Veidekket i Karl Johans gate har til tider blitt viet stor oppmerksomhet. Asfaltdekket i byens paradegate ble etter 2000 erstattet med brolegging med hugget stein. Også rundt forrige århundreskifte var veidekket i Karl Johans gate gjenstand for debatt. Motstanderne av steinbrolegging var mange.
Årsaken var først og fremst at steinbrolagte gater innebar støy. Hestehover og kjerrehjul lagde en voldsom larm i de mest trafikkerte gatene. Med hensyn til Universitetet og strekningens ”anvendelse til promenade”, var brolegging med stein ansett som uheldig i Karl Johans gate. Brolegging med trekubb var et mer lydløst alternativ.
Bildet viser legging av trekubb som brolegging i krysset Kirkegaten – Prinsensgate i 1913. Dronningensgate, på strekningen mellom Prinsensgate og Tollbugata, var blant de første gatene som fikk trebrolegging. Målet var å skape ro for Høyesterett, som hadde lokaler ut mot gaten i dette området. I 1861 hadde trebroleggingen blitt skiftet ut med makadamisert veidekke. Makadamiserte gater hadde et lag med grov stein nederst, deretter et lag med pukk og øverst grus.
På begynnelsen av 1900-tallet sto debatten om makadamisert veidekke versus trebrolegging i Karl Johans gate. Makadamiserte gater var støyfrie, men hadde andre ulemper:
”Tilstanden av dette sterkt trafikerte gatestykke i det for øvrig smukkeste strøk av byens centrum er især vaar og høst i ren opløsningstilstand, som ikke alene frembyr et alt andet en tiltalende utseende, men ogsaa er til stor ulempe for de mange fotgjængere, som her stadig passerer gaten”. (Formannskapssak 192/1912)
På regnværsdager var byens paradegate sølete og gjørmete, kostnadene til renhold var store og veidekket måtte fornyes årlig. Man fant det derfor påkrevet at kjørebanen i disse områdene ble trebrolagt.
I 2005 fikk gaten igjen steinbrolegging. Det er lenge siden hestehover og kjerrehjul skapte problemer med øredøvende støy.
Kilder:
Christiania kommunes aktstykker
Christiania kommune 1837 – 1886
Kristiania kommune 1887 – 1911
Oslo kommune 1912 – 1947
Skrevet av Anette Walmann
Teksten er tidligere publisert på Oslo byarkivs nettsider