Oslo Hospitals historie

Oslo Hospital i Gamlebyen i Oslo ble opprettet av kong Christian III i 1538 for å videreføre klostrenes tradisjonelle fattigomsorg etter reformasjonen. Til formålet ga han hospitalet fransiskanerklosteret «udj Opsloe». Klosterets bygninger ble overtatt av stiftelsen som kongen hadde opprettet, og har vært i bruk på samme sted til samme formål siden. Hospitalet drev sykehus og herberge for fattige og syke som ikke hadde familie til å a seg av dem, etter hvert bare for «verdig trengende». Hospitalet tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer som hadde bodd i Oslo. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige. De eldste fundasene viser et regelverk som harmonerer med det fra førreformatorisk tid.  Oslo Hospital ligger på grunnmurene av fransiskanerklosteret, hvor det holdt til siden opprettelsen i 1538. Inntekter fikk hospitalet fra gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Fra 1547 av var Oslo Hospital besitter av til sammen 267 gårder på Østlandet. Eldste jordeboksopptegnelser fra 1602 er de første bevarte siden Biskop Eysteins «Rødebok» på 1390-tallet. Mye av inntektene kom, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. I 1735 skrev biskop Hersleb en innberetning til kongen som førte til at jordegodset ble solgt på auksjon. Kapitalen ble satt til utlån, og fra 1736 var Oslo Hospital en betydelig finansinstitusjon. Regnskapene reflekterer overgangen til kapitaløkonomi, og alle skyldnere nevnes ved navn, gjeld og rente svart. Til sammen gir jordebøkene og regnskapene informasjon om gårder og mennesker som kom i berøring med hospitalet over hele Østlandet.

Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.
Side fra jordebok fra 1648 i arkivet etter Oslo hospital.

Det ble nå gode tider på hospitalet, og antallet lemmer var i en periode oppe i omkring hundre. Fundasene, saksarkivet og regnskapet avspeiler forholdet lemmene levet under og hvem de var. Innskrivningsprotokollene viser hva de hadde med seg av eiendeler når de kom, og auksjonsprotokollene forteller hva de eide når de forlot verden, og deres etterlatte eiendeler ble solgt. Etter hvert tok de kun i mot kvinner, og i senere tid ble hospitalet kalt Damehjemmet. Det ble endelig avviklet på begynnelsen av 2000-tallet.

Oslo Hospitals Kirke, fransiskanermunkenes opprinnelige klosterkirke, har tjent hospitalslemmene og sinnssykepasientene sammenhengende, riktignok har den brent ned flere ganger og vært bygget opp igjen. Kirken har hele tiden vært i Oslo hospitals eie, og driften av kirken som menighetskirke for Gamlebyen menighet var først aktuell da deler av Aker ble innlemmet i Christiania i 1859. Dagens kirke er fra 1796, bygget etter en totalbrann som ødela mange av de eldste hospitalsbygningene. Kirken har tjent som alminnelig menighetskirke fra byutvidelsen i 1859 til 2012, da kommunen sa opp leieavtalen. Regnskapene viser  inntekter i kirken og kirkegården, og hvem som har sittet i forskjellige kirkestoler. Forstanderens saksarkiv vil vise til den løpende driften av kirken. Den store gjenreisningen av kirken i 1796 har selvstendig detaljert regnskap med bilag og den store tilbakeføringen av kirken i 1938 er også godt dokumentert i arkivet. Den betydelige kirkegårdsdriften er godt dokumentert ved begravelsesprotokoller tilbake til 1855, og navn på begravede finnes i regnskapene tilbake til 1700-tallet. I 1961 overtok Oslo kommune driften av kirkegården.

Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.
Interiøret i kirken fra 1880-tallet, foto ca. 1930. Foto: E.B. Oppi/Oslo Museum.

I 1778 ble det åpnet en sinnssykeavdeling, et Dollhus her som andre steder i landet, som følge av reskript av 1776. Dette var først og fremst en oppbevaring av «afsindige», med 16 plasser. Dollhuset var ikke noe pleie- og helbredelsessted, men et forvaringssted for syke som var så vanskelige å ha med å gjøre at de ikke kunne være hjemme. Utover 1800-tallet vokste et mer humant syn på sinnssykdom frem, og Norges første sinnssykelov ble vedtatt i 1848. Dens opphavsmann var Herman Wedel Major, lege på Oslo Hospital fra 1847 til 1854. Driften av sinnssykehusene i Norge kom nå i mer regulerte former. All behandling og diagnose skulle nå føres i pasientprotokoller, det samme gjaldt bruk av straff og tvang, og en egen kontrollkommisjon skulle holde overoppsyn med sinnsykeasylet.

En annen meget profilert overlege var samfunnsdebattanten Johann Scharffenberg, som var ved hospitalet fra 1922 til 1941, og i en overgangsfase i 1945. Han undersøkte arvelighet blant kriminelle og omstreifere, og var forkjemper for tvangssterilisering. Han var også en av de sterkeste forkjempere for avholdssaken. Arkivet fra sinnsykehuset viser sammenhengende utvikling av norsk sinnsykepleie fra like etter Lov om sinnsykdom ble innført i 1848 til vår samtid, og gir belegg for arbeidet til Herman Wedel Major og Johan Scharffenberg.  Det psykiatriske sykehuset ble drevet frem til Helse Sør-Øst sa opp avtalen i 2010, og det ble så overtatt av Lovisenberg diakonale sykehus i 2011.

Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.
Fra luftegården på Oslo hospital ca.1870-1880. Foto: Per Adolf Thorén/Oslo museum.

Den mangefasetterte virksomheten og lange tidsdybden i hospitalets liv er nedfelt i det omfattende arkivet. Arkivet omfatter Oslo Hospital, Sinnssykeasylet, Kirken og Kirkegården. Spredte, viktige dokumenter finnes fra 1644 av, dokumentasjonen blir jevnt fyldigere inntil den fra midten av 1700-tallet av er ganske komplett. På grunn av institusjonens rike historie og arkivets bredde og tidsdybde, har arkivet etter Oslo Hospital sjelden kulturhistorisk verdi og stor forskningsmessig interesse. Det eldste materialet er nå delvis sperret for bruk fordi det er skjørt. Pasientjournaler har 100 års klausul, men innsyn vil være gjenstand for saksbehandling da det er opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Videre er det en del opplysninger om pasienter i saksarkivet, som også må vurderes. For Oslo Hospital damehjemmet er det 60 års klausul på personinformasjon.

Spitalen – de fattige lemmers hjem

Av Hedvig Vollsnes, historiker, Oslo ladegård

Oslo Hospital er et landemerke i Gamlebyen, lett synlig for trafikkerende langs Oslo gate. Anlegget består av flere bygninger fra 17-, 18- og 1900-tallet. Folk som er knyttet til hospitalet, er stolte av å tilhøre et sted som har røtter helt tilbake til 1538.

Ved reformasjonen i 1537 bortfalt det sosiale omsorgsarbeidet som de katolske kirkelige organisasjonene hadde utført. Derfor opprettet kong Christian 3. et hospital i Oslo i det nedlagte Gråbrødreklosteret ved Alnaelva. Der hadde fransiskanerne utført forkynnelse og sjelesorg siden 1290, og trolig også fattig- og sykeforsorg. Det nye hospitalet (Spitalen) skulle fungere som gamlehjem, sykehjem og fattighus. På 15- og 1600-tallet var det en ren sosial institusjon som skulle hjelpe trengende som hadde bodd i Oslo, og fortrinnsvis betalt skatt til byen. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige.

Første og siste side av den kongelige fundasen, altså vedtektene, for vort Hospital udj vor Kiøbstad Opsloe udj Norge fra 1654. Kong Frederik har selv signert fundasen. Fra arkivet etter Oslo hospital (A-10422/Da/01)
Første og siste side av den kongelige fundasen, altså vedtektene, for vort Hospital udj vor Kiøbstad Opsloe udj Norge fra 1654. Kong Frederik har selv signert fundasen. Fra arkivet etter Oslo hospital (A-10422/Da/01)

Inntekter fikk hospitalet i form av bygsel, jordavgifter og leie fra til sammen 267 gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Mye av inntektene kom nå, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. Det kom inn mye de ikke trengte, og det var mye de trengte som de ikke fikk inn. Derfor måtte hospitalet bruke ressurser på innkreving, forvaltning, kjøp og salg, i tillegg til selve driften.

Manuskriptfragment som ble brukt til å forsterke ryggen på en jordebok fra 1648 i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Manuskriptfragment som ble brukt til å forsterke ryggen på en jordebok fra 1648 i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Bortsett fra at vi kjenner matseddelen deres, vet vi ellers lite om hvordan livet artet seg for lemmene. Det kunne nok bli en ensformig tilværelse og noen ble fristet til å bryte med forventningene om et tekkelig og rolig liv. I kirkeordinansen av 1607 ble det strengt forbudt for hospitalslemmer å løpe ut i byen og ta seg «annen idrett fore, enten med drikk, nattergang eller annet sådant som sig rette hospitalslemmer ikke sømmet.» Reglementet ble ytterligere strammet inn ved Oslo Hospitals fundas av 1654, som fastslo at hospitalslemmer som var «knurraktige og utakknemlige» eller hadde «hang til drukkenskap og annen uskikkelighet», skulle få «en og annen påminnelse». Hjalp det ikke med påminnelsene måtte vedkommende utvises, og plassen gikk til en annen «som bedre kan skjønne på hva Gud og godt folk hjelper hannem til gode».

Kilde:
A-10422 Oslo Hospital.

Litteratur:
I. Semmingsen, G. Fischer og A. Berg, Oslo Hospitals Historie (Oslo 1939)
Gro K. Henriksen (red.), Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen (Oslo 1996)
Pål Abrahamsen (red.), Fra dollhus til moderne psykiatri. Oslo Hospital 1538 – 1988, Selskapet for Oslo byes vel (Oslo 1988).

Artikkelen ble publisert første gang i Oslofortellinger. Oslo byarkiv – byens hukommelse, 2017.

Oslo Hospital

Arkivet etter Stiftelsen Oslo Hospital ble innlemmet i Norges dokumentarv i 2018. Arkivet omfatter dokumentasjon av driften av Hospitalet, sinnssykeasylet, kirken og kirkegården. Spredt dokumentasjon dekker perioden fra 1648 av, og arkivet blir jevnt fyldigere inntil den fra første halvdel av 1700-tallet blir ganske komplett frem til nåtid.

Dette unike arkivet er tett knyttet mot en del svært gamle dokumenter som befinner seg i Nasjonalbiblioteket og en serie for stiftelser etter Oslo Stiftsdireksjon som befinner seg i Statsarkivet i Oslo. På grunn av sin uløselige tilknytning til Hospitalet og hospitalsarkivet ble disse innlemmet i Norges dokumentarv i 2022. Arkivene representerer en sjelden bredde og tidsdybde for en vesentlig, privat humanitær stiftelse og vitner om viktige skifter innen psykiatrisk behandling.

Oslo Hospital ble opprettet i 1538 for å videreføre klostrenes fattigomsorg etter reformasjonen. Oslo Hospital ble lagt inn i det nedlagte Gråbrødreklosteret, hvor det stadig ligger i dag. Hospitalet drev sykeomsorg og herberge, og tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer og hadde på det meste ansvar for over hundre gamle og svake. Hospitalet har vært en vesentlig institusjon i Oslo og på Østlandet, fra 1778 med egen avdeling for psykisk syke, et dollhus. Driften av psykiatrisk sykehus opphørte endelig i 2019. Arkivene avspeiler forholdene lemmene levet under og hvem de var. Det eldste bevarte regnskapet fra 1556 er eldre enn brannen i 1567 som la hospitalet øde i flere år. Stiftsdireksjonens arkiver inneholder flere regnskap fra før 1650, som gir et vesentlig utfyllende bilde av den tidlige driften.

Hospitalets innkomst var fra gårder som tidligere hadde tilhørt klostrene. På 1730-tallet ble jordegodset auksjonert ut og hospitalet ble en betydelig finansinstitusjon. Kapitaldriften ga grunnlag for å firedoble antall lemmer, og gråsteinsbygningen ble reist. Bygging av denne er belagt gjennom tegninger, og kontrakt med byggmester Gabriel Betzman forefinnes i Stiftsdireksjonens arkiv. Mye av den omfattende eiendomsforvaltningen av hospitalets bygningsmasse, kirken og kirkegården ligger også i innrapporteringen fra forstanderen og korrespondansen med Stiftsdireksjonen.

Som følge av kongelig reskript ble det i 1778 åpnet et «Dollhus» med 16 plasser. Dollhuset var til forvaring av syke som var så vanskelige at de ikke kunne være hjemme. Stiftsdireksjonens arkiv rommer betydelig dokumentasjon fra den tidligste tiden, sammen med beskrivelsen og fortegnelse i Nasjonalbiblioteket fra 1805.

Hospitalsarkivet i Oslo byarkiv dekker perioden fra tidlig 1600-tall til i dag, og inneholder det vesentlige av driftsarkivet for institusjonen, bygningsmassen og dokumentasjon over hospitalslemmer og pasienter, dagligliv og jordegodsforvaltning. Arkivkatalogen er publisert på arkivportalen.no: https://www.arkivportalen.no/contributor/no-OBA_arkiv000000009776

 Jordebøkene er transkribert og er søkbare på Digitalarkivet. Der ligger også annet arkivmateriale fra 1600-tallet.
https://www.digitalarkivet.no/search/sources?s=%22oslo+hospital%22&from=&to=&format=all&i%5B%5D=25&archive_key=

 

Materialet i Arkivverket omfatter Oslo Stiftsdireksjon, pakkesaker for stiftelser, serie Kb 001 – Kb 005/03. Dette materialet dekker mye av den eldste historien til hospitalet, og utfyller således det som befinner seg i Oslo byarkiv. Dokumentasjonen dekker perioden 1630 til 1826.
https://www.digitalarkivet.no/search/sources?s=%22oslo+hospital%22&from=&to=&format=all&a%5B%5D=no-a1450-02000000000999&archive_key=

 

Materialet i Nasjonalbiblioteket omfatter et komplett årsregnskap med inventarium fra 1556, spredt dokumentasjon fra 1600-tallet og 1700-tallet. Materialet omfatter også manuskriptfragmenter fra Gråbrødreklosteret som var hospitalets forgjenger. Disse har vært brukt til å binde inn regnskapet fra 1556 og regnskap som befinner seg i Oslo Stiftsdireksjons arkiv fra 1636, 1642 og 1645.
https://www.nb.no/search?mediatype=brev-og-manuskripter&subject=%22Oslo%20Hospital%22

Et før-reformatorisk manuskriptfragment i Byarkivet

Av Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv

Det er ikke mange arkiver i Oslo byarkiv som er eldre enn midten av 1800-tallet, men en del strekker seg lengre bakover i tid. Arkivet etter Oslo Hospital er et av disse arkivene, og er overraskende komplett tilbake til første halvdel av 1700-tallet. Noen dokumenter går helt tilbake til 1600-tallet, og under arbeidet med disse eldste dokumentene ble det gjort et sjeldent funn.

Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Et utklipp fra en håndskrevet bønnebok fra før reformasjonen i 1537 er blitt del av innbindingen til Oslo Hospitals jordebok for 1648. Bønneboken har vært i bruk i det katolske Oslo, godt mulig i gråbrødreklosteret som ble omgjort til Oslo Hospital umiddelbart etter reformasjonen. Jordeboken er en fortegnelse over hospitalets eiendommer omkring i Norge, og art og mengde naturalia som de skulle betale inn til hospitalet årlig. Gjengangere er malt, smør og rugmel. Jordeboken var derfor et viktig dokument som skulle tåle bruk.
Etter reformasjonen var de katolske bønneskriftene og liturgiske bøkene ikke lenger aktuelle, de ble snarere ansett som ugudelige. Mange av dem var skrevet på slitesterk pergament, altså behandlet kalve- eller saueskinn. Disse fikk nå en ny bruk, for det ble ganske vanlig å skjære opp katolske manuskripter og bruke dem til å forsterke innbindingen av nye bøker og protokoller.

Oslo Hospitals jordebok fra 1648 har en slik forsterkning i ryggen, der en del av initialen, en dekorert førstebokstav M er synlig. Et sammenbrettet fragment av en liturgisk tekst er tredd på heftets innbinding, kanskje for å kunne gjenkjenne heftet lett og trekke det ut av en bokhylle eller stabel. Resten av M’en gjenfinner vi her:

beato petri aptlõ inu…
stantiã ita nobis gr~a…
indulgentiã . p . ϖ. (kors)
Muneris divini p…
q~s dñe beato ap

Teksten er gjenkjent av Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, som plasserer den inn i liturgien «Ad vincula sancti Petri», leddene secretum og postcommunio. Den er full av forkortelsestegn som er vanlige i middelaldermanuskripter. Den fullstendige teksten lyder:

Offerimus tibi domine placabile munus precantes ut sicut beato petro apostolo in vinculis dedisti constanciam. Ita nobis tua gracia indulgenciam operetur.
Muneris divini percepcio quesumus domine beato petro apostolo intercedente semper a nobis peccatorum nostrorum vincula submoveat. Et pericula cuncta depellat.

Det er en bønn til Herren om å løse oss fra våre synders lenker, slik han løste St. Peter fra sine lenker, og gjennom Peters forbønn, å gi oss del i nådens himmelske gave.

Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. En del av et middelaldermanuskript ble brukt både til å forsterke ryggen, en annen del er festet til innbindingen. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

I følge Espen Karlsen finnes det flere manuskripter fra Oslo Hospital som er gjenbrukt på denne måten. To dobbeltblader er blitt brukt som omslag på den protestantiske presten Jørgen Madsens regnskapsbøker for 1538 i Nasjonalbibliotekets eie (NB Ms.fol. 364). De er fra en kommentert bibel fra ca. år 1200. Om det finnes flere uidentifiserte fragmenter vites ikke.

Tittelsiden på selve jordeboken lyder:

Jordbog paa Opsloe Hospitals
Wisse Rentte oc Indkombst; fraa
Phillippj et Jacobj dag Anno 1647
till Aarsdagen ao: 1648. hvor-
udj först er Jndfördt hvis Jorde-
Goedtz och Jndkombst, Som Hospi-
tallet haffuer fuldt Anno 1602
Effter den forseiglede Jordbogs for
meld, som paa de tider for-
fattet er, Dernest hvis
forhöyelse oc forandringe
som derudinden Steed
er, siden forberörtte
Anno 1602 till
dett Anno
1 6 4 8