Velkommen til Oslo!

Oslo-filmene er i dag en tidsmaskin, som bringer oss tilbake til den tid da den moderne storbyen ble til. Filmene er rapporter fra byggeplassene der det moderne samfunnet fant sin form. Å se disse filmene i dag er en unik opplevelse. Det gir oss tidsbilder som både fanger inn hvordan Oslo var på 1950- og 1960-tallet, og samtidig innblikk i tidens tanker om byens form og funksjon. Noen er glansbilder, laget som reklame for byen, mens andre er  nysgjerrige undersøkelser av byens kompliserte maskineri. Velkommen til Oslo, av i går!

Av Gunnar Iversen

Årene etter krigen var en storhetstid for dokumentarfilmen. På kino ble ikke bare helaftens dokumentarfilmer og filmavisene vist. Kinoen var også et sted for den korte dokumentarfilmen, som både ble vist som forfilm til spillefilmene og i egne kortfilmprogram. Kortfilmer ble også anmeldt i avisene og var en vital del av filmtilbudet. Myndighetene støttet den kortfilmkulturen som vokste fram gjennom reduksjon av luksusskatt dersom kinoene viste opplysningsfilmer før hovedfilmen, og dette bidro til en sterk vekst av filmproduksjonen. Mange kommuner så også behovet for å styrke identitetsarbeidet i den første etterkrigstiden, og filmen ble ansett som det mest egnede og moderne virkemiddelet til opplysning.

Fra en stor til mange små
I Oslo fikk kortfilmen en helt egen status. Kinodirektør Kristoffer Aamot hadde helt siden 1930-tallet ønsket seg en større satsning på kortfilm og dokumentarfilm, og Oslo-filmene ble et av hans viktigste bidrag til filmbransjen i etterkrigstiden. Det som opprinnelig skulle være et engangsprosjekt, én helaftensfilm om Oslo, vokste til et stort kortfilmprosjekt, som kinodirektørene etter ham videreførte. I årene 1947 til 1982 ble det produsert 160 Oslo-filmer. Både som et ønske om å dokumentere byens vekst og utvikling, og som et ledd i å fostre og oppdra byens borgere.

Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955. Fotograf og årstall ukjent.
Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955). Fotograf og årstall ukjent.

Arkivfilmer
Oslo-filmene er opplysningsfilmer. Filmer laget som instrumenter i opplysningsarbeidet. Filmene skulle ha en dobbelt funksjon. På den ene siden skulle de være aktuelle og samtidsorienterte og informere om ulike sider ved byens liv for å bidra til en bedre felles bykultur. På den annen side skulle filmene være arkivfilmer. De skulle, som Aamot formulerte det, være ”en historie i filmbilder”. Filmene ga arbeid til en ny generasjon av filmskapere, som benyttet filmene som sin egentlige filmskole, og filmskapernes ulike kunstneriske temperament var også en faktor i utformingen av det oppdragende. Noen av filmene er rene reklamefilmer for byen, som Velkommen til Oslo (1955) eller Hallo Vikings! (1964), andre er mer kunstneriske i sin skildring av Oslos ulike sider, som Renholdsverket (1952) og Oslo (1964). Oslo-filmene ble til i spenningsfeltet mellom et klart definert oppdrag, å informere og arkivere, og en relativt stor frihet i utformingen av stoffet og selve filmuttrykket.

Foto av styret i Oslo kinematografer, 1951. Fotograf ukjent.
Kinostyret i Oslo, 1951 Kinostyret i Oslo, med direktør Kristoffer Aamot i spissen, var pådrivere i Oslofilm-prosjektet. Særlig hadde kinodirektøren klare meninger om hva oslofilmene skulle være for noe. Etter Aamots bortgang i 1955, ble Kinematografene mer å regne som en tilskuddgiver som filmarbeidere henvendte seg til for å få realisert de prosjektene de mente falt inn under begrepet Oslo-film. Kinostyret er her fotografert i jubileumsåret 1951. Fra venstre: Kristoffer Aamot, Rolf Stranger, Gudrun Sunde, Rolf Hofmo, Kåre Haugen og fiannsrådmann Egil Storstein (Per Heiberg og Albert Mathiesen var ikke tilstede da bildet ble tatt). Fotograf ukjent. Original i Oslo byarkiv.

 

Hyllest, informasjon og oppdragelse
Oslo-filmene preges av tre elementer, som veves sammen til et samlet uttrykk. For det første er filmene en dobbel hyllest, både til Oslo som by og til den moderne storbyen. For det andre gir filmene informasjon om byens maskineri og dens institusjoner. I Renholdsverket følger vi byens renhold gjennom en vanlig dag, i Vann og kloakk (1953) er det byens vanntilførsel og renseanlegg som skildres, og i Viking – Oslos eget hotell (1953) er det byggingen av Hotell Viking som er tema. De aller fleste av byens institusjoner fikk sin egen film. Informasjonen om byen leder over til filmenes tredje aspekt. Kunnskapene om byen skulle samtidig bidra til et oppdragende element. Filmene yrket for god oppførsel og byvett. De oppfordret til å vise hensyn, for at byen skulle kunne fungere på en god måte for  innbyggerne.

Dyrking av felleskapet
De to fremste stikkordene for disse filmene er ”felleskap” og ”moderne”. Filmene er bidrag til å skape et nytt felleskap i den stadig voksende storbyen. I film etter film legges det vekt på fellesskapets betydning. Filmen Renholdsverket er en hyllest til renholdsarbeidernes nødvendige og nyttige slit og peker på deres rolle i ”det fellesskapet som gjør et moderne samfunn mulig”, som kommentatorstemmen uttrykker det. Noen filmer er rent formanende, som Fra lek til hærverk (1958), som peker på at ”det å leve i samfunn med andre krever omtanke og hensynsfullhet”, mens andre peker på de positive sidene av fellesskapet og dets møtesteder og arenaer, som i Jordal Amfi (1953) og Ski-konkurransenes hovedstad (1958).

Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.
Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.

Et av de hyppigst brukte hedersordene som brukes for å karakterisere det Oslo som tegnes i disse filmene er ”moderne”. I filmen om byggingen av Hotell Viking i sentrum presenteres bygget som et ”eventyrslott”, men samtidig som et ”folkehotell”, det er ikke et luksusbygg, men ”et moderne hotell for et moderne samfunn”.

Den moderne storbyen
Oslo-filmene er en hyllest til den moderne storbyen, en urban modernitet i form av en utopi om en ny og harmonisk by. Det Oslo som fremstilles i disse filmene er en ny, moderne, effektiv og rasjonell by, både en maskin og en organisme, som fremstår som et virkelig hjem for byens borgere. Harmoni er målet i filmene, og ved å forankre utbygging og forbedring i historien, samt ved å peke på Oslos unike grønne grenser og natur, etableres byens særpreg. Samtidig er Oslo alltid koblet til verden, gjennom dets havner, hoteller, turister eller idrettsarrangementer. Slik sett er filmene propaganda for moderniteten, og få av de negative sider ved Oslo som fantes i disse årene blir presentert. En film som Oslo-fjorden vår badeplass (1958) hører til unntakene. Her settes det for et øyeblikk et spørsmålstegn ved det bilde som mange andre filmer tegner. Her er stabilitet og framskritt erstattet med forurensning og uro.

Oslo-filmene er på denne måten både unike kilder til forståelsen av Oslo i 1950- og 1960-årene og samtidig slående tidsbilder som bringer oss tilbake til den nære fortiden. Som opplysningsfilmer formulerer Oslo-filmene ønsker, drømmer og håp om den moderne storbyen, og de er ikke nøkterne reportasjer, men dette gjør at vi også får et enestående innblikk i gjenreisingens og moderniseringens mentalitet. Kristoffer Aamots prosjekt om ”arkivfilmer” har fått nytt liv og en ny betydning og kan fungere for nye borgere, både i og utenfor Oslo. Velkommen til Oslo!

Gunnar Iversen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider og i tekstheftet til DVD-utgivelsen By og park, fjord og mark (2006)

Oslofilmene på YouTube