjengerloven kunne disse såkalte arbeidsuvillige dømmes til tvangsarbeid. På denne måten skulle man få bukt med de ”arbeidssky”.

Alle utdrag fra Sult er hentet fra Gyldendal Norsk Forlag 1954, 5. opplag 2009.

Kilder og litteratur:

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886
Statistiske Meddelelser angaaende Christiania By, 1894
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bind 3
Seip, Anne-Lise: Sosialhjelpstaten blir til

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Arkivet i tårnet

Oslo fikk sitt byarkiv i 1992, som avløste det gamle kommunearkivet fra 1914. I 1999 flyttet Byarkivet inn i nye lokaler i Maridalsveien 3. Leif Thingsrud, i mange år medarbeider i kommunearkivet og Byarkivet, og i perioder også fungerende kommunearkivar, skrev historien til Byarkivet i en artikkel i Tobias i 1999.

Arkivet i tårnet

Kommunearkivet og senere Byarkivet fikk nærmere seksti år i toppen av «Tobias-tårnet» i Rådhuset. Det var der en liten samling magistrats- og formannskapspapirer fikk vokse til en institusjon som ordner, bevarer og formidler dokumentasjon fra hele spekteret av Oslo kommunes virksomheter.

Av Leif Thingsrud

Fra den spede begynnelse under første verdenskrig var Kommunearkivet lagt under Formannskapets kontor. Og Formannskapet holdt til i Den Gamle Losjen helt til Rådhuset i Pipervika sto ferdig i 1939. Kommunens sentraladministrasjon, Magistraten, hadde derimot kontorer i Dittenkomplekset i Akersgata 55.

Arkivaren skal ordne arkiv

I Kommunearkivet var det én ansatt, Kommunearkivaren. Han het Stian Finne-Grønn og hadde halv stilling, som han kombinerte med en annen deltidsstilling; bestyrer på Oslo Bymuseum. Han var opprinnelig jurist, men etterhvert var det interessen for lokalhistorie og særlig slektshistorie som tok overhånd. Han utga blant annet Norsk Personalhistorisk Tidsskrift og trebindsverket Norske advokater og sakførere. I Kommunearkivet etterlot han seg store registre over eiendomsforholdene i Kristiania.

Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.
Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.

Alt dette medførte selvsagt at det ikke ble så mye tid til arkivordning, og han fikk dermed ikke noen høy stjerne i kommunen. I 1927 ble det foreslått å dra inn stillingen og overlate til formannskapssekretæren å gjøre det nødvendigste arbeidet med arkivet. Det ble imidlertid ikke til at man sa opp Finne-Grønn, og i 1937 ble det satt ned en komité som skulle se på hva man skulle gjøre med Kommunearkivet. Bakgrunnen var nok dels misnøye med arkivsituasjonen i kommunen, dels at man var i ferd med å fullføre et rådhus hvor man som følge av byggets monumentale karakter hadde fått store arkivmagasiner i det ene tårnet.

Komitéen undersøkte byarkivene i Stockholm og København, men konkluderte med at man ikke ønsket noen stor institusjon lik disse. De foreslo likevel å ruste opp arkivet, men det var hensynet til kommunens administrasjoner som helt overskygget arkivets historiske og kulturelle betydning.

Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.
Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.

Da Finne-Grønn gikk av for aldersgrensa i 1939, ble Kommunearkivet flyttet fra Formannskapets til Finansrådmannens avdeling, og arkivarstillingen ble lyst ut som hel stilling. Finansrådmann Hartmann mottok 44 søknader. Mange av dem var arkivansatte uten akademisk bakgrunn, andre hadde eksamener nok og skulle senere bli kjente historikere og arkivfolk, som Jens Arup Seip, Jakob Friis, Alf Kiil og Harald Hals II. I sin innstilling skrev Hartmann at «Det man trenger er en funksjonær som med fullt kjennskap til ordning av offentlige institusjoners arkiver kan forestå ordningen av alle de arkivsaker som de kommunale kontorer etterhvert avgir, først og fremst sørge for at alt som ikke har noen interesse å oppbevare blir kassert, og at resten blir ordnet og samlet og gjort tilgjengelig på en slik måte at det er lett for de administrasjoner som skal bruke arkivet og for fremtidige historikere å finne rede i stoffet.»

Søkerne var, i følge Hartmann, enten historikere med mangelfull arkiverfaring som lett kunne bli sittende der med egen forskning eller arkivfolk uten faglig ballast. Det var i hans øyne bare en søker som både hadde embedseksamen og solid praksis. Han het Ludvig Engeset og var arkivar i Statsarkivet i Oslo.

Avleveringer og utleveringer

Engeset tiltrådte arkivarstillingen 1. september 1939 og gikk straks igang med å ordne haugene med usortert materiale samt å forberede flyttingen fra Losjen til Rådhuset. Krigsutbruddet skapte imidlertid problemer. Både Losjen og Rådhustårnet ble tatt i bruk av Wehrmacht, og Engeset sto overfor den situasjonen at de grønnkledte både ville ha ham og arkivet ut av Losjen samtidig som de ikke fikk komme inn i Rådhuset. I juli 1940 kunne imidlertid flyttingen ta til, og i august samme år var de 1500 hyllemeterne på plass i tårnet. Det skulle straks bli mer. Utover vinteren kom det store avleveringer, delvis på grunn av at kommunale kontorer måtte avgi plass til tyskerne.

Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).
Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).

Under okkupasjonen kom det også andre papirer til Kommunearkivet. Biskop Berggravs arkiv fikk plass der sammen med en masse hjemmefrontdokumenter. Og etter at radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941, ble tårnet etterhvert et knutepunkt for distribusjonen av illegale aviser. I 1943 var denne virksomheten på sitt mest hektiske og det var en stadig strøm av avisbud som kom og gikk. Fire-fem hundre aviser ble levert ut hver uke. Samtidig begynte opprullingen av den illegale pressen, og en dag i slutten av november kom ikke arkivaren på jobb. Han vandret i sprengkulde og en halv meter nysnø over svenskegrensa.

Før han dro hadde imidlertid Engeset sikret noen av de mest verdifulle arkivene i andre, mindre bombeutsatte magasiner. Dessuten hadde han foretatt et systematisk uordningarbeid som gjorde arkivet håpløst å finne fram i for andre enn ham selv og noen betrodde folk hos Finansrådmannen. Engeset kom tilbake som politioffiser i mai 1945 og allerede i begynnelsen av september var arkivet tilbake i sin skjønneste orden.

NS-administrasjonen rørte knapt arkivene, men kontoret og lesesalen ble brukt av NS’ funksjonærforening. De etterlot seg en snau meter med Germansk Budstikke og forskjellig annen nazilitteratur, som Engeset og senere arkivarer var pietetsfulle nok til å la bli stående i ei hylle i magasinet.

Men nye avleveringer skulle komme, ikke minst som følge av sammenslåingen mellom Oslo og Aker. Hele det gamle Aker-arkivet ble da overført til Kommunearkivet, men arkivaren ble ikke trukket inn i arbeidet med å planlegge de arkivmessige sidene av sammenslåingen av etatene. Arkivene ser ikke ut til å ha blitt ofret en tanke i denne omorganiseringen, annet enn når det gjaldt bemanning.

Kommunearkivet var en ren depotinstitusjon. Engeset ble aldri brukt som rådgiver i arkivspørsmål i etatene. Slike spørsmål ble helt fram til 1972 i stedet håndtert av kommunens rasjonaliseringskonsulent eller hos Finansrådmannen. Da Arne Strøm omkring 1960 laget den første felles arkivnøkkelen for Oslo kommune, var var han fullmektig der.

Fra arkiv til papirlager

I 1949 var Engeset seksti år og gikk av med pensjon. Stillingen ble lyst ut på samme måte som ti år tidligere, men det kom bare seks søknader. Administrasjonsrådmannen, som etter kommunesammenslåingen for en tid hadde blitt Kommunearkivarens overordnede, fant bare én kvalifisert søker, en arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Men kommunesammenslåingen hadde skapt et problem: Det fantes en rekke overtallige funksjonærer, og disse hadde fortrinnsrett til de ledige stillingene. Formannskapet valgte derfor å se helt bort fra innstillingen og de faglige hensynene. De konstituerte i stedet en overtallig lønningskasserer som arkivar.

Wilhelm Petersen ble en pålitelig og arbeidssom kommunearkivar. Men han hadde ingen faglige forutsetninger til å kunne vurdere materialet verken med hensyn til proveniens eller bevaringsverdi. Nå hadde forsåvidt ikke proveniensprinsippet trengt helt igjennom i fagmiljøene heller. Også Engeset hadde i stor grad ordnet sakene i form av temasamlinger med navn som «Skolevesenet» og «Komitéer og utvalg». Verre var det at man ikke klarte eller forsøkte å skille Aker- og Oslomateriale. Og mens det i Arkivverket i tiden framover skulle skje en betydelig utviklig av arkivteorien, ble Kommunearkivet liggende i en slags bakevje hvor teori og faglig utvikling var helt fraværende.

Da Petersen gikk av med pensjon i 1971, kom etterfølgeren, Per Horgen, knapt inn gjennom døra i magasinet. De over fire kilometrene med hyller var nærmest fulle, og i tillegg sto det kartonger og kasser utover gulvene. Horgen og hans assistent så på materialet og fant at store mengder var åpenlyst uten varig verdi. De sorterte ut mange tonn regnskapsbilag og rutinekorrespondanse, og ikke noe tyder på at de kastet et ark for mye. Også i ettertid er det blitt fjernet flere tonn, men da i form av frasortering av dubletter og restopplag som har ligget i de forskjellige arkivene.

Første forsøk – tilbake i tralten

På 1960-tallet nådde Kommunearkivet et bunnpunkt. Det var blitt et lager av likt og ulikt, og blant historikere såvel som byens alminnelige befolkning var det komplett ukjent. Etatene avleverte det de selv hadde lyst til å bli kvitt, og noen skikkelig registrering av det avleverte materialet fant ikke sted.

Rent lønnsmessig ble arkivarstillingen tydelig neglisjert. Petersen fikk aldri noe lønnstillegg, og skrev til Finansrådmannen at det ikke inspirerte til noen særlig arbeidslyst. Da han gikk av, var det ikke mulig å få noen kvalifiserte søkere til stillingen.

Finansrådmannen var villig til å oppvurdere stillingen, og han la vekt på at man måtte få en mann som også kunne arbeide mot etatene med opplæring og veiledning. Han så imidlertid ikke noe behov for å trekke inn tyngre faglig kompetanse, og ved ansettelsen så man bort fra søkere med akademisk bakgrunn.

Per Horgen kom fra en avdelingssjefstilling ved Christiania Spigerverk, og hadde solid erfaring med arkivledelse. Han gikk straks igang med å forsøke å få en større bevissthet omkring arkivhåndteringen. Til hjelp med det daglige tilsynet med arkivet og til å ordne og katalogisere fikk han overført en sekretær fra Finansrådmannens kontor, Jahn Lillebo. Kommunearkivet fikk dermed for første gang to stillinger.

Horgen oppnådde imidlertid lite gjennom sine bestrebelser på å påvirke arkivdanningen i kommunen. Arkiv hadde generelt ingen særlig prioritet, og Finansrådmannen ga ham heller ikke den nødvendige støtten. Horgen resignerte og Kommunearkivet gled tilbake i sin gamle tralt med et kontorbudsjett som holdt til innkjøp av skrivepapir, penner, etiketter og lim, men ikke til noe mer.

Annet forsøk – kvalt av bydelsreformen

Neste kommunearkivar ble Marcia Berg i 1983. Hun kom fra arkivlederstillingen i Norad og hadde bakgrunn som arkivinstruktør. Hun lyktes bedre med å etablere kontakt med og en reell instruksjonsmyndighet overfor en del av kommunens virksomheter. Hun gikk dessuten aktivt ut for å markedsføre arkivet overfor offentlighet og historikermiljøet spesielt. Det resulterte i at lesesalsbesøket økte med gjennomsnittlig 20% i året. Og den veksten har fortsatt fram til idag.

Arbeidet med avleveringer og ordning av materiale ble også prioritert opp. Den eneste oversikten over Kommunearkivets innhold var to skuffer med kartotekkort, som spesifiserte en del av materialet, men som ikke fortalte hvor i magasinet det sto. Der var en grov oppstillingsplan eneste hjelp. Og en god del materiale fantes ikke i disse oversiktene i det hele tatt.

Marcia Berg anså situasjonen som prekært dårlig, og valgte å lage enkle dataregistre framfor tradisjonelle arkivkataloger. Det medførte at man straks fikk en helt annen oversikt over samlingen enn tidligere, men det skapte en mengde dobbeltarbeid når skikkelige kataloger senere skulle skrives. Og problemene med en mengde feilaktige klassifiseringer var en arv hun ikke fikk gjort noe med.

Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.
Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.

I 1986 kom Byrådsreformen. Åtte rådmannsavdelinger, hver med sitt arkiv, ble erstattet av en samlet sentraladministrasjon med ett felles arkiv. Planleggingen av dette var krevende, blant annet fordi det i en kommune som tidligere ikke hadde hatt noen samlende arkivordning, var åtte til dels helt forskjellige arkivtradisjoner som støtte sammen. Arbeidet med å lage en felles mal for arkivarbeidet i Oslo kommune ledet til «Arkivordning i Oslo kommune», som kom høsten 1986.

Kommunearkivaren hadde imidlertid liten mulighet til å sette press på virksomhetene for å få bedret de daglige arkivrutinene, kassasjonspraksisen og avleveringsrutinene. Og den administrative ledelsen, Byrådet og Finansdirektøren, var opptatt med neste store reform, desentraliseringen til bydelsadministrasjoner.

Denne reformen skjedde uten at man skjelte til de arkivmessige hensynene. Planleggerne hadde knapt forståelse for at det i seks store etater, som for en stor del håndterte enkeltmenneskers problemer, fantes arkiver, og at disse ikke uten videre og ved egen hjelp kunne flyttes til de nye administrasjonene.

Restarkivene etter de desentraliserte etatene ble, som en ren midlertidig nødløsning, plassert i et helt utilfredsstillende lokale på Tveita. Og «Bydelenes dokumentasjonssenter», som dette ble kalt, ble nærmest en kasteball som ingen ville ta ansvaret for. I denne prosessen var Kommunearkivaren blitt ei «ryddepike» som ingen tok på alvor, og Marcia Berg sa opp sin stilling.

Tredje forsøk – ny æra

Etterhvert som situasjonen roet seg og Riksarkivaren også kom på banen, ble det vedtatt å legge Kommunearkivet og hele arkivsituasjonen i kommunen under lupen. En større utredning, skrevet av Kjell-Olav Masdalen fra Aust-Agder-arkivet, viste klart at hvis Oslo kommune skulle ha noen mulighet for å kunne få både en samlet styring av arkivsektoren og en mulighet for å kunne håndtere historisk dokumentasjon, måtte Kommunearkivet rustes kraftig opp. Og det måtte få nye og større lokaler.

Høsten 1991 ble Bjørn Bering ansatt som ny kommunearkivar, og i januar året etter ble Kommunearkivet og Bydelenes Dokumentasjonssenter slått sammen til Oslo byarkiv. Etter anmodning fra bystyrets kultur- og utdanningskomité la Byrådet høsten 1994 fram en opptrappingsplan for perioden 1995-1999. Planen er i hovedsak blitt fulgt opp og antallet stillinger har økt med en eller to i året fram til dagens atten. Byarkivet har blitt tillagt nye oppgaver, blant annet med systemansvaret for elektroniske arkivsystemer, og avleveringer av blant annet foto- og tegningsmateriale har ført med seg en kraftig økt arbeidsmengde.

I rådhustårnet fantes det stadig bare arbeidsplass til to personer, og Byarkivet måtte derfor flytte kontorene til Økernveien 11. De gamle arkivsakene og lesesalen ble værende igjen, men det var arbeidsmessig svært upraktisk samtidig som det nå ble stadig klarere at lesesalen, med sine seks plasser, var for liten.

Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.

Masdalens undersøkelse hadde også avslørt behov for store avleveringer. Særlig innenfor helse- og skolesektoren var svært lite avlevert. Også i teknisk sektor var det mye gammelt ute på byen. Nye magasiner måtte skaffes, og løsningen ble Noras lagerbygg i Maridalsveien 3. Etter kort tid var arkivmengden der nesten like stor som i Rådhuset, og med den ulempen at sakene fikk lang vei fra hyllene til lesesalsgjestens bord. Men i det daglige var det avstanden fra kontorene i Økernveien 11 som ble det største problemet. Det kom stadig flere henvendelser i mye av materialet, og ofte måtte de besvares raskt.

Byrådet var oppmerksom på situasjonen, og fikk utredet behovet for å få samlet etaten i nye lokaler. I desember 1996 vedtok Bystyret at det skulle bygges et nytt Byarkiv i Maridalsveien 3. Sommeren 1998 startet byggearbeidene, og i juni 1999 ble kontorene flyttet. Deretter kom de forskjellige arkivmagasinene og siste åpningsdag på lesesalen i Rådhuset var 3. september. I slutten av måneden var lokalene tømt.

Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.

Byarkivet vokste altså ut av rådhustårnet. Det ble for liten plass til såvel kontorer og arkivsaker som publikum. Men om arkivet i rådhustårnet ikke akkurat var noe utstillingsvindu for Oslos bevaring av sin historie og sin økonomiske og juridiske dokumentasjon, var arkivlokalene gode for sin tid. I 1939 var arkivlokaler nesten alltid plassert i kjellere, og mugg og sølvkre var ofte deres hyppigste gjester. Rådhustårnet var bygd som arkivmagasin og det var fuktsikkert og også etterhvert godt sikret mot brann og innsig av sot. Men temperaturen fløy opp og ned, og lufta ble ofte knusk tørr. Det tilfredsstiller derfor langt fra dagens krav, men det har i nærmere seksti år sikret de sentrale kommunale organenes hukommelse – og vi må kunne si: Tårnet har sikret det godt.

Kilder:

Utrykte – i Byarkivet

Finansrådmannens sakarkiv

Trykte

Ludvig Engeset: «Beretning om forholdene ved kommunearkivet fra 9. april 1940 til 8. mai 1945» i Tobias nr. 2/1995

Oslo kommune 1912 – 1947

Kommunale håndbøker

Rapport om arkivsituasjonen i Oslo kommune, Oslo 1991

Muntlige

Jahn Lillebo til forf. høsten 1986

Litteratur:

Leif Thingsrud: «Arkivet i Rådhustårnet» i St. Hallvard nr. 3/1987

Ett kart og to historier

Av Øystein Eike

Eldre kart er en svært verdifull kilde til kunnskap om byen. Stadskonduktør Christian Heinrich Grosch utarbeidet på 1840-tallet et kart som inneholder mye informasjon om byens faktiske bebyggelse og utstrekning. Samtidig gir det oss en hel del innsikt i planer og visjoner.  Kartet har nemlig vært brukt som vedlegg til to bystyresaker.

Grosch' kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).
Grosch’ kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).

I 1843 ble reguleringsbestemmelsene for Christiania utvidet til å gjelde deler av det daværende Aker. Sakens tittel var: Forslag til Utvidelse af de Terrainer, som i Bygningsloven af 8de September 1842 i dens §§ 2, 3 og 20 ere nævnte. Den var til behandling i Representantskapet (Bystyret) 7. juni 1843. Bakgrunnen var en ny bygningslov for Christiania som ble vedtatt i 1842. Reguleringsbestemmelser var nedfelt i bygningslovene. Den første bygningsloven for Christiania var fra 1827. På grunn av byens vekst og utvikling var det stadig nødvendig med endringer. Bygningsloven av 1842 tok høyde for at byen ville vokse, særlig østover, og at det derfor ville være nødvendig å utvide grensene for området som falt inn under Christianias byggebestemmelser. Det sentrale i bygningsloven var påbudet om å bygge i mur eller tegl innenfor området, den såkalte murtvangen. Representantskapet i Christiania hadde myndighet til å utvide murtvangen, noe de gjorde på møtet i juni 1843. De nye grensene for murtvangen viser på kartet.

Kartet ble brukt én gang til, i en sak som var til behandling i Representantskapet 31. juli 1852: Forslag paa Navne paa de nye allerede anlagte eller til Anlæg bestemte Gader. En komité var nedsatt av Magistraten for å foreslå navn på nye gater og plasser. Byen var forlengst begynte å vokse ut over de gamle kvartalene fra 1624. Både i Pipervika,  rundt slottet og i området mellom Stortorget og Akerselva pågikk det bygging i områder som nylig var regulerte. Komiteen la fram et forslag allerede i 1847. Der finner vi mange av navnene som preger dagens sentrum. I forslaget fantes det også navn som ble forkastet innen det kom til behandling i bystyret flere år senere. Navn som Theaterpladsen (dagens Bankplassen), Vestregade (del av dagens Karl Johans gate) og Mellem-Torvet (del av Torggata) ble det aldri noe av. Vi kan se at navnene er strøket over. Forslaget trakk ellers fram en del av «Byens Velgjørere», og foreslo gater oppkalt etter dem: Linaae, Young, Osterhaug, Bernt Anker, Calmeyer og Mariboe.

Selve sakene med hele saksfremstillingen finnes i Akstykker for Christiania kommune. De finnes foreløpig kun i trykket form på vår lesesal, men set såkalte generalregistet over sakene er digitalisert og finnes her: http://www.oslo.kommune.no/OBA/general.asp

Kilder:
Kart over Christiania 1843/1852, Fra Grosch-samlingen OBA/A-10371
Aktstykker Christiania kommune, 1837-1843 og 1852-1860

Det gamle Vaterland

Av Ellen Røsjø

Bydelen Vaterland

Vaterland er området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva. Opprinnelig var det en forstad til Christiania det det ikke var murtvang, og man kunne bygge hus av tre som var billigere. Området ble innlemmet i byen i 1839. Her var krokete gater, ganger og streder (Tomtestredet, Vognmannsgangen, Persgangen). Vaterland ble sanert i 1960-åra. Av det gamle Vaterland eksisterer nå bare spredte rester langs Brugata, f.eks. deler av en bondehandelsgård fra 1700-tallet i Brugata 3a – i bakgården til serveringsstedet ”Teddy’s softbar” (1958-).

Utvikling

Strandlinja gikk opprinnelig høyere opp (på oversida av Jernbanetorget). Først var dette et sumpaktig område, ofte oversvømt. Bjørvikas innerste del ble fylt opp gradvis 1670-1760. På Vaterland lå byens bordtomter. Her ble tømmeret skipet ut. Navnet Waterland – vasstrukkent land på nederlandsk – kom i bruk på 1600-tallet under trelasthandelen med nederlenderne.

Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.
Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.

Vaterlands bru 1654 – var hovedinnfartsveien til byen fra øst. Nybrua kom først i 1827. Gammel bebyggelse, som antakelig ikke var staselig, ble brent ned på stattholder Nils Trolles befaling i 1658. Men nye elendige hytter ble bygd opp til arbeidsfolk. I utkantene kom en enkel, men velstelt bebyggelse – for håndverkere og høkere (kjøpmenn med begrensede rettigheter). Kjøpmennene kunne tjene store penger på bondehandel, losji, skjenkesteder og bordeller.       
 

Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv
Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv

Utover 1800-tallet forsvant hagene, husene fikk påbygg, trangbodde leiegårder ble reist, og mot slutten av århundret også industribygg. Vaterland skole åpna i 1873 (revet 1969). Vaterland kirke sto ferdig i 1899 (revet 1959). Det var blitt et utbygd lokalt bysamfunn.
Saneringstrusselen kom tidlig. Den første regulering ble vedtatt i bystyret i1933 der trafikkforbindelsen øst -vest var i fokus og restriksjoner for grunneierne kom. Så fulgte forslumming. Planer ble lagt etter krigen. Saneringsvedtak kom i 1954-1959. T-baneutbygging sto på trappene til de nye drabantbyene. I løpet av 10 år fra 1959 ble omtrent all bebyggelse revet. Akerselva ble lukket, trafikkmaskinen anlagt. Nå er den gamle forstaden bare et fåtall store bygninger svært ulikt det tidligere miljøet: her er Postgirobygget, Oslo S, Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum, Oslo Plaza – Oslos eneste hotell som er vendt mot Mekka for der var det en stund planer om en moské – islamsk kultursenter, vedtatt i bystyret i 1979 – og Vaterlands park.

Virksomhet i Vaterland
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret.
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/003).

Her drev man med trelast, handel, håndverk, transport, boliger og serverings- og overnattingssteder – det ses av gatenavn på kartet:

– Rødfyllgata – Bjørvika gikk helt opp hit på 1600-tallet. Etter hvert fylte flisbanker opp utafor elveoset, her ble brygger. Gata var hovedgate i Vaterland på 1700-tallet med mange fine gårder, da kalt Vaterlands Tvergate. Her bodde Karl 12. under beleiringen av Akershus i 1716. To gårder herfra kan man se på Folkemuseet (nr 12 – der man viser gamle håndverk – og nr 21).

– Karl den 12.s gate ble oppkalt i 1874 etter den svenske krigerkongen som invaderte landet.

– Tomtegata – har navn etter bordtomtene, opprinnelig Lille Strandgate. Hamsun bodde en kort stund i nr 11. Vaterlands asyl (kalt daghjem fra 1925) lå i nr 10, «Tilholdssted for Børn af den fattigere Befolkning», og først og fremst skulle de holde barna borte fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».

– Sukkerhusgata – oppkalt 1871 etter det nedlagte sukkerraffineriet til Even Stenersen/JørgenYoung. I 1870 ble gården og tomta solgt til Kristiania kommune. Området ble brukt til bl.a den nye Vaterland skole (huset også Den tekniske aftenskole fra 1876 og var Fortsettelsesskole for gutter. (Nedlagt 1932. Revet i 1969).

– Repslagergangen, fra Tomtestredet (der Oslo S er) – Repslager er en håndverker som lager tau og slår rep. Her lå i nr. 4 lå C. Jensens Private Hotel og Restauration. Tvers overfor lå et tønnelager, så bøkkere hadde også virksomhet her.

– Vognmannsgata – vognmennene som kjørte hest og vogn, var den tids drosjer. Her lå Holters tranraffineri, såpe- og lysfabrikk på hjørnet mot Elvegata. Den ble en av landets største lyfabrikker. I nr. 17 lå Frelsesarmeens slumstasjon og i nr. 14 Folkehospitset eid av Vaterland menighet.

Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).
Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).

– Brugata – her var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsveien. Mange garvere holdt til her og trykkerier var det flere av. I Brugata 17a lå Aktietrykkeriet grunnlagt av typografen Christian Holtermann Knudsen i 1884 og SocialDemokraten (seiere Arbeiderbladet, Dagsavisen) til de flytta til Folkets hus i 1907. Splitkeinfabrikken lå i Brugata 3c, og var på 1930-tallet landets største skifabrikk (drevet av familien Østby). Gunerius Pettersen, grunnlagt i 1852, var først en kolonialhandel som lå i Brugata 8. To år senere ble bedriften flytta til i Storgata 34 der den fremdeles ligger. Storgata 34 var en typisk bondehandelsgård, med stall, brennevinsstue og flere slags handel. Gunerius’ egen forretningsdrift gikk gradvis over til manufakturhandel. I Brugata 9 der ”Den røde mølle ligger” var fra 1850-åra til 1920 ca. et bevertningssted som gikk under tilnavnet ”Rottefella”. I Brugata 12 lå ”Stampen”, et pantelånskontor startet av Kristiania Folkebank. (I 1912 fantes det 11 pantelånskontor i Oslo. Du ga långiveren en eiendel som sikkerhet for et lån.) Her var også kinoen – Central Verdenstheater.

Hvem bodde på Vaterland?

Her bodde arbeidsfolk, håndverkere og kremmere. Siden kjente personer som kan nevnes er:
– De to legendariske skøyteløpere: Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Axel Paulsen skøyteløper (verdensmester) og kunstløper (axelhoppet), var sønn av en kjøpmann i Vaterland (kaffeforretning i Brugata 19), og drev selv handel her. Oscar Mathisen bodde som barn en tid på Vaterland.
– Ólafía Jóhannesdóttir – var en islandsk kvinne som på begynnelsen av 1900-tallet etablerte og drev herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og en ren seng å sove i. En statue reist av henne ved Vaterlands bru, 1930.
– Moritz Nachtstern, overlevende fra Holocaust, ”falskmyntneren fra Sachsenhausen”. Bodde i Brugata 15 (funkisbygg fra 1933 med mange utleieleiligheter) da han ble arrestert i november 1942 og sendt med Donau til nazistenes konsentrasjonsleire. Han kom tilbake hit etter krigen, og også kona og deres datter bodde her en stund.
– Forfatteren Knut Hamsun bodde en tid i Tomtegata på Vaterland før gjennombruddet som forfatter. Arne Garborg bodde også her en tid den første tida som student.
 
Et gryende ungdomsopprør kan spores til Vaterland skole
Ungdomsaksjonen «Et sted å være» i 1969 – ble dannet av en flokk som søkte kommunen om å få låne Vaterland skole en periode før den ble revet. De fikk til og med et tilskudd fra Oslo kommune på 20 000 kroner for å lage en utstilling som viste hva ungdom var opptatt av – som et motsvar til en planlagt kommersiell «Teenage Fair». Utstillingen handlet om prevensjon, musikk, teater og de arrangerte verksteder.
 

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

 På 1960-tallet ble mesteparten av den gamle forstaden Vaterland revet i forbindelse med at forstadsbanene øst for sentrum ble bygget. Noe av den gamle bebyggelsen finnes imidlertid ennå, og mange er interesserte i denne særegne bydelens historie.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Mer om Vaterland

> Oslofilmen «Hovedstadens gamle forsteder»
> Lokalhistoriewiki.no – om Brugata
> Børneasylene: Dager med «Leg og passende Bekjæftigelse» i Tobias 4/1997
> Forstadsmanntall 1683. Med bl.a. Vaterland.
> Østlandssendingen: Hamsun bodde på Burger King

Motorvei gjennom Slottsparken

I 1960 ble bilsalget sluppet fri og stadig flere fikk bil. Planene for T-banen var allerede klare og utbyggingen i gang. Men det gikk for sakte og flere og flere så behovet for å kjøpe seg bil og bruke den til og fra jobb.

Av Caroline Juterud

Foto av folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon
Folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon

Allerede i 1963 var trafikksjefen og Oslo kommune ute og oppfordret bileiere til å ta trikken til jobb.

 

Forsiden til Transportanalysen for Oslo-området
I 1965 kom Oslo byplankotor med Transportanalysen for Oslo-området

Inspirert av en studietur til ulike storbyer i USA utarbeidet en delegasjon av eksperter Transportanalysen for Oslo-området. I 1965 ble denne analysen lagt fram av Oslo Byplankontor. Etter å ha kalkulert forventet befolkningsvekst til 50% økning innen 1990, med alt det betydde av økte antall boliger, nye arbeidsplasser og trafikk, kom ekspertene frem til at den beste løsningen var en 12-felts motorvei tvers igjennom det sentrale Oslo fra Skøyen til Etterstad. Trafikken inn til sentrum skulle gå via en motorvei gjennom Frognerparken og under Slottet. Mens et stort treetasjes fordelingskryss på Olaf Ryes plass skulle sende trafikken i to brede løp gjennom og ut av byen østover.

Skisse av hordan de skulle se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.
Slik skulle det se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.

Heldigvis skulle det vise seg vanskeligere enn ekspertene hadde trodd å legge motorvei gjennom sentrum. Mange av byens borgere gikk ut i protest. Planen om motorvei gjennom Frognerparken førte til opprettelsen av foreningen Frognerparkens venner og utover på 70-tallet steg motstanden mot saneringsprosjektene i Oslo sentrum. Innen 1967 hadde også ferdigstillelsen av de tre østlige T-banenelinjene begynt å fungere som et alternativ til bilen. T-banen fraktet folk til og fra sentrum hver dag.

Foto T-banevogn
De røde T-banevognene sto klare til å frakte folk fra drabantbyene i Øst og inn til sentrum.

Det som står igjen av ekspertenes planer i dag er Bispelokket, Nylandsveien og Nylandsbrua. De står der fortsatt og viser oss hvordan Oslo sentrum kunne ha sett ut hadde 60-tallets planer kommet til virkelighet.

Undergrunnen mellom Majorstua og Nationalteateret

I fjor var det 50 år siden Oslo fikk sin T-bane og dermed fikk status som verdens minste by med fullt utbygd T-banesystem. Men T-banens historie i Oslo går lengre tilbake enn det—nesten 40 år tilbake i tid til Nationaltheatret stasjon og 27.juni 1928. da kong Haakon åpnet Nordens første tunnelbane på Holmenkollbanens linje mellom Majorstuen og Nationaltheatret stasjon. Det var da begrepet «Undergrunnen» ble etablert Oslo.

Av Torgrim Hegdal

Reklameplakat for Undergrunnsbanen
Reklameplakat for Undergrunnsbanen

Da tunnelen sto ferdig var det brukt nesten 14 millioner kroner på den, og den var nesten 2 km lang. Den aller første ideen om tunnelen dukker opp rundt forrige århundreskifte.

I 1900 forslår direktør Seiersted i AS Holmenkolbanen byggingen av en tunnelbane slik at Holmenkolbanen skal få en tilknytning til sentrum. Nedgangstider utsatte planene og først i mai 1912 kom sprengningsarbeidene i gang. Da var det tenkt en enkeltsporet bane med en kostnadsramme på 2,3 millioner kroner. Mellomstasjoner skulle det være i Josefinegate og Industrigata. Det var også snakk om en Homansbyen stasjon. Både i Slottsparken, Oscarsgate og Valkyriegata ble det jobbet via nedsprengte sjakter.

Fra første stund var det en strøm av klager fra naboer som merket rystelser og setningsskader. Allerede etter et halvt år skjedde en dramatisk hendelse som skulle få betydning for det videre arbeidet. I området ved Valkyriegata kollapset hele gatelegemet og 800m3 masse forsvant i dypet. 

Avisutklipp om setningsskadene ved byggingen av Undergrunnen
Det ble en strøm av protester da setningsskadene ble et faktum.

I oktober 1914 ble alle byggearbeider innstilt pga protestene. Da var halve tunnelen utsprengt, og slik ble den stående i 12 år. Så seint som i 1931 falt de siste dommene i erstatningssakene og AS Holmenkolbanen måtte ut med til sammen 2,7 millioner i erstatning til huseierne i området.

Da arbeidet igjen ble gjenopptatt i mars 1926 var mange forutsetninger forandret. Grunnen var kartlagt mye bedre, traseen var delvis omlagt, og selskapet gikk inn for dobbeltspor. Det var også ønske om en helt ny stasjonsbygning på Majorstua med Kristoffer Lange som arkitekt. Prisene hadde steget, og kostnadsanslaget var mer enn seksdoblet.

foto av Valkyrieplass stasjon
Valkyrien stasjon

Det ble bestemt at det enorme krateret i Valkyriegata skulle bygges om til stasjon og dermed bortfalt både stasjonene i Josefinegate, Industrigata og Homansbyen (Oscarsgate).

Avisutklipp om stoppested i Oscarsgate
Det ble ingen stasjon i Homansbyen

Dette er årsaken til at Majorstua stasjon hadde en tvillingstasjon i 57 år. Valkyrien stasjon ble stengt i 1985.

Men ønsket om stasjon i Homansbyen sluknet aldri. Seinest i den samferdselsdugnaden som kalles Oslopakke 3 ligger Homansbyen stasjon inne med 700 millioner. Dette til tross for at Ruter har frarådet dette.

Kristianiadalens pulsårer

1917 var sannelig sporveiens år i hovedstaden. Om sommeren ble to nye sporveisselskap etablert A/S Akersbanerne og AS Ekebergbanen. Samme høst ble det utlyst en internasjonal ”sporveiskonkurrance” for Kristiania og Aker kommuner. Vinnerutkastet «Kristianiadalens pulsårer» har sterke likhetstrekk med det t-banesystemet Oslo har i dag.

Av Torgrim Hegdal

Sporveiskonkurransen 1917

Målet var ”at faa en plan for fremtidens sporveis- og lokalbanenet inden de to kommuner”, som skulle tilfredsstille trafikkbehovene for lang tid framover. Deltakerne fikk ”friest mulige hænder”, men det var ønskelig at de eksisterende hovedlinjene i byen ble beholdt i størst mulig grad, uten at dette var en bindende klausul. Fristen var 1. juni året etter, og premiene var på henholdsvis ti tusen, åtte tusen og seks tusen kroner.

Utkastene måtte inneholde en plan for samtlige hoved- og sidelinjer med holde- og vendeplasser, bebyggelse, plattformer, sporkryss, verkstedsanlegg og lignende. I tillegg hadde kommunene spesielle ønsker for de nye linjene, både når det gjaldt traseer og endeholdeplasser. Aker kommune ønsket å bygge ut kollektivtilbudet fra sentrum opp til Berg og Tåsen, der det skulle etableres en hageby, og Kristiania ville få etablert linjer til Bygdøy og til «egnehjem»-bebyggelsen på Ekeberg.

«Kristianiadalens pulsaarer»

Portrett av Jørgen Barth
Portrett av Jørgen Barth

Det kom inn tretten bidrag. Bidraget som vant førstepremien var levert av direktøren for Kristiania Sporveisselskab, ingeniør Jørgen Flood Sandberg Barth, og hadde tittelen ”Kristianiadalens pulsaarer”. Barth så for seg 19 baner som skulle frakte folk til og fra sentrum. Disse skulle samles i fire hovedlinjer inn til byen.

Linjetegning. Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.
Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.

En av de nye linjene var ringlinjen, som Barth mente var nødvendig som ”bindeled mellem de forskjellige bydele og hurtigbaner gjennem byen”. Ringen skulle ligge midt mellom det daværende sentrum og bygrensen. De fire linjene skulle gå i tunneler gjennom indre by til Stortorget, hvor det skulle innrettes en underjordisk sentralbanegård.

På denne måten  mente Barth at kollektivtrafikken skulle effektiviseres og forbedres i løpet av en femtiårsperiode, med radikal forkortelse av tidsbruk for de reisende, og tog som passerte sentralbanestasjonen hvert 1 ½ minutt.

«Forenede Kræfter»

Andrepremien ble tildelt ingeniørene Johs. Dybwad og Johan Waage for deres utkast ”Forenede Kræfter”. Dette bidraget foreslo, i likhet med direktør Barth, opprettelsen av både ringlinje, undergrunnsbane og høybane for å føre trafikken gjennom byen. Ingeniørene foreslo ellers en kabelbane som forbindelse opp til Ekebergplatået, noe direktør Barth ikke ville anbefale. Han ønsket heller en sidelinje fra Ekebergbanen, noe som også senere skulle bli realisert i Simensbråten linja.

Skisse av kabelbanen til Ekeberg
Et av de mer radikale forslagene var at det skulle bygges kabelbane til Ekeberg.

I 2016 feirer Oslos T-banesystem 50-årsjubileum. Selv om dagens T-banesystem ikke er identisk med Barths planer for ”Kristianiadalens pulsaarer”, er det store likheter mellom direktørens kollektivforslag anno 1918 og T-banesystemet anno 2016.

 

Ekely før Munch

Av Øystein Eike

Edvard Munchs hjem på Ekely, selve våningshuset, ble revet i 1960. Det finnes bilder og beskrivelser av huset, men hvordan så det opprinnelig ut? Det var tvil om det overhodet fantes en byggesak fra huset ble oppført, eller om den var bevart. Nylig dukket byggesaken opp, under opprydning i noe arkivmateriale hos en av kommunens etater. Endelig kan vi se hvordan bygningen var tegnet i 1897.

Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningskontrollen.
Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningskontrollen.

Det var ikke Munch som bygget huset. Amtsgartner og handelsgartner Adolf Martin Petterson kjøpte Jarlsborgveien 14, gnr. 29 bnr. 9 (senere 29) i Vestre Aker og fikk i 1897 oppført tre bygninger: Et toetasjes våningshus, et privet og vedbod og en drengestue i to etasjer.

Ved den statlige folketellingen i 1900 er det oppgitt 11 beboere på eiendommen fordelt på tre husstander. Familien Petterson bestod av Adolf Martin, hustru Johanne Malene og tre døtre.

Bygningskommisjonen i Vestre Aker ville opprinnelig ikke godta Pettersons plassering av våningshuset fordi det ville bli liggende for nært nabogrensen. Petterson forklarte at han ville kjøpe noe av nabotomta, og bygningskommisjonen ser ut til å ha godtatt dette.

Hele byggesaken kan du se her: Byggesak Ekely

Som alle andre bygninger måtte bygningene på Ekely takseres for brannforsikringsformål. Den første branntaksten over bygningene ble satt 3. januar 1898. Her finner vi en mer utførlig beskrivelse av hvordan bygningene så ut, både utvendig og innvendig.

Branntaksten fra 1898 mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene ser ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.
Branntaksten fra 1898 har mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene så ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.

I 1916 solgte han Ekely til Munch, som bodde og arbeidet her til sin død i 1944.

Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.
Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.

Da kvinnene fikk delta i kommunepolitikken

I 1902 tok seks kvinner sete i Kristiania bystyre for første gang. Adgangen til kommunepolitikken var blitt åpnet for kvinnene.

Av Øystein Eike

 

a-70091_ua_0001_161
FOTO: Stortinget, ca. 1900 (A-70091/Ua/0001/161).
‘Velmødt’

Ordfører Andersen Aars åpnet Bystyrets møte 30. januar 1902 med følgende hilsen: «Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et ‘velmødt’ til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blandt os, et velkommen i våre rækker».

Kvinner fikk stemmerett i 1901, og ble valgbare til kommunestyrene. I Kristiania ble seks kvinner valgt inn ved valget samme år. Det var Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink, som representerte Høire, Margaretha Strøm og Martha Tynæs for Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen møtte for Kvindestemmeretsforeningen. I Aker ble det ikke valgt inn noen kvinner i 1901, men tre kvinner var suppleanter. Det var Dina Larsen Hovind (Venstre), Mariane Sophie Mathiesen (Høire), og Karen Mathilde Berntsen (Arbeiderpartiet).

En milepæl

Elise Heyerdahl ble valgt inn i Bystyret for Høire i 1901. Hun stiftet senere Høirekvinnenes klub. Fotograf L. Forbech.

Elise Heyerdahl ble valgt inn i Bystyret for Høire i 1901. Hun stiftet senere Høirekvinnenes klub. Fotograf L. Forbech.Det tok enda mange år før kvinner fikk stemmerett ved Stortingsvalg, i 1913. Men stemmerett ved kommunale valg var en milepæl og en seier. Riktignok var det en sensusbegrensning, som innebar at man måtte ha en viss inntekt for å kunne stemme dersom man ikke hadde en ektemann som betalte skatt. Inntektsgrensen var likevel lav, og relativt mange kvinner fikk stemmerett. 20 807 kvinner hadde stemmerett ved valget i 1901. 3745 kvinner fikk stemmerett kun på grunnlag av egen inntekt, mens resten hadde stemmerett gjennom sine menn.

Da valglokalene ble åpnet for kvinnene i 1901, kom det som en overraskelse på kvinnene. Det var ikke så mange år siden den organiserte og systematiske kampen for kvinners politiske rettigheter var begynt. Norsk Kvindesaksforening ble dannet i 1884, og det var en sensasjon da Gina Krog og Laura Rømcke argumenterte for saken i Studentersamfundet samme år. For kvinnesakskvinnene var det viktig å vise at kvinner hadde nådd den politiske modenheten som de selv mente var påkrevd, og at kvinner over hele landet sto samlet om kravet om stemmerett. I alle partier var det mannlige støttespillere. Flest i Arbeiderpartiet og Venstre, men også i Høire. At flere av de mest aktive kvinnesaksforkjemperne, som Fredrikke Marie Qvam og Randi Blehr var politikerfruer, hjalp også for saken.

Kvinner i alle partier

Kvinnene ble valgt inn fra listene til nesten alle partier. I tillegg stilte Kvindestemmeretsforeningen egen liste i Kristiania. Det skulle være en upolitisk liste, ifølge foreningen, og gikk ut i avisene med en appell: «Efter vor Mening bør det kommunale Arbeide helst ikke ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.» Dannelsen av et kvinneparti ble kritisert av kvinner utenfor foreningen, og førte til en splittelse mellom kvinnesaksforkjemperne.

Faksimile fra Det kommunale Mandtal for Kristiania 1901. Jacobs Kreds, magistratens arkiv.
Kvinnene ble regnet med. Anna Rogstad, som skulle bli første kvinnelige stortingsrepresentant, og andre kvinner med en viss minimumsinntekt fikk delta ved kommunevalget i 1901. Faksimile fra Det kommunale Mandtal for Kristiania 1901. Jacobs Kreds, magistratens arkiv (A-20125/Eq).

Det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om betydningen av kvinnenes inntreden i politikken. For kampen for stemmerett ved stortingsvalg, var nok 1905 viktigere. Det ble satt igang en underskriftskampanje som samlet 279 878 underskrifter fra kvinnene til støtte for Stortingets 7. juni-beslutning. Det var en kraftig demonstrasjon av viljen til politisk deltakelse. Betydningen av 1901 er kanskje først og fremst at kvinner nå kunne delta i lokalpolitikken. Dessuten ble mannlige skeptikere beroliget ved å se at kvinnene fordelte seg langs etablerte politiske skillelinjer. 1901 innebar altså ingen radikal omveltning i praktisk politikk på kort sikt. En grundigere studie ville kanskje kunne fortelle hvordan kvinner satte sitt preg på den politiske hverdagen.

Kilder:

Gamme, Anne. «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før.» Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2001.
Hagemann, Gro. Aschehougs norgeshistorie bind 9. Det moderne gjennombrudd 1870-1905, Oslo 1997.
Hagemann, Gro. De stummes leir? 1800-1900 i Blom, Ida og Søgner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo 1999.
Kjeldstadli, Knut. Oslo bys historie bind 4. Den delte byen. Fra 1900 til 1948, Oslo 1990.
Akers kommunale kalender 1903.
Aktstykker for Kristiania kommune 1902.
Statistisk aarbog for Kristiania by 1901.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Hvem tror du at du er? – På jakt etter slekta

Slektsforskeren er en slags privatdetektiv i egen historie. Hemmeligheter, høydepunkter og hverdagsliv graves fram i kilder og familiefortellinger. Sakte men sikkert nøstes det opp løse tråder bakover i tid. Ukjente oldeforeldre får farge og liv. I Oslo byarkiv har vi mange spennede kilder om du har slekt fra Oslo.

slektsforskerdag-pa-byarkivet-2011-lesesalen
På Byarkivets lesesal. Foto: Oslo byarkiv

I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i vårt møte med kildene. Vi kan boltre oss i søken på svar om våre forfedre: Hvem var de? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag?

Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Anton Andresen skriver i Arbeiderminner nedtegnet i 1962 at da han vokste opp visste han lite om slekta: «Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene.» Var bakgrunn noe man ikke snakket om eller druknet historiene om tidligere slekters liv i hverdagens slit?

Anton Andresen håpet at hans barndomsminner og slektsforskning ville være av interesse for kommende generasjoner: «kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden». Byarkivet har møtt Antons barnebarn Per Aase Andresen, vi har også snakket med – Carl Birger van der Hagen fra slektsforeningen Slekt og Data Oslo/Akershus og filmskaper Nina Grünfeld, som alle brenner for historiene til sin slekt.

På jakt etter barnebarna til Anton Andresen
per-aase-andresen-foran-biermannsgarden
Per Aase Andresen i sin farfar Anton Andresens gamle barndomsgater. Det sammenbygde tømmerhuset er fra 1700-tallet og var eid av Biermanns legat. Den Biermannske arbeidsstue for barn holdt til her fra 1911. Foto: Johanne Bergkvist

Vi bestemte oss for å finne barnebarna til Anton Andresen som så levende beskrev sin slektshistorie til Edvard Bull i 1962. Anton håpet at barnebarna ville fatte en interesse for sin slekts historie, men hadde de fått videreført alle fortellingene om slekta? Vi visste at barnebarna het Per, Kari og Siri. Når de var født, hva foreldrene het og hvor de bodde visste vi ingen ting om. Først måtte vi finne Anton og hans barn i kildene. I 1939 finner vi i folketellingen fra Aker enkemannen Anton bosatt i Siloveien 8 på Sinsen, sammen med de to sønnene Arnoll Walter og Kåre Werner. Her bodde da også Antons bror Ole. Etter 1939 er det ikke folketelling for Aker før sammenslåingen med Oslo i 1948. Nå er det ikke mulig å finne sønnene. Vi begynner søket etter Arnoll i adressebøker etter krigen og likningsprotokoller fra 1960-tallet, men uten treff i Oslo. Hvor er han blitt av? Og ikke minst, kan vi klare å finne ut hvem barnebarna Per, Kari og Siri er?

Etter mange søk prøver vi DIS-Gravminner. Her finner vi Kåre Werner gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo i 2003. Arnoll W. Andresen finner vi begravet i Bergen i 1981 på kirkebygger Aase’s familiegrav. Vi er ganske sikre på at vi har funnet Antons to sønner, men hva gjør vi videre? Nysgjerrige ser vi at registrator av Arnolls grav på Gravminner heter P. Aase Andresen. Kunne dette være barnebarnet Per, som attpåtil var en aktiv slektsforsker i DIS? Vi søker på Gule sider og ringer i spenning Per Andresen i Bergen. Og ja, det er barnebarnet til Anton som svarer oss. Arbeiderminner og bestefarens slektsforskning kjenner han til. I forbindelse med konfirmasjon i familien skal han til Oslo i mai og kan gjerne møte oss og ta en kikk på noen av adressene Anton Andresens bodde med familien. Han har også gamle bilder og papirer vi kan se! Vi møter Per på Byarkivets lesesal og finner spent fram folketellinger som gir en titt inn i bestefar Antons liv.

– Hva husker du om bestefaren din Anton Andresen?

Anton var en rolig person, men jeg har ikke den store erindringen av ham. Jeg var ikke mer enn 17 år da han døde i 1963, og fordi jeg bodde i Bergen og bestefar i Oslo, var det mer sporadisk vi var sammen. Men det jeg husker var at han var en stillfaren type, og gjorde ikke så mye av seg, slik jeg opplevde han. Vil beskrive han som en rolig og tålmodig mann. Min far arvet nok litt av denne tålmodigheten, men jeg har arvet min mor, som var litt mer hissig. Bestefar Anton hadde en hvit manke. Jeg husker at da han var hjemme hos oss var han en relativt høyreist tynn mann

Min kusine Siri som vokste opp i Oslo hadde et nærmere forhold til han, og har flere minner. For meg var bestefar en jeg satt på fanget til og ble lest for. Også når vi så filmen «Et moderne eventyr» som ESSO var med på å produsere. Han hadde også tålmodighet når jeg lekte «frisørdame» med hans tykke hår og manke, i forhold til våre fedre. Hører jeg sangen jenter från «Bakkafall» tenker jeg på bestefars dype røst. Spaserstokken likte han å sveive rundt når han var ute og spankulerte.

– Ja, i Arbeiderminner forteller Anton om hvordan han som de fleste Kampengutta hadde røyket fra før skolestart og at han i konfirmasjonspresang fikk eget sigarettmunnstykke og etui som en velkomst til voksenverden.

per-aase-andresen-kampen-2
I arbeiderminner har Anton Andresen lagt med foto av de ulike stedene han vokste opp. han beskriver noen av sine første klare barndomsminner fra Hølandsgata 7 på Kampen. Foto: Johanne Bergkvist

 Ja, han hadde en svakhet – han røyket som en skorsten og var sur på seg selv for det og prediket for andre at de måtte slutte. Jeg tok nå etter likevel, men har sluttet for vel 30 år siden. Men slik jeg ble fortalt, var han forsiktig med alkohol, selv om han på tampen livet ble beordret til å drikke en konjakk av helsemessige årsaker. Han var hele sitt liv aktiv i arbeiderbevegelsen. Det var en forbannelse over dette med alkoholen som ødela en del av hjemmene på den tiden. Da jeg var lærling som rørlegger på midten av 60 tallet, jobbet jeg med den «gamle garden». Da vi hentet lønningsposen annenhver torsdag sto det noen kvinner utenfor verkstedsdøren. Jeg var så naiv at jeg ikke forsto, den gangen, at det var koner som kom og hentet lønnen fordi mannen ellers drakk opp pengene. Vi bør ta med lærdommen fra arbeiderbevegelsen edruskapsarbeid.

– Din far Arnoll Walter finner vi sist i kilder fra Oslo – i folketellinga fra Aker 1939 – og så dukker han opp i Bergen. Hvordan havnet han der?

Jeg er født og oppvokst på Laksevåg i Bergen. Far kom hit i 1945 som «svenskepoliti». Han hadde vært i Sverige under krigen og ble utdannet som politi og transportert direkte til Bergen, til fangeleiren for landssvikere, Espeland i gamle Arna kommune, hvor han traff min mor. Han bodde på Laksevåg til han døde i 1981. Det er et stykke avstand til Oslo i dag, og tidsmessig enda lenger rundt 1950-tallet. Derfor var det sporadisk kontakt med bestefar Anton. Når jeg ser på mine syv barnebarn i alderen tre – 15 år som i dag er fordelt med to stykker i Oslo, tre i Edinburgh og to i Trondheim, føler jeg meg litt som Anton, men Anton var nå så heldig at han hadde sin to jentebarnebarn, Kari og Siri, boende i Oslo.

Fotografiske barndomsminner

– Antons beskrivelser i Arbeiderminner er nærmest fotografiske barndomsminner. Fortalte han mye om sin oppvekst i Oslo?

Min kusine Siri har fortalt at han var flink til å fortelle og at han elsket bøker. Han fortalte henne og søsteren Kari mye om sin oppvekst, men jeg kan ikke huske at han berettet om dette til meg. Problemet var nok at jeg ikke spurte. Dette skyldtes vel at en ungdom på knappe 17 år ikke hadde fattet den store interessen for dette, og det man ble fortalt gikk litt kjapt gjennom hode, uten å legge seg så mye på minne. Men jeg husker at han elsket bøker, det var livet hans. Det vi arvet da Anton døde i 1963 var for det mest bøker. De har jeg fremdeles og tar fram ved enkelte anledninger.

Anton var også engasjert i Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF og var spesielt opptatt av arbeidernes rettigheter. Det var det han brente for. I dag har jeg, fordi jeg har passert de 60, seks ukers ferie og muligheter for avspasering, men selv da jeg giftet meg i 1968 måtte jeg be om fri om lørdagen for å kunne si ja til hun som fremdeles er min kone. Arbeiderklasseidentiteten er viktig for meg i dag, og jeg må si at jeg er litt skuffet over ungdommen, de er litt historieløse på dette feltet. De tar ting for gitt, som noen har kjempet for. Anton var også av den oppfatning at språk var og er viktig for at folk over landegrensene kan kommunisere med hverandre.

per-aase-andresen-folketelling-aker-1939-siloveien-8
I Folketellingen for Aker i 1939 fant vi Anton Andresen på Sinsen sammen med sønnene Arnoll og Kåre og sin ene bror Ole. Herfra startet søket etter barnebarna.

Min kusine Siri husker godt at bestefar fortalt om kampen for få endende til å møtes i de harde 1930-årene. Hun har fortalt at det var tydelig at det var harde tider for bestefar på begynnelsen av det 19. århundre og frem til 2. verdenskrig, det ser vi ut fra ansettelseskontrakter og sluttattester. Hans siste arbeidsplass som skomaker tror jeg var den han hadde på toppen av Ekebergveien ved Holtet. Der var det et skomakerverksted for inntil et par år siden. Der bodde bestefar i et lite hus på baksiden fra han kom til Oslo ca. 1933 med «gutta», til de flyttet til Sinsen. Han var spent på om han ville klare økonomisk å flytte til Sinsen. En ting som far fortalte var at da det etter 2. verdenskrig ble snakk om moderasjon av lederlønninger, ville bestefar fordele sine goder på flere, men da var det noen i forbundet som ville ha mest mulig i sin egen lønningspose. Bestefar ble nedstemt.

På jakt etter røttene

– Hvorfor driver du med slektsforskning?

Jeg har alltid vært historieinteressert. Det som fanget meg, var da datteren til en av mine tremenninger på morssiden skrev en hovedoppgave, hvor hun tok for seg en gren av Aase-slekten (min mors slekt). Jeg begynte å snekre sammen noen excel-ark, men oppdaget at det var for lite og kjøpte et registeringsprogram for slekt, og meldte meg inn i DIS [slektsforeningen DIS-Norge (Databehandling i slektsgranskingen) red. anm. Som i dag heter Slekt og data]. Min far Arnoll var også historieinteressert, men han døde relativt tidlig i 1981 og jeg var ikke på det nivået da. Mor døde like etter i 1983. Hun fortalte også mye. Jeg var interessert i å høre hva de fortalte, men tok ikke notater, noe jeg angrer bittert på i dag.

Jeg begynte å forske på min kones slekt og fikk henne med i begynnelsen, men hun kom fram til at det var nok at én i familien drev med slekt. Jeg har siden 1990-tallet jobbet med innsamling av stoff til en slektsbok som jeg nå har gitt til alle mine barnebarn. Som Anton, håper også jeg at noen av barnebarna vil bli interessert i å følge sine røtter bakover i tid.

– Ser du på slektsforskning som en kontaktsøkende hobby?

Jeg er aktivt med i Slekt og data og har tatt initiativ til at vi første lørdag i måneden stiller på lokalhistorisk avdeling på Bergen Offentlige Biblioteket med slektshjelp. Med pc og storskjerm er vi tre stykker som har holdt på med dette de siste tre årene. I tiden etter «Hvem tror du at du er?» har folk stått i kø. En del kan mye og lurer på hvordan de skal gå videre, en del har notert en del og vil ha hjelp til å «sy dette sammen», men en del er også dønn blanke. Det er inspirerende å starte på scratch og vi har hjulpet mange, men noen klarer vi ikke å hjelpe. Jeg synes det er givende å hjelpe andre. Og når man bruker tid på å hjelpe andre, finner man også ting man selv kan bruke. Vi har et motto i Slekt og Data; « Når du har løst ett slektsspørsmål, sitter du igjen med to nye».

Historien sett nedenfra
1-carl-birger-van-der-hagen
Carl Birger van der Hagen. Foto: Johanne Bergkvist

Carl Birger van der Hagen er en ringrev i slektsforskningen og han har fulgt utviklingen over tid. Han er en av de frivillige fra Slekt og Data Oslo/Akershus som hver torsdag hjelper til med slektsforskning på Byarkivets lesesal.

– Slektsforskningen er en viktig inngangsport til en større historieforståelse. Hvilke tanker gjør du deg om det?

Det er viktig å sette personene inn i historien. Vi har som motto i Slekt og Data-O/A at slektsforskning er historien sett nedenfra. Historikeren Edvard Bull står bak denne tanken. Skal man finne sammenhenger, må man vite mange ting og tolke opplysningene fra den tiden kilden ble laget. DIS-Oslo/Akershus vier derfor den ene halvparten av emnene som blir tatt opp til spesifikk slektsforskning og den andre halvparten til kulturhistorie.

– Har det vært noen endring i slektsforskningen siden du startet?

Den store forskjellen er den store tilgangen som nå er på kilder. Systematisering og digitalisering har vært viktig, men det er fortsatt en lang vei å gå før alt interessant arkivmateriale er tilgjengelig for publikum. Det har vært mye flytting i de siste generasjonene, så mye ubrukt kildemateriale ligger i lokalarkivene – statsarkivene eller byarkivene. Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Jeg har tidligere tatt to semestre med slektsforskning ved Høgskolen i Volda, hvor jeg har arbeidet med ett av mine fire oldeforeldrepar. Min spesielle agenda er å få vridd slektsforskningen fra den farslinjemanien som finnes.  I slektsbøker skrives det til og med at slekten døde ut fordi det ikke var noen sønner. Det er jo absurd når man tenker på hvor usikker mannslinjen er.

mormor-carl-birger-van-der-hagen
Carl Birger van der Hagen ønsker å flytte fokus fra mannslinjen og har derfor arbeidet med flere morslinjeprosjekter. Her er hans mormor Alfa Winge, f. Rolfsen (1879-1957) Privat foto

Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Jeg har to døtre og tre barnebarn som har fem ulike morslinjer. Det synes jeg er en fin start på slektsforskning. Det er også viktig å ha et primært mål og sette seg inn i metode, så jeg har som mål å få disse fem kvinnene til å følge sine morslinjer tilbake til 1913 og året for kvinnestemmeretten, og til 1814 for å se hvordan det var å være kvinne da. Ofte er det lite «kjøtt og blod» å finne om kvinner i kilder som skifter og skjøter. Å finne oldemødrene i underskriftskampanjen i 1905 og om de brukte sin stemmerett i det første stortingsvalget de hadde skrevet under på at de ønsket, er en engasjerende oppgave. Svaret kan finnes i lensmannsarkiver eller valgprotokoller i kommunearkivene.

Holder ikke kortene tett til brystet

– Hvordan startet slektsinteressen din?

Jeg har et hollandsk navn, det var spennende å vite det. Det var ikke uvanlig med hollandske navn i Farsund, den sørlandsbyen der jeg vokste opp, men navnet kom ikke direkte fra Holland. Min farfar var født svensk, og farsslekten har brukt samme navn tilbake til 1620-årene da de kom fra Holland til Sverige, og med sikkerhet et par generasjoner tilbake til 1500-tallets Holland. Da Gustav Adolf ville grunnlegge Göteborg, inviterte han hollandske og svenske handelshus til byen som fikk privilegier. Hollenderne var kjent for sine talenter innen handel og kanalbygging, og som kjent har Göteborg kanaler i dag. Min stamfar i Sverige var gullsmed og forretningsmann.

– Opplever du at det legges lokk på vonde opplevelser og historier?

Det legges lokk på en god del som det etter nåtidens kriterier egentlig ikke er grunn til. Det har nok vært mye skamfølelser, men hva de døde følte, kan vi ikke gjøre noe med. Det er viktig å bli bevisst på at ting endrer seg, både synet på samfunnet og forhold mellom mennesker. Vi er langt borte fra den tidens statiske sosiale forhold. Jeg er genetiker av profesjon og har alltid sagt at vi ikke eier våre gener, spesielt ikke når vi gir dem videre. På samme måte eier vi ikke våre slektsopplysninger. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg er veldig mot å holde kortene til brystet. Det er viktig å dele informasjon, bortsett fra om nålevende personer.

– Du snakker om gener, hva tenker du er viktig når man forsker på slekt – opphav eller oppvekst?

Men det er ikke alltid lett å finne så mye. Min mormors mor var gift med en lensmann og stortingsmann og fikk ti barn med ham. Likevel finner vi lite om hennes liv i arkivene. Hun giftet seg om igjen da hun var 47 år, levde kun i fem år til og døde i 1905. Jeg har bare funnet to trekk som var personlige, det ene var at hun skrev under på stemmerettskampanjen noen måneder før hun døde. Det andre er at jeg har funnet oppføringer i folkebiblioteket i Statsarkivet i Kristiansand om hvilke bøker hun hadde lånt. Hun hadde blant annet lest Lajla av J.A. Friis og en bok av forfatteren av Onkel Toms hytte, Harriet Beecher Stowe. Det er viktig når man vil finne informasjon om kvinner å lete på utradisjonelle steder. Det legger vi vekt på i DIS-Oslo/Akershus; å fortelle om uvante kilder og få folk til å søke utover kirkebøker og folketellinger.

– Er slektsforskerne en pressgruppe for tilgjengeliggjøring av arkiv?

DSC_0148r
Veiledning med Slekt og Data O/A på Byarkivets lesesal i Maridalsveien 3

Vi arbeider aktivt med kildepublisering. Vi samarbeider med Riksarkivet og Mormonkirken med folketellingen fra 1875 og er drivkrefter bak den pågående registreringen og publiseringen av 1923-folketellingen i samarbeid med Byarkivet. Gravminner er en viktig database Slekt og Data står bak. Vi har også kurs og brukergrupper for ulike slektsprogrammer. Slekt er et sosialt emne som mange tenner på. Hver fjerde lørdag har vi åpent hus hvor en rekke betalingstjenester som Ancestry og ArkivDigital er tilgjengelige for bruk. Vi har også mange fine databaser. ISlekt og Data legger vi vekt på kildekritikk, og vi holder kurs i gotisk håndskrift slik at kildene kan forstås av flere.

– Hva betyr slektstilhørighet for deg? Har det betydning for din identitet?        

Jeg er en nysgjerrig person og hadde en spesiell tilknytning til min farfar, som hadde samme navn som jeg – og til min mormor. Jeg var første barnebarn hun hadde sett, det første var i Amerika. Mormor og morfar var lærere, men han døde i spanskesyken i 1919 og hun ble sittende igjen med 7 barn. Hun fortalte lite om seg selv, men lærte meg andre ting.Fra tidlig barndom var jeg med henne i skolestua i den lille todelte skolen hvor hun var lærer i en menneskealder, i Eikvåg og Loshavn ved Farsund. Derfor har jeg en helt spesiell følelse for disse flotte stedene. Farfar kom som sjømann til Farsund der jeg vokste opp, gikk i land der, tok styrmannseksamen og seilte ut i mange år. Han la opp sjølivet før krigen. Vi hadde nær kontakt, og det var stas at jeg var oppkalt etter han. Vi gikk godt sammen.

De vanskelige spørsmålene

Filmskaperen Nina Grünfeld har laget flere filmdokumentarer om sin far Berthold Grünfeld. Nå er hun i gang med ny film som handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo der blant annet faren vokste opp.

Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem nærmere hverandre. Foto: Siri WS
Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem nærmere hverandre. Foto: Siri WS

Psykiateren Berthold Grünfeld var den uredde samfunnsdebattanten som ifølge kona alltid så fremover og aldri snudde seg tilbake. Først i en alder av 72 år valgte han å søke i historien, bak navnet på den ukjente moren hvis navn sto på fødselsattesten hans. I statsarkivet i Bratislava, hovedstaden i Slovakia, fant han historien om en barndom han hadde fortrengt. Om den jødiske moren Friderika som ble prostituert og som endte i nazistisenes utryddelsesleir Sobibor. Om de katolske fosterforeldrene og flukten fra nazistenes forfølgelse, til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Hele livet hadde han sagt at moren ikke var viktig for ham, at hun bare var en abstraksjon, et symbol. Det tror ikke datteren Nina på.

Nina Hasvold Meyer som var bestyrerinne på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble en ny morsfigur for Berthold Grünfeld. Som utdannet barnepsykolog fra Berlin og med et sterkt, vinnende vesen, er det liten tvil om at hun fremsto som et forbilde og en god veileder når de avgjørende livsvalgene skulle tas. Så valgte Berthold også å oppkalle sin eneste datter etter henne. Kontrasten mellom den sterke Nina og moren Friderikas tragiske skjebne ble forsterket gjennom Bertholds søk etter historiske svar i en vond fortid.

-Hvor viktig var røttene for hans identitet?

Berthold hadde en sterk jødisk identitet som alle som kjente ham eller møtte ham før eller siden ville bli eksponert for. Det kunne være i form av at han fortalte jødiske vitser eller siterte utpreget jødiske forfattere. Han var stolt av sin jødiske bakgrunn og likte nok å identifisere seg med den akademiske tradisjonen som fulgte en del jødiske miljøer. Hvert år når Nobelprisene ble delt ut i Stockholm telte han med fryd opp hvor mange av vinnerne som hadde jødisk bakgrunn. Å se ham da var som å bevitne et skadefro barn som gjorde pek mot Hitler og Holocaust. Men Berthold var aldri religiøs. Han var det vi kanskje kan kalle en kulturell jøde. I så måte var røttene viktig for hans identitet. Betydningen av hans biologiske familie derimot, tror jeg endret seg over tid. Han hadde nok en realistisk tilnærming til denne dramatiske starten på livet. I og med at han ikke vokste opp hos sin biologiske mor, men i en katolsk fosterfamilie i Bratislava, har han svært få minner av henne. Etter krigen ble det klart at hun med all sannsynlighet hadde blitt drept i Shoa (tilintetgjørelsen), slik nesten alle Slovakias jøder ble. Å lete i arkiv lot seg vanskelig gjøre under kommunisttiden. Da vi kom til Bratislava i 2004 for å lage filmen Grünfeld ukjent opphav, hadde de nettopp åpnet arkivene og digitaliseringen var så vidt begynt. Først da fikk vi en bunke med historiske dokumenter som fortalte oss om en dramatisk, jødisk kvinneskjebne gjennom et brennende Sentral-Europa på 1930-tallet, frem til 1942 som var det store utryddelsesåret for Slovakias jøder.

-Angret han?

Nei, Berthold var et utpreget nysgjerrig menneske. Når han tidligere hadde vært avvisende til tanken og ideen om å lete i sine røtter tror jeg det handlet mer om indre demoner. Kanskje hadde han skyldfølelse over at han ikke hadde tatt initiativ tidligere? Kanskje var han engstelig for hva han ville finne, eller hva han skulle bruke den nyervervede kunnskapen til? Hva om han fant familie i live – hvordan ville det påvirke livet hans nå? Berthold var nysgjerrig men han likte ikke store forandringer. Kanskje fryktet han nettopp det. Men da initiativet kom fra meg sa han ikke nei. Han syns det var fascinerende og spennende. Ikke minst fikk han bekreftet mange av de antagelsene han hadde hatt. Jeg tror den vissheten ga ham en slags ro. Den katolske fosterfaren Jan Molnar, som han møtte igjen én gang på 1960-tallet, fortalte Berthold at moren hans hadde vært en «fallen kvinne». Måten det ble sagt på, eller tiden dette skjedde i gjorde at Berthold nok skammet seg over henne. Han «diktet» opp ulike alternative historier, både om henne og sin ukjente, navnløse far. Etter at vi fikk sannheten svart på hvitt, ble han stolt. Moren hans gikk fra å være et anonymt ludder til å bli en modig, frittalende jødinne som i politiets nærvær bannlyste Hitler og Slovakias fascistiske president Fader Tiso. I hans forståelse og fortolkning av henne ble hun en enslig mor uten utdannelse, en arbeidsløs jødinne uten bopel, en pike fra shtetlen (landet) som prøvde lykken i storbyen, men som ble utnyttet og til slutt drept av fordommer og nazismen.

Da filmen kom ut vekket den mye positiv oppmerksomhet. Berthold opplevde blant annet å bli stoppet på gaten av folk som ville snakke med ham. Det syntes han var rørende og fint. Han så hvilken betydning hans åpenhet hadde for andre. Det gjorde ham ekstra stolt. Anger var aldri en del av bildet.

Trollet sprekker i møtet med sola

-Er det nødvendig å grave i alt?

Ingen bør presses eller påtvinges en historie de ønsker å komme bort fra. Determinismen, eller bli ved din lest-tankegangen er kanskje av de største åk mennesket har måttet bære med seg i vår kultur. Arvesynden bør være et for lengst tilbakelagt kapittel. Det bør være en menneskerett å få bryte opp, velge sin egen vei, se fremover og gå videre. Mange har nok opp igjennom historien vært preget av skam, kanskje mer tidligere enn i moderne tider hvor vi har større grad av åpenhet og toleranse, men også i dag er det mange som skammer seg over forhold i familien sin. Jeg tror skam er lammende og skadelig. Jeg tror den sementerer seg i kroppen og at den i verste fall går i arv. Min personlige erfaring er at innsikt og kunnskap er beste motmiddel mot skam. Det er som med trollet; det sprekker i møtet med sola og lyset.

Når mange i dag velger å bedrive slektsforskning tror jeg dette i hovedsak skyldes tre forhold. Teknologien og digitaliseringen har gjort informasjon tilgjengelig på en helt annen måte. På private pc’er hjemme i stua vår kan vi søke i gamle kirkebøker osv. Med økt levestandard, levetid og bedret helse har vi tid og overskudd til å grave i historien. Hva er da bedre enn å grave i sin egen historie? I vår tid står individet sterkt. Å kjenne vår individuelle historie er blitt som en kartlegging av selvet. Sist, men ikke minst, tror jeg at åpenhet og toleranse gjør det legitimt også å søke i den vanskelige historien. Fortrengte og dramatiske familiehistorier vil i ettertid kunne fremstå som eksotiske og spennende.

-Hva betyr slektstilhørighet for deg?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?

Nylig var jeg i Auschwitz med min datters ungdomsskoleklasse. I utstillingen siteres den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana med uttalelsen; «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». Jeg tror at ved å bedrive slektsforskning lærer vi mye, både på et individuelt narsissistisk nivå, men også om samfunnet, slik det var før og slik det er blitt. Ikke minst tror jeg vi lærer om det å være menneske. All tilegnelse av innsikt og kunnskap er berikende, også den som omhandler vår egen familie. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!

Les mer om kilder her:  Digitaliserte kilder Oslo byarkiv

Antons fortelling finner du også i Tobias 2012

Kilder:

Arbeiderminner

DIS-Gravminner

Kommunale folketellinger Aker og Oslo

NRK «Hvem tror du at du er», våren 2013

Grünfeldt, Filmene

Tekst: Johanne Bergkvist, historiker ved Oslo byarkiv og Unn Hovdhaugen, kulturhistoriker ved Oslo byarkiv