En million nordmenn benket seg foran NRK 1. januar 2015 for å se Geir Lippestad søke i sin familiehistorie og like mange så det følgende programmet i serien, der Jon Almaas besøkte Oslo byarkiv for å søke i sin ukjente familiehistorie. En rekke kjendiser har i tre sesonger av Hvem tror du at du er? vært på oppdagelsesferd i sin slekt. Flere av svarene fant Geir Lippestad, Jon Almaas og Mona Levin i 2015, og Linn Skåber, Eyvind Hellstrøm og Thorvald Stoltenberg i 2013, i Byarkivets kilder.
Hvilken betydning har det for arkivene å være på TV i beste sendetid? Ved å være på TV i bestesendetid har Byarkivet blitt synlig for en veldig stor brukergruppe, noe vi for noen få år siden ikke så på som en mulighet.
Slektsforskning = godt tv
Slektsforskning gjør arkiv til godt TV. Folk elsker detektivvirksomheten. «Hvem tror du at du er?» har trigget en enorm interesse for slektsforskning – og ikke minst troen på at det finnes svar der ute – i arkivene eller de nedstøvete og glemte familiealbumene.
Men hva venter slektsforskerne å finne? I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i sitt møte med kildene. Hvem var våre forfedre? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag? Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Det er derfor ingen overraskelse at deltakerne i Hvem tror du at du er? kjenner så lite til sin nære og fjerne familiehistorie. Ofte blir det lagt lokk på vanskelige og vonde tema og for mange har hverdagens slit, og drømmer om framtida, vært viktigere enn fortida.
I «Hvem tror du at du er?» stiller norske kjendiser opp for å få hjelp til å grave i sin familiehistorie. Programmene er ikke en innføring i slektsforskning, men tar sikte på å presentere nære og sterke historier. I arbeidet gjøres det klare valg, for dette skal være godt TV. Det gjøres research til flere kjendiser enn de som kommer med i programmet, men også mye mer slektsforskning enn det som kommer med på TV for hver enkelt. Her gjøres det utvalg av familiegrener eller gode historier. Det er altså ikke et fullstendig slektstre de får presentert, men et dypdykk inn i noen av familiens skjulte rom.
Historiens spor
Programskaperne har ikke på agendaen å drive arkivformidling, men å fortelle slektshistoriene der arkivkildene spiller en viktig rolle i å konstruere historien.
Vi har tidligere møtt skepsis mot å bruke tid og ressurser på slektsforskning. Vi vil argumentere for at bistand til slektsforskning – både enkeltbrukere og program som «Hvem tror du at du er?» er verdifullt for arkivet.
Arkivene har tradisjonelt hatt forskere som eksklusive brukere av historisk materiale. Slektsforskere har i løpet av de siste 20 årene klart å dreie arkivenes holdning til at arkivene er for folk flest – for alle. Deres arkivbruk har hjulpet arkivene å forstå at vi ikke bare er for de innvidde.
Vår interesse for slektsforskning handler om å tilby historiefaglig veiledning og gi arkivtilgang. Slektsforskning er mer enn slektstrær og anetavler, det er samfunnshistorie og personbiografi.
Nina Grünfeldt sa i intervju i Byarkivets tidskrift Tobias om arbeidet med sin film om faren Berthold Grünfeldt og hans slektsbakgrunn:
«Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?
Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!»
Bak kulissene
Arbeidet med 4. sesong av «Hvem tror du at du er?» er nå i gang, det er tredje sesong Byarkivet er involvert i. Byarkivets holdning hele veien er at vi ikke skal være tilbakeholdne, men være en ressurs for produksjonsselskapet Monster.
Byarkivets første møte med produksjonen var teamet fra Monster da de drev research til sesong 2. Da oppdaget de det rike kildematerialet til oslohistorien i Byarkivets magasiner. Fra folketellinger, skoleprotokoller, Fattigvesenets omfattende kilder og Helserådets rapporter kunne de skape kikkhull inn i historien. Gradvis ble Byarkivet mer involvert i researchen og lesesalen ble en aktiv arena for kildearbeid og historieproduksjon. Lesesalen ble sett på som en fin og imøtekommende arena for filmopptak for en av de sterke oslohistoriene – Eyvind Hellstrøm. Sendingen var starten på et stort oppsving i besøk og henvendelser til Byarkivet.
Monster står for manus og regi og arbeider fram et spennende plot. Målet er at det skal gripe deltakeren og overraske med opplysninger de ikke kjenner til fra før. Innspillingen går over kort tid og utfordringen i møtet med deltakeren er å holde tilbake informasjon slik at helheten ikke gjøres kjent. Det skal være følelsesladet og spennende også for deltakeren, ikke bare for seeren.
Det populære programmet skulle få en oppfølger og arbeidet med sesong 3 startet for alvor våren 2014, og med innspilling denne sommeren. Her bisto Byarkivet både med research og kunnskap til programmets historietime basert på våre skatter i Fattigvesenet og Arbeidsanstaltens arkiv.
«Hvem tror du at du er?» er tenkt som snill underholdning. Det skal være gråte-TV, men gå godt til slutt. Den tidligere BBC-produsenten Ben McPherson var en som reagerte på Hellstrøm-programmet og mente at påstander som ble fremmet ikke kunne spores tilbake til pålitelige kilder.
Byarkivet valgte også å avstå fra å analysere kildene som ble viste fram. Det ble overlatt til «historietimen». Byarkivets rolle er å være kilde- og historieformidler, men tar ikke ansvar for programmets plot eller påstander. Det er det Monster og NRK som gjør. Det ser vi som uproblematisk, akkurat som når andre forskere bruker våre arkiver.
«Det ser lettere ut på TV»
Det hender våre besøkende med et sukk sier når de oppdager hvor arbeidskrevende arkivsøk kan være: «Det ser lettere ut på TV».
Alt ser lettere ut på TV. Det er ikke uten grunn at Ingrid Espelig Hovig måtte si «Me har juksa littegrann». Men ved å vise arkivbruk på TV, viser vi at det er mulig, akkurat som Ingrid lærte et helt land å lage ribbe med sprø svor. Selv om det ser lettere ut på TV gir programmene kunnskap og motivasjon om at arkiv er til for å brukes.
Synligheten i «Hvem tror du at du er?» og den økte interessen for arkivsøk har endret veiledningsbehovet. Mange starter på null. Arkivbruk – og slektsforskning spesielt – er svært tidkrevende og krever interesse og tålmodighet. Svært mange nye brukere kaster seg over kildene med stor entusiasme og det har de siste par årene vokst fram et aktivt miljø av nye og gamle brukere på Byarkivets lesesal, som er en viktig ressurs for arkivet. Likevel er det for mange en overraskelse at arkivene ikke kan besvare spørsmål enkelt eller raskt. Historikerens oppslag på TV kan se enklere ut enn de er. I virkeligheten er få opplysninger kun et tastetrykk unna. Mange tror at det bare er å sende inn mange spørsmål eller ufullstendige slektsrapporter og så kan arkivet fylle ut resten. Slik er det ikke. Arkiv er skapt med en hensikt og slektsforskerens spørsmål til kildene er ikke alltid lettvinte å besvare. Det kan mangle registre, arkivene er ufullstendige eller uordnet og lite finnes digitalt.
En fordel med slektsforskerne er nettopp at de har det som hobby. De er ikke utålmodige og deres personlige engasjement skaper mening til kildene og eierskap til oss som arkiv. Vi får gjester for brenner for oss.
Det gjestfrie arkivet
Mange spør oss: Kan man bare komme? Kan alle komme til Byarkivet?
Gjennom å delta på «Hvem tror du at du er?» har Byarkivet oppnådd å bli synlige, gjenkjent og populære. Det skaper økt eierskap blant mange, til historien, til arkivet og til kildene. Det skaper økt kunnskap om rettigheter knyttet til dokumentasjon og arkiv. Etterspørsel etter kilder til slektsforskning er en viktig drivkraft for å tilgjengeliggjøre arkivkilder i bredere forstand. For Byarkivet har det vært svært viktig å samarbeide med Monster om «Hvem tror du at du er?» og med slektsforskermiljøer om veiledning og tilgjengeliggjøring. Begge deler handler om det åpne og gjestfrie arkivet.
Vi formidler at vi er tilgjengelige og at folk har rett på tilgang
Arkivansatte er vanlige brukeres inngang til arkivene. De trenger ofte veiledning og hjelp til å finne frem. Vår oppgave er å gjøre arkivet tilgjengelig for brukerne, og bistå til framfinning og hjelp til bruk. I saksbehandling gjør vi kun konkrete enkeltoppslag der det ikke er snakk om rettighetsdokumentasjon eller opplysninger fra ellers klausulerte kilder. Er materialet fritt tilgjengelig veileder vi først og fremst brukerne på vår lesesal til selv å bruke materialet.
Man kan velge å se på økt pågang på flere måter. I Byarkivet har vi valgt å se på det som en ressurs. Det handler om å se brukerne og spørre om hva de trenger for å gi et best mulig tilbud. Etter «Hvem tror du at du er?» måtte vi ta noen strategiske grep for å opprettholde denne tankegangen. Hvordan gi et godt tilbud når de står i kø på lesesalen uten at vi er tilført ekstra ressurser av den grunn.
Publikumsmøtet
Hvem sier nei til grundig TV-reklame for 1 million personer?
Fra visningen av første episode i sesong tre i januar 2015 har påtrykket på Byarkivet vært svært stort. Noen dager er lesesalen full, veiledningsbehovet stort og bestillingene på arkivstykker mange. Byarkivets lesesal er i åpningstidene bemannet med én resepsjonist og én person i veiledningsskranken som både henter arkivmateriale, veileder og bistår med kopiering, forklaring og lesing av vanskelige kilder. Da sier det seg selv at 40 gjester og bestilling på mer enn 100 arkivstykker på en dag er en krevende øvelse. Vi har derfor startet et samarbeid med DIS Oslo/Akershus. Hver torsdag stiller de med frivillige som bistår med slektshjelp og veiledning på lesesalen. De hjelper oss til å gi et godt tilbud til brukerne, og er helt avgjørende nå som besøkstallet har økt samtidig som vi ikke har flere ressurser.
Vi foretrekker å «rute» en del av henvendelsene våre til lesesal i stedet for å håndtere dem som skriftlige henvendelser, fordi vi mener det er ressursbesparende. Men like mye fordi det sikrer brukerens rettigheter gjennom egen tilgang og bryter ned terskelen mellom publikum og arkivet. Det fratar oss fra maktposisjonen, det er ikke vi som arkivansatte som sitter med svarene. Regelen er: Er det fritt tilgjengelig – kom og se det på lesesalen, er det klausulert materiale som publikum av ulike grunner har rett til å se må vi som saksbehandlere gjøre researchen.
Vi har et bevisst forhold til service nivå på lesesal. For at vi skal gi et godt tilbud til alle har vi noen retningslinjer: Minst mulig ned i boksene – publikum må gjøre jobben selv. Bruker mye tid på fremfinning, søking i ulike arkiver og problemløsing. Bruker en del tid på kontekstualisering og forklaring.
Slektsforskere som ressurs
Byarkivet har et nært samarbeid med slektsforeningen Dis Oslo/Akershus. Hver torsdag kommer de til Byarkivet og veileder på lesesalen 12-18. Vi arrangerer sammen med dem slektsforskerkurs om slekt i Oslo to ganger i året. I tillegg har vi startet opp det vi kaller «Slektsgruppe» med historiefaglige foredrag tre ganger i halvåret med vekt på kilder i Oslo. Vi har også glede av deres nettverk for å nå ut ved seminarer og arrangementer.
For å få Dis som ressurs må vi gi noe tilbake. Vi er aktive på Dis sine arenaer, skriver til deres blad Disputten, deltar på deres slektskafeer og den årlige slektsforskerdagen.
Dette samarbeidet har gjort at Dis Oslo/Akershus har fått et stort eierskap til Byarkivet og våre kilder.
Bruk = suksess
Vårt hovedmål er å ha brukere – gjester eller henvendelser. Et ubrukt arkiv er et dødt arkiv.
For alle andre kulturinstitusjoner er antall brukere viktige måltall, og mye bruk = suksess, men det er akkurat som disse sammenhengene ikke er like selvfølgelig for arkivinstitusjoner. Arkivene blir ofte møtt med en forventning om at brukerne skal utebli når viktig kildemateriale kan publiseres digital form – er det et mål å få færre brukere? Hvorfor det? Når museene publiserer på digitalt museum, er det vel neppe med forhåpninger om at søndagsbesøket skal avta – snarere tvert imot! Mange brukere på lesesalen krever selvsagt ressurser som ellers kunne vært brukt til andre oppgaver, og i motsetning til for eksempel teatrene, har vi andre oppgaver enn det direkte møtet med publikum – nemlig innsamling og forvaltning av materialet. Men det er jo helt parallelt med museumssektoren? Og hvorfor skulle vi verne materialet om ikke bruk var målet? Publikum i arkivsektoren er ikke noe halvproblematisk og noe som bør reduseres.
Byarkivet har et mål om at størst del av Oslos befolkning vet om oss og oppsøker oss om de har behov for det. Det gjelder rettigheter, demokratisk tilgang og mer generelt nytte og glede av våre ressurser.
Vi ønsker besøk av flest mulig på lesesalen, det er der de kan få best hjelp og utnytte mulighetene i arkivet.
Arkivenes samfunnsrolle – hvem vil vi være?
Byarkivet er et depotarkiv. Vi forvalter kommunens arkiv som er gått ut av daglig drift. Arkivene er tradisjonelt en viktig ressurs for forskere og forfattere av faglitteratur. Gjennom arbeidet med blant annet «Hvem tror du at du er?» har vi fått øynene opp for hvor stort potensiale som ligger i arkivformidling og at man ikke skal være redd for å gjøre arkiv til underholdning. Arkivet er en rik ressurs.
Uten å tråkke noen på tærne mener vi at vi, sammen med de fleste andre arkiv, har problemer med vårt selvbilde. Vi er flinke og flittige rettet mot forvaltningen, men preges av et mindreverdighetskompleks når det kommer til å forsvare vår samfunnsrolle. Vi tenker for smått.
Arkivene er for passive, vi tar imot og vi besvarer henvendelser men skaper i liten grad agendaen. Vi vil hevde at arkivene er for beskjedne i dag.
For det første så er vi en ressurs. For forskere, for forvaltningen, for museene, for slektsforskerne og for underholdningsbransjen. Arkiv er uvurderlig som grunnlag for utstillinger, bøker og dokumentarer – og underholdnings-tv.
Mens museene arbeider aktivt for å formidle og for å dra publikum sitter vi, litt karikert, bak skranken og venter på besøkende. Brukere er sett på som en ressurskrevende utgift, ikke som et mål.
Deltakelsen i «Hvem tror du at du er?» har fått oss til å tenke over om det er nok. Det å være synlig i populærkulturen er i dagens mediehverdag avgjørende. Vi kan aldri greie å nå ut på samme måten selv.
Hvem vil vi være?
Vår strategi må være å delta og formidle på andre plattformer enn arkivet. Vi må ikke være redd for å tabloidisere og formidle god historie, ikke være redd for å mene noe.
- Arkiv er mer enn forvaltning. Arkiv er samfunnets hukommelse. Det er en livsnerve. Arkiv er levende ved bruk og interessant for alle som historieminne, kulturopplevelse og underholdning.
- Arkiv er aktivt. Vi oppsøker nye brukere, vi tar med arkiv i en boks og viser og bruker – om det er på skoler eller for eksempel Fattighuset i Oslo.
- Arkivarer bør ikke være redde for å snakke i store ord. Vi skal sette arkiv på agendaen.
Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen
Artikkelen er basert på foredrag holdt ved det 7. norsk arkivmøtet.