Av Hedvig Vollsnes, historiker, Oslo ladegård
Oslo Hospital er et landemerke i Gamlebyen, lett synlig for trafikkerende langs Oslo gate. Anlegget består av flere bygninger fra 17-, 18- og 1900-tallet. Folk som er knyttet til hospitalet, er stolte av å tilhøre et sted som har røtter helt tilbake til 1538.
Ved reformasjonen i 1537 bortfalt det sosiale omsorgsarbeidet som de katolske kirkelige organisasjonene hadde utført. Derfor opprettet kong Christian 3. et hospital i Oslo i det nedlagte Gråbrødreklosteret ved Alnaelva. Der hadde fransiskanerne utført forkynnelse og sjelesorg siden 1290, og trolig også fattig- og sykeforsorg. Det nye hospitalet (Spitalen) skulle fungere som gamlehjem, sykehjem og fattighus. På 15- og 1600-tallet var det en ren sosial institusjon som skulle hjelpe trengende som hadde bodd i Oslo, og fortrinnsvis betalt skatt til byen. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige.
Inntekter fikk hospitalet i form av bygsel, jordavgifter og leie fra til sammen 267 gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Mye av inntektene kom nå, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. Det kom inn mye de ikke trengte, og det var mye de trengte som de ikke fikk inn. Derfor måtte hospitalet bruke ressurser på innkreving, forvaltning, kjøp og salg, i tillegg til selve driften.
Bortsett fra at vi kjenner matseddelen deres, vet vi ellers lite om hvordan livet artet seg for lemmene. Det kunne nok bli en ensformig tilværelse og noen ble fristet til å bryte med forventningene om et tekkelig og rolig liv. I kirkeordinansen av 1607 ble det strengt forbudt for hospitalslemmer å løpe ut i byen og ta seg «annen idrett fore, enten med drikk, nattergang eller annet sådant som sig rette hospitalslemmer ikke sømmet.» Reglementet ble ytterligere strammet inn ved Oslo Hospitals fundas av 1654, som fastslo at hospitalslemmer som var «knurraktige og utakknemlige» eller hadde «hang til drukkenskap og annen uskikkelighet», skulle få «en og annen påminnelse». Hjalp det ikke med påminnelsene måtte vedkommende utvises, og plassen gikk til en annen «som bedre kan skjønne på hva Gud og godt folk hjelper hannem til gode».
Kilde:
A-10422 Oslo Hospital.
Litteratur:
I. Semmingsen, G. Fischer og A. Berg, Oslo Hospitals Historie (Oslo 1939)
Gro K. Henriksen (red.), Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen (Oslo 1996)
Pål Abrahamsen (red.), Fra dollhus til moderne psykiatri. Oslo Hospital 1538 – 1988, Selskapet for Oslo byes vel (Oslo 1988).
Artikkelen ble publisert første gang i Oslofortellinger. Oslo byarkiv – byens hukommelse, 2017.