Av Anette Walmann
Romanen Sult er en skildring av en ung manns desperate kamp for tilværelsen, hans kamp for det daglige brød, for arbeid og mot skammen som fulgte med det å ikke ha noen av delene. Men romanen er også en reise tilbake til 1880-tallets Kristiania. Hamsun skildrer gatemiljøer som i dag for lengst er jevnet med jorden, han navngir forretninger og bygninger og beskriver byens lyder og stemninger,- slik jeg-personen opplever dem.
Det var 1880-tallets Kristiania Knut Hamsun kjente. Han flyttet til byen første gang i 1880. Kristiania på 1880-tallet var en by i vekst. Med byutvidelsen i 1878 tok byen et sjumilssteg inn i storbyens rekker. Det var industrireising, tiltagende byggevirksomhet og økende tilflytting til byen.
Stemningsbilder fra byen
Jeg-personen i Sult skildrer lydene han hørte fra det lille kvistværelset han leide, rommet som er tapetsert med gamle numre av ”Morgenbladet”:
Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fyldte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjængernes skridt og smældene fra kuskenes svøper.
Det var støyende ferdsel overalt. Omtrent klokken tolv begynte byen å komme på benene:
det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget op og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuerne i siden, gjorde mig liten og slap ubemærket forbi nogen bekjændte som hadde indtat et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret opover Slotsbakken og faldt i tanker.” (s. 16).
Et par ganger i løpet av romanen legger jeg-personen ut på noen lengre vandringer. Han skulle ikke gå lenger enn forbi St. Hanshaugen og til Sagene før omgivelsene fikk et mer landlig preg:
Jeg bevæget mig i stærk gang opover Ullevålsveien, forbi St. Hanshaugen, kom ut på åpne marker, ind i de trange, underlige gater ved Sagene, over tomter og akrer og befandt mig til sist på en landevei hvis ende jeg ikke kunde se. Her stoppet jeg op og besluttet mig til å vende om. Jeg var blit varm av turen og gikk sagte og meget nedtrykt tilbake. Jeg møtte to høivogner, kjørerne lå flate oppe i lassene og sang, begge barhodede, begge med runde, sorgløse ansigter (s. 33).
Sagene, Bjølsen og Torshov var blant områdene som ble innlemmet i byen med byutvidelsen i 1878.
Tomtegata og Vaterland
Under sitt første opphold i Kristiania bodde Hamsun i Tomtegaten 11 på Vaterland. Tomtegaten 11 blir beskrevet som huset med de to innganger:
Således kom vi ned til Tomtegaten. Kusken holder.
Jeg stiger ut av vognen i all hast, tankeløst, slapt, tung i hodet. Jeg går inn gjennom porten, kommer inn i en bakgård som jeg går tvers over, støter mot en dør som jeg åpner og går ind gjennem, og jeg befinder mig i en gang, et slags forværelse med to vinduer . Der står to kufferter, den ene ovenpå den andre, i den ene krok, og på langvæggen en gammel umalt sofabænk som det ligger et tæppe i. Tilhøire, i næste værelse hører jeg røster og barneskrik og ovenover mig, i anden etage, lyden av en jærnplate som det hamres på. Alt dette mærker jeg så snart jeg kommer ind.
Jeg går rolig tværs over værelset, bort til den motsatte dør, uten å skynde mig, uten tanke på flugt, åpner også den g kommer ut i Vognmandsgaten. Jeg ser opover huset som jeg just har passert igjennem og læser over døren: Beværtning & logi for reisende. (s. 104)
Jeg-personen oppholder seg stadig i Vaterlandsområdet og dette logihuset for reisende. Han ble stadig ”fastere og fastere bundet til denne beværtning, dette logihus for reisende hvor jeg hadde fåt bo trods min forkommenhet”.
Vaterland var området mellom Jernbanetorget, Storgata og Akerselva. Opprinnelig var Vaterland en av byens forsteder, men i 1839 ble det innlemmet i byen. Dette var et område av blandet karakter. Med jernbanen begynte Vaterland å ta form som et sentrumsstrøk. Boliger måtte vike for butikker og herberger. Sosialt sett var Vaterland først og fremst et arbeiderstrøk, men ikke bare. Her bodde også flere hundre selvstendig næringsdrivende og dessuten enkelte embetsmenn. Allikevel var det forfall som preget Vaterland på 1800-tallet. Også de bedre områdene av strøket. De krokete og smale gatene var bebygd med småhus og enkle hytter av dårlig materiale.
Jeg-personen i Sult beskriver utsikten fra vinduet i Tomtegata 11 (s. 131):
Jeg gikk til vinduet og så ut; mit vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte noen børn midt i den fattige gate; de kastet en tomflaske imellem sig og skrålte høit. Et flyttelass rullet langsomt forbi dem; det måtte være en fordreven familje som skiftet bopæl utenfor flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. På vognen lå sengklær og møbler, markstukne senger og komoder, rødmalte stoler med tre ben, matter jærnskrap, bliktøi. En liten pike, bare et barn, en riktig hæslig unge med forkjølet næse, sat oppe i lasset og holdt sig fast med sine stakkars blå hænder for ikke å tumle ned. Hun sat på en bundt av rædsomme, våte madrasser som børn hadde ligget på og så ned på de små som kastet tomflasken imellem sig….
I parker og portrom
Hvor det hadde gåt jevnt og regelmæssig nedover med mig hele tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å læse i når det blev mig for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut til kirkegårdene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet artikler for bladene (…) (s. 7)
Jeg-personen søker ut i parkene og til kirkegårdene for å få fred og ro til å skrive. Her kan han sitte forholdsvis uforstyrret på en benk. Han oppholder seg i Slottsparken, på Vor Frelsers gravlund og på Krist kirkegård ved Hammersborg. Slottsparken, Studenterlunden, St. Hanshaugen var utfartssteder og promenadestrøk for byens befolkning. Kirkegårdene bøy på en annen ro enn de offentlige parkene. På Krist kirkegård satt jeg-personen ”i al stilhet og døset i den våte luft, tænkte, halvsov og frøs”.
Kirkegårdene lå nær selve byen og var et sted byens løse fugler kunne skjule seg,- de var tilholdssted for løsgjengere og prostituerte. I parkene gikk det vakter som passet på at ro og orden ble overholdt. I Sult møter vi Parkvakten i Slottsparken:
En parkmand la sin hånd på min aksel og sa: De må ikke sitte og sove herinde. Nei, sa jeg og reiste mig straks. Og med ett slag stod atter min sørgelige stilling lyslevende for mine øine. (s. 24)
Å finne et tilholdssted for natten var en av jeg-personens store bekymringer. Å bli observert sovende på et offentlig sted var forbundet med stor skam og et tegn på hvor dårlig et var stelt med ham:
Jeg holdt mig en tidlang i Torvgaten, sat på trapperne, smuttet ind i portrummene når nogen kom forbi, stod og stirret tankeløst ind i de oplyste småboder hvor folk vimset om med varer og penger, til sist fandt jeg mig en lun plass bak en bordstabel mellem kirken og basarerne. (s. 44)
Flere ganger i løpet av romanen blir hovedpersonen vekket og tilsnakket av en konstabel som spør: Hvor bor De henne? De burde vel gå hjem nu?
Jeg-personen driver hvileløst og formålsløst rundt om i byen. Han oppholder seg i portrom, i parker og ved havna. Det nedlagte blikkenslagerverkstedet hvor han har fått lov til å oppholde seg, frister ikke. En natt blir han nødt til å melde seg som ”husvild” på rådstuen. Der kunne folk uten bosted få gratis opphold for natten. På Rådstuen, byens gamle rådhus, var det en reservert avdeling i arresten for ”husvilde.” Hovedpolitihuset og fengselsbygningen hadde siden juni 1866 ligget i Møllergata 19, mens det gamle rådhuset ble beholdt som bistasjon.
Matbilletter
Di vil mælle Dere nede hos jourhavende, sa konstabelen. Var det altså ingen formaliteter å gjennemgå! tænkte jeg rædd. Jeg kom ind i et stort rum nedenunder hvor tredive eller firti mennesker sat, alle husvilde. Og en for en blev de ropt op av protokollen, en for en fik de en billett til mat. Jourhavende sa stadig væk til konstabelen ved sin side: Fik han billet? Ja glem ikke å gi dem billetter. De ser ut til å trænge et måltid. (s. 58).
Matbilletter var en form for fattigunderstøttelse som ble brukt overfor ”mindre ordentlige Trængende, arbeidføre, friske Folk og i det Hele taget saadanne Personer, hvis Trang kan være tvivlsom”. Ved hjelp av understøttelse i form av naturalia, ønsket Fattigvesenet å kontrollere ”Understøttelsens Nødvendighet”. Matbilletten var en billett til et måltid middagsmat utlevert fra Arbeidsanstalten. Hver matbillett var en understøttelse på tolv øre fra fattigvesenet.
Verdig- og uverdig trengende
I et anfall av sinne over å ha blitt kalt ”tosk” av en konstabel som hadde vekket ham nede ved havna, har hovedpersonen følgende tilbakeholdte utbrudd:
Hvordan kunde det dog være at det slet ikke vilde lysne for meg? Var jeg kanskje ikke like så berettiget til å leve som hvemsomhelst anden, som antikvarbokhandler Pascha og dampskibsekspeditør Hennechen? Om jeg kanskje ikke hadde aksler som en rise og to svære armer å arbeide med, og om jeg kanskje ikke hadde søkt endog en vedhuggerplass i Møllergaten for å tjene mit daglige brød? Var jeg lat? Hadde jeg ikke søkt plasser og hørt forelæsninger og skrevet avisartikler og læst og arbeidet nat og dag som en gal mand? Og hadde jeg ikke levet som en gnier, spist brød og mælk når jeg hadde mæget, brød når jeg hadde lite og sultet når jeg ingenting hadde? Bodde jeg på hotell, hadde jeg en suite værelser i første etage? På et utloft bodde jeg, i et blikkenslagerværksted som Gud og hvermand hadde rømt ut av siste vinter fordi det snedde derind. (s. 50)
Utdraget er som en forsvarstale over jeg-personens egen forkommenhet. Han var ufortjent kommet i denne håpløse situasjonen og han var ikke arbeidsuvillig. Hamsun skildrer hovedpersonens skam over å bli tatt for å være husvild, løsgjenger og betler eller tigger.
Løsgjengeri: Tilsidesættelse af den Pligt, som paahviler Samfundets Medlemmer til at søge lovlig Erhverv”. Salomonsens Konversasjonsleksikon fra 1894.
Fattigforsorgen på slutten av 1800-tallet skilte mellom verdige og uverdige trengende. Arbeidsføre og friske folk hadde, etter fattigloven av 1863, ikke rett til fattighjelp og måtte forsørge seg selv. Foreldreløse barn under 15 år, sinnsyke, gamle, vanføre og syke som ingenting hadde til livets opphold, kom i gruppen av verdig trengende som hadde rett til fattighjelp. Arbeidsløshet var ikke nedfelt i loven som en grunn til å få fattighjelp.
I 1900 ble fattiglovgivningen delt i to, med en ny fattiglov for de ”verdige trengende” og en løsgjengerlov for de ”uverdige”. Løsgjengerloven rammet de som ble regnet som arbeidsføre, men som ikke fulgte sin samfunnsplikt ”til at søge lovlig Erhverv”. Med løsgjengerloven kunne disse såkalte arbeidsuvillige dømmes til tvangsarbeid. På denne måten skulle man få bukt med de ”arbeidssky”.
Alle utdrag fra Sult er hentet fra Gyldendal Norsk Forlag 1954, 5. opplag 2009.
Kilder og litteratur:
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886
Statistiske Meddelelser angaaende Christiania By, 1894
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bind 3
Seip, Anne-Lise: Sosialhjelpstaten blir til
Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.