I 1960 ble bilsalget sluppet fri og stadig flere fikk bil. Planene for T-banen var allerede klare og utbyggingen i gang. Men det gikk for sakte og flere og flere så behovet for å kjøpe seg bil og bruke den til og fra jobb.
Av Caroline Juterud
Allerede i 1963 var trafikksjefen og Oslo kommune ute og oppfordret bileiere til å ta trikken til jobb.
Inspirert av en studietur til ulike storbyer i USA utarbeidet en delegasjon av eksperter Transportanalysen for Oslo-området. I 1965 ble denne analysen lagt fram av Oslo Byplankontor. Etter å ha kalkulert forventet befolkningsvekst til 50% økning innen 1990, med alt det betydde av økte antall boliger, nye arbeidsplasser og trafikk, kom ekspertene frem til at den beste løsningen var en 12-felts motorvei tvers igjennom det sentrale Oslo fra Skøyen til Etterstad. Trafikken inn til sentrum skulle gå via en motorvei gjennom Frognerparken og under Slottet. Mens et stort treetasjes fordelingskryss på Olaf Ryes plass skulle sende trafikken i to brede løp gjennom og ut av byen østover.
Heldigvis skulle det vise seg vanskeligere enn ekspertene hadde trodd å legge motorvei gjennom sentrum. Mange av byens borgere gikk ut i protest. Planen om motorvei gjennom Frognerparken førte til opprettelsen av foreningen Frognerparkens venner og utover på 70-tallet steg motstanden mot saneringsprosjektene i Oslo sentrum. Innen 1967 hadde også ferdigstillelsen av de tre østlige T-banenelinjene begynt å fungere som et alternativ til bilen. T-banen fraktet folk til og fra sentrum hver dag.
Det som står igjen av ekspertenes planer i dag er Bispelokket, Nylandsveien og Nylandsbrua. De står der fortsatt og viser oss hvordan Oslo sentrum kunne ha sett ut hadde 60-tallets planer kommet til virkelighet.