Oslo Hospital i Gamlebyen i Oslo ble opprettet av kong Christian III i 1538 for å videreføre klostrenes tradisjonelle fattigomsorg etter reformasjonen. Til formålet ga han hospitalet fransiskanerklosteret «udj Opsloe». Klosterets bygninger ble overtatt av stiftelsen som kongen hadde opprettet, og har vært i bruk på samme sted til samme formål siden. Hospitalet drev sykehus og herberge for fattige og syke som ikke hadde familie til å a seg av dem, etter hvert bare for «verdig trengende». Hospitalet tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer som hadde bodd i Oslo. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige. De eldste fundasene viser et regelverk som harmonerer med det fra førreformatorisk tid. Oslo Hospital ligger på grunnmurene av fransiskanerklosteret, hvor det holdt til siden opprettelsen i 1538. Inntekter fikk hospitalet fra gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Fra 1547 av var Oslo Hospital besitter av til sammen 267 gårder på Østlandet. Eldste jordeboksopptegnelser fra 1602 er de første bevarte siden Biskop Eysteins «Rødebok» på 1390-tallet. Mye av inntektene kom, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. I 1735 skrev biskop Hersleb en innberetning til kongen som førte til at jordegodset ble solgt på auksjon. Kapitalen ble satt til utlån, og fra 1736 var Oslo Hospital en betydelig finansinstitusjon. Regnskapene reflekterer overgangen til kapitaløkonomi, og alle skyldnere nevnes ved navn, gjeld og rente svart. Til sammen gir jordebøkene og regnskapene informasjon om gårder og mennesker som kom i berøring med hospitalet over hele Østlandet.
Det ble nå gode tider på hospitalet, og antallet lemmer var i en periode oppe i omkring hundre. Fundasene, saksarkivet og regnskapet avspeiler forholdet lemmene levet under og hvem de var. Innskrivningsprotokollene viser hva de hadde med seg av eiendeler når de kom, og auksjonsprotokollene forteller hva de eide når de forlot verden, og deres etterlatte eiendeler ble solgt. Etter hvert tok de kun i mot kvinner, og i senere tid ble hospitalet kalt Damehjemmet. Det ble endelig avviklet på begynnelsen av 2000-tallet.
Oslo Hospitals Kirke, fransiskanermunkenes opprinnelige klosterkirke, har tjent hospitalslemmene og sinnssykepasientene sammenhengende, riktignok har den brent ned flere ganger og vært bygget opp igjen. Kirken har hele tiden vært i Oslo hospitals eie, og driften av kirken som menighetskirke for Gamlebyen menighet var først aktuell da deler av Aker ble innlemmet i Christiania i 1859. Dagens kirke er fra 1796, bygget etter en totalbrann som ødela mange av de eldste hospitalsbygningene. Kirken har tjent som alminnelig menighetskirke fra byutvidelsen i 1859 til 2012, da kommunen sa opp leieavtalen. Regnskapene viser inntekter i kirken og kirkegården, og hvem som har sittet i forskjellige kirkestoler. Forstanderens saksarkiv vil vise til den løpende driften av kirken. Den store gjenreisningen av kirken i 1796 har selvstendig detaljert regnskap med bilag og den store tilbakeføringen av kirken i 1938 er også godt dokumentert i arkivet. Den betydelige kirkegårdsdriften er godt dokumentert ved begravelsesprotokoller tilbake til 1855, og navn på begravede finnes i regnskapene tilbake til 1700-tallet. I 1961 overtok Oslo kommune driften av kirkegården.
I 1778 ble det åpnet en sinnssykeavdeling, et Dollhus her som andre steder i landet, som følge av reskript av 1776. Dette var først og fremst en oppbevaring av «afsindige», med 16 plasser. Dollhuset var ikke noe pleie- og helbredelsessted, men et forvaringssted for syke som var så vanskelige å ha med å gjøre at de ikke kunne være hjemme. Utover 1800-tallet vokste et mer humant syn på sinnssykdom frem, og Norges første sinnssykelov ble vedtatt i 1848. Dens opphavsmann var Herman Wedel Major, lege på Oslo Hospital fra 1847 til 1854. Driften av sinnssykehusene i Norge kom nå i mer regulerte former. All behandling og diagnose skulle nå føres i pasientprotokoller, det samme gjaldt bruk av straff og tvang, og en egen kontrollkommisjon skulle holde overoppsyn med sinnsykeasylet.
En annen meget profilert overlege var samfunnsdebattanten Johann Scharffenberg, som var ved hospitalet fra 1922 til 1941, og i en overgangsfase i 1945. Han undersøkte arvelighet blant kriminelle og omstreifere, og var forkjemper for tvangssterilisering. Han var også en av de sterkeste forkjempere for avholdssaken. Arkivet fra sinnsykehuset viser sammenhengende utvikling av norsk sinnsykepleie fra like etter Lov om sinnsykdom ble innført i 1848 til vår samtid, og gir belegg for arbeidet til Herman Wedel Major og Johan Scharffenberg. Det psykiatriske sykehuset ble drevet frem til Helse Sør-Øst sa opp avtalen i 2010, og det ble så overtatt av Lovisenberg diakonale sykehus i 2011.
Den mangefasetterte virksomheten og lange tidsdybden i hospitalets liv er nedfelt i det omfattende arkivet. Arkivet omfatter Oslo Hospital, Sinnssykeasylet, Kirken og Kirkegården. Spredte, viktige dokumenter finnes fra 1644 av, dokumentasjonen blir jevnt fyldigere inntil den fra midten av 1700-tallet av er ganske komplett. På grunn av institusjonens rike historie og arkivets bredde og tidsdybde, har arkivet etter Oslo Hospital sjelden kulturhistorisk verdi og stor forskningsmessig interesse. Det eldste materialet er nå delvis sperret for bruk fordi det er skjørt. Pasientjournaler har 100 års klausul, men innsyn vil være gjenstand for saksbehandling da det er opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Videre er det en del opplysninger om pasienter i saksarkivet, som også må vurderes. For Oslo Hospital damehjemmet er det 60 års klausul på personinformasjon.
Oslo Hospital er et landemerke i Gamlebyen, lett synlig for trafikkerende langs Oslo gate. Anlegget består av flere bygninger fra 17-, 18- og 1900-tallet. Folk som er knyttet til hospitalet, er stolte av å tilhøre et sted som har røtter helt tilbake til 1538.
Ved reformasjonen i 1537 bortfalt det sosiale omsorgsarbeidet som de katolske kirkelige organisasjonene hadde utført. Derfor opprettet kong Christian 3. et hospital i Oslo i det nedlagte Gråbrødreklosteret ved Alnaelva. Der hadde fransiskanerne utført forkynnelse og sjelesorg siden 1290, og trolig også fattig- og sykeforsorg. Det nye hospitalet (Spitalen) skulle fungere som gamlehjem, sykehjem og fattighus. På 15- og 1600-tallet var det en ren sosial institusjon som skulle hjelpe trengende som hadde bodd i Oslo, og fortrinnsvis betalt skatt til byen. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige.
Inntekter fikk hospitalet i form av bygsel, jordavgifter og leie fra til sammen 267 gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Mye av inntektene kom nå, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. Det kom inn mye de ikke trengte, og det var mye de trengte som de ikke fikk inn. Derfor måtte hospitalet bruke ressurser på innkreving, forvaltning, kjøp og salg, i tillegg til selve driften.
Bortsett fra at vi kjenner matseddelen deres, vet vi ellers lite om hvordan livet artet seg for lemmene. Det kunne nok bli en ensformig tilværelse og noen ble fristet til å bryte med forventningene om et tekkelig og rolig liv. I kirkeordinansen av 1607 ble det strengt forbudt for hospitalslemmer å løpe ut i byen og ta seg «annen idrett fore, enten med drikk, nattergang eller annet sådant som sig rette hospitalslemmer ikke sømmet.» Reglementet ble ytterligere strammet inn ved Oslo Hospitals fundas av 1654, som fastslo at hospitalslemmer som var «knurraktige og utakknemlige» eller hadde «hang til drukkenskap og annen uskikkelighet», skulle få «en og annen påminnelse». Hjalp det ikke med påminnelsene måtte vedkommende utvises, og plassen gikk til en annen «som bedre kan skjønne på hva Gud og godt folk hjelper hannem til gode».
Kilde:
A-10422 Oslo Hospital.
Litteratur:
I. Semmingsen, G. Fischer og A. Berg, Oslo Hospitals Historie (Oslo 1939)
Gro K. Henriksen (red.), Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen (Oslo 1996)
Pål Abrahamsen (red.), Fra dollhus til moderne psykiatri. Oslo Hospital 1538 – 1988, Selskapet for Oslo byes vel (Oslo 1988).
Artikkelen ble publisert første gang i Oslofortellinger. Oslo byarkiv – byens hukommelse, 2017.
Oslo byarkiv forvalter materiale fra dagens Oslo, tidligere Kristiania og Aker. Mange som leter etter slekta si finner ut at adressen de søker på et tidspunkt lå i Aker, og ikke i Oslo som man kanskje trodde. I utstrekning var Aker i utgangspunktet 27 ganger større enn Oslo der den lå og omkranset byen. Grensen mellom de to kommunene endret seg flere ganger, og store deler av Aker innbyggerne bodde i byens forsteder som gradvis ble innlemmet i byen. Ved sammenslåingen i 1948 var det 133 000 innbyggere i Aker som ble Osloboere. Landkommunen var blitt slukt av byen, og de som hadde jobbet for å bevare Aker som en grønn oase med bondegårder og villastrøk måtte gi tapt. Uten sammenslåingen hadde ikke Oslo vært i stand til å løse bolig- og plassproblemene som vokste frem med den stadig økende befolkningen. Omveltningen fra bygd til by startet raskt, noe den kraftige veksten i drabantbyer på 1950-tallet er et tydelig tegn på.
De to kommunene har hele tiden hatt hver sin administrasjon, og arkivmaterialet er derfor delt. Det er mye likt som finnes bevart, men også noe er ulikt. I denne artikkelen vil vi gi en ti på topp liste over kjente og kanskje hittil ukjente slektshistoriske kilder i Aker.
Det ble holdt kommunale folketellinger for Aker i perioden 1917-1939. Tellingsårene var 1917, 1918, 1921, 1923, 1926, 1935 og 1939. I 1917 og 1918 er tellingene ordnet etter roder. De senere tellingene er ordnet alfabetisk etter adresse de fire kretsene Ullern, Vestre Aker, Østre Aker og Nordstrand. Veiledning til å finne frem i materialet gis på Byarkivets lesesal. Fra 1939 og frem til 1948, hvor kommunen ble slått sammen med Oslo, ble det ikke holdt kommunale folketellinger i Aker.
Inn- og utflyttingsprotokoller
Det finnes inn- og utflyttingsprotokoller for Østre- og Vestre Aker for perioden 1901-1917.
I perioden 1860 til 1901 var det i hovedsak fri innflytting, også fra utlandet. Den store masseinnvandringen av svensker skjedde i hovedsak i denne perioden. Fra 1901 skulle derimot både innenlands- og utenlands flytting meldes.
Adressebøker
Adressebøkene er nyttig som kilde for å finne frem i folketellingene. For Aker finnes det adressebøker fra perioden 1916-38, og fra 1948 og fremover etter sammenslåingen med Oslo. Bøkene ligger på Digitalarkivet.
Adressekortregister/Villaregister
Mange av bostedene i Aker er kun referert til med villanavn, og kan derfor være vanskelig å finne i de kommunale folketellingene. Som en god hjelp finnes det et eiendomsregister som er sortert etter eiendommens navn. På kortene er det informasjon om gateadresse, postadresse, valgkrets, ligningskrets, tellingskrets, skolekrets, og innimellom eier. Gårds- og bruksnummer står også oppgitt.
Aker fattigvesen
Arkivet etter Aker fattigvesen inneholder et rikt materiale som gir innblikk i enkeltpersoners skjebne gjennom hjemstavnsforhør, protokoller over understøttede, klientjournaler etc. i perioden fra 1810 til 1948. Arkivet ble sammen med arkivet fra Kristiania fattigvesen i 2012 en del av Unescos nasjonale «Memory of the World-register». Arkiver på denne listen er regnet som spesielt verneverdig, unike i sitt slag, og av nasjonal og internasjonal betydning.
Gamlebyen var utskilt som et eget fattigdistrikt etter de gamle grensene til Oslo Hospital, et område strekker seg så langt som til Mortensrud. Personene som bodde i dette området finnes det ikke informasjon om i Aker Fattigvesen, men i perioden 1805-1858 kan det finnes i arkivet fra Formannskapet i Oslo (Gamlebyen).
Skattemanntall
De eldste Skattemanntallene som er bevart fra Aker er fra 1835, i tillegg er det noe bevart fra 1840- og 50-tallet. Ellers finnes det skattemanntall fra 1892 og frem til 1948.
Skattemanntallene gir opplysninger om hvem som eier, og etter 1831, også en del opplysninger om hvem som bor på de forskjellige eiendommene og adressene. For det andre gir skattemanntallene opplysninger om personers inntekts- og formuesforhold, men man skal være klar over at langt fra alle var pålagt å betale skatt.
Valgmanntall
Det er delvis bevart valgmanntall for de ulike sognene i Aker for perioden 1912-1947. Manntallene er sortert etter valgkrets, og etternavn. Manntallene gir i tillegg opplysninger om hvor de stemmeberettigede bodde på det tidspunktet det var valg.
Fødselsmeldinger
I arkivet fra Helserådet i Aker er det bevart fødselsmeldinger for perioden 1902-1947. Meldingene er ordnet etter dato og inneholder opplysninger om mors og fars navn, bosted, gift/ugift, tidligere fødsler, mors helsetilstand etc. Alle jordmødre og sykehus var pålagt å melde fødsler inn til Helserådet, og de ble innført som et ledd i arbeidet med å få bukt med den høye barnedødeligheten.
Dødsfall
I arkivet fra Helserådet i Aker finnes det to protokoller over anmeldte døde som strekker seg fra 1915-1938. Her står det opplysninger om stilling, dødssted, bosted, sykdom, og legens navn. Materialet ble blant annet benyttet i statistisk øyemed, og sykdommene ble kategorisert.
Skolearkiv
Byarkivet har mottatt arkiv fra flere tidligere Aker-skoler og disse kan være en god kilde til å finne barn man søker opplysninger om. Det er veldig varierende hva som er bevart fra de ulike skolene, men materiale av personhistorisk art som finnes fra flere skoler er manntallsprotokoller, karakterprotokoller og fraværsprotokoller. Eksempler på Aker-skoler vi har materiale fra er Løren, Høybråten, Bygdøy og Grorud.
Skrevet av Unn Hovdhaugen, tidligere publisert i Disputten 3/2012
Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.
Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge.
Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900. I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.
Svenskenes «reserve-Amerika»
Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.
For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål
Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Halden oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.
Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.
Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.
Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.
Årsaker til migrasjon: Push og pull
Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.
Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.
I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.
Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.
Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslen og Värmland – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.
På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.
Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten fram til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.
Svensker i fattigvesenets arkiv
Hvordan en del av svenskene kom til landet og hva de arbeidet med kan vi få innblikk i gjennom arkivet etter Fattigvesenet som inneholder et rikt personhistorisk materiale. Alle som fikk støtte av fattigvesenet ble forhørt på fattigforstanderens kontor. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for «å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.
Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.
Selma Marie på fødselsstiftelsen
Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.
Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de
sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.
Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk. Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.
Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.
Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.
Byen tilhørende?
Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.
Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.
Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.
Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.
Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.
Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?
Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.
Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.
Uttransportert til Sverige
Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.
Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.
Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.
I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året.
En søknad om statsborgerskap
I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.
I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.
For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. Et catch 22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning for å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.
Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse
Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.
Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.
En av de vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinnelig Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.
Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.
Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.
Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin kone Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.
Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt. Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke de eneste kildene vi finner svensker i byen.