Aker eller Oslo?

Av Øystein Eike

Man skal ikke grave dypt i oslohistorien før man støter på et grense som idag ikke er så lett synlig, men som løper gjennom historien og kildene. Oslo og Aker var to ganske forskjellige kommuner som ble slått sammen til én fra 1. januar 1948. Aker var en landkommune, et herred, men etterhvert med stadig større forstads- og bymessige strøk. Faktisk var bebyggelsen inntil byen underlagt byens bygge- og reguleringsbestemmelser lenge før kommunene ble slått sammen. Forsker man på historie, enten det er personer eller eiendommer og steder, må man vite man skal lete: skal vi lete i Aker-arkiver eller Oslo-arkiver? Da trenger vi noen hjelpemidler.

Grensen

Fra 1624 til godt utpå 1800-tallet var byens utstrekning omtrent den samme. Byen hadde klare grenser, som man blant annet kan se på kartet til Patroclus von Hirsch og elevene ved den mathematiske skole fra 1794. Det er likevel verdt å merke seg at det nærmeste omlandet til byen, vest for Akerselva, var bymarka. Den var gitt av kongen til Christianias borgere i 1629. Bymarka lå i Aker. Selve sognekirken lå f.eks i bymarka, og de som bodde der sognet til Aker. Men borgerne som brukte marka og anla sine løkker der, tilhørte byen. Bruken og omsetningen av løkkene var administrert av byens myndigheter.

Den første større byutvidelsen kom ved en lov vedtatt i 1857, med virkning fra 1859. Da ble en del forsteder, liggende like utenfor bygrensen, overført til Christiania. Det gjaldt forsteder som Sagene, Grünerløkka, Grønland og Oslo, altså Gamlebyen.

Kartet viser ny grense mellom Christiania og Aker, vedtatt ved lov av 5. august 1857, og gjeldende fra 1. januar 1859. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.
Kartet viser ny grense mellom Christiania og Aker, vedtatt ved lov av 5. august 1857, og gjeldende fra 1. januar 1859. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.

Det ble utarbeidet kart i den forbindelse. Vi har kart over forstedene som ble innlemmet, med den nye grensen inntegnet. Det finnes et kart som kun viser den nye grensen, fra Grønlia til Bjølsen. Ikke minst har vi kartet til Næser fra 1860 som viser hele byen inkludert de nye bydelene.

Neste store utvidelse kom i 1878. Utvidelsen kom da særlig vestover, med Frogner og Majorstua. Men byen ble utvidet også nord og østover. Et kart fra 1900 viser godt hvor bygrensen gikk etter denne utvidelsen.

Utsnitt fra kart fra 1900, Kristiania oppmålingsvesen, som viser grensen mot Aker i sørvest fra 1878. Grensen var markert med 81 grensesteiner. Noen få dem finnes fortsatt.
Utsnitt fra kart fra 1900, Kristiania oppmålingsvesen, som viser grensen mot Aker i sørvest fra 1878. Grensen var markert med 81 grensesteiner. Noen få dem finnes fortsatt.

Grensen var etter dette nokså uforandret fram til sammenslåingen i 1948, med unntak av noen små endringer. Sjursøya ble overført fra Aker til Oslo i 1938. Etterstad, med OBOS-blokkene der, ble innlemmet i Oslo i 1946. Gårdene Fløisbonn og Ødegården gikk inn i Oppegård i 1947.

Gater, veier og adresser

Kart er nyttig for å få en grov oversikt over grensen mellom Kristiania/Oslo og Aker, og det finnes mange av dem. Men man må ofte bruke mye tid på å finne riktig sted på kartet og riktig kart for å finne ut om en bestemt adresse lå i Oslo eller Aker. Det finnes bedre hjelpemidler. De aller fleste «gatene» lå i byen, mens de aller fleste «veiene» lå i Aker. Ullevålsveien, Hegdehaugsveien og Akersveien er opplagte unntak, og det er langt flere, men man kan få en indikasjon på hvor man skal lete. Alle byens gateadresser er listet opp i de trykte skattetakstmatriklene. Finner man ikke en adresse her, ligger det som oftest i Aker. Noen veier begynner i byen, men fortsetter over bygrensen. Grefsenveien og Trondheimsveien er eksempler på det. Andre veier er selve grensen, slik som Kirkeveien mellom Trudvangveien og Ullevålsveien.

Grensen mellom Oslo og Aker gikk delvis langs Kirkeveien mellom 1878 og 1948. Bildet er fra 1934, før blokkene på Marienlyst ble oppført. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier.
Grensen mellom Oslo og Aker gikk delvis langs Kirkeveien mellom 1878 og 1948. Bildet er fra 1934, før blokkene på Marienlyst ble oppført. Fotograf ukjent. Fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier.

I Aker, som i andre landkommuner, var det ikke vanlig med adresser. Aker begynte riktignok forholdsvis tidlig med det, men fra 1920-tallet og bakover må man i hovedsak forholde seg til eiendomsnavn.

Så begynner alle komplikasjonene. Kristiania kommune var en stor eiendomsbesitter i Aker. Det var få tomter å bygge på innenfor bygrensa, og noen institusjoner ønsket man å legge ute på landet. Dermed kjøpte Kristiania tomter i andre kommuner. Det kunne være bade- og friluftsområder som Ingierstrand (Oppgård), Hvervenbukta (Aker) og Håøya (Frogn). Kommunale boligprosjekter kunne bli lagt til Aker, som for eksempel Ullevål hageby og Torshov. Sykehusanlegg trengte stor plass. Ullevål sykehus lå i Aker, Dikemark ble bygget i Asker. I arkivene etter Oslo/Kristiania kommune, finnes det mye dokumentasjon om disse eiendommene, også kart. Men i administrativ forstand hørte eiendommene til kommunen der de lå, f.eks Aker. Menneskene som bodde der betalte skatt til Aker, de ble talt opp i folketellingene og manntallene for Aker og det var vanligvis Aker kommune som regulerte området. Da er det arkivene etter Aker kommune man må lete i.

Det tok en stund før Oslo og Aker smeltet sammen, om de noen gang gjorde det. I kommunal admininstrasjon fortsatte man ofte å skille mellom de to. «Indre by» og «ytre by» fortsatte som to deler innen det som nå var én, felles kommuneadministrasjon.

Ett kart og to historier

Av Øystein Eike

Eldre kart er en svært verdifull kilde til kunnskap om byen. Stadskonduktør Christian Heinrich Grosch utarbeidet på 1840-tallet et kart som inneholder mye informasjon om byens faktiske bebyggelse og utstrekning. Samtidig gir det oss en hel del innsikt i planer og visjoner.  Kartet har nemlig vært brukt som vedlegg til to bystyresaker.

Grosch' kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).
Grosch’ kart over Christiania med prosjekterte gater, murtvanggrense og navn på nye gater. Målestokk 1:5000. Fra Grosch-samlingen i Oslo byarkiv (A-10371).

I 1843 ble reguleringsbestemmelsene for Christiania utvidet til å gjelde deler av det daværende Aker. Sakens tittel var: Forslag til Utvidelse af de Terrainer, som i Bygningsloven af 8de September 1842 i dens §§ 2, 3 og 20 ere nævnte. Den var til behandling i Representantskapet (Bystyret) 7. juni 1843. Bakgrunnen var en ny bygningslov for Christiania som ble vedtatt i 1842. Reguleringsbestemmelser var nedfelt i bygningslovene. Den første bygningsloven for Christiania var fra 1827. På grunn av byens vekst og utvikling var det stadig nødvendig med endringer. Bygningsloven av 1842 tok høyde for at byen ville vokse, særlig østover, og at det derfor ville være nødvendig å utvide grensene for området som falt inn under Christianias byggebestemmelser. Det sentrale i bygningsloven var påbudet om å bygge i mur eller tegl innenfor området, den såkalte murtvangen. Representantskapet i Christiania hadde myndighet til å utvide murtvangen, noe de gjorde på møtet i juni 1843. De nye grensene for murtvangen viser på kartet.

Kartet ble brukt én gang til, i en sak som var til behandling i Representantskapet 31. juli 1852: Forslag paa Navne paa de nye allerede anlagte eller til Anlæg bestemte Gader. En komité var nedsatt av Magistraten for å foreslå navn på nye gater og plasser. Byen var forlengst begynte å vokse ut over de gamle kvartalene fra 1624. Både i Pipervika,  rundt slottet og i området mellom Stortorget og Akerselva pågikk det bygging i områder som nylig var regulerte. Komiteen la fram et forslag allerede i 1847. Der finner vi mange av navnene som preger dagens sentrum. I forslaget fantes det også navn som ble forkastet innen det kom til behandling i bystyret flere år senere. Navn som Theaterpladsen (dagens Bankplassen), Vestregade (del av dagens Karl Johans gate) og Mellem-Torvet (del av Torggata) ble det aldri noe av. Vi kan se at navnene er strøket over. Forslaget trakk ellers fram en del av «Byens Velgjørere», og foreslo gater oppkalt etter dem: Linaae, Young, Osterhaug, Bernt Anker, Calmeyer og Mariboe.

Selve sakene med hele saksfremstillingen finnes i Akstykker for Christiania kommune. De finnes foreløpig kun i trykket form på vår lesesal, men set såkalte generalregistet over sakene er digitalisert og finnes her: http://www.oslo.kommune.no/OBA/general.asp

Kilder:
Kart over Christiania 1843/1852, Fra Grosch-samlingen OBA/A-10371
Aktstykker Christiania kommune, 1837-1843 og 1852-1860

En rull med historie

PAPIRKONSERVERING: Hun tar forsiktig i den lange rullen av papp og papir. Tør så vidt å åpne den, lirker fram noen få centimeter, nok til å se at det er en original. I mangel av spesialkompetanse benytter Byarkivet papirkonservator Kristin Ramsholts kyndige hånd og trente øye til å restaurere et kart fra 1794.

TEKST: Gro Røde

Konservator Kristin Ramsholt med kartet.
Papirkonservator Kristin Ramsholt og kartet fra 1794 som løses fra lerretet. Viktige verktøy er pinsett og spatel. «Vannkanna» er en såkalt forstøver med etanol. Sammen med trekk-kartong kan fukt trenge ned i lerretet og limlaget, uten å trenge videre ned i kartet. Fotograf: Trond Aslaksby, 2006.

– Nei, denne må åpnes i et rom med kontrollert forhøyet luftfuktighet! Papirkonservator Kristin Ramsholt studerer rullen som har vært i Byarkivet i årevis. Rullen er gammel, slitt og grå, og har opplagt sin egen historie. Kartansvarlig i Byarkivet skvatt da hun en dag rullet den ut, bare litt, og veldig forsiktig. Det lille som kunne sees da, tilsa at det var et originalt kart fra 1794. En kopi av kartet hadde befunnet seg bak glass og ramme i Byarkivet i årevis, kjent som Patroclus Hirsch’ kart over Christiania by med tilliggende forsteder i målestokk 1:1000. Kopien er et stort fargetrykk – en litografi fra 1940, signert Litograf Harald Wilhelmsen, og er delvis kolorert med blått hvor det er elv og vann/hav.

På jakt etter papirets ID
Ramsholt konstaterer at kartoriginalen er blitt limt opp på lerret, og det kan se ut som det er gjort i nyere tid. Det er verste sort for papiroriginalen, som da er utsatt for et nedbrytningsfremmende klebestoff. – Vi må få løsnet papiret fra lerretet, er Ramsholts umiddelbare melding. -Papiret er håndlagd, så kanskje kan vi finne et eller flere vannmerker som sier noe om hvor og når papiret ble laget. Et så stort kart er satt sammen av flere papirark. Papiret på denne tida ble håndlaget av bomull, eventuelt linfibre, som ble lagt i en ramme eller ei form. Nede i rammen var det kjedetråder og bunntråder. Antallet kjede- og bunntråder varierer fra papir til papir, fra mølle til mølle, og kan være med på å identifisere papiret sammen med vannmerket.

Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene "JK 100". Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.
Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene «JK 100». Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.

Når Ramsholt bruker ultrafiolett lys i et mørkt rom, kan hun lese kartet enda tydeligere. Hun ser da hvordan kartet fluorescerer der det har vært påført farge. På denne måten får en et klarere inntrykk av hvordan kartet opprinnelig har sett ut. UV-lyset viser også at papiret har mange små hull. Hva kan årsaken til disse hullene være?

Karttegneren Patroclus Hirsch
Rettet ut i svakt spenn og ved hjelp av god tid og fuktighet, lar det seg gjøre å avfotografere og studere kartet. Motivet, kartets påtegnede informasjon, er ingen overraskelse, i og med at vi kjenner godt til kopien. Men fra originalen får vi ny kunnskap om karttegnerens tid og det verktøy han brukte. pHirsch var signaturen han brukte den gang, i 1794. På andre kart signerer han med stor P og sitt fulle og hele navn. Om Patroclus Hirsch er det skrevet lite. Men noe om ham finnes i oppslagsverk, blant annet i stabsfanejunker Olai Ovenstads bok Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814.

Sammen med diverse informasjon fra artikler i tidsskriftet St. Hallvard og Biografisk leksikon, får vi kjennskap til Hirsch som var født i 1758 og døde 1828. Han omtales som stadskonduktør, landmåler, lærer, karttegner, major og kaptein. Lærer var han på Krigsskolen og ved Kristiania Kunstskole. Siste sted i årene 1811-14 hvor han, i følge biografisk leksikon, var en ansett lærer som dessverre ble tidlig utslitt på grunn av «svak helbred og næringssorger». Som konduktør tegnet han kart over Kristiania og omegn, og hadde ansvar for gjenoppbyggingen av Oslo Hospital etter brannen i 1793. I St. Hallvard er det i årgang 1937 gjengitt plantegninger over tukthuskirken- fra 1793, -signert P. Hirsch. I St. Hallvard, fra 1916, er det gjengitt to Løkkekart over området ved Vøyenvolden på Sagene. Det var Hirsch’ verk, og forfatter av artikkelen, Halfdan Møller, skriver om ham: ”Kaptein Hirsch hadde som opmaaler og karttegner av byen og bymarken til sammen kun 700 rdl. Han drev da efterhvert med privat for de forskjellige eiere at levere specialkarter (som ovenstaaende) mot en rimelig godtgjørelse.”

Vitrolum, Arabicum og gallerveps
Ved nærmere studier kan konservatoren melde at Hirsch brukte jerngallusblekk når han tegnet. Det er et blekk hvor man brukte eikegaller laget av gallervepsen.
Kristin Ramsholt forteller den utrolige historien om dette blekkets tilblivelse, og vi kan bare undre oss over hvordan noen fant ut å nyttiggjøre seg gallervepsens ugagn: I Norge finnes det 15-20 forskjellige typer gallerveps. Gallervepsen legger eggene sine i eikebladet. Larven får treet til å sette i gang en slags kontrollert kreftreaksjon. I denne prosessen dannes galletannin, som sees som små erter på undersiden av bladet. Gallene ble så plukket og blandet med vitrol, som er et naturlig forekommende metallsulfat. Tilsatt litt vann, vin eller eddik, samt Gummi Arabicum, fikk man et blekk som til å begynne med nesten var usynlig, men som etter hvert mørknet til en brunsort farge. Svaneapoteket i Oslo er Norges eldste, fra 1628, og de solgte på 1790-tallet fire forskjellige typer vitrol.

Jerngallusblekk var i bruk fra tidlig middelalder frem til 1860-tallet, da overtok de syntetiske fargestoffene gradvis. På dette kartet har Ramsholt konstatert minst to forskjellige blekk, men historien om blekket er imidlertid ikke ferdigfortalt.

Ramsholt fortsetter: Jerngallus-blekket er en av de største truslene mot vår skrevne og tegnede kulturarv. Det bryter ned papir! Tenk på Leonardo da Vincis tegninger, Johan Sebastian Bachs noter, Vincent van Goghs brev og Ibsens skuespill! I alle deres verk er det brukt jerngallusblekk. Kort fortalt skjer det en korrosjonsprosess i metallkomponenten i blekket, og blekkstreken vil på sikt «etse» seg gjennom papiret. Denne -prosessen fremmes av både syre, fuktighet og lys. – Derfor er det svært viktig å få fjernet det syredannende klebestoffet mellom original og lerret på Hirschkartet, påpeker hun.

Analysen av opplimingen på lerretet, har påvist alun, et aluminiumsulfat som bokbindere i gamle dager elsket å tilsette i alle typer klister. Sulfatdelen er imidlertid en effektiv svovelsyredanner i tillegg til å kryssbinde molekylært slik at den blir tungt løselig. Alt dette betyr at det går noe tregt å løsne papiret fra lerretet. Men arbeidet skrider fremover, og snart kan Byarkivet stolt vise fram en interessant kartoriginal for publikum.

Kilder og litteratur:
Hirsch’ kart fra 1794
St. Hallvard, år 1916 og 1937
Biografisk leksikon, Oslo 1934
Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk slektshistorisk forening. Oslo 1948.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tobias 1/2006 og på Byarkivets nettsider.