Av: Andrea Dietrichson
Voldsløkka i bydel Sagene er et av hovedstadens nåværende friområder som i årenes løp har vært underlagt store planer og endringer.
Opprinnelig var mesteparten av områdene utenfor Kvadraturen, ja områder vi i dag som en selvfølge tenker på som Oslo sentrum og by, bymark. Både Bislett, Ankerløkken, Bolteløkken, Majorstuen og Telthusbakken var egentlige byløkker.
En byløkke var en jordbrukseiendom for byens borgere, et område med dyrkbar mark som ble satt til side for å forsørge den tilhørende byens befolkning. Løkkene ble leid ut til enkeltpersoner som betalte gjennom en løkkeskatt. Det ble ført nøye registreringer over hvem som leide og hva de betalte i såkalte løkkeskattprotokoller. I Oslo byarkiv har vi slike protokoller tilbake til 1600-tallet.
Voldsløkka var ikke en del av denne bymarka i egentlig forstand, og ble derfor ikke tatt med i oppmålingen og tegnet opp da Stadskondoktør Patroclus von Hirsch lagde kartet over «Christiania by og dens marker» i 1764 og 1795. Allikevel fungerte løkken på Bjølsen praktisk talt som en løkkeiendom.
Etter hvert som befolkningen økte, ble det mer og mer vanlig å selge byløkkene til privatpersoner. I løpet av 1700-tallet ble flere av og flere omgjort til landsteder, og utover på 1800-tallet ble det vanlig å utparsellere tomter fra løkkene. Det er derfor få slike områder i hovedstaden som er bevart, annet enn som navn på områder og gater, slik som blant annet Bislett, Bolteløkka og Majorstuen.
Voldsløkka er et av få eksempler på slike områder som er bevart, og det er ikke bare tilfeldigheter som har gjort at denne gamle løkken har forblitt uten permanente bygninger helt fram til i dag.
I 1780 ble løkken, som da var kjent som Dambraaten av Bjølsen gård, forpaktet til overretssprokurator N.E.R. Wold. Dagens navn – Voldsløkka – stammer altså fra løkkens første private eier.
Det har blitt reist ulike bygninger på Voldsløkka. Wold fikk bygget en arklåve, en låve med et utbygg som strekker seg opp fra takflaten, kalt en ark, på området. Denne sto intakt fram til 1945, da den ble flyttet til Ekeberg fordi Uelands gate skulle føres frem. I 1963 brant dessverre arklåven til grunnen, som den siste bygningen i verden av sitt slag.
Det har også blitt reist nødbrakker på sletten. For å hjelpe byens hjemløse, ble de såkalte Arctander-brakkene satt opp i 1911 og 1912. Det var stor bolignød i Kristiania på denne tiden, men verken da eller senere har det blitt bygget permanente bygninger på Voldsløkka. Arctander-brakkene ble imidlertid stående mye lenger enn de i utgangspunktet var tenkt til å gjøre.
Grunnen til at den gamle byløkken aldri endte opp som boligområde er ikke først og fremst fordi man ønsket seg et område til rekreasjon eller idrett, men fordi det siden 1890-årene var planlagt å bruke området til en banetrasé mellom områdene Grefsen og Bestum. Denne strekningen skulle binde jernbanesystemene i øst og vest sammen.
Planen ble imidlertid aldri gjennomført, men områdene der ringbanen var tenkt – blant annet Voldsløkka – var båndlagt i mange år. Av denne grunn forble Voldsløkka et åpent område, fritt tilgjengelig for rekreasjon, jogging og organisert idrett.
