Oslo Hospital i Gamlebyen i Oslo ble opprettet av kong Christian III i 1538 for å videreføre klostrenes tradisjonelle fattigomsorg etter reformasjonen. Til formålet ga han hospitalet fransiskanerklosteret «udj Opsloe». Klosterets bygninger ble overtatt av stiftelsen som kongen hadde opprettet, og har vært i bruk på samme sted til samme formål siden. Hospitalet drev sykehus og herberge for fattige og syke som ikke hadde familie til å a seg av dem, etter hvert bare for «verdig trengende». Hospitalet tok fra begynnelsen av inn 16 lemmer som hadde bodd i Oslo. Lemmene var av begge kjønn, de var fattige og uføre folk, men skulle være levedyktige. De eldste fundasene viser et regelverk som harmonerer med det fra førreformatorisk tid. Oslo Hospital ligger på grunnmurene av fransiskanerklosteret, hvor det holdt til siden opprettelsen i 1538. Inntekter fikk hospitalet fra gårder som tidligere hadde tilhørt Lavranshospitalet og Gråbrødreklosteret. Fra 1547 av var Oslo Hospital besitter av til sammen 267 gårder på Østlandet. Eldste jordeboksopptegnelser fra 1602 er de første bevarte siden Biskop Eysteins «Rødebok» på 1390-tallet. Mye av inntektene kom, som i middelalderen, inn som naturalia; korn, mel, fisk, smør, humle, huder, skinn og annet. Varene ble innkrevet om høsten og lagret for å vare gjennom hele året. I 1735 skrev biskop Hersleb en innberetning til kongen som førte til at jordegodset ble solgt på auksjon. Kapitalen ble satt til utlån, og fra 1736 var Oslo Hospital en betydelig finansinstitusjon. Regnskapene reflekterer overgangen til kapitaløkonomi, og alle skyldnere nevnes ved navn, gjeld og rente svart. Til sammen gir jordebøkene og regnskapene informasjon om gårder og mennesker som kom i berøring med hospitalet over hele Østlandet.
Det ble nå gode tider på hospitalet, og antallet lemmer var i en periode oppe i omkring hundre. Fundasene, saksarkivet og regnskapet avspeiler forholdet lemmene levet under og hvem de var. Innskrivningsprotokollene viser hva de hadde med seg av eiendeler når de kom, og auksjonsprotokollene forteller hva de eide når de forlot verden, og deres etterlatte eiendeler ble solgt. Etter hvert tok de kun i mot kvinner, og i senere tid ble hospitalet kalt Damehjemmet. Det ble endelig avviklet på begynnelsen av 2000-tallet.
Oslo Hospitals Kirke, fransiskanermunkenes opprinnelige klosterkirke, har tjent hospitalslemmene og sinnssykepasientene sammenhengende, riktignok har den brent ned flere ganger og vært bygget opp igjen. Kirken har hele tiden vært i Oslo hospitals eie, og driften av kirken som menighetskirke for Gamlebyen menighet var først aktuell da deler av Aker ble innlemmet i Christiania i 1859. Dagens kirke er fra 1796, bygget etter en totalbrann som ødela mange av de eldste hospitalsbygningene. Kirken har tjent som alminnelig menighetskirke fra byutvidelsen i 1859 til 2012, da kommunen sa opp leieavtalen. Regnskapene viser inntekter i kirken og kirkegården, og hvem som har sittet i forskjellige kirkestoler. Forstanderens saksarkiv vil vise til den løpende driften av kirken. Den store gjenreisningen av kirken i 1796 har selvstendig detaljert regnskap med bilag og den store tilbakeføringen av kirken i 1938 er også godt dokumentert i arkivet. Den betydelige kirkegårdsdriften er godt dokumentert ved begravelsesprotokoller tilbake til 1855, og navn på begravede finnes i regnskapene tilbake til 1700-tallet. I 1961 overtok Oslo kommune driften av kirkegården.
I 1778 ble det åpnet en sinnssykeavdeling, et Dollhus her som andre steder i landet, som følge av reskript av 1776. Dette var først og fremst en oppbevaring av «afsindige», med 16 plasser. Dollhuset var ikke noe pleie- og helbredelsessted, men et forvaringssted for syke som var så vanskelige å ha med å gjøre at de ikke kunne være hjemme. Utover 1800-tallet vokste et mer humant syn på sinnssykdom frem, og Norges første sinnssykelov ble vedtatt i 1848. Dens opphavsmann var Herman Wedel Major, lege på Oslo Hospital fra 1847 til 1854. Driften av sinnssykehusene i Norge kom nå i mer regulerte former. All behandling og diagnose skulle nå føres i pasientprotokoller, det samme gjaldt bruk av straff og tvang, og en egen kontrollkommisjon skulle holde overoppsyn med sinnsykeasylet.
En annen meget profilert overlege var samfunnsdebattanten Johann Scharffenberg, som var ved hospitalet fra 1922 til 1941, og i en overgangsfase i 1945. Han undersøkte arvelighet blant kriminelle og omstreifere, og var forkjemper for tvangssterilisering. Han var også en av de sterkeste forkjempere for avholdssaken. Arkivet fra sinnsykehuset viser sammenhengende utvikling av norsk sinnsykepleie fra like etter Lov om sinnsykdom ble innført i 1848 til vår samtid, og gir belegg for arbeidet til Herman Wedel Major og Johan Scharffenberg. Det psykiatriske sykehuset ble drevet frem til Helse Sør-Øst sa opp avtalen i 2010, og det ble så overtatt av Lovisenberg diakonale sykehus i 2011.
Den mangefasetterte virksomheten og lange tidsdybden i hospitalets liv er nedfelt i det omfattende arkivet. Arkivet omfatter Oslo Hospital, Sinnssykeasylet, Kirken og Kirkegården. Spredte, viktige dokumenter finnes fra 1644 av, dokumentasjonen blir jevnt fyldigere inntil den fra midten av 1700-tallet av er ganske komplett. På grunn av institusjonens rike historie og arkivets bredde og tidsdybde, har arkivet etter Oslo Hospital sjelden kulturhistorisk verdi og stor forskningsmessig interesse. Det eldste materialet er nå delvis sperret for bruk fordi det er skjørt. Pasientjournaler har 100 års klausul, men innsyn vil være gjenstand for saksbehandling da det er opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Videre er det en del opplysninger om pasienter i saksarkivet, som også må vurderes. For Oslo Hospital damehjemmet er det 60 års klausul på personinformasjon.