Lyden av Bisletbekken

Tar du deg en tur til Holbergs plass, og legger øret ditt ned mot en av kummene i gata, hører du kanskje det bruse fra det underjordiske. Lyden du hører er fra Bisletbekken,-  kanskje den bekken som gjorde mest av seg den gang bekkene fikk renne fritt.

Tekst: Bård Alsvik

Det er naturligvis vanskelig å ha et forhold til bekker vi ikke ser og knapt nok hører. Deres betydning i dag er skrumpet inn til å føre våre mindre delikate etterlatenskaper bort fra husene, under gatene og til rensestasjonene. Bekkenes betydning som kloakkårer er gammel, og stammer fra en tid lenge før vi fikk et ordnet kloakkvesen her i byen. Den veldige stanken som kom fra bekkene, var også en av grunnene til at de med tiden ble lukket. Etter hvert som bebyggelsen ble tettere, utviklet byens kloakknett seg etter det prinsipp at avløpsledninger ble ført ut i bekkene. Vannet ble på den måten mer og mer forurenset og så ble den ene bekken etter den andre lagt i rør eller i mursteinstunneler.

Joachim Frichs utsiktsbilde fra det som i dag er Stensparken og utover Christiania er malt i 1841. I den mest markante skjæringen i landskapet renner Bisletbekken. Originaltittel: Christiania sett fra Korpehaugen. Foto: Rune Aakvik. Oslo Bymuseum. Ref. O:B:01010

En dyp fure i byens ansikt
Å forestille seg Bisletbekken som en bekk i friluft i dag, er like vanskelig som å forestille seg hvordan Oslo og byens omegn så ut før i tida. God hjelp kan vi imidlertid få i eldre landskapsmalerier. Ta for eksempel Joachim Frichs utsiktsbilde fra Korpehaugen mot Christiania, det vil si fra høydedraget som senere skulle bli Stensparken. Foruten den idylliske og søvnige byen ved enden av fjorden, ser vi et sterkt kupert landskap som må ha bydd på atskillige utfordringer da det senere ble regulert til by.

I følge geologene var dette land-skapet, vest for Akerselva, preget av flere høydedrag som var gjennomskåret av skjæringer, og der Bisletbekk-skjæringen var den mest markante. Vi ser den på Frichs maleri som en dyp dal der vi så vidt kan skimte Bisletbekken i bunnen, midt i bildet. Dalen er av geologene omtalt som en dyprenne, den var fylt med mange meter tjukk blåleire, og skal visstnok ha satt ingeniørene på vanskelige prøver den gang man bygde undergrunnen fra Nationaltheatret til Majorstua.

At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch' løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.
At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch’ løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.

 

Spor i litteraturen
Da storbyen Kristiania vokste fram i andre halvpart av 1800-tallet mellom byen og der Frich har stått og malt sitt utsiktsbilde, var det ikke et ideal å utnytte terrengets naturlige kurver. Høydedrag og bakketopper ble høvlet av og skjæringene lukket eller fylt igjen for å skape jevne stigninger for gater og kvartaler. Det er derfor vanskelig å kjenne igjen konturer av Frichs landskap for dem som prøver, og enda vanskeligere å skjønne hvor Bisletbekken en gang må ha gått.

Sporene etter Bisletbekken finnes imidlertid ikke bare under gatene eller på kart og malerier. Bekken er, om ikke omsunget sånn som storebror Akerselva i øst, den bekken vi finner flest spor etter i oslolitteraturen. Dette har nok sammenheng med det vi allerede har nevnt: Bisletbekken var en tydelig bekk som gjorde mye av seg. Mange må ha hatt et forhold til den på en eller annen måte: Man var nødt til å krysse den dersom man reiste mot byen fra nordvest, eller ut av den fra sydøst. Man lot dyra sine gå på beite langs den, man badet eller fisket i den eller hentet sitt daglige vann fra den.

Gjennom de litterære vitnesbyrdene kan vi stifte et litt nærmere bekjentskap med Bisletbekken. Til denne artikkelen har vi funnet fint lite om bekken i området mellom dens utgangspunkt, Berg gård, og fram til Ullevålsveien. Men straks bekken renner inn på byens grunn, dukker vitnesbyrdene opp.

Ernst Bjerknes (født 1865) husker Bisletbekken som Bekkesmedbekken fra sin barndom. Navnet hadde den etter «Bekkesmeden» som bodde i et lite enetasjes hus der bekken krysset Ullevålsveien. Derifra løp bekken i «foss og stryk ned gjennem et med skog og kratt bevokset dalsøkk langs Thereses gate, som den gang bare var et par hjulspor nedover jordene.» Bjerknes husker hvordan de akte på bekkeisen med kjelke om vinteren: «Det var som å fare gjennem et alfeland under de rimfrosne busker i glitrende sol. Her skar vi siljufløiter og plukket de første blomster om våren. Her seilte vi med fliser og fløt pinner utover fossefallene, og i kulpene under den bratte fjellknausen hendte det vi tok oss et bad på varme sommerdager.»

Rakkerbekk og Syltehøl
Bekkesmedbekken var et lokalt navn blant ungene som brukte løkkene ved Ullevål og Lindern som sin tumleplass. Et annet navn på bekken, som også var slang, var Nattmannsbekken eller Rakkerbekken. Nattmannen og Rakkeren, som var samme person, eller skal vi si profesjon, fordi han var datidens renholdsarbeider, holdt til på Nattmannshaugen – dagens Pilestredet park – like ved bekkeløpet. Han fór opp langs Bisletbekken nattestid med vogna full av innhold fra byens privéter (doer) og andre etterlatenskaper som nattmannens medarbeidere – som stort sett var brennmerkede personer i ordets rette forstand – kunne fornedre seg til å jobbe med. Natt-mannen strødde doenes innhold utover haugen sin og skapte seg en god fortjeneste ved å selge det videre som gjødsel. Det er imidlertid god grunn til å tro at mye av møkka må ha rent ned av haugen og ut i Bisletbekken de gangene himmelen åpnet seg over Nattmannshaugen.

Nord for Nattmannshaugen, finner vi andre navn som sier noe om terrenget. Den gamle veien mellom Gamle Akers kirke og Frogner hadde ligget der siden middelalderen. Her, ved Dalsbergstien var det mulig å passere bekken relativt enkelt på tørre dager. På våte dager vasset man i gjørme, og derfor ble stedet kalt Syltehølet.

A. Collet skriver om dette krysningspunktet i «Gamle Christiania Billeder» at «Vaar og Høst var Veien i denne lerede Dalsænkning som regel i fuldstændig Opløsningstilstand (saaledes endnu i 1860-årene). Vestenfor Bækken, der passeredes paa en Klop, kom man forbi pladsen Bislet». I Ernst Bjerknes barndom passerte man Syltehølet ved å legge ut planker som man kunne balansere på når gjørmehavet var for ille.

Men blåleira hadde også sine positive sider. Av leire kunne man lage teglstein. Midt på 1800-tallet ble Bislet teglverk etablert der Bislett stadion ligger i dag. Her var det en dyp kløft som bekken rant gjennom, og med tiden ble denne kløfta utvidet i omfang etter hvert som teglverket arbeidet seg inn i leirmassene. At området rundt Bislet må ha vært bekkens mest kritiske punkt, både på grunn av leira og de bratte skråningene, bekrefter alle de leirrasene som har gått her. Deler av terrenget mellom Holbergs gate og Dalsbergstien skal i sin tid ha glidd ut, og på 1870-tallet holdt Langaard Tobakkfabrikk på å gå med i et stort leirras litt syd for teglverket. I tillegg gikk det et stort skred ved krysset Pilestredet/Thereses gate på 1880-tallet og et nytt et i 1894.

Naturperlen som forsvant
Den gangen Pilestredet var en smal landevei som slynget seg fram mellom havne-hager og løkker, lenge før det fantes noen særlig bebyggelse langs Bisletbekken, kunne en vandring på de kanter av byen fortone seg som en vandring i vill natur.

Nå var det ikke mange som i første halvpart av 1800-tallet hadde naturopplevelsen som sitt mål med å bevege seg ut i friluft. En erindringsbeskrivelse fra Morgenbladet i 1902, setter oss imidlertid inn i hvordan det kunne oppleves på 1820-tallet: «Lidt ovenfor Mad. Niemanns Hus og Have i Pilestrædet, før man kom til daværende Bakkehuset, kløv vi over et Stengjærde. (Her) kunde En gaa paa en Sti over grønne Enge helt op til nuværende Holbergs Plads, det var altsammen Vosgraffs Løkke. Og nede mellem Bakkerne randt en Bæk, den kunde være saa strid, saa man maatte træ paa Stene for at komme tørskod over. For et Christianiabarn var det vild Natur, som gav en Henrykkelses Stemning, naar man turde vove sig saa langt.»

Forståelsen av hvor langt ute på landet dette var styrkes ytterligere når vi leser om zoologiprofessor Halvor Heyerdahl Rasch sine jaktturer i ungdomstiden langs Bisletbekkens bredder fra Grotten og nordover, der han i pilekrattene langs bekken skremte opp og skjøt bekkasiner. Nedenfor Grotten, nærmere Tullinløkka ned mot Studenterlunden, skal det dessuten ha vært et yrende fugleliv. Her slynget Bisletbekken seg gjennom et myraktig og fuktig landskap, noen steder vilt i dype skjæringer andre steder rolig i små pytter og dammer.

Den idyll som hersket langs Bisletbekkens bredder, ble gradvis forrykket etter hvert som bebyggelsen krøp nordover. Fra 1860-tallet og framover ble det bygget flere industribedrifter langs og i nærheten av Bisletbekken. Avfallsstoffer fra disse bedriftene gikk rett ut i bekken. Homansbyen, som ble anlagt fra 1858, førte også med seg kloakk fra de private husholdningene. Da den store bygge-perioden satte inn, langs Thereses gate og på Bolteløkka mot slutten av århundret, var bekkens æra som naturperle definivt forbi.

Stinkende kloakk
Så tidlig som på 1850-tallet ble den delen av Bisletbekken, som gikk fra nåværende St. Olavs gate på skrå over Tullinløkka til krysset Universitetsgata og Christian 4s gate, overdekket med tørrmuret gråsteinskloakk. Enda noen år, til et godt stykke ut på 1860-tallet, skulle bekken renne derfra, åpen ned mot fjorden, gjennom det som het Fru Grünnings Have – nå Eidsvolds plass – og ned Tordenskjoldsgate. Nord for St. Olavs gate pågikk overvelvingen av Bisletbekken utover 1870-tallet, slik at den var helt overdekket fram til teglverket rundt 1880. I 1893 var også bekkeløpet fra Ullevål og sydover blitt lukket.

Kristiania-folk ble imidlertid stadig minnet på at den var der. I 1917 skrev historikeren Edvard Bull at man ikke kunne unngå å legge merke til den avskyelige stanken som man på varme sommerdager ofte kunne kjenne på et bestemt sted på Karl Johan, mellom Cammermeyers bokhandel (nr. 41/43) og Handelstandens hus (nr. 37) der den gamle bekken passerer under gata. Når man gravde i gatene piplet det også fram en dråpe her og en dråpe der, ja til og med store vannmasser, som Bull hadde observert ved gravinger i Fredriks gate.

Bisletbekkens_siste_ferd.jpg (424x800)
Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika på Næsers detaljkart fra ca. 1860.

I dag ivrer mange etter å hente så mye som mulig av våre skjulte vannveier opp i dagen igjen. Oslo Elveforum er en pådriver i så måte, og ved åpningen av Bislet høgskolesenter på 1990-tallet, ble en liten del av Bisletbekken gjort synlig som en liten parkbekk gjennom området. Men det er vanskelig å flytte gater og hus. Minnene som finnes etter Bisletbekken og andre bekker i Oslo er enklere å flytte – fra en generasjon til en annen. Denne artikkelen er ment å være et bidrag i så måte.

Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika.

Kilder og litteratur
«Fra tyveaarene. Byliv og Folk i Byen». I Morgenbladet nr. 552, 21. sept. 1902
Bystyresag No. 37 1885, Ang. Overhvælving af Skillebækken
Bystyresag No. 27 1875, Ang. Anbringelse af Murstenkloak i Sofienberggaden m. m
Bystyresag No. 5 1874, Ang. Overhvælving af Inkognitobækken
Just, Carl: Carl Johans gate. Historikk og antologi. Oslo 1950
Helland, Amund: Topografisk-statistisk Beskrivelse over Kristiania, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: «I skisportens barndom». St. Hallvard, 19. bind, Oslo 1941
Falck-Muus, Rolf: «Spor efter gammel bergverksdrift i Oslo og omegn». St. Hallvard, 13. bind, Oslo 1935
Diesen, Einar: «Litt om Grønland og Enerhaugen». I St. Hallvard, Kristiania 1917
Wasserfall, Fr.: Matrikkelen. St. Hallvard, 24. årgang, Oslo 1946
Daae, Ludvig: Det gamle Christiania 1624-1814. Christiania 1891
Borgersen, Odd: Da Oslo var Christiania. Byen i tegninger, tresnitt og malerier
Pedersen, Oscar: Vore Dages Kristiania. Kristiania 1924
Røsoch, Henry: På vandring i Christiania, Oslo 1953
Collett, A.: Gamle Christiania Billeder, Kristiania 1909
Bull, Edvard: Kristiania som undervisningsgjenstand. I St. Hallvard, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: Kontorveien. I St. Hallvard, 8.bind, Oslo 1930
Bjerknes, Ernst: St. Hanshaugen. I St. Hallvard, 16. bind, Oslo 1938
Schetelig, Jakob: Fjeldgrunden I Kristiania by. I St. Hallvard, 18. bind, Oslo 1940

Artikkelen har stått på trykk i Tobias 2-3/2007