Studiereiser på 1800-tallet

Av Øystein Eike

Av de mer spesielle dokumentene som er produsert av kommunens ansatte gjennom tidene, er reiseberetningene. Disse forteller en hel del om sin samtid, om kommunens fagetater, om utenlandske byer, om inspirasjon og erfaringer innhentet fra andre land, og mye mer. Ofte kan vi gjennom beretningene se nøyaktig hvor byen hentet sine modeller fra når den skulle løse sine oppgaver.

Denne korte teksten er ikke ment å være en kartlegging eller analyse av fenomenet utenlandsreiser eller reiseberetninger på 1800-tallet, men snarere en introduksjon til disse særegne dokumentene i arkivene.

Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated.
Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated. Fra Akstykker Kristiania kommune, dok. 26/1886.

Reiseberetningene
Fra 1870 trykket Kristiania kommune enkelte dokumenter blant kommunens aktstykker. I 1876 er for første gang en reiseberetning blant de trykte dokumentene. Dokument nr. 10 for dette året er ”Stadsfysicus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.” Reisen var finansiert med både statlige og kommunale midler. Ferden gikk til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Genova, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer. Rundreisen var unnagjort i løpet av to og en halv måned, i seg selv et vitne om utviklingen av kommunikasjonene i Europa. Formålet med stadsfysikusens reise var å studere alminnelige sanitære forhold, sykehusvesen, epidemibekjempelse og det meste som falt inn under hans embetsområde.
Flere slike reiseberetninger ble utgitt som trykte dokumenter i årene som fulgte. Av ukjente årsaker ble reiseberetningene for årene 1881 til 1892 samlet mellom to permer. Her får man en lang rekke studiereiser presentert.

Naturlig nok ble de skandinaviske nabolandene hyppig besøkt, trolig på grunn av avstand, men sikkert også på grunn av lignende meteorologiske og kulturelle forhold. Tyskland var et foregangsland på mange felter, og mange norske ingeniører hadde sin utdannelse herfra. Mange reiser gikk hit. Ellers var både England og Belgia ofte besøkt, og også USA en gang iblant.

Impulser
Byen har alltid hentet idéer, inspirasjon og forbilder utenfra. At kommunens tjenestemenn dro på utenlandsreiser er slik sett naturlig. Men den formen for systematisk innsamling av faglig informasjon som utenlandsreisene var, kan likevel knyttes til en del spesielle trekk ved tiden omkring siste halvdel av 1800-tallet og framover. Industrialisering, vitenskapeliggjøring, framtids- og utviklingsoptimisme er stikkord for denne tiden. I kommunalhistorisk sammenheng ga det seg uttrykk i at de offentlige oppgavene ekspanderte voldsomt. Industrisamfunnet krevde flere og nye fellesskapsløsninger. Kommunen fikk større tekniske oppgaver knyttet til vei, vann, kloakk, brannvesen og energiforsyning. Helseoppgaver og sosiale oppgaver økte tilsvarende. Det samme gjorde skolevesenet. Industrisamfunnet førte med seg en spesialisering og profesjonalisering av alle yrker.

Import av teknologi og kompetanse var en forutsetning for så vel industrialisering som utbyggingen av offentlige tjenester. Til dels støttet man seg til utenlandske fagfolk. Det var f.eks. en engelskmann, James Malam, som bygget Kristianias gasskraftverk i 1848. Dette var en vanskelig teknisk oppgave, som kommunen avsto fra å utføre selv. Kommunen overtok imidlertid gassverket da konsesjonen utløp i 1878.
Etter hvert dro nordmenn ut og studerte. Særlig sivilingeniørene skulle få stor betydning. De var gjerne utdannet i Tyskland. Men også norskutdannede akademikere hadde et omfattende utenlandsk kontaktnett. Disse gruppene åpnet dørene for idéer fra utlandet.

Det er ingen tvil om at de kommunale studiereisene har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Reisene var da også ofte målrettede, og var gjerne del av planleggingen av nye prosjekter. Stadsingeniør Andersen og artillerikaptein Olssøn foretok i 1891 en reise til Tyskland for å se på elektriske sporveier. Dette var like i forkant av at den første konsesjonen på elektriske sporveier ble gitt i 1892.

Direktør ved Christiania Telefonselskab, Knud Bryn, ble av kommunen bedt om å se på muligheten for og alternativer til utbygging av elektrisk belysningsnett i byen. Han takket ja under forutsetning av at han fikk anledning til å dra på studieturer til utlandet for å studere slike anlegg. I 1887 og i 1890 la han fram reiseberetninger for kommunen, med konkrete forslag til opprettelse av et elektrisitetsverk i byen. Kort tid etter ble dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate vedtatt bygget.

Noen studiereiser var av mer generell karakter. Fra 1881 var en bevilgning på kr 600 til reisestipender fast post på ingeniørvesenets budsjett. Hensikten med stipendene var å gi det ”tekniske Administrationspersonale Adgang til at holde sig à jour med de i Udlandet gjorte Fremskridt i disse Brancher”, som det het i kommunens 50-årsberetning fra 1892.

En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.
En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.

I 1889 foretok avdelingssjef Schaanning ved ingeniørvesenet en reise til Danmark, Tyskland, Belgia og Frankrike. Han hadde fått i instruks å undersøke en hel rekke angitte innretninger og arbeidsmetoder, men også ”Hvad der for øvrig maatte have kommunal Interesse, og som jeg maatte komme til Kundskab om” (dokument nr. 23/1891).
Av de mer tilfeldige oppdagelsene til Schaanning, var brannforanstaltningene ved Berlins teatre. Her var man som ved andre teatre utsatt for betydelig risiko, ettersom man brukte mye belysning. I Berlin hadde nylig en ballettdanserinne pådratt seg store forbrenningsskader da kjolen tok fyr på scenen. Én oppfinnelse var brannsikre teaterkulisser laget av kobbertråd og asbest, en nyskapning som forhåpentligvis ikke fikk stor utbredelse.

Kuriositetene til tross; det meste av observasjoner gjort på studiereisene kom kommunen til gode, og vi kan se sporene av dem den dag i dag. Et interessant spørsmål som reiser seg, er om noen kom for å lære av Kristiania, og i så fall hva byen kunne lære bort. Den historien må man finne i andre arkiver. Kanskje en studietur verdt?

Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.
Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.

Kilder og litteratur:

Kommunale aktstykker 1876-1892, trykte dokumenter
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år, Oslo 1992
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001
________________________________________

Reiseberetninger 1876-1892, som trykte dokumenter.

10/1876
Stadsfysikus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.
(til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Prag, Wien, Trieste, Venezia, Genoa, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer)

7/1877
Gjenpart av Politimester Steens Beretning om Resultatet af hans paa offentlig Bekostning foretagne Reise til Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm for at gjøre sig bekjent med Ordningen af Politivæsenet sammesteds, dateret 18de August 1876.

17/1881
Beretning om en af Stadsingeniøren i Forening med Afdelingschefen for Veivæsenet foretagen Reise til Stockholm og Gøtheborg til Undersøgelse af Gaderenovationen i Vintertiden m.V.

12/1882
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1881 foretagen Reise til Tydskland.
(om vann og kloakk)

14/1884
Beretning om en paa offentlig Bekostning foretagen Reise til den hygieniske Udstilling i Berlin 1883 af Stadsfysikus Bidenkap.

16/1884
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1883 foretagen Reise til England.
(om ingeniørarbeider)

24/1884
Beretning om en af Kirkeværge Hjort paa Bykassens Bekostning i Sommeren 1883 foretagen Reise til Gøteborg, Stockholm og Kjøbenhavn for at samle Oplysninger om disse Byers Begravelsesvesen.

26/1884
Beretning om en af afdelingschef Schaanning med bidrag af bykassen i 1182 foretagen reise til England, Frankrig, Belgien, Holland, Tydskland samt Danmark.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen)

18/1885
Beretning om en af Ingeniør Roshauw med Stipendium af Bykassen i 1884 foretagen Reise til Tydskland.
(om brann- og veivesen)

26/1886
Beretning fra Stadsingeniør Andersen om en af ham og Assistent ved Vand- og Kloakvæsenet, Ingeniør Owren, i Kommunens Tjeneste foretagen Reise til England og Amerika.
(om vann, kloakk, brannvesen, renovasjon, sporveier m.m.)

32/1887
Beretning om en af Afdelingschef Fleischer med Stipendium af Bykassen i Oktober 1886 foretagen Reise til Tydskland.
(om brannvesen)

33/1887
Beretning om en af Overlæge Bentzen med Stipendium af Bykassen i Juni 1887 foretagen Reise til Göteborg, Stockholm, Kjøbenhavn og Berlin.

(Epidemiske sykdommer og desinfeksjonsvesenet)

41/1887
Indberetning fra Direktør Bryn om en for Kommunens Regning foretagen Reise til Udlandet for at undersøge elektrisk Centralbelysning.

16/1888
Beretning om en af Ingeniør A. Meyer med Stipendium af Christiania Bykasse i 1887 foretagen Reise til Udlandet.
(Gaterenhold)

27/1888
Beretning om en af Dr. Berner foretagen Reise for at studere den hygiæniske Afdeling af Udstillingen i Kjøbenhavn m.v.

22/1889
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1888 foretagen Reise til England.
(om vann- og kloakkvesen, brannvesen, bad m.m.)

20/1890
Beretning om en Reise i Sverige og Danmark for at undersøge Renovationen, foretagen af Christiania Sundhedskommissions Ingeniør, Henr. H. Weisser, paa Foranledning af Kommissionen.

22/1890
Indberetning samt Betækning fra Direktør Bryn om elektrisk Centralbelysning.

31/1890
Reise-Beretning om Forholdene ved Svineslagterier i de skandinaviske Lande og Tydskland og om Slagterhuse i Almindelighed, afgiven af Stadsingeniøren og Stadskonduktøren i Christiania.

23/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schaanning med Stipendium af Bykassen Høsten 1889 foretagen Reise til Danmark, Tydksland, Belgien og Frankrig.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen, brannvesen m.m.)

26/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1890 foretagen Reise til Sverige, Danmark, Nordtyskland og Belgien.
(om kaianlegg, arbeidsmaskiner, vareskur, jernbanespor, kraner)

29/1891
Beretning om en af Statsingniør [sic] Andersen og Artillerikaptein W. Olssön med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland for at anstille Undersøgelser vedkommende elektriske Sporveie.

20/1892
Beretning om en af Ingeniør Schneider med Stipendium af Bykassen i 1891 foretagen Reise til England, Frankrig og Belgien.
(om havnearbeider)

21/1892
Beretning om en af Ingeniør Svendsen med kommunalt Stipendium foretagen Reise i 1891 til Tydskland og Danmark.
(om gassverk)

24/1892
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland og Belgien for at undersøke derværende Kornsiloanlæg.

Beretning om en af Ingeniør Talén med Stipendium af Bykassen i 1892 foretagen Reise til Sverige, Finland, Rusland og Tyskland.
(om gaterenhold)

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

De første «konductricerne» i Sporveien

Tekst Aina Basso

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

I 1916 besluttet sporveisselskapene i Kristiania å ansette kvinnelige sporveiskonduktører, noe som skapte stor debatt både i media og innad i egne rekker. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken: ”Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spaa: Eksperimentet vil falde daarlig ud.” Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: ”Som bekjendt har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporvognskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide. (…) Vore kvindelige sporvognskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post likesaa godt som sine søstre i udlandet.” Var ansettelsen av kvinnelige konduktører et ideologisk steg i retning større grad av likestilling, eller var det en del av en langt større lønnskamp som hadde pågått i flere år?

Ugifte damer over 25
De kvinnelige konduktørene, eller ”konduktricerne”, som de snart ble kalt, skulle bli ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende. Aller helst ville sporveisselskapene ansette ”ugifte, absolut friske damer over 25 aar”, men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

Saken skapte stor debatt i avisene i tiden som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 16. februar en flott illustrasjon av en kvinne i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i ”flunknye” uniformer. Uniformene var på dette tidspunktet under utforming, og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksen skulle naturligvis erstattes av skjørt, men ellers stilte selskapene seg velvillige til damenes personlige smak hva ”dragtens snit” angikk.

Frykt for «løse fugler»
De mannlige sporveisfunksjonærene var derimot ikke fornøyde med utviklingen. Norske Intelligenssedler kunne 20. mars avsløre at ”Damerne faar en kjølig mottagelse av sine mandlige kolleger” og spekulerte i om kvinnene ville bli møtt med ”latter og flirt” på sin nye arbeidsarena. De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og stilte seg misfornøyde med den nye satsingen. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side hva gjaldt lønnsforhold i etaten og mente kvinnene skulle fungere som lønnstrykkere på midlertidig basis.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville melde sin interesse for arbeidet, da ingen som hadde noe ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt, eller stille seg til ”offentlig beskuelse og almen forlystelse”. De fryktet dermed at det kun ville være byens ”løse fugle” som ble ansatt som konduktører, som et ledd i sporveisetatens bekjempelse av de uttynnede rekkene som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til sporveien. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vognen dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var det en stor seier, og etter en stund dannet ”konduktricerne” attpåtil en egen fagorganisasjon atskilt fra mennene.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

«De kvindelige»
Motstanden ebbet imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og også kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om ”De Kvindelige”, enten det gjaldt utviklingen på uniformsfronten, som overgangen i Kristiania Elektriske Sporveie fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917, eller rett ut hyllester av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at ”den kvindelige” ikke som sine mannlige kolleger led av ”grødet og utydelig udtale”, som avogtil kunne oppskake passasjerene på den mest forskrekkelige måte, idet Tordenskjolds plads ble til ”To som slaas”, mens Trefoldighedskirken ble til ”Der falder kirka!”. De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfreds med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge, skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden prosjektet hadde hatt slikt hell både i Kristiania og utenlands.

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

Dessverre for de kvinnelige sporveiskonduktørene ble gleden kortvarig. Etter den første verdenskrigen sluttet sporveien å ta inn nye kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens ”konduktricerne” på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg. Rundt 1950 ble kvinner igjen tatt inn som konduktører, men bare som vikarer eller deltidsansatte, og på 1960-tallet var det debatten om ansettelsen av kvinner i overordnede kontrollørstillinger som fikk de mannlige sinn i kok.

Kilder:
Oslo byarkiv: Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.

Litteratur:
Iversen, Paal (red.). Bare trøkk på…Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894-1994. Otta 1994.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Stortingsbygningen

Stortingsbygningen ble åpnet 5. mars 1866. Etter flere tiår med diskusjoner om plassering og utformingen av bygningen, sto en av de viktigste bygningene i Norge, da og siden, ferdig.

Stortinget leide Katedralskolen i Dronningens gate 15 fra og med det ekstraordinære storting i 1814, og i 1823 solgte Katedralskolen bygningen til staten og flyttet ut. Lagtingsmøter og Odeltingsmøter ble holdt i Dronningens gate helt fram til 1866. Plenumsmøtene ble holdt i Universitetets festsal fra 1854.

Fra den gamle stortingssalen i Dronningens gate 15. Dette var opprinnelig auditoriet i den gamle Katedralsskolen. Bygningen ble revet i 1914, men interiøret fra salen ble flyttet til Norsk folkemuseum, hvor man nå kan besøke den. Kopi av avisutklipp fra Skillings-Blad 1847/Norsk folkemuseum.

Staten kjøpte tomt for stortingsbygning i området mellom Akersgata, Østre gate/Karl Johans gate og Prestegata i 1854. Området lå helt i utkanten av det som til 1850-tallet utgjorde den «egentlige» byen, Christian IVs by grunnlagt i 1624. Samtidig lå den ved inngangen til det nye sentrum, med Slottet på Bellevuehøyden og Universitetet langs den nye Slottsveien, som var blitt byens nye promenadestrøk.

Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt.
Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt. Stortinget ble liggende like ved det åpne området som gårdeierne langs Slottsveien hadde kjøpt for å unngå gjenboere. Dermed ble Stortinget liggende fritt og åpent, vendt mot Slottet.

I 1864 ble det holdt en kart- og oppmålingsforretning over den bebyggede delen av den nye stortingstomta. Vi ser av kartet at Stortingsbygningen har fått sin ytre form. Grensene for de tidligere tomtene vises også, og ikke minst de gjenværende bygningene, som da sto kloss inntil den nye Stortingsbygningen.

Faksimile adressebok 1884
Faksimile adressebok 1884

Stortingsbygningen huset ikke bare Stortinget, men i lang tid også andre kontorer og beboere. Riksarkivet holdt for eksempel til i bygget til 1914.

Beboerne kan vi se av de kommunale folketellingene. I 1899 bodde hele 15 mennesker i stortingsbygningen, fordelt på fire leiligheter. Det var enkelte ansatte i Stortinget eller i Riksarkivet som bodde i leilighetene sammen med sine familier.

Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22.
Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22. (Kristiania kommunale folkeregister, A-20057/Gba/L0011/0016)

Kilder:

 

Blå Kors Norge

Av Kine Skyer

Kampen mot alkohol og alkoholisme stod sentralt i norsk offentlighet fra slutten av 1800-tallet til langt inn i forrige århundre. Det gjorde den også andre steder i Europa. Det internasjonale Blå Kors ble stiftet i Genéve i 1877. I 1906 fikk Norge sitt Blå Kors, stiftet 2. mars dette året.

Evangelisering og omsorg for mennesker med alkoholproblemer har gått hånd i hånd for Blå Kors. I Oslo er Blå Kors godt synlige. De fleste kjenner til Blåkorssentralen i Storgata 38.

Den første Blåkorsforeningen i Norge, Møllergaten i Kristiania, ble etablert i 1906 etter initiativ fra bymisjonsprest Ole Theodor Moe. Helt siden opprettelsen har Blå Kors drevet sitt arbeid ut fra tre hovedmålsettinger: Hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handling. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet innenfor norsk rusomsorg og slik er materialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av.

Blå Kors' eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).
Blå Kors’ eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).

Det første offentlige møtet ble avholdt i Møllergata 43 den 26.08.1906 og etter møtet meldte 87 personer seg inn i organisasjonen som fikk navnet Møllergatens Blåkorsforening. Seinere samme høst ble den første bespisningsfesten med kaffe og smørbrød for hjemløse og forkomne arrangert samme sted. Seinere ble de store dansesalene Casino i Pløens gate og Frysjuhal mot Grønlands torg leid til slike fester.

Avholdsbevegelsen sto sterkt gjennom sine mange lag og foreninger på denne tida. Innenfor den kristelige delen var det en plikt å drive omsorg for drikkfeldige og andre som trengte hjelp og omsorg. Spørsmålet om redningstiltak og kurbehandling ble diskutert, også på det første medlemsmøtet i 1906. Det ble arbeidet for å skaffe penger. 26. februar 1908 deltok nær 1600 mennesker på et møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo til inntekt for et ”vordende drankerhjem”. Blåkorshjemmet på Eina ble innviet i mai 1909 og er landets eldste behandlingssted for mennesker med rusproblemer.

Tidlig i januar 1915 ble Blå Kors-foreningen «Haabet» stiftet- en Blå Kors-forening for den øverste del av Grünerløkka. Den første møteprotokollen gir et sterkt bilde av engasjementet for avholdssaken. Motivet for opprettelsen var klart: Foreningen skulle være de lidende barns håp og trøst. I 1914 var det begått 19061 drukkenskapsforseelser i Kristiania og over 14 000 hadde blitt arrestert for drukkenskap. Sekretæren skriver: «Hvor mange barnelidelser med vaakne nattetimer ligger der ikke bak disse 14 000 i arrest. Og ikke nok med arrest, men derefter fængsel paa vand og brød for noget over 1000. Ja, netop ikveld naar vi er samlet her til stiftelsesfest vet jeg om barn som i dag har spurt: hvor er pappa? hvor er pappa? Og mamma stakkar maa tie med sandheten om at pappa er i fængsel».

Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.
Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.

Arkivmaterialet etter Blå Kors
Oslo byarkiv mottok i 2012 støtte fra Kulturrådets kulturvernmidler til ordning og registrering av arkivet etter Blå Kors og Blå Kors Oslo. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet og slik er arkivmaterialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av. Materialet inneholder også Blå Kors Oslo og forskjellige lokallag i Oslo og noe materiale fra Norges Kristelige presselag.

Arkivmaterialet er fra perioden 1893 – 2008 og dekker organisasjonens tilblivelse og drift i perioden. Arkivet består av møtebøker, journaler, regnskap, statistikk, en tilnærmet komplett samling av «Blåkorsbladet», samt privatsamlingen etter generalsekretær Ole Steffensen Isene. Dertil kommer en betydelig fotosamling på rundt 8 hyllemeter. Flere av disse bildene er digitalisert og vil bli tilgjengeliggjort i vår fotodatabase www.oslobilder.no.

Katalogen over de ulike Blå Kors-arkivene er publisert i Arkivportalen:

Kongelig bevilling fra 1651

Et av de eldste dokumentene som befinner seg i Byarkivets magasiner er et privilegiebrev fra kong Fredrik 3. til Foss mølle. Brevet fulgte med arkivene etter Bjølsen Valsemølle A/S, et arkiv Byarkivet overtok i 2005.

Kongebrev
Privilgiebrevet av 1651 fra kong Fredrik 3. til Fredrik Bøyesen. Klikk for å se større.

Brevet er gitt til en Fredrik Bøyesen, som forpaktet en eiendom eiet av kronen, «…en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle». Det stadfester privilegiet som lå til gården og mølla, og at Bøyesen hadde rett til å drive den. Han overtok gården etter sin far, Boye Fredrikssøn. Privilegiet bestod i enerett til å male korn innen en 1/4 mils avstand fra Christiania.

Driften ved Nedre Foss mølle opphørte i 1979, de siste årene kun med kraftfôrproduksjon. Den store siloen, som sto ferdig i 1953, ble leid ut til Statens Kornforretning i noen år. Nå er den som kjent blitt til studentboliger.

Nedre Foss mølle ble kjøpt opp av Bjølsen Valsemølle A/S i 1927. Slik havnet privilegiebrevet i arkivet etter Bjølsen. Brevet er blitt resturert, men har betydelige soppskader, etter å ha blitt utsatt for fukt. Cerealia Mills, som nå eier Bjølsen Valsemølle, har fått transkribert brevet. Det er blitt sammenholdt med kongens kopibok i Riksarkivet, slik at teksten i det skadede området også er kjent for oss. Slik lyder brevet:

Wii Friderich Dend Tredie med Guds Naade Danmarkis
Norgis Wendis och Gotti Konning; Hertug vdi Slesuig, Holsten Stormaren och Dytmersken Greffue i Oldenborig
och Delmenhorst, Giöre alt witterligt, efftersom oss Elskelig Frederich Boysen, Vnderdanigst lader andrage och
berette at hand skal haffue forhuerffuit, woris Elskelig kiere her faders, Salig och Høyløfflig Ihukommelssis bewillings Breff
och siden woris egen Naadigste Confirmation paa en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle, liggendes Strax
wed wort Slott Aggers Huus wed Aggers broe, at hand hans Hustrue han nu Haffuer, och en deris Sön effter deris Död, maate
Nyde och beholde effter for: Woriss Elskelig Kierre her Faders, Saauelsom woris egen der paa Wdgiffne Aaben Breffss widre Indhold,
Och hand nu Vnderd: laeder anholde, och begiere, At en Aff hans Andre Börn, forne Gaard,  Mölle och Quernn, dersom
hand ingen sønner effterlod Maatte Nyde och beholde, Da effterdj Stoer bekostning der paa skal werre Anwendt, Haffuer wj
paa for: Fredrich Boisen Vnderd: ansögning og begierin Naad: bewilgett och tilladt saa och hermed bewilger
och tillader att dersom hand och hans Hustrue Vden Sønner ved Döden affgaar att da en aff deris Döttre for Saugmölle, Quern och Gaard
effter deris Dödelig affgang med lige Vilkor och Condition och for samme affgifft maa nyde och beholde, som de forne Fredrich Boyssen
selff, hans Hustrue eller en deriss sönner oss elsch: kiere her fader saavelsom oss selff Naad: forunndt er, effter forne
der paa Vdgiffne Naadigst beuillings Breffss widre indhold,              Forbudendes Alle och en Huer, Herimod effter som forsk:.
staar at hindre eller wdi vore Maader forfang at giöre, Wndr wor hyllest och Naade, Sk..ffuet paa wort Slott  Kiöbenhaffn            

Dend 27. Septembr: Anno 1651

 Under Vort Signett

                        Friderich

Teksten er transkribert av Anne Merete Ranum Aas for Cerealia Mills

Kilder:
Erichsen, Egil Werner. Bjølsen Valsemølle 1884-1944. Fra vannhjulsmølle til storindustri, Oslo 1946.
Nordvik, Helge (red.). Rent mel i posen. Bjølsen Valsemølle A/S og mølleindustriens utvikling 1884-1984, 1984.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Veiarbeid på 1870-tallet

Av Øystein Eike

Før veivesenets tid måtte alle skyldsatte stille med mannskap eller hest til vedlikeholdet av veiene i Aker, sommer som vinter. Her presenterer vi et forslag til revisjon av rodeinndelingen for sommerveiarbeidet. En kilde som forteller mer enn bare veihistorie.

Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)
Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)

Gård, skyld og veistubb
En rode var et antall gårder med tildelte veier som de hadde ansvaret for. Veistykkene var inndelt etter standard fra klasse 1 til 7. Rodeinndelingen tilstrebet noenlunde samsvar mellom det arbeidet veiene krevde og hvor mye skyld de ansvarlige gårdene sto for. I forslaget til rodeinndeling, ser vi rubrikker for matrikkelnummer, løpenummer, gårdens navn, veienes klasse, rodens samlede veilengde i alen (1 alen = 62,75 cm), de enkelte gårdenes skyld (i spesidaler, ort og skilling) og rodens samlede skyld. Oversikten forteller oss en del om gårdene, deres størrelse, og om veinettet i Aker i 1870-årene.

Det var ikke bare bøndene som hadde arbeidsplikt. Også andre grunneiere pliktet å stille med menn. Både Grefsen Vandkuranstalt, Guldhaug Brug og Blindeinstitutet hadde forpliktelser.

Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).
Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).

Kommunen tar jobben
Flere forhold gjorde pliktarbeidsordningen upraktisk. Resultatet av arbeidet var ikke alltid like tilfredsstillende fra et faglig synspunkt. Dessuten opplevde en del bønder det som tungvint. De fleste hadde ansvar for veistykker i nærheten av gården. Men det var også en del som måtte langt av gårde. Bønder fra Bygdøy (Ladegårdsøen) og Frogner skulle for eksempel utføre arbeid i Trondheimsveien.

Pliktarbeidet ble gradvis avviklet, og veivedlikeholdet utført av kommunalt lønnede arbeidere. Aker ansatte i 1887 en kommuneingeniør, som skulle bruke mesteparten av sin tid på veiinspeksjon og ledelse av veiarbeidet. Fra 1896 ble det pliktmessige sommerveiarbeidet avskaffet, og 25 veivoktere ble ansatt for å gjøre arbeidet. I 1898 var det slutt også på vinterveiarbeidet for bøndene.

Rodeinndelingen går fra rode A til Å, og beveger seg grovt sett fra vest mot øst, men ikke konsekvent. Veiene hadde ikke nødvendigvis samme navn den gang som i dag

veiarbeid aker
Forslag til revisjon av sommerveiarbeidet i Aker. Klikk på bildet for å se kilden.

Kilder:
Aktstykker Aker kommune 1840-1879
Barth-Heyerdahl, Ø.F. Veivesen i Aker 1837-1937, bind IV, Aker 1942

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets nettsted tidligere.

Streik!

Lørdag 18. juli 1914 gikk 700 sporveisfunksjonærer i Kristianias sporveisselskaper ut i streik, etter fulltallig oppslutning ved den foregående nattens massemøte. Hovedstaden var på dette tidspunktet midt inne i den store jubileumsfeiringen i anledning hundreårsmarkeringen for Grunnloven.

Av Aina Basso

Året før ble trikkelinjen langs østsiden av Frognerparken anlagt for å frakte publikum til utstillingen, og hver dag ble trikkelass på trikkelass med besøkende fraktet opp for å beskue alt det beste Norge kunne oppby innen kunst, kultur og næringsliv. Og nettopp jubileet ble en del av årsaken til konflikten. I mange tilfeller måtte funksjonærene arbeide 18 timer i strekk, uten verken mat eller hvile eller noen form for overtidsbetaling.

Uniformert personale foran vogner og vognhall på Majorstuen stasjon i 1912. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei Fotograf: M. Bøe.

”sin største misnøie”

I kopiboken etter Magistratens andre avdeling finner vi en innberetning om streiken til Kristiania Formannsskap, datert 21. juli 1914, som med sine første setninger kort sammenfatter konfliktens hovedpunkter:

”I massemøte nat til søndag den 5te juli fattet Norsk sporveisforbunds avdelinger her i byen en resolution, hvori de bl.a. uttaler sin største misnøie med de nuværende løns- og arbeidsforhold og gjør gjældende, at sporveisselskaperne ensidig og paa egen haand helt har annullert bestemmelserne om arbeidstid, hviletid og fritid.”

Funksjonærene krevde dyrtidstillegg, slik at de minst kom på høyde med politimenn og brannvesenet. De krevde hver sjette dag fri, åtte timers maksimalarbeidsdag, i tillegg til regulerte lønnsbestemmelser for reservebetjeningen. Dersom disse kravene ikke ble oppfylt, ville de gå ut i streik, og allerede fra 7. juli nektet funksjonærene både å lære opp ny betjening og utføre arbeid på overtid.

Stille gater

Folk flest visste lite om streiken før trafikken plutselig var stanset. Problemene inntraff umiddelbart. Noen av de viktigste rutene ble opprettholdt av det høyreavisene kalte ”frivillige” og venstre- og sosialistpressen kalte ”streikebrytere”, altså kvinner, studenter eller andre som trengte pengene. Likevel forhindret sporveisstreiken mange i å komme seg til arbeidet på motsatt side av byen, om de ikke ville ta bena fatt eller hadde råd til en dyrere form for transport. En poetisk journalist i Verdens Gang skildret 19. juli stemningen i Kristiania:

”Sporveisstreikens konsekvenser blir mere og mere følelige for hver dag som gaar. Overalt merker man den. Gaterne er blit merkværdig stille, byen har tapt meget av sit rastløse, besnærende storstadspræg, der er i denne sporvognsløse, overhete by uforholdsmæssig mange nedtrykte, opgitte mennesker at se, man tænker med forvilelse paa de møiefulde distancer man skal tilbakelægge, træt og langsomt vandrer man avsted…”

Byens ”rastløse, besnærende storstadspræg”. Trikker i Karl Johans gate i 1925. Fra arkiv etter A/S Oslo sporveier. Fotograf ukjent.

 ”Tilløp til Spetakler”

Stemningen var svært opphisset og opptøyer fulgte. Flere steder ble det oppløp der trikkene ble angrepet med steinkasting, og stygge tilrop smalt mot de vikarierende sporveisfunksjonærene. Åtte menn ble senere tiltalt for steinkasting ulike steder i Kristiania, bare to av disse var sporveisfunksjonærer.

Konflikten skapte bred interesse blant byens befolkning, i tillegg til utenfor hovedstadens og endatil landets grenser. Skal en tro en artikkel i Social-Demokraten 25. juli, var til og med barna engasjerte i den pågående streiken:

”En kone i Kristian Kroghs gate hadde 2 barn, 4 og 6 aar gamle, paa sykehuset. Torsdag var konen oppe paa Ullevaal og hentet hjem barna. Kommen til trikkens holdepunkt siger moren: Nu er det vel best vi tar trikken. Men da utbrøt begge barna: Nei da mamma. Vi vil ikke kjøre med streikebrytertrikken, vi vil gaa vi.”

På den andre siden av bordet

I Kristiania Sporveisselskabs direksjon ble det i de 12 dagene streiken varte, holdt møter ”1 a 2 gange om dagen, som regel sammen med Kristiania elektriske sporveis direktion”. En ny megling ble forsøkt, men den streikende part avslo tilbudet. Først ved ordfører Heyerdahls forslag 24. juli  ble det en stemningsendring, og den 27. juli sendte sporveisbetjeningen en forespørsel til arbeidsgiverne om igjen å gjenoppta arbeidet. Dette ble innvilget av fellesdireksjonen i de to sporveisselskapene, og streiken var over 29. juli.

Festmiddag holdt for Blåtrikkens 30-års jubileumsfest i 1924. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei. Fotograf ukjent.

Ifølge avisene kostet streiken sporveisselskapene rundt 200 000 kroner mer i lønnsutgifter, noe som skulle beløpe seg til omtrent 300 kr pr. funksjonær. Streiken banet kanskje også vei for de kvinnelige konduktrisene som skulle innta vogntrafikken to år senere.

Kilder:

A/S Kristiania Elektriske Sporveie: Avisutklippsbok, 1914-1916A/S
Kristiania Sporveisselskab (i arkivet etter A/S Oslo Sporveier):
Styreprotokoll nr. 5. 08.12.1912 – 07.11.1916.
Magistraten: Kopibok II. Avdeling 27.02.1914 – 14.08.1914

Litteratur:
Fasting, Kåre. Sporveier gjennom 100 år. A/S Oslo Sporveier 1975
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen er tidligere publisert på Byarkivets nettsider.

En rull med historie

PAPIRKONSERVERING: Hun tar forsiktig i den lange rullen av papp og papir. Tør så vidt å åpne den, lirker fram noen få centimeter, nok til å se at det er en original. I mangel av spesialkompetanse benytter Byarkivet papirkonservator Kristin Ramsholts kyndige hånd og trente øye til å restaurere et kart fra 1794.

TEKST: Gro Røde

Konservator Kristin Ramsholt med kartet.
Papirkonservator Kristin Ramsholt og kartet fra 1794 som løses fra lerretet. Viktige verktøy er pinsett og spatel. «Vannkanna» er en såkalt forstøver med etanol. Sammen med trekk-kartong kan fukt trenge ned i lerretet og limlaget, uten å trenge videre ned i kartet. Fotograf: Trond Aslaksby, 2006.

– Nei, denne må åpnes i et rom med kontrollert forhøyet luftfuktighet! Papirkonservator Kristin Ramsholt studerer rullen som har vært i Byarkivet i årevis. Rullen er gammel, slitt og grå, og har opplagt sin egen historie. Kartansvarlig i Byarkivet skvatt da hun en dag rullet den ut, bare litt, og veldig forsiktig. Det lille som kunne sees da, tilsa at det var et originalt kart fra 1794. En kopi av kartet hadde befunnet seg bak glass og ramme i Byarkivet i årevis, kjent som Patroclus Hirsch’ kart over Christiania by med tilliggende forsteder i målestokk 1:1000. Kopien er et stort fargetrykk – en litografi fra 1940, signert Litograf Harald Wilhelmsen, og er delvis kolorert med blått hvor det er elv og vann/hav.

På jakt etter papirets ID
Ramsholt konstaterer at kartoriginalen er blitt limt opp på lerret, og det kan se ut som det er gjort i nyere tid. Det er verste sort for papiroriginalen, som da er utsatt for et nedbrytningsfremmende klebestoff. – Vi må få løsnet papiret fra lerretet, er Ramsholts umiddelbare melding. -Papiret er håndlagd, så kanskje kan vi finne et eller flere vannmerker som sier noe om hvor og når papiret ble laget. Et så stort kart er satt sammen av flere papirark. Papiret på denne tida ble håndlaget av bomull, eventuelt linfibre, som ble lagt i en ramme eller ei form. Nede i rammen var det kjedetråder og bunntråder. Antallet kjede- og bunntråder varierer fra papir til papir, fra mølle til mølle, og kan være med på å identifisere papiret sammen med vannmerket.

Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene "JK 100". Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.
Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene «JK 100». Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.

Når Ramsholt bruker ultrafiolett lys i et mørkt rom, kan hun lese kartet enda tydeligere. Hun ser da hvordan kartet fluorescerer der det har vært påført farge. På denne måten får en et klarere inntrykk av hvordan kartet opprinnelig har sett ut. UV-lyset viser også at papiret har mange små hull. Hva kan årsaken til disse hullene være?

Karttegneren Patroclus Hirsch
Rettet ut i svakt spenn og ved hjelp av god tid og fuktighet, lar det seg gjøre å avfotografere og studere kartet. Motivet, kartets påtegnede informasjon, er ingen overraskelse, i og med at vi kjenner godt til kopien. Men fra originalen får vi ny kunnskap om karttegnerens tid og det verktøy han brukte. pHirsch var signaturen han brukte den gang, i 1794. På andre kart signerer han med stor P og sitt fulle og hele navn. Om Patroclus Hirsch er det skrevet lite. Men noe om ham finnes i oppslagsverk, blant annet i stabsfanejunker Olai Ovenstads bok Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814.

Sammen med diverse informasjon fra artikler i tidsskriftet St. Hallvard og Biografisk leksikon, får vi kjennskap til Hirsch som var født i 1758 og døde 1828. Han omtales som stadskonduktør, landmåler, lærer, karttegner, major og kaptein. Lærer var han på Krigsskolen og ved Kristiania Kunstskole. Siste sted i årene 1811-14 hvor han, i følge biografisk leksikon, var en ansett lærer som dessverre ble tidlig utslitt på grunn av «svak helbred og næringssorger». Som konduktør tegnet han kart over Kristiania og omegn, og hadde ansvar for gjenoppbyggingen av Oslo Hospital etter brannen i 1793. I St. Hallvard er det i årgang 1937 gjengitt plantegninger over tukthuskirken- fra 1793, -signert P. Hirsch. I St. Hallvard, fra 1916, er det gjengitt to Løkkekart over området ved Vøyenvolden på Sagene. Det var Hirsch’ verk, og forfatter av artikkelen, Halfdan Møller, skriver om ham: ”Kaptein Hirsch hadde som opmaaler og karttegner av byen og bymarken til sammen kun 700 rdl. Han drev da efterhvert med privat for de forskjellige eiere at levere specialkarter (som ovenstaaende) mot en rimelig godtgjørelse.”

Vitrolum, Arabicum og gallerveps
Ved nærmere studier kan konservatoren melde at Hirsch brukte jerngallusblekk når han tegnet. Det er et blekk hvor man brukte eikegaller laget av gallervepsen.
Kristin Ramsholt forteller den utrolige historien om dette blekkets tilblivelse, og vi kan bare undre oss over hvordan noen fant ut å nyttiggjøre seg gallervepsens ugagn: I Norge finnes det 15-20 forskjellige typer gallerveps. Gallervepsen legger eggene sine i eikebladet. Larven får treet til å sette i gang en slags kontrollert kreftreaksjon. I denne prosessen dannes galletannin, som sees som små erter på undersiden av bladet. Gallene ble så plukket og blandet med vitrol, som er et naturlig forekommende metallsulfat. Tilsatt litt vann, vin eller eddik, samt Gummi Arabicum, fikk man et blekk som til å begynne med nesten var usynlig, men som etter hvert mørknet til en brunsort farge. Svaneapoteket i Oslo er Norges eldste, fra 1628, og de solgte på 1790-tallet fire forskjellige typer vitrol.

Jerngallusblekk var i bruk fra tidlig middelalder frem til 1860-tallet, da overtok de syntetiske fargestoffene gradvis. På dette kartet har Ramsholt konstatert minst to forskjellige blekk, men historien om blekket er imidlertid ikke ferdigfortalt.

Ramsholt fortsetter: Jerngallus-blekket er en av de største truslene mot vår skrevne og tegnede kulturarv. Det bryter ned papir! Tenk på Leonardo da Vincis tegninger, Johan Sebastian Bachs noter, Vincent van Goghs brev og Ibsens skuespill! I alle deres verk er det brukt jerngallusblekk. Kort fortalt skjer det en korrosjonsprosess i metallkomponenten i blekket, og blekkstreken vil på sikt «etse» seg gjennom papiret. Denne -prosessen fremmes av både syre, fuktighet og lys. – Derfor er det svært viktig å få fjernet det syredannende klebestoffet mellom original og lerret på Hirschkartet, påpeker hun.

Analysen av opplimingen på lerretet, har påvist alun, et aluminiumsulfat som bokbindere i gamle dager elsket å tilsette i alle typer klister. Sulfatdelen er imidlertid en effektiv svovelsyredanner i tillegg til å kryssbinde molekylært slik at den blir tungt løselig. Alt dette betyr at det går noe tregt å løsne papiret fra lerretet. Men arbeidet skrider fremover, og snart kan Byarkivet stolt vise fram en interessant kartoriginal for publikum.

Kilder og litteratur:
Hirsch’ kart fra 1794
St. Hallvard, år 1916 og 1937
Biografisk leksikon, Oslo 1934
Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk slektshistorisk forening. Oslo 1948.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tobias 1/2006 og på Byarkivets nettsider.

En sann historie fra folketellingene

Mang en skjebne skjuler seg blant de 600 meterne med folketellingsskjemaer som befinner seg i Byarkivet. Vi søkte og fant kjærlighet…

Av Stine Nerbø

Mange har funnet fram til ukjente slektninger takket være de kommunale folketellingene for Kristiania/Oslo. En tante i Thurmannsgate på Sagene eller en oldefar i Stupinngata på Enerhaugen. Lurer du på hvem som bodde i leiligheten din i gamle dager, kan du finne ut det også! Byarkivet får mange henvendelser fra folk som ønsker å finne ut om slektsforhold. Historien vi skal se på nå, er et eksempel på hvordan man kan bruke kildene, og hva vi kan finne om vi går grundig til verks. Det bør nevnes at vi som regel ikke har anledning til å bruke særlig lang tid på hver enkel forespørsel. I dette tilfellet har vi gjort et unntak for å vise hvilke muligheter som ligger i de kildene som er tilgjengelige i Byarkivet.

I november 2004 kom følgende e-post til Byarkivet:

”Søker min avdøde mors slekt. Hun ble født 12.02.1914 på Christiania Fødselsstiftelse.Døpt 22.02.1914. I attesten er hun oppført med foreldre: Ugift fyrbøter Karl Nyberg.Svensk. Ugift  tjenestepike Sigrid Hammer. Svensk(?). Min mor ble adoptert bort. Hører gjerne fra dere om dette.

På forhånd takk!

Sigrid

Hvilke muligheter har vi her til å finne ut noe om Sigrid og Karl? Vi begynner med Sigrid.

Vi finner henne i registeret fra Fødselsstiftelsen, oppført med fødselsår 1893 og adresse Herman Foss gate 18. Bodde hun der alene, sammen med familie, som tjenestepike? Det første vi gjør er å sjekke den statlige tellingen i 1900, som er tilgjengelig på internett (www.digitalarkivet.no). Her kan man søke etter fornavn, etternavn, fødselsår, fødested med mer. Heldigvis er det kun én Sigrid Hammer i Kristiania det året.

Hun bodde sammen med foreldre og seks søsken i Waldemar Thranes gate 30. Siden denne Sigrid også er født i 1893, må vi anta at det er riktig person. Ved oppslag i de årlige kommunale tellingene finner vi ut at familien Hammer flyttet til Herman Foss gate 18B i 1903. Faren het Albert og var skomaker, moren het Emilie. Sigrid bodde hjemme til 1911. I 1912 og 1913 er hun ikke der, og vi har ikke greid å finne ut hvor hun da bodde. Sannsynligvis arbeidet hun som tjenestepike hjemme hos en familie, for hun er ikke registrert i adressebøkene. Fra 1915 til 1919 bodde og arbeidet hun på Sports-Kaféen i Frognerveien 54. I 1920 var hun igjen hjemme hos sine foreldre. For tiden syk, står det i listen.

Hermann Foss gate rundt 1920. Foto: Oslo Museum

Både i tellingen i 1924, 1926 og 1928 bodde Sigrid i Herman Foss gate 18 med foreldrene. Hun arbeidet i en Cigarforretning i Skippergata. Men i 1929 er hun ikke lenger i Herman Foss gate. Vi finner henne ikke i adresseboka heller. Kanskje hun har giftet seg? Når pikene giftet seg på den tiden tok de mannens etternavn, så eneste mulighet vi har, vil være å finne en eventuell vielse. Men vi ser fort at Gamle Aker menighet, som Herman Foss gate tilhører, ikke har avlevert kirkebøker lenger fram enn til 1927, og for å finne en eventuell vielse må man derfor henvende seg direkte til menigheten.  Altså utenfor Byarkivets rekkevidde. Siste spor etter Sigrid i folketellingene er fra 1929, hvor det er notert at hun ikke var tilstede på tellingsdatoen.

Karl

Vi prøver å finne Karl. I fødselsregisteret står det at han er fyrbøter og svensk; fra „Gefle“. Adresse: Stockholm, D/S Kong Sigurd. Dette kan bli en nøtt! En svensk sjømann! Kanskje han bare var i havn i Kristiania noen få uker. For å finne ut om han bosatte seg i Kristiania, går vi til adressebøkene omkring det året han skal ha fått en datter.

Vi finner ingen Karl Nyberg i 1913, heller ikke i 1914. Først i 1915 finner vi én. Han er murersvenn og bor i Iduns gate 3. Han kan jo ha skiftet yrke? Men når vi sjekker folketellingen viser det seg å være feil mann. Denne Karl var riktignok svensk, men født i Stockholm i 1867. Dessuten var han gift og hadde tre barn, født i årene 1904 – 1910.  Men ”sporhundsansen” er vekket.  Derfor prøver vi noen årganger til av adressebøkene.

I 1918 dukker det opp en Karl Nyberg til i Adresseboka; tømmermann, Gøteborg gate 7. Denne gangen viser folketellingslisten en ugift tømrer født i 1892 på Nannestad. I 1922 dukker en tredje Karl Nyberg opp i Kristiania adressebok.

Karl Nyberg, maskinassistent, Brinkensgate 7.

MagasinetVi går ned i magasinet og finner reolen med folketellingen for 1922. Blar fram til personlisten over Brinkens gate 7. Og denne gangen er det den riktige Karl. Fødselsår stemmer, han er fyrbøter og fra Gefle i Sverige. Han er gift med en Doris Christophersen, tobakksarbeiderske fra Kristiania. Hvis vi finner vielsen i kirkebøkene kan vi kanskje få flere opplysninger om Karl.

 

Vi sjekker listen over kirkebøker som er avlevert til Riksarkivet og som vi har kopier av i Byarkivet. Kampen menighet har avlevert lysningsregister for årene 1920 – 1921. Der finner vi at de tok ut lysning 29. september og giftet seg i Kampen kirke lørdag 2. oktober 1920. I et anmerkningsfelt informeres det om at Karl Nyberg har vært i Norge og på norske skip i over sju år. Vi sjekker folketellingen i 1927 for å se om kanskje Karl og Doris fikk noen barn. Men 1. desember 1927 står Karl oppført som enkemann på listen over Brinkens gate 7. Kona Doris døde 18. desember 1926. Det kom ingen barn i ekteskapet med Karl.

Gjenforening

brinkens g 7 19290010 kopiHvordan går det så med Karl? Kan vi finne ut noe mer om hva som skjedde med ham etter at han ble enkemann?  Vi vender tilbake til folketellingen for Brinkens gate 7, 1. desember 1929.


Siden Karl er til sjøs, har husverten L. Myhre fylt ut listen: ”Karl Werner Nyberg, født 3/9 1888 i Gjevle, Sverige. Gift, maskinassistent på Bergensfjord. Sigrid Nyberg, født 27/1 1893 i Kristiania. Gift, husmor”. Det er vår Sigrid! Fødselsdatoen stemmer; det kan ikke være noen andre. Fjorten år etter at de fikk et barn sammen, for deretter å gå hver sin vei, har de truffet hverandre igjen. Med sirlig håndskrift har verten anmerket: ”Har antagelig fået et barn nu. Fruen visstnok for tiden på fødehjem eller hjemme hos sine foreldre. Har ikke boet i leiligheten siste måned.” Med skjelvende hender drar vi ut folketellingen for 1931. Vi må se hvordan det gikk videre! Fikk de flere barn? Listen fra tellingen 1. desember 1931 viser en liten familie i Brinkens gate på Kampen. Sigrid er hjemme med sønnene Erik Werner, født 20. november 1929, og Arne Kjell, født 4. mars 1931. Karl er midlertidig fraværende ansatt ombord på Den Norske Amerikalinjes Bergensfjord, og ute til sjøs på tellingsdatoen.

 

S+K=sant (200x157)Historien viser: 

Den som søker skal finne! Alle finner ikke kjærlighet, slik Sigrid og Karl gjorde, men det er forsøket verd!

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Tobias 3-2005

 

Verboten! Sporveisdrift i okkupasjonstiden

Av Aina Basso

Under andre verdenskrig tok norsk sivilmotstand mange former. En av disse finner vi spor av i arkivene fra A/S Holmenkolbanen og A/S Oslo Sporveier.

Mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass fremfor å sitte ved siden av tyske soldater eller medlemmer av hirden. Dette ble ansett som en demonstrasjon mot den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene slo opp advarselsplakater i Sporveiens vogner. En plakat undertegnet Politipresidenten i Oslo den 4. mai 1944 hadde et tydelig budskap, både på tysk og norsk:
”Det er FORBUDT å stå i vognen så lenge det finnes sitteplasser. De som ikke etterkommer påbudet blir fra idag bortvist fra vognen og straffet.”

Interne instrukser ble også gitt sporveiens betjening om hvordan de skulle håndtere obsternasige passasjerer som nektet å sitte ved siden av tyske militære eller medlemmer av NS. Vognbetjeningen ble henstilt om å ”ikke slappe av i arbeidet med å få de reisende til å innta ledige plasser”, da en avslapping bare ville føre til ny uro og ubehageligheter for betjeningen. Passasjerer som ikke fulgte oppfordringen om å sette seg, ble utvist på første stoppested.

Spioner vil bli skutt!
Konduktørene ble også innstendig oppfordret om å utvise forsiktighet dersom de i embets medfør måtte bevege seg i området ved Tåsen skole etter mørkets frembrudd. En tysk offiser hadde advart en av A/S Holmenkolbanens konduktører om at folk i skinnegangene ved skolen kunne bli oppfattet som spioner og skutt. Skolen ble i en kort periode fra april 1940 til sommeren samme år brukt som erstatning for Aker sykehus, som ble brukt som tysk militærhospital, og ble igjen rekvirert av tyskerne før sommerferien 1944.

Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Oslo sporveier (A-70036/Ub/0013/163).
Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Sporveismuseet (A-70036/Ub/0013/163). Fotograf ukjent.

Kilder:
A/S Holmenkolbanen: Oppslag 1914-1953.Plakater fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier: A-40202/Ug/0009/007 og A-40202/Ug/0009/003

Litteratur:
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivet nettsider.