PAPIRKONSERVERING: Hun tar forsiktig i den lange rullen av papp og papir. Tør så vidt å åpne den, lirker fram noen få centimeter, nok til å se at det er en original. I mangel av spesialkompetanse benytter Byarkivet papirkonservator Kristin Ramsholts kyndige hånd og trente øye til å restaurere et kart fra 1794.
TEKST: Gro Røde
– Nei, denne må åpnes i et rom med kontrollert forhøyet luftfuktighet! Papirkonservator Kristin Ramsholt studerer rullen som har vært i Byarkivet i årevis. Rullen er gammel, slitt og grå, og har opplagt sin egen historie. Kartansvarlig i Byarkivet skvatt da hun en dag rullet den ut, bare litt, og veldig forsiktig. Det lille som kunne sees da, tilsa at det var et originalt kart fra 1794. En kopi av kartet hadde befunnet seg bak glass og ramme i Byarkivet i årevis, kjent som Patroclus Hirsch’ kart over Christiania by med tilliggende forsteder i målestokk 1:1000. Kopien er et stort fargetrykk – en litografi fra 1940, signert Litograf Harald Wilhelmsen, og er delvis kolorert med blått hvor det er elv og vann/hav.
På jakt etter papirets ID
Ramsholt konstaterer at kartoriginalen er blitt limt opp på lerret, og det kan se ut som det er gjort i nyere tid. Det er verste sort for papiroriginalen, som da er utsatt for et nedbrytningsfremmende klebestoff. – Vi må få løsnet papiret fra lerretet, er Ramsholts umiddelbare melding. -Papiret er håndlagd, så kanskje kan vi finne et eller flere vannmerker som sier noe om hvor og når papiret ble laget. Et så stort kart er satt sammen av flere papirark. Papiret på denne tida ble håndlaget av bomull, eventuelt linfibre, som ble lagt i en ramme eller ei form. Nede i rammen var det kjedetråder og bunntråder. Antallet kjede- og bunntråder varierer fra papir til papir, fra mølle til mølle, og kan være med på å identifisere papiret sammen med vannmerket.
Når Ramsholt bruker ultrafiolett lys i et mørkt rom, kan hun lese kartet enda tydeligere. Hun ser da hvordan kartet fluorescerer der det har vært påført farge. På denne måten får en et klarere inntrykk av hvordan kartet opprinnelig har sett ut. UV-lyset viser også at papiret har mange små hull. Hva kan årsaken til disse hullene være?
Karttegneren Patroclus Hirsch
Rettet ut i svakt spenn og ved hjelp av god tid og fuktighet, lar det seg gjøre å avfotografere og studere kartet. Motivet, kartets påtegnede informasjon, er ingen overraskelse, i og med at vi kjenner godt til kopien. Men fra originalen får vi ny kunnskap om karttegnerens tid og det verktøy han brukte. pHirsch var signaturen han brukte den gang, i 1794. På andre kart signerer han med stor P og sitt fulle og hele navn. Om Patroclus Hirsch er det skrevet lite. Men noe om ham finnes i oppslagsverk, blant annet i stabsfanejunker Olai Ovenstads bok Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814.
Sammen med diverse informasjon fra artikler i tidsskriftet St. Hallvard og Biografisk leksikon, får vi kjennskap til Hirsch som var født i 1758 og døde 1828. Han omtales som stadskonduktør, landmåler, lærer, karttegner, major og kaptein. Lærer var han på Krigsskolen og ved Kristiania Kunstskole. Siste sted i årene 1811-14 hvor han, i følge biografisk leksikon, var en ansett lærer som dessverre ble tidlig utslitt på grunn av «svak helbred og næringssorger». Som konduktør tegnet han kart over Kristiania og omegn, og hadde ansvar for gjenoppbyggingen av Oslo Hospital etter brannen i 1793. I St. Hallvard er det i årgang 1937 gjengitt plantegninger over tukthuskirken- fra 1793, -signert P. Hirsch. I St. Hallvard, fra 1916, er det gjengitt to Løkkekart over området ved Vøyenvolden på Sagene. Det var Hirsch’ verk, og forfatter av artikkelen, Halfdan Møller, skriver om ham: ”Kaptein Hirsch hadde som opmaaler og karttegner av byen og bymarken til sammen kun 700 rdl. Han drev da efterhvert med privat for de forskjellige eiere at levere specialkarter (som ovenstaaende) mot en rimelig godtgjørelse.”
Vitrolum, Arabicum og gallerveps
Ved nærmere studier kan konservatoren melde at Hirsch brukte jerngallusblekk når han tegnet. Det er et blekk hvor man brukte eikegaller laget av gallervepsen.
Kristin Ramsholt forteller den utrolige historien om dette blekkets tilblivelse, og vi kan bare undre oss over hvordan noen fant ut å nyttiggjøre seg gallervepsens ugagn: I Norge finnes det 15-20 forskjellige typer gallerveps. Gallervepsen legger eggene sine i eikebladet. Larven får treet til å sette i gang en slags kontrollert kreftreaksjon. I denne prosessen dannes galletannin, som sees som små erter på undersiden av bladet. Gallene ble så plukket og blandet med vitrol, som er et naturlig forekommende metallsulfat. Tilsatt litt vann, vin eller eddik, samt Gummi Arabicum, fikk man et blekk som til å begynne med nesten var usynlig, men som etter hvert mørknet til en brunsort farge. Svaneapoteket i Oslo er Norges eldste, fra 1628, og de solgte på 1790-tallet fire forskjellige typer vitrol.
Jerngallusblekk var i bruk fra tidlig middelalder frem til 1860-tallet, da overtok de syntetiske fargestoffene gradvis. På dette kartet har Ramsholt konstatert minst to forskjellige blekk, men historien om blekket er imidlertid ikke ferdigfortalt.
Ramsholt fortsetter: Jerngallus-blekket er en av de største truslene mot vår skrevne og tegnede kulturarv. Det bryter ned papir! Tenk på Leonardo da Vincis tegninger, Johan Sebastian Bachs noter, Vincent van Goghs brev og Ibsens skuespill! I alle deres verk er det brukt jerngallusblekk. Kort fortalt skjer det en korrosjonsprosess i metallkomponenten i blekket, og blekkstreken vil på sikt «etse» seg gjennom papiret. Denne -prosessen fremmes av både syre, fuktighet og lys. – Derfor er det svært viktig å få fjernet det syredannende klebestoffet mellom original og lerret på Hirschkartet, påpeker hun.
Analysen av opplimingen på lerretet, har påvist alun, et aluminiumsulfat som bokbindere i gamle dager elsket å tilsette i alle typer klister. Sulfatdelen er imidlertid en effektiv svovelsyredanner i tillegg til å kryssbinde molekylært slik at den blir tungt løselig. Alt dette betyr at det går noe tregt å løsne papiret fra lerretet. Men arbeidet skrider fremover, og snart kan Byarkivet stolt vise fram en interessant kartoriginal for publikum.
Kilder og litteratur:
Hirsch’ kart fra 1794
St. Hallvard, år 1916 og 1937
Biografisk leksikon, Oslo 1934
Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk slektshistorisk forening. Oslo 1948.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tobias 1/2006 og på Byarkivets nettsider.