Tekst Aina Basso
I 1916 besluttet sporveisselskapene i Kristiania å ansette kvinnelige sporveiskonduktører, noe som skapte stor debatt både i media og innad i egne rekker. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken: ”Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spaa: Eksperimentet vil falde daarlig ud.” Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: ”Som bekjendt har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporvognskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide. (…) Vore kvindelige sporvognskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post likesaa godt som sine søstre i udlandet.” Var ansettelsen av kvinnelige konduktører et ideologisk steg i retning større grad av likestilling, eller var det en del av en langt større lønnskamp som hadde pågått i flere år?
Ugifte damer over 25
De kvinnelige konduktørene, eller ”konduktricerne”, som de snart ble kalt, skulle bli ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende. Aller helst ville sporveisselskapene ansette ”ugifte, absolut friske damer over 25 aar”, men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.
Saken skapte stor debatt i avisene i tiden som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 16. februar en flott illustrasjon av en kvinne i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i ”flunknye” uniformer. Uniformene var på dette tidspunktet under utforming, og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksen skulle naturligvis erstattes av skjørt, men ellers stilte selskapene seg velvillige til damenes personlige smak hva ”dragtens snit” angikk.
Frykt for «løse fugler»
De mannlige sporveisfunksjonærene var derimot ikke fornøyde med utviklingen. Norske Intelligenssedler kunne 20. mars avsløre at ”Damerne faar en kjølig mottagelse av sine mandlige kolleger” og spekulerte i om kvinnene ville bli møtt med ”latter og flirt” på sin nye arbeidsarena. De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og stilte seg misfornøyde med den nye satsingen. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side hva gjaldt lønnsforhold i etaten og mente kvinnene skulle fungere som lønnstrykkere på midlertidig basis.
De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville melde sin interesse for arbeidet, da ingen som hadde noe ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt, eller stille seg til ”offentlig beskuelse og almen forlystelse”. De fryktet dermed at det kun ville være byens ”løse fugle” som ble ansatt som konduktører, som et ledd i sporveisetatens bekjempelse av de uttynnede rekkene som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til sporveien. Det ble også stilt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vognen dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var det en stor seier, og etter en stund dannet ”konduktricerne” attpåtil en egen fagorganisasjon atskilt fra mennene.
«De kvindelige»
Motstanden ebbet imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og også kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om ”De Kvindelige”, enten det gjaldt utviklingen på uniformsfronten, som overgangen i Kristiania Elektriske Sporveie fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917, eller rett ut hyllester av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at ”den kvindelige” ikke som sine mannlige kolleger led av ”grødet og utydelig udtale”, som avogtil kunne oppskake passasjerene på den mest forskrekkelige måte, idet Tordenskjolds plads ble til ”To som slaas”, mens Trefoldighedskirken ble til ”Der falder kirka!”. De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfreds med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge, skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden prosjektet hadde hatt slikt hell både i Kristiania og utenlands.
Dessverre for de kvinnelige sporveiskonduktørene ble gleden kortvarig. Etter den første verdenskrigen sluttet sporveien å ta inn nye kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens ”konduktricerne” på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg. Rundt 1950 ble kvinner igjen tatt inn som konduktører, men bare som vikarer eller deltidsansatte, og på 1960-tallet var det debatten om ansettelsen av kvinner i overordnede kontrollørstillinger som fikk de mannlige sinn i kok.
Kilder:
Oslo byarkiv: Avisutklippsbøker fra arkivet etter A/S Bærumsbanen, 1913-1916 og 1916-1917.
Litteratur:
Iversen, Paal (red.). Bare trøkk på…Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894-1994. Otta 1994.
Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.