Streik!

Lørdag 18. juli 1914 gikk 700 sporveisfunksjonærer i Kristianias sporveisselskaper ut i streik, etter fulltallig oppslutning ved den foregående nattens massemøte. Hovedstaden var på dette tidspunktet midt inne i den store jubileumsfeiringen i anledning hundreårsmarkeringen for Grunnloven.

Av Aina Basso

Året før ble trikkelinjen langs østsiden av Frognerparken anlagt for å frakte publikum til utstillingen, og hver dag ble trikkelass på trikkelass med besøkende fraktet opp for å beskue alt det beste Norge kunne oppby innen kunst, kultur og næringsliv. Og nettopp jubileet ble en del av årsaken til konflikten. I mange tilfeller måtte funksjonærene arbeide 18 timer i strekk, uten verken mat eller hvile eller noen form for overtidsbetaling.

Uniformert personale foran vogner og vognhall på Majorstuen stasjon i 1912. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei Fotograf: M. Bøe.

”sin største misnøie”

I kopiboken etter Magistratens andre avdeling finner vi en innberetning om streiken til Kristiania Formannsskap, datert 21. juli 1914, som med sine første setninger kort sammenfatter konfliktens hovedpunkter:

”I massemøte nat til søndag den 5te juli fattet Norsk sporveisforbunds avdelinger her i byen en resolution, hvori de bl.a. uttaler sin største misnøie med de nuværende løns- og arbeidsforhold og gjør gjældende, at sporveisselskaperne ensidig og paa egen haand helt har annullert bestemmelserne om arbeidstid, hviletid og fritid.”

Funksjonærene krevde dyrtidstillegg, slik at de minst kom på høyde med politimenn og brannvesenet. De krevde hver sjette dag fri, åtte timers maksimalarbeidsdag, i tillegg til regulerte lønnsbestemmelser for reservebetjeningen. Dersom disse kravene ikke ble oppfylt, ville de gå ut i streik, og allerede fra 7. juli nektet funksjonærene både å lære opp ny betjening og utføre arbeid på overtid.

Stille gater

Folk flest visste lite om streiken før trafikken plutselig var stanset. Problemene inntraff umiddelbart. Noen av de viktigste rutene ble opprettholdt av det høyreavisene kalte ”frivillige” og venstre- og sosialistpressen kalte ”streikebrytere”, altså kvinner, studenter eller andre som trengte pengene. Likevel forhindret sporveisstreiken mange i å komme seg til arbeidet på motsatt side av byen, om de ikke ville ta bena fatt eller hadde råd til en dyrere form for transport. En poetisk journalist i Verdens Gang skildret 19. juli stemningen i Kristiania:

”Sporveisstreikens konsekvenser blir mere og mere følelige for hver dag som gaar. Overalt merker man den. Gaterne er blit merkværdig stille, byen har tapt meget av sit rastløse, besnærende storstadspræg, der er i denne sporvognsløse, overhete by uforholdsmæssig mange nedtrykte, opgitte mennesker at se, man tænker med forvilelse paa de møiefulde distancer man skal tilbakelægge, træt og langsomt vandrer man avsted…”

Byens ”rastløse, besnærende storstadspræg”. Trikker i Karl Johans gate i 1925. Fra arkiv etter A/S Oslo sporveier. Fotograf ukjent.

 ”Tilløp til Spetakler”

Stemningen var svært opphisset og opptøyer fulgte. Flere steder ble det oppløp der trikkene ble angrepet med steinkasting, og stygge tilrop smalt mot de vikarierende sporveisfunksjonærene. Åtte menn ble senere tiltalt for steinkasting ulike steder i Kristiania, bare to av disse var sporveisfunksjonærer.

Konflikten skapte bred interesse blant byens befolkning, i tillegg til utenfor hovedstadens og endatil landets grenser. Skal en tro en artikkel i Social-Demokraten 25. juli, var til og med barna engasjerte i den pågående streiken:

”En kone i Kristian Kroghs gate hadde 2 barn, 4 og 6 aar gamle, paa sykehuset. Torsdag var konen oppe paa Ullevaal og hentet hjem barna. Kommen til trikkens holdepunkt siger moren: Nu er det vel best vi tar trikken. Men da utbrøt begge barna: Nei da mamma. Vi vil ikke kjøre med streikebrytertrikken, vi vil gaa vi.”

På den andre siden av bordet

I Kristiania Sporveisselskabs direksjon ble det i de 12 dagene streiken varte, holdt møter ”1 a 2 gange om dagen, som regel sammen med Kristiania elektriske sporveis direktion”. En ny megling ble forsøkt, men den streikende part avslo tilbudet. Først ved ordfører Heyerdahls forslag 24. juli  ble det en stemningsendring, og den 27. juli sendte sporveisbetjeningen en forespørsel til arbeidsgiverne om igjen å gjenoppta arbeidet. Dette ble innvilget av fellesdireksjonen i de to sporveisselskapene, og streiken var over 29. juli.

Festmiddag holdt for Blåtrikkens 30-års jubileumsfest i 1924. Fra arkiv etter A/S Kristiania Elektriske Sporvei. Fotograf ukjent.

Ifølge avisene kostet streiken sporveisselskapene rundt 200 000 kroner mer i lønnsutgifter, noe som skulle beløpe seg til omtrent 300 kr pr. funksjonær. Streiken banet kanskje også vei for de kvinnelige konduktrisene som skulle innta vogntrafikken to år senere.

Kilder:

A/S Kristiania Elektriske Sporveie: Avisutklippsbok, 1914-1916A/S
Kristiania Sporveisselskab (i arkivet etter A/S Oslo Sporveier):
Styreprotokoll nr. 5. 08.12.1912 – 07.11.1916.
Magistraten: Kopibok II. Avdeling 27.02.1914 – 14.08.1914

Litteratur:
Fasting, Kåre. Sporveier gjennom 100 år. A/S Oslo Sporveier 1975
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen er tidligere publisert på Byarkivets nettsider.

En rull med historie

PAPIRKONSERVERING: Hun tar forsiktig i den lange rullen av papp og papir. Tør så vidt å åpne den, lirker fram noen få centimeter, nok til å se at det er en original. I mangel av spesialkompetanse benytter Byarkivet papirkonservator Kristin Ramsholts kyndige hånd og trente øye til å restaurere et kart fra 1794.

TEKST: Gro Røde

Konservator Kristin Ramsholt med kartet.
Papirkonservator Kristin Ramsholt og kartet fra 1794 som løses fra lerretet. Viktige verktøy er pinsett og spatel. «Vannkanna» er en såkalt forstøver med etanol. Sammen med trekk-kartong kan fukt trenge ned i lerretet og limlaget, uten å trenge videre ned i kartet. Fotograf: Trond Aslaksby, 2006.

– Nei, denne må åpnes i et rom med kontrollert forhøyet luftfuktighet! Papirkonservator Kristin Ramsholt studerer rullen som har vært i Byarkivet i årevis. Rullen er gammel, slitt og grå, og har opplagt sin egen historie. Kartansvarlig i Byarkivet skvatt da hun en dag rullet den ut, bare litt, og veldig forsiktig. Det lille som kunne sees da, tilsa at det var et originalt kart fra 1794. En kopi av kartet hadde befunnet seg bak glass og ramme i Byarkivet i årevis, kjent som Patroclus Hirsch’ kart over Christiania by med tilliggende forsteder i målestokk 1:1000. Kopien er et stort fargetrykk – en litografi fra 1940, signert Litograf Harald Wilhelmsen, og er delvis kolorert med blått hvor det er elv og vann/hav.

På jakt etter papirets ID
Ramsholt konstaterer at kartoriginalen er blitt limt opp på lerret, og det kan se ut som det er gjort i nyere tid. Det er verste sort for papiroriginalen, som da er utsatt for et nedbrytningsfremmende klebestoff. – Vi må få løsnet papiret fra lerretet, er Ramsholts umiddelbare melding. -Papiret er håndlagd, så kanskje kan vi finne et eller flere vannmerker som sier noe om hvor og når papiret ble laget. Et så stort kart er satt sammen av flere papirark. Papiret på denne tida ble håndlaget av bomull, eventuelt linfibre, som ble lagt i en ramme eller ei form. Nede i rammen var det kjedetråder og bunntråder. Antallet kjede- og bunntråder varierer fra papir til papir, fra mølle til mølle, og kan være med på å identifisere papiret sammen med vannmerket.

Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene "JK 100". Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.
Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene «JK 100». Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.

Når Ramsholt bruker ultrafiolett lys i et mørkt rom, kan hun lese kartet enda tydeligere. Hun ser da hvordan kartet fluorescerer der det har vært påført farge. På denne måten får en et klarere inntrykk av hvordan kartet opprinnelig har sett ut. UV-lyset viser også at papiret har mange små hull. Hva kan årsaken til disse hullene være?

Karttegneren Patroclus Hirsch
Rettet ut i svakt spenn og ved hjelp av god tid og fuktighet, lar det seg gjøre å avfotografere og studere kartet. Motivet, kartets påtegnede informasjon, er ingen overraskelse, i og med at vi kjenner godt til kopien. Men fra originalen får vi ny kunnskap om karttegnerens tid og det verktøy han brukte. pHirsch var signaturen han brukte den gang, i 1794. På andre kart signerer han med stor P og sitt fulle og hele navn. Om Patroclus Hirsch er det skrevet lite. Men noe om ham finnes i oppslagsverk, blant annet i stabsfanejunker Olai Ovenstads bok Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814.

Sammen med diverse informasjon fra artikler i tidsskriftet St. Hallvard og Biografisk leksikon, får vi kjennskap til Hirsch som var født i 1758 og døde 1828. Han omtales som stadskonduktør, landmåler, lærer, karttegner, major og kaptein. Lærer var han på Krigsskolen og ved Kristiania Kunstskole. Siste sted i årene 1811-14 hvor han, i følge biografisk leksikon, var en ansett lærer som dessverre ble tidlig utslitt på grunn av «svak helbred og næringssorger». Som konduktør tegnet han kart over Kristiania og omegn, og hadde ansvar for gjenoppbyggingen av Oslo Hospital etter brannen i 1793. I St. Hallvard er det i årgang 1937 gjengitt plantegninger over tukthuskirken- fra 1793, -signert P. Hirsch. I St. Hallvard, fra 1916, er det gjengitt to Løkkekart over området ved Vøyenvolden på Sagene. Det var Hirsch’ verk, og forfatter av artikkelen, Halfdan Møller, skriver om ham: ”Kaptein Hirsch hadde som opmaaler og karttegner av byen og bymarken til sammen kun 700 rdl. Han drev da efterhvert med privat for de forskjellige eiere at levere specialkarter (som ovenstaaende) mot en rimelig godtgjørelse.”

Vitrolum, Arabicum og gallerveps
Ved nærmere studier kan konservatoren melde at Hirsch brukte jerngallusblekk når han tegnet. Det er et blekk hvor man brukte eikegaller laget av gallervepsen.
Kristin Ramsholt forteller den utrolige historien om dette blekkets tilblivelse, og vi kan bare undre oss over hvordan noen fant ut å nyttiggjøre seg gallervepsens ugagn: I Norge finnes det 15-20 forskjellige typer gallerveps. Gallervepsen legger eggene sine i eikebladet. Larven får treet til å sette i gang en slags kontrollert kreftreaksjon. I denne prosessen dannes galletannin, som sees som små erter på undersiden av bladet. Gallene ble så plukket og blandet med vitrol, som er et naturlig forekommende metallsulfat. Tilsatt litt vann, vin eller eddik, samt Gummi Arabicum, fikk man et blekk som til å begynne med nesten var usynlig, men som etter hvert mørknet til en brunsort farge. Svaneapoteket i Oslo er Norges eldste, fra 1628, og de solgte på 1790-tallet fire forskjellige typer vitrol.

Jerngallusblekk var i bruk fra tidlig middelalder frem til 1860-tallet, da overtok de syntetiske fargestoffene gradvis. På dette kartet har Ramsholt konstatert minst to forskjellige blekk, men historien om blekket er imidlertid ikke ferdigfortalt.

Ramsholt fortsetter: Jerngallus-blekket er en av de største truslene mot vår skrevne og tegnede kulturarv. Det bryter ned papir! Tenk på Leonardo da Vincis tegninger, Johan Sebastian Bachs noter, Vincent van Goghs brev og Ibsens skuespill! I alle deres verk er det brukt jerngallusblekk. Kort fortalt skjer det en korrosjonsprosess i metallkomponenten i blekket, og blekkstreken vil på sikt «etse» seg gjennom papiret. Denne -prosessen fremmes av både syre, fuktighet og lys. – Derfor er det svært viktig å få fjernet det syredannende klebestoffet mellom original og lerret på Hirschkartet, påpeker hun.

Analysen av opplimingen på lerretet, har påvist alun, et aluminiumsulfat som bokbindere i gamle dager elsket å tilsette i alle typer klister. Sulfatdelen er imidlertid en effektiv svovelsyredanner i tillegg til å kryssbinde molekylært slik at den blir tungt løselig. Alt dette betyr at det går noe tregt å løsne papiret fra lerretet. Men arbeidet skrider fremover, og snart kan Byarkivet stolt vise fram en interessant kartoriginal for publikum.

Kilder og litteratur:
Hirsch’ kart fra 1794
St. Hallvard, år 1916 og 1937
Biografisk leksikon, Oslo 1934
Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk slektshistorisk forening. Oslo 1948.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tobias 1/2006 og på Byarkivets nettsider.

En sann historie fra folketellingene

Mang en skjebne skjuler seg blant de 600 meterne med folketellingsskjemaer som befinner seg i Byarkivet. Vi søkte og fant kjærlighet…

Av Stine Nerbø

Mange har funnet fram til ukjente slektninger takket være de kommunale folketellingene for Kristiania/Oslo. En tante i Thurmannsgate på Sagene eller en oldefar i Stupinngata på Enerhaugen. Lurer du på hvem som bodde i leiligheten din i gamle dager, kan du finne ut det også! Byarkivet får mange henvendelser fra folk som ønsker å finne ut om slektsforhold. Historien vi skal se på nå, er et eksempel på hvordan man kan bruke kildene, og hva vi kan finne om vi går grundig til verks. Det bør nevnes at vi som regel ikke har anledning til å bruke særlig lang tid på hver enkel forespørsel. I dette tilfellet har vi gjort et unntak for å vise hvilke muligheter som ligger i de kildene som er tilgjengelige i Byarkivet.

I november 2004 kom følgende e-post til Byarkivet:

”Søker min avdøde mors slekt. Hun ble født 12.02.1914 på Christiania Fødselsstiftelse.Døpt 22.02.1914. I attesten er hun oppført med foreldre: Ugift fyrbøter Karl Nyberg.Svensk. Ugift  tjenestepike Sigrid Hammer. Svensk(?). Min mor ble adoptert bort. Hører gjerne fra dere om dette.

På forhånd takk!

Sigrid

Hvilke muligheter har vi her til å finne ut noe om Sigrid og Karl? Vi begynner med Sigrid.

Vi finner henne i registeret fra Fødselsstiftelsen, oppført med fødselsår 1893 og adresse Herman Foss gate 18. Bodde hun der alene, sammen med familie, som tjenestepike? Det første vi gjør er å sjekke den statlige tellingen i 1900, som er tilgjengelig på internett (www.digitalarkivet.no). Her kan man søke etter fornavn, etternavn, fødselsår, fødested med mer. Heldigvis er det kun én Sigrid Hammer i Kristiania det året.

Hun bodde sammen med foreldre og seks søsken i Waldemar Thranes gate 30. Siden denne Sigrid også er født i 1893, må vi anta at det er riktig person. Ved oppslag i de årlige kommunale tellingene finner vi ut at familien Hammer flyttet til Herman Foss gate 18B i 1903. Faren het Albert og var skomaker, moren het Emilie. Sigrid bodde hjemme til 1911. I 1912 og 1913 er hun ikke der, og vi har ikke greid å finne ut hvor hun da bodde. Sannsynligvis arbeidet hun som tjenestepike hjemme hos en familie, for hun er ikke registrert i adressebøkene. Fra 1915 til 1919 bodde og arbeidet hun på Sports-Kaféen i Frognerveien 54. I 1920 var hun igjen hjemme hos sine foreldre. For tiden syk, står det i listen.

Hermann Foss gate rundt 1920. Foto: Oslo Museum

Både i tellingen i 1924, 1926 og 1928 bodde Sigrid i Herman Foss gate 18 med foreldrene. Hun arbeidet i en Cigarforretning i Skippergata. Men i 1929 er hun ikke lenger i Herman Foss gate. Vi finner henne ikke i adresseboka heller. Kanskje hun har giftet seg? Når pikene giftet seg på den tiden tok de mannens etternavn, så eneste mulighet vi har, vil være å finne en eventuell vielse. Men vi ser fort at Gamle Aker menighet, som Herman Foss gate tilhører, ikke har avlevert kirkebøker lenger fram enn til 1927, og for å finne en eventuell vielse må man derfor henvende seg direkte til menigheten.  Altså utenfor Byarkivets rekkevidde. Siste spor etter Sigrid i folketellingene er fra 1929, hvor det er notert at hun ikke var tilstede på tellingsdatoen.

Karl

Vi prøver å finne Karl. I fødselsregisteret står det at han er fyrbøter og svensk; fra „Gefle“. Adresse: Stockholm, D/S Kong Sigurd. Dette kan bli en nøtt! En svensk sjømann! Kanskje han bare var i havn i Kristiania noen få uker. For å finne ut om han bosatte seg i Kristiania, går vi til adressebøkene omkring det året han skal ha fått en datter.

Vi finner ingen Karl Nyberg i 1913, heller ikke i 1914. Først i 1915 finner vi én. Han er murersvenn og bor i Iduns gate 3. Han kan jo ha skiftet yrke? Men når vi sjekker folketellingen viser det seg å være feil mann. Denne Karl var riktignok svensk, men født i Stockholm i 1867. Dessuten var han gift og hadde tre barn, født i årene 1904 – 1910.  Men ”sporhundsansen” er vekket.  Derfor prøver vi noen årganger til av adressebøkene.

I 1918 dukker det opp en Karl Nyberg til i Adresseboka; tømmermann, Gøteborg gate 7. Denne gangen viser folketellingslisten en ugift tømrer født i 1892 på Nannestad. I 1922 dukker en tredje Karl Nyberg opp i Kristiania adressebok.

Karl Nyberg, maskinassistent, Brinkensgate 7.

MagasinetVi går ned i magasinet og finner reolen med folketellingen for 1922. Blar fram til personlisten over Brinkens gate 7. Og denne gangen er det den riktige Karl. Fødselsår stemmer, han er fyrbøter og fra Gefle i Sverige. Han er gift med en Doris Christophersen, tobakksarbeiderske fra Kristiania. Hvis vi finner vielsen i kirkebøkene kan vi kanskje få flere opplysninger om Karl.

 

Vi sjekker listen over kirkebøker som er avlevert til Riksarkivet og som vi har kopier av i Byarkivet. Kampen menighet har avlevert lysningsregister for årene 1920 – 1921. Der finner vi at de tok ut lysning 29. september og giftet seg i Kampen kirke lørdag 2. oktober 1920. I et anmerkningsfelt informeres det om at Karl Nyberg har vært i Norge og på norske skip i over sju år. Vi sjekker folketellingen i 1927 for å se om kanskje Karl og Doris fikk noen barn. Men 1. desember 1927 står Karl oppført som enkemann på listen over Brinkens gate 7. Kona Doris døde 18. desember 1926. Det kom ingen barn i ekteskapet med Karl.

Gjenforening

brinkens g 7 19290010 kopiHvordan går det så med Karl? Kan vi finne ut noe mer om hva som skjedde med ham etter at han ble enkemann?  Vi vender tilbake til folketellingen for Brinkens gate 7, 1. desember 1929.


Siden Karl er til sjøs, har husverten L. Myhre fylt ut listen: ”Karl Werner Nyberg, født 3/9 1888 i Gjevle, Sverige. Gift, maskinassistent på Bergensfjord. Sigrid Nyberg, født 27/1 1893 i Kristiania. Gift, husmor”. Det er vår Sigrid! Fødselsdatoen stemmer; det kan ikke være noen andre. Fjorten år etter at de fikk et barn sammen, for deretter å gå hver sin vei, har de truffet hverandre igjen. Med sirlig håndskrift har verten anmerket: ”Har antagelig fået et barn nu. Fruen visstnok for tiden på fødehjem eller hjemme hos sine foreldre. Har ikke boet i leiligheten siste måned.” Med skjelvende hender drar vi ut folketellingen for 1931. Vi må se hvordan det gikk videre! Fikk de flere barn? Listen fra tellingen 1. desember 1931 viser en liten familie i Brinkens gate på Kampen. Sigrid er hjemme med sønnene Erik Werner, født 20. november 1929, og Arne Kjell, født 4. mars 1931. Karl er midlertidig fraværende ansatt ombord på Den Norske Amerikalinjes Bergensfjord, og ute til sjøs på tellingsdatoen.

 

S+K=sant (200x157)Historien viser: 

Den som søker skal finne! Alle finner ikke kjærlighet, slik Sigrid og Karl gjorde, men det er forsøket verd!

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Tobias 3-2005

 

Verboten! Sporveisdrift i okkupasjonstiden

Av Aina Basso

Under andre verdenskrig tok norsk sivilmotstand mange former. En av disse finner vi spor av i arkivene fra A/S Holmenkolbanen og A/S Oslo Sporveier.

Mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass fremfor å sitte ved siden av tyske soldater eller medlemmer av hirden. Dette ble ansett som en demonstrasjon mot den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene slo opp advarselsplakater i Sporveiens vogner. En plakat undertegnet Politipresidenten i Oslo den 4. mai 1944 hadde et tydelig budskap, både på tysk og norsk:
”Det er FORBUDT å stå i vognen så lenge det finnes sitteplasser. De som ikke etterkommer påbudet blir fra idag bortvist fra vognen og straffet.”

Interne instrukser ble også gitt sporveiens betjening om hvordan de skulle håndtere obsternasige passasjerer som nektet å sitte ved siden av tyske militære eller medlemmer av NS. Vognbetjeningen ble henstilt om å ”ikke slappe av i arbeidet med å få de reisende til å innta ledige plasser”, da en avslapping bare ville føre til ny uro og ubehageligheter for betjeningen. Passasjerer som ikke fulgte oppfordringen om å sette seg, ble utvist på første stoppested.

Spioner vil bli skutt!
Konduktørene ble også innstendig oppfordret om å utvise forsiktighet dersom de i embets medfør måtte bevege seg i området ved Tåsen skole etter mørkets frembrudd. En tysk offiser hadde advart en av A/S Holmenkolbanens konduktører om at folk i skinnegangene ved skolen kunne bli oppfattet som spioner og skutt. Skolen ble i en kort periode fra april 1940 til sommeren samme år brukt som erstatning for Aker sykehus, som ble brukt som tysk militærhospital, og ble igjen rekvirert av tyskerne før sommerferien 1944.

Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Oslo sporveier (A-70036/Ub/0013/163).
Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Sporveismuseet (A-70036/Ub/0013/163). Fotograf ukjent.

Kilder:
A/S Holmenkolbanen: Oppslag 1914-1953.Plakater fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier: A-40202/Ug/0009/007 og A-40202/Ug/0009/003

Litteratur:
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivet nettsider.

Lyden av Bisletbekken

Tar du deg en tur til Holbergs plass, og legger øret ditt ned mot en av kummene i gata, hører du kanskje det bruse fra det underjordiske. Lyden du hører er fra Bisletbekken,-  kanskje den bekken som gjorde mest av seg den gang bekkene fikk renne fritt.

Tekst: Bård Alsvik

Det er naturligvis vanskelig å ha et forhold til bekker vi ikke ser og knapt nok hører. Deres betydning i dag er skrumpet inn til å føre våre mindre delikate etterlatenskaper bort fra husene, under gatene og til rensestasjonene. Bekkenes betydning som kloakkårer er gammel, og stammer fra en tid lenge før vi fikk et ordnet kloakkvesen her i byen. Den veldige stanken som kom fra bekkene, var også en av grunnene til at de med tiden ble lukket. Etter hvert som bebyggelsen ble tettere, utviklet byens kloakknett seg etter det prinsipp at avløpsledninger ble ført ut i bekkene. Vannet ble på den måten mer og mer forurenset og så ble den ene bekken etter den andre lagt i rør eller i mursteinstunneler.

Joachim Frichs utsiktsbilde fra det som i dag er Stensparken og utover Christiania er malt i 1841. I den mest markante skjæringen i landskapet renner Bisletbekken. Originaltittel: Christiania sett fra Korpehaugen. Foto: Rune Aakvik. Oslo Bymuseum. Ref. O:B:01010

En dyp fure i byens ansikt
Å forestille seg Bisletbekken som en bekk i friluft i dag, er like vanskelig som å forestille seg hvordan Oslo og byens omegn så ut før i tida. God hjelp kan vi imidlertid få i eldre landskapsmalerier. Ta for eksempel Joachim Frichs utsiktsbilde fra Korpehaugen mot Christiania, det vil si fra høydedraget som senere skulle bli Stensparken. Foruten den idylliske og søvnige byen ved enden av fjorden, ser vi et sterkt kupert landskap som må ha bydd på atskillige utfordringer da det senere ble regulert til by.

I følge geologene var dette land-skapet, vest for Akerselva, preget av flere høydedrag som var gjennomskåret av skjæringer, og der Bisletbekk-skjæringen var den mest markante. Vi ser den på Frichs maleri som en dyp dal der vi så vidt kan skimte Bisletbekken i bunnen, midt i bildet. Dalen er av geologene omtalt som en dyprenne, den var fylt med mange meter tjukk blåleire, og skal visstnok ha satt ingeniørene på vanskelige prøver den gang man bygde undergrunnen fra Nationaltheatret til Majorstua.

At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch' løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.
At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch’ løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.

 

Spor i litteraturen
Da storbyen Kristiania vokste fram i andre halvpart av 1800-tallet mellom byen og der Frich har stått og malt sitt utsiktsbilde, var det ikke et ideal å utnytte terrengets naturlige kurver. Høydedrag og bakketopper ble høvlet av og skjæringene lukket eller fylt igjen for å skape jevne stigninger for gater og kvartaler. Det er derfor vanskelig å kjenne igjen konturer av Frichs landskap for dem som prøver, og enda vanskeligere å skjønne hvor Bisletbekken en gang må ha gått.

Sporene etter Bisletbekken finnes imidlertid ikke bare under gatene eller på kart og malerier. Bekken er, om ikke omsunget sånn som storebror Akerselva i øst, den bekken vi finner flest spor etter i oslolitteraturen. Dette har nok sammenheng med det vi allerede har nevnt: Bisletbekken var en tydelig bekk som gjorde mye av seg. Mange må ha hatt et forhold til den på en eller annen måte: Man var nødt til å krysse den dersom man reiste mot byen fra nordvest, eller ut av den fra sydøst. Man lot dyra sine gå på beite langs den, man badet eller fisket i den eller hentet sitt daglige vann fra den.

Gjennom de litterære vitnesbyrdene kan vi stifte et litt nærmere bekjentskap med Bisletbekken. Til denne artikkelen har vi funnet fint lite om bekken i området mellom dens utgangspunkt, Berg gård, og fram til Ullevålsveien. Men straks bekken renner inn på byens grunn, dukker vitnesbyrdene opp.

Ernst Bjerknes (født 1865) husker Bisletbekken som Bekkesmedbekken fra sin barndom. Navnet hadde den etter «Bekkesmeden» som bodde i et lite enetasjes hus der bekken krysset Ullevålsveien. Derifra løp bekken i «foss og stryk ned gjennem et med skog og kratt bevokset dalsøkk langs Thereses gate, som den gang bare var et par hjulspor nedover jordene.» Bjerknes husker hvordan de akte på bekkeisen med kjelke om vinteren: «Det var som å fare gjennem et alfeland under de rimfrosne busker i glitrende sol. Her skar vi siljufløiter og plukket de første blomster om våren. Her seilte vi med fliser og fløt pinner utover fossefallene, og i kulpene under den bratte fjellknausen hendte det vi tok oss et bad på varme sommerdager.»

Rakkerbekk og Syltehøl
Bekkesmedbekken var et lokalt navn blant ungene som brukte løkkene ved Ullevål og Lindern som sin tumleplass. Et annet navn på bekken, som også var slang, var Nattmannsbekken eller Rakkerbekken. Nattmannen og Rakkeren, som var samme person, eller skal vi si profesjon, fordi han var datidens renholdsarbeider, holdt til på Nattmannshaugen – dagens Pilestredet park – like ved bekkeløpet. Han fór opp langs Bisletbekken nattestid med vogna full av innhold fra byens privéter (doer) og andre etterlatenskaper som nattmannens medarbeidere – som stort sett var brennmerkede personer i ordets rette forstand – kunne fornedre seg til å jobbe med. Natt-mannen strødde doenes innhold utover haugen sin og skapte seg en god fortjeneste ved å selge det videre som gjødsel. Det er imidlertid god grunn til å tro at mye av møkka må ha rent ned av haugen og ut i Bisletbekken de gangene himmelen åpnet seg over Nattmannshaugen.

Nord for Nattmannshaugen, finner vi andre navn som sier noe om terrenget. Den gamle veien mellom Gamle Akers kirke og Frogner hadde ligget der siden middelalderen. Her, ved Dalsbergstien var det mulig å passere bekken relativt enkelt på tørre dager. På våte dager vasset man i gjørme, og derfor ble stedet kalt Syltehølet.

A. Collet skriver om dette krysningspunktet i «Gamle Christiania Billeder» at «Vaar og Høst var Veien i denne lerede Dalsænkning som regel i fuldstændig Opløsningstilstand (saaledes endnu i 1860-årene). Vestenfor Bækken, der passeredes paa en Klop, kom man forbi pladsen Bislet». I Ernst Bjerknes barndom passerte man Syltehølet ved å legge ut planker som man kunne balansere på når gjørmehavet var for ille.

Men blåleira hadde også sine positive sider. Av leire kunne man lage teglstein. Midt på 1800-tallet ble Bislet teglverk etablert der Bislett stadion ligger i dag. Her var det en dyp kløft som bekken rant gjennom, og med tiden ble denne kløfta utvidet i omfang etter hvert som teglverket arbeidet seg inn i leirmassene. At området rundt Bislet må ha vært bekkens mest kritiske punkt, både på grunn av leira og de bratte skråningene, bekrefter alle de leirrasene som har gått her. Deler av terrenget mellom Holbergs gate og Dalsbergstien skal i sin tid ha glidd ut, og på 1870-tallet holdt Langaard Tobakkfabrikk på å gå med i et stort leirras litt syd for teglverket. I tillegg gikk det et stort skred ved krysset Pilestredet/Thereses gate på 1880-tallet og et nytt et i 1894.

Naturperlen som forsvant
Den gangen Pilestredet var en smal landevei som slynget seg fram mellom havne-hager og løkker, lenge før det fantes noen særlig bebyggelse langs Bisletbekken, kunne en vandring på de kanter av byen fortone seg som en vandring i vill natur.

Nå var det ikke mange som i første halvpart av 1800-tallet hadde naturopplevelsen som sitt mål med å bevege seg ut i friluft. En erindringsbeskrivelse fra Morgenbladet i 1902, setter oss imidlertid inn i hvordan det kunne oppleves på 1820-tallet: «Lidt ovenfor Mad. Niemanns Hus og Have i Pilestrædet, før man kom til daværende Bakkehuset, kløv vi over et Stengjærde. (Her) kunde En gaa paa en Sti over grønne Enge helt op til nuværende Holbergs Plads, det var altsammen Vosgraffs Løkke. Og nede mellem Bakkerne randt en Bæk, den kunde være saa strid, saa man maatte træ paa Stene for at komme tørskod over. For et Christianiabarn var det vild Natur, som gav en Henrykkelses Stemning, naar man turde vove sig saa langt.»

Forståelsen av hvor langt ute på landet dette var styrkes ytterligere når vi leser om zoologiprofessor Halvor Heyerdahl Rasch sine jaktturer i ungdomstiden langs Bisletbekkens bredder fra Grotten og nordover, der han i pilekrattene langs bekken skremte opp og skjøt bekkasiner. Nedenfor Grotten, nærmere Tullinløkka ned mot Studenterlunden, skal det dessuten ha vært et yrende fugleliv. Her slynget Bisletbekken seg gjennom et myraktig og fuktig landskap, noen steder vilt i dype skjæringer andre steder rolig i små pytter og dammer.

Den idyll som hersket langs Bisletbekkens bredder, ble gradvis forrykket etter hvert som bebyggelsen krøp nordover. Fra 1860-tallet og framover ble det bygget flere industribedrifter langs og i nærheten av Bisletbekken. Avfallsstoffer fra disse bedriftene gikk rett ut i bekken. Homansbyen, som ble anlagt fra 1858, førte også med seg kloakk fra de private husholdningene. Da den store bygge-perioden satte inn, langs Thereses gate og på Bolteløkka mot slutten av århundret, var bekkens æra som naturperle definivt forbi.

Stinkende kloakk
Så tidlig som på 1850-tallet ble den delen av Bisletbekken, som gikk fra nåværende St. Olavs gate på skrå over Tullinløkka til krysset Universitetsgata og Christian 4s gate, overdekket med tørrmuret gråsteinskloakk. Enda noen år, til et godt stykke ut på 1860-tallet, skulle bekken renne derfra, åpen ned mot fjorden, gjennom det som het Fru Grünnings Have – nå Eidsvolds plass – og ned Tordenskjoldsgate. Nord for St. Olavs gate pågikk overvelvingen av Bisletbekken utover 1870-tallet, slik at den var helt overdekket fram til teglverket rundt 1880. I 1893 var også bekkeløpet fra Ullevål og sydover blitt lukket.

Kristiania-folk ble imidlertid stadig minnet på at den var der. I 1917 skrev historikeren Edvard Bull at man ikke kunne unngå å legge merke til den avskyelige stanken som man på varme sommerdager ofte kunne kjenne på et bestemt sted på Karl Johan, mellom Cammermeyers bokhandel (nr. 41/43) og Handelstandens hus (nr. 37) der den gamle bekken passerer under gata. Når man gravde i gatene piplet det også fram en dråpe her og en dråpe der, ja til og med store vannmasser, som Bull hadde observert ved gravinger i Fredriks gate.

Bisletbekkens_siste_ferd.jpg (424x800)
Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika på Næsers detaljkart fra ca. 1860.

I dag ivrer mange etter å hente så mye som mulig av våre skjulte vannveier opp i dagen igjen. Oslo Elveforum er en pådriver i så måte, og ved åpningen av Bislet høgskolesenter på 1990-tallet, ble en liten del av Bisletbekken gjort synlig som en liten parkbekk gjennom området. Men det er vanskelig å flytte gater og hus. Minnene som finnes etter Bisletbekken og andre bekker i Oslo er enklere å flytte – fra en generasjon til en annen. Denne artikkelen er ment å være et bidrag i så måte.

Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika.

Kilder og litteratur
«Fra tyveaarene. Byliv og Folk i Byen». I Morgenbladet nr. 552, 21. sept. 1902
Bystyresag No. 37 1885, Ang. Overhvælving af Skillebækken
Bystyresag No. 27 1875, Ang. Anbringelse af Murstenkloak i Sofienberggaden m. m
Bystyresag No. 5 1874, Ang. Overhvælving af Inkognitobækken
Just, Carl: Carl Johans gate. Historikk og antologi. Oslo 1950
Helland, Amund: Topografisk-statistisk Beskrivelse over Kristiania, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: «I skisportens barndom». St. Hallvard, 19. bind, Oslo 1941
Falck-Muus, Rolf: «Spor efter gammel bergverksdrift i Oslo og omegn». St. Hallvard, 13. bind, Oslo 1935
Diesen, Einar: «Litt om Grønland og Enerhaugen». I St. Hallvard, Kristiania 1917
Wasserfall, Fr.: Matrikkelen. St. Hallvard, 24. årgang, Oslo 1946
Daae, Ludvig: Det gamle Christiania 1624-1814. Christiania 1891
Borgersen, Odd: Da Oslo var Christiania. Byen i tegninger, tresnitt og malerier
Pedersen, Oscar: Vore Dages Kristiania. Kristiania 1924
Røsoch, Henry: På vandring i Christiania, Oslo 1953
Collett, A.: Gamle Christiania Billeder, Kristiania 1909
Bull, Edvard: Kristiania som undervisningsgjenstand. I St. Hallvard, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: Kontorveien. I St. Hallvard, 8.bind, Oslo 1930
Bjerknes, Ernst: St. Hanshaugen. I St. Hallvard, 16. bind, Oslo 1938
Schetelig, Jakob: Fjeldgrunden I Kristiania by. I St. Hallvard, 18. bind, Oslo 1940

Artikkelen har stått på trykk i Tobias 2-3/2007

På glattisen!

Av Anette Walmann

Lenge før skiløping ble en yndet vinteraktivitet, samlet byens befolkning seg på fjorden, på dammer og isbelagte plasser for å gå på skøyter. Landets første internasjonale idrettsstjerne var en skøyteløper. Men  fremfor alt var skøyteløp en folkesport!

Christiania Skøiteklub ble stiftet så tidlig som i 1864, og anla snart byens første skøytebane på fjorden utenfor festningen. Fritid var ikke alle forunt,- derfor var det også de øvre samfunnslagene som oftest var å se på isen i skøytesportens pionertid. Det var heller ikke alle som hadde råd til å skaffe seg et par skøyter. Skøytesporten hadde imidlertid bred appell, og ble snart en folkesport.

Den engelske Lady de Beauclerk, som oppholdt seg i Kristiania vinteren 1868, skildret skøytesporten på følgende måte:

”For Christiania er Skøyteklubben hva Rotten Row er for London. Den har sin moteriktige tid – fra klokken tolv til to – når snobben kan beskues i elegant utførelse av åttetall på ytterskjæret. …Liksom Rotten Row har den også sin ikke moteriktige tid – fra to til fire – når dyrkerne skyr den som pesten.”

Landets første idrettsstjerne
Vanlige folk måtte ta til takke med å prøve isen på kveldstid, i måneskinn eller fakkellys. Stadig økende trafikk på havna førte til at skøytebanen i 1877 måtte flyttes fra Pipervika til Filipstad, og senere til Frognerkilen. På skøytebanen i Frognerkilen fant det legendariske løpet mellom Axel Paulsen og Renke van der Zee sted i 1884. Det sies at tilskuertallet ved konkurransen var like stort som Kristianias samlede befolkning på den tiden. Tilskuertallet kan vanskelig bekreftes eller avkreftes,- sikkert er det i alle fall at skøytesporten hadde enorm oppslutning og at Axel Paulsen ble landets første virkelige idrettsstjerne.

Reklameplakat fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet. Det reklameres med en rekke av skøytesportens store navn på begynnelsen av 1930-tallet: den finske skøyteløperen Clas Thunberg, kanadierne Frank Stack og Alex Hurd, nordmennene Bernt Evensen, Haakon Pedersen, Armand Carlsen, Charles Mathiesen og Harry Haraldsen.
Reklameplakat fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet. Det reklameres med en rekke av skøytesportens store navn på begynnelsen av 1930-tallet: den finske skøyteløperen Clas Thunberg, kanadierne Frank Stack og Alex Hurd, nordmennene Bernt Evensen, Haakon Pedersen, Armand Carlsen, Charles Mathiesen og Harry Haraldsen.

Et stort skritt framover tok skøytesporten i Oslo da den første virkelige idrettsplassen på Frogner ble åpnet i 1901. Den første Frogner stadion lå langs Kirkeveien, før den ble flyttet til sin nåværende plass i 1914. Dette ble arenaen hvor Sonja Henie tok sitt første VM-gull i 1927 og hvor Oscar Mathisen vant hele tre VM.

Fra Frogner til Bislett
Etter 2. verdenskrig måtte Frogner overlate plassen som senteret for norsk skøyteidrett til Bislett stadion. Arkitekt Frode Rinnans funksjonalistiske tribuneanlegg sto ferdig i 1940 med en kapasitet på ca 20 000 tilskuere. Bislett stadion hadde på 1920- og 30-tallet vært hovedbanen for Arbeidernes idrettsforbund og arena for flere internasjonale arbeideridrettsstevner. Bislett stadion skulle bli sentrum for en rekke store idrettsbegivenheter. Det var f.eks. på Bislett at Hjalmar Andersen i 1952 ble tre ganger olympisk mester og hyllet som folkehelt.

Foto: Widerøes Flyveselskap AS (A-20027/Ua/0002/076). År: 1951.
Foto: Widerøes Flyveselskap AS (A-20027/Ua/0002/076). År: 1951.

Skøyter i høyden
Med Frogner- og Bislett stadion fikk skøyteløperne mer stabile forhold og en lengre sesong sammenliknet med da det bare fantes sjøbaner. For å forlenge sesongen ytterligere, besluttet bystyret i 1933 å opparbeide skøytebane ved Tryvannshøgda. Tryvann stadion lå på 517 meters høyde og skulle gi en konstant skøytesesong fra 1. november til 1. april.

Tryvann stadion var lenge et populært utfartssted for byens befolkning. Her kunne folk få «den beste mosjon» akkompanert av fengende musikk. A/S Holmenkolbanen brakte folk til og fra for en billig penge. På midten av 1970-tallet måtte Tryvann stadion vike til fordel for et økende behov for parkeringsplasser ved inngangen til Marka.

Foto fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet (A-20145/Uas/0006/023). År: 1938.
Foto fra arkivet etter Park- og idrettsvesenet (A-20145/Uas/0006/023). År: 1938.

Kilder:
Jan Eivind Myhre, Oslo bys historie, bind 3, Oslo 1990.
Oslo byleksikon, Oslo 2000.
Beretning for Oslo kommune 1912-1947, Oslo 1952.
http://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Paulsen

Artikkelen har tidligere vært publisert på Oslo byarkivs nettsider.