BYARKIVET – Side 5 – oslohistorie, kilder og arkiver

Hvem tror vi at vi er?

En million nordmenn benket seg foran NRK 1. januar 2015 for å se Geir Lippestad søke i sin familiehistorie og like mange så det følgende programmet i serien, der Jon Almaas besøkte Oslo byarkiv for å søke i sin ukjente familiehistorie. En rekke kjendiser har i tre sesonger av Hvem tror du at du er? vært på oppdagelsesferd i sin slekt. Flere av svarene fant Geir Lippestad, Jon Almaas og Mona Levin i 2015, og Linn Skåber, Eyvind Hellstrøm og Thorvald Stoltenberg i 2013, i Byarkivets kilder.

Hvilken betydning har det for arkivene å være på TV i beste sendetid? Ved å være på TV i bestesendetid har Byarkivet blitt synlig for en veldig stor brukergruppe, noe vi for noen få år siden ikke så på som en mulighet.

Slektsforskning = godt tv

Slektsforskning gjør arkiv til godt TV. Folk elsker detektivvirksomheten. «Hvem tror du at du er?» har trigget en enorm interesse for slektsforskning – og ikke minst troen på at det finnes svar der ute – i arkivene eller de nedstøvete og glemte familiealbumene.

Men hva venter slektsforskerne å finne? I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i sitt møte med kildene. Hvem var våre forfedre? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag? Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Det er derfor ingen overraskelse at deltakerne i Hvem tror du at du er? kjenner så lite til sin nære og fjerne familiehistorie. Ofte blir det lagt lokk på vanskelige og vonde tema og for mange har hverdagens slit, og drømmer om framtida, vært viktigere enn fortida.

I «Hvem tror du at du er?» stiller norske kjendiser opp for å få hjelp til å grave i sin familiehistorie. Programmene er ikke en innføring i slektsforskning, men tar sikte på å presentere nære og sterke historier. I arbeidet gjøres det klare valg, for dette skal være godt TV. Det gjøres research til flere kjendiser enn de som kommer med i programmet, men også mye mer slektsforskning enn det som kommer med på TV for hver enkelt. Her gjøres det utvalg av familiegrener eller gode historier. Det er altså ikke et fullstendig slektstre de får presentert, men et dypdykk inn i noen av familiens skjulte rom.

Historiens spor

Programskaperne har ikke på agendaen å drive arkivformidling, men å fortelle slektshistoriene der arkivkildene spiller en viktig rolle i å konstruere historien.

Vi har tidligere møtt skepsis mot å bruke tid og ressurser på slektsforskning. Vi vil argumentere for at bistand til slektsforskning – både enkeltbrukere og program som «Hvem tror du at du er?» er verdifullt for arkivet.

Arkivene har tradisjonelt hatt forskere som eksklusive brukere av historisk materiale. Slektsforskere har i løpet av de siste 20 årene klart å dreie arkivenes holdning til at arkivene er for folk flest – for alle. Deres arkivbruk har hjulpet arkivene å forstå at vi ikke bare er for de innvidde.

Vår interesse for slektsforskning handler om å tilby historiefaglig veiledning og gi arkivtilgang. Slektsforskning er mer enn slektstrær og anetavler, det er samfunnshistorie og personbiografi.

Nina Grünfeldt sa i intervju i Byarkivets tidskrift Tobias om arbeidet med sin film om faren Berthold Grünfeldt og hans slektsbakgrunn:

«Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?

Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!»

Bak kulissene

Arbeidet med 4. sesong av «Hvem tror du at du er?» er nå i gang, det er tredje sesong Byarkivet er involvert i. Byarkivets holdning hele veien er at vi ikke skal være tilbakeholdne, men være en ressurs for produksjonsselskapet Monster.

Byarkivets første møte med produksjonen var teamet fra Monster da de drev research til sesong 2. Da oppdaget de det rike kildematerialet til oslohistorien i Byarkivets magasiner. Fra folketellinger, skoleprotokoller, Fattigvesenets omfattende kilder og Helserådets rapporter kunne de skape kikkhull inn i historien. Gradvis ble Byarkivet mer involvert i researchen og lesesalen ble en aktiv arena for kildearbeid og historieproduksjon. Lesesalen ble sett på som en fin og imøtekommende arena for filmopptak for en av de sterke oslohistoriene – Eyvind Hellstrøm. Sendingen var starten på et stort oppsving i besøk og henvendelser til Byarkivet.

Monster står for manus og regi og arbeider fram et spennende plot. Målet er at det skal gripe deltakeren og overraske med opplysninger de ikke kjenner til fra før. Innspillingen går over kort tid og utfordringen i møtet med deltakeren er å holde tilbake informasjon slik at helheten ikke gjøres kjent. Det skal være følelsesladet og spennende også for deltakeren, ikke bare for seeren.

Det populære programmet skulle få en oppfølger og arbeidet med sesong 3 startet for alvor våren 2014, og med innspilling denne sommeren. Her bisto Byarkivet både med research og kunnskap til programmets historietime basert på våre skatter i Fattigvesenet og Arbeidsanstaltens arkiv.

«Hvem tror du at du er?» er tenkt som snill underholdning. Det skal være gråte-TV, men gå godt til slutt. Den tidligere BBC-produsenten Ben McPherson var en som reagerte på Hellstrøm-programmet og mente at påstander som ble fremmet ikke kunne spores tilbake til pålitelige kilder.

Byarkivet valgte også å avstå fra å analysere kildene som ble viste fram. Det ble overlatt til «historietimen». Byarkivets rolle er å være kilde- og historieformidler, men tar ikke ansvar for programmets plot eller påstander. Det er det Monster og NRK som gjør. Det ser vi som uproblematisk, akkurat som når andre forskere bruker våre arkiver.

«Det ser lettere ut på TV»

Det hender våre besøkende med et sukk sier når de oppdager hvor arbeidskrevende arkivsøk kan være: «Det ser lettere ut på TV».

Alt ser lettere ut på TV. Det er ikke uten grunn at Ingrid Espelig Hovig måtte si «Me har juksa littegrann». Men ved å vise arkivbruk på TV, viser vi at det er mulig, akkurat som Ingrid lærte et helt land å lage ribbe med sprø svor. Selv om det ser lettere ut på TV gir programmene kunnskap og motivasjon om at arkiv er til for å brukes.

Synligheten i «Hvem tror du at du er?» og den økte interessen for arkivsøk har endret veiledningsbehovet. Mange starter på null. Arkivbruk – og slektsforskning spesielt – er svært tidkrevende og krever interesse og tålmodighet. Svært mange nye brukere kaster seg over kildene med stor entusiasme og det har de siste par årene vokst fram et aktivt miljø av nye og gamle brukere på Byarkivets lesesal, som er en viktig ressurs for arkivet. Likevel er det for mange en overraskelse at arkivene ikke kan besvare spørsmål enkelt eller raskt. Historikerens oppslag på TV kan se enklere ut enn de er. I virkeligheten er få opplysninger kun et tastetrykk unna. Mange tror at det bare er å sende inn mange spørsmål eller ufullstendige slektsrapporter og så kan arkivet fylle ut resten. Slik er det ikke. Arkiv er skapt med en hensikt og slektsforskerens spørsmål til kildene er ikke alltid lettvinte å besvare. Det kan mangle registre, arkivene er ufullstendige eller uordnet og lite finnes digitalt.

En fordel med slektsforskerne er nettopp at de har det som hobby. De er ikke utålmodige og deres personlige engasjement skaper mening til kildene og eierskap til oss som arkiv. Vi får gjester for brenner for oss.

Det gjestfrie arkivet

Mange spør oss: Kan man bare komme? Kan alle komme til Byarkivet?

Gjennom å delta på «Hvem tror du at du er?» har Byarkivet oppnådd å bli synlige, gjenkjent og populære. Det skaper økt eierskap blant mange, til historien, til arkivet og til kildene. Det skaper økt kunnskap om rettigheter knyttet til dokumentasjon og arkiv. Etterspørsel etter kilder til slektsforskning er en viktig drivkraft for å tilgjengeliggjøre arkivkilder i bredere forstand. For Byarkivet har det vært svært viktig å samarbeide med Monster om «Hvem tror du at du er?» og med slektsforskermiljøer om veiledning og tilgjengeliggjøring. Begge deler handler om det åpne og gjestfrie arkivet.

20150416_133759åndenes makt

Vi formidler at vi er tilgjengelige og at folk har rett på tilgang

Arkivansatte er vanlige brukeres inngang til arkivene. De trenger ofte veiledning og hjelp til å finne frem. Vår oppgave er å gjøre arkivet tilgjengelig for brukerne, og bistå til framfinning og hjelp til bruk. I saksbehandling gjør vi kun konkrete enkeltoppslag der det ikke er snakk om rettighetsdokumentasjon eller opplysninger fra ellers klausulerte kilder. Er materialet fritt tilgjengelig veileder vi først og fremst brukerne på vår lesesal til selv å bruke materialet.

Man kan velge å se på økt pågang på flere måter. I Byarkivet har vi valgt å se på det som en ressurs. Det handler om å se brukerne og spørre om hva de trenger for å gi et best mulig tilbud. Etter «Hvem tror du at du er?» måtte vi ta noen strategiske grep for å opprettholde denne tankegangen. Hvordan gi et godt tilbud når de står i kø på lesesalen uten at vi er tilført ekstra ressurser av den grunn.

Publikumsmøtet

Hvem sier nei til grundig TV-reklame for 1 million personer?

Fra visningen av første episode i sesong tre i januar 2015 har påtrykket på Byarkivet vært svært stort. Noen dager er lesesalen full, veiledningsbehovet stort og bestillingene på arkivstykker mange. Byarkivets lesesal er i åpningstidene bemannet med én resepsjonist og én person i veiledningsskranken som både henter arkivmateriale, veileder og bistår med kopiering, forklaring og lesing av vanskelige kilder. Da sier det seg selv at 40 gjester og bestilling på mer enn 100 arkivstykker på en dag er en krevende øvelse. Vi har derfor startet et samarbeid med DIS Oslo/Akershus. Hver torsdag stiller de med frivillige som bistår med slektshjelp og veiledning på lesesalen. De hjelper oss til å gi et godt tilbud til brukerne, og er helt avgjørende nå som besøkstallet har økt samtidig som vi ikke har flere ressurser.

Vi foretrekker å «rute» en del av henvendelsene våre til lesesal i stedet for å håndtere dem som skriftlige henvendelser, fordi vi mener det er ressursbesparende. Men like mye fordi det sikrer brukerens rettigheter gjennom egen tilgang og bryter ned terskelen mellom publikum og arkivet. Det fratar oss fra maktposisjonen, det er ikke vi som arkivansatte som sitter med svarene. Regelen er: Er det fritt tilgjengelig – kom og se det på lesesalen, er det klausulert materiale som publikum av ulike grunner har rett til å se må vi som saksbehandlere gjøre researchen.

Vi har et bevisst forhold til service nivå på lesesal. For at vi skal gi et godt tilbud til alle har vi noen retningslinjer: Minst mulig ned i boksene – publikum må gjøre jobben selv. Bruker mye tid på fremfinning, søking i ulike arkiver og problemløsing. Bruker en del tid på kontekstualisering og forklaring.

Slektsforskere som ressurs

Byarkivet har et nært samarbeid med slektsforeningen Dis Oslo/Akershus. Hver torsdag kommer de til Byarkivet og veileder på lesesalen 12-18. Vi arrangerer sammen med dem slektsforskerkurs om slekt i Oslo to ganger i året. I tillegg har vi startet opp det vi kaller «Slektsgruppe» med historiefaglige foredrag tre ganger i halvåret med vekt på kilder i Oslo. Vi har også glede av deres nettverk for å nå ut ved seminarer og arrangementer.

For å få Dis som ressurs må vi gi noe tilbake. Vi er aktive på Dis sine arenaer, skriver til deres blad Disputten, deltar på deres slektskafeer og den årlige slektsforskerdagen.

Dette samarbeidet har gjort at Dis Oslo/Akershus har fått et stort eierskap til Byarkivet og våre kilder.

Bruk = suksess

Vårt hovedmål er å ha brukere – gjester eller henvendelser. Et ubrukt arkiv er et dødt arkiv.

For alle andre kulturinstitusjoner er antall brukere viktige måltall, og mye bruk = suksess, men det er akkurat som disse sammenhengene ikke er like selvfølgelig for arkivinstitusjoner. Arkivene blir ofte møtt med en forventning om at brukerne skal utebli når viktig kildemateriale kan publiseres digital form – er det et mål å få færre brukere? Hvorfor det? Når museene publiserer på digitalt museum, er det vel neppe med forhåpninger om at søndagsbesøket skal avta – snarere tvert imot! Mange brukere på lesesalen krever selvsagt ressurser som ellers kunne vært brukt til andre oppgaver, og i motsetning til for eksempel teatrene, har vi andre oppgaver enn det direkte møtet med publikum – nemlig innsamling og forvaltning av materialet. Men det er jo helt parallelt med museumssektoren? Og hvorfor skulle vi verne materialet om ikke bruk var målet? Publikum i arkivsektoren er ikke noe halvproblematisk og noe som bør reduseres.

Byarkivet har et mål om at størst del av Oslos befolkning vet om oss og oppsøker oss om de har behov for det. Det gjelder rettigheter, demokratisk tilgang og mer generelt nytte og glede av våre ressurser.

Vi ønsker besøk av flest mulig på lesesalen, det er der de kan få best hjelp og utnytte mulighetene i arkivet.

Arkivenes samfunnsrolle – hvem vil vi være?

Byarkivet er et depotarkiv. Vi forvalter kommunens arkiv som er gått ut av daglig drift. Arkivene er tradisjonelt en viktig ressurs for forskere og forfattere av faglitteratur. Gjennom arbeidet med blant annet «Hvem tror du at du er?» har vi fått øynene opp for hvor stort potensiale som ligger i arkivformidling og at man ikke skal være redd for å gjøre arkiv til underholdning. Arkivet er en rik ressurs.

Uten å tråkke noen på tærne mener vi at vi, sammen med de fleste andre arkiv, har problemer med vårt selvbilde. Vi er flinke og flittige rettet mot forvaltningen, men preges av et mindreverdighetskompleks når det kommer til å forsvare vår samfunnsrolle. Vi tenker for smått.

Arkivene er for passive, vi tar imot og vi besvarer henvendelser men skaper i liten grad agendaen. Vi vil hevde at arkivene er for beskjedne i dag.

For det første så er vi en ressurs. For forskere, for forvaltningen, for museene, for slektsforskerne og for underholdningsbransjen. Arkiv er uvurderlig som grunnlag for utstillinger, bøker og dokumentarer – og underholdnings-tv.

Mens museene arbeider aktivt for å formidle og for å dra publikum sitter vi, litt karikert, bak skranken og venter på besøkende. Brukere er sett på som en ressurskrevende utgift, ikke som et mål.

Deltakelsen i «Hvem tror du at du er?» har fått oss til å tenke over om det er nok. Det å være synlig i populærkulturen er i dagens mediehverdag avgjørende. Vi kan aldri greie å nå ut på samme måten selv.

Hvem vil vi være?

Vår strategi må være å delta og formidle på andre plattformer enn arkivet. Vi må ikke være redd for å tabloidisere og formidle god historie, ikke være redd for å mene noe.

Arkiv er mer enn forvaltning. Arkiv er samfunnets hukommelse. Det er en livsnerve. Arkiv er levende ved bruk og interessant for alle som historieminne, kulturopplevelse og underholdning.
Arkiv er aktivt. Vi oppsøker nye brukere, vi tar med arkiv i en boks og viser og bruker – om det er på skoler eller for eksempel Fattighuset i Oslo.

Arkivarer bør ikke være redde for å snakke i store ord. Vi skal sette arkiv på agendaen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

Artikkelen er basert på foredrag holdt ved det 7. norsk arkivmøtet.

Støyfritt på Karl Johan

Veidekket i Karl Johans gate har til tider blitt viet stor oppmerksomhet. Asfaltdekket i byens paradegate ble etter 2000 erstattet med brolegging med hugget stein. Også rundt forrige århundreskifte var veidekket i Karl Johans gate gjenstand for debatt. Motstanderne av steinbrolegging var mange.

Årsaken var først og fremst at steinbrolagte gater innebar støy. Hestehover og kjerrehjul lagde en voldsom larm i de mest trafikkerte gatene. Med hensyn til Universitetet og strekningens ”anvendelse til promenade”, var brolegging med stein ansett som uheldig i Karl Johans gate. Brolegging med trekubb var et mer lydløst alternativ.

Stadsingeniørens kontor. Fotograf ukjent, ca 1913

Bildet viser legging av trekubb som brolegging i krysset Kirkegaten – Prinsensgate i 1913. Dronningensgate, på strekningen mellom Prinsensgate og Tollbugata, var blant de første gatene som fikk trebrolegging. Målet var å skape ro for Høyesterett, som hadde lokaler ut mot gaten i dette området. I 1861 hadde trebroleggingen blitt skiftet ut med makadamisert veidekke. Makadamiserte gater hadde et lag med grov stein nederst, deretter et lag med pukk og øverst grus.

På begynnelsen av 1900-tallet sto debatten om makadamisert veidekke versus trebrolegging i Karl Johans gate. Makadamiserte gater var støyfrie, men hadde andre ulemper:

”Tilstanden av dette sterkt trafikerte gatestykke i det for øvrig smukkeste strøk av byens centrum er især vaar og høst i ren opløsningstilstand, som ikke alene frembyr et alt andet en tiltalende utseende, men ogsaa er til stor ulempe for de mange fotgjængere, som her stadig passerer gaten”. (Formannskapssak 192/1912)

På regnværsdager var byens paradegate sølete og gjørmete, kostnadene til renhold var store og veidekket måtte fornyes årlig. Man fant det derfor påkrevet at kjørebanen i disse områdene ble trebrolagt.

Utenfor Grand Hotel var byens hovedgate på sin side steinbrolagt. Fotograf: ukjent, for Oslo Sporveier

I 2005 fikk gaten igjen steinbrolegging. Det er lenge siden hestehover og kjerrehjul skapte problemer med øredøvende støy.

Kilder:
Christiania kommunes aktstykker
Christiania kommune 1837 – 1886
Kristiania kommune 1887 – 1911
Oslo kommune 1912 – 1947

Skrevet av Anette Walmann

Teksten er tidligere publisert på Oslo byarkivs nettsider

Velkommen til Oslo!

Oslo-filmene er i dag en tidsmaskin, som bringer oss tilbake til den tid da den moderne storbyen ble til. Filmene er rapporter fra byggeplassene der det moderne samfunnet fant sin form. Å se disse filmene i dag er en unik opplevelse. Det gir oss tidsbilder som både fanger inn hvordan Oslo var på 1950- og 1960-tallet, og samtidig innblikk i tidens tanker om byens form og funksjon. Noen er glansbilder, laget som reklame for byen, mens andre er nysgjerrige undersøkelser av byens kompliserte maskineri. Velkommen til Oslo, av i går!

Av Gunnar Iversen

Årene etter krigen var en storhetstid for dokumentarfilmen. På kino ble ikke bare helaftens dokumentarfilmer og filmavisene vist. Kinoen var også et sted for den korte dokumentarfilmen, som både ble vist som forfilm til spillefilmene og i egne kortfilmprogram. Kortfilmer ble også anmeldt i avisene og var en vital del av filmtilbudet. Myndighetene støttet den kortfilmkulturen som vokste fram gjennom reduksjon av luksusskatt dersom kinoene viste opplysningsfilmer før hovedfilmen, og dette bidro til en sterk vekst av filmproduksjonen. Mange kommuner så også behovet for å styrke identitetsarbeidet i den første etterkrigstiden, og filmen ble ansett som det mest egnede og moderne virkemiddelet til opplysning.

Fra en stor til mange små
I Oslo fikk kortfilmen en helt egen status. Kinodirektør Kristoffer Aamot hadde helt siden 1930-tallet ønsket seg en større satsning på kortfilm og dokumentarfilm, og Oslo-filmene ble et av hans viktigste bidrag til filmbransjen i etterkrigstiden. Det som opprinnelig skulle være et engangsprosjekt, én helaftensfilm om Oslo, vokste til et stort kortfilmprosjekt, som kinodirektørene etter ham videreførte. I årene 1947 til 1982 ble det produsert 160 Oslo-filmer. Både som et ønske om å dokumentere byens vekst og utvikling, og som et ledd i å fostre og oppdra byens borgere.

Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955. Fotograf og årstall ukjent. — Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955). Fotograf og årstall ukjent.

Arkivfilmer
Oslo-filmene er opplysningsfilmer. Filmer laget som instrumenter i opplysningsarbeidet. Filmene skulle ha en dobbelt funksjon. På den ene siden skulle de være aktuelle og samtidsorienterte og informere om ulike sider ved byens liv for å bidra til en bedre felles bykultur. På den annen side skulle filmene være arkivfilmer. De skulle, som Aamot formulerte det, være ”en historie i filmbilder”. Filmene ga arbeid til en ny generasjon av filmskapere, som benyttet filmene som sin egentlige filmskole, og filmskapernes ulike kunstneriske temperament var også en faktor i utformingen av det oppdragende. Noen av filmene er rene reklamefilmer for byen, som Velkommen til Oslo (1955) eller Hallo Vikings! (1964), andre er mer kunstneriske i sin skildring av Oslos ulike sider, som Renholdsverket (1952) og Oslo (1964). Oslo-filmene ble til i spenningsfeltet mellom et klart definert oppdrag, å informere og arkivere, og en relativt stor frihet i utformingen av stoffet og selve filmuttrykket.

Foto av styret i Oslo kinematografer, 1951. Fotograf ukjent. — Kinostyret i Oslo, 1951 Kinostyret i Oslo, med direktør Kristoffer Aamot i spissen, var pådrivere i Oslofilm-prosjektet. Særlig hadde kinodirektøren klare meninger om hva oslofilmene skulle være for noe. Etter Aamots bortgang i 1955, ble Kinematografene mer å regne som en tilskuddgiver som filmarbeidere henvendte seg til for å få realisert de prosjektene de mente falt inn under begrepet Oslo-film. Kinostyret er her fotografert i jubileumsåret 1951. Fra venstre: Kristoffer Aamot, Rolf Stranger, Gudrun Sunde, Rolf Hofmo, Kåre Haugen og fiannsrådmann Egil Storstein (Per Heiberg og Albert Mathiesen var ikke tilstede da bildet ble tatt). Fotograf ukjent. Original i Oslo byarkiv.

Hyllest, informasjon og oppdragelse
Oslo-filmene preges av tre elementer, som veves sammen til et samlet uttrykk. For det første er filmene en dobbel hyllest, både til Oslo som by og til den moderne storbyen. For det andre gir filmene informasjon om byens maskineri og dens institusjoner. I Renholdsverket følger vi byens renhold gjennom en vanlig dag, i Vann og kloakk (1953) er det byens vanntilførsel og renseanlegg som skildres, og i Viking – Oslos eget hotell (1953) er det byggingen av Hotell Viking som er tema. De aller fleste av byens institusjoner fikk sin egen film. Informasjonen om byen leder over til filmenes tredje aspekt. Kunnskapene om byen skulle samtidig bidra til et oppdragende element. Filmene yrket for god oppførsel og byvett. De oppfordret til å vise hensyn, for at byen skulle kunne fungere på en god måte for innbyggerne.

Dyrking av felleskapet
De to fremste stikkordene for disse filmene er ”felleskap” og ”moderne”. Filmene er bidrag til å skape et nytt felleskap i den stadig voksende storbyen. I film etter film legges det vekt på fellesskapets betydning. Filmen Renholdsverket er en hyllest til renholdsarbeidernes nødvendige og nyttige slit og peker på deres rolle i ”det fellesskapet som gjør et moderne samfunn mulig”, som kommentatorstemmen uttrykker det. Noen filmer er rent formanende, som Fra lek til hærverk (1958), som peker på at ”det å leve i samfunn med andre krever omtanke og hensynsfullhet”, mens andre peker på de positive sidene av fellesskapet og dets møtesteder og arenaer, som i Jordal Amfi (1953) og Ski-konkurransenes hovedstad (1958).

Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.

Et av de hyppigst brukte hedersordene som brukes for å karakterisere det Oslo som tegnes i disse filmene er ”moderne”. I filmen om byggingen av Hotell Viking i sentrum presenteres bygget som et ”eventyrslott”, men samtidig som et ”folkehotell”, det er ikke et luksusbygg, men ”et moderne hotell for et moderne samfunn”.

Den moderne storbyen
Oslo-filmene er en hyllest til den moderne storbyen, en urban modernitet i form av en utopi om en ny og harmonisk by. Det Oslo som fremstilles i disse filmene er en ny, moderne, effektiv og rasjonell by, både en maskin og en organisme, som fremstår som et virkelig hjem for byens borgere. Harmoni er målet i filmene, og ved å forankre utbygging og forbedring i historien, samt ved å peke på Oslos unike grønne grenser og natur, etableres byens særpreg. Samtidig er Oslo alltid koblet til verden, gjennom dets havner, hoteller, turister eller idrettsarrangementer. Slik sett er filmene propaganda for moderniteten, og få av de negative sider ved Oslo som fantes i disse årene blir presentert. En film som Oslo-fjorden vår badeplass (1958) hører til unntakene. Her settes det for et øyeblikk et spørsmålstegn ved det bilde som mange andre filmer tegner. Her er stabilitet og framskritt erstattet med forurensning og uro.

Oslo-filmene er på denne måten både unike kilder til forståelsen av Oslo i 1950- og 1960-årene og samtidig slående tidsbilder som bringer oss tilbake til den nære fortiden. Som opplysningsfilmer formulerer Oslo-filmene ønsker, drømmer og håp om den moderne storbyen, og de er ikke nøkterne reportasjer, men dette gjør at vi også får et enestående innblikk i gjenreisingens og moderniseringens mentalitet. Kristoffer Aamots prosjekt om ”arkivfilmer” har fått nytt liv og en ny betydning og kan fungere for nye borgere, både i og utenfor Oslo. Velkommen til Oslo!

Gunnar Iversen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider og i tekstheftet til DVD-utgivelsen By og park, fjord og mark (2006)

Oslofilmene på YouTube

«Fødested: Sverige» Fattige svensker i Kristiania rundt 1900

Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.

Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge.

Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900. I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.

Bildet er av arbeidsstokken ved Nydalens compagnie fra rundt århundreskiftet.

Svenskenes «reserve-Amerika»

Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.

For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål

Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Halden oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.

Bildet er fra hjørnet av Torbakgaden og Markveien ca. 1895. Mange svenske innvandrere slo seg ned i dette området som fikk navnet Ny York

Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.

Årsaker til migrasjon: Push og pull

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.

Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.

Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.

Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslen og Värmland – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.

På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.

Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten fram til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.

Svensker i fattigvesenets arkiv

Hvordan en del av svenskene kom til landet og hva de arbeidet med kan vi få innblikk i gjennom arkivet etter Fattigvesenet som inneholder et rikt personhistorisk materiale. Alle som fikk støtte av fattigvesenet ble forhørt på fattigforstanderens kontor. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for
«å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.

Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.

Selma Marie på fødselsstiftelsen

Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.

Fødselsstiftelsen i 1903. Foto: Einar Onsum

Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de

sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.

Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk. Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.

Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.

Byen tilhørende?

Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.

Tvist Aker Kristiania 1

Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.

Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.

Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.

Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.

Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?

Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.

Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.

Uttransportert til Sverige

Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.

Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.

Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.

I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året.

En søknad om statsborgerskap

I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.

I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.

For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. Et catch 22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning for å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.

Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse

Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.

Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.

En av de vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinnelig Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.

Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.

Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.

Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin kone Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.

Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt. Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke de eneste kildene vi finner svensker i byen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

Klippbøker fra Blom

Byarkivet fikk høsten 2013 inn en kulturhistorisk skatt fra Oslo, et klipparkiv fra Kunstnernes Restaurant Blom.

Blom hadde vært bodega siden 1883, og var et fast tilholdssted for kunstnere i Kristiania. Etter trange år i forbudstiden gjenoppsto Blom som restaurant i 1930, i samarbeid med Kunstnerforeningen. Det ble skapt et særegent sted, der kunstnerne preget dekoren og driften, samtidig som det var deres hule. En del av overskuddet ved driften gikk til Kunstnerforeningen for utbetaling av stipendier og støtte til kunstnere. Krovert og direktør var i en menneskealder Sigfred Stephensen. Han tok vare på avisklipp, hilsener, fotografier, alt som var av interesse for driften og hyggen på Blom. Den tradisjonsrike restauranten ble først forsøkt bevart inne i shoppingsenteret Paléet, men ble endelig nedlagt i 2005, etter å ha slitt i flere år.

Arkivet består av tre protokoller med innlimte klipp fra tiden etter oppstarten i 1930, til slutten av 1950-tallet.

Mer om Blom:
> Wikipedia
> Kunstnerforeningen
> Katalog på Arkivportalen

Studiereiser på 1800-tallet

Av Øystein Eike

Av de mer spesielle dokumentene som er produsert av kommunens ansatte gjennom tidene, er reiseberetningene. Disse forteller en hel del om sin samtid, om kommunens fagetater, om utenlandske byer, om inspirasjon og erfaringer innhentet fra andre land, og mye mer. Ofte kan vi gjennom beretningene se nøyaktig hvor byen hentet sine modeller fra når den skulle løse sine oppgaver.

Denne korte teksten er ikke ment å være en kartlegging eller analyse av fenomenet utenlandsreiser eller reiseberetninger på 1800-tallet, men snarere en introduksjon til disse særegne dokumentene i arkivene.

Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated. Fra Akstykker Kristiania kommune, dok. 26/1886.

Reiseberetningene
Fra 1870 trykket Kristiania kommune enkelte dokumenter blant kommunens aktstykker. I 1876 er for første gang en reiseberetning blant de trykte dokumentene. Dokument nr. 10 for dette året er ”Stadsfysicus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.” Reisen var finansiert med både statlige og kommunale midler. Ferden gikk til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Genova, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer. Rundreisen var unnagjort i løpet av to og en halv måned, i seg selv et vitne om utviklingen av kommunikasjonene i Europa. Formålet med stadsfysikusens reise var å studere alminnelige sanitære forhold, sykehusvesen, epidemibekjempelse og det meste som falt inn under hans embetsområde.
Flere slike reiseberetninger ble utgitt som trykte dokumenter i årene som fulgte. Av ukjente årsaker ble reiseberetningene for årene 1881 til 1892 samlet mellom to permer. Her får man en lang rekke studiereiser presentert.

Naturlig nok ble de skandinaviske nabolandene hyppig besøkt, trolig på grunn av avstand, men sikkert også på grunn av lignende meteorologiske og kulturelle forhold. Tyskland var et foregangsland på mange felter, og mange norske ingeniører hadde sin utdannelse herfra. Mange reiser gikk hit. Ellers var både England og Belgia ofte besøkt, og også USA en gang iblant.

Impulser
Byen har alltid hentet idéer, inspirasjon og forbilder utenfra. At kommunens tjenestemenn dro på utenlandsreiser er slik sett naturlig. Men den formen for systematisk innsamling av faglig informasjon som utenlandsreisene var, kan likevel knyttes til en del spesielle trekk ved tiden omkring siste halvdel av 1800-tallet og framover. Industrialisering, vitenskapeliggjøring, framtids- og utviklingsoptimisme er stikkord for denne tiden. I kommunalhistorisk sammenheng ga det seg uttrykk i at de offentlige oppgavene ekspanderte voldsomt. Industrisamfunnet krevde flere og nye fellesskapsløsninger. Kommunen fikk større tekniske oppgaver knyttet til vei, vann, kloakk, brannvesen og energiforsyning. Helseoppgaver og sosiale oppgaver økte tilsvarende. Det samme gjorde skolevesenet. Industrisamfunnet førte med seg en spesialisering og profesjonalisering av alle yrker.

Import av teknologi og kompetanse var en forutsetning for så vel industrialisering som utbyggingen av offentlige tjenester. Til dels støttet man seg til utenlandske fagfolk. Det var f.eks. en engelskmann, James Malam, som bygget Kristianias gasskraftverk i 1848. Dette var en vanskelig teknisk oppgave, som kommunen avsto fra å utføre selv. Kommunen overtok imidlertid gassverket da konsesjonen utløp i 1878.
Etter hvert dro nordmenn ut og studerte. Særlig sivilingeniørene skulle få stor betydning. De var gjerne utdannet i Tyskland. Men også norskutdannede akademikere hadde et omfattende utenlandsk kontaktnett. Disse gruppene åpnet dørene for idéer fra utlandet.

Det er ingen tvil om at de kommunale studiereisene har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Reisene var da også ofte målrettede, og var gjerne del av planleggingen av nye prosjekter. Stadsingeniør Andersen og artillerikaptein Olssøn foretok i 1891 en reise til Tyskland for å se på elektriske sporveier. Dette var like i forkant av at den første konsesjonen på elektriske sporveier ble gitt i 1892.

Direktør ved Christiania Telefonselskab, Knud Bryn, ble av kommunen bedt om å se på muligheten for og alternativer til utbygging av elektrisk belysningsnett i byen. Han takket ja under forutsetning av at han fikk anledning til å dra på studieturer til utlandet for å studere slike anlegg. I 1887 og i 1890 la han fram reiseberetninger for kommunen, med konkrete forslag til opprettelse av et elektrisitetsverk i byen. Kort tid etter ble dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate vedtatt bygget.

Noen studiereiser var av mer generell karakter. Fra 1881 var en bevilgning på kr 600 til reisestipender fast post på ingeniørvesenets budsjett. Hensikten med stipendene var å gi det ”tekniske Administrationspersonale Adgang til at holde sig à jour med de i Udlandet gjorte Fremskridt i disse Brancher”, som det het i kommunens 50-årsberetning fra 1892.

En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.

I 1889 foretok avdelingssjef Schaanning ved ingeniørvesenet en reise til Danmark, Tyskland, Belgia og Frankrike. Han hadde fått i instruks å undersøke en hel rekke angitte innretninger og arbeidsmetoder, men også ”Hvad der for øvrig maatte have kommunal Interesse, og som jeg maatte komme til Kundskab om” (dokument nr. 23/1891).
Av de mer tilfeldige oppdagelsene til Schaanning, var brannforanstaltningene ved Berlins teatre. Her var man som ved andre teatre utsatt for betydelig risiko, ettersom man brukte mye belysning. I Berlin hadde nylig en ballettdanserinne pådratt seg store forbrenningsskader da kjolen tok fyr på scenen. Én oppfinnelse var brannsikre teaterkulisser laget av kobbertråd og asbest, en nyskapning som forhåpentligvis ikke fikk stor utbredelse.

Kuriositetene til tross; det meste av observasjoner gjort på studiereisene kom kommunen til gode, og vi kan se sporene av dem den dag i dag. Et interessant spørsmål som reiser seg, er om noen kom for å lære av Kristiania, og i så fall hva byen kunne lære bort. Den historien må man finne i andre arkiver. Kanskje en studietur verdt?

Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.

Kilder og litteratur:

Kommunale aktstykker 1876-1892, trykte dokumenter
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år, Oslo 1992
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001
________________________________________

Reiseberetninger 1876-1892, som trykte dokumenter.

10/1876
Stadsfysikus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.
(til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Prag, Wien, Trieste, Venezia, Genoa, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer)

7/1877
Gjenpart av Politimester Steens Beretning om Resultatet af hans paa offentlig Bekostning foretagne Reise til Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm for at gjøre sig bekjent med Ordningen af Politivæsenet sammesteds, dateret 18de August 1876.

17/1881
Beretning om en af Stadsingeniøren i Forening med Afdelingschefen for Veivæsenet foretagen Reise til Stockholm og Gøtheborg til Undersøgelse af Gaderenovationen i Vintertiden m.V.

12/1882
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1881 foretagen Reise til Tydskland.
(om vann og kloakk)

14/1884
Beretning om en paa offentlig Bekostning foretagen Reise til den hygieniske Udstilling i Berlin 1883 af Stadsfysikus Bidenkap.

16/1884
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1883 foretagen Reise til England.
(om ingeniørarbeider)

24/1884
Beretning om en af Kirkeværge Hjort paa Bykassens Bekostning i Sommeren 1883 foretagen Reise til Gøteborg, Stockholm og Kjøbenhavn for at samle Oplysninger om disse Byers Begravelsesvesen.

26/1884
Beretning om en af afdelingschef Schaanning med bidrag af bykassen i 1182 foretagen reise til England, Frankrig, Belgien, Holland, Tydskland samt Danmark.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen)

18/1885
Beretning om en af Ingeniør Roshauw med Stipendium af Bykassen i 1884 foretagen Reise til Tydskland.
(om brann- og veivesen)

26/1886
Beretning fra Stadsingeniør Andersen om en af ham og Assistent ved Vand- og Kloakvæsenet, Ingeniør Owren, i Kommunens Tjeneste foretagen Reise til England og Amerika.
(om vann, kloakk, brannvesen, renovasjon, sporveier m.m.)

32/1887
Beretning om en af Afdelingschef Fleischer med Stipendium af Bykassen i Oktober 1886 foretagen Reise til Tydskland.
(om brannvesen)

33/1887
Beretning om en af Overlæge Bentzen med Stipendium af Bykassen i Juni 1887 foretagen Reise til Göteborg, Stockholm, Kjøbenhavn og Berlin.

(Epidemiske sykdommer og desinfeksjonsvesenet)

41/1887
Indberetning fra Direktør Bryn om en for Kommunens Regning foretagen Reise til Udlandet for at undersøge elektrisk Centralbelysning.

16/1888
Beretning om en af Ingeniør A. Meyer med Stipendium af Christiania Bykasse i 1887 foretagen Reise til Udlandet.
(Gaterenhold)

27/1888
Beretning om en af Dr. Berner foretagen Reise for at studere den hygiæniske Afdeling af Udstillingen i Kjøbenhavn m.v.

22/1889
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1888 foretagen Reise til England.
(om vann- og kloakkvesen, brannvesen, bad m.m.)

20/1890
Beretning om en Reise i Sverige og Danmark for at undersøge Renovationen, foretagen af Christiania Sundhedskommissions Ingeniør, Henr. H. Weisser, paa Foranledning af Kommissionen.

22/1890
Indberetning samt Betækning fra Direktør Bryn om elektrisk Centralbelysning.

31/1890
Reise-Beretning om Forholdene ved Svineslagterier i de skandinaviske Lande og Tydskland og om Slagterhuse i Almindelighed, afgiven af Stadsingeniøren og Stadskonduktøren i Christiania.

23/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schaanning med Stipendium af Bykassen Høsten 1889 foretagen Reise til Danmark, Tydksland, Belgien og Frankrig.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen, brannvesen m.m.)

26/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1890 foretagen Reise til Sverige, Danmark, Nordtyskland og Belgien.
(om kaianlegg, arbeidsmaskiner, vareskur, jernbanespor, kraner)

29/1891
Beretning om en af Statsingniør [sic] Andersen og Artillerikaptein W. Olssön med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland for at anstille Undersøgelser vedkommende elektriske Sporveie.

20/1892
Beretning om en af Ingeniør Schneider med Stipendium af Bykassen i 1891 foretagen Reise til England, Frankrig og Belgien.
(om havnearbeider)

21/1892
Beretning om en af Ingeniør Svendsen med kommunalt Stipendium foretagen Reise i 1891 til Tydskland og Danmark.
(om gassverk)

24/1892
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland og Belgien for at undersøke derværende Kornsiloanlæg.

Beretning om en af Ingeniør Talén med Stipendium af Bykassen i 1892 foretagen Reise til Sverige, Finland, Rusland og Tyskland.
(om gaterenhold)

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

De første «konductricerne» i Sporveien

Tekst Aina Basso

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen. — Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

I 1916 besluttet sporveisselskapene i Kristiania å ansette kvinnelige sporveiskonduktører, noe som skapte stor debatt både i media og innad i egne rekker. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken: ”Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spaa: Eksperimentet vil falde daarlig ud.” Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: ”Som bekjendt har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporvognskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide. (…) Vore kvindelige sporvognskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post likesaa godt som sine søstre i udlandet.” Var ansettelsen av kvinnelige konduktører et ideologisk steg i retning større grad av likestilling, eller var det en del av en langt større lønnskamp som hadde pågått i flere år?

Ugifte damer over 25
De kvinnelige konduktørene, eller ”konduktricerne”, som de snart ble kalt, skulle bli ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende. Aller helst ville sporveisselskapene ansette ”ugifte, absolut friske damer over 25 aar”, men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. — Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

Saken skapte stor debatt i avisene i tiden som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 16. februar en flott illustrasjon av en kvinne i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i ”flunknye” uniformer. Uniformene var på dette tidspunktet under utforming, og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksen skulle naturligvis erstattes av skjørt, men ellers stilte selskapene seg velvillige til damenes personlige smak hva ”dragtens snit” angikk.

Frykt for «løse fugler»
De mannlige sporveisfunksjonærene var derimot ikke fornøyde med utviklingen. Norske Intelligenssedler kunne 20. mars avsløre at ”Damerne faar en kjølig mottagelse av sine mandlige kolleger” og spekulerte i om kvinnene ville bli møtt med ”latter og flirt” på sin nye arbeidsarena. De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og stilte seg misfornøyde med den nye satsingen. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side hva gjaldt lønnsforhold i etaten og mente kvinnene skulle fungere som lønnstrykkere på midlertidig basis.

De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville melde sin interesse for arbeidet, da ingen som hadde noe ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt, eller stille seg til ”offentlig beskuelse og almen forlystelse”. De fryktet dermed at det kun ville være byens ”løse fugle” som ble ansatt som konduktører, som et ledd i sporveisetatens bekjempelse av de uttynnede rekkene som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til sporveien. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vognen dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var det en stor seier, og etter en stund dannet ”konduktricerne” attpåtil en egen fagorganisasjon atskilt fra mennene.

«De kvindelige»
Motstanden ebbet imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og også kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om ”De Kvindelige”, enten det gjaldt utviklingen på uniformsfronten, som overgangen i Kristiania Elektriske Sporveie fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917, eller rett ut hyllester av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at ”den kvindelige” ikke som sine mannlige kolleger led av ”grødet og utydelig udtale”, som avogtil kunne oppskake passasjerene på den mest forskrekkelige måte, idet Tordenskjolds plads ble til ”To som slaas”, mens Trefoldighedskirken ble til ”Der falder kirka!”. De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfreds med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge, skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden prosjektet hadde hatt slikt hell både i Kristiania og utenlands.

Dessverre for de kvinnelige sporveiskonduktørene ble gleden kortvarig. Etter den første verdenskrigen sluttet sporveien å ta inn nye kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens ”konduktricerne” på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg. Rundt 1950 ble kvinner igjen tatt inn som konduktører, men bare som vikarer eller deltidsansatte, og på 1960-tallet var det debatten om ansettelsen av kvinner i overordnede kontrollørstillinger som fikk de mannlige sinn i kok.

Kilder:
Oslo byarkiv: Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.

Litteratur:
Iversen, Paal (red.). Bare trøkk på…Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894-1994. Otta 1994.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Stortingsbygningen

Stortingsbygningen ble åpnet 5. mars 1866. Etter flere tiår med diskusjoner om plassering og utformingen av bygningen, sto en av de viktigste bygningene i Norge, da og siden, ferdig.

Stortinget leide Katedralskolen i Dronningens gate 15 fra og med det ekstraordinære storting i 1814, og i 1823 solgte Katedralskolen bygningen til staten og flyttet ut. Lagtingsmøter og Odeltingsmøter ble holdt i Dronningens gate helt fram til 1866. Plenumsmøtene ble holdt i Universitetets festsal fra 1854.

Fra den gamle stortingssalen i Dronningens gate 15. Dette var opprinnelig auditoriet i den gamle Katedralsskolen. Bygningen ble revet i 1914, men interiøret fra salen ble flyttet til Norsk folkemuseum, hvor man nå kan besøke den. Kopi av avisutklipp fra Skillings-Blad 1847/Norsk folkemuseum.

Staten kjøpte tomt for stortingsbygning i området mellom Akersgata, Østre gate/Karl Johans gate og Prestegata i 1854. Området lå helt i utkanten av det som til 1850-tallet utgjorde den «egentlige» byen, Christian IVs by grunnlagt i 1624. Samtidig lå den ved inngangen til det nye sentrum, med Slottet på Bellevuehøyden og Universitetet langs den nye Slottsveien, som var blitt byens nye promenadestrøk.

Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt. Stortinget ble liggende like ved det åpne området som gårdeierne langs Slottsveien hadde kjøpt for å unngå gjenboere. Dermed ble Stortinget liggende fritt og åpent, vendt mot Slottet.

I 1864 ble det holdt en kart- og oppmålingsforretning over den bebyggede delen av den nye stortingstomta. Vi ser av kartet at Stortingsbygningen har fått sin ytre form. Grensene for de tidligere tomtene vises også, og ikke minst de gjenværende bygningene, som da sto kloss inntil den nye Stortingsbygningen.

Protokoll over oppmålingsforretninger, arkiv etter Oppmålingsvesenet (A-20135/F/Fn/L0012).

Stortingsbygningen huset ikke bare Stortinget, men i lang tid også andre kontorer og beboere. Riksarkivet holdt for eksempel til i bygget til 1914.

Beboerne kan vi se av de kommunale folketellingene. I 1899 bodde hele 15 mennesker i stortingsbygningen, fordelt på fire leiligheter. Det var enkelte ansatte i Stortinget eller i Riksarkivet som bodde i leilighetene sammen med sine familier.

Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22. (Kristiania kommunale folkeregister, A-20057/Gba/L0011/0016)

Kilder:

Blå Kors Norge

Av Kine Skyer

Kampen mot alkohol og alkoholisme stod sentralt i norsk offentlighet fra slutten av 1800-tallet til langt inn i forrige århundre. Det gjorde den også andre steder i Europa. Det internasjonale Blå Kors ble stiftet i Genéve i 1877. I 1906 fikk Norge sitt Blå Kors, stiftet 2. mars dette året.

Evangelisering og omsorg for mennesker med alkoholproblemer har gått hånd i hånd for Blå Kors. I Oslo er Blå Kors godt synlige. De fleste kjenner til Blåkorssentralen i Storgata 38.

Den første Blåkorsforeningen i Norge, Møllergaten i Kristiania, ble etablert i 1906 etter initiativ fra bymisjonsprest Ole Theodor Moe. Helt siden opprettelsen har Blå Kors drevet sitt arbeid ut fra tre hovedmålsettinger: Hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handling. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet innenfor norsk rusomsorg og slik er materialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av.

Blå Kors' eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009). — Blå Kors’ eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).

Det første offentlige møtet ble avholdt i Møllergata 43 den 26.08.1906 og etter møtet meldte 87 personer seg inn i organisasjonen som fikk navnet Møllergatens Blåkorsforening. Seinere samme høst ble den første bespisningsfesten med kaffe og smørbrød for hjemløse og forkomne arrangert samme sted. Seinere ble de store dansesalene Casino i Pløens gate og Frysjuhal mot Grønlands torg leid til slike fester.

Avholdsbevegelsen sto sterkt gjennom sine mange lag og foreninger på denne tida. Innenfor den kristelige delen var det en plikt å drive omsorg for drikkfeldige og andre som trengte hjelp og omsorg. Spørsmålet om redningstiltak og kurbehandling ble diskutert, også på det første medlemsmøtet i 1906. Det ble arbeidet for å skaffe penger. 26. februar 1908 deltok nær 1600 mennesker på et møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo til inntekt for et ”vordende drankerhjem”. Blåkorshjemmet på Eina ble innviet i mai 1909 og er landets eldste behandlingssted for mennesker med rusproblemer.

Tidlig i januar 1915 ble Blå Kors-foreningen «Haabet» stiftet- en Blå Kors-forening for den øverste del av Grünerløkka. Den første møteprotokollen gir et sterkt bilde av engasjementet for avholdssaken. Motivet for opprettelsen var klart: Foreningen skulle være de lidende barns håp og trøst. I 1914 var det begått 19061 drukkenskapsforseelser i Kristiania og over 14 000 hadde blitt arrestert for drukkenskap. Sekretæren skriver: «Hvor mange barnelidelser med vaakne nattetimer ligger der ikke bak disse 14 000 i arrest. Og ikke nok med arrest, men derefter fængsel paa vand og brød for noget over 1000. Ja, netop ikveld naar vi er samlet her til stiftelsesfest vet jeg om barn som i dag har spurt: hvor er pappa? hvor er pappa? Og mamma stakkar maa tie med sandheten om at pappa er i fængsel».

Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.

Arkivmaterialet etter Blå Kors
Oslo byarkiv mottok i 2012 støtte fra Kulturrådets kulturvernmidler til ordning og registrering av arkivet etter Blå Kors og Blå Kors Oslo. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet og slik er arkivmaterialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av. Materialet inneholder også Blå Kors Oslo og forskjellige lokallag i Oslo og noe materiale fra Norges Kristelige presselag.

Arkivmaterialet er fra perioden 1893 – 2008 og dekker organisasjonens tilblivelse og drift i perioden. Arkivet består av møtebøker, journaler, regnskap, statistikk, en tilnærmet komplett samling av «Blåkorsbladet», samt privatsamlingen etter generalsekretær Ole Steffensen Isene. Dertil kommer en betydelig fotosamling på rundt 8 hyllemeter. Flere av disse bildene er digitalisert og vil bli tilgjengeliggjort i vår fotodatabase www.oslobilder.no.

Katalogen over de ulike Blå Kors-arkivene er publisert i Arkivportalen:

Kongelig bevilling fra 1651

Et av de eldste dokumentene som befinner seg i Byarkivets magasiner er et privilegiebrev fra kong Fredrik 3. til Foss mølle. Brevet fulgte med arkivene etter Bjølsen Valsemølle A/S, et arkiv Byarkivet overtok i 2005.

Kongebrev — Privilgiebrevet av 1651 fra kong Fredrik 3. til Fredrik Bøyesen. Klikk for å se større.

Brevet er gitt til en Fredrik Bøyesen, som forpaktet en eiendom eiet av kronen, «…en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle». Det stadfester privilegiet som lå til gården og mølla, og at Bøyesen hadde rett til å drive den. Han overtok gården etter sin far, Boye Fredrikssøn. Privilegiet bestod i enerett til å male korn innen en 1/4 mils avstand fra Christiania.

Driften ved Nedre Foss mølle opphørte i 1979, de siste årene kun med kraftfôrproduksjon. Den store siloen, som sto ferdig i 1953, ble leid ut til Statens Kornforretning i noen år. Nå er den som kjent blitt til studentboliger.

Nedre Foss mølle ble kjøpt opp av Bjølsen Valsemølle A/S i 1927. Slik havnet privilegiebrevet i arkivet etter Bjølsen. Brevet er blitt resturert, men har betydelige soppskader, etter å ha blitt utsatt for fukt. Cerealia Mills, som nå eier Bjølsen Valsemølle, har fått transkribert brevet. Det er blitt sammenholdt med kongens kopibok i Riksarkivet, slik at teksten i det skadede området også er kjent for oss. Slik lyder brevet:

Wii Friderich Dend Tredie med Guds Naade Danmarkis
Norgis Wendis och Gotti Konning; Hertug vdi Slesuig, Holsten Stormaren och Dytmersken Greffue i Oldenborig
och Delmenhorst, Giöre alt witterligt, efftersom oss Elskelig Frederich Boysen, Vnderdanigst lader andrage och
berette at hand skal haffue forhuerffuit, woris Elskelig kiere her faders, Salig och Høyløfflig Ihukommelssis bewillings Breff
och siden woris egen Naadigste Confirmation paa en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle, liggendes Strax
wed wort Slott Aggers Huus wed Aggers broe, at hand hans Hustrue han nu Haffuer, och en deris Sön effter deris Död, maate
Nyde och beholde effter for: Woriss Elskelig Kierre her Faders, Saauelsom woris egen der paa Wdgiffne Aaben Breffss widre Indhold,
Och hand nu Vnderd: laeder anholde, och begiere, At en Aff hans Andre Börn, forne Gaard, Mölle och Quernn, dersom
hand ingen sønner effterlod Maatte Nyde och beholde, Da effterdj Stoer bekostning der paa skal werre Anwendt, Haffuer wj
paa for: Fredrich Boisen Vnderd: ansögning og begierin Naad: bewilgett och tilladt saa och hermed bewilger
och tillader att dersom hand och hans Hustrue Vden Sønner ved Döden affgaar att da en aff deris Döttre for Saugmölle, Quern och Gaard
effter deris Dödelig affgang med lige Vilkor och Condition och for samme affgifft maa nyde och beholde, som de forne Fredrich Boyssen
selff, hans Hustrue eller en deriss sönner oss elsch: kiere her fader saavelsom oss selff Naad: forunndt er, effter forne
der paa Vdgiffne Naadigst beuillings Breffss widre indhold, Forbudendes Alle och en Huer, Herimod effter som forsk:.
staar at hindre eller wdi vore Maader forfang at giöre, Wndr wor hyllest och Naade, Sk..ffuet paa wort Slott Kiöbenhaffn

Dend 27. Septembr: Anno 1651

Under Vort Signett

Friderich

Teksten er transkribert av Anne Merete Ranum Aas for Cerealia Mills

Kilder:
Erichsen, Egil Werner. Bjølsen Valsemølle 1884-1944. Fra vannhjulsmølle til storindustri, Oslo 1946.
Nordvik, Helge (red.). Rent mel i posen. Bjølsen Valsemølle A/S og mølleindustriens utvikling 1884-1984, 1984.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.