Slektsforskeren er en slags privatdetektiv i egen historie. Hemmeligheter, høydepunkter og hverdagsliv graves fram i kilder og familiefortellinger. Sakte men sikkert nøstes det opp løse tråder bakover i tid. Ukjente oldeforeldre får farge og liv. I Oslo byarkiv har vi mange spennede kilder om du har slekt fra Oslo.
I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i vårt møte med kildene. Vi kan boltre oss i søken på svar om våre forfedre: Hvem var de? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag?
Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Anton Andresen skriver i Arbeiderminner nedtegnet i 1962 at da han vokste opp visste han lite om slekta: «Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene.» Var bakgrunn noe man ikke snakket om eller druknet historiene om tidligere slekters liv i hverdagens slit?
Anton Andresen håpet at hans barndomsminner og slektsforskning ville være av interesse for kommende generasjoner: «kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden». Byarkivet har møtt Antons barnebarn Per Aase Andresen, vi har også snakket med – Carl Birger van der Hagen fra slektsforeningen Slekt og Data Oslo/Akershus og filmskaper Nina Grünfeld, som alle brenner for historiene til sin slekt.
På jakt etter barnebarna til Anton Andresen
Vi bestemte oss for å finne barnebarna til Anton Andresen som så levende beskrev sin slektshistorie til Edvard Bull i 1962. Anton håpet at barnebarna ville fatte en interesse for sin slekts historie, men hadde de fått videreført alle fortellingene om slekta? Vi visste at barnebarna het Per, Kari og Siri. Når de var født, hva foreldrene het og hvor de bodde visste vi ingen ting om. Først måtte vi finne Anton og hans barn i kildene. I 1939 finner vi i folketellingen fra Aker enkemannen Anton bosatt i Siloveien 8 på Sinsen, sammen med de to sønnene Arnoll Walter og Kåre Werner. Her bodde da også Antons bror Ole. Etter 1939 er det ikke folketelling for Aker før sammenslåingen med Oslo i 1948. Nå er det ikke mulig å finne sønnene. Vi begynner søket etter Arnoll i adressebøker etter krigen og likningsprotokoller fra 1960-tallet, men uten treff i Oslo. Hvor er han blitt av? Og ikke minst, kan vi klare å finne ut hvem barnebarna Per, Kari og Siri er?
Etter mange søk prøver vi DIS-Gravminner. Her finner vi Kåre Werner gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo i 2003. Arnoll W. Andresen finner vi begravet i Bergen i 1981 på kirkebygger Aase’s familiegrav. Vi er ganske sikre på at vi har funnet Antons to sønner, men hva gjør vi videre? Nysgjerrige ser vi at registrator av Arnolls grav på Gravminner heter P. Aase Andresen. Kunne dette være barnebarnet Per, som attpåtil var en aktiv slektsforsker i DIS? Vi søker på Gule sider og ringer i spenning Per Andresen i Bergen. Og ja, det er barnebarnet til Anton som svarer oss. Arbeiderminner og bestefarens slektsforskning kjenner han til. I forbindelse med konfirmasjon i familien skal han til Oslo i mai og kan gjerne møte oss og ta en kikk på noen av adressene Anton Andresens bodde med familien. Han har også gamle bilder og papirer vi kan se! Vi møter Per på Byarkivets lesesal og finner spent fram folketellinger som gir en titt inn i bestefar Antons liv.
– Hva husker du om bestefaren din Anton Andresen?
Anton var en rolig person, men jeg har ikke den store erindringen av ham. Jeg var ikke mer enn 17 år da han døde i 1963, og fordi jeg bodde i Bergen og bestefar i Oslo, var det mer sporadisk vi var sammen. Men det jeg husker var at han var en stillfaren type, og gjorde ikke så mye av seg, slik jeg opplevde han. Vil beskrive han som en rolig og tålmodig mann. Min far arvet nok litt av denne tålmodigheten, men jeg har arvet min mor, som var litt mer hissig. Bestefar Anton hadde en hvit manke. Jeg husker at da han var hjemme hos oss var han en relativt høyreist tynn mann
Min kusine Siri som vokste opp i Oslo hadde et nærmere forhold til han, og har flere minner. For meg var bestefar en jeg satt på fanget til og ble lest for. Også når vi så filmen «Et moderne eventyr» som ESSO var med på å produsere. Han hadde også tålmodighet når jeg lekte «frisørdame» med hans tykke hår og manke, i forhold til våre fedre. Hører jeg sangen jenter från «Bakkafall» tenker jeg på bestefars dype røst. Spaserstokken likte han å sveive rundt når han var ute og spankulerte.
– Ja, i Arbeiderminner forteller Anton om hvordan han som de fleste Kampengutta hadde røyket fra før skolestart og at han i konfirmasjonspresang fikk eget sigarettmunnstykke og etui som en velkomst til voksenverden.
Ja, han hadde en svakhet – han røyket som en skorsten og var sur på seg selv for det og prediket for andre at de måtte slutte. Jeg tok nå etter likevel, men har sluttet for vel 30 år siden. Men slik jeg ble fortalt, var han forsiktig med alkohol, selv om han på tampen livet ble beordret til å drikke en konjakk av helsemessige årsaker. Han var hele sitt liv aktiv i arbeiderbevegelsen. Det var en forbannelse over dette med alkoholen som ødela en del av hjemmene på den tiden. Da jeg var lærling som rørlegger på midten av 60 tallet, jobbet jeg med den «gamle garden». Da vi hentet lønningsposen annenhver torsdag sto det noen kvinner utenfor verkstedsdøren. Jeg var så naiv at jeg ikke forsto, den gangen, at det var koner som kom og hentet lønnen fordi mannen ellers drakk opp pengene. Vi bør ta med lærdommen fra arbeiderbevegelsen edruskapsarbeid.
– Din far Arnoll Walter finner vi sist i kilder fra Oslo – i folketellinga fra Aker 1939 – og så dukker han opp i Bergen. Hvordan havnet han der?
Jeg er født og oppvokst på Laksevåg i Bergen. Far kom hit i 1945 som «svenskepoliti». Han hadde vært i Sverige under krigen og ble utdannet som politi og transportert direkte til Bergen, til fangeleiren for landssvikere, Espeland i gamle Arna kommune, hvor han traff min mor. Han bodde på Laksevåg til han døde i 1981. Det er et stykke avstand til Oslo i dag, og tidsmessig enda lenger rundt 1950-tallet. Derfor var det sporadisk kontakt med bestefar Anton. Når jeg ser på mine syv barnebarn i alderen tre – 15 år som i dag er fordelt med to stykker i Oslo, tre i Edinburgh og to i Trondheim, føler jeg meg litt som Anton, men Anton var nå så heldig at han hadde sin to jentebarnebarn, Kari og Siri, boende i Oslo.
Fotografiske barndomsminner
– Antons beskrivelser i Arbeiderminner er nærmest fotografiske barndomsminner. Fortalte han mye om sin oppvekst i Oslo?
Min kusine Siri har fortalt at han var flink til å fortelle og at han elsket bøker. Han fortalte henne og søsteren Kari mye om sin oppvekst, men jeg kan ikke huske at han berettet om dette til meg. Problemet var nok at jeg ikke spurte. Dette skyldtes vel at en ungdom på knappe 17 år ikke hadde fattet den store interessen for dette, og det man ble fortalt gikk litt kjapt gjennom hode, uten å legge seg så mye på minne. Men jeg husker at han elsket bøker, det var livet hans. Det vi arvet da Anton døde i 1963 var for det mest bøker. De har jeg fremdeles og tar fram ved enkelte anledninger.
Anton var også engasjert i Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF og var spesielt opptatt av arbeidernes rettigheter. Det var det han brente for. I dag har jeg, fordi jeg har passert de 60, seks ukers ferie og muligheter for avspasering, men selv da jeg giftet meg i 1968 måtte jeg be om fri om lørdagen for å kunne si ja til hun som fremdeles er min kone. Arbeiderklasseidentiteten er viktig for meg i dag, og jeg må si at jeg er litt skuffet over ungdommen, de er litt historieløse på dette feltet. De tar ting for gitt, som noen har kjempet for. Anton var også av den oppfatning at språk var og er viktig for at folk over landegrensene kan kommunisere med hverandre.
Min kusine Siri husker godt at bestefar fortalt om kampen for få endende til å møtes i de harde 1930-årene. Hun har fortalt at det var tydelig at det var harde tider for bestefar på begynnelsen av det 19. århundre og frem til 2. verdenskrig, det ser vi ut fra ansettelseskontrakter og sluttattester. Hans siste arbeidsplass som skomaker tror jeg var den han hadde på toppen av Ekebergveien ved Holtet. Der var det et skomakerverksted for inntil et par år siden. Der bodde bestefar i et lite hus på baksiden fra han kom til Oslo ca. 1933 med «gutta», til de flyttet til Sinsen. Han var spent på om han ville klare økonomisk å flytte til Sinsen. En ting som far fortalte var at da det etter 2. verdenskrig ble snakk om moderasjon av lederlønninger, ville bestefar fordele sine goder på flere, men da var det noen i forbundet som ville ha mest mulig i sin egen lønningspose. Bestefar ble nedstemt.
På jakt etter røttene
– Hvorfor driver du med slektsforskning?
Jeg har alltid vært historieinteressert. Det som fanget meg, var da datteren til en av mine tremenninger på morssiden skrev en hovedoppgave, hvor hun tok for seg en gren av Aase-slekten (min mors slekt). Jeg begynte å snekre sammen noen excel-ark, men oppdaget at det var for lite og kjøpte et registeringsprogram for slekt, og meldte meg inn i DIS [slektsforeningen DIS-Norge (Databehandling i slektsgranskingen) red. anm. Som i dag heter Slekt og data]. Min far Arnoll var også historieinteressert, men han døde relativt tidlig i 1981 og jeg var ikke på det nivået da. Mor døde like etter i 1983. Hun fortalte også mye. Jeg var interessert i å høre hva de fortalte, men tok ikke notater, noe jeg angrer bittert på i dag.
Jeg begynte å forske på min kones slekt og fikk henne med i begynnelsen, men hun kom fram til at det var nok at én i familien drev med slekt. Jeg har siden 1990-tallet jobbet med innsamling av stoff til en slektsbok som jeg nå har gitt til alle mine barnebarn. Som Anton, håper også jeg at noen av barnebarna vil bli interessert i å følge sine røtter bakover i tid.
– Ser du på slektsforskning som en kontaktsøkende hobby?
Jeg er aktivt med i Slekt og data og har tatt initiativ til at vi første lørdag i måneden stiller på lokalhistorisk avdeling på Bergen Offentlige Biblioteket med slektshjelp. Med pc og storskjerm er vi tre stykker som har holdt på med dette de siste tre årene. I tiden etter «Hvem tror du at du er?» har folk stått i kø. En del kan mye og lurer på hvordan de skal gå videre, en del har notert en del og vil ha hjelp til å «sy dette sammen», men en del er også dønn blanke. Det er inspirerende å starte på scratch og vi har hjulpet mange, men noen klarer vi ikke å hjelpe. Jeg synes det er givende å hjelpe andre. Og når man bruker tid på å hjelpe andre, finner man også ting man selv kan bruke. Vi har et motto i Slekt og Data; « Når du har løst ett slektsspørsmål, sitter du igjen med to nye».
Historien sett nedenfra
Carl Birger van der Hagen er en ringrev i slektsforskningen og han har fulgt utviklingen over tid. Han er en av de frivillige fra Slekt og Data Oslo/Akershus som hver torsdag hjelper til med slektsforskning på Byarkivets lesesal.
– Slektsforskningen er en viktig inngangsport til en større historieforståelse. Hvilke tanker gjør du deg om det?
Det er viktig å sette personene inn i historien. Vi har som motto i Slekt og Data-O/A at slektsforskning er historien sett nedenfra. Historikeren Edvard Bull står bak denne tanken. Skal man finne sammenhenger, må man vite mange ting og tolke opplysningene fra den tiden kilden ble laget. DIS-Oslo/Akershus vier derfor den ene halvparten av emnene som blir tatt opp til spesifikk slektsforskning og den andre halvparten til kulturhistorie.
– Har det vært noen endring i slektsforskningen siden du startet?
Den store forskjellen er den store tilgangen som nå er på kilder. Systematisering og digitalisering har vært viktig, men det er fortsatt en lang vei å gå før alt interessant arkivmateriale er tilgjengelig for publikum. Det har vært mye flytting i de siste generasjonene, så mye ubrukt kildemateriale ligger i lokalarkivene – statsarkivene eller byarkivene. Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Jeg har tidligere tatt to semestre med slektsforskning ved Høgskolen i Volda, hvor jeg har arbeidet med ett av mine fire oldeforeldrepar. Min spesielle agenda er å få vridd slektsforskningen fra den farslinjemanien som finnes. I slektsbøker skrives det til og med at slekten døde ut fordi det ikke var noen sønner. Det er jo absurd når man tenker på hvor usikker mannslinjen er.
Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Jeg har to døtre og tre barnebarn som har fem ulike morslinjer. Det synes jeg er en fin start på slektsforskning. Det er også viktig å ha et primært mål og sette seg inn i metode, så jeg har som mål å få disse fem kvinnene til å følge sine morslinjer tilbake til 1913 og året for kvinnestemmeretten, og til 1814 for å se hvordan det var å være kvinne da. Ofte er det lite «kjøtt og blod» å finne om kvinner i kilder som skifter og skjøter. Å finne oldemødrene i underskriftskampanjen i 1905 og om de brukte sin stemmerett i det første stortingsvalget de hadde skrevet under på at de ønsket, er en engasjerende oppgave. Svaret kan finnes i lensmannsarkiver eller valgprotokoller i kommunearkivene.
Holder ikke kortene tett til brystet
– Hvordan startet slektsinteressen din?
Jeg har et hollandsk navn, det var spennende å vite det. Det var ikke uvanlig med hollandske navn i Farsund, den sørlandsbyen der jeg vokste opp, men navnet kom ikke direkte fra Holland. Min farfar var født svensk, og farsslekten har brukt samme navn tilbake til 1620-årene da de kom fra Holland til Sverige, og med sikkerhet et par generasjoner tilbake til 1500-tallets Holland. Da Gustav Adolf ville grunnlegge Göteborg, inviterte han hollandske og svenske handelshus til byen som fikk privilegier. Hollenderne var kjent for sine talenter innen handel og kanalbygging, og som kjent har Göteborg kanaler i dag. Min stamfar i Sverige var gullsmed og forretningsmann.
– Opplever du at det legges lokk på vonde opplevelser og historier?
Det legges lokk på en god del som det etter nåtidens kriterier egentlig ikke er grunn til. Det har nok vært mye skamfølelser, men hva de døde følte, kan vi ikke gjøre noe med. Det er viktig å bli bevisst på at ting endrer seg, både synet på samfunnet og forhold mellom mennesker. Vi er langt borte fra den tidens statiske sosiale forhold. Jeg er genetiker av profesjon og har alltid sagt at vi ikke eier våre gener, spesielt ikke når vi gir dem videre. På samme måte eier vi ikke våre slektsopplysninger. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg er veldig mot å holde kortene til brystet. Det er viktig å dele informasjon, bortsett fra om nålevende personer.
– Du snakker om gener, hva tenker du er viktig når man forsker på slekt – opphav eller oppvekst?
Men det er ikke alltid lett å finne så mye. Min mormors mor var gift med en lensmann og stortingsmann og fikk ti barn med ham. Likevel finner vi lite om hennes liv i arkivene. Hun giftet seg om igjen da hun var 47 år, levde kun i fem år til og døde i 1905. Jeg har bare funnet to trekk som var personlige, det ene var at hun skrev under på stemmerettskampanjen noen måneder før hun døde. Det andre er at jeg har funnet oppføringer i folkebiblioteket i Statsarkivet i Kristiansand om hvilke bøker hun hadde lånt. Hun hadde blant annet lest Lajla av J.A. Friis og en bok av forfatteren av Onkel Toms hytte, Harriet Beecher Stowe. Det er viktig når man vil finne informasjon om kvinner å lete på utradisjonelle steder. Det legger vi vekt på i DIS-Oslo/Akershus; å fortelle om uvante kilder og få folk til å søke utover kirkebøker og folketellinger.
– Er slektsforskerne en pressgruppe for tilgjengeliggjøring av arkiv?
Vi arbeider aktivt med kildepublisering. Vi samarbeider med Riksarkivet og Mormonkirken med folketellingen fra 1875 og er drivkrefter bak den pågående registreringen og publiseringen av 1923-folketellingen i samarbeid med Byarkivet. Gravminner er en viktig database Slekt og Data står bak. Vi har også kurs og brukergrupper for ulike slektsprogrammer. Slekt er et sosialt emne som mange tenner på. Hver fjerde lørdag har vi åpent hus hvor en rekke betalingstjenester som Ancestry og ArkivDigital er tilgjengelige for bruk. Vi har også mange fine databaser. ISlekt og Data legger vi vekt på kildekritikk, og vi holder kurs i gotisk håndskrift slik at kildene kan forstås av flere.
– Hva betyr slektstilhørighet for deg? Har det betydning for din identitet?
Jeg er en nysgjerrig person og hadde en spesiell tilknytning til min farfar, som hadde samme navn som jeg – og til min mormor. Jeg var første barnebarn hun hadde sett, det første var i Amerika. Mormor og morfar var lærere, men han døde i spanskesyken i 1919 og hun ble sittende igjen med 7 barn. Hun fortalte lite om seg selv, men lærte meg andre ting.Fra tidlig barndom var jeg med henne i skolestua i den lille todelte skolen hvor hun var lærer i en menneskealder, i Eikvåg og Loshavn ved Farsund. Derfor har jeg en helt spesiell følelse for disse flotte stedene. Farfar kom som sjømann til Farsund der jeg vokste opp, gikk i land der, tok styrmannseksamen og seilte ut i mange år. Han la opp sjølivet før krigen. Vi hadde nær kontakt, og det var stas at jeg var oppkalt etter han. Vi gikk godt sammen.
De vanskelige spørsmålene
Filmskaperen Nina Grünfeld har laget flere filmdokumentarer om sin far Berthold Grünfeld. Nå er hun i gang med ny film som handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo der blant annet faren vokste opp.
Psykiateren Berthold Grünfeld var den uredde samfunnsdebattanten som ifølge kona alltid så fremover og aldri snudde seg tilbake. Først i en alder av 72 år valgte han å søke i historien, bak navnet på den ukjente moren hvis navn sto på fødselsattesten hans. I statsarkivet i Bratislava, hovedstaden i Slovakia, fant han historien om en barndom han hadde fortrengt. Om den jødiske moren Friderika som ble prostituert og som endte i nazistisenes utryddelsesleir Sobibor. Om de katolske fosterforeldrene og flukten fra nazistenes forfølgelse, til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Hele livet hadde han sagt at moren ikke var viktig for ham, at hun bare var en abstraksjon, et symbol. Det tror ikke datteren Nina på.
Nina Hasvold Meyer som var bestyrerinne på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble en ny morsfigur for Berthold Grünfeld. Som utdannet barnepsykolog fra Berlin og med et sterkt, vinnende vesen, er det liten tvil om at hun fremsto som et forbilde og en god veileder når de avgjørende livsvalgene skulle tas. Så valgte Berthold også å oppkalle sin eneste datter etter henne. Kontrasten mellom den sterke Nina og moren Friderikas tragiske skjebne ble forsterket gjennom Bertholds søk etter historiske svar i en vond fortid.
-Hvor viktig var røttene for hans identitet?
Berthold hadde en sterk jødisk identitet som alle som kjente ham eller møtte ham før eller siden ville bli eksponert for. Det kunne være i form av at han fortalte jødiske vitser eller siterte utpreget jødiske forfattere. Han var stolt av sin jødiske bakgrunn og likte nok å identifisere seg med den akademiske tradisjonen som fulgte en del jødiske miljøer. Hvert år når Nobelprisene ble delt ut i Stockholm telte han med fryd opp hvor mange av vinnerne som hadde jødisk bakgrunn. Å se ham da var som å bevitne et skadefro barn som gjorde pek mot Hitler og Holocaust. Men Berthold var aldri religiøs. Han var det vi kanskje kan kalle en kulturell jøde. I så måte var røttene viktig for hans identitet. Betydningen av hans biologiske familie derimot, tror jeg endret seg over tid. Han hadde nok en realistisk tilnærming til denne dramatiske starten på livet. I og med at han ikke vokste opp hos sin biologiske mor, men i en katolsk fosterfamilie i Bratislava, har han svært få minner av henne. Etter krigen ble det klart at hun med all sannsynlighet hadde blitt drept i Shoa (tilintetgjørelsen), slik nesten alle Slovakias jøder ble. Å lete i arkiv lot seg vanskelig gjøre under kommunisttiden. Da vi kom til Bratislava i 2004 for å lage filmen Grünfeld ukjent opphav, hadde de nettopp åpnet arkivene og digitaliseringen var så vidt begynt. Først da fikk vi en bunke med historiske dokumenter som fortalte oss om en dramatisk, jødisk kvinneskjebne gjennom et brennende Sentral-Europa på 1930-tallet, frem til 1942 som var det store utryddelsesåret for Slovakias jøder.
-Angret han?
Nei, Berthold var et utpreget nysgjerrig menneske. Når han tidligere hadde vært avvisende til tanken og ideen om å lete i sine røtter tror jeg det handlet mer om indre demoner. Kanskje hadde han skyldfølelse over at han ikke hadde tatt initiativ tidligere? Kanskje var han engstelig for hva han ville finne, eller hva han skulle bruke den nyervervede kunnskapen til? Hva om han fant familie i live – hvordan ville det påvirke livet hans nå? Berthold var nysgjerrig men han likte ikke store forandringer. Kanskje fryktet han nettopp det. Men da initiativet kom fra meg sa han ikke nei. Han syns det var fascinerende og spennende. Ikke minst fikk han bekreftet mange av de antagelsene han hadde hatt. Jeg tror den vissheten ga ham en slags ro. Den katolske fosterfaren Jan Molnar, som han møtte igjen én gang på 1960-tallet, fortalte Berthold at moren hans hadde vært en «fallen kvinne». Måten det ble sagt på, eller tiden dette skjedde i gjorde at Berthold nok skammet seg over henne. Han «diktet» opp ulike alternative historier, både om henne og sin ukjente, navnløse far. Etter at vi fikk sannheten svart på hvitt, ble han stolt. Moren hans gikk fra å være et anonymt ludder til å bli en modig, frittalende jødinne som i politiets nærvær bannlyste Hitler og Slovakias fascistiske president Fader Tiso. I hans forståelse og fortolkning av henne ble hun en enslig mor uten utdannelse, en arbeidsløs jødinne uten bopel, en pike fra shtetlen (landet) som prøvde lykken i storbyen, men som ble utnyttet og til slutt drept av fordommer og nazismen.
Da filmen kom ut vekket den mye positiv oppmerksomhet. Berthold opplevde blant annet å bli stoppet på gaten av folk som ville snakke med ham. Det syntes han var rørende og fint. Han så hvilken betydning hans åpenhet hadde for andre. Det gjorde ham ekstra stolt. Anger var aldri en del av bildet.
Trollet sprekker i møtet med sola
-Er det nødvendig å grave i alt?
Ingen bør presses eller påtvinges en historie de ønsker å komme bort fra. Determinismen, eller bli ved din lest-tankegangen er kanskje av de største åk mennesket har måttet bære med seg i vår kultur. Arvesynden bør være et for lengst tilbakelagt kapittel. Det bør være en menneskerett å få bryte opp, velge sin egen vei, se fremover og gå videre. Mange har nok opp igjennom historien vært preget av skam, kanskje mer tidligere enn i moderne tider hvor vi har større grad av åpenhet og toleranse, men også i dag er det mange som skammer seg over forhold i familien sin. Jeg tror skam er lammende og skadelig. Jeg tror den sementerer seg i kroppen og at den i verste fall går i arv. Min personlige erfaring er at innsikt og kunnskap er beste motmiddel mot skam. Det er som med trollet; det sprekker i møtet med sola og lyset.
Når mange i dag velger å bedrive slektsforskning tror jeg dette i hovedsak skyldes tre forhold. Teknologien og digitaliseringen har gjort informasjon tilgjengelig på en helt annen måte. På private pc’er hjemme i stua vår kan vi søke i gamle kirkebøker osv. Med økt levestandard, levetid og bedret helse har vi tid og overskudd til å grave i historien. Hva er da bedre enn å grave i sin egen historie? I vår tid står individet sterkt. Å kjenne vår individuelle historie er blitt som en kartlegging av selvet. Sist, men ikke minst, tror jeg at åpenhet og toleranse gjør det legitimt også å søke i den vanskelige historien. Fortrengte og dramatiske familiehistorier vil i ettertid kunne fremstå som eksotiske og spennende.
-Hva betyr slektstilhørighet for deg?
Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?
Nylig var jeg i Auschwitz med min datters ungdomsskoleklasse. I utstillingen siteres den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana med uttalelsen; «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». Jeg tror at ved å bedrive slektsforskning lærer vi mye, både på et individuelt narsissistisk nivå, men også om samfunnet, slik det var før og slik det er blitt. Ikke minst tror jeg vi lærer om det å være menneske. All tilegnelse av innsikt og kunnskap er berikende, også den som omhandler vår egen familie. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!
Les mer om kilder her: Digitaliserte kilder Oslo byarkiv
Antons fortelling finner du også i Tobias 2012
Kilder:
Arbeiderminner
DIS-Gravminner
Kommunale folketellinger Aker og Oslo
NRK «Hvem tror du at du er», våren 2013
Grünfeldt, Filmene
Tekst: Johanne Bergkvist, historiker ved Oslo byarkiv og Unn Hovdhaugen, kulturhistoriker ved Oslo byarkiv