Ti på topp kilder til slektsforskning i Aker

Oslo byarkiv forvalter materiale fra dagens Oslo, tidligere Kristiania og Aker. Mange som leter etter slekta si finner ut at adressen de søker på et tidspunkt lå i Aker, og ikke i Oslo som man kanskje trodde. I utstrekning var Aker i utgangspunktet 27 ganger større enn Oslo der den lå og omkranset byen. Grensen mellom de to kommunene endret seg flere ganger, og store deler av Aker innbyggerne bodde i byens forsteder som gradvis ble innlemmet i byen. Ved sammenslåingen i 1948 var det 133 000 innbyggere i Aker som ble Osloboere. Landkommunen var blitt slukt av byen, og de som hadde jobbet for å bevare Aker som en grønn oase med bondegårder og villastrøk måtte gi tapt. Uten sammenslåingen hadde ikke Oslo vært i stand til å løse bolig- og plassproblemene som vokste frem med den stadig økende befolkningen. Omveltningen fra bygd til by startet raskt, noe den kraftige veksten i drabantbyer på 1950-tallet er et tydelig tegn på.

Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952
Lambertseter, den første store drabantbyutbyggingen, her med Marmorberget bortettslag. Blokka i høyre bildekant var den første innflyttningsklare på Lambertseter. Foto: Ballong foto, ca 1952

Les mer om Aker i Tobias 1 og 2/2008

De to kommunene har hele tiden hatt hver sin administrasjon, og arkivmaterialet er derfor delt. Det er mye likt som finnes bevart, men også noe er ulikt. I denne artikkelen vil vi gi en ti på topp liste over kjente og kanskje hittil ukjente slektshistoriske kilder i Aker.

  1. Manntall og folketellinger

Det er bevart to bokser med Manntallslister fra Aker for perioden 1832-36 og 1840-43. Listene er tatt opp rodevis. Årene 1834, 1840, 1841 og 1842 ligger digitalt på Byarkivets sine hjemmesider.

Det ble holdt kommunale folketellinger for Aker i perioden 1917-1939. Tellingsårene var 1917, 1918, 1921, 1923, 1926, 1935 og 1939. I 1917 og 1918 er tellingene ordnet etter roder. De senere tellingene er ordnet alfabetisk etter adresse de fire kretsene Ullern, Vestre Aker, Østre Aker og Nordstrand.  Veiledning til å finne frem i materialet gis på Byarkivets lesesal. Fra 1939 og frem til 1948, hvor kommunen ble slått sammen med Oslo, ble det ikke holdt kommunale folketellinger i Aker.

  1. Inn- og utflyttingsprotokoller

Det finnes inn- og utflyttingsprotokoller for Østre- og Vestre Aker for perioden 1901-1917.

I perioden 1860 til 1901 var det i hovedsak fri innflytting, også fra utlandet. Den store masseinnvandringen av svensker skjedde i hovedsak i denne perioden. Fra 1901 skulle derimot både innenlands- og utenlands flytting meldes.

  1. Adressebøker

Adressebøkene er nyttig som kilde for å finne frem i folketellingene. For Aker finnes det adressebøker fra perioden 1916-38, og fra 1948 og fremover etter sammenslåingen med Oslo. Bøkene ligger på Digitalarkivet.

  1. Adressekortregister/Villaregister

Mange av bostedene i Aker er kun referert til med villanavn, og kan derfor være vanskelig å finne i de kommunale folketellingene. Som en god hjelp finnes det et eiendomsregister som er sortert etter eiendommens navn. På kortene er det informasjon om gateadresse, postadresse, valgkrets, ligningskrets, tellingskrets, skolekrets, og innimellom eier. Gårds- og bruksnummer står også oppgitt.

  1. Aker fattigvesen

Arkivet etter Aker fattigvesen inneholder et rikt materiale som gir innblikk i enkeltpersoners skjebne gjennom hjemstavnsforhør, protokoller over understøttede, klientjournaler etc. i perioden fra 1810 til 1948. Arkivet ble sammen med arkivet fra Kristiania fattigvesen i 2012 en del av Unescos nasjonale «Memory of the World-register». Arkiver på denne listen er regnet som spesielt verneverdig, unike i sitt slag, og av nasjonal og internasjonal betydning.

Gamlebyen var utskilt som et eget fattigdistrikt etter de gamle grensene til Oslo Hospital, et område strekker seg så langt som til Mortensrud. Personene som bodde i dette området finnes det ikke informasjon om i Aker Fattigvesen, men i perioden 1805-1858 kan det finnes i arkivet fra Formannskapet i Oslo (Gamlebyen).

  1. Skattemanntall

De eldste Skattemanntallene som er bevart fra Aker er fra 1835, i tillegg er det noe bevart fra 1840- og 50-tallet. Ellers finnes det skattemanntall fra 1892 og frem til 1948.

Skattemanntallene gir opplysninger om hvem som eier, og etter 1831, også en del opplysninger om hvem som bor på de forskjellige eiendommene og adressene. For det andre gir skattemanntallene opplysninger om personers inntekts- og formuesforhold, men man skal være klar over at langt fra alle var pålagt å betale skatt.

  1. Valgmanntall

Det er delvis bevart valgmanntall for de ulike sognene i Aker for perioden 1912-1947. Manntallene er sortert etter valgkrets, og etternavn. Manntallene gir i tillegg opplysninger om hvor de stemmeberettigede bodde på det tidspunktet det var valg.

  1. Fødselsmeldinger

I arkivet fra Helserådet i Aker er det bevart fødselsmeldinger for perioden 1902-1947. Meldingene er ordnet etter dato og inneholder opplysninger om mors og fars navn, bosted, gift/ugift, tidligere fødsler, mors helsetilstand etc. Alle jordmødre og sykehus var pålagt å melde fødsler inn til Helserådet, og de ble innført som et ledd i arbeidet med å få bukt med den høye barnedødeligheten.

Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
Mange vet ikke selv at de ikke var født i Oslo, men i Aker kommune. Her ser vi Aker sykehus mens det ennå lå på landet. Foto: Harstad Forlag 1936
  1. Dødsfall

I arkivet fra Helserådet i Aker finnes det to protokoller over anmeldte døde som strekker seg fra 1915-1938. Her står det opplysninger om stilling, dødssted, bosted, sykdom, og legens navn. Materialet ble blant annet benyttet i statistisk øyemed, og sykdommene ble kategorisert.

  1. Skolearkiv
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925
Grorud skole var nn av de første moderne skolebygninger i Aker, bygd i mur med et monumentalt ytre, åpnet 1900. Ftot: Wilse, 1925

Byarkivet har mottatt arkiv fra flere tidligere Aker-skoler og disse kan være en god kilde til å finne barn man søker opplysninger om. Det er veldig varierende hva som er bevart fra de ulike skolene, men materiale av personhistorisk art som finnes fra flere skoler er manntallsprotokoller, karakterprotokoller og fraværsprotokoller. Eksempler på Aker-skoler vi har materiale fra er Løren, Høybråten, Bygdøy og Grorud.

Skrevet av Unn Hovdhaugen, tidligere publisert i Disputten 3/2012

Hvem tror du at du er? – På jakt etter slekta

Slektsforskeren er en slags privatdetektiv i egen historie. Hemmeligheter, høydepunkter og hverdagsliv graves fram i kilder og familiefortellinger. Sakte men sikkert nøstes det opp løse tråder bakover i tid. Ukjente oldeforeldre får farge og liv. I Oslo byarkiv har vi mange spennede kilder om du har slekt fra Oslo.

slektsforskerdag-pa-byarkivet-2011-lesesalen
På Byarkivets lesesal. Foto: Oslo byarkiv

I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i vårt møte med kildene. Vi kan boltre oss i søken på svar om våre forfedre: Hvem var de? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag?

Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Anton Andresen skriver i Arbeiderminner nedtegnet i 1962 at da han vokste opp visste han lite om slekta: «Som de fleste arbeiderunger på byens østkant kjente ikke jeg heller slekta lenger tilbake enn til besteforeldrene.» Var bakgrunn noe man ikke snakket om eller druknet historiene om tidligere slekters liv i hverdagens slit?

Anton Andresen håpet at hans barndomsminner og slektsforskning ville være av interesse for kommende generasjoner: «kanskje det engang i framtiden kan få en viss interesse for barnebarna mine, Per – Kari og Siri, så de kan følge noen av sin slekts røtter bakover i tiden». Byarkivet har møtt Antons barnebarn Per Aase Andresen, vi har også snakket med – Carl Birger van der Hagen fra slektsforeningen Slekt og Data Oslo/Akershus og filmskaper Nina Grünfeld, som alle brenner for historiene til sin slekt.

På jakt etter barnebarna til Anton Andresen
per-aase-andresen-foran-biermannsgarden
Per Aase Andresen i sin farfar Anton Andresens gamle barndomsgater. Det sammenbygde tømmerhuset er fra 1700-tallet og var eid av Biermanns legat. Den Biermannske arbeidsstue for barn holdt til her fra 1911. Foto: Johanne Bergkvist

Vi bestemte oss for å finne barnebarna til Anton Andresen som så levende beskrev sin slektshistorie til Edvard Bull i 1962. Anton håpet at barnebarna ville fatte en interesse for sin slekts historie, men hadde de fått videreført alle fortellingene om slekta? Vi visste at barnebarna het Per, Kari og Siri. Når de var født, hva foreldrene het og hvor de bodde visste vi ingen ting om. Først måtte vi finne Anton og hans barn i kildene. I 1939 finner vi i folketellingen fra Aker enkemannen Anton bosatt i Siloveien 8 på Sinsen, sammen med de to sønnene Arnoll Walter og Kåre Werner. Her bodde da også Antons bror Ole. Etter 1939 er det ikke folketelling for Aker før sammenslåingen med Oslo i 1948. Nå er det ikke mulig å finne sønnene. Vi begynner søket etter Arnoll i adressebøker etter krigen og likningsprotokoller fra 1960-tallet, men uten treff i Oslo. Hvor er han blitt av? Og ikke minst, kan vi klare å finne ut hvem barnebarna Per, Kari og Siri er?

Etter mange søk prøver vi DIS-Gravminner. Her finner vi Kåre Werner gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo i 2003. Arnoll W. Andresen finner vi begravet i Bergen i 1981 på kirkebygger Aase’s familiegrav. Vi er ganske sikre på at vi har funnet Antons to sønner, men hva gjør vi videre? Nysgjerrige ser vi at registrator av Arnolls grav på Gravminner heter P. Aase Andresen. Kunne dette være barnebarnet Per, som attpåtil var en aktiv slektsforsker i DIS? Vi søker på Gule sider og ringer i spenning Per Andresen i Bergen. Og ja, det er barnebarnet til Anton som svarer oss. Arbeiderminner og bestefarens slektsforskning kjenner han til. I forbindelse med konfirmasjon i familien skal han til Oslo i mai og kan gjerne møte oss og ta en kikk på noen av adressene Anton Andresens bodde med familien. Han har også gamle bilder og papirer vi kan se! Vi møter Per på Byarkivets lesesal og finner spent fram folketellinger som gir en titt inn i bestefar Antons liv.

– Hva husker du om bestefaren din Anton Andresen?

Anton var en rolig person, men jeg har ikke den store erindringen av ham. Jeg var ikke mer enn 17 år da han døde i 1963, og fordi jeg bodde i Bergen og bestefar i Oslo, var det mer sporadisk vi var sammen. Men det jeg husker var at han var en stillfaren type, og gjorde ikke så mye av seg, slik jeg opplevde han. Vil beskrive han som en rolig og tålmodig mann. Min far arvet nok litt av denne tålmodigheten, men jeg har arvet min mor, som var litt mer hissig. Bestefar Anton hadde en hvit manke. Jeg husker at da han var hjemme hos oss var han en relativt høyreist tynn mann

Min kusine Siri som vokste opp i Oslo hadde et nærmere forhold til han, og har flere minner. For meg var bestefar en jeg satt på fanget til og ble lest for. Også når vi så filmen «Et moderne eventyr» som ESSO var med på å produsere. Han hadde også tålmodighet når jeg lekte «frisørdame» med hans tykke hår og manke, i forhold til våre fedre. Hører jeg sangen jenter från «Bakkafall» tenker jeg på bestefars dype røst. Spaserstokken likte han å sveive rundt når han var ute og spankulerte.

– Ja, i Arbeiderminner forteller Anton om hvordan han som de fleste Kampengutta hadde røyket fra før skolestart og at han i konfirmasjonspresang fikk eget sigarettmunnstykke og etui som en velkomst til voksenverden.

per-aase-andresen-kampen-2
I arbeiderminner har Anton Andresen lagt med foto av de ulike stedene han vokste opp. han beskriver noen av sine første klare barndomsminner fra Hølandsgata 7 på Kampen. Foto: Johanne Bergkvist

 Ja, han hadde en svakhet – han røyket som en skorsten og var sur på seg selv for det og prediket for andre at de måtte slutte. Jeg tok nå etter likevel, men har sluttet for vel 30 år siden. Men slik jeg ble fortalt, var han forsiktig med alkohol, selv om han på tampen livet ble beordret til å drikke en konjakk av helsemessige årsaker. Han var hele sitt liv aktiv i arbeiderbevegelsen. Det var en forbannelse over dette med alkoholen som ødela en del av hjemmene på den tiden. Da jeg var lærling som rørlegger på midten av 60 tallet, jobbet jeg med den «gamle garden». Da vi hentet lønningsposen annenhver torsdag sto det noen kvinner utenfor verkstedsdøren. Jeg var så naiv at jeg ikke forsto, den gangen, at det var koner som kom og hentet lønnen fordi mannen ellers drakk opp pengene. Vi bør ta med lærdommen fra arbeiderbevegelsen edruskapsarbeid.

– Din far Arnoll Walter finner vi sist i kilder fra Oslo – i folketellinga fra Aker 1939 – og så dukker han opp i Bergen. Hvordan havnet han der?

Jeg er født og oppvokst på Laksevåg i Bergen. Far kom hit i 1945 som «svenskepoliti». Han hadde vært i Sverige under krigen og ble utdannet som politi og transportert direkte til Bergen, til fangeleiren for landssvikere, Espeland i gamle Arna kommune, hvor han traff min mor. Han bodde på Laksevåg til han døde i 1981. Det er et stykke avstand til Oslo i dag, og tidsmessig enda lenger rundt 1950-tallet. Derfor var det sporadisk kontakt med bestefar Anton. Når jeg ser på mine syv barnebarn i alderen tre – 15 år som i dag er fordelt med to stykker i Oslo, tre i Edinburgh og to i Trondheim, føler jeg meg litt som Anton, men Anton var nå så heldig at han hadde sin to jentebarnebarn, Kari og Siri, boende i Oslo.

Fotografiske barndomsminner

– Antons beskrivelser i Arbeiderminner er nærmest fotografiske barndomsminner. Fortalte han mye om sin oppvekst i Oslo?

Min kusine Siri har fortalt at han var flink til å fortelle og at han elsket bøker. Han fortalte henne og søsteren Kari mye om sin oppvekst, men jeg kan ikke huske at han berettet om dette til meg. Problemet var nok at jeg ikke spurte. Dette skyldtes vel at en ungdom på knappe 17 år ikke hadde fattet den store interessen for dette, og det man ble fortalt gikk litt kjapt gjennom hode, uten å legge seg så mye på minne. Men jeg husker at han elsket bøker, det var livet hans. Det vi arvet da Anton døde i 1963 var for det mest bøker. De har jeg fremdeles og tar fram ved enkelte anledninger.

Anton var også engasjert i Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF og var spesielt opptatt av arbeidernes rettigheter. Det var det han brente for. I dag har jeg, fordi jeg har passert de 60, seks ukers ferie og muligheter for avspasering, men selv da jeg giftet meg i 1968 måtte jeg be om fri om lørdagen for å kunne si ja til hun som fremdeles er min kone. Arbeiderklasseidentiteten er viktig for meg i dag, og jeg må si at jeg er litt skuffet over ungdommen, de er litt historieløse på dette feltet. De tar ting for gitt, som noen har kjempet for. Anton var også av den oppfatning at språk var og er viktig for at folk over landegrensene kan kommunisere med hverandre.

per-aase-andresen-folketelling-aker-1939-siloveien-8
I Folketellingen for Aker i 1939 fant vi Anton Andresen på Sinsen sammen med sønnene Arnoll og Kåre og sin ene bror Ole. Herfra startet søket etter barnebarna.

Min kusine Siri husker godt at bestefar fortalt om kampen for få endende til å møtes i de harde 1930-årene. Hun har fortalt at det var tydelig at det var harde tider for bestefar på begynnelsen av det 19. århundre og frem til 2. verdenskrig, det ser vi ut fra ansettelseskontrakter og sluttattester. Hans siste arbeidsplass som skomaker tror jeg var den han hadde på toppen av Ekebergveien ved Holtet. Der var det et skomakerverksted for inntil et par år siden. Der bodde bestefar i et lite hus på baksiden fra han kom til Oslo ca. 1933 med «gutta», til de flyttet til Sinsen. Han var spent på om han ville klare økonomisk å flytte til Sinsen. En ting som far fortalte var at da det etter 2. verdenskrig ble snakk om moderasjon av lederlønninger, ville bestefar fordele sine goder på flere, men da var det noen i forbundet som ville ha mest mulig i sin egen lønningspose. Bestefar ble nedstemt.

På jakt etter røttene

– Hvorfor driver du med slektsforskning?

Jeg har alltid vært historieinteressert. Det som fanget meg, var da datteren til en av mine tremenninger på morssiden skrev en hovedoppgave, hvor hun tok for seg en gren av Aase-slekten (min mors slekt). Jeg begynte å snekre sammen noen excel-ark, men oppdaget at det var for lite og kjøpte et registeringsprogram for slekt, og meldte meg inn i DIS [slektsforeningen DIS-Norge (Databehandling i slektsgranskingen) red. anm. Som i dag heter Slekt og data]. Min far Arnoll var også historieinteressert, men han døde relativt tidlig i 1981 og jeg var ikke på det nivået da. Mor døde like etter i 1983. Hun fortalte også mye. Jeg var interessert i å høre hva de fortalte, men tok ikke notater, noe jeg angrer bittert på i dag.

Jeg begynte å forske på min kones slekt og fikk henne med i begynnelsen, men hun kom fram til at det var nok at én i familien drev med slekt. Jeg har siden 1990-tallet jobbet med innsamling av stoff til en slektsbok som jeg nå har gitt til alle mine barnebarn. Som Anton, håper også jeg at noen av barnebarna vil bli interessert i å følge sine røtter bakover i tid.

– Ser du på slektsforskning som en kontaktsøkende hobby?

Jeg er aktivt med i Slekt og data og har tatt initiativ til at vi første lørdag i måneden stiller på lokalhistorisk avdeling på Bergen Offentlige Biblioteket med slektshjelp. Med pc og storskjerm er vi tre stykker som har holdt på med dette de siste tre årene. I tiden etter «Hvem tror du at du er?» har folk stått i kø. En del kan mye og lurer på hvordan de skal gå videre, en del har notert en del og vil ha hjelp til å «sy dette sammen», men en del er også dønn blanke. Det er inspirerende å starte på scratch og vi har hjulpet mange, men noen klarer vi ikke å hjelpe. Jeg synes det er givende å hjelpe andre. Og når man bruker tid på å hjelpe andre, finner man også ting man selv kan bruke. Vi har et motto i Slekt og Data; « Når du har løst ett slektsspørsmål, sitter du igjen med to nye».

Historien sett nedenfra
1-carl-birger-van-der-hagen
Carl Birger van der Hagen. Foto: Johanne Bergkvist

Carl Birger van der Hagen er en ringrev i slektsforskningen og han har fulgt utviklingen over tid. Han er en av de frivillige fra Slekt og Data Oslo/Akershus som hver torsdag hjelper til med slektsforskning på Byarkivets lesesal.

– Slektsforskningen er en viktig inngangsport til en større historieforståelse. Hvilke tanker gjør du deg om det?

Det er viktig å sette personene inn i historien. Vi har som motto i Slekt og Data-O/A at slektsforskning er historien sett nedenfra. Historikeren Edvard Bull står bak denne tanken. Skal man finne sammenhenger, må man vite mange ting og tolke opplysningene fra den tiden kilden ble laget. DIS-Oslo/Akershus vier derfor den ene halvparten av emnene som blir tatt opp til spesifikk slektsforskning og den andre halvparten til kulturhistorie.

– Har det vært noen endring i slektsforskningen siden du startet?

Den store forskjellen er den store tilgangen som nå er på kilder. Systematisering og digitalisering har vært viktig, men det er fortsatt en lang vei å gå før alt interessant arkivmateriale er tilgjengelig for publikum. Det har vært mye flytting i de siste generasjonene, så mye ubrukt kildemateriale ligger i lokalarkivene – statsarkivene eller byarkivene. Tilgang til informasjon om hva som finnes i arkivene er viktig, men alt trenger ikke være søkbart på nettet. Jeg har tidligere tatt to semestre med slektsforskning ved Høgskolen i Volda, hvor jeg har arbeidet med ett av mine fire oldeforeldrepar. Min spesielle agenda er å få vridd slektsforskningen fra den farslinjemanien som finnes.  I slektsbøker skrives det til og med at slekten døde ut fordi det ikke var noen sønner. Det er jo absurd når man tenker på hvor usikker mannslinjen er.

mormor-carl-birger-van-der-hagen
Carl Birger van der Hagen ønsker å flytte fokus fra mannslinjen og har derfor arbeidet med flere morslinjeprosjekter. Her er hans mormor Alfa Winge, f. Rolfsen (1879-1957) Privat foto

Jeg har derfor i år lansert noen morslinjeprosjekter. Jeg har to døtre og tre barnebarn som har fem ulike morslinjer. Det synes jeg er en fin start på slektsforskning. Det er også viktig å ha et primært mål og sette seg inn i metode, så jeg har som mål å få disse fem kvinnene til å følge sine morslinjer tilbake til 1913 og året for kvinnestemmeretten, og til 1814 for å se hvordan det var å være kvinne da. Ofte er det lite «kjøtt og blod» å finne om kvinner i kilder som skifter og skjøter. Å finne oldemødrene i underskriftskampanjen i 1905 og om de brukte sin stemmerett i det første stortingsvalget de hadde skrevet under på at de ønsket, er en engasjerende oppgave. Svaret kan finnes i lensmannsarkiver eller valgprotokoller i kommunearkivene.

Holder ikke kortene tett til brystet

– Hvordan startet slektsinteressen din?

Jeg har et hollandsk navn, det var spennende å vite det. Det var ikke uvanlig med hollandske navn i Farsund, den sørlandsbyen der jeg vokste opp, men navnet kom ikke direkte fra Holland. Min farfar var født svensk, og farsslekten har brukt samme navn tilbake til 1620-årene da de kom fra Holland til Sverige, og med sikkerhet et par generasjoner tilbake til 1500-tallets Holland. Da Gustav Adolf ville grunnlegge Göteborg, inviterte han hollandske og svenske handelshus til byen som fikk privilegier. Hollenderne var kjent for sine talenter innen handel og kanalbygging, og som kjent har Göteborg kanaler i dag. Min stamfar i Sverige var gullsmed og forretningsmann.

– Opplever du at det legges lokk på vonde opplevelser og historier?

Det legges lokk på en god del som det etter nåtidens kriterier egentlig ikke er grunn til. Det har nok vært mye skamfølelser, men hva de døde følte, kan vi ikke gjøre noe med. Det er viktig å bli bevisst på at ting endrer seg, både synet på samfunnet og forhold mellom mennesker. Vi er langt borte fra den tidens statiske sosiale forhold. Jeg er genetiker av profesjon og har alltid sagt at vi ikke eier våre gener, spesielt ikke når vi gir dem videre. På samme måte eier vi ikke våre slektsopplysninger. I den grad de kan dokumenteres, ligger de der. Jeg er veldig mot å holde kortene til brystet. Det er viktig å dele informasjon, bortsett fra om nålevende personer.

– Du snakker om gener, hva tenker du er viktig når man forsker på slekt – opphav eller oppvekst?

Men det er ikke alltid lett å finne så mye. Min mormors mor var gift med en lensmann og stortingsmann og fikk ti barn med ham. Likevel finner vi lite om hennes liv i arkivene. Hun giftet seg om igjen da hun var 47 år, levde kun i fem år til og døde i 1905. Jeg har bare funnet to trekk som var personlige, det ene var at hun skrev under på stemmerettskampanjen noen måneder før hun døde. Det andre er at jeg har funnet oppføringer i folkebiblioteket i Statsarkivet i Kristiansand om hvilke bøker hun hadde lånt. Hun hadde blant annet lest Lajla av J.A. Friis og en bok av forfatteren av Onkel Toms hytte, Harriet Beecher Stowe. Det er viktig når man vil finne informasjon om kvinner å lete på utradisjonelle steder. Det legger vi vekt på i DIS-Oslo/Akershus; å fortelle om uvante kilder og få folk til å søke utover kirkebøker og folketellinger.

– Er slektsforskerne en pressgruppe for tilgjengeliggjøring av arkiv?

DSC_0148r
Veiledning med Slekt og Data O/A på Byarkivets lesesal i Maridalsveien 3

Vi arbeider aktivt med kildepublisering. Vi samarbeider med Riksarkivet og Mormonkirken med folketellingen fra 1875 og er drivkrefter bak den pågående registreringen og publiseringen av 1923-folketellingen i samarbeid med Byarkivet. Gravminner er en viktig database Slekt og Data står bak. Vi har også kurs og brukergrupper for ulike slektsprogrammer. Slekt er et sosialt emne som mange tenner på. Hver fjerde lørdag har vi åpent hus hvor en rekke betalingstjenester som Ancestry og ArkivDigital er tilgjengelige for bruk. Vi har også mange fine databaser. ISlekt og Data legger vi vekt på kildekritikk, og vi holder kurs i gotisk håndskrift slik at kildene kan forstås av flere.

– Hva betyr slektstilhørighet for deg? Har det betydning for din identitet?        

Jeg er en nysgjerrig person og hadde en spesiell tilknytning til min farfar, som hadde samme navn som jeg – og til min mormor. Jeg var første barnebarn hun hadde sett, det første var i Amerika. Mormor og morfar var lærere, men han døde i spanskesyken i 1919 og hun ble sittende igjen med 7 barn. Hun fortalte lite om seg selv, men lærte meg andre ting.Fra tidlig barndom var jeg med henne i skolestua i den lille todelte skolen hvor hun var lærer i en menneskealder, i Eikvåg og Loshavn ved Farsund. Derfor har jeg en helt spesiell følelse for disse flotte stedene. Farfar kom som sjømann til Farsund der jeg vokste opp, gikk i land der, tok styrmannseksamen og seilte ut i mange år. Han la opp sjølivet før krigen. Vi hadde nær kontakt, og det var stas at jeg var oppkalt etter han. Vi gikk godt sammen.

De vanskelige spørsmålene

Filmskaperen Nina Grünfeld har laget flere filmdokumentarer om sin far Berthold Grünfeld. Nå er hun i gang med ny film som handler om det jødiske barnehjemmet i Oslo der blant annet faren vokste opp.

Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem nærmere hverandre. Foto: Siri WS
Nina Grunfeld laget en film om sin far Bertholds ukjente fortid. Prosjektet førte dem nærmere hverandre. Foto: Siri WS

Psykiateren Berthold Grünfeld var den uredde samfunnsdebattanten som ifølge kona alltid så fremover og aldri snudde seg tilbake. Først i en alder av 72 år valgte han å søke i historien, bak navnet på den ukjente moren hvis navn sto på fødselsattesten hans. I statsarkivet i Bratislava, hovedstaden i Slovakia, fant han historien om en barndom han hadde fortrengt. Om den jødiske moren Friderika som ble prostituert og som endte i nazistisenes utryddelsesleir Sobibor. Om de katolske fosterforeldrene og flukten fra nazistenes forfølgelse, til det jødiske barnehjemmet i Oslo. Hele livet hadde han sagt at moren ikke var viktig for ham, at hun bare var en abstraksjon, et symbol. Det tror ikke datteren Nina på.

Nina Hasvold Meyer som var bestyrerinne på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble en ny morsfigur for Berthold Grünfeld. Som utdannet barnepsykolog fra Berlin og med et sterkt, vinnende vesen, er det liten tvil om at hun fremsto som et forbilde og en god veileder når de avgjørende livsvalgene skulle tas. Så valgte Berthold også å oppkalle sin eneste datter etter henne. Kontrasten mellom den sterke Nina og moren Friderikas tragiske skjebne ble forsterket gjennom Bertholds søk etter historiske svar i en vond fortid.

-Hvor viktig var røttene for hans identitet?

Berthold hadde en sterk jødisk identitet som alle som kjente ham eller møtte ham før eller siden ville bli eksponert for. Det kunne være i form av at han fortalte jødiske vitser eller siterte utpreget jødiske forfattere. Han var stolt av sin jødiske bakgrunn og likte nok å identifisere seg med den akademiske tradisjonen som fulgte en del jødiske miljøer. Hvert år når Nobelprisene ble delt ut i Stockholm telte han med fryd opp hvor mange av vinnerne som hadde jødisk bakgrunn. Å se ham da var som å bevitne et skadefro barn som gjorde pek mot Hitler og Holocaust. Men Berthold var aldri religiøs. Han var det vi kanskje kan kalle en kulturell jøde. I så måte var røttene viktig for hans identitet. Betydningen av hans biologiske familie derimot, tror jeg endret seg over tid. Han hadde nok en realistisk tilnærming til denne dramatiske starten på livet. I og med at han ikke vokste opp hos sin biologiske mor, men i en katolsk fosterfamilie i Bratislava, har han svært få minner av henne. Etter krigen ble det klart at hun med all sannsynlighet hadde blitt drept i Shoa (tilintetgjørelsen), slik nesten alle Slovakias jøder ble. Å lete i arkiv lot seg vanskelig gjøre under kommunisttiden. Da vi kom til Bratislava i 2004 for å lage filmen Grünfeld ukjent opphav, hadde de nettopp åpnet arkivene og digitaliseringen var så vidt begynt. Først da fikk vi en bunke med historiske dokumenter som fortalte oss om en dramatisk, jødisk kvinneskjebne gjennom et brennende Sentral-Europa på 1930-tallet, frem til 1942 som var det store utryddelsesåret for Slovakias jøder.

-Angret han?

Nei, Berthold var et utpreget nysgjerrig menneske. Når han tidligere hadde vært avvisende til tanken og ideen om å lete i sine røtter tror jeg det handlet mer om indre demoner. Kanskje hadde han skyldfølelse over at han ikke hadde tatt initiativ tidligere? Kanskje var han engstelig for hva han ville finne, eller hva han skulle bruke den nyervervede kunnskapen til? Hva om han fant familie i live – hvordan ville det påvirke livet hans nå? Berthold var nysgjerrig men han likte ikke store forandringer. Kanskje fryktet han nettopp det. Men da initiativet kom fra meg sa han ikke nei. Han syns det var fascinerende og spennende. Ikke minst fikk han bekreftet mange av de antagelsene han hadde hatt. Jeg tror den vissheten ga ham en slags ro. Den katolske fosterfaren Jan Molnar, som han møtte igjen én gang på 1960-tallet, fortalte Berthold at moren hans hadde vært en «fallen kvinne». Måten det ble sagt på, eller tiden dette skjedde i gjorde at Berthold nok skammet seg over henne. Han «diktet» opp ulike alternative historier, både om henne og sin ukjente, navnløse far. Etter at vi fikk sannheten svart på hvitt, ble han stolt. Moren hans gikk fra å være et anonymt ludder til å bli en modig, frittalende jødinne som i politiets nærvær bannlyste Hitler og Slovakias fascistiske president Fader Tiso. I hans forståelse og fortolkning av henne ble hun en enslig mor uten utdannelse, en arbeidsløs jødinne uten bopel, en pike fra shtetlen (landet) som prøvde lykken i storbyen, men som ble utnyttet og til slutt drept av fordommer og nazismen.

Da filmen kom ut vekket den mye positiv oppmerksomhet. Berthold opplevde blant annet å bli stoppet på gaten av folk som ville snakke med ham. Det syntes han var rørende og fint. Han så hvilken betydning hans åpenhet hadde for andre. Det gjorde ham ekstra stolt. Anger var aldri en del av bildet.

Trollet sprekker i møtet med sola

-Er det nødvendig å grave i alt?

Ingen bør presses eller påtvinges en historie de ønsker å komme bort fra. Determinismen, eller bli ved din lest-tankegangen er kanskje av de største åk mennesket har måttet bære med seg i vår kultur. Arvesynden bør være et for lengst tilbakelagt kapittel. Det bør være en menneskerett å få bryte opp, velge sin egen vei, se fremover og gå videre. Mange har nok opp igjennom historien vært preget av skam, kanskje mer tidligere enn i moderne tider hvor vi har større grad av åpenhet og toleranse, men også i dag er det mange som skammer seg over forhold i familien sin. Jeg tror skam er lammende og skadelig. Jeg tror den sementerer seg i kroppen og at den i verste fall går i arv. Min personlige erfaring er at innsikt og kunnskap er beste motmiddel mot skam. Det er som med trollet; det sprekker i møtet med sola og lyset.

Når mange i dag velger å bedrive slektsforskning tror jeg dette i hovedsak skyldes tre forhold. Teknologien og digitaliseringen har gjort informasjon tilgjengelig på en helt annen måte. På private pc’er hjemme i stua vår kan vi søke i gamle kirkebøker osv. Med økt levestandard, levetid og bedret helse har vi tid og overskudd til å grave i historien. Hva er da bedre enn å grave i sin egen historie? I vår tid står individet sterkt. Å kjenne vår individuelle historie er blitt som en kartlegging av selvet. Sist, men ikke minst, tror jeg at åpenhet og toleranse gjør det legitimt også å søke i den vanskelige historien. Fortrengte og dramatiske familiehistorier vil i ettertid kunne fremstå som eksotiske og spennende.

-Hva betyr slektstilhørighet for deg?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?

Nylig var jeg i Auschwitz med min datters ungdomsskoleklasse. I utstillingen siteres den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana med uttalelsen; «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». Jeg tror at ved å bedrive slektsforskning lærer vi mye, både på et individuelt narsissistisk nivå, men også om samfunnet, slik det var før og slik det er blitt. Ikke minst tror jeg vi lærer om det å være menneske. All tilegnelse av innsikt og kunnskap er berikende, også den som omhandler vår egen familie. Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!

Les mer om kilder her:  Digitaliserte kilder Oslo byarkiv

Antons fortelling finner du også i Tobias 2012

Kilder:

Arbeiderminner

DIS-Gravminner

Kommunale folketellinger Aker og Oslo

NRK «Hvem tror du at du er», våren 2013

Grünfeldt, Filmene

Tekst: Johanne Bergkvist, historiker ved Oslo byarkiv og Unn Hovdhaugen, kulturhistoriker ved Oslo byarkiv

Folkeparkenes historie i Oslo

Av Bård Alsvik

I 1963 hadde en svensk turist funnet veien ned til Rådhus-brygga. Vigelandsparken og museene på Bygdøy var unnagjort. Hva annet kunne han da gjøre enn å søke ned til sjøen. «Mysigt, men tråkigt», tenkte turisten da han tittet opp på Akershus. Men, der! Rett foran ham, på brygga nærmest Vestbanen, sto et avlangt buet skilt med teksten: FOLKEPARKEN HOVEDØYA.

hovedoya mindre
Planer for Hovedøya. Slik tenkte planleggerne seg Hovedøya som folkepark på 1950-tallet.Klosterruinene i vest skulle ligge uberørt, men på østsiden av øya skulle det reises et gedigent anlegg som skulle kombinere det bese fra det københavnske tivoli og de svenske folkeparkene. Klikk for å se et større bilde.

Den unge mannen visste godt hva en folkepark var. Her luktet det tivoli og dans, høye smørbrød og skummende øl, og store, rosa teddybjørner som de norske pikene ville falle pladask for etter at han hadde nedlagt byttet i luftgeværboden. Køen ut til dette eldorado var liten, og snart satt han på dekket i den lille båten, på vei til  stedet som skulle gi ham et nytt inntrykk av nordmennenes hovedstad.

Allerede etter en time returnerte han til brygga ved Vestbanen. Han hadde kommet til en øy, både vakker og trivelig. Men tivoli og liv, slik han hadde forestilt seg det, hadde han ikke sett. Vår svenske venn var ikke alene om å gå i «folkepark-fella» på denne tiden. Flere svenske turister fulgte etter den unge mannen i årene som fulgte. Alle søkte de det de trodde var en folkepark, men som bare var en øy.

For å forstå bakgrunnen for denne misforståelsen, må vi gå tilbake i tid og se på hva intensjonene hadde vært for «Folkeparken Hovedøya».

Hovedøya og byen

Foto: Vilhelm Skappel, Widerøes Flyveselskap, 1952

«Byens innbyggere ser alt for lite til sjøen», skrev Dagbladet på lederplass i juli 1952, en problemstilling som noen kanskje vil hevde er gyldig også i dag: Vi murer oss inne i oslogryta, vi fjerner oss fra sjøen! Men det har ikke alltid vært slik. Det første Folkebadet lå på Tjuvholmen, og da kunne man promenere langs sjøkanten. Men så ble vannet så forurenset at folkebadet ble flyttet til Hovedøya i 1914. Samtidig este byen utover. I Pipervika for eksempel, der Rådhuset ligger i dag, lå slitne leiekaserner som en «kinesisk mur» og sperret for utsikten. Man så ikke sjøen før «muren» var forsert, og hvilket vakkert skue så man ikke da? Blinkende hav og øyer som lå grønne og innbydende, i skarp kontrast til den trange og lukkede byen.

Det gikk «vaskebaljer» ut til Folke-badet på Hovedøya den gang: Små båter som fraktet folk gratis ut til dame- og herre-badene. Og selv om vannet ikke alltid var like innbydende, så elsket Kristiania-folk badeøya si. Men det var en hake ved det hele. Den alminnelige kvinne og mann hadde kun de langstrakte bade-husene og en grunn fellesstrand å boltre seg på. Resten av øya, med unntak av det som tilhørte båtforeningene, var lukket for allmennheten. Hovedøya var statlig eiendom og huset militær virksomhet: Den var en forbudt øy!

Samtidig som Folkebadet ble åpnet, hadde det versert planer om å knytte Hovedøya nærmere til byen. Bakgrunnen var diskusjonen om hvor utstillingen i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914 skulle avholdes. Striden sto mellom Hovedøya og Frogner. At valget til slutt falt på Frogner, skyldtes for det første at det kom til å bli svært vanskelig å få staten med på en kommunal overtakelse av Hovedøya. For det andre hvilte planen på en bruforbindelse mellom Vippetangen og Hovedøya, en løsning som ville bli dyr og som ville sette en fysisk sperre for havnetrafikken.

Den forbudte øy

Tanken om å åpne Hovedøya for byens befolkning, å gjøre den til en folkepark, var nå likevel bragt til torgs. Landets første og nylig utnevnte riksantikvar Harry Fett (1913), som gikk sterkt inn for Hovedøya i stedet for Frogner, så i sin betenkning hvilken unik mulighet byen hadde ved å velge Hovedøya. Det kunne bli en «(…) folkepark av stor virkning som ikke mange byer kan fremvise maken til (…) et møtested for sport og friluftsliv og for «sommerglæder»

Men det ble med tanken. Øya ble snarere mer lukket enn åpnet i årene som fulgte. Forsvaret var stadig til stede på øya, og da krigen kom, reiste tyskerne en hel liten brakkeby med plass til ett tusen mann. Tyskerne lagret dessuten sine eksplosiver på ø ya, noe som gjorde stedet til en bevoktet øy.

Et enda mørkere kapittel i øyas historie begynte etter krigen, riktignok bare med ett års varighet. Statens interneringsleir for kvinner, det vil si leir for «tyskertøser» – kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyskere under krigen – holdt til på Hovedøya. Stedet, som for de internerte må ha fortonet seg som den reneste konsentrasjonsleir, bar ikke mye preg av folkelighet. I 1951 var det også slutt for folkebadet. Fjordens «kondisjon» var historisk sett på det aller dårligste. Forurensingen av fjorden var nådd så langt at folkebadet ble stengt. Ved inngangen til 1950-tallet var derfor Hovedøya et «forbudt område for hovedstadens befolkning», slik Arnfinn Vik uttrykte det i Arbeiderbladet i august 1951.

Frigjøring og fornøyelsessug

Seks år tidligere, om høsten i frigjøringsåret, hadde imidlertid igjen blitt vekket liv i den gamle folkeparkdrømmen. Ordføreren, Einar Gerhardsen, hadde holdt et foredrag i Foreningen Oslo der han reiste spørsmålet om en folkepark for byen. Kanskje var det behovet for forlystelse etter fem lange år med krig, som beveget Gerhardsen i en tid hvor kommunen hadde nok av andre presserende oppgaver å ta fatt på. Foreningen Oslo likte i hvert fall tanken, og oppfordret i et brev ordføreren at det snarest mulig ble oppnevnt en «Tivoli-komité». For, som foreningens representant Axel Hvistendahl uttrykte det: «Vi mangler jo totalt noe slikt i Stor-Oslo og jeg føler det faktisk som et fattigstempel på byen». Hvistendahl, som Gerhardsen, hadde Tivoli i København og Liseberg i tankene: «Hvor ofte har jeg ikke gledet meg over å se mann, kone og barn, kledd i sin fin-este stas, gå rundt på disse vakre steder, høre musikk, spise og drikke litt til overkommelige priser, kort sagt nyte livet under hyggelige og oppmuntrende forhold».

Ordføreren sendte saken videre i det kommunale apparatet, og samtlige involverte administrasjoner og utvalg sluttet seg til saken. I møte 8. februar 1946 besluttet Parkutvalget å sende saken til formannskapet med henstilling om nedsettelse av en komité til utredning av folkepark i Oslo. 7. mars 1947 ble komiteen oppnevnt, med den nyvalgte ordfører Arnfinn Vik og varaordfører Rolf Stranger i spissen. Komiteen fikk ikke noe bestemt utformet mandat, men den ble betegnet som en folkeparkkomité, og allerede fra dag én ble det slått fast at utgangspunktet var kombinasjonen av svensk folkepark og dansk tivoli.

Brua over kai

Spørsmålet om plassering av folkeparken var en selvfølgelig ting å ta fatt på. St. Hanshaugen, Bogstadvannet, Ekeberg, Akershus, Bygdøy, Sognsvann, Marienlystjordet, Tøyen og Hovedøya var alle områder som ble diskutert. Men ganske raskt klarte folkeparkkomiteen å enes om Hovedøya. I tillegg til at øya ble betegnet som «sjeldent vakker» og «den mest sentrale som kan tenkes», var ett hinder for ikke å velge Hovedøya nå fjernet. I 1949 hadde kommunen nemlig endelig blitt enig om kjøp av Hovedøya for fire millioner kroner. Sammenliknet med Bygdøy, som var det andre alternativet som folke-parkkomiteen seriøst drøftet, så var dette tungen på vektskålen. Bygdøy var krongods og statlig. Karl Johan hadde en gang kjøpt store deler av Bygdøy for å åpne den for folket, men det var liten grunn til å tro at staten ville gå med på en eiendomsoverdragelse til fordel for en fornøyelsespark.

Innvendingen mot Hovedøya som utstillingsareal i 1914 så nå også ut til å være overvunnet. I dokumentene som følger innstilling til bystyret i 1954, er det ikke snakk om hvis brua anlegges, men «når bruforbindelse er etablert». Komiteen hadde allerede fått utredet seks alternativer for landfast forbindelse: Bjelkebru med betongdekke som skulle bæres av jernpilarer på fjell, en potongbru på nesten fem hundre meter med platespenn på endene for småbåttrafikk, en hengebru og en høybru samt kombinasjonen av en Jeté (en fylling) og en bru. I tillegg ble en tunnel på sjøbunnen drøftet, men dette var det klart dyreste alternativet.

Idéskisse for folkepark på Hovedøya, fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet (A-20145/D/De
Idéskisse for folkepark på Hovedøya, fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet (A-20145/D/De).

Konsulenten som utredet saken gikk inn for potongbru. Den skulle ha en effektiv bredde på 19 meter, 13 meter kjørebane, to trikkespor og et tre meter bredt fortau på hver side. Dette var det billigste alternativet, brua krevde lite vedlikehold og eksempler fra utlandet viste at dette var en fornuftig løsning.

Medlemmene i komiteen hadde imidlertid mest sans for det nesten ti millioner dyrere alternativet, høybru. Denne så de for seg kunne  gå fra Festningsplassen over kaianlegget på Vippetangen og landfestes på odden ved Revierhavna. Komiteen understreket hvilken økonomisk betydning en bruforbindelse hadde, også med tanke på hvordan de andre øyene i fjorden kunne utnyttes. En høybru fra Festningsplassen til Hovedøya ville dessuten trekke Akershus festning inn i den nye folkeparken og gjøre den enda mer unik og tiltrekkende.

En skatt i kommunens pultérkammer

Den 25. februar 1954 ble bystyret invitert til å fatte vedtak i saken. Bystyret var enstemmige i at byen burde ha en folkepark, det samme om plasseringen på Hovedøya. Bare fem representanter stemte i mot at folkeparken skulle kombineres med tivoli og eventuelt dyrepark. Komiteen fikk dessuten mandat til å fortsette utredningen om folkepark på Hovedøya.

Det var ingen tvil om at bruspørsmålet måtte løses først. Formannskapet nedsatte derfor en egen komité som i  juni 1958 la fram sin innstilling til folkeparkkomiteen. Havnevesenets representanter i brukomiteen var i det store og hele imot en bru fordi den ville stenge for båttrafikken. Flertallet i bru-komiteen gikk likevel inn for en høybru fra festningen til Hovedøya, men da saken kom opp i folkeparkkomiteen høsten 1958, var enkelte medlemmer begynt å tvile. Finansrådmann Egil Storstein, som satt på pengesekken, hadde nemlig satt foten ned ved å antyde at en bruforbindelse til Hovedøya var av en sånn størrelsesorden at den måtte skyves ut i framtiden.

Man må gå ut fra at ordførere snakker med finansrådmenn, for i et intervju i VG i november 1958, uttalte ordfører Rolf Stranger, som også var medlem av folkeparkkomiteen, seg i samme retning, og brakte samtidig spørsmålet om å legge tivolidelen av folkeparken til Kontraskjæret.

Saken hadde fått en uventet vending. Den var «en skatt i kommunens pultérkammer», skrev Richard Holmesland i en artikkel i Morgenbladet i juli 1960. I realiteten ble saken lagt på is allerede da bystyret gikk inn for Hovedøya, mente han, fordi valget krevde bruforbindelse, noe som neppe lot seg gjennomføre «i dette århundre (…) med de store oppgaver Oslo er dynget ned i».

En ganske alminnelig park

Våren 1963 gikk det i mot en åpning av Folkeparken Hovedøya. Men som Carsten Middelthon i Aftenposten så treffende uttrykte det i slutten av mars 1963: «Som alltid når vi hører noe gledelig, viser det seg ved nærmere studium at det kleber visse forbehold og restriksjoner i saken. Det viser seg for eksempel at den folkepark som nu leker så sommerlig i komité-formannens sinn, er en folkepark eksklusive tivoli».

Det var denne «folkeparken» vår svenske venn møtte sommeren 1963. Lørdag den 29. juni hadde ordfører Rolf Stranger åpnet en ny båtforbindelse fra Pipervika til Hovedøya, og med det ble Hovedøya åpnet som folkepark, kunne plansjef Eyvind Strøm melde til NTB. Altså ingen åpning med brask og bram, ingen festivitas, ingen store oppslag i avisen, bare en stille markering i stil med folkeparkens innhold.

Hadde den unge svensken lest norske aviser, ville han ha sett at også nordmenn stusset over bruken av ordet «folkepark» på et sted hvor det ikke fantes et tivoli. Den allerede siterte Carsten Middelthon ropte om hjelp til å få forklart hva en folkepark var for noe: «Oss forekommer det at det så langt fra å bli noen folkepark, tvertimot synes å være tale om en park. En ganske alminnelig park i likhet med andre deilige parker hvor det heller ikke er noen karuseller, men blomster og trær og plener og stier.»

Forslag til folkepark på Kontraskjæret.
Forslag til folkepark på Kontraskjæret. Fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet (A-20145/D/De).

Tivolitanken var likevel ikke forlatt. Tivoliet skulle bare ikke ligge på Hovedøya. Kontraskjæret var som nevnt lansert av Stranger, en tanke han nok hadde fra planer så gamle som fra 1948. Da hadde arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørch Sandvik foreslått stedet som folkepark og gjenskaping av gammelt Christiania-miljø. Andre gamle forslag ble hentet fram, blant annet forslaget om Tøyen, sør for Ola Narr.

Tivoli og sanering

Det mest oppsiktsvekkende, sett med dagens øyne, og det mest uttrykksfulle for datidens saneringsiver,  var forslaget om tivoli på den gamle gassverkstomta. Gassverket skulle nedlegges og det som var igjen av virksomheten skulle flyttes til Sjursøya. Idéskissen for tivoliet var lagt fram av plansjef Eyvind Strøm.

Tivoliet skulle strekke seg utover tre arealer: Gassverktomta mellom Storgata og Christian Krohgs gate inkludert Mangels-gården, Gassverktomta mellom Storgata og Torggata inkludert Ankertorget, samt et areal nord for Akerselva begrenset av Thorvald Meyers gate, Kors-gata og parkarealene langs Akerselva. Selv tivoliet skulle heves én etasje over gate-nivå, og i tre etasjer under tivoli skulle det bygges parkeringshus for 6400 biler. De tre arealene skulle bindes sammen med bruer over Hausmanns gate, Storgata og Akerselva. Mangelsgården skulle bevares i sin helhet og benyttes som et «rolig serveringssted av høy standard» der den opprinnelige renessanse-hagen skulle rekonstrueres og gi innslag av «historiens sus fra 1700–tallets Christiania». Men alt annet som var slitt og gammelt og virket skjemmende og lite fornøyelig, skulle vekk: ”Slik som arealene ligger i bysituasjonen i dag, kan det neppe sies å være noen heldig plass for tivoli (…) (men) med et sanert Vaterland og strøket fra sentrum fram til nåværende Hausmannsgate sanert, så vil situasjonen bli en helt annen. Et sanert Grünerløkka vil ytterligere styrke alternativet”.

Planer for Hovedøya. Slik tenkte planleggerne seg Hovedøya som folkepark på 1950-tallet.Klosterruinene i vest skulle ligge uberørt, men på østsiden av øya skulle det reises et gedigent anlegg som skulle kombinere det bese fra det københavnske tivoli og de svenske folkeparkene. Klikk for å se et større bilde.
Planer for Hovedøya. Slik tenkte planleggerne seg Hovedøya som folkepark på 1950-tallet.Klosterruinene i vest skulle ligge uberørt, men på østsiden av øya skulle det reises et gedigent anlegg som skulle kombinere det bese fra det københavnske tivoli og de svenske folkeparkene. Klikk for å se et større bilde.

For lettere å finansiere prosjektet, så plansjefen for seg en randbebyggelse   langs Thorvald Meyers gate og Korsgata, blant annet en høyblokk nærmest Nybrua. Randbebyggelse langs Storgata på syv etasjer ble også foreslått, men da først og fremst for å eliminere ulempen med naboskapet med Legevakta og Krohgstøtten.

Det var til slutt sykehusets umiddelbare nærhet som styrtet planene. Man fant det ikke forsvarlig å ha et støyende og fornøyelig konsept som et tivoli så nær den rake motsetning: sykehus og legevakt. Kontraskjæret ble på sin side avskrevet fordi staten satte seg i mot ved å vise til klausuler i kontrakten fra den gangen kommunen overtok arealet.

Vakthold og fredning

Hva så med Hovedøya? Utover 1960-tallet ble det bevilget noen småsummer til å rydde opp på øya og legge til rette for det som fortsatt ble kalt en folkepark. Tyskerbrakkene, som hadde huset militære familier, ble revet, og klosterruinene restaurert. Det ble dessuten etablert et fast vakthold på øya. Det betydde dårligere tider for byens løse fugler som hadde benyttet øya som sitt friområde. Den 17. juli måtte «et selskap på 7 berusede personer – bl.a. «Gråbeinsilda» – forlate øya på anmoding. Det var 3 kvinner i laget. Blant dem var en kalt «Knivstikker-Jenny», kunne Arbeiderbladet melde.

Planer om faste underholdningsaktiviteter, lekeplasser, tilrettelegging for båtsport og dyrehold i beskjedent omfang, svirret i kommuneadministrasjonen, uten at det skjedde så mye mer. Tilstrømningen til øya var heller ikke så stor som forventet, så saken om å fortsette arbeidet med folkepark på Hovedøya for å gjøre den enda mer attraktiv for byens befolkning ble tatt opp i bystyret i 1973. Et resultat av dette var blant annet bedre båtforbindelser til øya.

I 1981 ble Stadsfysikus i Oslo bedt av Miljøverndepartementet om å utarbeide et forslag til bruks- og verneplan for Hovedøya. Et forslag om vern ble avvist av Bystyret i 1986, men fem år senere ble et nytt verneforslag tiltrådt. Siden har verneforslaget vært justert, og er nå i 2006 vedtatt av regjeringen.

Til alle svensker må vi si: Skal du på Tivoli, så dra til Tusenfryd. Men vil du på en øy, der bakkekløver har blomstret siden munkenes tid, der trær og busker gror fritt, der kroppen kan dyppes i en frisk oslofjord og der historien følger med deg hvor du snur og vender deg, så reis til Hovedøya.

Kilder

Parkvesenets arkiv, serie 273A, alle merket ”Hovedøya” og eller ”Folkepark på Hovedøya”

Bystyresak nr. 42, 1954, Folkepark i Oslo

Bystyresak nr. 263, 1973, ”Utbygging av folkepark på Hovedøya”

Litteratur

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Artikkelen har vært trykket i Tobias nr. 2-3/2006.

 

En vandring i de fattiges kvartal

I sentrum gjemmer det seg  flere hundre års viktig sosialhistorie i byens mest travle gater. Youngstorget er sammen med Brugata  yttergrensen til det vi ofte kaller Hausmannskvartalet. Kvartalet strekker seg opp til Hausmannsgate og Akerselva, og kan kalles de fattiges kvartal.

Foto: Widerøes Flyveselskap / Otto Hansen, 1954

Innenfor noen hundre meter her finnes det skatter av rik sosialhistorie. I området – kun noen steinkast fra hverandre – lå Tukthuset, Tvangsarbeidsanstalten Prindsen – Prinds Christian Augusts Minde, Fattigsykehuset Krohgstøtten, Fattighus for eldre og ulike matstasjoner og privat veldedighet. Historien til institusjonene og menneskene de berørte belyser ulike trekk ved fattigdomshistorien og ulike syn på de fattige.

Hvem var de fattige?
02RzfdpA2V
Foto: Anders B.Wilse, ca 1920

Hvem som var fattig kan være vanskelig å avgrense da det avhenger av ulike forståelser. Det å sette likhetstegn mellom fattig og fattighjelpsmottaker kan synes å være en sirkelslutning. En videre definisjon kan være den personen som ikke kan livberge seg ved eget arbeid eller egne midler og heller ikke klare å skaffe seg forsørgelse innenfor rammen av en privat husholdning. Men om vi går hundre eller to hundre år tilbake vil denne definisjonen også være snever.  Store grupper av arbeidere, husmenn og tjenestefolk var svært sårbare for økonomiske konjunkturer, sesongledighet, sykdom og alderdom. Eksistensminimum var et skritt fra umiddelbar nød.

FattigvesenetFattiglovgivningen skilte skarpt mellom verdige og uverdige, så oppstarten av et offentlig fattigvesen er uløselig knyttet til tvangsarbeidsstraff for de som ble regnet som uverdig fattige.

Arkivet etter Fattigvesenet er i dag bevart av Oslo byarkiv og på Unescos liste over verneverdig dokumentarv i Norge.

Youngstorget

Youngstorget har siden 1. mai 1890 vært et viktig samlingspunkt for arbeiderbevegelsen. I 1907 ble Folkets hus innviet for Landsorganisasjonen, fagforbund, Arbeiderpartiet og avisa Social-Demokraten og det radikale vittighetsbladet Hvepsen.

Youngstorget sett fra Folketeaterbygningen. Foto: Henriksen og Steen. År ukjent

Hvorfor er dette viktig? De fattiges historie er del av historien om arbeiderklassens kår i byen. De fattiges historie er ikke en marginal historie, men om byens arbeiderbefolkning. Med en sårbar familieøkonomi på eksistensminimum kunne yrkesskade, sykdom, fødsel eller tap av husholdsoverhode bringe enhver arbeider- og håndverkerfamilie ut i stor nød og desperasjon.

 Tukthuset

Kristiania tukthus var en arbeids- og straffeanstalt i Storgata 33. Her skulle, fra oppstarten i 1741, tiggere, løsgjengere, småtyver og ulydige tjenestefolk straffes med hardt og monotont arbeid. De skulle disiplineres og oppdras til å være lønnsomme for staten.

Tukthuset ca 1920. Foto: Olaf Martin Peder Væring

Christiania tukthus ble etablert etter kongelig befaling i brev av 25. juni 1736 til stiftsbefalingsmann Jacob Benzon og biskop Peder Hersleb. Byggearbeidet var imidlertid ikke problemfritt og ble en dragkamp mellom interessentskapet for tukthuset på den ene sida og sentralmakten i København på den andre. Men høsten 1741 sto anstalten ferdig. I desember 1741 kom tukthusforordningen som regulerte hvem som skulle straffes her.

Rundt hele tukthusanlegget lå en ringmur langs Storgata, langs Bernt Ankers gate og Torgata og her litt på skrått mot dagens Youngs gate. Muren omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etterhvert oppført flere nye bygninger.

Fra 1790 ble tukthuset mer en ren straffeanstalt. I hovedsak for tyveridømte etter at straffene for tyveri ble formildnet i 1789. Kakstryking og henging ble erstattet med tukthusstraff. På grunn av dyrtid var det i perioden en stor økning tyveridømte.

Restene av Tukthusmuren. Foto: Johanne Bergkvist
Restene av Tukthusmuren.
Foto: Johanne Bergkvist

Fra 1882 ble Kristiania tukthus omdannet til landskvinnefengsel. I 1885 skiftet det navn til Straffeanstalten for kvinner i Kristiania, og i 1900 til Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner.

Bygningene ble etterhvert både gammeldagse og dårlig vedlikeholdt, og hovedbygningen ble revet i 1938. I dag kan vi bare se restene av Tukthusmuren.

Matutdeling og misjon i Calmeyers gate
Foto: Anders B. Wilse ca 1910-1920

Calmeyergatens Misjonshus var lenge Skandinavias største forsamlingslokale for evangeliske møter, med plass til 5000 mennesker. Det lå i Calmeyers gate 1 i Hausmannskvartalene. Kristiania Indremisjon overtok lokalet i 1898.

Kristiania indremisjon hadde siden 1855 drevet omfattende kristelig og sosialt arbeid i Oslo. I dag er foreningen videreført i Kirkens bymisjon, som fortsatt driver omfattende sosialt arbeid i byen.

Grøtkø utenfor Calmeyergatens Misjonshus ca 1910-15 Foto: Oslo Museum

Flere frivillige organisasjoner arrangerte innsamlinger og sørget for utdeling av mat til fattige. Kristiania Indremisjon hadde en finger med i spillet i mye av denne frivillige fattigpleien. En porsjon havregrøt fra grøtstasjonen i Calmeyergatens misjonshus, ble redningen for mange når nøden var som størst. Grøtstasjonene ble drevet i samarbeid med kommunen, og kom i stand ved formannskapsvedtak av 23. februar 1921. Kommunekjøkkenet skulle levere gratis grøt, mens Kristiania Indremisjon skulle stille gratis lokaler til disposisjon og i tillegg stå for driften av grøtstasjonen. I 1923 fikk 40092 personer grøt fra grøtstasjonen i Calmeyers gatens misjonshus.

Calmeyersgaten 1 i dag. Foto: Johanne Bergkvist
Calmeyersgaten 1 i dag. Foto: Johanne Bergkvist

Tomten var blant annet parkeringsplass inntil Kirkens bymisjon bygget et kontorbygg med utleieboliger der, som sto ferdig i 1987. I dag holder Statens helsetilsyn til her.

 

Fattigsykehuset Krohgstøtten

Foto: Per Adolf Thorén ca 1870-80

Sammen med oppstarten av tukthuset i 1741 ble det etablert et offentlig fattigvesen der syke, sengeliggende og barn hadde rett på understøttelse. Samtidig ble det på 1740-tallet etablert byens første kommunale sykehus.

Det var først på 1800-tallet at det vokste fram et skikkelig sykehusvesen. Byggingen av «Byens Sygehus» ved Krohgstøtten var det første viktige steget. Det nye komplekset ved Krohgstøtten, bygd i nygotisk stil med fasader i rød tegl, ble tatt i bruk i mai 1859 med plass for 257 fattiglemmer og 106 senger for kronisk syke. Krohgstøtten sykehus er tegnet av stadskonduktør Chr. Grosch.

I hagen bak Krohgstøtten rundt 1910-20. Foto: Oslo Museum

På denne tiden var sykehusstellet en del av fattigvesenet. Derav navnet fattigsykehus. Hadde man midler ble man heller pleiet hjemme. Det samme gjaldt ved fødsler. Det var fødeavdeling her på Krohgstøtten, men også Rikshospitalet hadde en egen fødselsstiftelse der fattigvesenet hadde friplasser. Trangboddhet og dårlige hygieniske forhold gjorde det nødvendig for mange å benytte seg av det tilbudet, men det gjorde også at mange måtte får hjelp av fattigvesenet. Fødsel var en stor enkeltutgift som mange ikke selv hadde råd til å betale for.

Allerede noen år etter åpning var Krohgstøtten for lite og man måtte utvide sykehuset, og for å bøte på den stadige plassmangelen opprettet man derfor avdelinger rundt om i byen. Fra 1880 startet man arbeidet med det nye sykehusanlegget på Ullevål. Dette ble ytterligere presset frem av at Rikshospitalet som var statlig i 1890 forslo at antallet kommunale innleggelser måtte innskrenkes.

Foto. Johanne Bergkvist
Foto. Johanne Bergkvist

Fra 1900 var det fast legevaktstasjon på Krohgstøtten og det ligger jo i dag også legevakt her. Bygget legevakten holder til i dag er fra 1959.

Da Ullevål sykehus åpnet i 1887, fantes det 5 avdelinger av kommunale sykehus i byen. På Krohgstøtten var det avdeling for indremedisinske pasienter, i hovedsak tuberkuløse.I august 1903 var selve flyttingen til Ullevål fullført, og de fleste avdelingene i byen ble nedlagt.

Krohgstøtten sykehus ble lagt ned i 1980. Nedleggelsen ble i sin tid møtt med store protester og mange hadde nok et forhold til sykehuset ved Akerselva.

Saugbankens fattigstuer
Foto: Johanne Bergkvist
Foto: Johanne Bergkvist

I første etasje på Krohgstøtten lå Saugbankens fattigstuer, senere Sagbankens fattighus. Det var en privat stiftelse for fattige kvinner. Selv om stiftelsen ikke var en del av det offentlige fattigvesen, var båndene tette, og eldre kvinner, og gjerne enker, ble sett på som verdig fattige. Fattiglovene av 1845 og 1863 videreførte hovedprinsippene fra Tukthusanordningen om de verdige og uverdige fattige.

Opprinnelig lå fattigstuene på Vaterland, nede i området som ble kalt Saugbankene. Det ble ikke kalt det fordi det lå så mange sagbruk der, men fordi sagflis som ble ført med Akerselva samla seg i området. Myrområdet langs elva ble dermed fastere, og man fikk nærmest en banke av sagflis som det kunne bygges på. Området var der Jernbanetorget er i dag. Så da jernbanen kom i 1850-årene ble fattigstuene flyttet til det nye anlegget ved Krohgstøtten. Her flyttet også Peder Michelsens enkestue inn samtidig.

Da Krohgstøtten sykehus trengte plass til utvidelse mot slutten av 1920-tallet, ble både Sagbankens fattighus og Peder Michelsens enkestue flyttet til Adamstuen. Bygningen som ligger vendt ut mot Kirkeveien og Ullevål sykehus har påskriften Saugbankens stuer. De huser fortsatt boliger for eldre.

Disse fattigstuene var for enslige med litt midler, det var i utgangspunktet for arbeidere, men uten familie som kunne ta seg av dem. Mange eldre ble også satt bort av Fattigvesenet til lavest bydende på landet.

Arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde

Mangelsgården ca 1890 Foto: Olaf Martin Peder Væring

I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Hensikten var å sysselsette fattige og arbeidsløse. Stiftelsen kjøpte i 1812 herskapsvillaen Mangelsgården i Storgata 36 og åpnet arbeidsanstalt her i 1819.

I tillegg til tvangsarbeidsanstalt har anlegget huset Kristiania sinnssykeasyl, fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Her fant kunstneren Christian Krohg inspirasjon til maleriet av Albertine hos politilegen.

Bygningen hvori de store sovelokaler, vaskeri, farveri, bad og smie findes. August maaned 1914. Foto: Ludvig Forbech, ca 1914

Arbeidet i anstalten var hardt og monotont. Det besto av tekstilarbeid som spinning og veving, drevplukking som var opptrevling av gammelt tauverk, en rekke ulike verksteder med skomaker-, seilmaker- og smedverksted. Utearbeid var steinpukking eller veiarbeid.

Foto: Johanne Bergkvist
Foto: Johanne Bergkvist

I dag huser komplekset flere kommunale boliger og sosiale virksomheter. I tillegg ligger utestedet Gaasa her sammen med flere kunst- og kulturvirksomheter. Området er i dag totalfredet.

 

 

Teksten er basert på Byvandringen «De fattiges kvartal» og utstillingen «Når endene ikke møtes. Fattigdom i Oslo før og nå»

ARKIVBYGNINGER – IDENTITETSSKAPENDE LANDEMERKER ELLER ADEKVATE MAGASINLOKALER?

Alle bygninger sender ut et budskap med sin fremtoning, de er en tilstedeværelse som sender ut signaler som tolkes av oss. Denne tilstedeværelsen består av budskapet i eksteriøret og plasseringen.

Disse speiler gjerne verdsettingen i samfunnet, og hvorledes eierne verdsetter virksomheten.

Dette er del av et stort forskningsfelt som handler om demokratiets arkitektur, og hvordan samfunnets institusjoner oppleves og viser seg frem i bybildet og landskapsbildet.

  (Vinnerutkastet til nytt Riksarkiv i Juba, Sør-Sudan. Arkitekter: Sitios e Formas, Portugal, BENY architecture, Sør-Sudan)

Nøkkelord i presentasjon av prosjekt for nytt riksarkiv i Sør-Sudan var:
ikonisk landemerke, byfornyelse, bevaring og kultur, symbolske byrom, statens/ ev. lokal identitet, bærekraftig design, samlende følelse av identitet og autoritet, naturlig samlingssted

http://www.unesco.org/new/en/juba/thematic-areas-of-action/protecting-our-heritage-and-fostering-creativity/national-archives-and-museums/

På UNESCO’s  hjemmeside står det:
Every country needs to preserve its records and we are supporting South Sudan to establish their archival collection, including constructing a landmark national building … Designing a significant national building for a new country is an important role. To ensure that South Sudan’s new national archives building would truly reflect the people and culture of the new nation, UNESCO conducted an international competition for the design of the new building.

Prosjektet er finansiert av Norge.

Statsministerens kontor:
Pressemelding | Dato: 09.07.2011

| Nr: 109-11

Norges gave til den nye nasjonen er et nasjonalarkiv. ­– Det er et viktig bidrag for å bygge felles identitet og historie for den nye staten, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Viktigheten av arkivbygningen som et landemerke er ingen ny idé.

Foto: Sailko Wikimedia Commons:

Tabularium i Roma var det viktigste av alle tabularier i Romerriket. Det er bygget ca. 100 f.Kr.

Det romerske Riksarkivet ligger helt sentralt og symbolsk i byen der det forbinder Forum Romanum med Kapitolhøyden, den viktigste plassen med den viktigste høyden. Det er bygget for å huse offentlige arkiver: senatsdekreter, offentlige kontrakter, offentlige eder, gjeld til det offentlige og fødsler av romerske borgere.

Bygningen skulle uttrykke makt, soliditet, og hadde en symbolsk, sentral plassering.

National Archives Washington Foto: David Samuel

National Archives Washington

Å bygge National Archives i Washington ble først vedtatt i 1926, og bygningen sto ferdig i 1937. Bygningen er preget av idéen om det høytidelige tempel til fortid, borgerrettigheter, nasjonsdanning og felles hukommelse.

Innskriften som løper rundt bygningen lyder.

The glory and romance of our history are here preserved in the chronicles of those who conceived and builded [sic] the structure of our nation.

This building holds in trust the records of our national life and symbolizes our faith in the permanency of our national institutions.

The ties that bind the lives of our people in one indissoluble union are perpetuated in the archives of our government and to their custody this building is dedicated.

Arkivene har en viktig posisjon som garantister for borgernes rettigheter og forvaltningens rettskaffenhet. En arkivbygning uttrykker derfor tradisjonelt soliditet (og makt). Det er ingen tvil om at USA er stolt av sin historie og sin administrasjon.

Foto: Statsarkivet i Bergen

Statsarkivet i Bergen. Arkitekt Egil Reimers 1921. Vant pris fra A.C. Houens fond i 1924, en av de høyeste utmerkelsene som norsk arkitektur kan få. Dette er typisk bergensk nybarokk klassisisme fra sin tid. Den uttrykker soliditet og ærverdighet. Magasiner og tekniske rom er bakenforstilte, men ikke usynliggjort.

Hagbarth Schytte-Bergs bygning for Statsarkivet i Trondheim. Foto: Kjersti Lie, wikimedia commons

Søsterbygget i Trondheim, arkitekt Schytte-Berg, 1927, ligger mer sentralt. Det er i dag fraflyttet og leies av NTNU.

Begge disse arkivbygningene er i slekt med Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo, fra 1914, av arkitekt August Nielsen.

Foto: Stig Rune Pedersen, Lokalhistoriewiki

Alle disse bygningene uttrykker fellesskapets ide om hva en solid, samfunnsbærende bygning skal uttrykke.

Etter separasjonen fra Sverige i 1905 var det en selvfølge å flytte riksarkivet inn i en aktverdig, sentral bygning. Dessuten var kapasiteten til lokalene i Stortinget allerede sprengt. Norges Banks bygning av Christian Heinrich Grosch, som sto ferdig 1830, var beleilig blitt ledig i 1906 på grunn av det nye Norges Bankbygget, i dag Nasjonalmuseet, Avdeling for samtidskunst.

Foto: Severin Worm-Petersen (ca 1890), Oslo Museum

Det ble bygget et anstendig tilbygg, tegnet av arkitekt Henry Bucher, påbegynt 1910. Riksarkivet hadde hovedsete her lenge, fra 1914-1978. Det har neppe vært større enn statsarkivene i Bergen og Trondheim.

Arkitekt Christian Heinrich Grosch
Arkitekt Christian Heinrich Grosch

Riksarkivet i Oslo. Flott utformet, karakteristisk bygning. Uttrykker åpenhet og soliditet.

Riksarkivet
Foto: Jaro Hollan, Riksarkivet

Arkitekt Carlsen & Moestue, og stod opprinnelig ferdig i 1978.

Hadde Riksarkivet vært bygget i dag tør jeg påstå det hadde vært mer rom for utstillinger og publikumsareal. Dette er ikke tema her.

Det står ingenting på Riksarkivets hjemmeside om bygningen, dens byggetrinn, om hva den uttrykker, om dens utsmykninger (KORO). Jeg har heller ikke klart å finne dokumentasjon på den opprinnelige 1978-bygningen.

Det er overraskende vanskelig å finne ut noe som helst.

I dag opplever vi bygningen som åpen og gjestmild. Men den er direkte formålsbygget ut fra en moderne kravspesifikasjonstenkning.

Men hva mener vi egentlig om beliggenheten?

Foto: Johan Brun (Dagbladet) 1966, Norsk Folkemuseum 

Statsbyggs hjemmeside: «Tomten ble valgt ut fra kriterier som sikkerhet for arkivet samt muligheter for videre utvidelser av bygget.»

Jeg tør antyde at ingen ville drømt om å foreslå Nasjonalbiblioteket flyttet til en tilsvarende lokalitet, under omorganiseringen da Universitetsbiblioteket flyttet til sitt nye monumentalbygg på Blindern.

Foto: Johnny Vaaga, Oslo byarkiv

For Nasjonalbibliotekets utvidelse ble det valgt en omfattende og monumental påbygging og maksimal utnyttelse av tomten på baksiden. Jeg kan ikke huske noen diskusjon om at bygningen var lite tidsmessig, i den grad at den burde fraflyttes og ikke kunne moderniseres

Nasjonalbiblioteket er et monumentalbygg. Et tempel til kunnskap, kultur og historie. Det er tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen i 1914, men ikke ferdigstilt før 1922.

Så har vi Deichmanns hovedbygning som nå skal fraflyttes. Den ble bygget på grunnlag av vinnerutkastet til en konkurranse i 1921 (arkitekt Nils Reiersen). Riktignok ferdig først i 1933 i en svært annerledes stilperiode enn da bygningen ble utformet.

Den er unnfanget i samme tid og tidsånd som Nasjonalbiblioteket på Drammensveien i Oslo.

Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum

Vi lever i en ny tid. Bygningene er ikke lenger maktens monument, åpenheten gjør sitt inntog i det offentlige byggeriet. Et arkiv i dag er, som bibliotekene og museene, en møteplass. Når arkiv nå skal åpne seg mer og mer mot publikum, må arkivene også bli signalbygg – altså bygg som stikker seg ut og kommer folk i møte. De må skapes som et sted med identitet. Arkivenes tilholdssted omtales ofte som lokaler – mens bibliotek og museer holder til i bygninger.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen, wikimedia commons

Kuben i Arendal er et sambygg mellom museet og arkivet, Aust-Agder Museum og arkiv. De profilerer seg sammen på hjemmesiden, og arkivet nyter godt av samlokaliseringen under slagordet ”Vel bevart godt fortalt.” bygget er tegnet av Henriette Salvesen, Diva arkitekter.

Foto: Per Ivar Somby, Tromsø bibliotek og arkiv

Tromsø arkiv og bibliotek, Den gamle kinoen, midt i byen, Gunnar Bøgeberg Haugen 1973. Den nye innmaten er tegnet av HRTB arkitekter. (2005) Dette er et signalbygg som signaliserer åpenhet. Det er et godt eksempel på bærekraftig gjenbruk.

Museer bevarer og stiller ut, bibliotek bevarer, henter frem og låner ut .
Begge har en tydelig formidlerrolle.
Arkiv bevarer og stiller til rådighet – noe mer diffust.

Foto:Backe

Den aktive formidlingsfunksjonen er i utvikling også i biblioteksektoren jfr nye Deichmanske hovedbibliotek i Oslo som skal være en møteplass med så mye mer.

Interkommunalt arkiv i Kongsberg, LPO arkitekter, også disse meget anerkjente arkitekter. Ferdig for et par år siden.

Hvilket signal sendes ut her?
Forteller bygningen noe om innholdet?
Uttrykker den soliditet og stolthet på forvaltningens vegne?
Er den garantist for demokrati og fellesskapets hukommelse?
Skaper den identitet?
Forteller den at den er en kulturell møteplass?
Inviteres publikum inn?
Er den innbydende og tiltrekker seg nye brukergrupper?

Innvendig er det meget funksjonelt. De tekniske fasilitetene innvendig er fantastiske.

Gjenbruk

Gjenbruk av industribygninger kan ha mye for seg. Det er bærekraftig, de er ofte store skall som kan omformes etter behov.

Foto: GrindtXX, Wikimedia commons

London City Metropolitan Archives er forholdsvis sentralt beliggende i byen, i en nedlagt industribygning mellom British Library og City University

Arkivet presenterer seg på nettet som et kultursenter med fokus på lesesaler, og med veiledningstjeneste og utstillinger. De gir inntrykk av lav terskel for kulturkonsumenter, slektsgranskere, forskere, osv.

Tilgjengelighet og lav terskel er den moderne tilnærmingen til ideen om liten avstand mellom offentlige organer og befolkningen. En moderne arkivinstitusjon skal være innbydende og åpen for innbyggerne den tjener og slik gjenspeile en åpen offentlig forvaltning.

Foto: Christine Matthews, Wikimedia Commons

Det fremste eksempelet på gjenbruk er Tate Modern i London – bygget i Bankside Power Station, fra 1999. Den er blitt et ikon i seg selv, og har gitt nytt liv bydelen. I etterkant er det skapt en hel kulturbydel her. Arkitektkonkurransen var utlyst som en tomt, arkitektene Herzog & de Meuron vant fordi de ville omforme den eksisterende bygningen istedenfor å rive den (1995)

Foto: Dag Fosse, KODE: Kunstmuseene i Bergen. Brukes etter avtale

KODE 4; Kunstmuseene i de gamle Lysverkene i Bergen er et landemerke på linje med Tate Modern – på en måte

Museet er lagt inn i et allerede eksisterende kultur-cluster ved Lille Lundgårdsvann, med Kunstindustrimuseet, Rasmus Meyers Samlinger, Kunsthall Bergen og Grieghallen.

Bygget er tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø, og stod ferdig i 1938 som administrasjonsbygget til Bergen Lysverker. Fra 2003 har bygget fungert som museum.

Foto: Kjerstin Kragseth, wikimedia commons.

Bergen byarkiv er lagt inn i gamle Hansa bryggerier. Det ligger mindre sentralt, og byarkivet ligger i en bakgård i et leilighetskompleks i et boligstrøk.

Kunne Bergen valgt å la Byarkivet få Bergen Lysverker, eller del i det?

Kunne kunstmuseet KODE fått Hansa, ville man latt et kunstmuseum legges inn i et boligkompleks utenfor bykjernen?

Jeg bare spør.

Foto: Chris Nyborg, Lokalhistoriewiki

Oslo byarkiv ligger også i et gjenbrukt industrilokale, etter Nora mineralvannsfabrikk.

I 1996 vedtok Oslo bystyre å bygge et nytt Byarkiv. I juni 1999 flyttet Byarkivet inn. Det er et spesialbygg med publikumssone, lesesal, foredragssal/kantine osv. Det er bygget av Telje-Torp-Aasen, sentrale arkitekter de siste 30+ årene, som står bl.a. annet bak Universitetsbiblioteket i Oslo på Blindern.

I dag er det fullt – så godt som, og vi er i gang med dialog med våre eiere.

Det er et ønske om at vi skal ut fordi det skal bli et kulturkvartal – skal bli kulturkvartal…??

Vi ble innledningsvis forespeilet en industritomt nærmere kommunegrensen, med mulighet for en publiumsskranke i det nye hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika.
En slik misforståelse av byarkivets funksjon ble raskt oppklart.
Det viktigste disse to utspillene viser, er den marginale kunnskapen om hva vi driver med, og hva arkiv betyr – og kan bety.

For Oslos del står nå snart mange bygninger ledige (Nasjonalgall neppe aktuelt, men Den amerikanske ambassaden, Museet for Samtidskunst, Veterinærhøgskolen, Telegrafbygningen, Deichmans hovedbibliotek, Botsfengselet, Myntgata 2, NRK med mer. I tillegg sitter byarkivet i en spesialtegnet bygning av helt sentrale arkitekter. Mulighetene er mange. Nok om Oslo.

Avslutning

Forutsetningen for enhver diskusjon om økt kapasitet og moderne krav til åpenhet, formidling og samtidig sikkerhet – uansett arkivinstiutsjon må skje med utgangspunkt i verdenssamfunnets mål for Sør-Sudans nye riksarkiv:

ikonisk landemerke, bevaring og kultur, symbolske byrom, statens (lokal) identitet, bærekraftig design, samlende følelse av identitet og autoritet, naturlig samlingssted.

Teksten av Kirsti Gulowsen.  Basert på foredrag holdt ved det 7.norsk arkivmøtet

Hvem tror vi at vi er?

En million nordmenn benket seg foran NRK 1. januar 2015 for å se Geir Lippestad søke i sin familiehistorie og like mange så det følgende programmet i serien, der Jon Almaas besøkte Oslo byarkiv for å søke i sin ukjente familiehistorie. En rekke kjendiser har i tre sesonger av Hvem tror du at du er? vært på oppdagelsesferd i sin slekt. Flere av svarene fant Geir Lippestad, Jon Almaas og Mona Levin i 2015, og Linn Skåber, Eyvind Hellstrøm og Thorvald Stoltenberg i 2013, i Byarkivets kilder.

Hvilken betydning har det for arkivene å være på TV i beste sendetid?  Ved å være på TV i bestesendetid har Byarkivet blitt synlig for en veldig stor brukergruppe, noe vi for noen få år siden ikke så på som en mulighet.Lesesalen Johanne Bergkvist og Jon Almaas Foto NRK-Monster

Slektsforskning = godt tv

Slektsforskning gjør arkiv til godt TV. Folk elsker detektivvirksomheten. «Hvem tror du at du er?» har trigget en enorm interesse for slektsforskning – og ikke minst troen på at det finnes svar der ute – i arkivene eller de nedstøvete og glemte familiealbumene.

Men hva venter slektsforskerne å finne? I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i sitt møte med kildene. Hvem var våre forfedre? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag? Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Det er derfor ingen overraskelse at deltakerne i Hvem tror du at du er? kjenner så lite til sin nære og fjerne familiehistorie. Ofte blir det lagt lokk på vanskelige og vonde tema og for mange har hverdagens slit, og drømmer om framtida, vært viktigere enn fortida.

I «Hvem tror du at du er?» stiller norske kjendiser opp for å få hjelp til å grave i sin familiehistorie. Programmene er ikke en innføring i slektsforskning, men tar sikte på å presentere nære og sterke historier. I arbeidet gjøres det klare valg, for dette skal være godt TV. Det gjøres research til flere kjendiser enn de som kommer med i programmet, men også mye mer slektsforskning enn det som kommer med på TV for hver enkelt. Her gjøres det utvalg av familiegrener eller gode historier. Det er altså ikke et fullstendig slektstre de får presentert, men et dypdykk inn i noen av familiens skjulte rom.

Historiens spor

Programskaperne har ikke på agendaen å drive arkivformidling, men å fortelle slektshistoriene der arkivkildene spiller en viktig rolle i å konstruere historien.Fattigvesenet

Vi har tidligere møtt skepsis mot å bruke tid og ressurser på slektsforskning. Vi vil argumentere for at bistand til slektsforskning – både enkeltbrukere og program som «Hvem tror du at du er?» er verdifullt for arkivet.

Arkivene har tradisjonelt hatt forskere som eksklusive brukere av historisk materiale. Slektsforskere har i løpet av de siste 20 årene klart å dreie arkivenes holdning til at arkivene er for folk flest – for alle. Deres arkivbruk har hjulpet arkivene å forstå at vi ikke bare er for de innvidde.

Vår interesse for slektsforskning handler om å tilby historiefaglig veiledning og gi arkivtilgang. Slektsforskning er mer enn slektstrær og anetavler, det er samfunnshistorie og personbiografi.

Nina Grünfeldt sa i intervju i Byarkivets tidskrift Tobias om arbeidet med sin film om faren Berthold Grünfeldt og hans slektsbakgrunn:

«Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?

Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!»

Bak kulissene

Arbeidet med 4. sesong av «Hvem tror du at du er?» er nå i gang, det er tredje sesong Byarkivet er involvert i. Byarkivets holdning hele veien er at vi ikke skal være tilbakeholdne, men være en ressurs for produksjonsselskapet Monster.IMG_1743

Byarkivets første møte med produksjonen var teamet fra Monster da de drev research til sesong 2. Da oppdaget de det rike kildematerialet til oslohistorien i Byarkivets magasiner. Fra folketellinger, skoleprotokoller, Fattigvesenets omfattende kilder og Helserådets rapporter kunne de skape kikkhull inn i historien. Gradvis ble Byarkivet mer involvert i researchen og lesesalen ble en aktiv arena for kildearbeid og historieproduksjon. Lesesalen ble sett på som en fin og imøtekommende arena for filmopptak for en av de sterke oslohistoriene – Eyvind Hellstrøm. Sendingen var starten på et stort oppsving i besøk og henvendelser til Byarkivet.

Monster står for manus og regi og arbeider fram et spennende plot. Målet er at det skal gripe deltakeren og overraske med opplysninger de ikke kjenner til fra før. Innspillingen går over kort tid og utfordringen i møtet med deltakeren er å holde tilbake informasjon slik at helheten ikke gjøres kjent. Det skal være følelsesladet og spennende også for deltakeren, ikke bare for seeren.

Det populære programmet skulle få en oppfølger og arbeidet med sesong 3 startet for alvor våren 2014, og med innspilling denne sommeren. Her bisto Byarkivet både med research og kunnskap til programmets historietime basert på våre skatter i Fattigvesenet og Arbeidsanstaltens arkiv.

«Hvem tror du at du er?» er tenkt som snill underholdning. Det skal være gråte-TV, men gå godt til slutt. Den tidligere BBC-produsenten Ben McPherson var en som reagerte på Hellstrøm-programmet og mente at påstander som ble fremmet ikke kunne spores tilbake til pålitelige kilder.

Byarkivet valgte også å avstå fra å analysere kildene som ble viste fram. Det ble overlatt til «historietimen». Byarkivets rolle er å være kilde- og historieformidler, men tar ikke ansvar for programmets plot eller påstander. Det er det Monster og NRK som gjør. Det ser vi som uproblematisk, akkurat som når andre forskere bruker våre arkiver.

«Det ser lettere ut på TV»

Det hender våre besøkende med et sukk sier når de oppdager hvor arbeidskrevende arkivsøk kan være: «Det ser lettere ut på TV».

Alt ser lettere ut på TV. Det er ikke uten grunn at Ingrid Espelig Hovig måtte si «Me har juksa littegrann». Men ved å vise arkivbruk på TV, viser vi at det er mulig, akkurat som Ingrid lærte et helt land å lage ribbe med sprø svor. Selv om det ser lettere ut på TV gir programmene kunnskap og motivasjon om at arkiv er til for å brukes.Lippestad_4

Synligheten i «Hvem tror du at du er?» og den økte interessen for arkivsøk har endret veiledningsbehovet. Mange starter på null. Arkivbruk – og slektsforskning spesielt – er svært tidkrevende og krever interesse og tålmodighet. Svært mange nye brukere kaster seg over kildene med stor entusiasme og det har de siste par årene vokst fram et aktivt miljø av nye og gamle brukere på Byarkivets lesesal, som er en viktig ressurs for arkivet. Likevel er det for mange en overraskelse at arkivene ikke kan besvare spørsmål enkelt eller raskt. Historikerens oppslag på TV kan se enklere ut enn de er. I virkeligheten er få opplysninger kun et tastetrykk unna. Mange tror at det bare er å sende inn mange spørsmål eller ufullstendige slektsrapporter og så kan arkivet fylle ut resten. Slik er det ikke. Arkiv er skapt med en hensikt og slektsforskerens spørsmål til kildene er ikke alltid lettvinte å besvare. Det kan mangle registre, arkivene er ufullstendige eller uordnet og lite finnes digitalt.

En fordel med slektsforskerne er nettopp at de har det som hobby. De er ikke utålmodige og deres personlige engasjement skaper mening til kildene og eierskap til oss som arkiv. Vi får gjester for brenner for oss.

Det gjestfrie arkivet

Mange spør oss: Kan man bare komme? Kan alle komme til Byarkivet?

Gjennom å delta på «Hvem tror du at du er?» har Byarkivet oppnådd å bli synlige, gjenkjent og populære. Det skaper økt eierskap blant mange, til historien, til arkivet og til kildene. Det skaper økt kunnskap om rettigheter knyttet til dokumentasjon og arkiv. Etterspørsel etter kilder til slektsforskning er en viktig drivkraft for å tilgjengeliggjøre arkivkilder i bredere forstand. For Byarkivet har det vært svært viktig å samarbeide med Monster om «Hvem tror du at du er?» og med slektsforskermiljøer om veiledning og tilgjengeliggjøring. Begge deler handler om det åpne og gjestfrie arkivet.

20150416_133759åndenes makt

Vi formidler at vi er tilgjengelige og at folk har rett på tilgang

Arkivansatte er vanlige brukeres inngang til arkivene. De trenger ofte veiledning og hjelp til å finne frem. Vår oppgave er å gjøre arkivet tilgjengelig for brukerne, og bistå til framfinning og hjelp til bruk. I saksbehandling gjør vi kun konkrete enkeltoppslag der det ikke er snakk om rettighetsdokumentasjon eller opplysninger fra ellers klausulerte kilder. Er materialet fritt tilgjengelig veileder vi først og fremst brukerne på vår lesesal til selv å bruke materialet.

Man kan velge å se på økt pågang på flere måter. I Byarkivet har vi valgt å se på det som en ressurs. Det handler om å se brukerne og spørre om hva de trenger for å gi et best mulig tilbud. Etter «Hvem tror du at du er?» måtte vi ta noen strategiske grep for å opprettholde denne tankegangen. Hvordan gi et godt tilbud når de står i kø på lesesalen uten at vi er tilført ekstra ressurser av den grunn.

Publikumsmøtet

Hvem sier nei til grundig TV-reklame for 1 million personer?

Fra visningen av første episode i sesong tre i januar 2015 har påtrykket på Byarkivet vært svært stort. Noen dager er lesesalen full, veiledningsbehovet stort og bestillingene på arkivstykker mange. Byarkivets lesesal er i åpningstidene bemannet med én resepsjonist og én person i veiledningsskranken som både henter arkivmateriale, veileder og bistår med kopiering, forklaring og lesing av vanskelige kilder. Da sier det seg selv at 40 gjester og bestilling på mer enn 100 arkivstykker på en dag er en krevende øvelse. Vi har derfor startet et samarbeid med DIS Oslo/Akershus. Hver torsdag stiller de med frivillige som bistår med slektshjelp og veiledning på lesesalen. De hjelper oss til å gi et godt tilbud til brukerne, og er helt avgjørende nå som besøkstallet har økt samtidig som vi ikke har flere ressurser.

DSC_0153r

Vi foretrekker å «rute» en del av henvendelsene våre til lesesal i stedet for å håndtere dem som skriftlige henvendelser, fordi vi mener det er ressursbesparende. Men like mye fordi det sikrer brukerens rettigheter gjennom egen tilgang og bryter ned terskelen mellom publikum og arkivet. Det fratar oss fra maktposisjonen, det er ikke vi som arkivansatte som sitter med svarene. Regelen er: Er det fritt tilgjengelig – kom og se det på lesesalen, er det klausulert materiale som publikum av ulike grunner har rett til å se må vi som saksbehandlere gjøre researchen.

Vi har et bevisst forhold til service nivå på lesesal. For at vi skal gi et godt tilbud til alle har vi noen retningslinjer: Minst mulig ned i boksene – publikum må gjøre jobben selv. Bruker mye tid på fremfinning, søking i ulike arkiver og problemløsing. Bruker en del tid på kontekstualisering og forklaring.

Slektsforskere som ressursDSC_0148r

Byarkivet har et nært samarbeid med slektsforeningen Dis Oslo/Akershus. Hver torsdag kommer de til Byarkivet og veileder på lesesalen 12-18. Vi arrangerer sammen med dem slektsforskerkurs om slekt i Oslo to ganger i året. I tillegg har vi startet opp det vi kaller «Slektsgruppe» med historiefaglige foredrag tre ganger i halvåret med vekt på kilder i Oslo. Vi har også glede av deres nettverk for å nå ut ved seminarer og arrangementer.

For å få Dis som ressurs må vi gi noe tilbake. Vi er aktive på Dis sine arenaer, skriver til deres blad Disputten, deltar på deres slektskafeer og den årlige slektsforskerdagen.

Dette samarbeidet har gjort at Dis Oslo/Akershus har fått et stort eierskap til Byarkivet og våre kilder.

Bruk = suksess

Vårt hovedmål er å ha brukere – gjester eller henvendelser. Et ubrukt arkiv er et dødt arkiv.5. Fagdag om fattigdom - Omvisning i Byarkivets magasin 2012

For alle andre kulturinstitusjoner er antall brukere viktige måltall, og mye bruk = suksess, men det er akkurat som disse sammenhengene ikke er like selvfølgelig for arkivinstitusjoner. Arkivene blir ofte møtt med en forventning om at brukerne skal utebli når viktig kildemateriale kan publiseres digital form – er det et mål å få færre brukere? Hvorfor det? Når museene publiserer på digitalt museum, er det vel neppe med forhåpninger om at søndagsbesøket skal avta – snarere tvert imot! Mange brukere på lesesalen krever selvsagt ressurser som ellers kunne vært brukt til andre oppgaver, og i motsetning til for eksempel teatrene, har vi andre oppgaver enn det direkte møtet med publikum – nemlig innsamling og forvaltning av materialet. Men det er jo helt parallelt med museumssektoren? Og hvorfor skulle vi verne materialet om ikke bruk var målet? Publikum i arkivsektoren er ikke noe halvproblematisk og noe som bør reduseres.

Byarkivet har et mål om at størst del av Oslos befolkning vet om oss og oppsøker oss om de har behov for det. Det gjelder rettigheter, demokratisk tilgang og mer generelt nytte og glede av våre ressurser.

Vi ønsker besøk av flest mulig på lesesalen, det er der de kan få best hjelp og utnytte mulighetene i arkivet.

Arkivenes samfunnsrolle – hvem vil vi være?

Byarkivet er et depotarkiv. Vi forvalter kommunens arkiv som er gått ut av daglig drift. Arkivene er tradisjonelt en viktig ressurs for forskere og forfattere av faglitteratur. Gjennom arbeidet med blant annet «Hvem tror du at du er?» har vi fått øynene opp for hvor stort potensiale som ligger i arkivformidling og at man ikke skal være redd for å gjøre arkiv til underholdning. Arkivet er en rik ressurs.

øyet

Uten å tråkke noen på tærne mener vi at vi, sammen med de fleste andre arkiv, har problemer med vårt selvbilde. Vi er flinke og flittige rettet mot forvaltningen, men preges av et mindreverdighetskompleks når det kommer til å forsvare vår samfunnsrolle. Vi tenker for smått.

Arkivene er for passive, vi tar imot og vi besvarer henvendelser men skaper i liten grad agendaen.  Vi vil hevde at arkivene er for beskjedne i dag.

For det første så er vi en ressurs. For forskere, for forvaltningen, for museene, for slektsforskerne og for underholdningsbransjen. Arkiv er uvurderlig som grunnlag for utstillinger, bøker og dokumentarer – og underholdnings-tv.

Mens museene arbeider aktivt for å formidle og for å dra publikum sitter vi, litt karikert, bak skranken og venter på besøkende. Brukere er sett på som en ressurskrevende utgift, ikke som et mål.

Deltakelsen i «Hvem tror du at du er?» har fått oss til å tenke over om det er nok. Det å være synlig i populærkulturen er i dagens mediehverdag avgjørende. Vi kan aldri greie å nå ut på samme måten selv.

Hvem vil vi være?

Vår strategi må være å delta og formidle på andre plattformer enn arkivet. Vi må ikke være redd for å tabloidisere og formidle god historie, ikke være redd for å mene noe.

  1. Arkiv er mer enn forvaltning. Arkiv er samfunnets hukommelse. Det er en livsnerve. Arkiv er levende ved bruk og interessant for alle som historieminne, kulturopplevelse og underholdning.
  2. Arkiv er aktivt. Vi oppsøker nye brukere, vi tar med arkiv i en boks og viser og bruker – om det er på skoler eller for eksempel Fattighuset i Oslo.
  1. Arkivarer bør ikke være redde for å snakke i store ord. Vi skal sette arkiv på agendaen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

Artikkelen er basert på foredrag holdt ved det 7. norsk arkivmøtet.

Støyfritt på Karl Johan

Veidekket i Karl Johans gate har til tider blitt viet stor oppmerksomhet. Asfaltdekket i byens paradegate ble etter 2000 erstattet med brolegging med hugget stein. Også rundt forrige århundreskifte var veidekket i Karl Johans gate gjenstand for debatt. Motstanderne av steinbrolegging var mange.

Årsaken var først og fremst at steinbrolagte gater innebar støy. Hestehover og kjerrehjul lagde en voldsom larm i de mest trafikkerte gatene. Med hensyn til Universitetet og strekningens ”anvendelse til promenade”, var brolegging med stein ansett som uheldig i Karl Johans gate. Brolegging med trekubb var et mer lydløst alternativ.

Stadsingeniørens kontor. Fotograf ukjent, ca 1913

Bildet viser legging av trekubb som brolegging i krysset Kirkegaten – Prinsensgate i 1913. Dronningensgate, på strekningen mellom Prinsensgate og Tollbugata, var blant de første gatene som fikk trebrolegging. Målet var å skape ro for Høyesterett, som hadde lokaler ut mot gaten i dette området. I 1861 hadde trebroleggingen blitt skiftet ut med makadamisert veidekke. Makadamiserte gater hadde et lag med grov stein nederst, deretter et lag med pukk og øverst grus.

På begynnelsen av 1900-tallet sto debatten om makadamisert veidekke versus trebrolegging i Karl Johans gate. Makadamiserte gater var støyfrie, men hadde andre ulemper:

”Tilstanden av dette sterkt trafikerte gatestykke i det for øvrig smukkeste strøk av byens centrum er især vaar og høst i ren opløsningstilstand, som ikke alene frembyr et alt andet en tiltalende utseende, men ogsaa er til stor ulempe for de mange fotgjængere, som her stadig passerer gaten”. (Formannskapssak 192/1912)

På regnværsdager var byens paradegate sølete og gjørmete, kostnadene til renhold var store og veidekket måtte fornyes årlig. Man fant det derfor påkrevet at kjørebanen i disse områdene ble trebrolagt.

Utenfor Grand Hotel var byens hovedgate på sin side steinbrolagt. Fotograf: ukjent, for Oslo Sporveier

I 2005 fikk gaten igjen steinbrolegging. Det er lenge siden hestehover og kjerrehjul skapte problemer med øredøvende støy.

Kilder:
Christiania kommunes aktstykker
Christiania kommune 1837 – 1886
Kristiania kommune 1887 – 1911
Oslo kommune 1912 – 1947  

Skrevet av Anette Walmann

Teksten er tidligere publisert på Oslo byarkivs nettsider

 

 

«Fødested: Sverige» Fattige svensker i Kristiania rundt 1900

Oslo er innflytternes by. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til storbyen fra fjern og nær i store tall fra midten av 1800-tallet. Flyttestrømmen til byen fant sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri.

Fra 1860 kan vi snakke om en masseinnvandring av svensker. Helt frem til 1920 var svenskene den største innvandringsgruppen til Norge. Mellom 1866 og 1900 ble det registrert 52702 svenske innvandrere til Norge.

Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900. I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere.

Bildet er av arbeidsstokken ved Nydalens compagnie fra rundt århundreskiftet.

Svenskenes «reserve-Amerika»

Svenskene dominerte innvandringen fullstendig på 1800-tallet og fram til omkring 1920. Langs hele Oslofjorden, nordover til Hedmark og sørover langs Sørlandskysten slo de seg ned, unge kvinner og menn, og tilbød sin arbeidskraft. De svenske arbeidsvandrerne kom i all hovedsak fra tre landskaper i Sverige: Värmland, Dalsland og Bohuslän. Over 80 prosent kom fra disse områdene.

For dem var Norge et slags ”reserve-Amerika”, eller «fattigmanns Amerika». Danmark ble kalt det samme. Norge var en erstatning for oversjøiske utvandringsmål

Svenskene slo seg i hovedsak ned i Kristiania eller Østfold. Her hadde enkelte kommuner som Halden oppe i 30 prosent svensker. Innvandringen var da til byene rundt Oslofjorden slik det det var for befolkningen i det indre av Østlandet. For mange var også Kristiania den nærmeste byen, og slik minner svenskenes vandring til Norge mer om nordmenns land-by-flytting enn det vi vanligvis forbinder med utvandring. Innvandringen kan dermed ses på som en del av urbaniseringen i siste halvdel av 1800-tallet. Grensen mellom de to landene skapte få hindringer, politisk eller kulturelt og selv om de var innvandrere trenger flyttingen i hovedsak en regional heller enn nasjonal forklaring.

Bildet er fra hjørnet av Torbakgaden og Markveien ca. 1895. Mange svenske innvandrere slo seg ned i dette området som fikk navnet Ny York

Hvem var svenskene som kom? Et typisk bilde av de svenske arbeidsvandrerne er rallarne: anleggsarbeideren med hatt, vadmelsbukse og toradermusikk, som bannet mye, sjarmerte damene og drakk opp pengene. Visst var de med på å anlegge Krøderbanen og Bergensbanen og et utall veier og broer i hele landet. Men svenskene som vandret til Norge, var en langt mer sammensatt gruppe enn som så.

Mange kom primært for å skaffe seg levebrød, uten utdanning, men med evne og vilje til å arbeide. Noen var sesongarbeidere i jordbruket, såkalte ”grågjess”, som kom om våren og dro igjen om høsten. Dette var vanlige folk, ofte sønner og døtre av småbrukere og eiendomsløse. Men den norske odels- og åsetesloven sørget for at svenskene i liten grad slo seg ned som gårdbrukere i Norge.

Mange var spesialiserte grøftegarvere og arbeidet med drenering. De gikk da også gjerne under betegnelsen ”moldjordssvensker”. De var generelt gode til å lage gjerder, var eksperter på gråsteinsmuring og tok gjerne sesongarbeid på teglverk. I byene ble de sysselsatt i industrien. På Cathrineholms jernverk i Halden, for eksempel, var det stappfullt av svensker. Kvinnene gikk først og fremst i tjeneste, men hadde også arbeid i jordbruk og industri. Den andre hovedgruppen innvandrere fra Sverige hadde faglært arbeidskraft å tilby. Som spesialister fordeler de seg utover i landet. Disse gikk inn i spesialiserte yrker, var håndverkere av alle slag. De var handelsfolk, ingeniører og funksjonærer. Flere var gründere: de etablerte tekstilindustri, jern- og metallindustri og fyrstikkindustri. Svenske gartnere – ”trädgårdsmästare” – var det påfallende mange av i Norge.

Årsaker til migrasjon: Push og pull

Muligheten til å bevege seg fritt var en forutsetning for masseinnvandringen. Unionen og unionsfellesskapet med Sverige var selvsagt en viktig ramme for svenskenes flytting til Norge. Det er likevel ikke snakk om masseinnvandring før 1860. En viktig grunn til det er at da ble det mye lettere å bevege seg over landegrensene.

Stort sett ble svenskene sett på som naboer som stod nordmenn ganske nært etnisk, religiøst og språklig. Til tross for at Sverige og Norge på denne tiden var i union, ble førstegenerasjons svensker likevel oppfattet som utlendinger. Over tid ble de imidlertid assimilert inn i det norske samfunnet. Det store mellomgiftet vitner om det. Men i noen sammenhenger ble svenskene behandlet som fremmede og til dels uønskede, de ble uglesett og regelrett mobbet. Vi kjenner uttrykkene ”svenskefan” og ”svenskeradd”. En kunne risikere å bli kalt ”bastard” om en av foreldrene var svensk.

I 1859 bestemte Stortinget å oppheve passtvangen fra 1860. En svenske som hadde bodd i en norsk kommune i fem år fikk hjemstavnsrett – rett til å bo – og med den – retten til fattighjelp. Fram til 1901 var flyttebetingelsene mer liberale enn i de fleste andre europeiske land. Men fra 1860 opphevet også Sverige passplikten.

Porten for å komme inn i landet ble lavere, dette gjaldt helt frem til 1901 med innføring av Fremmedloven. Alle utlendinger som da kom til Norge måtte vise til at de hadde erverv og ta fast opphold måtte skaffe seg oppholdsbok hos politiet. Det kom en ny passlov i 1917, loven innebar at alle utlendinger, måtte søke et statlig kontor, Centralpasskontoret, om å få lov til å bosette seg i Norge. Unntaket var svenskene, som fortsatt kunne bosette seg.

Arbeidsvandrerne kom fra Svenske kom fra utkantsområder Dalarna, Norra Bohuslen og Värmland  – til dels svært marginale områder av Sverige. Områdene var geografisk plassert langt borte fra Stockholm og andre sentra. Grenseområdene mot Norge var lite utviklet økonomisk og sosialt. Veien fra det mest tilbakeliggende Sverige til den mest framstående Norge var kort.

På slutten av 1860-tallet var det kriseår mange steder på den svenske landsbygda. Det var økonomisk nedgangstid. Befolkningsvekst og «hemmansklyvning», det vil si oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. Fra 1880-årene ble Sverige rammet av en jordbrukskrise.

Norge var på mange måter mulighetenes land med arbeid på slutten av 1800-tallet. Det var lett for innvandrere å få arbeid. I Kristiania blomstret industrien, og byggevirksomheten fram til 1899. Det vare et høyere lønnsnivå i Norge enn i svensk industri. Det var lang tradisjon for at lønningene var høyere i Norge enn i Sverige både innen jordbruket og i byene. Østfold var Norges mest industrialiserte fylke, særlig skogindustrien stod sterkt. Sørlandet hadde en kolossal høykonjunktur i årene 1850-80 på grunn av skipsfarten.

Svensker i fattigvesenets arkiv
Fattigvesenet

Hvordan en del av svenskene kom til landet og hva de arbeidet med kan vi få innblikk i gjennom arkivet etter Fattigvesenet som inneholder et rikt personhistorisk materiale. Alle som fikk støtte av fattigvesenet ble forhørt på fattigforstanderens kontor. Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for
«å bringe deres rette hjemstavn på det rene», var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Reisende og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag. Det er bevart 234 forhørsprotokoller for årene 1877 til 1930 med beskrivelser av rundt 200.000 personers livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor.

Slike hjemstavnsforhør gir oss anledning til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vogge til grav, så fra vogga til fattigvesenets kontor. Selv om deres egentlige formål er å få sendt regninga til rett hjemstavnskommune.

Selma Marie på fødselsstiftelsen

Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstiftelsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme.

Fødselsstiftelsen i 1903. Foto: Einar Onsum

Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år. Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de

sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp. Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.” Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold.

Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe. Det var også svenskene i byen. Historien om Selma fra Värmland, en av mange svenske ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i «uløkka» er derfor ganske typisk.  Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere «Sverige» i margen på henne. Selma hadde ikke bodd lenge nok til å være B.t. – byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder – som Selma – kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller 14. oktober. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mangesvenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma.

Selma Marie var altså ikke BT, byen tilhørende og regningen for oppholdet på fødselsstiftelsen ble sendt til Sverige.

Byen tilhørende?

Om hun var byen tilhørende var også spørsmålet Fattigvesenet var opptatt av når det gjaldt Christine. Da den svenske tjenestejenta og industriarbeidersken  Christine døde i 1895 kranglet de to fattigstyrene Kristiania og Aker om hvem som skulle betale hennes sykeopphold og begravelse. Det er derfor vi i dag kjenner hennes historie.

Tvist Aker Kristiania 1

Christine kom til Kristiania i midten av 1870-årene og fikk jobb ved Hjula fabrikker. I 1887 ble hun syk og da hun ble innlagt på sykehus ble hun tilkjent hjemstavn i Kristiania. Fattigkassa her skulle betale hennes utgifter. Fattiglovene krevde at folk ble understøttet på sitt hjemsted, det vil si det siste stedet personen hadde bodd sammenhengende i to år. For utlendinger gjaldt det fra 1886 at de måtte ha hatt fem års opphold i landet for å få hjemstavnsrett. Andre skulle forpasses ut av landet om de var hjelpetrengende. Christine hadde vært mer enn lenge nok i landet til å få understøttelse denne gangen.

Etter sykehusoppholdet tok hun arbeid på Hjula fabrikker fram til sommeren eller høsten 1892. Da ble hun igjen for dårlig til å klare fabrikkarbeidet og tok tjeneste hos en byggmester Anderson i Lysaker. Ved juletider var hun blitt så dårlig at hun heller ikke klarte arbeidet som tjenestejente. Hun lot eiendelene stå igjen hos sin tidligere husbond, lånte penger av ham og reiste til sin søster i Värmland. Målet var å bli frisk nok til å komme tilbake og gjenoppta arbeidet på Hjula fabrikker.

Men sykdommen ble langvarig og hun var så dårlig at hun først klarte å reise tilbake til Norge etter et halvt år. Hun bodde da en tid hos søsteren Martha Olsen på Ammerud i Aker før hun i august 1893 igjen ble lagt inn på sykehus, nå for Aker fattigkommisjons regning. På sykehuset døde hun et og et halvt år senere, i januar 1895. Hva som feilte Christine og om hennes private liv får vi vite lite. Men saken om utgiftene på 875,- som sto igjen etter at alle hennes eiendeler var solgt, kom opp i byretten i Kristiania.

Aker fattigkommisjon krevde å få refundert utleggene ved Christines sykdom, men fattigkommisjonen i hovedstaden nektet å betale ettersom de mente hun hadde tapt hjemstavnsretten i Norge fordi hun hadde reist til Sverige da hun ble syk. Aker fattigkommisjon tok saken videre og fikk refundert utleggene av statskassen. Men da statskassen søkte å få pengene tilbake fra Sverige fikk de svar fra svenske fattigmyndigheter om at pikens reise til Sverige måtte betraktes som et besøk, at hun ikke hadde tatt opphold i Sverige på nytt og derfor ikke tapt sin hjemstavnsrett i Norge.

Fattigvesenet
 Saken kom dermed opp i Byretten i Kristiania hvor tvisten handlet om hvem som skulle betale for Christine Olsens fattigstøtte: Kristiania der hun hadde hatt opphold nesten hele sitt voksne liv, Aker der hun døde eller fødelandet Sverige hvor hun hadde vært hos familien da hun ble syk?

Hvem vant dragkampen mellom Kristiania og nabokommunen Aker? Selv om Christine Olsen var en innflyttet utlending og oppholdet i hennes opprinnelige hjembygd i Sverige varte så lenge som et halvt år, kom Byretten fram til at hun helt fra hun ble voksen hadde hatt opphold og levebrød i Norge. De mente derfor at hun ikke kunne regnes som utlending. Byrettens kjennelse var at innstevnete Kristiania fattigkommisjon ble pålagt å betale 875,- til Akers fattigkommisjon, med fire hundre kroner i årlig rente av det fra 13. januar 1898. Dette skulle etterkommes innen 15 dager.

Christine Olsen er en av hundretusen skjebner du kan finne i fattigvesenets arkiv. Bruddstykker fra livet til en veveriarbeider ved Hjula ved Akerselva. En historie som er bevart fordi noen skulle betale regninga.

Uttransportert til Sverige

Men det var ikke slik at alle svensker som trengte hjelp av fattigvesenet fikk bli i landet.

Det fantes nemlig en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om at fattige som ikke hadde oppnådd hjemstavnsrett, kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det ble selvsagt ikke gjort med alle, men i fattigvesenet finner vi en god del eksempler. Det er gjerne personer som ble sendt over grensa, og så gikk de tilbake over igjen. Dette vet vi fordi vi finner dem igjen i kildene året etter også.Hjemstavn 1900 3 uttransportert mindre

Dagarbeider Oskar Emil Andersen fikk i 1911 15 kroner til husleie. Han var en tidligere svensk soldat og gift med en norsk kvinne, Martine Gabrielsen fra Vestre Bærum. Oskar hadde fått støtte tidligere. 15. Mai 1909 ble han hjemforpasset til Sverige. Han vendte tilbake til Norge samme dag.

I den kommunale forvaltningsberetningen finner vi tall fra både politiet og fattigvesenet, men det er ikke oppgitt hvor mange fattige som ble uttransportert til Sverige. En i 1909 ble 54 svensker utvist etter Fremmedloven av 1901, 51 menn og 3 kvinner. De utgjorde 80 prosent av alle utlendinger som ble utvist det året.

En søknad om statsborgerskap

I fattigforhørene finnes det også en rekke forhør i forbindelse med søknad om statsborgerskap.

I 1888 ble Norges første lov om statsborgerskap innført, basert på prinsippet om avstamming, om blod, jus sanguinis. Det begrenset muligheten for innvandrerne at statsborgerrett ble ervervet først og fremst fra fødselen av, av ekte barn hvis foreldrene hadde statsborgerrett, for uekte etter morens statsborgerrett. Fremmed kvinne fikk rett til å gifte seg med norsk mann.

For innvandrere gjaldt det at de kunne søke. Søkeren måtte ha bodd i Norge i tre år på rad, ha hjemstavnsrett i norsk fattigdistrikt og godtgjøre at han og familien ikke falt fattigvesenet til byrde. Personen måtte være myndig og måtte ha plettfri vandel. Et catch 22 situasjon fra 1896 da statsborgerskap ble en forutsetning for å få hjemstavnsrett. Praksis ser ut til å ha vært Fattiglovens krav fra 1886 om 5 års opphold i samme fattigkommune for en utlending å opparbeide seg hjemstavn.

Den svenske loven om statsborgerrett fra 1894 bestemte at svensker som hadde vært borte fra hjemlandet mer enn ti år mistet sitt svenske statsborgerskap. Dermed sto mange svensker som statsløse

Det var relativt lett å søke om norsk statsborgerskap for svenskene, det ble for eksempel ikke stilt krav om å kunne skrive norsk. På noen områder sto de i en særstilling, de ble blant annet ikke omfattet av begrensningen på utlendingers rett til å erverve jord og naturressurser. Hele 90 prosent av hovedpersonene som fikk statsborgerrett i 1891-1900 var svensker, i alt 3576 menn.

Svenskene kom fra alle samfunnslag, de fleste som søkte var faglærte eller halvfaglærte arbeidere. Det fantes likevel en god søkere med tittel «arbeider». Krav var med Fremmedloven av 1901 til bofasthet og å klare seg selv økonomisk. Et mål med det var å stoppe dem som ble ansett som vagabonder og dagdrivere, kriminelle og drikkfeldige som Stortingsdebattantene mente strømmet over grensen fra Sverige. Det ser likevel ut som det var en smal sak å få statsborgerskap for de svenskene som søkte.

En av de vi finner mellom alle de andre forhørene i Kristiania fattigvesenets lange rekke med forhørsprotokoller er Anders Svendensen (sannsynligvis opprinnelig Svensson) Nordsrøm, med andragen om norsk statsborgerskap.IMG_7878

Fattigvesenet hadde blitt skrevet til av Kristiania magistrat for å utføre forhøret, målet var som ved de andre forhørene å finne ut hvor personen hadde hjemstavn, og hvor lenge han hadde vært i landet for å se om han hadde rett på Statsborgerskap.

Forhøret følger Anders fra Sverige, hvor han var født i 1865 i Jernbo Sock i Elfsborgs län av foreldre arbeider Svend Erikson og hustru Stina. Han reiste fra Sverige i 1888, reiste da til Id hvor han var til 1889 og så til Fredrikshald til august 1890 da han reiste til Kristiania. Han ble innlagt på Rikshospitalet i 1895, søkte så arbeid i Elverum før han reiste tilbake til byen igjen.

Anders hadde ikke tidligere fått støtte fra Fattigvesenet og han opphold på Rikshospitalet var betalt av Sverige og all annen hjelp benektes. Han giftet seg i 1893 med sin kone Andrea Berntsen (norsk er det bemerket i parentes) og ved søk folketellingen fra 1910 finner vi Anders og han står oppført med Norsk som statsborgerskap. Nå hadde han og Andrea fra Kongsvinger ni barn og han arbeidet i Veivesenet.

Svenskene i byen er en viktig del av Byens hukommelse, og med den forholdvis store innvandringen som har vært de siste 10 årene er det morsomt å se hundre år tilbake i tid og se at dette ikke er noe nytt. Personene vi finner i Fattigvesenet er ikke en marginal gruppe, men det er heller ikke de eneste kildene vi finner svensker i byen.

Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen

 

 

Streik!

Lørdag 18. juli 1914 gikk 700 sporveisfunksjonærer i Kristianias sporveisselskaper ut i streik, etter fulltallig oppslutning ved den foregående nattens massemøte. Hovedstaden var på dette tidspunktet midt inne i den store jubileumsfeiringen i anledning hundreårsmarkeringen for Grunnloven.

Av Aina Basso

Året før ble trikkelinjen langs østsiden av Frognerparken anlagt for å frakte publikum til utstillingen, og hver dag ble trikkelass på trikkelass med besøkende fraktet opp for å beskue alt det beste Norge kunne oppby innen kunst, kultur og næringsliv. Og nettopp jubileet ble en del av årsaken til konflikten. I mange tilfeller måtte funksjonærene arbeide 18 timer i strekk, uten verken mat eller hvile eller noen form for overtidsbetaling.

Uniformert personale foran vogner og vognhall på Majorstuen stasjon i 1912. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei Fotograf: M. Bøe.

”sin største misnøie”

I kopiboken etter Magistratens andre avdeling finner vi en innberetning om streiken til Kristiania Formannsskap, datert 21. juli 1914, som med sine første setninger kort sammenfatter konfliktens hovedpunkter:

”I massemøte nat til søndag den 5te juli fattet Norsk sporveisforbunds avdelinger her i byen en resolution, hvori de bl.a. uttaler sin største misnøie med de nuværende løns- og arbeidsforhold og gjør gjældende, at sporveisselskaperne ensidig og paa egen haand helt har annullert bestemmelserne om arbeidstid, hviletid og fritid.”

Funksjonærene krevde dyrtidstillegg, slik at de minst kom på høyde med politimenn og brannvesenet. De krevde hver sjette dag fri, åtte timers maksimalarbeidsdag, i tillegg til regulerte lønnsbestemmelser for reservebetjeningen. Dersom disse kravene ikke ble oppfylt, ville de gå ut i streik, og allerede fra 7. juli nektet funksjonærene både å lære opp ny betjening og utføre arbeid på overtid.

Stille gater

Folk flest visste lite om streiken før trafikken plutselig var stanset. Problemene inntraff umiddelbart. Noen av de viktigste rutene ble opprettholdt av det høyreavisene kalte ”frivillige” og venstre- og sosialistpressen kalte ”streikebrytere”, altså kvinner, studenter eller andre som trengte pengene. Likevel forhindret sporveisstreiken mange i å komme seg til arbeidet på motsatt side av byen, om de ikke ville ta bena fatt eller hadde råd til en dyrere form for transport. En poetisk journalist i Verdens Gang skildret 19. juli stemningen i Kristiania:

”Sporveisstreikens konsekvenser blir mere og mere følelige for hver dag som gaar. Overalt merker man den. Gaterne er blit merkværdig stille, byen har tapt meget av sit rastløse, besnærende storstadspræg, der er i denne sporvognsløse, overhete by uforholdsmæssig mange nedtrykte, opgitte mennesker at se, man tænker med forvilelse paa de møiefulde distancer man skal tilbakelægge, træt og langsomt vandrer man avsted…”

Byens ”rastløse, besnærende storstadspræg”. Trikker i Karl Johans gate i 1925. Fra arkiv etter A/S Oslo sporveier. Fotograf ukjent.

 ”Tilløp til Spetakler”

Stemningen var svært opphisset og opptøyer fulgte. Flere steder ble det oppløp der trikkene ble angrepet med steinkasting, og stygge tilrop smalt mot de vikarierende sporveisfunksjonærene. Åtte menn ble senere tiltalt for steinkasting ulike steder i Kristiania, bare to av disse var sporveisfunksjonærer.

Konflikten skapte bred interesse blant byens befolkning, i tillegg til utenfor hovedstadens og endatil landets grenser. Skal en tro en artikkel i Social-Demokraten 25. juli, var til og med barna engasjerte i den pågående streiken:

”En kone i Kristian Kroghs gate hadde 2 barn, 4 og 6 aar gamle, paa sykehuset. Torsdag var konen oppe paa Ullevaal og hentet hjem barna. Kommen til trikkens holdepunkt siger moren: Nu er det vel best vi tar trikken. Men da utbrøt begge barna: Nei da mamma. Vi vil ikke kjøre med streikebrytertrikken, vi vil gaa vi.”

På den andre siden av bordet

I Kristiania Sporveisselskabs direksjon ble det i de 12 dagene streiken varte, holdt møter ”1 a 2 gange om dagen, som regel sammen med Kristiania elektriske sporveis direktion”. En ny megling ble forsøkt, men den streikende part avslo tilbudet. Først ved ordfører Heyerdahls forslag 24. juli  ble det en stemningsendring, og den 27. juli sendte sporveisbetjeningen en forespørsel til arbeidsgiverne om igjen å gjenoppta arbeidet. Dette ble innvilget av fellesdireksjonen i de to sporveisselskapene, og streiken var over 29. juli.

Festmiddag holdt for Blåtrikkens 30-års jubileumsfest i 1924. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei. Fotograf ukjent.

Ifølge avisene kostet streiken sporveisselskapene rundt 200 000 kroner mer i lønnsutgifter, noe som skulle beløpe seg til omtrent 300 kr pr. funksjonær. Streiken banet kanskje også vei for de kvinnelige konduktrisene som skulle innta vogntrafikken to år senere.

Kilder:

A/S Kristiania Elektriske Sporveie: Avisutklippsbok, 1914-1916A/S
Kristiania Sporveisselskab (i arkivet etter A/S Oslo Sporveier):
Styreprotokoll nr. 5. 08.12.1912 – 07.11.1916.
Magistraten: Kopibok II. Avdeling 27.02.1914 – 14.08.1914

Litteratur:
Fasting, Kåre. Sporveier gjennom 100 år. A/S Oslo Sporveier 1975
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen er tidligere publisert på Byarkivets nettsider.

En sann historie fra folketellingene

Mang en skjebne skjuler seg blant de 600 meterne med folketellingsskjemaer som befinner seg i Byarkivet. Vi søkte og fant kjærlighet…

Av Stine Nerbø

Mange har funnet fram til ukjente slektninger takket være de kommunale folketellingene for Kristiania/Oslo. En tante i Thurmannsgate på Sagene eller en oldefar i Stupinngata på Enerhaugen. Lurer du på hvem som bodde i leiligheten din i gamle dager, kan du finne ut det også! Byarkivet får mange henvendelser fra folk som ønsker å finne ut om slektsforhold. Historien vi skal se på nå, er et eksempel på hvordan man kan bruke kildene, og hva vi kan finne om vi går grundig til verks. Det bør nevnes at vi som regel ikke har anledning til å bruke særlig lang tid på hver enkel forespørsel. I dette tilfellet har vi gjort et unntak for å vise hvilke muligheter som ligger i de kildene som er tilgjengelige i Byarkivet.

I november 2004 kom følgende e-post til Byarkivet:

”Søker min avdøde mors slekt. Hun ble født 12.02.1914 på Christiania Fødselsstiftelse.Døpt 22.02.1914. I attesten er hun oppført med foreldre: Ugift fyrbøter Karl Nyberg.Svensk. Ugift  tjenestepike Sigrid Hammer. Svensk(?). Min mor ble adoptert bort. Hører gjerne fra dere om dette.

På forhånd takk!

Sigrid

Hvilke muligheter har vi her til å finne ut noe om Sigrid og Karl? Vi begynner med Sigrid.

Vi finner henne i registeret fra Fødselsstiftelsen, oppført med fødselsår 1893 og adresse Herman Foss gate 18. Bodde hun der alene, sammen med familie, som tjenestepike? Det første vi gjør er å sjekke den statlige tellingen i 1900, som er tilgjengelig på internett (www.digitalarkivet.no). Her kan man søke etter fornavn, etternavn, fødselsår, fødested med mer. Heldigvis er det kun én Sigrid Hammer i Kristiania det året.

Hun bodde sammen med foreldre og seks søsken i Waldemar Thranes gate 30. Siden denne Sigrid også er født i 1893, må vi anta at det er riktig person. Ved oppslag i de årlige kommunale tellingene finner vi ut at familien Hammer flyttet til Herman Foss gate 18B i 1903. Faren het Albert og var skomaker, moren het Emilie. Sigrid bodde hjemme til 1911. I 1912 og 1913 er hun ikke der, og vi har ikke greid å finne ut hvor hun da bodde. Sannsynligvis arbeidet hun som tjenestepike hjemme hos en familie, for hun er ikke registrert i adressebøkene. Fra 1915 til 1919 bodde og arbeidet hun på Sports-Kaféen i Frognerveien 54. I 1920 var hun igjen hjemme hos sine foreldre. For tiden syk, står det i listen.

Hermann Foss gate rundt 1920. Foto: Oslo Museum

Både i tellingen i 1924, 1926 og 1928 bodde Sigrid i Herman Foss gate 18 med foreldrene. Hun arbeidet i en Cigarforretning i Skippergata. Men i 1929 er hun ikke lenger i Herman Foss gate. Vi finner henne ikke i adresseboka heller. Kanskje hun har giftet seg? Når pikene giftet seg på den tiden tok de mannens etternavn, så eneste mulighet vi har, vil være å finne en eventuell vielse. Men vi ser fort at Gamle Aker menighet, som Herman Foss gate tilhører, ikke har avlevert kirkebøker lenger fram enn til 1927, og for å finne en eventuell vielse må man derfor henvende seg direkte til menigheten.  Altså utenfor Byarkivets rekkevidde. Siste spor etter Sigrid i folketellingene er fra 1929, hvor det er notert at hun ikke var tilstede på tellingsdatoen.

Karl

Vi prøver å finne Karl. I fødselsregisteret står det at han er fyrbøter og svensk; fra „Gefle“. Adresse: Stockholm, D/S Kong Sigurd. Dette kan bli en nøtt! En svensk sjømann! Kanskje han bare var i havn i Kristiania noen få uker. For å finne ut om han bosatte seg i Kristiania, går vi til adressebøkene omkring det året han skal ha fått en datter.

Vi finner ingen Karl Nyberg i 1913, heller ikke i 1914. Først i 1915 finner vi én. Han er murersvenn og bor i Iduns gate 3. Han kan jo ha skiftet yrke? Men når vi sjekker folketellingen viser det seg å være feil mann. Denne Karl var riktignok svensk, men født i Stockholm i 1867. Dessuten var han gift og hadde tre barn, født i årene 1904 – 1910.  Men ”sporhundsansen” er vekket.  Derfor prøver vi noen årganger til av adressebøkene.

I 1918 dukker det opp en Karl Nyberg til i Adresseboka; tømmermann, Gøteborg gate 7. Denne gangen viser folketellingslisten en ugift tømrer født i 1892 på Nannestad. I 1922 dukker en tredje Karl Nyberg opp i Kristiania adressebok.

Karl Nyberg, maskinassistent, Brinkensgate 7.

MagasinetVi går ned i magasinet og finner reolen med folketellingen for 1922. Blar fram til personlisten over Brinkens gate 7. Og denne gangen er det den riktige Karl. Fødselsår stemmer, han er fyrbøter og fra Gefle i Sverige. Han er gift med en Doris Christophersen, tobakksarbeiderske fra Kristiania. Hvis vi finner vielsen i kirkebøkene kan vi kanskje få flere opplysninger om Karl.

 

Vi sjekker listen over kirkebøker som er avlevert til Riksarkivet og som vi har kopier av i Byarkivet. Kampen menighet har avlevert lysningsregister for årene 1920 – 1921. Der finner vi at de tok ut lysning 29. september og giftet seg i Kampen kirke lørdag 2. oktober 1920. I et anmerkningsfelt informeres det om at Karl Nyberg har vært i Norge og på norske skip i over sju år. Vi sjekker folketellingen i 1927 for å se om kanskje Karl og Doris fikk noen barn. Men 1. desember 1927 står Karl oppført som enkemann på listen over Brinkens gate 7. Kona Doris døde 18. desember 1926. Det kom ingen barn i ekteskapet med Karl.

Gjenforening

brinkens g 7 19290010 kopiHvordan går det så med Karl? Kan vi finne ut noe mer om hva som skjedde med ham etter at han ble enkemann?  Vi vender tilbake til folketellingen for Brinkens gate 7, 1. desember 1929.


Siden Karl er til sjøs, har husverten L. Myhre fylt ut listen: ”Karl Werner Nyberg, født 3/9 1888 i Gjevle, Sverige. Gift, maskinassistent på Bergensfjord. Sigrid Nyberg, født 27/1 1893 i Kristiania. Gift, husmor”. Det er vår Sigrid! Fødselsdatoen stemmer; det kan ikke være noen andre. Fjorten år etter at de fikk et barn sammen, for deretter å gå hver sin vei, har de truffet hverandre igjen. Med sirlig håndskrift har verten anmerket: ”Har antagelig fået et barn nu. Fruen visstnok for tiden på fødehjem eller hjemme hos sine foreldre. Har ikke boet i leiligheten siste måned.” Med skjelvende hender drar vi ut folketellingen for 1931. Vi må se hvordan det gikk videre! Fikk de flere barn? Listen fra tellingen 1. desember 1931 viser en liten familie i Brinkens gate på Kampen. Sigrid er hjemme med sønnene Erik Werner, født 20. november 1929, og Arne Kjell, født 4. mars 1931. Karl er midlertidig fraværende ansatt ombord på Den Norske Amerikalinjes Bergensfjord, og ute til sjøs på tellingsdatoen.

 

S+K=sant (200x157)Historien viser: 

Den som søker skal finne! Alle finner ikke kjærlighet, slik Sigrid og Karl gjorde, men det er forsøket verd!

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Tobias 3-2005