«Det skal aldri skje!». Protesten mot rivingen av Brannvaktbygningen og Basarhallene

I 1937 vedtok Bystyret i Oslo å rive Basarene og Brannvaktbygningen i Karl Johans gate og Dronningens gate. Formålet var å rydde vei for bredere gater og bedre fremkommelighet for den økende biltrafikken.

Brannvakten og Basarene ble oppført i årene 1840-59 etter tegninger av Christian Heinrich Grosch, og var fredet. Kirkedepartementet ville imidlertid ikke gripe inn, og riving ble vedtatt.

Film fra filmavisen Verden Rundt: Stortorvets basarer Oslo bystyre har besluttet å rive hallene rundt Vår Frelsers Kirke, Gladtvedt Film, 1937.

Selskapet for Oslo Byes Vel engasjerte seg for bevaring. Det samme gjorde Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, som skrev et harmdirrende innlegg i Tidens Tegn under tittelen ”Moderne vandaler”. Der oppfordret han meningsfeller til å uttrykke sin støtte ved å sende inn protester under tittelen ”Det skal aldri skje”.

Hundrevis av arkitekter, kunstnere, forfattere og andre kulturpersonligheter, samt en rekke andre personer fulgte appellen og sendte sin protest til Jens Thiis. Protestene ble oversendt til ordfører Trygve Nilsen.

Protestene gjorde imidlertid ikke tilstrekkelig inntrykk på byens myndigheter. Vedtaket om riving ble stående, med et snapt flertall i Bystyret. Samtidig ble det bestemt å utlyse en konkurranse om utformingen av det sanerte området. Hverken konkurransen eller rivingen ble gjennomført, og under krigen ble det stopp i all større, kommunal byggevirksomhet.

Underskrifter fra Francis Bull, Erik Werenskiold, Per Krohg, Rolf Jacobsen og Ole Bang. Fra arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)
Underskrifter fra Francis Bull, Erik Werenskiold, Per Krohg, Rolf Jacobsen og Ole Bang. Fra arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)

Etter krigen var situasjonen endret, særlig da Oslo og Aker ble slått sammen til én kommune i 1948. En gateutvidelse i noen korte gatestrekninger ble ansett for unødvendig og lite økonomisk . Rivningsvedtaket fra 1937 ble derfor omgjort av Bystyret i 1950.

Basarene og brannvakten. Fotograf: Wardenær. År: ukjent. (A-10001/Ua/0006/026)
Basarene og brannvakten. Fotograf: Wardenær. År: ukjent. (A-10001/Ua/0006/026)

Kilde:
Oslo byarkiv: arkivet etter Finansrådmannen (A-20051/Db95/4)

Ake-NM i Korketrekkeren

9. februar 1936 var det aller første Norges mesterskapet i aking i Oslos kjente  akebakke Korketrekkeren. Denne 2000 meter lange akebakken går fra Frognerseteren stasjon til Midtstuen stasjon med en fallhøyde på 255 meter. Hver vinter har Oslos borgere valfartet til akebakken for å more seg med litt fart og spenning.

NM i 1936

Et stort mannskap hadde i flere dager arbeidet med å rydde vekk snøen og akebakken var i ypperlig stand kunne Aftenposten melde dagen før mesteskapet:

Årets konkurranse blir langt mere krevende, spennende og morsomere enn de foregående idet man jo nu umiddelbart efter S-svingen dreier til venstre gjennem den nye forbindelsesvei til Heftyebakken.  

Heftyebakken, som hadde fått tilnavnet Akevitten, ble bygget i 1930 fra Frognerseteren til Svendstuen. NM i 1936 ble den offiselle innviselsen av forbindelses veien mellom Korketrekkeren og Heftyebakken. Det hører til historien at bakken ikke var særlig vellykket og ble lagt ned i 50 årene.

Det var med hele 106 deltakere, derav to trøndere kunne Aftenposten melde. En tysk leder og europamester i aking overværte konkurransen. En fotograf fra Victoria film var blitt sendt ut på oppdrag for Oslo kinematografer for å filme begivenheten slik at Oslos befolkning uken etter kunne se konkurransen på Paladsteateret kino i Karl Johans gate. Takket være dette kan vi også se den i dag på oslofilmer.no. Norges mesterskapet må kunne sies å ha vært en suksess for allerede året etter ble det arrangert EM i Korketrekkeren. Norge tok 5 av 9 medaljer.

Verden Rundt-filmen Akekonkurranse i Korketrekkeren, om norgesmesterskapet, Victorie Film, 1936.

Akesporten

Mot slutten av 1800-tallet ble friluftslivet stadig mer på moten, og aking var populært i byene. De ble akt både inne i byene og da Holmenkollbanen åpnet i 1898 kunne den frakte folk opp i marka for å ake. Det ble åpnet kjelkeutleie på Majorstuen.

Kjelkene kunne festes utenpå vognen, og de lange styrestengene var todelt, slik at de ikke traff strømledningene. I 1916 ble banen forlenget til Frognerseteren og folk kunne ta banen helt opp til Korketrekkeren for å ake. Innen da hadde også Akeforeningen blitt stiftet, og det ble de som tok på seg ansvaret for å sikre forsvarlig aking i blant annet Korketrekkeren. I dag kan du leie kjelke av dem på toppen av bakken ved Frognerseteren. Akeforeningens medlemstall nådde en topp i 1919 med hele 900 medlemmer som alle betalte 2 kroner hver.

            Fra slutten av 1920 årene var det en nedgang i antall akende, balnt annet på grunn av økt bruk av bil og at mange akeveier ble til bilveier. Korketrekkeren ble også brukt til motorsykkel- og bilrace på 30-tallet. Aking tapte terreng for skøyter og skiidrett, men fortsatt er det mange som har en tur med banen opp til Korketrekkeren som sin favorittaktivitet på en vinterdag i Oslo.

Verden Rundt – Norges første lydfilmavis

Av Caroline Juterud

Lydfilmavisen Verden Rundt hadde sin premiereforestilling den 17. november 1930 i Paladsteateret i Karl Johans gate. Dette skulle bli starten på Norges første lydfilmavis. Nå kunne Oslos befolkning få en ukentlig oppdatering på verdens største begivenheter vist til dem gjennom levende bilder og lyd.

Fra arkivet etter Oslo kinematografer (A-20093/Da/15).
Håndtegnet plakat. Fra arkivet etter Oslo kinematografer (A-20093/Da/15).

Bare ett år senere tok Oslo kinematografer initiativet til å filme norske begivenheter. De ansatte norske filmfotografer for å dra ut og filme når det skjedde noe spennende eller nyhetsverdig.  Målet var å foreta en «regelmessig og systematisk filmoptagning av byens daglige liv både med aktuell og historisk interesse for øie.»  Filmene skulle inngå i et filmarkiv som på den måten dokumenterte byens historie. Det er bevart 1781 filmklipp fra Verden Rundt. Klippene viser store og små begivenheter i Oslo gjennom hele 1930-tallet.

Verden Rundt ble stadig mer populær utover på 30-tallet og gikk fra å ha forestillinger kun på mandager til å ha forestillinger hver dag i uken, opptil syv ganger om dagen. Fra 1936 kunne de mest trofaste tilhengerne kjøpe billetthefter med 12 billetter for 5 kroner stykket. Ettersom hver billett kostet 50 øre ble det to gratisbilletter per hefte. De utenlandske filmene ble vist med originallyd og forklarende tekstplakater, mens de fleste norske innslagene ble vist som stumfilm. I en periode ble filmene akkompagnert med musikk og lydeffekter som ble spilt fra grammofonplater. På Paladsteateret hadde de i 1935 kun to forskjellige lydeffekter, nemlig «motordur» og «brøl av begeistret folkemasse». Var man uheldig kunne publikum bli sittende gjennom en hel revy hvor «motordur» ble gjentatt i hvert eneste innslag.

Stillbilder fra innslag om luftvernøvelse på Akers mek. verksted i 1938. Gladtvedt Film, 1938.
Stillbilder fra innslag om luftvernøvelse på Akers mek. verksted i 1938. Gladtvedt Film, 1938.

Filmavisen var det første globale nyhetsmediet, og store produksjonsselskaper som Fox, Paramount og Ufa kjempet om å få levere nyhetsfilmer til verdens kinopublikum. Gjennom Verden Rundt kunne Oslos befolkning holde seg oppdatert på verdens begivenheter og Oslo kinematografer ble nå en del av det globale nyhetsfilmnettverket.

Litteratur:
Werenskiold, R. Norges første lydfilmavis, Verden Rundt, Mediehistorisk Tidsskrift nr. 26, 2016

Kilder:
Arkiv etter Oslo kinematografer, Oslo byarkiv OBA A-20093.

Bystyret til kamp mot tegneserier og smusslitteratur

Av Øystein Eike

Voksenblader og voldelige tegneserier var oppe til diskusjon i Bystyret i 1955. Supermann, Fantomet og Hoppalong Cassidy havnet i skuddlinjen.Det var KrFs Petter Koren som tok opp saken i en interpellasjon behandlet 15. september 1955, om ”hva kommunen kan gjøre for å hindre spredning av pornografi eller annen skadelig lesning.” Koren gjorde seg til talsmann for en voksende opinion som reagerte på at tvilsom litteratur var oppstilt og til salgs i narvesenkioskene. Dette var til fortvilelse for alle ”som arbeider for å styrke den moralske ryggrad i landet”.

Estetikk, moral og mental folkehelse
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Supermann ble utgitt i Norge fra 1952, under navnet Stålmannen. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.

Målet for Korens angrep var pornografi og lignende litteratur, kan vi lese i bystyrereferatet. Men umiddelbart trakk ordfører Brynjulf Bull tegneseriene inn i debatten. Det ble referert til Stålmannen (som vi i dag kjenner som Supermann), Fantomet og Hoppalong Cassidy. Tegneseriene nådde et stort publikum gjennom avisene. Donald Duck ble frikjent av Paula Ranft (H). Det var «en uskyldig form for tegneserie». Innvendingene mot tegneseriene og smussbladene hadde flere utgangspunkt. Ett var estetikk. Ordfører Bull (Ap) beskrev bladene som «smaksforderving». Et annet utgangspunkt var den moralske fordømmelsen, som var Korens utgangspunkt.

«Det er derfor en samfunnssak om vi kan gjøre noe for å hindre at disse dagdrømmene får næring, eventuelt også om vi kan hjelpe til å få dagdrømmene oppløst på en eller annen måte.» Stousland-Møller i debatten

Et tredje utgangspunkt var de sosiale konsekvensene av påvirkningen fra slike blader på barn og unge. Ordføreren kunne beskrive for Bystyret at disse tegneseriefigurene ”oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker og som om de ble etterlignet av den oppvoksende slekt, kunne føre til de merkeligste resultater”.

"Fantomet o.l. [...] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker", mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
«Fantomet o.l. […] oppfører seg på måter som er ukjent for normale mennesker», mente ordfører Bull. Illustrasjon fra Tegneseriearkivet/Tegneseriemuseet i Norge, gjengitt med tillatelse.
Særlig dyster var Stousland Møllers (Ap) analyse: ”Det problem som vi er i ferd med å definere nå er i virkeligheten like dyptgripende og alvorlig som alkoholproblemet”. Bladene ga næring til fantasilivet. Men der hvor fantasiene ikke kunne la seg omsette i praktisk handling, ble fantasilivet sykt og gjorde den fantasirammede til ”enda mer hemmet, innadvendt og asosialt i hele sin innstilling”. Her måtte psykiatrien tas i bruk.

Tegneseriesaka

Debatten i Oslo bystyre var ikke enestående. Diskusjonen om populærkulturen, både formen og innholdet, gikk over hele landet, og også i andre land. Statens folkeopplysningsråd nedsatte i 1955 et utvalg for å kartlegge barns lesevaner, og å overvåke tegneserieutgivelsene. Utvalget skulle også påtale tegneserier som fremstilte raser og trosretninger i et dårlig lys, som fremstilte krøplinger og syke som kriminelle, som forherliget kriminelle handlinger, og som brøt ned respekten og tilliten til politi og rettsvesen. En rekke aviser og magasiner ble påtalt av utvalget i 1955. Det gjaldt deler av seriene Paul Temple, Johnny Hazard, Texas, Seriemagasinet, Roy Rogers og Vill-Vest.

«Samfunnet har etter hvert funnet det nødvendig å gå til en rekke fellesoverenskomster i form av lover som tar sikte på å beskytte den oppvoksende slekt […] Det vil på mange måter være logisk i en sak som denne å ta skrittet videre og ta konsekvensen av vår viten om sammenhengen mellom påvirkning og atferd, slik at vi ved et fellestiltak søkte å fjerne skadelig påvirkning i et industrielt framstilt massepåvirkningsstoff, der vi alle sammen kan være enige om at det kan være skadelig når det tar sikte på barn.»

Statens folkeopplysningsråds arbeidsutvalg i Innstilling i tegneseriesaka

Sex og kriminalitet

I likhet med Bystyret, hadde også Stortinget spørsmålet om spredning av pornografi og magasiner fra den såkalte crime-sex-pressen oppe til diskusjon. På oppfordring fra enkelte bystyre- og stortingsrepresentanter, tok utvalget en titt også på denne litteraturen, og foreslo en nærmere overvåkning av markedet. «De må ikke i ly av trykkefriheten få lov å forsumpe sinnene», som utvalget uttalte. Et eget utvalg burde få i oppgave å følge med på utgivelsene, og å påtale
«a) forbrytelser, mord, sadisme i bilder og tekst som kan virke nedbrytende, b) forvridd og uanstendig fremstilling i bilder og tekst av forholdet mellom kjønnene, c) perversitet, d) kunstnerisk underlødig journalistikk».

Utvalget gjenga i sin rapport et eksempel på det siste fra Kriminaljournalen, nr. 12-1955, i et utdrag her: «Han var et kjøttberg, et fleskelass, en dissende ballong av en mann – han var rødsprengt og oppblåst og pløsete og alle de betegnelser en kan bruke om en helfeit, overfeit mann. Riktig en yorkshiregris var han».

Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Narvesenkiosk i Rådhusgata juni 1950. Farlige fristelser ble solgt herfra på 50-tallet.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Fotograf ukjent.
Få virkemidler

Hva kunne så gjøres? I den allmenne debatten kom det ulike forslag om for eksempel økt beskatning, importkontroll eller regelrett sensur. Alt dette hørte inn under de statlige myndigheters område. Tegneserieutvalget gikk inn for mer positive virkemidler, som fortsatt oppfølging og dialog med utgiverne, og fremhevelse av god og sunn barne- og ungdomslitteratur.
Oslo kommune diskuterte muligheten for å påvirke noen av utsalgsstedene, narvesenkioskene. AS Narvesens kioskkompani drev sin kioskvirksomhet på konsesjon fra kommunen, og konsesjonen ble fornyet årlig. Spørsmålet var om kommunen kunne sette en stopper for salget av særlig voksenbladene Kriminaljournalen og Verden rundt gjennom konsesjonsbetingelsene. I Bystyret var Kåre Willoch (H) skeptisk til en slik fremgangsmåte, og finansrådmannen inntok samme standpunkt. Deres viktigste argument var at kommunen i så fall ville påta seg en sensurfunksjon, som den ikke hadde myndighet til, og som senere kunne bli overprøvd. Diskriminerte og skadelidte magasiner ville i så fall kunne stille kommunen til erstatningsansvar. På samme måte resonnerte Narvesen, som også forsvarte publikums rett til selv å velge sitt lesestoff. Kommunen lot seg også overbevise av Narvesens argument om at en boikott bare ville være reklame for bladene. I dette kulturoppgjøret måtte moralens voktere se seg slått av markedskreftene, superheltene og lettkledde damer.


Kilder:

Bystyrereferat 15. september 1955, sak 44/1955.
Dahl, Hans Fredrik. Norsk idéhistorie, bind V. De store ideologienes tid. 1914-1955, 2001.
Statens folkeopplysningsråd. Innstilling i tegneseriesaka, 1954.
Statens folkeopplysningsråd. Rapport fra det rådgivende utvalg for tegneserier med uttalelse fra Statens folkeopplysningsråd, 1956.

 

Christiania oppmåling 1736-1737

Av Øystein Eike

Et kongelig reskript, dvs. en befaling fra kongen, av 25. november 1735 bestemte at byskatten i Christiania skulle utlignes slik at halvdelen skulle være grunnskatt og den andre halvdelen skulle være skatt på næring og bruk. I samme reskript ble byen pålagt å måle opp eiendommene i byen. Det er opphavet til den eldste oppmålingsprotokollen vi har Oslo byarkiv.

Oppmålings- og matrikkelprotokollen er publisert på Digitalarkivet.
Oppmålings- og matrikkelprotokollen er publisert på Digitalarkivet.

Brannmesteren var ansvarlig for oppmålingen, i egenskap av også å være byens stadskonduktør. Det ble nedsatt en kommisjon bestående Magistraten og av 2 av de eligerte menn, samt en representant fra hvert av de fire kvarterene som byen bestod av. De eligerte menn var et utvalg på 12 mann valgt av og blant byens borgere. Magistraten var en embetsmann, altså kongens mann i Christiania. Denne kommisjonen skulle overvære oppmålingen og sette en skattetakst på hver eiendom i både byen og i forstedene. Arbeidet pågikk mellom 15. februar 1736 og 18. januar 1737, altså i nesten et år. Byen tilsvarte det vi i dag kaller Kvadraturen, mellom Stortorget og Akershus festning. Administrativt var byen delt i fire kvarterer, østre, søndre, vestre og nordre kvarter, delt av Kongens gate og Rådhusgata. Til forstedene i denne protokollen ble regnet Storgata, Fjerdingen (bak Legevakten idag), Sagbanken (Vaterland), Grendsen, Pipervika, Ladene (på Hammersborg), samt noen eiendommer i Møllergata, ved Sagene og ved Blekedammen (ved Ankerløkka).

Protokollen gir oss opplysninger om en hel rekke ting, om hvem som eide eiendommer i Christiania, og hvor mye de eide, hvor de største eiendommene lå og hvordan byen hadde vokst utover kvartalene. Ved oppmålingen ble det innført et matrikkelnummersystem; én løpenummerserie for eiendommene i kvartalene og én annen serie for eiendommene i forstedene. Dette systemet besto i ligningssammenheng i nesten hundre år. Først i 1845 ble adresse innført som matrikkelnummer, og det systemet varte for indre Oslo helt til 1980. For å finne ut hvor en eiendom lå, kan man bruke et kart fra 1820-tallet, oppmålt av stadskonduktør Grosch: https://www.oslo.kommune.no/OBA/kart/grosch/index.html.

Én av kartplatene som utgjør Grosch' generalkart over Christiania fra 1820/1830-tallet. Eiendomsgrensene hadde ikke endret seg så mye siden 1737. I de kommende tiårene ville imidlertid mye endre seg. Eiendommer ble slått sammen og små, gamle bygårder ble erstattet nye, store mursteinsbygninger.
Én av kartplatene som utgjør Grosch’ generalkart over Christiania fra 1820/1830-tallet. Eiendomsgrensene hadde ikke endret seg så mye siden 1737. I de kommende tiårene ville imidlertid mye endre seg. Eiendommer ble slått sammen og små, gamle bygårder ble erstattet nye, store mursteinsbygninger.

Det er tilføyd opplysninger i protokollen lenge etter 1737, noe som viser at den var i bruk som grunnlag for beregning av grunnskatt i Christiania i lang tid.

Kilder:
Oppmåling 1736
Dokument nr. 16 for 1877: Oplysninger om Christiania Bys kommunale forhold. III. Skattevæsen, Aktstykker Christiania kommune 1877

Kimer i klokker – en julefilm fra Oslo kinematografer

Av Øystein Eike

I 1951 fikk Oslo kinematografer produsert en film med tittelen Kimer i klokker. Handlingen er lagt til et vanlig 50-tallshjem, der barn, foreldre og besteforeldre går inn i julehøytiden med juletregang og julesanger. Filmen er lagt opp som en «sing-along», der teksten på julesangene ruller over lerretet slik at alle kan delta.

 

Planene om en sangforestilling for barn i forbindelse med julen, hadde eksistert siden før krigen, ifølge direktør Kristoffer Aamodt. Tanken var å ha opplesning av eventyr, og allsang, i tillegg til en film. Dette ville imidlertid bli for dyrt, og løsningen ble altså denne filmen, hvor man kunne synge sammen med skuespillerne.

På rollelista finner vi både Anne-Cath. Vestly og Øivind Johnssen. Sistnevnte, som vi husker fra utallige tippekamper fra England, begynte sin karriere som skuespiller ved Studioteateret, før han ble kommentator for NRK i 1959.

Forsiden av manuset til Kimer i klokker, 1951. Regi: Knut Vidnes.
Forsiden av manuset til Kimer i klokker, 1951. Regi: Knut Vidnes.

Oslo kinematografer sendte informasjon om filmen til landets kinoer, med tilbud om å kjøpe filmen for kr. 500,- pr. kopi. Dette tilbudet var det mange som slo til på, og bestillinger kom fra Steinkjer, Stavanger, Harstad, Nes, Trondheim, Sandnes, Hamar og en rekke andre kommunale kinoer.

Voss kommunale kinematografer måtte takke nei: «Me er interesserte i Jolefilmen. Diverre er det vanskeleg for oss å nytta ein film av dette slaget dersom den er på bokmål, då borna her lærer jolesongane på nynorsk. Me torer difor spørja om filmen er innspela på nynorsk. I fall den ikkje er det, kan det tenkjast at den vert det seinare?»

Oslo kinematografer lovte å undersøke om det var større interesse for en oversettelse, men det ser ikke ut til at det ble laget noen nynorskversjon av filmen. Men kinematografene fortsatte å selge Kimer i klokker til kinoene utenbys i flere år etterpå.

Nå kan både oslofolk og vossinger ta del i julesangen. Simsalabim!

Kilde:
Arkiv etter Kinematografene, A-20093/Da/L0027/0005

Spanskesyken i Kristiania

Av Maria Storhaug-Meyer og Øystein Eike

I 1918 og 1919 herjet Spanskesyken over hele verden. Spanskesyken var en av de dødeligste pandemier vi kjenner til, og tok livet av 50–100 millioner mennesker. Til sammenligning døde rundt 16 millioner militære og sivile som følge av krigshandlingene under 1. verdenskrig, som ble avsluttet i 1918. Det er uenighet blant forskere om hvor epidemien mest sannsynlig oppsto, men det var i alle fall ikke i Spania. Mens de krigførende landene ville skjule at det var brutt ut en alvorlig, smittsom sykdom, var det større åpenhet i det nøytrale Spania. Dermed ble den kjent som «den spanske syke».

En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.
En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.

Spanskesyken kommer til Kristiania

Norge og Kristiania ble også rammet. Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble smittet av Spanskesyken. Av dem døde hele 13 000 – 15 000, som følge av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Den 15. juni 1918 skal de første tilfellene av Spanskesyke ha oppstått i Kristiania. Smitten kom trolig sjøveis, fra Storbritannia. Spanskesyken slo til i tre bølger: sommerepidemien 1918, høstepidemien og vinterepidemien 1918-1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det var flest menn som ble smittet, og personer mellom 20 og 40 år. Det forklares med at menn i arbeidsfør alder var i kontakt med flere mennesker, og dermed også potensielle smittebærere. Lenge ble det antatt at Spanskesyken rammet likt, uavhengig av sosial bakgrunn. Men nyere forskning har vist at Spanskesyken rammet hardere i fattigere områder enn i mer velstående. Samfunnsgeografen Svenn Erik Mamelund har blant annet brukt folketellinger i Oslo byarkiv for å sammenligne demografiske forhold på Frogner og Grønland, og funnet at det var betydelig høyere dødelighet blant arbeiderklassen som følge av epidemien enn det var i middelklassen og borgerskapet.

«Den spanske dødsepidemi»

Epidemien gjorde et påfallende sterkt inntrykk på befolkningen, og den uhyggelige stemningen som preget hele samfunnet hadde flere årsaker. Sykdommen spredde seg særdeles raskt, og en veldig stor andel av byens innbyggere mistet en eller flere av familiemedlemmer og venner. «Det er ikke længe mellem hver gang man hører: ‘Ja, nu er ogsaa han død. I forrige uke talte jeg med ham’», ble det skrevet i Dagbladet 29. oktober 1918. I mange tilfeller førte influensaen med seg alvorlige lungekomplikasjoner med et voldsomt forløp, som kunne føre til døden på svært kort tid. Dessuten var det spesielt unge personer som døde; aldersgruppen som vanligvis klarer seg best. I løpet av høsten 1918 begynte mange å omtale sykdommen som «svartedauen», og det gikk rykter om at de døde ble svarte i ansiktet. Mange mente at sykdommen lignet kolera, andre hevdet at den kunne utvikle seg til dysenteri.

Spanskesyken spredde seg på offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).
Spanskesyken spredde seg via offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).

Rykter og feilinformasjon ble spredd både mellom mennesker og gjennom media, og skapte mye frykt. Epidemien ble hyppig omtalt i pressen, til tider i et sensasjonspreget ordelag som ikke står tilbake for mange av dagens avisoverskrifter. «Den spanske dødsepidemi gaar sin ubønhørlige gang over landet. Ingen menneskelig magt kan længer stanse den.» Det er tittelen på artikkelen som sitatet over er hentet fra. Som svar på kritikken skrev overlege dr. Ingvar Ustvedt i Morgenavisen 5. november 1918 at «i det sidste [er] Ophidselsen kunstigt pustet op, dels af mere og mindre anonyme og derfor ansvarsløse Skriblere, dels av et Par Aviser, som søger en journalistisk Sukces i den uhyggelige Farsot og de sørgelige Dødsfald».

Skulle skoler og kinoer stenges?

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for ikke å tidsnok ha satt i gang tiltak for å begrense smittespredningen. Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker. Dette var allerede gjort mange andre steder i Norge, så vel som i andre land. Sunnhetskommisjonen på sin side, avviste påstanden om at stenging av ulike forsamlingslokaler ville ha noen som helst betydning i en storby. Smitten spredte seg over alt hvor mennesker møttes, enten det var i butikken, på kontoret eller på gaten. De viste også til at den første store epidemibølgen slo til i sommerferien, når både skoler, arbeidsplasser og mange forlystelseslokaler var stengt, og mange dessuten på ferieopphold utenfor byen. Skolene holdt imidlertid stengt i én uke fra slutten av oktober 1918.

Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).
Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).

Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om mulige tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelsene over på sunnhetskommisjonen. I stedet stilte de til disposisjon 50 000 kroner, som skulle utdeles til familier som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter som følge av at en eller flere av forsørgerne hadde dødd av spanskesyken.

Legevakt, hjemmepleie og sykebrennevin

Det var vanskelig å få legehjelp hjemme, og det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus for de som ble angrepet av spanskesyken. Det ble også organisert en hjelpekontor for hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.
Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.

Brennevin ble ofte brukt som medisin, også mot influensa. I 1916 ble det innført forbud mot kjøp av brennevin i Norge. Det var imidlertid mulig å få sprit på resept. Etter påtrykk fra legene ble det i kort periode åpnet for utskrivning av en halv flaske konjakk, whisky eller akevitt til hver husstand i landet. Utskrivningen av brennevin var populært, midt i forbudstiden, og ble i mange tilfeller misbrukt. Flere leger tjente store summer på svart betaling for utskrivning av brennevin.

Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. "Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme". Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).
Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. «Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme». Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret på humøret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).

Spanskesyken fortsatte i 1919, ikke så voldsomt som i 1918, men med en ny, kraftig bølge i februar og mars 1919. Sunnhetskommisjonen rapporterte om 806 dødsfall i 19118 og 312 i 1919 som følge av influensaepidemien. Nyere forskning har vist at det trolig var langt flere smittede og døde av spanskesyken enn samtiden registrerte, både som følge av manglende oversikt over faktisk smittede og over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen. Kanskje var det tre ganger så mange smittede som myndighetene trodde, og spanskesyken kan ha vært årsak i dobbelt så mange dødsfall som datiden antok. Det pågår fortsatt forskning på spanskesyken, for å forstå hvordan en pandemi sprer seg, hvem som først og fremst rammes, og hvorfor. Allerede i samtiden la man merke til det var yngre voksne som døde av spanskesyken, og lanserte en hypotese om at eldre mennesker som hadde gjennomlevd en influensaepidemi i årene 1890-1892 hadde utviklet immunitet. De siste tiårene har det vært forsket på spanskesykevirusets gener, i håp om å kunne lage en vaksine.

Kilder:
Dagbladet 29. oktober 1918
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1919-1920: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1918»
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1920-1921: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1919»
Helserådet, Administrasjonen, hovedarkivet OBA/A-20079/D/Di
Morgenavisen 5. november 1918
Stadsfysikus, journalsaker 1918. OBA/A-20188/D

Litteratur:
Borza, Tom. Spanskesyken i Norge 1918-1919 i Tidsskriftet Den norske legeforening
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken rammet sosialt skjevt i Samfunnsspeilet 1/2005
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken krevde 15 000 norske liv, www.ssb.no

Oslo Hospitals historie

Oslo Hospital i Gamlebyen i Oslo ble opprettet av kong Christian III i 1538 for å videreføre klostrenes tradisjonelle fattigomsorg etter reformasjonen. Til formålet ga han hospitalet fransiskanerklosteret «udj Opsloe». Klosterets bygninger ble overtatt av stiftelsen som kongen hadde opprettet, og har vært i bruk på samme sted til samme formål siden. Hospitalet drev sykehus og herberge for fattige og syke som ikke hadde familie til å a seg av dem, etter hvert bare for «verdig trengende». Hospitalet tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer som hadde bodd i Oslo. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige. De eldste fundasene viser et regelverk som harmonerer med det fra førreformatorisk tid.  Oslo Hospital ligger på grunnmurene av fransiskanerklosteret, hvor det holdt til siden opprettelsen i 1538. Inntekter fikk hospitalet fra gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Fra 1547 av var Oslo Hospital besitter av til sammen 267 gårder på Østlandet. Eldste jordeboksopptegnelser fra 1602 er de første bevarte siden Biskop Eysteins «Rødebok» på 1390-tallet. Mye av inntektene kom, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. I 1735 skrev biskop Hersleb en innberetning til kongen som førte til at jordegodset ble solgt på auksjon. Kapitalen ble satt til utlån, og fra 1736 var Oslo Hospital en betydelig finansinstitusjon. Regnskapene reflekterer overgangen til kapitaløkonomi, og alle skyldnere nevnes ved navn, gjeld og rente svart. Til sammen gir jordebøkene og regnskapene informasjon om gårder og mennesker som kom i berøring med hospitalet over hele Østlandet.

Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.
Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.

Det ble nå gode tider på hospitalet, og antallet lemmer var i en periode oppe i omkring hundre. Fundasene, saksarkivet og regnskapet avspeiler forholdet lemmene levet under og hvem de var. Innskrivningsprotokollene viser hva de hadde med seg av eiendeler når de kom, og auksjonsprotokollene forteller hva de eide når de forlot verden, og deres etterlatte eiendeler ble solgt. Etter hvert tok de kun i mot kvinner, og i senere tid ble hospitalet kalt Damehjemmet. Det ble endelig avviklet på begynnelsen av 2000-tallet.

Oslo Hospitals Kirke, fransiskanermunkenes opprinnelige klosterkirke, har tjent hospitalslemmene og sinnssykepasientene sammenhengende, riktignok har den brent ned flere ganger og vært bygget opp igjen. Kirken har hele tiden vært i Oslo hospitals eie, og driften av kirken som menighetskirke for Gamlebyen menighet var først aktuell da deler av Aker ble innlemmet i Christiania i 1859. Dagens kirke er fra 1796, bygget etter en totalbrann som ødela mange av de eldste hospitalsbygningene. Kirken har tjent som alminnelig menighetskirke fra byutvidelsen i 1859 til 2012, da kommunen sa opp leieavtalen. Regnskapene viser  inntekter i kirken og kirkegården, og hvem som har sittet i forskjellige kirkestoler. Forstanderens saksarkiv vil vise til den løpende driften av kirken. Den store gjenreisningen av kirken i 1796 har selvstendig detaljert regnskap med bilag og den store tilbakeføringen av kirken i 1938 er også godt dokumentert i arkivet. Den betydelige kirkegårdsdriften er godt dokumentert ved begravelsesprotokoller tilbake til 1855, og navn på begravede finnes i regnskapene tilbake til 1700-tallet. I 1961 overtok Oslo kommune driften av kirkegården.

Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.
Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.

I 1778 ble det åpnet en sinnssykeavdeling, et Dollhus her som andre steder i landet, som følge av reskript av 1776. Dette var først og fremst en oppbevaring av «afsindige», med 16 plasser. Dollhuset var ikke noe pleie- og helbredelsessted, men et forvaringssted for syke som var så vanskelige å ha med å gjøre at de ikke kunne være hjemme. Utover 1800-tallet vokste et mer humant syn på sinnssykdom frem, og Norges første sinnssykelov ble vedtatt i 1848. Dens opphavsmann var Herman Wedel Major, lege på Oslo Hospital fra 1847 til 1854. Driften av sinnssykehusene i Norge kom nå i mer regulerte former. All behandling og diagnose skulle nå føres i pasientprotokoller, det samme gjaldt bruk av straff og tvang, og en egen kontrollkommisjon skulle holde overoppsyn med sinnsykeasylet.

En annen meget profilert overlege var samfunnsdebattanten Johann Scharffenberg, som var ved hospitalet fra 1922 til 1941, og i en overgangsfase i 1945. Han undersøkte arvelighet blant kriminelle og omstreifere, og var forkjemper for tvangssterilisering. Han var også en av de sterkeste forkjempere for avholdssaken. Arkivet fra sinnsykehuset viser sammenhengende utvikling av norsk sinnsykepleie fra like etter Lov om sinnsykdom ble innført i 1848 til vår samtid, og gir belegg for arbeidet til Herman Wedel Major og Johan Scharffenberg.  Det psykiatriske sykehuset ble drevet frem til Helse Sør-Øst sa opp avtalen i 2010, og det ble så overtatt av Lovisenberg diakonale sykehus i 2011.

Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.
Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.

Den mangefasetterte virksomheten og lange tidsdybden i hospitalets liv er nedfelt i det omfattende arkivet. Arkivet omfatter Oslo Hospital, Sinnssykeasylet, Kirken og Kirkegården. Spredte, viktige dokumenter finnes fra 1644 av, dokumentasjonen blir jevnt fyldigere inntil den fra midten av 1700-tallet av er ganske komplett. På grunn av institusjonens rike historie og arkivets bredde og tidsdybde, har arkivet etter Oslo Hospital sjelden kulturhistorisk verdi og stor forskningsmessig interesse. Det eldste materialet er nå delvis sperret for bruk fordi det er skjørt. Pasientjournaler har 100 års klausul, men innsyn vil være gjenstand for saksbehandling da det er opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Videre er det en del opplysninger om pasienter i saksarkivet, som også må vurderes. For Oslo Hospital damehjemmet er det 60 års klausul på personinformasjon.

En rundtur i førkrigs-Europa

Av Øystein Eike

Hagearkitekt Eyvind Strøm foretok sommeren 1936 en rundtur i Europa for å studere parker og parkpolitikk. Turen gikk til Stockholm, Åbo, Helsingfors, Leningrad, Moskva, Berlin, Dresden, Praha, Nürnberg, Frankfurt am Main, Mainz, Köln, London og Newcastle. Beretningen han skrev er interessant av flere grunner.

Eyvind Strøm var ansatt ved Parkvesenet i Oslo som avdelingssjef for Planleggingskontoret. Selv om både Strøm og andre hadde klare formeninger om hva som var riktig parkpolitikk, har impulser fra utlandet utvilsomt hatt betydning for hvordan våre parker er blitt. Strøms idylliske parkekskursjoner står dessuten i en absurd kontrast til hva som ellers ulmet i siste halvdel av 30-tallets Europa. Noen få år senere var det ingen som besøkte Leningrad, Moskva, Berlin, Nürnberg eller Dresden for å studere barns lek mellom parkenes blomsterbed.

Sommerlig idyll utenfor Helsingfors. Fotograf: Eyvind Strøm.
Sommerlig idyll utenfor Helsingfors. Fotograf: Eyvind Strøm.

Hele reiseberetningen til Eyvind Strøm

En by i støpeskjeen

Stor-Oslo var under planleggelse fra mellomkrigstiden. I 1934 kom generalplanen, som trakk opp de store linjene for byveksten. Byborgerens viktigste behov var identifiserte, og byplanen skulle løfte bybefolkning ut av skitten, usunnheten og trangboddheten. Men det var begrensede arealer som var disponible. Forkjemperne for parkene måtte argumentere for sitt syn. Det var i dette ærend Strøm dro på rundtur i Europa. Han skulle studere hvordan parker, grøntanlegg og idrettsplasser ble anlagt i moderne storbyer.

Parkårer var en kjepphest for Strøm. Han var opptatt av å videreføre og styrke den ideen som bygartner Marius Røhne for lengst hadde lansert, og som hadde fått sitt gjennomslag i generalplanen av 1934, nemlig at byen skulle ha store sammenhengende parkanlegg som strakte seg ut av bykjernen mot Nordmarka. Planene ble egentlig aldri fullt ut realisert.

Et annet ideal for både Strøm og Røhne var å utnytte grøntområdenes naturlige former, uten for mye frisering. Noe forenklet kan man si at Strøm i sin reiseberetning uttrykker beundring for russernes og tyskernes planlegging, tyskernes håndverk og hagekunnskap og engelskmennenes utvungne parkkultur.

Foto fra Moskva, tatt av Eyvind Strøm.
«Fra den gamle sentrale kultur- og hvilepark. Til høire promenade langs elven. Til venstre plass hvor barna lærer trafikkultur», lyder teksten til Eyvind Strøms foto fra Moskva.

”Det var imponerende å se med hvilken interesse man i alle land gikk inn for folkets fysiske opdragelse som en samfundssak av første rang”, oppsummerte Strøm. Med dagens ører klinger dette som en uhyggelig hyllest til 30-tallets militaristiske og totalitære bevegelser. Dette var imidlertid kjente toner nærmest overalt i den industrialiserte verden, og må også ses på bakgrunn av de ulempene som den enorme byveksten i løpet av industrialiseringen hadde ført med seg.

Dresden før Ragnarok. Sauene "klipper" gresset. Fotograf: Eyvind Strøm.
Dresden før Ragnarok. Sauene «klipper» gresset. Fotograf: Eyvind Strøm.
Sovjetunionen

Under besøkene i Leningrad og Moskva fikk Strøm et første møte med russernes ”kultur- og hvilepark”. Den hadde tre funksjoner, både rekreasjon, underholdning og opplysning. Etter Strøms opplysninger var disse parkene fulle av offentlige virksomheter og funksjonærer. Her kunne man ikke bare hvile seg eller drive idrett, men også finne veiledning og undervisning i forskjellige fag, samt få legekonsultasjoner. Strøm observerte at russerne arbeidet ”efter rasjonelle metoder samfundspolitisk og byplanmessig sett […], men de parktekniske ting er dårlige og tildels under enhver kritikk”.

Tyskland

”Kanskje enda mere i Tyskland enn ellers i Europa er folkets fysiske opdragelse et av de viktigste samfundsspørsmål”, fastslo Strøm. Inntrykkene han formidlet stemmer godt overens med det vi kjenner fra Tyskland fra denne tiden. Det ble opprettet mange og store friområder. Opparbeidelsen av disse områdene var gjerne utført som sysselsettingstiltak. Resultatet var ifølge Strøm en unødvendig omforming av landskapet. En interessant observasjon var at man lot sauer beite i parkene. Slik holdt man gresset nede, samtidig som de bidro til å holde Tyskland selvforsynt med ull.
Det var et Tyskland som vokste i styrke og selvtillit Strøm var vitne til. Han lot seg imponere av OL-anleggene i Berlin, ”et imponerende skue og såvel arkitektonisk som havekunstnerisk et overdådig kunstverk, som bare mektige nasjoner kan makte å fremstille”. I Nürnberg fikk han bl.a. anledning til å se Luitpoldarena, hvor nazistene avholdt sine pompøse og uhyggelige partikongresser og parader.

England

Strøm hadde nok mest beundring for de engelske parkene. Parkene var landskaper med mye naturlig vegetasjon. Også her beitet sauer og kyr, men mest for landskapsforestillingens del. Få inngrep i landskapet, velholdte gressplener og høy parkkultur, tiltalte Strøm.

Foto fra Eyvind Strøms studietur.

Kilder:
Arkivet etter Park- og idrettsvesenet, A-20145/DC12/5-

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider

Ti på topp kilder til slektsforskning i Aker

Oslo byarkiv forvalter materiale fra dagens Oslo, tidligere Kristiania og Aker. Mange som leter etter slekta si finner ut at adressen de søker på et tidspunkt lå i Aker, og ikke i Oslo som man kanskje trodde. I utstrekning var Aker i utgangspunktet 27 ganger større enn Oslo der den lå og omkranset byen. Grensen mellom de to kommunene endret seg flere ganger, og store deler av Aker innbyggerne bodde i byens forsteder som gradvis ble innlemmet i byen. Ved sammenslåingen i 1948 var det 133 000 innbyggere i Aker som ble Osloboere. Landkommunen var blitt slukt av byen, og de som hadde jobbet for å bevare Aker som en grønn oase med bondegårder og villastrøk måtte gi tapt. Uten sammenslåingen hadde ikke Oslo vært i stand til å løse bolig- og plassproblemene som vokste frem med den stadig økende befolkningen. Omveltningen fra bygd til by startet raskt, noe den kraftige veksten i drabantbyer på 1950-tallet er et tydelig tegn på.

Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952
Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952

Les mer om Aker i Tobias 1 og 2/2008

De to kommunene har hele tiden hatt hver sin administrasjon, og arkivmaterialet er derfor delt. Det er mye likt som finnes bevart, men også noe er ulikt. I denne artikkelen vil vi gi en ti på topp liste over kjente og kanskje hittil ukjente slektshistoriske kilder i Aker.

  1. Manntall og folketellinger

Det er bevart to bokser med Manntallslister fra Aker for perioden 1832-36 og 1840-43. Listene er tatt opp rodevis. Årene 1834, 1840, 1841 og 1842 ligger digitalt på Byarkivets sine hjemmesider.

Det ble holdt kommunale folketellinger for Aker i perioden 1917-1939. Tellingsårene var 1917, 1918, 1921, 1923, 1926, 1935 og 1939. I 1917 og 1918 er tellingene ordnet etter roder. De senere tellingene er ordnet alfabetisk etter adresse de fire kretsene Ullern, Vestre Aker, Østre Aker og Nordstrand.  Veiledning til å finne frem i materialet gis på Byarkivets lesesal. Fra 1939 og frem til 1948, hvor kommunen ble slått sammen med Oslo, ble det ikke holdt kommunale folketellinger i Aker.

  1. Inn- og utflyttingsprotokoller

Det finnes inn- og utflyttingsprotokoller for Østre- og Vestre Aker for perioden 1901-1917.

I perioden 1860 til 1901 var det i hovedsak fri innflytting, også fra utlandet. Den store masseinnvandringen av svensker skjedde i hovedsak i denne perioden. Fra 1901 skulle derimot både innenlands- og utenlands flytting meldes.

  1. Adressebøker

Adressebøkene er nyttig som kilde for å finne frem i folketellingene. For Aker finnes det adressebøker fra perioden 1916-38, og fra 1948 og fremover etter sammenslåingen med Oslo. Bøkene ligger på Digitalarkivet.

  1. Adressekortregister/Villaregister

Mange av bostedene i Aker er kun referert til med villanavn, og kan derfor være vanskelig å finne i de kommunale folketellingene. Som en god hjelp finnes det et eiendomsregister som er sortert etter eiendommens navn. På kortene er det informasjon om gateadresse, postadresse, valgkrets, ligningskrets, tellingskrets, skolekrets, og innimellom eier. Gårds- og bruksnummer står også oppgitt.

  1. Aker fattigvesen

Arkivet etter Aker fattigvesen inneholder et rikt materiale som gir innblikk i enkeltpersoners skjebne gjennom hjemstavnsforhør, protokoller over understøttede, klientjournaler etc. i perioden fra 1810 til 1948. Arkivet ble sammen med arkivet fra Kristiania fattigvesen i 2012 en del av Unescos nasjonale «Memory of the World-register». Arkiver på denne listen er regnet som spesielt verneverdig, unike i sitt slag, og av nasjonal og internasjonal betydning.

Gamlebyen var utskilt som et eget fattigdistrikt etter de gamle grensene til Oslo Hospital, et område strekker seg så langt som til Mortensrud. Personene som bodde i dette området finnes det ikke informasjon om i Aker Fattigvesen, men i perioden 1805-1858 kan det finnes i arkivet fra Formannskapet i Oslo (Gamlebyen).

  1. Skattemanntall

De eldste Skattemanntallene som er bevart fra Aker er fra 1835, i tillegg er det noe bevart fra 1840- og 50-tallet. Ellers finnes det skattemanntall fra 1892 og frem til 1948.

Skattemanntallene gir opplysninger om hvem som eier, og etter 1831, også en del opplysninger om hvem som bor på de forskjellige eiendommene og adressene. For det andre gir skattemanntallene opplysninger om personers inntekts- og formuesforhold, men man skal være klar over at langt fra alle var pålagt å betale skatt.

  1. Valgmanntall

Det er delvis bevart valgmanntall for de ulike sognene i Aker for perioden 1912-1947. Manntallene er sortert etter valgkrets, og etternavn. Manntallene gir i tillegg opplysninger om hvor de stemmeberettigede bodde på det tidspunktet det var valg.

  1. Fødselsmeldinger

I arkivet fra Helserådet i Aker er det bevart fødselsmeldinger for perioden 1902-1947. Meldingene er ordnet etter dato og inneholder opplysninger om mors og fars navn, bosted, gift/ugift, tidligere fødsler, mors helsetilstand etc. Alle jordmødre og sykehus var pålagt å melde fødsler inn til Helserådet, og de ble innført som et ledd i arbeidet med å få bukt med den høye barnedødeligheten.

Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
  1. Dødsfall

I arkivet fra Helserådet i Aker finnes det to protokoller over anmeldte døde som strekker seg fra 1915-1938. Her står det opplysninger om stilling, dødssted, bosted, sykdom, og legens navn. Materialet ble blant annet benyttet i statistisk øyemed, og sykdommene ble kategorisert.

  1. Skolearkiv
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925

Byarkivet har mottatt arkiv fra flere tidligere Aker-skoler og disse kan være en god kilde til å finne barn man søker opplysninger om. Det er veldig varierende hva som er bevart fra de ulike skolene, men materiale av personhistorisk art som finnes fra flere skoler er manntallsprotokoller, karakterprotokoller og fraværsprotokoller. Eksempler på Aker-skoler vi har materiale fra er Løren, Høybråten, Bygdøy og Grorud.

Skrevet av Unn Hovdhaugen, tidligere publisert i Disputten 3/2012