Kimer i klokker – en julefilm fra Oslo kinematografer

Av Øystein Eike

I 1951 fikk Oslo kinematografer produsert en film med tittelen Kimer i klokker. Handlingen er lagt til et vanlig 50-tallshjem, der barn, foreldre og besteforeldre går inn i julehøytiden med juletregang og julesanger. Filmen er lagt opp som en «sing-along», der teksten på julesangene ruller over lerretet slik at alle kan delta.

 

Planene om en sangforestilling for barn i forbindelse med julen, hadde eksistert siden før krigen, ifølge direktør Kristoffer Aamodt. Tanken var å ha opplesning av eventyr, og allsang, i tillegg til en film. Dette ville imidlertid bli for dyrt, og løsningen ble altså denne filmen, hvor man kunne synge sammen med skuespillerne.

På rollelista finner vi både Anne-Cath. Vestly og Øivind Johnssen. Sistnevnte, som vi husker fra utallige tippekamper fra England, begynte sin karriere som skuespiller ved Studioteateret, før han ble kommentator for NRK i 1959.

Forsiden av manuset til Kimer i klokker, 1951. Regi: Knut Vidnes.
Forsiden av manuset til Kimer i klokker, 1951. Regi: Knut Vidnes.

Oslo kinematografer sendte informasjon om filmen til landets kinoer, med tilbud om å kjøpe filmen for kr. 500,- pr. kopi. Dette tilbudet var det mange som slo til på, og bestillinger kom fra Steinkjer, Stavanger, Harstad, Nes, Trondheim, Sandnes, Hamar og en rekke andre kommunale kinoer.

Voss kommunale kinematografer måtte takke nei: «Me er interesserte i Jolefilmen. Diverre er det vanskeleg for oss å nytta ein film av dette slaget dersom den er på bokmål, då borna her lærer jolesongane på nynorsk. Me torer difor spørja om filmen er innspela på nynorsk. I fall den ikkje er det, kan det tenkjast at den vert det seinare?»

Oslo kinematografer lovte å undersøke om det var større interesse for en oversettelse, men det ser ikke ut til at det ble laget noen nynorskversjon av filmen. Men kinematografene fortsatte å selge Kimer i klokker til kinoene utenbys i flere år etterpå.

Nå kan både oslofolk og vossinger ta del i julesangen. Simsalabim!

Kilde:
Arkiv etter Kinematografene, A-20093/Da/L0027/0005

Spanskesyken i Kristiania

Av Maria Storhaug-Meyer og Øystein Eike

I 1918 og 1919 herjet Spanskesyken over hele verden. Spanskesyken var en av de dødeligste pandemier vi kjenner til, og tok livet av 50–100 millioner mennesker. Til sammenligning døde rundt 16 millioner militære og sivile som følge av krigshandlingene under 1. verdenskrig, som ble avsluttet i 1918. Det er uenighet blant forskere om hvor epidemien mest sannsynlig oppsto, men det var i alle fall ikke i Spania. Mens de krigførende landene ville skjule at det var brutt ut en alvorlig, smittsom sykdom, var det større åpenhet i det nøytrale Spania. Dermed ble den kjent som «den spanske syke».

En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.
En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.

Spanskesyken kommer til Kristiania

Norge og Kristiania ble også rammet. Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble smittet av Spanskesyken. Av dem døde hele 13 000 – 15 000, som følge av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Den 15. juni 1918 skal de første tilfellene av Spanskesyke ha oppstått i Kristiania. Smitten kom trolig sjøveis, fra Storbritannia. Spanskesyken slo til i tre bølger: sommerepidemien 1918, høstepidemien og vinterepidemien 1918-1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det var flest menn som ble smittet, og personer mellom 20 og 40 år. Det forklares med at menn i arbeidsfør alder var i kontakt med flere mennesker, og dermed også potensielle smittebærere. Lenge ble det antatt at Spanskesyken rammet likt, uavhengig av sosial bakgrunn. Men nyere forskning har vist at Spanskesyken rammet hardere i fattigere områder enn i mer velstående. Samfunnsgeografen Svenn Erik Mamelund har blant annet brukt folketellinger i Oslo byarkiv for å sammenligne demografiske forhold på Frogner og Grønland, og funnet at det var betydelig høyere dødelighet blant arbeiderklassen som følge av epidemien enn det var i middelklassen og borgerskapet.

«Den spanske dødsepidemi»

Epidemien gjorde et påfallende sterkt inntrykk på befolkningen, og den uhyggelige stemningen som preget hele samfunnet hadde flere årsaker. Sykdommen spredde seg særdeles raskt, og en veldig stor andel av byens innbyggere mistet en eller flere av familiemedlemmer og venner. «Det er ikke længe mellem hver gang man hører: ‘Ja, nu er ogsaa han død. I forrige uke talte jeg med ham’», ble det skrevet i Dagbladet 29. oktober 1918. I mange tilfeller førte influensaen med seg alvorlige lungekomplikasjoner med et voldsomt forløp, som kunne føre til døden på svært kort tid. Dessuten var det spesielt unge personer som døde; aldersgruppen som vanligvis klarer seg best. I løpet av høsten 1918 begynte mange å omtale sykdommen som «svartedauen», og det gikk rykter om at de døde ble svarte i ansiktet. Mange mente at sykdommen lignet kolera, andre hevdet at den kunne utvikle seg til dysenteri.

Spanskesyken spredde seg på offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).
Spanskesyken spredde seg via offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).

Rykter og feilinformasjon ble spredd både mellom mennesker og gjennom media, og skapte mye frykt. Epidemien ble hyppig omtalt i pressen, til tider i et sensasjonspreget ordelag som ikke står tilbake for mange av dagens avisoverskrifter. «Den spanske dødsepidemi gaar sin ubønhørlige gang over landet. Ingen menneskelig magt kan længer stanse den.» Det er tittelen på artikkelen som sitatet over er hentet fra. Som svar på kritikken skrev overlege dr. Ingvar Ustvedt i Morgenavisen 5. november 1918 at «i det sidste [er] Ophidselsen kunstigt pustet op, dels af mere og mindre anonyme og derfor ansvarsløse Skriblere, dels av et Par Aviser, som søger en journalistisk Sukces i den uhyggelige Farsot og de sørgelige Dødsfald».

Skulle skoler og kinoer stenges?

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for ikke å tidsnok ha satt i gang tiltak for å begrense smittespredningen. Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker. Dette var allerede gjort mange andre steder i Norge, så vel som i andre land. Sunnhetskommisjonen på sin side, avviste påstanden om at stenging av ulike forsamlingslokaler ville ha noen som helst betydning i en storby. Smitten spredte seg over alt hvor mennesker møttes, enten det var i butikken, på kontoret eller på gaten. De viste også til at den første store epidemibølgen slo til i sommerferien, når både skoler, arbeidsplasser og mange forlystelseslokaler var stengt, og mange dessuten på ferieopphold utenfor byen. Skolene holdt imidlertid stengt i én uke fra slutten av oktober 1918.

Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).
Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).

Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om mulige tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelsene over på sunnhetskommisjonen. I stedet stilte de til disposisjon 50 000 kroner, som skulle utdeles til familier som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter som følge av at en eller flere av forsørgerne hadde dødd av spanskesyken.

Legevakt, hjemmepleie og sykebrennevin

Det var vanskelig å få legehjelp hjemme, og det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus for de som ble angrepet av spanskesyken. Det ble også organisert en hjelpekontor for hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.
Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.

Brennevin ble ofte brukt som medisin, også mot influensa. I 1916 ble det innført forbud mot kjøp av brennevin i Norge. Det var imidlertid mulig å få sprit på resept. Etter påtrykk fra legene ble det i kort periode åpnet for utskrivning av en halv flaske konjakk, whisky eller akevitt til hver husstand i landet. Utskrivningen av brennevin var populært, midt i forbudstiden, og ble i mange tilfeller misbrukt. Flere leger tjente store summer på svart betaling for utskrivning av brennevin.

Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. "Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme". Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).
Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. «Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme». Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret på humøret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).

Spanskesyken fortsatte i 1919, ikke så voldsomt som i 1918, men med en ny, kraftig bølge i februar og mars 1919. Sunnhetskommisjonen rapporterte om 806 dødsfall i 19118 og 312 i 1919 som følge av influensaepidemien. Nyere forskning har vist at det trolig var langt flere smittede og døde av spanskesyken enn samtiden registrerte, både som følge av manglende oversikt over faktisk smittede og over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen. Kanskje var det tre ganger så mange smittede som myndighetene trodde, og spanskesyken kan ha vært årsak i dobbelt så mange dødsfall som datiden antok. Det pågår fortsatt forskning på spanskesyken, for å forstå hvordan en pandemi sprer seg, hvem som først og fremst rammes, og hvorfor. Allerede i samtiden la man merke til det var yngre voksne som døde av spanskesyken, og lanserte en hypotese om at eldre mennesker som hadde gjennomlevd en influensaepidemi i årene 1890-1892 hadde utviklet immunitet. De siste tiårene har det vært forsket på spanskesykevirusets gener, i håp om å kunne lage en vaksine.

Kilder:
Dagbladet 29. oktober 1918
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1919-1920: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1918»
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1920-1921: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1919»
Helserådet, Administrasjonen, hovedarkivet OBA/A-20079/D/Di
Morgenavisen 5. november 1918
Stadsfysikus, journalsaker 1918. OBA/A-20188/D

Litteratur:
Borza, Tom. Spanskesyken i Norge 1918-1919 i Tidsskriftet Den norske legeforening
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken rammet sosialt skjevt i Samfunnsspeilet 1/2005
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken krevde 15 000 norske liv, www.ssb.no

Oslo Hospitals historie

Oslo Hospital i Gamlebyen i Oslo ble opprettet av kong Christian III i 1538 for å videreføre klostrenes tradisjonelle fattigomsorg etter reformasjonen. Til formålet ga han hospitalet fransiskanerklosteret «udj Opsloe». Klosterets bygninger ble overtatt av stiftelsen som kongen hadde opprettet, og har vært i bruk på samme sted til samme formål siden. Hospitalet drev sykehus og herberge for fattige og syke som ikke hadde familie til å a seg av dem, etter hvert bare for «verdig trengende». Hospitalet tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer som hadde bodd i Oslo. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige. De eldste fundasene viser et regelverk som harmonerer med det fra førreformatorisk tid.  Oslo Hospital ligger på grunnmurene av fransiskanerklosteret, hvor det holdt til siden opprettelsen i 1538. Inntekter fikk hospitalet fra gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Fra 1547 av var Oslo Hospital besitter av til sammen 267 gårder på Østlandet. Eldste jordeboksopptegnelser fra 1602 er de første bevarte siden Biskop Eysteins «Rødebok» på 1390-tallet. Mye av inntektene kom, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. I 1735 skrev biskop Hersleb en innberetning til kongen som førte til at jordegodset ble solgt på auksjon. Kapitalen ble satt til utlån, og fra 1736 var Oslo Hospital en betydelig finansinstitusjon. Regnskapene reflekterer overgangen til kapitaløkonomi, og alle skyldnere nevnes ved navn, gjeld og rente svart. Til sammen gir jordebøkene og regnskapene informasjon om gårder og mennesker som kom i berøring med hospitalet over hele Østlandet.

Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.
Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.

Det ble nå gode tider på hospitalet, og antallet lemmer var i en periode oppe i omkring hundre. Fundasene, saksarkivet og regnskapet avspeiler forholdet lemmene levet under og hvem de var. Innskrivningsprotokollene viser hva de hadde med seg av eiendeler når de kom, og auksjonsprotokollene forteller hva de eide når de forlot verden, og deres etterlatte eiendeler ble solgt. Etter hvert tok de kun i mot kvinner, og i senere tid ble hospitalet kalt Damehjemmet. Det ble endelig avviklet på begynnelsen av 2000-tallet.

Oslo Hospitals Kirke, fransiskanermunkenes opprinnelige klosterkirke, har tjent hospitalslemmene og sinnssykepasientene sammenhengende, riktignok har den brent ned flere ganger og vært bygget opp igjen. Kirken har hele tiden vært i Oslo hospitals eie, og driften av kirken som menighetskirke for Gamlebyen menighet var først aktuell da deler av Aker ble innlemmet i Christiania i 1859. Dagens kirke er fra 1796, bygget etter en totalbrann som ødela mange av de eldste hospitalsbygningene. Kirken har tjent som alminnelig menighetskirke fra byutvidelsen i 1859 til 2012, da kommunen sa opp leieavtalen. Regnskapene viser  inntekter i kirken og kirkegården, og hvem som har sittet i forskjellige kirkestoler. Forstanderens saksarkiv vil vise til den løpende driften av kirken. Den store gjenreisningen av kirken i 1796 har selvstendig detaljert regnskap med bilag og den store tilbakeføringen av kirken i 1938 er også godt dokumentert i arkivet. Den betydelige kirkegårdsdriften er godt dokumentert ved begravelsesprotokoller tilbake til 1855, og navn på begravede finnes i regnskapene tilbake til 1700-tallet. I 1961 overtok Oslo kommune driften av kirkegården.

Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.
Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.

I 1778 ble det åpnet en sinnssykeavdeling, et Dollhus her som andre steder i landet, som følge av reskript av 1776. Dette var først og fremst en oppbevaring av «afsindige», med 16 plasser. Dollhuset var ikke noe pleie- og helbredelsessted, men et forvaringssted for syke som var så vanskelige å ha med å gjøre at de ikke kunne være hjemme. Utover 1800-tallet vokste et mer humant syn på sinnssykdom frem, og Norges første sinnssykelov ble vedtatt i 1848. Dens opphavsmann var Herman Wedel Major, lege på Oslo Hospital fra 1847 til 1854. Driften av sinnssykehusene i Norge kom nå i mer regulerte former. All behandling og diagnose skulle nå føres i pasientprotokoller, det samme gjaldt bruk av straff og tvang, og en egen kontrollkommisjon skulle holde overoppsyn med sinnsykeasylet.

En annen meget profilert overlege var samfunnsdebattanten Johann Scharffenberg, som var ved hospitalet fra 1922 til 1941, og i en overgangsfase i 1945. Han undersøkte arvelighet blant kriminelle og omstreifere, og var forkjemper for tvangssterilisering. Han var også en av de sterkeste forkjempere for avholdssaken. Arkivet fra sinnsykehuset viser sammenhengende utvikling av norsk sinnsykepleie fra like etter Lov om sinnsykdom ble innført i 1848 til vår samtid, og gir belegg for arbeidet til Herman Wedel Major og Johan Scharffenberg.  Det psykiatriske sykehuset ble drevet frem til Helse Sør-Øst sa opp avtalen i 2010, og det ble så overtatt av Lovisenberg diakonale sykehus i 2011.

Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.
Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.

Den mangefasetterte virksomheten og lange tidsdybden i hospitalets liv er nedfelt i det omfattende arkivet. Arkivet omfatter Oslo Hospital, Sinnssykeasylet, Kirken og Kirkegården. Spredte, viktige dokumenter finnes fra 1644 av, dokumentasjonen blir jevnt fyldigere inntil den fra midten av 1700-tallet av er ganske komplett. På grunn av institusjonens rike historie og arkivets bredde og tidsdybde, har arkivet etter Oslo Hospital sjelden kulturhistorisk verdi og stor forskningsmessig interesse. Det eldste materialet er nå delvis sperret for bruk fordi det er skjørt. Pasientjournaler har 100 års klausul, men innsyn vil være gjenstand for saksbehandling da det er opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Videre er det en del opplysninger om pasienter i saksarkivet, som også må vurderes. For Oslo Hospital damehjemmet er det 60 års klausul på personinformasjon.

En rundtur i førkrigs-Europa

Av Øystein Eike

Hagearkitekt Eyvind Strøm foretok sommeren 1936 en rundtur i Europa for å studere parker og parkpolitikk. Turen gikk til Stockholm, Åbo, Helsingfors, Leningrad, Moskva, Berlin, Dresden, Praha, Nürnberg, Frankfurt am Main, Mainz, Köln, London og Newcastle. Beretningen han skrev er interessant av flere grunner.

Eyvind Strøm var ansatt ved Parkvesenet i Oslo som avdelingssjef for Planleggingskontoret. Selv om både Strøm og andre hadde klare formeninger om hva som var riktig parkpolitikk, har impulser fra utlandet utvilsomt hatt betydning for hvordan våre parker er blitt. Strøms idylliske parkekskursjoner står dessuten i en absurd kontrast til hva som ellers ulmet i siste halvdel av 30-tallets Europa. Noen få år senere var det ingen som besøkte Leningrad, Moskva, Berlin, Nürnberg eller Dresden for å studere barns lek mellom parkenes blomsterbed.

Sommerlig idyll utenfor Helsingfors. Fotograf: Eyvind Strøm.
Sommerlig idyll utenfor Helsingfors. Fotograf: Eyvind Strøm.

Hele reiseberetningen til Eyvind Strøm

En by i støpeskjeen

Stor-Oslo var under planleggelse fra mellomkrigstiden. I 1934 kom generalplanen, som trakk opp de store linjene for byveksten. Byborgerens viktigste behov var identifiserte, og byplanen skulle løfte bybefolkning ut av skitten, usunnheten og trangboddheten. Men det var begrensede arealer som var disponible. Forkjemperne for parkene måtte argumentere for sitt syn. Det var i dette ærend Strøm dro på rundtur i Europa. Han skulle studere hvordan parker, grøntanlegg og idrettsplasser ble anlagt i moderne storbyer.

Parkårer var en kjepphest for Strøm. Han var opptatt av å videreføre og styrke den ideen som bygartner Marius Røhne for lengst hadde lansert, og som hadde fått sitt gjennomslag i generalplanen av 1934, nemlig at byen skulle ha store sammenhengende parkanlegg som strakte seg ut av bykjernen mot Nordmarka. Planene ble egentlig aldri fullt ut realisert.

Et annet ideal for både Strøm og Røhne var å utnytte grøntområdenes naturlige former, uten for mye frisering. Noe forenklet kan man si at Strøm i sin reiseberetning uttrykker beundring for russernes og tyskernes planlegging, tyskernes håndverk og hagekunnskap og engelskmennenes utvungne parkkultur.

Foto fra Moskva, tatt av Eyvind Strøm.
«Fra den gamle sentrale kultur- og hvilepark. Til høire promenade langs elven. Til venstre plass hvor barna lærer trafikkultur», lyder teksten til Eyvind Strøms foto fra Moskva.

”Det var imponerende å se med hvilken interesse man i alle land gikk inn for folkets fysiske opdragelse som en samfundssak av første rang”, oppsummerte Strøm. Med dagens ører klinger dette som en uhyggelig hyllest til 30-tallets militaristiske og totalitære bevegelser. Dette var imidlertid kjente toner nærmest overalt i den industrialiserte verden, og må også ses på bakgrunn av de ulempene som den enorme byveksten i løpet av industrialiseringen hadde ført med seg.

Dresden før Ragnarok. Sauene "klipper" gresset. Fotograf: Eyvind Strøm.
Dresden før Ragnarok. Sauene «klipper» gresset. Fotograf: Eyvind Strøm.
Sovjetunionen

Under besøkene i Leningrad og Moskva fikk Strøm et første møte med russernes ”kultur- og hvilepark”. Den hadde tre funksjoner, både rekreasjon, underholdning og opplysning. Etter Strøms opplysninger var disse parkene fulle av offentlige virksomheter og funksjonærer. Her kunne man ikke bare hvile seg eller drive idrett, men også finne veiledning og undervisning i forskjellige fag, samt få legekonsultasjoner. Strøm observerte at russerne arbeidet ”efter rasjonelle metoder samfundspolitisk og byplanmessig sett […], men de parktekniske ting er dårlige og tildels under enhver kritikk”.

Tyskland

”Kanskje enda mere i Tyskland enn ellers i Europa er folkets fysiske opdragelse et av de viktigste samfundsspørsmål”, fastslo Strøm. Inntrykkene han formidlet stemmer godt overens med det vi kjenner fra Tyskland fra denne tiden. Det ble opprettet mange og store friområder. Opparbeidelsen av disse områdene var gjerne utført som sysselsettingstiltak. Resultatet var ifølge Strøm en unødvendig omforming av landskapet. En interessant observasjon var at man lot sauer beite i parkene. Slik holdt man gresset nede, samtidig som de bidro til å holde Tyskland selvforsynt med ull.
Det var et Tyskland som vokste i styrke og selvtillit Strøm var vitne til. Han lot seg imponere av OL-anleggene i Berlin, ”et imponerende skue og såvel arkitektonisk som havekunstnerisk et overdådig kunstverk, som bare mektige nasjoner kan makte å fremstille”. I Nürnberg fikk han bl.a. anledning til å se Luitpoldarena, hvor nazistene avholdt sine pompøse og uhyggelige partikongresser og parader.

England

Strøm hadde nok mest beundring for de engelske parkene. Parkene var landskaper med mye naturlig vegetasjon. Også her beitet sauer og kyr, men mest for landskapsforestillingens del. Få inngrep i landskapet, velholdte gressplener og høy parkkultur, tiltalte Strøm.

Foto fra Eyvind Strøms studietur.

Kilder:
Arkivet etter Park- og idrettsvesenet, A-20145/DC12/5-

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider

Ti på topp kilder til slektsforskning i Aker

Oslo byarkiv forvalter materiale fra dagens Oslo, tidligere Kristiania og Aker. Mange som leter etter slekta si finner ut at adressen de søker på et tidspunkt lå i Aker, og ikke i Oslo som man kanskje trodde. I utstrekning var Aker i utgangspunktet 27 ganger større enn Oslo der den lå og omkranset byen. Grensen mellom de to kommunene endret seg flere ganger, og store deler av Aker innbyggerne bodde i byens forsteder som gradvis ble innlemmet i byen. Ved sammenslåingen i 1948 var det 133 000 innbyggere i Aker som ble Osloboere. Landkommunen var blitt slukt av byen, og de som hadde jobbet for å bevare Aker som en grønn oase med bondegårder og villastrøk måtte gi tapt. Uten sammenslåingen hadde ikke Oslo vært i stand til å løse bolig- og plassproblemene som vokste frem med den stadig økende befolkningen. Omveltningen fra bygd til by startet raskt, noe den kraftige veksten i drabantbyer på 1950-tallet er et tydelig tegn på.

Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952
Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952

Les mer om Aker i Tobias 1 og 2/2008

De to kommunene har hele tiden hatt hver sin administrasjon, og arkivmaterialet er derfor delt. Det er mye likt som finnes bevart, men også noe er ulikt. I denne artikkelen vil vi gi en ti på topp liste over kjente og kanskje hittil ukjente slektshistoriske kilder i Aker.

  1. Manntall og folketellinger

Det er bevart to bokser med Manntallslister fra Aker for perioden 1832-36 og 1840-43. Listene er tatt opp rodevis. Årene 1834, 1840, 1841 og 1842 ligger digitalt på Byarkivets sine hjemmesider.

Det ble holdt kommunale folketellinger for Aker i perioden 1917-1939. Tellingsårene var 1917, 1918, 1921, 1923, 1926, 1935 og 1939. I 1917 og 1918 er tellingene ordnet etter roder. De senere tellingene er ordnet alfabetisk etter adresse de fire kretsene Ullern, Vestre Aker, Østre Aker og Nordstrand.  Veiledning til å finne frem i materialet gis på Byarkivets lesesal. Fra 1939 og frem til 1948, hvor kommunen ble slått sammen med Oslo, ble det ikke holdt kommunale folketellinger i Aker.

  1. Inn- og utflyttingsprotokoller

Det finnes inn- og utflyttingsprotokoller for Østre- og Vestre Aker for perioden 1901-1917.

I perioden 1860 til 1901 var det i hovedsak fri innflytting, også fra utlandet. Den store masseinnvandringen av svensker skjedde i hovedsak i denne perioden. Fra 1901 skulle derimot både innenlands- og utenlands flytting meldes.

  1. Adressebøker

Adressebøkene er nyttig som kilde for å finne frem i folketellingene. For Aker finnes det adressebøker fra perioden 1916-38, og fra 1948 og fremover etter sammenslåingen med Oslo. Bøkene ligger på Digitalarkivet.

  1. Adressekortregister/Villaregister

Mange av bostedene i Aker er kun referert til med villanavn, og kan derfor være vanskelig å finne i de kommunale folketellingene. Som en god hjelp finnes det et eiendomsregister som er sortert etter eiendommens navn. På kortene er det informasjon om gateadresse, postadresse, valgkrets, ligningskrets, tellingskrets, skolekrets, og innimellom eier. Gårds- og bruksnummer står også oppgitt.

  1. Aker fattigvesen

Arkivet etter Aker fattigvesen inneholder et rikt materiale som gir innblikk i enkeltpersoners skjebne gjennom hjemstavnsforhør, protokoller over understøttede, klientjournaler etc. i perioden fra 1810 til 1948. Arkivet ble sammen med arkivet fra Kristiania fattigvesen i 2012 en del av Unescos nasjonale «Memory of the World-register». Arkiver på denne listen er regnet som spesielt verneverdig, unike i sitt slag, og av nasjonal og internasjonal betydning.

Gamlebyen var utskilt som et eget fattigdistrikt etter de gamle grensene til Oslo Hospital, et område strekker seg så langt som til Mortensrud. Personene som bodde i dette området finnes det ikke informasjon om i Aker Fattigvesen, men i perioden 1805-1858 kan det finnes i arkivet fra Formannskapet i Oslo (Gamlebyen).

  1. Skattemanntall

De eldste Skattemanntallene som er bevart fra Aker er fra 1835, i tillegg er det noe bevart fra 1840- og 50-tallet. Ellers finnes det skattemanntall fra 1892 og frem til 1948.

Skattemanntallene gir opplysninger om hvem som eier, og etter 1831, også en del opplysninger om hvem som bor på de forskjellige eiendommene og adressene. For det andre gir skattemanntallene opplysninger om personers inntekts- og formuesforhold, men man skal være klar over at langt fra alle var pålagt å betale skatt.

  1. Valgmanntall

Det er delvis bevart valgmanntall for de ulike sognene i Aker for perioden 1912-1947. Manntallene er sortert etter valgkrets, og etternavn. Manntallene gir i tillegg opplysninger om hvor de stemmeberettigede bodde på det tidspunktet det var valg.

  1. Fødselsmeldinger

I arkivet fra Helserådet i Aker er det bevart fødselsmeldinger for perioden 1902-1947. Meldingene er ordnet etter dato og inneholder opplysninger om mors og fars navn, bosted, gift/ugift, tidligere fødsler, mors helsetilstand etc. Alle jordmødre og sykehus var pålagt å melde fødsler inn til Helserådet, og de ble innført som et ledd i arbeidet med å få bukt med den høye barnedødeligheten.

Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
  1. Dødsfall

I arkivet fra Helserådet i Aker finnes det to protokoller over anmeldte døde som strekker seg fra 1915-1938. Her står det opplysninger om stilling, dødssted, bosted, sykdom, og legens navn. Materialet ble blant annet benyttet i statistisk øyemed, og sykdommene ble kategorisert.

  1. Skolearkiv
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925

Byarkivet har mottatt arkiv fra flere tidligere Aker-skoler og disse kan være en god kilde til å finne barn man søker opplysninger om. Det er veldig varierende hva som er bevart fra de ulike skolene, men materiale av personhistorisk art som finnes fra flere skoler er manntallsprotokoller, karakterprotokoller og fraværsprotokoller. Eksempler på Aker-skoler vi har materiale fra er Løren, Høybråten, Bygdøy og Grorud.

Skrevet av Unn Hovdhaugen, tidligere publisert i Disputten 3/2012

Aker eller Oslo?

Av Øystein Eike

Man skal ikke grave dypt i oslohistorien før man støter på et grense som idag ikke er så lett synlig, men som løper gjennom historien og kildene. Oslo og Aker var to ganske forskjellige kommuner som ble slått sammen til én fra 1. januar 1948. Aker var en landkommune, et herred, men etterhvert med stadig større forstads- og bymessige strøk. Faktisk var bebyggelsen inntil byen underlagt byens bygge- og reguleringsbestemmelser lenge før kommunene ble slått sammen. Forsker man på historie, enten det er personer eller eiendommer og steder, må man vite man skal lete: skal vi lete i Aker-arkiver eller Oslo-arkiver? Da trenger vi noen hjelpemidler.

Grensen

Fra 1624 til godt utpå 1800-tallet var byens utstrekning omtrent den samme. Byen hadde klare grenser, som man blant annet kan se på kartet til Patroclus von Hirsch og elevene ved den mathematiske skole fra 1794. Det er likevel verdt å merke seg at det nærmeste omlandet til byen, vest for Akerselva, var bymarka. Den var gitt av kongen til Christianias borgere i 1629. Bymarka lå i Aker. Selve sognekirken lå f.eks i bymarka, og de som bodde der sognet til Aker. Men borgerne som brukte marka og anla sine løkker der, tilhørte byen. Bruken og omsetningen av løkkene var administrert av byens myndigheter.

Den første større byutvidelsen kom ved en lov vedtatt i 1857, med virkning fra 1859. Da ble en del forsteder, liggende like utenfor bygrensen, overført til Christiania. Det gjaldt forsteder som Sagene, Grünerløkka, Grønland og Oslo, altså Gamlebyen.

Kartet viser ny grense mellom Christiania og Aker, vedtatt ved lov av 5. august 1857, og gjeldende fra 1. januar 1859. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.
Kartet viser ny grense mellom Christiania og Aker, vedtatt ved lov av 5. august 1857, og gjeldende fra 1. januar 1859. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.

Det ble utarbeidet kart i den forbindelse. Vi har kart over forstedene som ble innlemmet, med den nye grensen inntegnet. Det finnes et kart som kun viser den nye grensen, fra Grønlia til Bjølsen. Ikke minst har vi kartet til Næser fra 1860 som viser hele byen inkludert de nye bydelene.

Neste store utvidelse kom i 1878. Utvidelsen kom da særlig vestover, med Frogner og Majorstua. Men byen ble utvidet også nord og østover. Et kart fra 1900 viser godt hvor bygrensen gikk etter denne utvidelsen.

Utsnitt fra kart fra 1900, Kristiania oppmålingsvesen, som viser grensen mot Aker i sørvest fra 1878. Grensen var markert med 81 grensesteiner. Noen få dem finnes fortsatt.
Utsnitt fra kart fra 1900, Kristiania oppmålingsvesen, som viser grensen mot Aker i sørvest fra 1878. Grensen var markert med 81 grensesteiner. Noen få dem finnes fortsatt.

Grensen var etter dette nokså uforandret fram til sammenslåingen i 1948, med unntak av noen små endringer. Sjursøya ble overført fra Aker til Oslo i 1938. Etterstad, med OBOS-blokkene der, ble innlemmet i Oslo i 1946. Gårdene Fløisbonn og Ødegården gikk inn i Oppegård i 1947.

Gater, veier og adresser

Kart er nyttig for å få en grov oversikt over grensen mellom Kristiania/Oslo og Aker, og det finnes mange av dem. Men man må ofte bruke mye tid på å finne riktig sted på kartet og riktig kart for å finne ut om en bestemt adresse lå i Oslo eller Aker. Det finnes bedre hjelpemidler. De aller fleste «gatene» lå i byen, mens de aller fleste «veiene» lå i Aker. Ullevålsveien, Hegdehaugsveien og Akersveien er opplagte unntak, og det er langt flere, men man kan få en indikasjon på hvor man skal lete. Alle byens gateadresser er listet opp i de trykte skattetakstmatriklene. Finner man ikke en adresse her, ligger det som oftest i Aker. Noen veier begynner i byen, men fortsetter over bygrensen. Grefsenveien og Trondheimsveien er eksempler på det. Andre veier er selve grensen, slik som Kirkeveien mellom Trudvangveien og Ullevålsveien.

Grensen mellom Oslo og Aker gikk delvis langs Kirkeveien mellom 1878 og 1948. Bildet er fra 1934, før blokkene på Marienlyst ble oppført. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier.
Grensen mellom Oslo og Aker gikk delvis langs Kirkeveien mellom 1878 og 1948. Bildet er fra 1934, før blokkene på Marienlyst ble oppført. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier.

I Aker, som i andre landkommuner, var det ikke vanlig med adresser. Aker begynte riktignok forholdsvis tidlig med det, men fra 1920-tallet og bakover må man i hovedsak forholde seg til eiendomsnavn.

Så begynner alle komplikasjonene. Kristiania kommune var en stor eiendomsbesitter i Aker. Det var få tomter å bygge på innenfor bygrensa, og noen institusjoner ønsket man å legge ute på landet. Dermed kjøpte Kristiania tomter i andre kommuner. Det kunne være bade- og friluftsområder som Ingierstrand (Oppgård), Hvervenbukta (Aker) og Håøya (Frogn). Kommunale boligprosjekter kunne bli lagt til Aker, som for eksempel Ullevål hageby og Torshov. Sykehusanlegg trengte stor plass. Ullevål sykehus lå i Aker, Dikemark ble bygget i Asker. I arkivene etter Oslo/Kristiania kommune, finnes det mye dokumentasjon om disse eiendommene, også kart. Men i administrativ forstand hørte eiendommene til kommunen der de lå, f.eks Aker. Menneskene som bodde der betalte skatt til Aker, de ble talt opp i folketellingene og manntallene for Aker og det var vanligvis Aker kommune som regulerte området. Da er det arkivene etter Aker kommune man må lete i.

Det tok en stund før Oslo og Aker smeltet sammen, om de noen gang gjorde det. I kommunal admininstrasjon fortsatte man ofte å skille mellom de to. «Indre by» og «ytre by» fortsatte som to deler innen det som nå var én, felles kommuneadministrasjon.

En Kristiania-fortelling

Av Anette Walmann

Romanen Sult er en skildring av en ung manns desperate kamp for tilværelsen, hans kamp for det daglige brød, for arbeid og mot skammen som fulgte med det å ikke ha noen av delene. Men romanen er også en reise tilbake til 1880-tallets Kristiania. Hamsun skildrer gatemiljøer som i dag for lengst er jevnet med jorden, han navngir forretninger og bygninger og beskriver byens lyder og stemninger,- slik jeg-personen opplever dem.

Det var 1880-tallets Kristiania Knut Hamsun kjente. Han flyttet til byen første gang i 1880. Kristiania på 1880-tallet var en by i vekst. Med byutvidelsen i 1878 tok byen et sjumilssteg inn i storbyens rekker. Det var industrireising, tiltagende byggevirksomhet og økende tilflytting til byen.

Stemningsbilder fra byen

Jeg-personen i Sult skildrer lydene han hørte fra det lille kvistværelset han leide, rommet som er tapetsert med gamle numre av ”Morgenbladet”:

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fyldte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjængernes skridt og smældene fra kuskenes svøper.

Det var støyende ferdsel overalt. Omtrent klokken tolv begynte byen å komme på benene:

det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget op og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuerne i siden, gjorde mig liten og slap ubemærket forbi nogen bekjændte som hadde indtat et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret opover Slotsbakken og faldt i tanker.” (s. 16).

Et par ganger i løpet av romanen legger jeg-personen ut på noen lengre vandringer. Han skulle ikke gå lenger enn forbi St. Hanshaugen og til Sagene før omgivelsene fikk et mer landlig preg:

Jeg bevæget mig i stærk gang opover Ullevålsveien, forbi St. Hanshaugen, kom ut på åpne marker, ind i de trange, underlige gater ved Sagene, over tomter og akrer og befandt mig til sist på en landevei hvis ende jeg ikke kunde se. Her stoppet jeg op og besluttet mig til å vende om. Jeg var blit varm av turen og gikk sagte og meget nedtrykt tilbake. Jeg møtte to høivogner, kjørerne lå flate oppe i lassene og sang, begge barhodede, begge med runde, sorgløse ansigter (s. 33).

Sagene, Bjølsen og Torshov var blant områdene som ble innlemmet i byen med byutvidelsen i 1878. 

Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)
Youngstorget 1892, fotograf: AM, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/003)

Tomtegata og Vaterland

Under sitt første opphold i Kristiania bodde Hamsun i Tomtegaten 11 på Vaterland. Tomtegaten 11 blir beskrevet som huset med de to innganger:

Således kom vi ned til Tomtegaten. Kusken holder.
Jeg stiger ut av vognen i all hast, tankeløst, slapt, tung i hodet. Jeg går inn gjennom porten, kommer inn i en bakgård som jeg går tvers over, støter mot en dør som jeg åpner og går ind gjennem, og jeg befinder mig i en gang, et slags forværelse med to vinduer . Der står to kufferter, den ene ovenpå den andre, i den ene krok, og på langvæggen en gammel umalt sofabænk som det ligger et tæppe i. Tilhøire, i næste værelse hører jeg røster og barneskrik og ovenover mig, i anden etage, lyden av en jærnplate som det hamres på. Alt dette mærker jeg så snart jeg kommer ind.
Jeg går rolig tværs over værelset, bort til den motsatte dør, uten å skynde mig, uten tanke på flugt, åpner også den g kommer ut i Vognmandsgaten. Jeg ser opover huset som jeg just har passert igjennem og læser over døren: Beværtning & logi for reisende. (s. 104)

Jeg-personen oppholder seg stadig i Vaterlandsområdet og dette logihuset for reisende. Han ble stadig ”fastere og fastere bundet til denne beværtning, dette logihus for reisende hvor jeg hadde fåt bo trods min forkommenhet”. 

Vaterland var området mellom Jernbanetorget, Storgata og Akerselva. Opprinnelig var Vaterland en av byens forsteder, men i 1839 ble det innlemmet i byen. Dette var et område av blandet karakter. Med jernbanen begynte Vaterland å ta form som et sentrumsstrøk. Boliger måtte vike for butikker og herberger. Sosialt sett var Vaterland først og fremst et arbeiderstrøk, men ikke bare. Her bodde også flere hundre selvstendig næringsdrivende og dessuten enkelte embetsmenn. Allikevel var det forfall som preget Vaterland på 1800-tallet. Også de bedre områdene av strøket. De krokete og smale gatene var bebygd med småhus og enkle hytter av dårlig materiale.

Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.
Utsnitt av kart over Kristiania, år 1900. Utarbeidet av Kristiania oppmålingsvesen.

Jeg-personen i Sult beskriver utsikten fra vinduet i Tomtegata 11 (s. 131):

Jeg gikk til vinduet og så ut; mit vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte noen børn midt i den fattige gate; de kastet en tomflaske imellem sig og skrålte høit. Et flyttelass rullet langsomt forbi dem; det måtte være en fordreven familje som skiftet bopæl utenfor flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. På vognen lå sengklær og møbler, markstukne senger og komoder, rødmalte stoler med tre ben, matter jærnskrap, bliktøi. En liten pike, bare et barn, en riktig hæslig unge med forkjølet næse, sat oppe i lasset og holdt sig fast med sine stakkars blå hænder for ikke å tumle ned. Hun sat på en bundt av rædsomme, våte madrasser som børn hadde ligget på og så ned på de små som kastet tomflasken imellem sig….

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

I parker og portrom

Hvor det hadde gåt jevnt og regelmæssig nedover med mig hele tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å læse i når det blev mig for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut til kirkegårdene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet artikler for bladene (…) (s. 7)

Jeg-personen søker ut i parkene og til kirkegårdene for å få fred og ro til å skrive. Her kan han sitte forholdsvis uforstyrret på en benk. Han oppholder seg i Slottsparken, på Vor Frelsers gravlund og på Krist kirkegård ved Hammersborg. Slottsparken, Studenterlunden, St. Hanshaugen var utfartssteder og promenadestrøk for byens befolkning. Kirkegårdene bøy på en annen ro enn de offentlige parkene. På Krist kirkegård satt jeg-personen ”i al stilhet og døset i den våte luft, tænkte, halvsov og frøs”. 

St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)
St.Hanshaugen ca. 1892, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/U/002/058)

Kirkegårdene lå nær selve byen og var et sted byens løse fugler kunne skjule seg,- de var tilholdssted for løsgjengere og prostituerte. I parkene gikk det vakter som passet på at ro og orden ble overholdt. I Sult møter vi Parkvakten i Slottsparken:

En parkmand la sin hånd på min aksel og sa: De må ikke sitte og sove herinde. Nei, sa jeg og reiste mig straks. Og med ett slag stod atter min sørgelige stilling lyslevende for mine øine. (s. 24)

Å finne et tilholdssted for natten var en av jeg-personens store bekymringer. Å bli observert sovende på et offentlig sted var forbundet med stor skam og et tegn på hvor dårlig et var stelt med ham:

Jeg holdt mig en tidlang i Torvgaten, sat på trapperne, smuttet ind i portrummene når nogen kom forbi, stod og stirret tankeløst ind i de oplyste småboder hvor folk vimset om med varer og penger, til sist fandt jeg mig en lun plass bak en bordstabel mellem kirken og basarerne. (s. 44)

Flere ganger i løpet av romanen blir hovedpersonen vekket og tilsnakket av en konstabel som spør: Hvor bor De henne? De burde vel gå hjem nu?

Jeg-personen driver hvileløst og formålsløst rundt om i byen. Han oppholder seg i portrom, i parker og ved havna. Det nedlagte blikkenslagerverkstedet hvor han har fått lov til å oppholde seg, frister ikke. En natt blir han nødt til å melde seg som ”husvild” på rådstuen. Der kunne folk uten bosted få gratis opphold for natten. På Rådstuen, byens gamle rådhus, var det en reservert avdeling i arresten for ”husvilde.” Hovedpolitihuset og fengselsbygningen hadde siden juni 1866 ligget i Møllergata 19, mens det gamle rådhuset ble beholdt som bistasjon.

Matbilletter

Di vil mælle Dere nede hos jourhavende, sa konstabelen. Var det altså ingen formaliteter å gjennemgå! tænkte jeg rædd. Jeg kom ind i et stort rum nedenunder hvor tredive eller firti mennesker sat, alle husvilde. Og en for en blev de ropt op av protokollen, en for en fik de en billett til mat. Jourhavende sa stadig væk til konstabelen ved sin side: Fik han billet? Ja glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trænge et måltid. (s. 58). 

Matbilletter var en form for fattigunderstøttelse som ble brukt overfor ”mindre ordentlige Trængende, arbeidføre, friske Folk og i det Hele taget saadanne Personer, hvis Trang kan være tvivlsom”. Ved hjelp av understøttelse i form av naturalia, ønsket Fattigvesenet å kontrollere ”Understøttelsens Nødvendighet”. Matbilletten var en billett til et måltid middagsmat utlevert fra Arbeidsanstalten. Hver matbillett var en understøttelse på tolv øre fra fattigvesenet.

Verdig- og uverdig trengende

I et anfall av sinne over å ha blitt kalt ”tosk” av en konstabel som hadde vekket ham nede ved havna, har hovedpersonen følgende tilbakeholdte utbrudd:

Hvordan kunde det dog være at det slet ikke vilde lysne for meg? Var jeg kanskje ikke like så berettiget til å leve som hvemsomhelst anden, som antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen? Om jeg kanskje ikke hadde aksler som en rise og to svære armer å arbeide med, og om jeg kanskje ikke hadde søkt endog en vedhuggerplass i Møllergaten for å tjene mit daglige brød? Var jeg lat? Hadde jeg ikke søkt plasser og hørt forelæsninger og skrevet avisartikler og læst og arbeidet nat og dag som en gal mand? Og hadde jeg ikke levet som en gnier, spist brød og mælk når jeg hadde mæget, brød når jeg hadde lite og sultet når jeg ingenting hadde? Bodde jeg på hotell, hadde jeg en suite værelser i første etage? På et utloft bodde jeg, i et blikkenslagerværksted som Gud og hvermand hadde rømt ut av siste vinter fordi det snedde derind. (s. 50)

Utdraget er som en forsvarstale over jeg-personens egen forkommenhet. Han var ufortjent kommet i denne håpløse situasjonen og han var ikke arbeidsuvillig. Hamsun skildrer hovedpersonens skam over å bli tatt for å være husvild, løsgjenger og betler eller tigger. 

Løsgjengeri: Tilsidesættelse af den Pligt, som paahviler Samfundets Medlemmer til at søge lovlig Erhverv”. Salomonsens Konversasjonsleksikon fra 1894.

Fattigforsorgen på slutten av 1800-tallet skilte mellom verdige og uverdige trengende. Arbeidsføre og friske folk hadde, etter fattigloven av 1863, ikke rett til fattighjelp og måtte forsørge seg selv. Foreldreløse barn under 15 år, sinnsyke, gamle, vanføre og syke som ingenting hadde til livets opphold, kom i gruppen av verdig trengende som hadde rett til fattighjelp. Arbeidsløshet var ikke nedfelt i loven som en grunn til å få fattighjelp.

I 1900 ble fattiglovgivningen delt i to, med en ny fattiglov for de ”verdige trengende” og en løsgjengerlov for de ”uverdige”. Løsgjengerloven rammet de som ble regnet som arbeidsføre, men som ikke fulgte sin samfunnsplikt ”til at søge lovlig Erhverv”. Med løsgjengerloven kunne disse såkalte arbeidsuvillige dømmes til tvangsarbeid. På denne måten skulle man få bukt med de ”arbeidssky”.

Alle utdrag fra Sult er hentet fra Gyldendal Norsk Forlag 1954, 5. opplag 2009.

Kilder og litteratur:

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886
Statistiske Meddelelser angaaende Christiania By, 1894
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bind 3
Seip, Anne-Lise: Sosialhjelpstaten blir til

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Arkivet i tårnet

Oslo fikk sitt byarkiv i 1992, som avløste det gamle kommunearkivet fra 1914. I 1999 flyttet Byarkivet inn i nye lokaler i Maridalsveien 3. Leif Thingsrud, i mange år medarbeider i kommunearkivet og Byarkivet, og i perioder også fungerende kommunearkivar, skrev historien til Byarkivet i en artikkel i Tobias i 1999.

Arkivet i tårnet

Kommunearkivet og senere Byarkivet fikk nærmere seksti år i toppen av «Tobias-tårnet» i Rådhuset. Det var der en liten samling magistrats- og formannskapspapirer fikk vokse til en institusjon som ordner, bevarer og formidler dokumentasjon fra hele spekteret av Oslo kommunes virksomheter.

Av Leif Thingsrud

Fra den spede begynnelse under første verdenskrig var Kommunearkivet lagt under Formannskapets kontor. Og Formannskapet holdt til i Den Gamle Losjen helt til Rådhuset i Pipervika sto ferdig i 1939. Kommunens sentraladministrasjon, Magistraten, hadde derimot kontorer i Dittenkomplekset i Akersgata 55.

Arkivaren skal ordne arkiv

I Kommunearkivet var det én ansatt, Kommunearkivaren. Han het Stian Finne-Grønn og hadde halv stilling, som han kombinerte med en annen deltidsstilling; bestyrer på Oslo Bymuseum. Han var opprinnelig jurist, men etterhvert var det interessen for lokalhistorie og særlig slektshistorie som tok overhånd. Han utga blant annet Norsk Personalhistorisk Tidsskrift og trebindsverket Norske advokater og sakførere. I Kommunearkivet etterlot han seg store registre over eiendomsforholdene i Kristiania.

Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.
Losjebygningen på Grev Wedels plass var kommunelokale fra slutten av 1800-tallet til Rådhuset sto ferdig. Her holdt også kommunearkivet til. Fotograf: O.M. Væring. År: 1916. Oslo Museum.

Alt dette medførte selvsagt at det ikke ble så mye tid til arkivordning, og han fikk dermed ikke noen høy stjerne i kommunen. I 1927 ble det foreslått å dra inn stillingen og overlate til formannskapssekretæren å gjøre det nødvendigste arbeidet med arkivet. Det ble imidlertid ikke til at man sa opp Finne-Grønn, og i 1937 ble det satt ned en komité som skulle se på hva man skulle gjøre med Kommunearkivet. Bakgrunnen var nok dels misnøye med arkivsituasjonen i kommunen, dels at man var i ferd med å fullføre et rådhus hvor man som følge av byggets monumentale karakter hadde fått store arkivmagasiner i det ene tårnet.

Komitéen undersøkte byarkivene i Stockholm og København, men konkluderte med at man ikke ønsket noen stor institusjon lik disse. De foreslo likevel å ruste opp arkivet, men det var hensynet til kommunens administrasjoner som helt overskygget arkivets historiske og kulturelle betydning.

Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.
Stian Finne-Grønn var både kommunearkivar og direktør for Bymuseet. Fotograf: ukjent. År: ca. 1950. Oslo Museum.

Da Finne-Grønn gikk av for aldersgrensa i 1939, ble Kommunearkivet flyttet fra Formannskapets til Finansrådmannens avdeling, og arkivarstillingen ble lyst ut som hel stilling. Finansrådmann Hartmann mottok 44 søknader. Mange av dem var arkivansatte uten akademisk bakgrunn, andre hadde eksamener nok og skulle senere bli kjente historikere og arkivfolk, som Jens Arup Seip, Jakob Friis, Alf Kiil og Harald Hals II. I sin innstilling skrev Hartmann at «Det man trenger er en funksjonær som med fullt kjennskap til ordning av offentlige institusjoners arkiver kan forestå ordningen av alle de arkivsaker som de kommunale kontorer etterhvert avgir, først og fremst sørge for at alt som ikke har noen interesse å oppbevare blir kassert, og at resten blir ordnet og samlet og gjort tilgjengelig på en slik måte at det er lett for de administrasjoner som skal bruke arkivet og for fremtidige historikere å finne rede i stoffet.»

Søkerne var, i følge Hartmann, enten historikere med mangelfull arkiverfaring som lett kunne bli sittende der med egen forskning eller arkivfolk uten faglig ballast. Det var i hans øyne bare en søker som både hadde embedseksamen og solid praksis. Han het Ludvig Engeset og var arkivar i Statsarkivet i Oslo.

Avleveringer og utleveringer

Engeset tiltrådte arkivarstillingen 1. september 1939 og gikk straks igang med å ordne haugene med usortert materiale samt å forberede flyttingen fra Losjen til Rådhuset. Krigsutbruddet skapte imidlertid problemer. Både Losjen og Rådhustårnet ble tatt i bruk av Wehrmacht, og Engeset sto overfor den situasjonen at de grønnkledte både ville ha ham og arkivet ut av Losjen samtidig som de ikke fikk komme inn i Rådhuset. I juli 1940 kunne imidlertid flyttingen ta til, og i august samme år var de 1500 hyllemeterne på plass i tårnet. Det skulle straks bli mer. Utover vinteren kom det store avleveringer, delvis på grunn av at kommunale kontorer måtte avgi plass til tyskerne.

Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).
Det nye rådhuset ble tatt i bruk fra 1939, og kommunearkivet flyttet til Østre tårn. Fotoet er fra omtrent samme tid. Fotograf: Harstads forlag. (A-70091/Ua/0003/231).

Under okkupasjonen kom det også andre papirer til Kommunearkivet. Biskop Berggravs arkiv fikk plass der sammen med en masse hjemmefrontdokumenter. Og etter at radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941, ble tårnet etterhvert et knutepunkt for distribusjonen av illegale aviser. I 1943 var denne virksomheten på sitt mest hektiske og det var en stadig strøm av avisbud som kom og gikk. Fire-fem hundre aviser ble levert ut hver uke. Samtidig begynte opprullingen av den illegale pressen, og en dag i slutten av november kom ikke arkivaren på jobb. Han vandret i sprengkulde og en halv meter nysnø over svenskegrensa.

Før han dro hadde imidlertid Engeset sikret noen av de mest verdifulle arkivene i andre, mindre bombeutsatte magasiner. Dessuten hadde han foretatt et systematisk uordningarbeid som gjorde arkivet håpløst å finne fram i for andre enn ham selv og noen betrodde folk hos Finansrådmannen. Engeset kom tilbake som politioffiser i mai 1945 og allerede i begynnelsen av september var arkivet tilbake i sin skjønneste orden.

NS-administrasjonen rørte knapt arkivene, men kontoret og lesesalen ble brukt av NS’ funksjonærforening. De etterlot seg en snau meter med Germansk Budstikke og forskjellig annen nazilitteratur, som Engeset og senere arkivarer var pietetsfulle nok til å la bli stående i ei hylle i magasinet.

Men nye avleveringer skulle komme, ikke minst som følge av sammenslåingen mellom Oslo og Aker. Hele det gamle Aker-arkivet ble da overført til Kommunearkivet, men arkivaren ble ikke trukket inn i arbeidet med å planlegge de arkivmessige sidene av sammenslåingen av etatene. Arkivene ser ikke ut til å ha blitt ofret en tanke i denne omorganiseringen, annet enn når det gjaldt bemanning.

Kommunearkivet var en ren depotinstitusjon. Engeset ble aldri brukt som rådgiver i arkivspørsmål i etatene. Slike spørsmål ble helt fram til 1972 i stedet håndtert av kommunens rasjonaliseringskonsulent eller hos Finansrådmannen. Da Arne Strøm omkring 1960 laget den første felles arkivnøkkelen for Oslo kommune, var var han fullmektig der.

Fra arkiv til papirlager

I 1949 var Engeset seksti år og gikk av med pensjon. Stillingen ble lyst ut på samme måte som ti år tidligere, men det kom bare seks søknader. Administrasjonsrådmannen, som etter kommunesammenslåingen for en tid hadde blitt Kommunearkivarens overordnede, fant bare én kvalifisert søker, en arkivar ved Statsarkivet i Kristiansand. Men kommunesammenslåingen hadde skapt et problem: Det fantes en rekke overtallige funksjonærer, og disse hadde fortrinnsrett til de ledige stillingene. Formannskapet valgte derfor å se helt bort fra innstillingen og de faglige hensynene. De konstituerte i stedet en overtallig lønningskasserer som arkivar.

Wilhelm Petersen ble en pålitelig og arbeidssom kommunearkivar. Men han hadde ingen faglige forutsetninger til å kunne vurdere materialet verken med hensyn til proveniens eller bevaringsverdi. Nå hadde forsåvidt ikke proveniensprinsippet trengt helt igjennom i fagmiljøene heller. Også Engeset hadde i stor grad ordnet sakene i form av temasamlinger med navn som «Skolevesenet» og «Komitéer og utvalg». Verre var det at man ikke klarte eller forsøkte å skille Aker- og Oslomateriale. Og mens det i Arkivverket i tiden framover skulle skje en betydelig utviklig av arkivteorien, ble Kommunearkivet liggende i en slags bakevje hvor teori og faglig utvikling var helt fraværende.

Da Petersen gikk av med pensjon i 1971, kom etterfølgeren, Per Horgen, knapt inn gjennom døra i magasinet. De over fire kilometrene med hyller var nærmest fulle, og i tillegg sto det kartonger og kasser utover gulvene. Horgen og hans assistent så på materialet og fant at store mengder var åpenlyst uten varig verdi. De sorterte ut mange tonn regnskapsbilag og rutinekorrespondanse, og ikke noe tyder på at de kastet et ark for mye. Også i ettertid er det blitt fjernet flere tonn, men da i form av frasortering av dubletter og restopplag som har ligget i de forskjellige arkivene.

Første forsøk – tilbake i tralten

På 1960-tallet nådde Kommunearkivet et bunnpunkt. Det var blitt et lager av likt og ulikt, og blant historikere såvel som byens alminnelige befolkning var det komplett ukjent. Etatene avleverte det de selv hadde lyst til å bli kvitt, og noen skikkelig registrering av det avleverte materialet fant ikke sted.

Rent lønnsmessig ble arkivarstillingen tydelig neglisjert. Petersen fikk aldri noe lønnstillegg, og skrev til Finansrådmannen at det ikke inspirerte til noen særlig arbeidslyst. Da han gikk av, var det ikke mulig å få noen kvalifiserte søkere til stillingen.

Finansrådmannen var villig til å oppvurdere stillingen, og han la vekt på at man måtte få en mann som også kunne arbeide mot etatene med opplæring og veiledning. Han så imidlertid ikke noe behov for å trekke inn tyngre faglig kompetanse, og ved ansettelsen så man bort fra søkere med akademisk bakgrunn.

Per Horgen kom fra en avdelingssjefstilling ved Christiania Spigerverk, og hadde solid erfaring med arkivledelse. Han gikk straks igang med å forsøke å få en større bevissthet omkring arkivhåndteringen. Til hjelp med det daglige tilsynet med arkivet og til å ordne og katalogisere fikk han overført en sekretær fra Finansrådmannens kontor, Jahn Lillebo. Kommunearkivet fikk dermed for første gang to stillinger.

Horgen oppnådde imidlertid lite gjennom sine bestrebelser på å påvirke arkivdanningen i kommunen. Arkiv hadde generelt ingen særlig prioritet, og Finansrådmannen ga ham heller ikke den nødvendige støtten. Horgen resignerte og Kommunearkivet gled tilbake i sin gamle tralt med et kontorbudsjett som holdt til innkjøp av skrivepapir, penner, etiketter og lim, men ikke til noe mer.

Annet forsøk – kvalt av bydelsreformen

Neste kommunearkivar ble Marcia Berg i 1983. Hun kom fra arkivlederstillingen i Norad og hadde bakgrunn som arkivinstruktør. Hun lyktes bedre med å etablere kontakt med og en reell instruksjonsmyndighet overfor en del av kommunens virksomheter. Hun gikk dessuten aktivt ut for å markedsføre arkivet overfor offentlighet og historikermiljøet spesielt. Det resulterte i at lesesalsbesøket økte med gjennomsnittlig 20% i året. Og den veksten har fortsatt fram til idag.

Arbeidet med avleveringer og ordning av materiale ble også prioritert opp. Den eneste oversikten over Kommunearkivets innhold var to skuffer med kartotekkort, som spesifiserte en del av materialet, men som ikke fortalte hvor i magasinet det sto. Der var en grov oppstillingsplan eneste hjelp. Og en god del materiale fantes ikke i disse oversiktene i det hele tatt.

Marcia Berg anså situasjonen som prekært dårlig, og valgte å lage enkle dataregistre framfor tradisjonelle arkivkataloger. Det medførte at man straks fikk en helt annen oversikt over samlingen enn tidligere, men det skapte en mengde dobbeltarbeid når skikkelige kataloger senere skulle skrives. Og problemene med en mengde feilaktige klassifiseringer var en arv hun ikke fikk gjort noe med.

Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.
Kommunearkivar Marcia Berg studerer etterlatt arkivmateriale på et loft i Storgata i juni 1985. Foto: Oslo byarkiv.

I 1986 kom Byrådsreformen. Åtte rådmannsavdelinger, hver med sitt arkiv, ble erstattet av en samlet sentraladministrasjon med ett felles arkiv. Planleggingen av dette var krevende, blant annet fordi det i en kommune som tidligere ikke hadde hatt noen samlende arkivordning, var åtte til dels helt forskjellige arkivtradisjoner som støtte sammen. Arbeidet med å lage en felles mal for arkivarbeidet i Oslo kommune ledet til «Arkivordning i Oslo kommune», som kom høsten 1986.

Kommunearkivaren hadde imidlertid liten mulighet til å sette press på virksomhetene for å få bedret de daglige arkivrutinene, kassasjonspraksisen og avleveringsrutinene. Og den administrative ledelsen, Byrådet og Finansdirektøren, var opptatt med neste store reform, desentraliseringen til bydelsadministrasjoner.

Denne reformen skjedde uten at man skjelte til de arkivmessige hensynene. Planleggerne hadde knapt forståelse for at det i seks store etater, som for en stor del håndterte enkeltmenneskers problemer, fantes arkiver, og at disse ikke uten videre og ved egen hjelp kunne flyttes til de nye administrasjonene.

Restarkivene etter de desentraliserte etatene ble, som en ren midlertidig nødløsning, plassert i et helt utilfredsstillende lokale på Tveita. Og «Bydelenes dokumentasjonssenter», som dette ble kalt, ble nærmest en kasteball som ingen ville ta ansvaret for. I denne prosessen var Kommunearkivaren blitt ei «ryddepike» som ingen tok på alvor, og Marcia Berg sa opp sin stilling.

Tredje forsøk – ny æra

Etterhvert som situasjonen roet seg og Riksarkivaren også kom på banen, ble det vedtatt å legge Kommunearkivet og hele arkivsituasjonen i kommunen under lupen. En større utredning, skrevet av Kjell-Olav Masdalen fra Aust-Agder-arkivet, viste klart at hvis Oslo kommune skulle ha noen mulighet for å kunne få både en samlet styring av arkivsektoren og en mulighet for å kunne håndtere historisk dokumentasjon, måtte Kommunearkivet rustes kraftig opp. Og det måtte få nye og større lokaler.

Høsten 1991 ble Bjørn Bering ansatt som ny kommunearkivar, og i januar året etter ble Kommunearkivet og Bydelenes Dokumentasjonssenter slått sammen til Oslo byarkiv. Etter anmodning fra bystyrets kultur- og utdanningskomité la Byrådet høsten 1994 fram en opptrappingsplan for perioden 1995-1999. Planen er i hovedsak blitt fulgt opp og antallet stillinger har økt med en eller to i året fram til dagens atten. Byarkivet har blitt tillagt nye oppgaver, blant annet med systemansvaret for elektroniske arkivsystemer, og avleveringer av blant annet foto- og tegningsmateriale har ført med seg en kraftig økt arbeidsmengde.

I rådhustårnet fantes det stadig bare arbeidsplass til to personer, og Byarkivet måtte derfor flytte kontorene til Økernveien 11. De gamle arkivsakene og lesesalen ble værende igjen, men det var arbeidsmessig svært upraktisk samtidig som det nå ble stadig klarere at lesesalen, med sine seks plasser, var for liten.

Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets lesesal i Rådhuset hadde kun seks lesesalsplasser. Leif Thingsrud ekspederte bestillinger. Foto: Oslo byarkiv.

Masdalens undersøkelse hadde også avslørt behov for store avleveringer. Særlig innenfor helse- og skolesektoren var svært lite avlevert. Også i teknisk sektor var det mye gammelt ute på byen. Nye magasiner måtte skaffes, og løsningen ble Noras lagerbygg i Maridalsveien 3. Etter kort tid var arkivmengden der nesten like stor som i Rådhuset, og med den ulempen at sakene fikk lang vei fra hyllene til lesesalsgjestens bord. Men i det daglige var det avstanden fra kontorene i Økernveien 11 som ble det største problemet. Det kom stadig flere henvendelser i mye av materialet, og ofte måtte de besvares raskt.

Byrådet var oppmerksom på situasjonen, og fikk utredet behovet for å få samlet etaten i nye lokaler. I desember 1996 vedtok Bystyret at det skulle bygges et nytt Byarkiv i Maridalsveien 3. Sommeren 1998 startet byggearbeidene, og i juni 1999 ble kontorene flyttet. Deretter kom de forskjellige arkivmagasinene og siste åpningsdag på lesesalen i Rådhuset var 3. september. I slutten av måneden var lokalene tømt.

Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.
Byarkivets nybygg under oppføring vinteren 1998/1999. To etasjer med kontorer og publikumsarelaer ble bygget på toppen av det gamle mineralvannlageret til Nora i Maridalsveien 3. Foto: Oslo byarkiv.

Byarkivet vokste altså ut av rådhustårnet. Det ble for liten plass til såvel kontorer og arkivsaker som publikum. Men om arkivet i rådhustårnet ikke akkurat var noe utstillingsvindu for Oslos bevaring av sin historie og sin økonomiske og juridiske dokumentasjon, var arkivlokalene gode for sin tid. I 1939 var arkivlokaler nesten alltid plassert i kjellere, og mugg og sølvkre var ofte deres hyppigste gjester. Rådhustårnet var bygd som arkivmagasin og det var fuktsikkert og også etterhvert godt sikret mot brann og innsig av sot. Men temperaturen fløy opp og ned, og lufta ble ofte knusk tørr. Det tilfredsstiller derfor langt fra dagens krav, men det har i nærmere seksti år sikret de sentrale kommunale organenes hukommelse – og vi må kunne si: Tårnet har sikret det godt.

Kilder:

Utrykte – i Byarkivet

Finansrådmannens sakarkiv

Trykte

Ludvig Engeset: «Beretning om forholdene ved kommunearkivet fra 9. april 1940 til 8. mai 1945» i Tobias nr. 2/1995

Oslo kommune 1912 – 1947

Kommunale håndbøker

Rapport om arkivsituasjonen i Oslo kommune, Oslo 1991

Muntlige

Jahn Lillebo til forf. høsten 1986

Litteratur:

Leif Thingsrud: «Arkivet i Rådhustårnet» i St. Hallvard nr. 3/1987

Ett kart og to historier

Av Øystein Eike

Eldre kart er en svært verdifull kilde til kunnskap om byen. Stadskonduktør Christian Heinrich Grosch utarbeidet på 1840-tallet et kart som inneholder mye informasjon om byens faktiske bebyggelse og utstrekning. Samtidig gir det oss en hel del innsikt i planer og visjoner.  Kartet har nemlig vært brukt som vedlegg til to bystyresaker.

Grosch' kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).
Grosch’ kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).

I 1843 ble reguleringsbestemmelsene for Christiania utvidet til å gjelde deler av det daværende Aker. Sakens tittel var: Forslag til Utvidelse af de Terrainer, som i Bygningsloven af 8de September 1842 i dens §§ 2, 3 og 20 ere nævnte. Den var til behandling i Representantskapet (Bystyret) 7. juni 1843. Bakgrunnen var en ny bygningslov for Christiania som ble vedtatt i 1842. Reguleringsbestemmelser var nedfelt i bygningslovene. Den første bygningsloven for Christiania var fra 1827. På grunn av byens vekst og utvikling var det stadig nødvendig med endringer. Bygningsloven av 1842 tok høyde for at byen ville vokse, særlig østover, og at det derfor ville være nødvendig å utvide grensene for området som falt inn under Christianias byggebestemmelser. Det sentrale i bygningsloven var påbudet om å bygge i mur eller tegl innenfor området, den såkalte murtvangen. Representantskapet i Christiania hadde myndighet til å utvide murtvangen, noe de gjorde på møtet i juni 1843. De nye grensene for murtvangen vises på kartet.

Kartet ble brukt én gang til, i en sak som var til behandling i Representantskapet 31. juli 1852: Forslag paa Navne paa de nye allerede anlagte eller til Anlæg bestemte Gader. En komité var nedsatt av Magistraten for å foreslå navn på nye gater og plasser. Byen var forlengst begynte å vokse ut over de gamle kvartalene fra 1624. Både i Pipervika,  rundt slottet og i området mellom Stortorget og Akerselva pågikk det bygging i områder som nylig var regulerte. Komiteen la fram et forslag allerede i 1847. Der finner vi mange av navnene som preger dagens sentrum. I forslaget fantes det også navn som ble forkastet innen det kom til behandling i bystyret flere år senere. Navn som Theaterpladsen (dagens Bankplassen), Vestregade (del av dagens Karl Johans gate) og Mellem-Torvet (del av Torggata) ble det aldri noe av. Vi kan se at navnene er strøket over. Forslaget trakk ellers fram en del av «Byens Velgjørere», og foreslo gater oppkalt etter dem: Linaae, Young, Osterhaug, Bernt Anker, Calmeyer og Mariboe.

Selve sakene med hele saksfremstillingen finnes i Akstykker for Christiania kommune. De finnes foreløpig kun i trykket form på vår lesesal, men set såkalte generalregistet over sakene er digitalisert og finnes her: http://www.oslo.kommune.no/OBA/general.asp

Kilder:
Kart over Christiania 1843/1852, Fra Grosch-samlingen OBA/A-10371
Aktstykker Christiania kommune, 1837-1843 og 1852-1860

Det gamle Vaterland

Av Ellen Røsjø

Bydelen Vaterland

Vaterland er området mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva. Opprinnelig var det en forstad til Christiania det det ikke var murtvang, og man kunne bygge hus av tre som var billigere. Området ble innlemmet i byen i 1839. Her var krokete gater, ganger og streder (Tomtestredet, Vognmannsgangen, Persgangen). Vaterland ble sanert i 1960-åra. Av det gamle Vaterland eksisterer nå bare spredte rester langs Brugata, f.eks. deler av en bondehandelsgård fra 1700-tallet i Brugata 3a – i bakgården til serveringsstedet ”Teddy’s softbar” (1958-).

Utvikling

Strandlinja gikk opprinnelig høyere opp (på oversida av Jernbanetorget). Først var dette et sumpaktig område, ofte oversvømt. Bjørvikas innerste del ble fylt opp gradvis 1670-1760. På Vaterland lå byens bordtomter. Her ble tømmeret skipet ut. Navnet Waterland – vasstrukkent land på nederlandsk – kom i bruk på 1600-tallet under trelasthandelen med nederlenderne.

Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.
Vaterland på kart fra 1794, av Patroclus von Hirsch. Utsnitt.

Vaterlands bru 1654 – var hovedinnfartsveien til byen fra øst. Nybrua kom først i 1827. Gammel bebyggelse, som antakelig ikke var staselig, ble brent ned på stattholder Nils Trolles befaling i 1658. Men nye elendige hytter ble bygd opp til arbeidsfolk. I utkantene kom en enkel, men velstelt bebyggelse – for håndverkere og høkere (kjøpmenn med begrensede rettigheter). Kjøpmennene kunne tjene store penger på bondehandel, losji, skjenkesteder og bordeller.       
 

Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv
Utsnitt av kart fra 1900. Kristiania oppmålingsvesen, Oslo byarkiv

Utover 1800-tallet forsvant hagene, husene fikk påbygg, trangbodde leiegårder ble reist, og mot slutten av århundret også industribygg. Vaterland skole åpna i 1873 (revet 1969). Vaterland kirke sto ferdig i 1899 (revet 1959). Det var blitt et utbygd lokalt bysamfunn.
Saneringstrusselen kom tidlig. Den første regulering ble vedtatt i bystyret i1933 der trafikkforbindelsen øst -vest var i fokus og restriksjoner for grunneierne kom. Så fulgte forslumming. Planer ble lagt etter krigen. Saneringsvedtak kom i 1954-1959. T-baneutbygging sto på trappene til de nye drabantbyene. I løpet av 10 år fra 1959 ble omtrent all bebyggelse revet. Akerselva ble lukket, trafikkmaskinen anlagt. Nå er den gamle forstaden bare et fåtall store bygninger svært ulikt det tidligere miljøet: her er Postgirobygget, Oslo S, Oslo City, Galleri Oslo, Oslo Spektrum, Oslo Plaza – Oslos eneste hotell som er vendt mot Mekka for der var det en stund planer om en moské – islamsk kultursenter, vedtatt i bystyret i 1979 – og Vaterlands park.

Virksomhet i Vaterland
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret.
Karl den XIIs gate i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkiv etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/003).

Her drev man med trelast, handel, håndverk, transport, boliger og serverings- og overnattingssteder – det ses av gatenavn på kartet:

– Rødfyllgata – Bjørvika gikk helt opp hit på 1600-tallet. Etter hvert fylte flisbanker opp utafor elveoset, her ble brygger. Gata var hovedgate i Vaterland på 1700-tallet med mange fine gårder, da kalt Vaterlands Tvergate. Her bodde Karl 12. under beleiringen av Akershus i 1716. To gårder herfra kan man se på Folkemuseet (nr 12 – der man viser gamle håndverk – og nr 21).

– Karl den 12.s gate ble oppkalt i 1874 etter den svenske krigerkongen som invaderte landet.

– Tomtegata – har navn etter bordtomtene, opprinnelig Lille Strandgate. Hamsun bodde en kort stund i nr 11. Vaterlands asyl (kalt daghjem fra 1925) lå i nr 10, «Tilholdssted for Børn af den fattigere Befolkning», og først og fremst skulle de holde barna borte fra «Gadelivets demoraliserende Indflydelse».

– Sukkerhusgata – oppkalt 1871 etter det nedlagte sukkerraffineriet til Even Stenersen/JørgenYoung. I 1870 ble gården og tomta solgt til Kristiania kommune. Området ble brukt til bl.a den nye Vaterland skole (huset også Den tekniske aftenskole fra 1876 og var Fortsettelsesskole for gutter. (Nedlagt 1932. Revet i 1969).

– Repslagergangen, fra Tomtestredet (der Oslo S er) – Repslager er en håndverker som lager tau og slår rep. Her lå i nr. 4 lå C. Jensens Private Hotel og Restauration. Tvers overfor lå et tønnelager, så bøkkere hadde også virksomhet her.

– Vognmannsgata – vognmennene som kjørte hest og vogn, var den tids drosjer. Her lå Holters tranraffineri, såpe- og lysfabrikk på hjørnet mot Elvegata. Den ble en av landets største lyfabrikker. I nr. 17 lå Frelsesarmeens slumstasjon og i nr. 14 Folkehospitset eid av Vaterland menighet.

Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).
Vognmannsgata i 1958. Fotograf: Erik Næss. Fra arkivet etter Tunnelbanekontoret (A-40209/Uea/0002/018).

– Brugata – her var det på 17- og 1800-tallet mange bondehandlere på grunn av den sentrale beliggenheten ved hovedinnfartsveien. Mange garvere holdt til her og trykkerier var det flere av. I Brugata 17a lå Aktietrykkeriet grunnlagt av typografen Christian Holtermann Knudsen i 1884 og SocialDemokraten (seiere Arbeiderbladet, Dagsavisen) til de flytta til Folkets hus i 1907. Splitkeinfabrikken lå i Brugata 3c, og var på 1930-tallet landets største skifabrikk (drevet av familien Østby). Gunerius Pettersen, grunnlagt i 1852, var først en kolonialhandel som lå i Brugata 8. To år senere ble bedriften flytta til i Storgata 34 der den fremdeles ligger. Storgata 34 var en typisk bondehandelsgård, med stall, brennevinsstue og flere slags handel. Gunerius’ egen forretningsdrift gikk gradvis over til manufakturhandel. I Brugata 9 der ”Den røde mølle ligger” var fra 1850-åra til 1920 ca. et bevertningssted som gikk under tilnavnet ”Rottefella”. I Brugata 12 lå ”Stampen”, et pantelånskontor startet av Kristiania Folkebank. (I 1912 fantes det 11 pantelånskontor i Oslo. Du ga långiveren en eiendel som sikkerhet for et lån.) Her var også kinoen – Central Verdenstheater.

Hvem bodde på Vaterland?

Her bodde arbeidsfolk, håndverkere og kremmere. Siden kjente personer som kan nevnes er:
– De to legendariske skøyteløpere: Axel Paulsen og Oscar Mathisen. Axel Paulsen skøyteløper (verdensmester) og kunstløper (axelhoppet), var sønn av en kjøpmann i Vaterland (kaffeforretning i Brugata 19), og drev selv handel her. Oscar Mathisen bodde som barn en tid på Vaterland.
– Ólafía Jóhannesdóttir – var en islandsk kvinne som på begynnelsen av 1900-tallet etablerte og drev herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og en ren seng å sove i. En statue reist av henne ved Vaterlands bru, 1930.
– Moritz Nachtstern, overlevende fra Holocaust, ”falskmyntneren fra Sachsenhausen”. Bodde i Brugata 15 (funkisbygg fra 1933 med mange utleieleiligheter) da han ble arrestert i november 1942 og sendt med Donau til nazistenes konsentrasjonsleire. Han kom tilbake hit etter krigen, og også kona og deres datter bodde her en stund.
– Forfatteren Knut Hamsun bodde en tid i Tomtegata på Vaterland før gjennombruddet som forfatter. Arne Garborg bodde også her en tid den første tida som student.
 
Et gryende ungdomsopprør kan spores til Vaterland skole
Ungdomsaksjonen «Et sted å være» i 1969 – ble dannet av en flokk som søkte kommunen om å få låne Vaterland skole en periode før den ble revet. De fikk til og med et tilskudd fra Oslo kommune på 20 000 kroner for å lage en utstilling som viste hva ungdom var opptatt av – som et motsvar til en planlagt kommersiell «Teenage Fair». Utstillingen handlet om prevensjon, musikk, teater og de arrangerte verksteder.
 

Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje, fotograf ukjent, fra arkiv etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)
Repslagergangen i Vaterland ca. 1892, fotomontasje. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter Stadsingeniøren (A-20189/Ub/0002/068a/b)

 På 1960-tallet ble mesteparten av den gamle forstaden Vaterland revet i forbindelse med at forstadsbanene øst for sentrum ble bygget. Noe av den gamle bebyggelsen finnes imidlertid ennå, og mange er interesserte i denne særegne bydelens historie.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Mer om Vaterland

> Oslofilmen «Hovedstadens gamle forsteder»
> Lokalhistoriewiki.no – om Brugata
> Børneasylene: Dager med «Leg og passende Bekjæftigelse» i Tobias 4/1997
> Forstadsmanntall 1683. Med bl.a. Vaterland.
> Østlandssendingen: Hamsun bodde på Burger King