Spanskesyken i Kristiania

Av Maria Storhaug-Meyer og Øystein Eike

I 1918 og 1919 herjet Spanskesyken over hele verden. Spanskesyken var en av de dødeligste pandemier vi kjenner til, og tok livet av 50–100 millioner mennesker. Til sammenligning døde rundt 16 millioner militære og sivile som følge av krigshandlingene under 1. verdenskrig, som ble avsluttet i 1918. Det er uenighet blant forskere om hvor epidemien mest sannsynlig oppsto, men det var i alle fall ikke i Spania. Mens de krigførende landene ville skjule at det var brutt ut en alvorlig, smittsom sykdom, var det større åpenhet i det nøytrale Spania. Dermed ble den kjent som «den spanske syke».

En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.
En av mange unge mennesker i dødsannonsene fra Tidens Tegn 11. okotber 1918.

Spanskesyken kommer til Kristiania

Norge og Kristiania ble også rammet. Halvparten av Norges befolkning, 1,2 millioner mennesker, ble smittet av Spanskesyken. Av dem døde hele 13 000 – 15 000, som følge av lungebetennelse eller lungekomplikasjoner. Den 15. juni 1918 skal de første tilfellene av Spanskesyke ha oppstått i Kristiania. Smitten kom trolig sjøveis, fra Storbritannia. Spanskesyken slo til i tre bølger: sommerepidemien 1918, høstepidemien og vinterepidemien 1918-1919. Høstepidemien var den kraftigste. Det var flest menn som ble smittet, og personer mellom 20 og 40 år. Det forklares med at menn i arbeidsfør alder var i kontakt med flere mennesker, og dermed også potensielle smittebærere. Lenge ble det antatt at Spanskesyken rammet likt, uavhengig av sosial bakgrunn. Men nyere forskning har vist at Spanskesyken rammet hardere i fattigere områder enn i mer velstående. Samfunnsgeografen Svenn Erik Mamelund har blant annet brukt folketellinger i Oslo byarkiv for å sammenligne demografiske forhold på Frogner og Grønland, og funnet at det var betydelig høyere dødelighet blant arbeiderklassen som følge av epidemien enn det var i middelklassen og borgerskapet.

«Den spanske dødsepidemi»

Epidemien gjorde et påfallende sterkt inntrykk på befolkningen, og den uhyggelige stemningen som preget hele samfunnet hadde flere årsaker. Sykdommen spredde seg særdeles raskt, og en veldig stor andel av byens innbyggere mistet en eller flere av familiemedlemmer og venner. «Det er ikke længe mellem hver gang man hører: ‘Ja, nu er ogsaa han død. I forrige uke talte jeg med ham’», ble det skrevet i Dagbladet 29. oktober 1918. I mange tilfeller førte influensaen med seg alvorlige lungekomplikasjoner med et voldsomt forløp, som kunne føre til døden på svært kort tid. Dessuten var det spesielt unge personer som døde; aldersgruppen som vanligvis klarer seg best. I løpet av høsten 1918 begynte mange å omtale sykdommen som «svartedauen», og det gikk rykter om at de døde ble svarte i ansiktet. Mange mente at sykdommen lignet kolera, andre hevdet at den kunne utvikle seg til dysenteri.

Spanskesyken spredde seg på offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).
Spanskesyken spredde seg via offentlige møtesteder, som i butikklokaler. Foto fra det kommunale fiskeutsalget på Grønland i 1918. Fotograf: Narve Skarpmoen. Fra arkivet etter Provianteringsrådet (A-20156/Ua/0001/079).

Rykter og feilinformasjon ble spredd både mellom mennesker og gjennom media, og skapte mye frykt. Epidemien ble hyppig omtalt i pressen, til tider i et sensasjonspreget ordelag som ikke står tilbake for mange av dagens avisoverskrifter. «Den spanske dødsepidemi gaar sin ubønhørlige gang over landet. Ingen menneskelig magt kan længer stanse den.» Det er tittelen på artikkelen som sitatet over er hentet fra. Som svar på kritikken skrev overlege dr. Ingvar Ustvedt i Morgenavisen 5. november 1918 at «i det sidste [er] Ophidselsen kunstigt pustet op, dels af mere og mindre anonyme og derfor ansvarsløse Skriblere, dels av et Par Aviser, som søger en journalistisk Sukces i den uhyggelige Farsot og de sørgelige Dødsfald».

Skulle skoler og kinoer stenges?

Sunnhetskommisjonen fikk kritikk for ikke å tidsnok ha satt i gang tiltak for å begrense smittespredningen. Det ble fremsatt krav om å stenge skoler, teatre, kinematografer og andre lokaler som samlet større grupper mennesker. Dette var allerede gjort mange andre steder i Norge, så vel som i andre land. Sunnhetskommisjonen på sin side, avviste påstanden om at stenging av ulike forsamlingslokaler ville ha noen som helst betydning i en storby. Smitten spredte seg over alt hvor mennesker møttes, enten det var i butikken, på kontoret eller på gaten. De viste også til at den første store epidemibølgen slo til i sommerferien, når både skoler, arbeidsplasser og mange forlystelseslokaler var stengt, og mange dessuten på ferieopphold utenfor byen. Skolene holdt imidlertid stengt i én uke fra slutten av oktober 1918.

Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).
Skolene ble stengt mellom 26. oktober og 2. november 1918 på grunn av spanskesyken. Foto fra Ila skole, 1915. Fotograf: Anders B. Wilse (A-20031/Ua/0004/013).

Magistraten og formannskapet ønsket ikke å ta noen beslutninger om mulige tiltak, og la hele ansvaret for avgjørelsene over på sunnhetskommisjonen. I stedet stilte de til disposisjon 50 000 kroner, som skulle utdeles til familier som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter som følge av at en eller flere av forsørgerne hadde dødd av spanskesyken.

Legevakt, hjemmepleie og sykebrennevin

Det var vanskelig å få legehjelp hjemme, og det ble derfor opprettet en egen legevakt ved Krohgstøtten sykehus for de som ble angrepet av spanskesyken. Det ble også organisert en hjelpekontor for hjemmesykepleie, dels basert på frivillig innsats.

Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.
Rasjoneringskort for sykebrennevin, utstedt av Statens rasjoneringsdirektorat, her til Risør provianteringsråd. Fra arkiv etter Risør apotek/Aust-Agder museum og arkiv.

Brennevin ble ofte brukt som medisin, også mot influensa. I 1916 ble det innført forbud mot kjøp av brennevin i Norge. Det var imidlertid mulig å få sprit på resept. Etter påtrykk fra legene ble det i kort periode åpnet for utskrivning av en halv flaske konjakk, whisky eller akevitt til hver husstand i landet. Utskrivningen av brennevin var populært, midt i forbudstiden, og ble i mange tilfeller misbrukt. Flere leger tjente store summer på svart betaling for utskrivning av brennevin.

Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. "Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme". Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).
Søknad om en flaske konjakk fra gullsmed Julius Pettersen. «Denne skulde i paakommende ildebefindende inden Personalet, benyttes som afhjælp mor farligere sykdomme». Troen på brennvin som medisin var stor. Eller var det brennevinsforbudet som tæret på humøret? Fra arkivet etter Stadsfysikus (A-20188/D).

Spanskesyken fortsatte i 1919, ikke så voldsomt som i 1918, men med en ny, kraftig bølge i februar og mars 1919. Sunnhetskommisjonen rapporterte om 806 dødsfall i 19118 og 312 i 1919 som følge av influensaepidemien. Nyere forskning har vist at det trolig var langt flere smittede og døde av spanskesyken enn samtiden registrerte, både som følge av manglende oversikt over faktisk smittede og over de som utviklet komplikasjoner som følge av sykdommen. Kanskje var det tre ganger så mange smittede som myndighetene trodde, og spanskesyken kan ha vært årsak i dobbelt så mange dødsfall som datiden antok. Det pågår fortsatt forskning på spanskesyken, for å forstå hvordan en pandemi sprer seg, hvem som først og fremst rammes, og hvorfor. Allerede i samtiden la man merke til det var yngre voksne som døde av spanskesyken, og lanserte en hypotese om at eldre mennesker som hadde gjennomlevd en influensaepidemi i årene 1890-1892 hadde utviklet immunitet. De siste tiårene har det vært forsket på spanskesykevirusets gener, i håp om å kunne lage en vaksine.

Kilder:
Dagbladet 29. oktober 1918
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1919-1920: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1918»
Dokument nr. 22, aktstykker for Kristiania for 1920-1921: «Beretning fra Kristiania sundhetskommission for aaret 1919»
Helserådet, Administrasjonen, hovedarkivet OBA/A-20079/D/Di
Morgenavisen 5. november 1918
Stadsfysikus, journalsaker 1918. OBA/A-20188/D

Litteratur:
Borza, Tom. Spanskesyken i Norge 1918-1919 i Tidsskriftet Den norske legeforening
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken rammet sosialt skjevt i Samfunnsspeilet 1/2005
Mamelund, Svenn-Erik. Spanskesyken krevde 15 000 norske liv, www.ssb.no

Prostitusjonsdebatt på 1800-tallet

Debatten rundt prostitusjon er ikke ny. 1880-årene var tiåret for det som har blitt kalt den store sedelighetsfeiden: en stor moraldebatt rundt prostitusjon, seksualmoral og kvinnefrigjøring. Hvilken side tok kommunens menn i debatten på 1800-tallet?

Av Anette Walmann

Ved hjelp av bystyresaker, trykte beretninger, samt arkivmateriale fra Sunnhetskommisjonen, får vi et innblikk i den kommunale debatten rundt prostitusjon og dens ”vederstyggeligheter”: kjønnssykdommene. For mens Christian Krogh, Hans Jæger og den såkalte bohemkretsen satt fokus på borgerlig dobbeltmoral og problematiserte ekteskapsinstitusjonen og fattige kvinners kår, var det først og fremst prostitusjonens konsekvenser for befolkningens helse som opptok kommunens menn. Men også i kommunen ser man tilløp til en moraldebatt hvor blant annet det såkalte visitasjonsvesenets innvirkning på de prostituerte ble vurdert.

«Den tolererede prostitution»

I perioden 1840 til 1888 var det et prostitusjonsvesen i Kristiania som var kontrollert og regulert av politiet. Ordningen ga prostitusjon et skinn av lovlighet, til tross for at alle former for prostitusjon var forbudt ved lov. Hensikten var å begrense utbredelsen av kjønnssykdommer.

Syfilis, gonoré og andre veneriske sykdommer
Utover 1800-tallet hadde utbredelsen av veneriske sykdommer blitt en stadig sterkere trussel mot helsetilstanden til folk i byen. I følge fattigkommisjonen i Christiania i 1840, var det neppe ”nogen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsviis er mere udbrudt og fornemmelig mere ondartet end i Christiania”. Det ble klart at noe måtte gjøres for å stoppe den negative utviklingen. 26. juni 1840 var saken oppe til behandling i representantskapet (bystyret).  Et noe desillusjonert bystyre tok ikke mål av seg å få bukt med prostitusjonen, men håpet på at en regelmessig undersøkelse  av de såkalte «offentlige Fruentimmer» ville: ”inskrænke de skadelige Følger af et Onde, som ikke paa nogen Maade aldeles kan afværges”.

Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.
Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.

 

Representantskapet vedtok at en sum på inntil 200 Spd. årlig skulle benyttes til å bekjempe de veneriske sykdommer. Det ble ansatt to leger med ansvar for å føre strengt og nøyaktig tilsyn med «sundhedstilstanden» til de offentlige fruentimmerne. Dette var opptakten til det senere så sterkt kritiserte visitasjonsvesenet.

Hos politilegen
Til fast tid to ganger i uka skulle de såkalte bordellpikene møte til kontroll hos politilegen. Privatboende prostituerte, de såkalte åttedagerspikene, slapp unna med en gang i uka. Visitasjonen hos politilegen foregikk på tre steder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og i ”Mangelsgården” (Prinds Christian Augusts Minde, Storgata 36).

På samme tid som man hadde et offentlig visitasjonsvesen i Kristiania, var alle former for prostitusjon forbudt ved en lov vedtatt av Stortinget i 1842. Det var de prostituerte kvinnene som skulle straffes, mens menn som kjøpte sex ble ansett for å gjøre mindre skade, ”end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt”.

I Kristiania fikk imidlertid de kvinnene som livnærte seg ”ved utugt” fortsette i sin næringsvei, så lenge de ikke utgjorde noen smittefare for befolkningen. Mange så etter hvert det problematiske i at politiet var med på å støtte opp under en ordning som egentlig var forbudt.

Bordeller
I arkivet etter Oslo Helseråd har vi funnet politilege Boecks egen beskrivelse av prostitusjonsvesenet i Christiania. Politilege Boeck forteller at de pikene som livnærte seg utelukkende ”ved utugt” ble ført inn i politiets register over ”offentlige fruentimmer” og henvist til å bo i bestemte gårder. Han forteller videre at disse gårdene lå i ”Pipervikens Mellemgade, Bakkegade og Vinkelgade, i Vaterlands Rødfyldgade, Rebslagergang, Lille Vognmandsgade og Elvegade, samt i Fjerdingsgade”. Til bordellene var det også knyttet ”Ølret” eller skjenkebevilling.

Mellemgaden, Bakkegaden og Vinkelgaden lå i nær tilknytning til forlystelsesområdet ved Kontraskjæret. Nærhet til Piperviksbrygga med all sin trafikk,  samt nærheten til garnisonen hadde trolig også betydning for de prostituertes tilholdssted i dette området.
I 1850 skal det ha vært sytten bordeller, i 1865 hadde antallet sunket til ti og i 1879 var det nede i åtte.

I forstaden Pipervika, omtrent der hvor Rådhuset ligger idag, foregikk mye av prostitusjonsvirksomheten. Her fra hjørnet Bakkegata – Skolegata. Fotograf og år ukjent. Bildet tilhører Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Debatten

Ordningen med visitasjon hos politilegen ble gjenstand for krass kritikk i 1880-årene. Det samme ble ordningen med offentlige bordeller. Det ble nedstatt en kommunal komité for å utrede saken. Innbundet i gråpapir og merket ”Diverse dok. vedk. prostitusjonssaker 1885-1887”, finner vi dokumenter som stammer fra komiteens arbeid. Vi ser nærmere på argumentasjonen.

Initiativet til å vurdere visitasjonsvesenet og ordningen med offentlige bordeller kom fra Justisdepartementet. Foranledningen var en bred offentlig debatt hvor diktere, forfattere og kristenfolk gikk i front. I et brev til Magistraten 9. mai 1882, beordret Justisdepartementet om lukning av bordellene. Det ble bestemt at politilegen ikke lenger skulle henvise de prostituerte til bestemte boligadresser, dessuten mistet bordellene skjenkebevillingen.

Det ble i tillegg nedsatt en kommunal komité for å utrede hvordan visitasjonsvesenet kunne ordnes mest hensiktsmessig.
Komiteen fikk til oppgave å:
”overveie, paa hvilken Maade det med Prostitutionen sammenhængende Visitationsvæsen rettest bør ordnes med behørig Hensyn til sedelighedens og den personlige Friheds Fordringer og herunder særlig om, hvorvidt det bør henlægges under Sundhedskommisjonen”.

Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).
Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).

I pakken med prostitusjonssaker finner vi blant annet det grunnlagsmaterialet som komiteen har innhentet for å kunne uttale seg.

Prostituerte i gatebildet
Komiteen innhentet blant annet en uttalelse fra politilege Boeck. Av hans skriv skjønner vi at de prostituertes synlighet i gatebildet hadde vært gjenstand for kritikk. Det var til stor ulempe for omgivelsene når de prostituerte gikk i flokk og følge gjennom byen og til lokalet på ”Arbeidsanstalten” (Mangelsgården) for å la seg undersøke. Boeck argumenterte imidlertid for at man ikke kunne ta hensyn til disse klagene. De var i hovedsak ”fremkommet fra en Enkelt i Nærheden boende, som dog ikke kunde have synderlig Ulempe ved det paaklagede Forhold”. Det hadde dessuten vist seg ”umuligt at kunne skaffe et Lokale, som ikke i samme Grad ville genere de Omboende eller Forbigaaende”.

For å begrense ulempen og skadevirkningene av dette, forsøkte man blant annet å regulere ”de offentlige kvinnenes” bekledning. De kvinnene som regelmessig måtte møte til visitasjon skulle ”gaa hver for sig og benytte forskjellige Gader. De maa være iført en simpel, ikke i nogen Henseende fremtrædende Dragt uden Guldstads og uden at være sminket”.

Hensynet til de prostituerte
Mens politilegen utelukkende la vekt på hensynet til de som ble berørt av synet av de prostituerte, var det i større grad hensynet til de prostituerte kvinnene som opptok ”Bestyrelsen for Christiania forening til Fremme af Sædelighed” eller den såkalte ”sedelighetsforeningen”. Foreningen mente at visitasjonen hadde en fordervelig virkning på de kvinner som ble undersøkt. Ordningens betenkelighet og utilstrekkelighet viste seg også i at ”enhver Kvinde, blot fordi hun af Politiet mistænkes for at føre et usædeligt Liv uden Lovemaal og Dom skal kunne tvinges til en saa nedværdigende Undersøgelse”. Kvinnene hadde ved den daværende ordningen ingen rettslig garanti mot ”beklagelige Feiltagelser”. Av disse grunner mente sedelighetsforeningen at arbeidet mot de veneriske sykdommer burde legges under Sunnhetskommisjonen.

Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques
Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques

Av fri vilje?
Komiteen hadde, som vi så, fått i oppgave å overveie hensynet til den personlige frihet. I følge politilegen var hensynet til personlig frihet ivaretatt i den eksisterende ordningen med visitasjon hos politilegen. Jentene hadde mulighet til å nekte å visiteres og politiet hadde ingen midler til å tvinge fram en visitasjon. I følge politilegen gikk altaså jentene med på undersøkelsene av fri vilje:
”Naar hun af fri Villie indgaar paa, at en Undersøgelse foretages, hvilken har til Hensig at skaffe hende Lægehjælp, hvis hun lider af venerisk Sygdom og paa samme Tid at hindre andre fra at blive smittede, falder det nedværdigende bort. Det maa i det høieste være hos hende en ydmygende Følelse ved at hun har ved sin Letsindighed bragt sig i en ubehagelig Stilling.”

Komiteens innstilling
Debatten innad i komiteen må ha vært opphetet. Da de skulle avgi sin erklæring 27. oktober 1885 hadde de fortsatt ikke blitt enige. Komiteen delte seg i to leire. Grosserer J. A. Boecker, overlege Dr. Ed. Bull, politimester Hesselberg, Mastrup og verkseier A. L. Thune gikk inn for at det eksisterende visitasjonsvesenet ble opprettholdt. De kunne ikke komme på noen ordning som på bedre måte ivaretok hensynet til sedeligheten og den personlige frihets fordringer. De mente også at det var nødvendig for å oppnå et effektivt resultat at visitasjonsvesenet lå under politiet. Det eksisterende systemet måtte altså opprettholdes.
Stadsfysikus Bidenkap, arbeidsformann O. U. Z. Dahl, direktør Kiær og korpslege Koren kom med en alternativ erklæring hvor de henstilte til at visitasjons- vesenet burde overføres til Sunnhetskommisjonen. Begrunnelsen var at visitasjonen hadde ”fordærvelige Følger” for kvinnene som ble utsatt for den. Denne framgangsmåten ga dessuten inntrykk av at politiet støttet ”den forargelige og mod Loven stridende Prostitutionstrafik, hvorved Samfundets moralske Opfatning og Retsbevisthed som Ordens- og Sædelighedspoliti svækkes”.

Ved en overføring av visitasjonsvesenet til Sunnhetskommisjonen, ville en fjerne det ”Lovlighedens Stempel” som prostitusjonen hadde fått i og med politiets befatning med saken. De anså dessuten Sunnhetskommisjonen for å være den rette sakkyndige autoritet.

Det skulle bli sistnevntes syn som vant igjennom. Politiets kontroll med utbredelsen av veneriske sykdommer opphørte 15. februar 1888.

I sunnhetskommisjonens hender

15. februar 1888 opphørte den regelmessige visitasjonen av prostituerte hos politilegen. Ansvaret for kontrollen med utbredelsen av de veneriske sykdommer ble nå overført til sunnhetskommisjonen. Utgjorde omorganiseringen noen forskjell for de prostituerte? Og hvilke konsekvenser fikk den nye ordningen for befolkningens helsetilstand?
I arkivet etter Helserådet finnes flere protokoller merket ”smitteprotokoller”. Dette er sunnhetskommisjonens oversikter over anmeldte tilfeller av sjanker, syfilis og gonoré. Den eldste er påbegynt 16.02.1888, dagen etter at politiets visitasjon opphørte.
Protokollen starter med en gjennomgang av retningslinjer for sunnhetskommisjonens arbeid. Det går fram av protokollen at både menn og kvinner skulle innkalles til undersøkelse dersom det fantes begrunnet mistanke om at en person led av venerisk sykdom og utsatte andre for smitte. Før personen kunne innkalles til undersøkelse skulle det, så langt det var mulig, innhentes opplysninger om ”Vedkommendes Opførsel og Liv”.

Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.
Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.

Dersom man fant tilstrekkelig mange holdepunkter for at vedkommende representerte en trussel mot befolkningens helsetilstand, ”tilholdes Vedkommende at fralægge sig den viste mistanke” ved å la seg undersøke av sunnhetskommisjonen eller framlegge legeerklæring fra en annen lege. Den måten den mistenkte kunne fri seg fra mistanken på, var altså å la seg undersøke. Undersøkelsen kunne foretas av Sunnhetskommisjonens lege eller annen godkjent lege. Dersom vedkommende vegret seg for å la seg undersøke kunne saken, i tilfeller med sterkt begrunnet mistanke, overføres til politiet.

Dersom pasientens lege ikke fant det hensiktsmessig, kunne pasienten forbli anonym. Det ble ikke avkrevd at pasienten oppga navn, stilling og bopel, men derimot kjønn og alder. Det sunnhetskommisjonen derimot var meget interessert i å få opplysninger om, var smittekilden.

Faksimile fra smitteprotkoll. Fra Helserådets arkiv.
Smitteprotokollene inneholder alfabetiske oversikter over personer angrepet av venerisk sykdom. Både menn og kvinner ble innkalt til undersøkelse og i mange tilfeller kunne pasienten forbli anonym. I utsnittet ovenfor en mann lidende av gonoré som blitt smittet av en pike boende i «Røverborgen», en bygård i Rådhusgata. Fra Helserådets arkiv.

 

Konsekvenser
Ved hjelp av de trykte beretningene fra sunnhetskommisjonen kan vi studere hvilken virkning omorganiseringen fikk for utbredelsen av venerisk sykdom. I sin årsberetning fra 1892 gir sunnhetsinspektøren uttrykk for at den regelmessige visitasjonen av prostituerte kvinner hadde fungert som en innskriving av en del kvinner som ”vitterlige og anerkjendte Horer”. Det var, i følge sunnhetsinspektøren,:
”erkjendt af Alle, at Indskrivningen af en Kvinde, som offentlig Skjøge sætter et Vanærens og Fornedrelsens Stempel paa hende, der er af den største Betydning for hendes Fremtid; den virker erfaringsmæssig derhen, at hun paa Forhaand opgiver som frugtesløst ethvert Arbeide for at hæve sig op af sin Stilling, og lader sig – fuldstændig givet Tilfældet i Vold – stadig synke længere og længere ned. Derfor var også de tidlige Dages Horer som Dyr, drikfældige, raa og brutale i sit Indre og i den ydre Optræden. Efter min Erfaring i de 4 Aar, hvori den nuværende Ordning ha besaaet, er ingensinde en eneste Kvinde i sin ydre Optræden seet sunket saa dybt i Raahed som i tidligere Dage”.

Statistikk viser at antall anmeldte tilfeller av venerisk sykdom gikk betydelig ned i perioden 1883 til 1892. Dette hadde nok sammenheng med at det var betydelig færre som lot seg undersøke. Det lå ikke den samme autoriteten bak innkallelsen når det var Sunnhetskommisjonen som sto som avsender, og mange lot være å møte fram.

Det faktum at verken politiet eller sunnhetskommisjonen hadde juridisk rett til å framtvinge en undersøkelse, ble dessuten etter hvert bedre kjent. I et brev til sunnhetskommisjonen 25. februar 1891 beretter sunnhetsinspektøren at det ”lidt efter lidt har bleven bekjendt blant de Personer, som det her især gjælder, nemlig de Kvinder, som kan formodes helt eller delvis at leve af Prostitution”. Også dette med den konsekvens at færre møtte fram til undersøkelse. Til tross for dette kan man ikke se noen markant økning i antallet som døde av syfilis.

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.