Spanskesyken i Kristiania

Av Maria Storhaug-Meyer og Øystein Eike

I 1918 og 1919 herjet Spanskesyken over hele verden. Spanskesyken var en av de dødeligste pandemier vi kjenner til, og tok livet av 50–100 millioner mennesker. Til sammenligning døde rundt 16 millioner militære og sivile som følge av krigshandlingene under 1. verdenskrig, som ble avsluttet i 1918. Det er uenighet blant forskere om hvor epidemien mest sannsynlig oppsto, men det var i alle fall ikke i Spania. Mens de krigførende landene ville skjule at det var brutt ut en alvorlig, smittsom sykdom, var det større åpenhet i det nøytrale Spania. Dermed ble den kjent som «den spanske syke».

En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.
En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.

Spanskesyken kommer til Kristiania

Norge og Kristiania ble også rammet. Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble smittet av Spanskesyken. Av dem døde hele 13 000 – 15 000, som følge av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Den 15. juni 1918 skal de første tilfellene av Spanskesyke ha oppstått i Kristiania. Smitten kom trolig sjøveis, fra Storbritannia. Spanskesyken slo til i tre bølger: sommerepidemien 1918, høstepidemien og vinterepidemien 1918-1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det var flest menn som ble smittet, og personer mellom 20 og 40 år. Det forklares med at menn i arbeidsfør alder var i kontakt med flere mennesker, og dermed også potensielle smittebærere. Lenge ble det antatt at Spanskesyken rammet likt, uavhengig av sosial bakgrunn. Men nyere forskning har vist at Spanskesyken rammet hardere i fattigere områder enn i mer velstående. Samfunnsgeografen Svenn Erik Mamelund har blant annet brukt folketellinger i Oslo byarkiv for å sammenligne demografiske forhold på Frogner og Grønland, og funnet at det var betydelig høyere dødelighet blant arbeiderklassen som følge av epidemien enn det var i middelklassen og borgerskapet.

«Den spanske dødsepidemi»

Epidemien gjorde et påfallende sterkt inntrykk på befolkningen, og den uhyggelige stemningen som preget hele samfunnet hadde flere årsaker. Sykdommen spredde seg særdeles raskt, og en veldig stor andel av byens innbyggere mistet en eller flere av familiemedlemmer og venner. «Det er ikke længe mellem hver gang man hører: ‘Ja, nu er ogsaa han død. I forrige uke talte jeg med ham’», ble det skrevet i Dagbladet 29. oktober 1918. I mange tilfeller førte influensaen med seg alvorlige lungekomplikasjoner med et voldsomt forløp, som kunne føre til døden på svært kort tid. Dessuten var det spesielt unge personer som døde; aldersgruppen som vanligvis klarer seg best. I løpet av høsten 1918 begynte mange å omtale sykdommen som «svartedauen», og det gikk rykter om at de døde ble svarte i ansiktet. Mange mente at sykdommen lignet kolera, andre hevdet at den kunne utvikle seg til dysenteri.

Spanskesyken spredde seg på offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).
Spanskesyken spredde seg via offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).

Rykter og feilinformasjon ble spredd både mellom mennesker og gjennom media, og skapte mye frykt. Epidemien ble hyppig omtalt i pressen, til tider i et sensasjonspreget ordelag som ikke står tilbake for mange av dagens avisoverskrifter. «Den spanske dødsepidemi gaar sin ubønhørlige gang over landet. Ingen menneskelig magt kan længer stanse den.» Det er tittelen på artikkelen som sitatet over er hentet fra. Som svar på kritikken skrev overlege dr. Ingvar Ustvedt i Morgenavisen 5. november 1918 at «i det sidste [er] Ophidselsen kunstigt pustet op, dels af mere og mindre anonyme og derfor ansvarsløse Skriblere, dels av et Par Aviser, som søger en journalistisk Sukces i den uhyggelige Farsot og de sørgelige Dødsfald».

Skulle skoler og kinoer stenges?

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for ikke å tidsnok ha satt i gang tiltak for å begrense smittespredningen. Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker. Dette var allerede gjort mange andre steder i Norge, så vel som i andre land. Sunnhetskommisjonen på sin side, avviste påstanden om at stenging av ulike forsamlingslokaler ville ha noen som helst betydning i en storby. Smitten spredte seg over alt hvor mennesker møttes, enten det var i butikken, på kontoret eller på gaten. De viste også til at den første store epidemibølgen slo til i sommerferien, når både skoler, arbeidsplasser og mange forlystelseslokaler var stengt, og mange dessuten på ferieopphold utenfor byen. Skolene holdt imidlertid stengt i én uke fra slutten av oktober 1918.

Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).
Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).

Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om mulige tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelsene over på sunnhetskommisjonen. I stedet stilte de til disposisjon 50 000 kroner, som skulle utdeles til familier som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter som følge av at en eller flere av forsørgerne hadde dødd av spanskesyken.

Legevakt, hjemmepleie og sykebrennevin

Det var vanskelig å få legehjelp hjemme, og det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus for de som ble angrepet av spanskesyken. Det ble også organisert en hjelpekontor for hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.
Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.

Brennevin ble ofte brukt som medisin, også mot influensa. I 1916 ble det innført forbud mot kjøp av brennevin i Norge. Det var imidlertid mulig å få sprit på resept. Etter påtrykk fra legene ble det i kort periode åpnet for utskrivning av en halv flaske konjakk, whisky eller akevitt til hver husstand i landet. Utskrivningen av brennevin var populært, midt i forbudstiden, og ble i mange tilfeller misbrukt. Flere leger tjente store summer på svart betaling for utskrivning av brennevin.

Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. "Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme". Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).
Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. «Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme». Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret på humøret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).

Spanskesyken fortsatte i 1919, ikke så voldsomt som i 1918, men med en ny, kraftig bølge i februar og mars 1919. Sunnhetskommisjonen rapporterte om 806 dødsfall i 19118 og 312 i 1919 som følge av influensaepidemien. Nyere forskning har vist at det trolig var langt flere smittede og døde av spanskesyken enn samtiden registrerte, både som følge av manglende oversikt over faktisk smittede og over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen. Kanskje var det tre ganger så mange smittede som myndighetene trodde, og spanskesyken kan ha vært årsak i dobbelt så mange dødsfall som datiden antok. Det pågår fortsatt forskning på spanskesyken, for å forstå hvordan en pandemi sprer seg, hvem som først og fremst rammes, og hvorfor. Allerede i samtiden la man merke til det var yngre voksne som døde av spanskesyken, og lanserte en hypotese om at eldre mennesker som hadde gjennomlevd en influensaepidemi i årene 1890-1892 hadde utviklet immunitet. De siste tiårene har det vært forsket på spanskesykevirusets gener, i håp om å kunne lage en vaksine.

Kilder:
Dagbladet 29. oktober 1918
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1919-1920: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1918»
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1920-1921: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1919»
Helserådet, Administrasjonen, hovedarkivet OBA/A-20079/D/Di
Morgenavisen 5. november 1918
Stadsfysikus, journalsaker 1918. OBA/A-20188/D

Litteratur:
Borza, Tom. Spanskesyken i Norge 1918-1919 i Tidsskriftet Den norske legeforening
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken rammet sosialt skjevt i Samfunnsspeilet 1/2005
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken krevde 15 000 norske liv, www.ssb.no

Den store rottekrigen

Av Bård Alsvik

Vinteren og våren 1930 ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes?

Logo for rottekrigen
«Rotte-krigens» egen logo fra 1930 symboliserte sterkt hatet mot byens mest tallrike skadedyr. Et sted mellom 500 000- og 700 000 rotter herjet i byens mange bakgårder og på loft.

«All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i 1930. Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten 1929 som under sin dødelige logo (over) skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.

Rottekrigens «stab» var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens «generaler» slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle «fienden» sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes. Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut.

Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)
Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)

Planen ble utarbeidet og trykt i 10 000 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk – og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget
10. 000 kroner til krigføringen i tillegg kom det økonomisk støtte fra 45 andre bidragsytere.

Kresne rotter, sjuke hunder
Den 26. april 1930 skulle angrepet settes inn. Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt 200 eiendommer i hvert disktrikt. I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag.

Giften som ble benyttet gikk under navnet «Cito». Nærmere 18 000 kilo ble fordelt – 3000 i Aker 15 000 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo.

Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta. Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med. På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og «anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak», slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet. Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten!

Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt. 325 eiendommer hadde rapportert at de ikke hadde rotter før den 26. april, etter krigen 848 eiendommer – en bedring på 78 prosent, hevdet komiteen.

Tabugass på slaktehuset
Rottekrigen i 1930 hadde gitt et økonomisk overskudd på 21. 000 kroner. Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen.

Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).
Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).

Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen. Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted.

I 1932 ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte «Tabukompaniet» som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.

Med såkalt «Tabu-gass» kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Et annet firma «Norsk Rottekrig A/S» tilbød samme tjenesten, men med bruk av blåsyregass «der er det stærkeste og absolutt eneste effektive middel». Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.

Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom 1930-tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr. rottehale levert på byens desinfeksjonsanstalt. Men dette monnet i bare liten grad.

Rottekrig og tyskertøser
I 1944 ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst. Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på 1950-tallet.

I 1946 skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte «tyskertøsene» – kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen – skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.

Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans "Bilder ur Nordens Flora" 1901/05
Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans «Bilder ur Nordens Flora» 1901/05

Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.

Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i 1930, om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på 1930-tallet.

Kilder i Byarkivet:
Torgdirektørens arkiv, A-100017, boks Db14/05
Finansrådmannens arkiv, A-20051, boks Db383/03/001

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.