«Fødested: Sverige» Fattige svensker i Kristiania rundt 1900

Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.

Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge.

Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900. I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.

Bildet er av arbeidsstokken ved Nydalens compagnie fra rundt århundreskiftet.

Svenskenes «reserve-Amerika»

Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.

For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål

Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Halden oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.

Bildet er fra hjørnet av Torbakgaden og Markveien ca. 1895. Mange svenske innvandrere slo seg ned i dette området som fikk navnet Ny York

Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.

Årsaker til migrasjon: Push og pull

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.

Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.

Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.

Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslen og Värmland  – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.

På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.

Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten fram til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.

Svensker i fattigvesenets arkiv
Fattigvesenet

Hvordan en del av svenskene kom til landet og hva de arbeidet med kan vi få innblikk i gjennom arkivet etter Fattigvesenet som inneholder et rikt personhistorisk materiale. Alle som fikk støtte av fattigvesenet ble forhørt på fattigforstanderens kontor. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for
«å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.

Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.

Selma Marie på fødselsstiftelsen

Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.

Fødselsstiftelsen i 1903. Foto: Einar Onsum

Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de

sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.

Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk.  Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.

Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.

Byen tilhørende?

Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken  Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.

Tvist Aker Kristiania 1

Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.

Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.

Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.

Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.

Fattigvesenet
 Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?

Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.

Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.

Uttransportert til Sverige

Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.

Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.Hjemstavn 1900 3 uttransportert mindre

Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.

I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året.

En søknad om statsborgerskap

I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.

I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.

For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. Et catch 22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning for å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.

Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse

Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.

Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.

En av de vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinnelig Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.IMG_7878

Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.

Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.

Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin kone Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.

Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt. Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke de eneste kildene vi finner svensker i byen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

 

 

Klippbøker fra Blom

Byarkivet fikk høsten 2013 inn en kulturhistorisk skatt fra Oslo, et klipparkiv fra Kunstnernes Restaurant Blom.

Blom hadde vært bodega siden 1883, og var et fast tilholdssted for kunstnere i Kristiania. Etter trange år i forbudstiden gjenoppsto Blom som restaurant i 1930, i samarbeid med Kunstnerforeningen. Det ble  skapt et særegent sted, der kunstnerne preget dekoren og driften, samtidig som det var deres hule. En del av overskuddet ved driften gikk til Kunstnerforeningen for utbetaling av stipendier og støtte til kunstnere. Krovert og direktør var i en menneskealder Sigfred Stephensen. Han tok vare på avisklipp, hilsener, fotografier, alt som var av interesse for driften og hyggen på Blom. Den tradisjonsrike restauranten ble først forsøkt bevart inne i shoppingsenteret Paléet, men ble endelig nedlagt i 2005, etter å ha slitt i flere år.

Arkivet består av tre protokoller med innlimte klipp fra tiden etter oppstarten i 1930, til slutten av 1950-tallet.

Mer om Blom:
> Wikipedia
> Kunstnerforeningen
> Katalog på Arkivportalen

Studiereiser på 1800-tallet

Av Øystein Eike

Av de mer spesielle dokumentene som er produsert av kommunens ansatte gjennom tidene, er reiseberetningene. Disse forteller en hel del om sin samtid, om kommunens fagetater, om utenlandske byer, om inspirasjon og erfaringer innhentet fra andre land, og mye mer. Ofte kan vi gjennom beretningene se nøyaktig hvor byen hentet sine modeller fra når den skulle løse sine oppgaver.

Denne korte teksten er ikke ment å være en kartlegging eller analyse av fenomenet utenlandsreiser eller reiseberetninger på 1800-tallet, men snarere en introduksjon til disse særegne dokumentene i arkivene.

Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated.
Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated. Fra Akstykker Kristiania kommune, dok. 26/1886.

Reiseberetningene
Fra 1870 trykket Kristiania kommune enkelte dokumenter blant kommunens aktstykker. I 1876 er for første gang en reiseberetning blant de trykte dokumentene. Dokument nr. 10 for dette året er ”Stadsfysicus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.” Reisen var finansiert med både statlige og kommunale midler. Ferden gikk til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Genova, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer. Rundreisen var unnagjort i løpet av to og en halv måned, i seg selv et vitne om utviklingen av kommunikasjonene i Europa. Formålet med stadsfysikusens reise var å studere alminnelige sanitære forhold, sykehusvesen, epidemibekjempelse og det meste som falt inn under hans embetsområde.
Flere slike reiseberetninger ble utgitt som trykte dokumenter i årene som fulgte. Av ukjente årsaker ble reiseberetningene for årene 1881 til 1892 samlet mellom to permer. Her får man en lang rekke studiereiser presentert.

Naturlig nok ble de skandinaviske nabolandene hyppig besøkt, trolig på grunn av avstand, men sikkert også på grunn av lignende meteorologiske og kulturelle forhold. Tyskland var et foregangsland på mange felter, og mange norske ingeniører hadde sin utdannelse herfra. Mange reiser gikk hit. Ellers var både England og Belgia ofte besøkt, og også USA en gang iblant.

Impulser
Byen har alltid hentet idéer, inspirasjon og forbilder utenfra. At kommunens tjenestemenn dro på utenlandsreiser er slik sett naturlig. Men den formen for systematisk innsamling av faglig informasjon som utenlandsreisene var, kan likevel knyttes til en del spesielle trekk ved tiden omkring siste halvdel av 1800-tallet og framover. Industrialisering, vitenskapeliggjøring, framtids- og utviklingsoptimisme er stikkord for denne tiden. I kommunalhistorisk sammenheng ga det seg uttrykk i at de offentlige oppgavene ekspanderte voldsomt. Industrisamfunnet krevde flere og nye fellesskapsløsninger. Kommunen fikk større tekniske oppgaver knyttet til vei, vann, kloakk, brannvesen og energiforsyning. Helseoppgaver og sosiale oppgaver økte tilsvarende. Det samme gjorde skolevesenet. Industrisamfunnet førte med seg en spesialisering og profesjonalisering av alle yrker.

Import av teknologi og kompetanse var en forutsetning for så vel industrialisering som utbyggingen av offentlige tjenester. Til dels støttet man seg til utenlandske fagfolk. Det var f.eks. en engelskmann, James Malam, som bygget Kristianias gasskraftverk i 1848. Dette var en vanskelig teknisk oppgave, som kommunen avsto fra å utføre selv. Kommunen overtok imidlertid gassverket da konsesjonen utløp i 1878.
Etter hvert dro nordmenn ut og studerte. Særlig sivilingeniørene skulle få stor betydning. De var gjerne utdannet i Tyskland. Men også norskutdannede akademikere hadde et omfattende utenlandsk kontaktnett. Disse gruppene åpnet dørene for idéer fra utlandet.

Det er ingen tvil om at de kommunale studiereisene har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Reisene var da også ofte målrettede, og var gjerne del av planleggingen av nye prosjekter. Stadsingeniør Andersen og artillerikaptein Olssøn foretok i 1891 en reise til Tyskland for å se på elektriske sporveier. Dette var like i forkant av at den første konsesjonen på elektriske sporveier ble gitt i 1892.

Direktør ved Christiania Telefonselskab, Knud Bryn, ble av kommunen bedt om å se på muligheten for og alternativer til utbygging av elektrisk belysningsnett i byen. Han takket ja under forutsetning av at han fikk anledning til å dra på studieturer til utlandet for å studere slike anlegg. I 1887 og i 1890 la han fram reiseberetninger for kommunen, med konkrete forslag til opprettelse av et elektrisitetsverk i byen. Kort tid etter ble dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate vedtatt bygget.

Noen studiereiser var av mer generell karakter. Fra 1881 var en bevilgning på kr 600 til reisestipender fast post på ingeniørvesenets budsjett. Hensikten med stipendene var å gi det ”tekniske Administrationspersonale Adgang til at holde sig à jour med de i Udlandet gjorte Fremskridt i disse Brancher”, som det het i kommunens 50-årsberetning fra 1892.

En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.
En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.

I 1889 foretok avdelingssjef Schaanning ved ingeniørvesenet en reise til Danmark, Tyskland, Belgia og Frankrike. Han hadde fått i instruks å undersøke en hel rekke angitte innretninger og arbeidsmetoder, men også ”Hvad der for øvrig maatte have kommunal Interesse, og som jeg maatte komme til Kundskab om” (dokument nr. 23/1891).
Av de mer tilfeldige oppdagelsene til Schaanning, var brannforanstaltningene ved Berlins teatre. Her var man som ved andre teatre utsatt for betydelig risiko, ettersom man brukte mye belysning. I Berlin hadde nylig en ballettdanserinne pådratt seg store forbrenningsskader da kjolen tok fyr på scenen. Én oppfinnelse var brannsikre teaterkulisser laget av kobbertråd og asbest, en nyskapning som forhåpentligvis ikke fikk stor utbredelse.

Kuriositetene til tross; det meste av observasjoner gjort på studiereisene kom kommunen til gode, og vi kan se sporene av dem den dag i dag. Et interessant spørsmål som reiser seg, er om noen kom for å lære av Kristiania, og i så fall hva byen kunne lære bort. Den historien må man finne i andre arkiver. Kanskje en studietur verdt?

Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.
Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.

Kilder og litteratur:

Kommunale aktstykker 1876-1892, trykte dokumenter
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år, Oslo 1992
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001
________________________________________

Reiseberetninger 1876-1892, som trykte dokumenter.

10/1876
Stadsfysikus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.
(til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Prag, Wien, Trieste, Venezia, Genoa, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer)

7/1877
Gjenpart av Politimester Steens Beretning om Resultatet af hans paa offentlig Bekostning foretagne Reise til Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm for at gjøre sig bekjent med Ordningen af Politivæsenet sammesteds, dateret 18de August 1876.

17/1881
Beretning om en af Stadsingeniøren i Forening med Afdelingschefen for Veivæsenet foretagen Reise til Stockholm og Gøtheborg til Undersøgelse af Gaderenovationen i Vintertiden m.V.

12/1882
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1881 foretagen Reise til Tydskland.
(om vann og kloakk)

14/1884
Beretning om en paa offentlig Bekostning foretagen Reise til den hygieniske Udstilling i Berlin 1883 af Stadsfysikus Bidenkap.

16/1884
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1883 foretagen Reise til England.
(om ingeniørarbeider)

24/1884
Beretning om en af Kirkeværge Hjort paa Bykassens Bekostning i Sommeren 1883 foretagen Reise til Gøteborg, Stockholm og Kjøbenhavn for at samle Oplysninger om disse Byers Begravelsesvesen.

26/1884
Beretning om en af afdelingschef Schaanning med bidrag af bykassen i 1182 foretagen reise til England, Frankrig, Belgien, Holland, Tydskland samt Danmark.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen)

18/1885
Beretning om en af Ingeniør Roshauw med Stipendium af Bykassen i 1884 foretagen Reise til Tydskland.
(om brann- og veivesen)

26/1886
Beretning fra Stadsingeniør Andersen om en af ham og Assistent ved Vand- og Kloakvæsenet, Ingeniør Owren, i Kommunens Tjeneste foretagen Reise til England og Amerika.
(om vann, kloakk, brannvesen, renovasjon, sporveier m.m.)

32/1887
Beretning om en af Afdelingschef Fleischer med Stipendium af Bykassen i Oktober 1886 foretagen Reise til Tydskland.
(om brannvesen)

33/1887
Beretning om en af Overlæge Bentzen med Stipendium af Bykassen i Juni 1887 foretagen Reise til Göteborg, Stockholm, Kjøbenhavn og Berlin.

(Epidemiske sykdommer og desinfeksjonsvesenet)

41/1887
Indberetning fra Direktør Bryn om en for Kommunens Regning foretagen Reise til Udlandet for at undersøge elektrisk Centralbelysning.

16/1888
Beretning om en af Ingeniør A. Meyer med Stipendium af Christiania Bykasse i 1887 foretagen Reise til Udlandet.
(Gaterenhold)

27/1888
Beretning om en af Dr. Berner foretagen Reise for at studere den hygiæniske Afdeling af Udstillingen i Kjøbenhavn m.v.

22/1889
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1888 foretagen Reise til England.
(om vann- og kloakkvesen, brannvesen, bad m.m.)

20/1890
Beretning om en Reise i Sverige og Danmark for at undersøge Renovationen, foretagen af Christiania Sundhedskommissions Ingeniør, Henr. H. Weisser, paa Foranledning af Kommissionen.

22/1890
Indberetning samt Betækning fra Direktør Bryn om elektrisk Centralbelysning.

31/1890
Reise-Beretning om Forholdene ved Svineslagterier i de skandinaviske Lande og Tydskland og om Slagterhuse i Almindelighed, afgiven af Stadsingeniøren og Stadskonduktøren i Christiania.

23/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schaanning med Stipendium af Bykassen Høsten 1889 foretagen Reise til Danmark, Tydksland, Belgien og Frankrig.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen, brannvesen m.m.)

26/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1890 foretagen Reise til Sverige, Danmark, Nordtyskland og Belgien.
(om kaianlegg, arbeidsmaskiner, vareskur, jernbanespor, kraner)

29/1891
Beretning om en af Statsingniør [sic] Andersen og Artillerikaptein W. Olssön med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland for at anstille Undersøgelser vedkommende elektriske Sporveie.

20/1892
Beretning om en af Ingeniør Schneider med Stipendium af Bykassen i 1891 foretagen Reise til England, Frankrig og Belgien.
(om havnearbeider)

21/1892
Beretning om en af Ingeniør Svendsen med kommunalt Stipendium foretagen Reise i 1891 til Tydskland og Danmark.
(om gassverk)

24/1892
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland og Belgien for at undersøke derværende Kornsiloanlæg.

Beretning om en af Ingeniør Talén med Stipendium af Bykassen i 1892 foretagen Reise til Sverige, Finland, Rusland og Tyskland.
(om gaterenhold)

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

De første «konductricerne» i Sporveien

Tekst Aina Basso

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

I 1916 besluttet sporveisselskapene i Kristiania å ansette kvinnelige sporveiskonduktører, noe som skapte stor debatt både i media og innad i egne rekker. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken: ”Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spaa: Eksperimentet vil falde daarlig ud.” Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: ”Som bekjendt har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporvognskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide. (…) Vore kvindelige sporvognskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post likesaa godt som sine søstre i udlandet.” Var ansettelsen av kvinnelige konduktører et ideologisk steg i retning større grad av likestilling, eller var det en del av en langt større lønnskamp som hadde pågått i flere år?

Ugifte damer over 25
De kvinnelige konduktørene, eller ”konduktricerne”, som de snart ble kalt, skulle bli ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende. Aller helst ville sporveisselskapene ansette ”ugifte, absolut friske damer over 25 aar”, men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

Saken skapte stor debatt i avisene i tiden som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 16. februar en flott illustrasjon av en kvinne i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i ”flunknye” uniformer. Uniformene var på dette tidspunktet under utforming, og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksen skulle naturligvis erstattes av skjørt, men ellers stilte selskapene seg velvillige til damenes personlige smak hva ”dragtens snit” angikk.

Frykt for «løse fugler»
De mannlige sporveisfunksjonærene var derimot ikke fornøyde med utviklingen. Norske Intelligenssedler kunne 20. mars avsløre at ”Damerne faar en kjølig mottagelse av sine mandlige kolleger” og spekulerte i om kvinnene ville bli møtt med ”latter og flirt” på sin nye arbeidsarena. De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og stilte seg misfornøyde med den nye satsingen. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side hva gjaldt lønnsforhold i etaten og mente kvinnene skulle fungere som lønnstrykkere på midlertidig basis.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville melde sin interesse for arbeidet, da ingen som hadde noe ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt, eller stille seg til ”offentlig beskuelse og almen forlystelse”. De fryktet dermed at det kun ville være byens ”løse fugle” som ble ansatt som konduktører, som et ledd i sporveisetatens bekjempelse av de uttynnede rekkene som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til sporveien. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vognen dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var det en stor seier, og etter en stund dannet ”konduktricerne” attpåtil en egen fagorganisasjon atskilt fra mennene.

Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Tegning fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3).

«De kvindelige»
Motstanden ebbet imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og også kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om ”De Kvindelige”, enten det gjaldt utviklingen på uniformsfronten, som overgangen i Kristiania Elektriske Sporveie fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917, eller rett ut hyllester av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at ”den kvindelige” ikke som sine mannlige kolleger led av ”grødet og utydelig udtale”, som avogtil kunne oppskake passasjerene på den mest forskrekkelige måte, idet Tordenskjolds plads ble til ”To som slaas”, mens Trefoldighedskirken ble til ”Der falder kirka!”. De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfreds med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge, skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden prosjektet hadde hatt slikt hell både i Kristiania og utenlands.

Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917. Foto: Narve Skarpsmoen.
Fotografi fra Norske Intelligenssedler, 1917. Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917 (A-40208/Za3). Foto: Narve Skarpsmoen.

Dessverre for de kvinnelige sporveiskonduktørene ble gleden kortvarig. Etter den første verdenskrigen sluttet sporveien å ta inn nye kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens ”konduktricerne” på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg. Rundt 1950 ble kvinner igjen tatt inn som konduktører, men bare som vikarer eller deltidsansatte, og på 1960-tallet var det debatten om ansettelsen av kvinner i overordnede kontrollørstillinger som fikk de mannlige sinn i kok.

Kilder:
Oslo byarkiv: Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.

Litteratur:
Iversen, Paal (red.). Bare trøkk på…Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894-1994. Otta 1994.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Stortingsbygningen

Stortingsbygningen ble åpnet 5. mars 1866. Etter flere tiår med diskusjoner om plassering og utformingen av bygningen, sto en av de viktigste bygningene i Norge, da og siden, ferdig.

Stortinget leide Katedralskolen i Dronningens gate 15 fra og med det ekstraordinære storting i 1814, og i 1823 solgte Katedralskolen bygningen til staten og flyttet ut. Lagtingsmøter og Odeltingsmøter ble holdt i Dronningens gate helt fram til 1866. Plenumsmøtene ble holdt i Universitetets festsal fra 1854.

Fra den gamle stortingssalen i Dronningens gate 15. Dette var opprinnelig auditoriet i den gamle Katedralsskolen. Bygningen ble revet i 1914, men interiøret fra salen ble flyttet til Norsk folkemuseum, hvor man nå kan besøke den. Kopi av avisutklipp fra Skillings-Blad 1847/Norsk folkemuseum.

Staten kjøpte tomt for stortingsbygning i området mellom Akersgata, Østre gate/Karl Johans gate og Prestegata i 1854. Området lå helt i utkanten av det som til 1850-tallet utgjorde den «egentlige» byen, Christian IVs by grunnlagt i 1624. Samtidig lå den ved inngangen til det nye sentrum, med Slottet på Bellevuehøyden og Universitetet langs den nye Slottsveien, som var blitt byens nye promenadestrøk.

Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt.
Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt. Stortinget ble liggende like ved det åpne området som gårdeierne langs Slottsveien hadde kjøpt for å unngå gjenboere. Dermed ble Stortinget liggende fritt og åpent, vendt mot Slottet.

I 1864 ble det holdt en kart- og oppmålingsforretning over den bebyggede delen av den nye stortingstomta. Vi ser av kartet at Stortingsbygningen har fått sin ytre form. Grensene for de tidligere tomtene vises også, og ikke minst de gjenværende bygningene, som da sto kloss inntil den nye Stortingsbygningen.

Faksimile adressebok 1884
Faksimile adressebok 1884

Stortingsbygningen huset ikke bare Stortinget, men i lang tid også andre kontorer og beboere. Riksarkivet holdt for eksempel til i bygget til 1914.

Beboerne kan vi se av de kommunale folketellingene. I 1899 bodde hele 15 mennesker i stortingsbygningen, fordelt på fire leiligheter. Det var enkelte ansatte i Stortinget eller i Riksarkivet som bodde i leilighetene sammen med sine familier.

Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22.
Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22. (Kristiania kommunale folkeregister, A-20057/Gba/L0011/0016)

Kilder:

 

Blå Kors Norge

Av Kine Skyer

Kampen mot alkohol og alkoholisme stod sentralt i norsk offentlighet fra slutten av 1800-tallet til langt inn i forrige århundre. Det gjorde den også andre steder i Europa. Det internasjonale Blå Kors ble stiftet i Genéve i 1877. I 1906 fikk Norge sitt Blå Kors, stiftet 2. mars dette året.

Evangelisering og omsorg for mennesker med alkoholproblemer har gått hånd i hånd for Blå Kors. I Oslo er Blå Kors godt synlige. De fleste kjenner til Blåkorssentralen i Storgata 38.

Den første Blåkorsforeningen i Norge, Møllergaten i Kristiania, ble etablert i 1906 etter initiativ fra bymisjonsprest Ole Theodor Moe. Helt siden opprettelsen har Blå Kors drevet sitt arbeid ut fra tre hovedmålsettinger: Hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handling. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet innenfor norsk rusomsorg og slik er materialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av.

Blå Kors' eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).
Blå Kors’ eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).

Det første offentlige møtet ble avholdt i Møllergata 43 den 26.08.1906 og etter møtet meldte 87 personer seg inn i organisasjonen som fikk navnet Møllergatens Blåkorsforening. Seinere samme høst ble den første bespisningsfesten med kaffe og smørbrød for hjemløse og forkomne arrangert samme sted. Seinere ble de store dansesalene Casino i Pløens gate og Frysjuhal mot Grønlands torg leid til slike fester.

Avholdsbevegelsen sto sterkt gjennom sine mange lag og foreninger på denne tida. Innenfor den kristelige delen var det en plikt å drive omsorg for drikkfeldige og andre som trengte hjelp og omsorg. Spørsmålet om redningstiltak og kurbehandling ble diskutert, også på det første medlemsmøtet i 1906. Det ble arbeidet for å skaffe penger. 26. februar 1908 deltok nær 1600 mennesker på et møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo til inntekt for et ”vordende drankerhjem”. Blåkorshjemmet på Eina ble innviet i mai 1909 og er landets eldste behandlingssted for mennesker med rusproblemer.

Tidlig i januar 1915 ble Blå Kors-foreningen «Haabet» stiftet- en Blå Kors-forening for den øverste del av Grünerløkka. Den første møteprotokollen gir et sterkt bilde av engasjementet for avholdssaken. Motivet for opprettelsen var klart: Foreningen skulle være de lidende barns håp og trøst. I 1914 var det begått 19061 drukkenskapsforseelser i Kristiania og over 14 000 hadde blitt arrestert for drukkenskap. Sekretæren skriver: «Hvor mange barnelidelser med vaakne nattetimer ligger der ikke bak disse 14 000 i arrest. Og ikke nok med arrest, men derefter fængsel paa vand og brød for noget over 1000. Ja, netop ikveld naar vi er samlet her til stiftelsesfest vet jeg om barn som i dag har spurt: hvor er pappa? hvor er pappa? Og mamma stakkar maa tie med sandheten om at pappa er i fængsel».

Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.
Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.

Arkivmaterialet etter Blå Kors
Oslo byarkiv mottok i 2012 støtte fra Kulturrådets kulturvernmidler til ordning og registrering av arkivet etter Blå Kors og Blå Kors Oslo. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet og slik er arkivmaterialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av. Materialet inneholder også Blå Kors Oslo og forskjellige lokallag i Oslo og noe materiale fra Norges Kristelige presselag.

Arkivmaterialet er fra perioden 1893 – 2008 og dekker organisasjonens tilblivelse og drift i perioden. Arkivet består av møtebøker, journaler, regnskap, statistikk, en tilnærmet komplett samling av «Blåkorsbladet», samt privatsamlingen etter generalsekretær Ole Steffensen Isene. Dertil kommer en betydelig fotosamling på rundt 8 hyllemeter. Flere av disse bildene er digitalisert og vil bli tilgjengeliggjort i vår fotodatabase www.oslobilder.no.

Katalogen over de ulike Blå Kors-arkivene er publisert i Arkivportalen:

Kongelig bevilling fra 1651

Et av de eldste dokumentene som befinner seg i Byarkivets magasiner er et privilegiebrev fra kong Fredrik 3. til Foss mølle. Brevet fulgte med arkivene etter Bjølsen Valsemølle A/S, et arkiv Byarkivet overtok i 2005.

Kongebrev
Privilgiebrevet av 1651 fra kong Fredrik 3. til Fredrik Bøyesen. Klikk for å se større.

Brevet er gitt til en Fredrik Bøyesen, som forpaktet en eiendom eiet av kronen, «…en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle». Det stadfester privilegiet som lå til gården og mølla, og at Bøyesen hadde rett til å drive den. Han overtok gården etter sin far, Boye Fredrikssøn. Privilegiet bestod i enerett til å male korn innen en 1/4 mils avstand fra Christiania.

Driften ved Nedre Foss mølle opphørte i 1979, de siste årene kun med kraftfôrproduksjon. Den store siloen, som sto ferdig i 1953, ble leid ut til Statens Kornforretning i noen år. Nå er den som kjent blitt til studentboliger.

Nedre Foss mølle ble kjøpt opp av Bjølsen Valsemølle A/S i 1927. Slik havnet privilegiebrevet i arkivet etter Bjølsen. Brevet er blitt resturert, men har betydelige soppskader, etter å ha blitt utsatt for fukt. Cerealia Mills, som nå eier Bjølsen Valsemølle, har fått transkribert brevet. Det er blitt sammenholdt med kongens kopibok i Riksarkivet, slik at teksten i det skadede området også er kjent for oss. Slik lyder brevet:

Wii Friderich Dend Tredie med Guds Naade Danmarkis
Norgis Wendis och Gotti Konning; Hertug vdi Slesuig, Holsten Stormaren och Dytmersken Greffue i Oldenborig
och Delmenhorst, Giöre alt witterligt, efftersom oss Elskelig Frederich Boysen, Vnderdanigst lader andrage och
berette at hand skal haffue forhuerffuit, woris Elskelig kiere her faders, Salig och Høyløfflig Ihukommelssis bewillings Breff
och siden woris egen Naadigste Confirmation paa en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle, liggendes Strax
wed wort Slott Aggers Huus wed Aggers broe, at hand hans Hustrue han nu Haffuer, och en deris Sön effter deris Död, maate
Nyde och beholde effter for: Woriss Elskelig Kierre her Faders, Saauelsom woris egen der paa Wdgiffne Aaben Breffss widre Indhold,
Och hand nu Vnderd: laeder anholde, och begiere, At en Aff hans Andre Börn, forne Gaard,  Mölle och Quernn, dersom
hand ingen sønner effterlod Maatte Nyde och beholde, Da effterdj Stoer bekostning der paa skal werre Anwendt, Haffuer wj
paa for: Fredrich Boisen Vnderd: ansögning og begierin Naad: bewilgett och tilladt saa och hermed bewilger
och tillader att dersom hand och hans Hustrue Vden Sønner ved Döden affgaar att da en aff deris Döttre for Saugmölle, Quern och Gaard
effter deris Dödelig affgang med lige Vilkor och Condition och for samme affgifft maa nyde och beholde, som de forne Fredrich Boyssen
selff, hans Hustrue eller en deriss sönner oss elsch: kiere her fader saavelsom oss selff Naad: forunndt er, effter forne
der paa Vdgiffne Naadigst beuillings Breffss widre indhold,              Forbudendes Alle och en Huer, Herimod effter som forsk:.
staar at hindre eller wdi vore Maader forfang at giöre, Wndr wor hyllest och Naade, Sk..ffuet paa wort Slott  Kiöbenhaffn            

Dend 27. Septembr: Anno 1651

 Under Vort Signett

                        Friderich

Teksten er transkribert av Anne Merete Ranum Aas for Cerealia Mills

Kilder:
Erichsen, Egil Werner. Bjølsen Valsemølle 1884-1944. Fra vannhjulsmølle til storindustri, Oslo 1946.
Nordvik, Helge (red.). Rent mel i posen. Bjølsen Valsemølle A/S og mølleindustriens utvikling 1884-1984, 1984.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Veiarbeid på 1870-tallet

Av Øystein Eike

Før veivesenets tid måtte alle skyldsatte stille med mannskap eller hest til vedlikeholdet av veiene i Aker, sommer som vinter. Her presenterer vi et forslag til revisjon av rodeinndelingen for sommerveiarbeidet. En kilde som forteller mer enn bare veihistorie.

Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)
Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)

Gård, skyld og veistubb
En rode var et antall gårder med tildelte veier som de hadde ansvaret for. Veistykkene var inndelt etter standard fra klasse 1 til 7. Rodeinndelingen tilstrebet noenlunde samsvar mellom det arbeidet veiene krevde og hvor mye skyld de ansvarlige gårdene sto for. I forslaget til rodeinndeling, ser vi rubrikker for matrikkelnummer, løpenummer, gårdens navn, veienes klasse, rodens samlede veilengde i alen (1 alen = 62,75 cm), de enkelte gårdenes skyld (i spesidaler, ort og skilling) og rodens samlede skyld. Oversikten forteller oss en del om gårdene, deres størrelse, og om veinettet i Aker i 1870-årene.

Det var ikke bare bøndene som hadde arbeidsplikt. Også andre grunneiere pliktet å stille med menn. Både Grefsen Vandkuranstalt, Guldhaug Brug og Blindeinstitutet hadde forpliktelser.

Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).
Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).

Kommunen tar jobben
Flere forhold gjorde pliktarbeidsordningen upraktisk. Resultatet av arbeidet var ikke alltid like tilfredsstillende fra et faglig synspunkt. Dessuten opplevde en del bønder det som tungvint. De fleste hadde ansvar for veistykker i nærheten av gården. Men det var også en del som måtte langt av gårde. Bønder fra Bygdøy (Ladegårdsøen) og Frogner skulle for eksempel utføre arbeid i Trondheimsveien.

Pliktarbeidet ble gradvis avviklet, og veivedlikeholdet utført av kommunalt lønnede arbeidere. Aker ansatte i 1887 en kommuneingeniør, som skulle bruke mesteparten av sin tid på veiinspeksjon og ledelse av veiarbeidet. Fra 1896 ble det pliktmessige sommerveiarbeidet avskaffet, og 25 veivoktere ble ansatt for å gjøre arbeidet. I 1898 var det slutt også på vinterveiarbeidet for bøndene.

Rodeinndelingen går fra rode A til Å, og beveger seg grovt sett fra vest mot øst, men ikke konsekvent. Veiene hadde ikke nødvendigvis samme navn den gang som i dag

veiarbeid aker
Forslag til revisjon av sommerveiarbeidet i Aker. Klikk på bildet for å se kilden.

Kilder:
Aktstykker Aker kommune 1840-1879
Barth-Heyerdahl, Ø.F. Veivesen i Aker 1837-1937, bind IV, Aker 1942

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets nettsted tidligere.

Streik!

Lørdag 18. juli 1914 gikk 700 sporveisfunksjonærer i Kristianias sporveisselskaper ut i streik, etter fulltallig oppslutning ved den foregående nattens massemøte. Hovedstaden var på dette tidspunktet midt inne i den store jubileumsfeiringen i anledning hundreårsmarkeringen for Grunnloven.

Av Aina Basso

Året før ble trikkelinjen langs østsiden av Frognerparken anlagt for å frakte publikum til utstillingen, og hver dag ble trikkelass på trikkelass med besøkende fraktet opp for å beskue alt det beste Norge kunne oppby innen kunst, kultur og næringsliv. Og nettopp jubileet ble en del av årsaken til konflikten. I mange tilfeller måtte funksjonærene arbeide 18 timer i strekk, uten verken mat eller hvile eller noen form for overtidsbetaling.

Uniformert personale foran vogner og vognhall på Majorstuen stasjon i 1912. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei Fotograf: M. Bøe.

”sin største misnøie”

I kopiboken etter Magistratens andre avdeling finner vi en innberetning om streiken til Kristiania Formannsskap, datert 21. juli 1914, som med sine første setninger kort sammenfatter konfliktens hovedpunkter:

”I massemøte nat til søndag den 5te juli fattet Norsk sporveisforbunds avdelinger her i byen en resolution, hvori de bl.a. uttaler sin største misnøie med de nuværende løns- og arbeidsforhold og gjør gjældende, at sporveisselskaperne ensidig og paa egen haand helt har annullert bestemmelserne om arbeidstid, hviletid og fritid.”

Funksjonærene krevde dyrtidstillegg, slik at de minst kom på høyde med politimenn og brannvesenet. De krevde hver sjette dag fri, åtte timers maksimalarbeidsdag, i tillegg til regulerte lønnsbestemmelser for reservebetjeningen. Dersom disse kravene ikke ble oppfylt, ville de gå ut i streik, og allerede fra 7. juli nektet funksjonærene både å lære opp ny betjening og utføre arbeid på overtid.

Stille gater

Folk flest visste lite om streiken før trafikken plutselig var stanset. Problemene inntraff umiddelbart. Noen av de viktigste rutene ble opprettholdt av det høyreavisene kalte ”frivillige” og venstre- og sosialistpressen kalte ”streikebrytere”, altså kvinner, studenter eller andre som trengte pengene. Likevel forhindret sporveisstreiken mange i å komme seg til arbeidet på motsatt side av byen, om de ikke ville ta bena fatt eller hadde råd til en dyrere form for transport. En poetisk journalist i Verdens Gang skildret 19. juli stemningen i Kristiania:

”Sporveisstreikens konsekvenser blir mere og mere følelige for hver dag som gaar. Overalt merker man den. Gaterne er blit merkværdig stille, byen har tapt meget av sit rastløse, besnærende storstadspræg, der er i denne sporvognsløse, overhete by uforholdsmæssig mange nedtrykte, opgitte mennesker at se, man tænker med forvilelse paa de møiefulde distancer man skal tilbakelægge, træt og langsomt vandrer man avsted…”

Byens ”rastløse, besnærende storstadspræg”. Trikker i Karl Johans gate i 1925. Fra arkiv etter A/S Oslo sporveier. Fotograf ukjent.

 ”Tilløp til Spetakler”

Stemningen var svært opphisset og opptøyer fulgte. Flere steder ble det oppløp der trikkene ble angrepet med steinkasting, og stygge tilrop smalt mot de vikarierende sporveisfunksjonærene. Åtte menn ble senere tiltalt for steinkasting ulike steder i Kristiania, bare to av disse var sporveisfunksjonærer.

Konflikten skapte bred interesse blant byens befolkning, i tillegg til utenfor hovedstadens og endatil landets grenser. Skal en tro en artikkel i Social-Demokraten 25. juli, var til og med barna engasjerte i den pågående streiken:

”En kone i Kristian Kroghs gate hadde 2 barn, 4 og 6 aar gamle, paa sykehuset. Torsdag var konen oppe paa Ullevaal og hentet hjem barna. Kommen til trikkens holdepunkt siger moren: Nu er det vel best vi tar trikken. Men da utbrøt begge barna: Nei da mamma. Vi vil ikke kjøre med streikebrytertrikken, vi vil gaa vi.”

På den andre siden av bordet

I Kristiania Sporveisselskabs direksjon ble det i de 12 dagene streiken varte, holdt møter ”1 a 2 gange om dagen, som regel sammen med Kristiania elektriske sporveis direktion”. En ny megling ble forsøkt, men den streikende part avslo tilbudet. Først ved ordfører Heyerdahls forslag 24. juli  ble det en stemningsendring, og den 27. juli sendte sporveisbetjeningen en forespørsel til arbeidsgiverne om igjen å gjenoppta arbeidet. Dette ble innvilget av fellesdireksjonen i de to sporveisselskapene, og streiken var over 29. juli.

Festmiddag holdt for Blåtrikkens 30-års jubileumsfest i 1924. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei. Fotograf ukjent.

Ifølge avisene kostet streiken sporveisselskapene rundt 200 000 kroner mer i lønnsutgifter, noe som skulle beløpe seg til omtrent 300 kr pr. funksjonær. Streiken banet kanskje også vei for de kvinnelige konduktrisene som skulle innta vogntrafikken to år senere.

Kilder:

A/S Kristiania Elektriske Sporveie: Avisutklippsbok, 1914-1916A/S
Kristiania Sporveisselskab (i arkivet etter A/S Oslo Sporveier):
Styreprotokoll nr. 5. 08.12.1912 – 07.11.1916.
Magistraten: Kopibok II. Avdeling 27.02.1914 – 14.08.1914

Litteratur:
Fasting, Kåre. Sporveier gjennom 100 år. A/S Oslo Sporveier 1975
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen er tidligere publisert på Byarkivets nettsider.

En sann historie fra folketellingene

Mang en skjebne skjuler seg blant de 600 meterne med folketellingsskjemaer som befinner seg i Byarkivet. Vi søkte og fant kjærlighet…

Av Stine Nerbø

Mange har funnet fram til ukjente slektninger takket være de kommunale folketellingene for Kristiania/Oslo. En tante i Thurmannsgate på Sagene eller en oldefar i Stupinngata på Enerhaugen. Lurer du på hvem som bodde i leiligheten din i gamle dager, kan du finne ut det også! Byarkivet får mange henvendelser fra folk som ønsker å finne ut om slektsforhold. Historien vi skal se på nå, er et eksempel på hvordan man kan bruke kildene, og hva vi kan finne om vi går grundig til verks. Det bør nevnes at vi som regel ikke har anledning til å bruke særlig lang tid på hver enkel forespørsel. I dette tilfellet har vi gjort et unntak for å vise hvilke muligheter som ligger i de kildene som er tilgjengelige i Byarkivet.

I november 2004 kom følgende e-post til Byarkivet:

”Søker min avdøde mors slekt. Hun ble født 12.02.1914 på Christiania Fødselsstiftelse.Døpt 22.02.1914. I attesten er hun oppført med foreldre: Ugift fyrbøter Karl Nyberg.Svensk. Ugift  tjenestepike Sigrid Hammer. Svensk(?). Min mor ble adoptert bort. Hører gjerne fra dere om dette.

På forhånd takk!

Sigrid

Hvilke muligheter har vi her til å finne ut noe om Sigrid og Karl? Vi begynner med Sigrid.

Vi finner henne i registeret fra Fødselsstiftelsen, oppført med fødselsår 1893 og adresse Herman Foss gate 18. Bodde hun der alene, sammen med familie, som tjenestepike? Det første vi gjør er å sjekke den statlige tellingen i 1900, som er tilgjengelig på internett (www.digitalarkivet.no). Her kan man søke etter fornavn, etternavn, fødselsår, fødested med mer. Heldigvis er det kun én Sigrid Hammer i Kristiania det året.

Hun bodde sammen med foreldre og seks søsken i Waldemar Thranes gate 30. Siden denne Sigrid også er født i 1893, må vi anta at det er riktig person. Ved oppslag i de årlige kommunale tellingene finner vi ut at familien Hammer flyttet til Herman Foss gate 18B i 1903. Faren het Albert og var skomaker, moren het Emilie. Sigrid bodde hjemme til 1911. I 1912 og 1913 er hun ikke der, og vi har ikke greid å finne ut hvor hun da bodde. Sannsynligvis arbeidet hun som tjenestepike hjemme hos en familie, for hun er ikke registrert i adressebøkene. Fra 1915 til 1919 bodde og arbeidet hun på Sports-Kaféen i Frognerveien 54. I 1920 var hun igjen hjemme hos sine foreldre. For tiden syk, står det i listen.

Hermann Foss gate rundt 1920. Foto: Oslo Museum

Både i tellingen i 1924, 1926 og 1928 bodde Sigrid i Herman Foss gate 18 med foreldrene. Hun arbeidet i en Cigarforretning i Skippergata. Men i 1929 er hun ikke lenger i Herman Foss gate. Vi finner henne ikke i adresseboka heller. Kanskje hun har giftet seg? Når pikene giftet seg på den tiden tok de mannens etternavn, så eneste mulighet vi har, vil være å finne en eventuell vielse. Men vi ser fort at Gamle Aker menighet, som Herman Foss gate tilhører, ikke har avlevert kirkebøker lenger fram enn til 1927, og for å finne en eventuell vielse må man derfor henvende seg direkte til menigheten.  Altså utenfor Byarkivets rekkevidde. Siste spor etter Sigrid i folketellingene er fra 1929, hvor det er notert at hun ikke var tilstede på tellingsdatoen.

Karl

Vi prøver å finne Karl. I fødselsregisteret står det at han er fyrbøter og svensk; fra „Gefle“. Adresse: Stockholm, D/S Kong Sigurd. Dette kan bli en nøtt! En svensk sjømann! Kanskje han bare var i havn i Kristiania noen få uker. For å finne ut om han bosatte seg i Kristiania, går vi til adressebøkene omkring det året han skal ha fått en datter.

Vi finner ingen Karl Nyberg i 1913, heller ikke i 1914. Først i 1915 finner vi én. Han er murersvenn og bor i Iduns gate 3. Han kan jo ha skiftet yrke? Men når vi sjekker folketellingen viser det seg å være feil mann. Denne Karl var riktignok svensk, men født i Stockholm i 1867. Dessuten var han gift og hadde tre barn, født i årene 1904 – 1910.  Men ”sporhundsansen” er vekket.  Derfor prøver vi noen årganger til av adressebøkene.

I 1918 dukker det opp en Karl Nyberg til i Adresseboka; tømmermann, Gøteborg gate 7. Denne gangen viser folketellingslisten en ugift tømrer født i 1892 på Nannestad. I 1922 dukker en tredje Karl Nyberg opp i Kristiania adressebok.

Karl Nyberg, maskinassistent, Brinkensgate 7.

MagasinetVi går ned i magasinet og finner reolen med folketellingen for 1922. Blar fram til personlisten over Brinkens gate 7. Og denne gangen er det den riktige Karl. Fødselsår stemmer, han er fyrbøter og fra Gefle i Sverige. Han er gift med en Doris Christophersen, tobakksarbeiderske fra Kristiania. Hvis vi finner vielsen i kirkebøkene kan vi kanskje få flere opplysninger om Karl.

 

Vi sjekker listen over kirkebøker som er avlevert til Riksarkivet og som vi har kopier av i Byarkivet. Kampen menighet har avlevert lysningsregister for årene 1920 – 1921. Der finner vi at de tok ut lysning 29. september og giftet seg i Kampen kirke lørdag 2. oktober 1920. I et anmerkningsfelt informeres det om at Karl Nyberg har vært i Norge og på norske skip i over sju år. Vi sjekker folketellingen i 1927 for å se om kanskje Karl og Doris fikk noen barn. Men 1. desember 1927 står Karl oppført som enkemann på listen over Brinkens gate 7. Kona Doris døde 18. desember 1926. Det kom ingen barn i ekteskapet med Karl.

Gjenforening

brinkens g 7 19290010 kopiHvordan går det så med Karl? Kan vi finne ut noe mer om hva som skjedde med ham etter at han ble enkemann?  Vi vender tilbake til folketellingen for Brinkens gate 7, 1. desember 1929.


Siden Karl er til sjøs, har husverten L. Myhre fylt ut listen: ”Karl Werner Nyberg, født 3/9 1888 i Gjevle, Sverige. Gift, maskinassistent på Bergensfjord. Sigrid Nyberg, født 27/1 1893 i Kristiania. Gift, husmor”. Det er vår Sigrid! Fødselsdatoen stemmer; det kan ikke være noen andre. Fjorten år etter at de fikk et barn sammen, for deretter å gå hver sin vei, har de truffet hverandre igjen. Med sirlig håndskrift har verten anmerket: ”Har antagelig fået et barn nu. Fruen visstnok for tiden på fødehjem eller hjemme hos sine foreldre. Har ikke boet i leiligheten siste måned.” Med skjelvende hender drar vi ut folketellingen for 1931. Vi må se hvordan det gikk videre! Fikk de flere barn? Listen fra tellingen 1. desember 1931 viser en liten familie i Brinkens gate på Kampen. Sigrid er hjemme med sønnene Erik Werner, født 20. november 1929, og Arne Kjell, født 4. mars 1931. Karl er midlertidig fraværende ansatt ombord på Den Norske Amerikalinjes Bergensfjord, og ute til sjøs på tellingsdatoen.

 

S+K=sant (200x157)Historien viser: 

Den som søker skal finne! Alle finner ikke kjærlighet, slik Sigrid og Karl gjorde, men det er forsøket verd!

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Tobias 3-2005