I samarbeid med Ruter og Sporveien, har Oslo byarkiv produsert en utstilling i anledning T-banens 50-årsjubileum. Utstillingen har vært vist flere steder, og vil være å finne blant annet på Sporveismuseet høsten 2016.
Kategori: Historie
3x Tullin
Tullins gate, Tullinbjerget og Tullinløkka. Alle oppkalt etter personer med navnet Tullin. Men ikke en og samme. Hvem var disse personene?
Av Anette Walmann
Tre generasjoner Tullin har gitt navn til tre ulike steder i Oslo sentrum. Navnet Tullin kommer opprinnelig fra Tullia i Ringebu, hvor gårdbrukersønnen Guldbrand Hansen Tullin hadde sine røtter.
Tullinbjerget
Guldbrand Hansen fikk borgerskap som småhandler i Christiania i 1724. Han drev etterhvert en stor forretning og ble eier av en kjøpmannsgård som lå på hjørnet av dagens Karl Johans gate og Kongens gate. Her solgte han jernvarer, korn og salt. I tillegg drev han gårdsbruk på flere løkker utenfor byen.
To av løkkene lå i området mellom Hegdehaugsveien og Frognerveien. Den éne av disse, beliggende mellom nåværende Skovveien og Oscars gate, har senere fått navnet Tullinbjerget. Guldbrand Hansen Tullin overtok løkken i 1724. Ved skiftet etter Guldbrand Hansen Tullin i 1744 sto det «en Husmandsstue og Ladehus» på Tullinbjerget.
Tullinsgate
Guldbrand Hansen Tullin og hans kone, Ragnhild Hansdatter Dehli, ble foreldre til ham som skulle bli Danmark-Norges store dikter på 1700-tallet; nemlig Christian Braunmann Tullin (1728 – 65). Han var særlig ettertraktet som forfatter av bryllupsdikt, gravskrifter og andre bestillingsdikt til diverse familiebegivenheter; det som kallesleilighetsdikt. Ved siden av å skrive dikt og essays, var han i ledelsen av Fåbru spigerverk på Lysaker. Det var stefaren, Claus Terkildsen Koefoed, som eide spikerverket. I 1760 fikk Chr. Br. Tullin embete som viserådmann i Christiania, og i 1763 ble han rådmann. Han var utdannet prest, med teologisk embetseksamen fra Universitetet i København fra 1748. Tullinsgate, som strekker seg fra St. Olavs gate til Holbergs plass, er oppkalt etter ham.
Christian Braunmann Tullins mest kjente dikt er «Maidagen», skrevet til Morten Leuchs og Mathia Colletts bryllup 06.05.1758. Det begynner slik:
Min Muse, kom og lad os flye
Fra dette melancholske Fængsel,
Hvor Ønsker daglig døe i Trængsel,
Og fødes for at døe paa ny,
Hvor Kunst og Vid kun pønser paa
Den beste Plan til nye Sorger,
Hvor Rigdom sulter for at faae
Det Støv den for sin Arving borger
Hvor Retten selv er Tærningkast;
hvor Ja af Hyklere bortleies;
Hvor Dyder mod Ducater veies;
Hvor fattigdom er største Last;
Hvor Rigdom gjør en Daare klog,
Ærværdig, ædel, sindrig, klygtig;
Hvor Sindets Roe sin Afsked tog,
Da Nøjsomhed blev gjort landflygtig
Det var byens mest velstående som kunne unne seg den luksus det var å hyre en dikter til å skrive og framføre vers i selskapelige anledninger. Som leilighetspoet fikk derfor Tullin delta på en rekke av elitens fester. Han var ofte gjest på Bogstad, landstedet til Morten Leuch og Mathia Collett. Også på James Colletts og Karen Leuchs landsted Fladeby, og på Friederich Clausen og Ellen Marie Moestues, Frogner Hovedgård, var Tullin ofte gjest.
Tullinløkka
Tullinløkka er oppkalt etter Christian Braunmann Tullins sønn; kjøpmann og hoffintendant Claus Tullin (1764 – 1830). Han arvet Lysaker Spikerfabrikk etter Claus Terkildsen Koefoed. Han var gift med Henriette Tullin, født Wilster, som var skuespillerinne ved Christiania Privattheater. I 1807 kjøpte Claus Tullin hele Ruseløkken. Staten overtok Ruseløkken i 1837, og kunne dermed anlegge en oppkjørsel til slottet fra dagens Karl Johansgate. Tullinløkka ble fraskilt fra Ruseløkken i 1869.
Litteratur:
Collett, Alf: Gamle Christiania-billeder
Tvedt, Knut Are, Øystein Eek, Øyvind Reisegg, Hilde Rønning (red.): Oslo byleksikon
Walmann, Anette: Sjelens Adel: En studie av elitens selvforståelse med utgangspunkt i Christian Braunmann Tullins diktning
Foto fra Oslo byarkiv:
Arkivet etter Plan- og bygningsetaten (A-10002/Ua/0026/018 + 019)
Arkivet etter Byggedirektøren (A-20033/U/015/060)
Prostitusjonsdebatt på 1800-tallet
Debatten rundt prostitusjon er ikke ny. 1880-årene var tiåret for det som har blitt kalt den store sedelighetsfeiden: en stor moraldebatt rundt prostitusjon, seksualmoral og kvinnefrigjøring. Hvilken side tok kommunens menn i debatten på 1800-tallet?
Av Anette Walmann
Ved hjelp av bystyresaker, trykte beretninger, samt arkivmateriale fra Sunnhetskommisjonen, får vi et innblikk i den kommunale debatten rundt prostitusjon og dens ”vederstyggeligheter”: kjønnssykdommene. For mens Christian Krogh, Hans Jæger og den såkalte bohemkretsen satt fokus på borgerlig dobbeltmoral og problematiserte ekteskapsinstitusjonen og fattige kvinners kår, var det først og fremst prostitusjonens konsekvenser for befolkningens helse som opptok kommunens menn. Men også i kommunen ser man tilløp til en moraldebatt hvor blant annet det såkalte visitasjonsvesenets innvirkning på de prostituerte ble vurdert.
«Den tolererede prostitution»
I perioden 1840 til 1888 var det et prostitusjonsvesen i Kristiania som var kontrollert og regulert av politiet. Ordningen ga prostitusjon et skinn av lovlighet, til tross for at alle former for prostitusjon var forbudt ved lov. Hensikten var å begrense utbredelsen av kjønnssykdommer.
Syfilis, gonoré og andre veneriske sykdommer
Utover 1800-tallet hadde utbredelsen av veneriske sykdommer blitt en stadig sterkere trussel mot helsetilstanden til folk i byen. I følge fattigkommisjonen i Christiania i 1840, var det neppe ”nogen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsviis er mere udbrudt og fornemmelig mere ondartet end i Christiania”. Det ble klart at noe måtte gjøres for å stoppe den negative utviklingen. 26. juni 1840 var saken oppe til behandling i representantskapet (bystyret). Et noe desillusjonert bystyre tok ikke mål av seg å få bukt med prostitusjonen, men håpet på at en regelmessig undersøkelse av de såkalte «offentlige Fruentimmer» ville: ”inskrænke de skadelige Følger af et Onde, som ikke paa nogen Maade aldeles kan afværges”.
Representantskapet vedtok at en sum på inntil 200 Spd. årlig skulle benyttes til å bekjempe de veneriske sykdommer. Det ble ansatt to leger med ansvar for å føre strengt og nøyaktig tilsyn med «sundhedstilstanden» til de offentlige fruentimmerne. Dette var opptakten til det senere så sterkt kritiserte visitasjonsvesenet.
Hos politilegen
Til fast tid to ganger i uka skulle de såkalte bordellpikene møte til kontroll hos politilegen. Privatboende prostituerte, de såkalte åttedagerspikene, slapp unna med en gang i uka. Visitasjonen hos politilegen foregikk på tre steder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og i ”Mangelsgården” (Prinds Christian Augusts Minde, Storgata 36).
På samme tid som man hadde et offentlig visitasjonsvesen i Kristiania, var alle former for prostitusjon forbudt ved en lov vedtatt av Stortinget i 1842. Det var de prostituerte kvinnene som skulle straffes, mens menn som kjøpte sex ble ansett for å gjøre mindre skade, ”end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt”.
I Kristiania fikk imidlertid de kvinnene som livnærte seg ”ved utugt” fortsette i sin næringsvei, så lenge de ikke utgjorde noen smittefare for befolkningen. Mange så etter hvert det problematiske i at politiet var med på å støtte opp under en ordning som egentlig var forbudt.
Bordeller
I arkivet etter Oslo Helseråd har vi funnet politilege Boecks egen beskrivelse av prostitusjonsvesenet i Christiania. Politilege Boeck forteller at de pikene som livnærte seg utelukkende ”ved utugt” ble ført inn i politiets register over ”offentlige fruentimmer” og henvist til å bo i bestemte gårder. Han forteller videre at disse gårdene lå i ”Pipervikens Mellemgade, Bakkegade og Vinkelgade, i Vaterlands Rødfyldgade, Rebslagergang, Lille Vognmandsgade og Elvegade, samt i Fjerdingsgade”. Til bordellene var det også knyttet ”Ølret” eller skjenkebevilling.
Mellemgaden, Bakkegaden og Vinkelgaden lå i nær tilknytning til forlystelsesområdet ved Kontraskjæret. Nærhet til Piperviksbrygga med all sin trafikk, samt nærheten til garnisonen hadde trolig også betydning for de prostituertes tilholdssted i dette området.
I 1850 skal det ha vært sytten bordeller, i 1865 hadde antallet sunket til ti og i 1879 var det nede i åtte.
Debatten
Ordningen med visitasjon hos politilegen ble gjenstand for krass kritikk i 1880-årene. Det samme ble ordningen med offentlige bordeller. Det ble nedstatt en kommunal komité for å utrede saken. Innbundet i gråpapir og merket ”Diverse dok. vedk. prostitusjonssaker 1885-1887”, finner vi dokumenter som stammer fra komiteens arbeid. Vi ser nærmere på argumentasjonen.
Initiativet til å vurdere visitasjonsvesenet og ordningen med offentlige bordeller kom fra Justisdepartementet. Foranledningen var en bred offentlig debatt hvor diktere, forfattere og kristenfolk gikk i front. I et brev til Magistraten 9. mai 1882, beordret Justisdepartementet om lukning av bordellene. Det ble bestemt at politilegen ikke lenger skulle henvise de prostituerte til bestemte boligadresser, dessuten mistet bordellene skjenkebevillingen.
Det ble i tillegg nedsatt en kommunal komité for å utrede hvordan visitasjonsvesenet kunne ordnes mest hensiktsmessig.
Komiteen fikk til oppgave å:
”overveie, paa hvilken Maade det med Prostitutionen sammenhængende Visitationsvæsen rettest bør ordnes med behørig Hensyn til sedelighedens og den personlige Friheds Fordringer og herunder særlig om, hvorvidt det bør henlægges under Sundhedskommisjonen”.
I pakken med prostitusjonssaker finner vi blant annet det grunnlagsmaterialet som komiteen har innhentet for å kunne uttale seg.
Prostituerte i gatebildet
Komiteen innhentet blant annet en uttalelse fra politilege Boeck. Av hans skriv skjønner vi at de prostituertes synlighet i gatebildet hadde vært gjenstand for kritikk. Det var til stor ulempe for omgivelsene når de prostituerte gikk i flokk og følge gjennom byen og til lokalet på ”Arbeidsanstalten” (Mangelsgården) for å la seg undersøke. Boeck argumenterte imidlertid for at man ikke kunne ta hensyn til disse klagene. De var i hovedsak ”fremkommet fra en Enkelt i Nærheden boende, som dog ikke kunde have synderlig Ulempe ved det paaklagede Forhold”. Det hadde dessuten vist seg ”umuligt at kunne skaffe et Lokale, som ikke i samme Grad ville genere de Omboende eller Forbigaaende”.
For å begrense ulempen og skadevirkningene av dette, forsøkte man blant annet å regulere ”de offentlige kvinnenes” bekledning. De kvinnene som regelmessig måtte møte til visitasjon skulle ”gaa hver for sig og benytte forskjellige Gader. De maa være iført en simpel, ikke i nogen Henseende fremtrædende Dragt uden Guldstads og uden at være sminket”.
Hensynet til de prostituerte
Mens politilegen utelukkende la vekt på hensynet til de som ble berørt av synet av de prostituerte, var det i større grad hensynet til de prostituerte kvinnene som opptok ”Bestyrelsen for Christiania forening til Fremme af Sædelighed” eller den såkalte ”sedelighetsforeningen”. Foreningen mente at visitasjonen hadde en fordervelig virkning på de kvinner som ble undersøkt. Ordningens betenkelighet og utilstrekkelighet viste seg også i at ”enhver Kvinde, blot fordi hun af Politiet mistænkes for at føre et usædeligt Liv uden Lovemaal og Dom skal kunne tvinges til en saa nedværdigende Undersøgelse”. Kvinnene hadde ved den daværende ordningen ingen rettslig garanti mot ”beklagelige Feiltagelser”. Av disse grunner mente sedelighetsforeningen at arbeidet mot de veneriske sykdommer burde legges under Sunnhetskommisjonen.
Av fri vilje?
Komiteen hadde, som vi så, fått i oppgave å overveie hensynet til den personlige frihet. I følge politilegen var hensynet til personlig frihet ivaretatt i den eksisterende ordningen med visitasjon hos politilegen. Jentene hadde mulighet til å nekte å visiteres og politiet hadde ingen midler til å tvinge fram en visitasjon. I følge politilegen gikk altaså jentene med på undersøkelsene av fri vilje:
”Naar hun af fri Villie indgaar paa, at en Undersøgelse foretages, hvilken har til Hensig at skaffe hende Lægehjælp, hvis hun lider af venerisk Sygdom og paa samme Tid at hindre andre fra at blive smittede, falder det nedværdigende bort. Det maa i det høieste være hos hende en ydmygende Følelse ved at hun har ved sin Letsindighed bragt sig i en ubehagelig Stilling.”
Komiteens innstilling
Debatten innad i komiteen må ha vært opphetet. Da de skulle avgi sin erklæring 27. oktober 1885 hadde de fortsatt ikke blitt enige. Komiteen delte seg i to leire. Grosserer J. A. Boecker, overlege Dr. Ed. Bull, politimester Hesselberg, Mastrup og verkseier A. L. Thune gikk inn for at det eksisterende visitasjonsvesenet ble opprettholdt. De kunne ikke komme på noen ordning som på bedre måte ivaretok hensynet til sedeligheten og den personlige frihets fordringer. De mente også at det var nødvendig for å oppnå et effektivt resultat at visitasjonsvesenet lå under politiet. Det eksisterende systemet måtte altså opprettholdes.
Stadsfysikus Bidenkap, arbeidsformann O. U. Z. Dahl, direktør Kiær og korpslege Koren kom med en alternativ erklæring hvor de henstilte til at visitasjons- vesenet burde overføres til Sunnhetskommisjonen. Begrunnelsen var at visitasjonen hadde ”fordærvelige Følger” for kvinnene som ble utsatt for den. Denne framgangsmåten ga dessuten inntrykk av at politiet støttet ”den forargelige og mod Loven stridende Prostitutionstrafik, hvorved Samfundets moralske Opfatning og Retsbevisthed som Ordens- og Sædelighedspoliti svækkes”.
Ved en overføring av visitasjonsvesenet til Sunnhetskommisjonen, ville en fjerne det ”Lovlighedens Stempel” som prostitusjonen hadde fått i og med politiets befatning med saken. De anså dessuten Sunnhetskommisjonen for å være den rette sakkyndige autoritet.
Det skulle bli sistnevntes syn som vant igjennom. Politiets kontroll med utbredelsen av veneriske sykdommer opphørte 15. februar 1888.
I sunnhetskommisjonens hender
15. februar 1888 opphørte den regelmessige visitasjonen av prostituerte hos politilegen. Ansvaret for kontrollen med utbredelsen av de veneriske sykdommer ble nå overført til sunnhetskommisjonen. Utgjorde omorganiseringen noen forskjell for de prostituerte? Og hvilke konsekvenser fikk den nye ordningen for befolkningens helsetilstand?
I arkivet etter Helserådet finnes flere protokoller merket ”smitteprotokoller”. Dette er sunnhetskommisjonens oversikter over anmeldte tilfeller av sjanker, syfilis og gonoré. Den eldste er påbegynt 16.02.1888, dagen etter at politiets visitasjon opphørte.
Protokollen starter med en gjennomgang av retningslinjer for sunnhetskommisjonens arbeid. Det går fram av protokollen at både menn og kvinner skulle innkalles til undersøkelse dersom det fantes begrunnet mistanke om at en person led av venerisk sykdom og utsatte andre for smitte. Før personen kunne innkalles til undersøkelse skulle det, så langt det var mulig, innhentes opplysninger om ”Vedkommendes Opførsel og Liv”.
Dersom man fant tilstrekkelig mange holdepunkter for at vedkommende representerte en trussel mot befolkningens helsetilstand, ”tilholdes Vedkommende at fralægge sig den viste mistanke” ved å la seg undersøke av sunnhetskommisjonen eller framlegge legeerklæring fra en annen lege. Den måten den mistenkte kunne fri seg fra mistanken på, var altså å la seg undersøke. Undersøkelsen kunne foretas av Sunnhetskommisjonens lege eller annen godkjent lege. Dersom vedkommende vegret seg for å la seg undersøke kunne saken, i tilfeller med sterkt begrunnet mistanke, overføres til politiet.
Dersom pasientens lege ikke fant det hensiktsmessig, kunne pasienten forbli anonym. Det ble ikke avkrevd at pasienten oppga navn, stilling og bopel, men derimot kjønn og alder. Det sunnhetskommisjonen derimot var meget interessert i å få opplysninger om, var smittekilden.
Konsekvenser
Ved hjelp av de trykte beretningene fra sunnhetskommisjonen kan vi studere hvilken virkning omorganiseringen fikk for utbredelsen av venerisk sykdom. I sin årsberetning fra 1892 gir sunnhetsinspektøren uttrykk for at den regelmessige visitasjonen av prostituerte kvinner hadde fungert som en innskriving av en del kvinner som ”vitterlige og anerkjendte Horer”. Det var, i følge sunnhetsinspektøren,:
”erkjendt af Alle, at Indskrivningen af en Kvinde, som offentlig Skjøge sætter et Vanærens og Fornedrelsens Stempel paa hende, der er af den største Betydning for hendes Fremtid; den virker erfaringsmæssig derhen, at hun paa Forhaand opgiver som frugtesløst ethvert Arbeide for at hæve sig op af sin Stilling, og lader sig – fuldstændig givet Tilfældet i Vold – stadig synke længere og længere ned. Derfor var også de tidlige Dages Horer som Dyr, drikfældige, raa og brutale i sit Indre og i den ydre Optræden. Efter min Erfaring i de 4 Aar, hvori den nuværende Ordning ha besaaet, er ingensinde en eneste Kvinde i sin ydre Optræden seet sunket saa dybt i Raahed som i tidligere Dage”.
Statistikk viser at antall anmeldte tilfeller av venerisk sykdom gikk betydelig ned i perioden 1883 til 1892. Dette hadde nok sammenheng med at det var betydelig færre som lot seg undersøke. Det lå ikke den samme autoriteten bak innkallelsen når det var Sunnhetskommisjonen som sto som avsender, og mange lot være å møte fram.
Det faktum at verken politiet eller sunnhetskommisjonen hadde juridisk rett til å framtvinge en undersøkelse, ble dessuten etter hvert bedre kjent. I et brev til sunnhetskommisjonen 25. februar 1891 beretter sunnhetsinspektøren at det ”lidt efter lidt har bleven bekjendt blant de Personer, som det her især gjælder, nemlig de Kvinder, som kan formodes helt eller delvis at leve af Prostitution”. Også dette med den konsekvens at færre møtte fram til undersøkelse. Til tross for dette kan man ikke se noen markant økning i antallet som døde av syfilis.
Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.
Folkeparkenes historie i Oslo
Av Bård Alsvik
I 1963 hadde en svensk turist funnet veien ned til Rådhus-brygga. Vigelandsparken og museene på Bygdøy var unnagjort. Hva annet kunne han da gjøre enn å søke ned til sjøen. «Mysigt, men tråkigt», tenkte turisten da han tittet opp på Akershus. Men, der! Rett foran ham, på brygga nærmest Vestbanen, sto et avlangt buet skilt med teksten: FOLKEPARKEN HOVEDØYA.
Den unge mannen visste godt hva en folkepark var. Her luktet det tivoli og dans, høye smørbrød og skummende øl, og store, rosa teddybjørner som de norske pikene ville falle pladask for etter at han hadde nedlagt byttet i luftgeværboden. Køen ut til dette eldorado var liten, og snart satt han på dekket i den lille båten, på vei til stedet som skulle gi ham et nytt inntrykk av nordmennenes hovedstad.
Allerede etter en time returnerte han til brygga ved Vestbanen. Han hadde kommet til en øy, både vakker og trivelig. Men tivoli og liv, slik han hadde forestilt seg det, hadde han ikke sett. Vår svenske venn var ikke alene om å gå i «folkepark-fella» på denne tiden. Flere svenske turister fulgte etter den unge mannen i årene som fulgte. Alle søkte de det de trodde var en folkepark, men som bare var en øy.
For å forstå bakgrunnen for denne misforståelsen, må vi gå tilbake i tid og se på hva intensjonene hadde vært for «Folkeparken Hovedøya».
Hovedøya og byen
«Byens innbyggere ser alt for lite til sjøen», skrev Dagbladet på lederplass i juli 1952, en problemstilling som noen kanskje vil hevde er gyldig også i dag: Vi murer oss inne i oslogryta, vi fjerner oss fra sjøen! Men det har ikke alltid vært slik. Det første Folkebadet lå på Tjuvholmen, og da kunne man promenere langs sjøkanten. Men så ble vannet så forurenset at folkebadet ble flyttet til Hovedøya i 1914. Samtidig este byen utover. I Pipervika for eksempel, der Rådhuset ligger i dag, lå slitne leiekaserner som en «kinesisk mur» og sperret for utsikten. Man så ikke sjøen før «muren» var forsert, og hvilket vakkert skue så man ikke da? Blinkende hav og øyer som lå grønne og innbydende, i skarp kontrast til den trange og lukkede byen.
Det gikk «vaskebaljer» ut til Folke-badet på Hovedøya den gang: Små båter som fraktet folk gratis ut til dame- og herre-badene. Og selv om vannet ikke alltid var like innbydende, så elsket Kristiania-folk badeøya si. Men det var en hake ved det hele. Den alminnelige kvinne og mann hadde kun de langstrakte bade-husene og en grunn fellesstrand å boltre seg på. Resten av øya, med unntak av det som tilhørte båtforeningene, var lukket for allmennheten. Hovedøya var statlig eiendom og huset militær virksomhet: Den var en forbudt øy!
Samtidig som Folkebadet ble åpnet, hadde det versert planer om å knytte Hovedøya nærmere til byen. Bakgrunnen var diskusjonen om hvor utstillingen i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914 skulle avholdes. Striden sto mellom Hovedøya og Frogner. At valget til slutt falt på Frogner, skyldtes for det første at det kom til å bli svært vanskelig å få staten med på en kommunal overtakelse av Hovedøya. For det andre hvilte planen på en bruforbindelse mellom Vippetangen og Hovedøya, en løsning som ville bli dyr og som ville sette en fysisk sperre for havnetrafikken.
Den forbudte øy
Tanken om å åpne Hovedøya for byens befolkning, å gjøre den til en folkepark, var nå likevel bragt til torgs. Landets første og nylig utnevnte riksantikvar Harry Fett (1913), som gikk sterkt inn for Hovedøya i stedet for Frogner, så i sin betenkning hvilken unik mulighet byen hadde ved å velge Hovedøya. Det kunne bli en «(…) folkepark av stor virkning som ikke mange byer kan fremvise maken til (…) et møtested for sport og friluftsliv og for «sommerglæder»
Men det ble med tanken. Øya ble snarere mer lukket enn åpnet i årene som fulgte. Forsvaret var stadig til stede på øya, og da krigen kom, reiste tyskerne en hel liten brakkeby med plass til ett tusen mann. Tyskerne lagret dessuten sine eksplosiver på ø ya, noe som gjorde stedet til en bevoktet øy.
Et enda mørkere kapittel i øyas historie begynte etter krigen, riktignok bare med ett års varighet. Statens interneringsleir for kvinner, det vil si leir for «tyskertøser» – kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyskere under krigen – holdt til på Hovedøya. Stedet, som for de internerte må ha fortonet seg som den reneste konsentrasjonsleir, bar ikke mye preg av folkelighet. I 1951 var det også slutt for folkebadet. Fjordens «kondisjon» var historisk sett på det aller dårligste. Forurensingen av fjorden var nådd så langt at folkebadet ble stengt. Ved inngangen til 1950-tallet var derfor Hovedøya et «forbudt område for hovedstadens befolkning», slik Arnfinn Vik uttrykte det i Arbeiderbladet i august 1951.
Frigjøring og fornøyelsessug
Seks år tidligere, om høsten i frigjøringsåret, hadde imidlertid igjen blitt vekket liv i den gamle folkeparkdrømmen. Ordføreren, Einar Gerhardsen, hadde holdt et foredrag i Foreningen Oslo der han reiste spørsmålet om en folkepark for byen. Kanskje var det behovet for forlystelse etter fem lange år med krig, som beveget Gerhardsen i en tid hvor kommunen hadde nok av andre presserende oppgaver å ta fatt på. Foreningen Oslo likte i hvert fall tanken, og oppfordret i et brev ordføreren at det snarest mulig ble oppnevnt en «Tivoli-komité». For, som foreningens representant Axel Hvistendahl uttrykte det: «Vi mangler jo totalt noe slikt i Stor-Oslo og jeg føler det faktisk som et fattigstempel på byen». Hvistendahl, som Gerhardsen, hadde Tivoli i København og Liseberg i tankene: «Hvor ofte har jeg ikke gledet meg over å se mann, kone og barn, kledd i sin fin-este stas, gå rundt på disse vakre steder, høre musikk, spise og drikke litt til overkommelige priser, kort sagt nyte livet under hyggelige og oppmuntrende forhold».
Ordføreren sendte saken videre i det kommunale apparatet, og samtlige involverte administrasjoner og utvalg sluttet seg til saken. I møte 8. februar 1946 besluttet Parkutvalget å sende saken til formannskapet med henstilling om nedsettelse av en komité til utredning av folkepark i Oslo. 7. mars 1947 ble komiteen oppnevnt, med den nyvalgte ordfører Arnfinn Vik og varaordfører Rolf Stranger i spissen. Komiteen fikk ikke noe bestemt utformet mandat, men den ble betegnet som en folkeparkkomité, og allerede fra dag én ble det slått fast at utgangspunktet var kombinasjonen av svensk folkepark og dansk tivoli.
Brua over kai
Spørsmålet om plassering av folkeparken var en selvfølgelig ting å ta fatt på. St. Hanshaugen, Bogstadvannet, Ekeberg, Akershus, Bygdøy, Sognsvann, Marienlystjordet, Tøyen og Hovedøya var alle områder som ble diskutert. Men ganske raskt klarte folkeparkkomiteen å enes om Hovedøya. I tillegg til at øya ble betegnet som «sjeldent vakker» og «den mest sentrale som kan tenkes», var ett hinder for ikke å velge Hovedøya nå fjernet. I 1949 hadde kommunen nemlig endelig blitt enig om kjøp av Hovedøya for fire millioner kroner. Sammenliknet med Bygdøy, som var det andre alternativet som folke-parkkomiteen seriøst drøftet, så var dette tungen på vektskålen. Bygdøy var krongods og statlig. Karl Johan hadde en gang kjøpt store deler av Bygdøy for å åpne den for folket, men det var liten grunn til å tro at staten ville gå med på en eiendomsoverdragelse til fordel for en fornøyelsespark.
Innvendingen mot Hovedøya som utstillingsareal i 1914 så nå også ut til å være overvunnet. I dokumentene som følger innstilling til bystyret i 1954, er det ikke snakk om hvis brua anlegges, men «når bruforbindelse er etablert». Komiteen hadde allerede fått utredet seks alternativer for landfast forbindelse: Bjelkebru med betongdekke som skulle bæres av jernpilarer på fjell, en potongbru på nesten fem hundre meter med platespenn på endene for småbåttrafikk, en hengebru og en høybru samt kombinasjonen av en Jeté (en fylling) og en bru. I tillegg ble en tunnel på sjøbunnen drøftet, men dette var det klart dyreste alternativet.
Konsulenten som utredet saken gikk inn for potongbru. Den skulle ha en effektiv bredde på 19 meter, 13 meter kjørebane, to trikkespor og et tre meter bredt fortau på hver side. Dette var det billigste alternativet, brua krevde lite vedlikehold og eksempler fra utlandet viste at dette var en fornuftig løsning.
Medlemmene i komiteen hadde imidlertid mest sans for det nesten ti millioner dyrere alternativet, høybru. Denne så de for seg kunne gå fra Festningsplassen over kaianlegget på Vippetangen og landfestes på odden ved Revierhavna. Komiteen understreket hvilken økonomisk betydning en bruforbindelse hadde, også med tanke på hvordan de andre øyene i fjorden kunne utnyttes. En høybru fra Festningsplassen til Hovedøya ville dessuten trekke Akershus festning inn i den nye folkeparken og gjøre den enda mer unik og tiltrekkende.
En skatt i kommunens pultérkammer
Den 25. februar 1954 ble bystyret invitert til å fatte vedtak i saken. Bystyret var enstemmige i at byen burde ha en folkepark, det samme om plasseringen på Hovedøya. Bare fem representanter stemte i mot at folkeparken skulle kombineres med tivoli og eventuelt dyrepark. Komiteen fikk dessuten mandat til å fortsette utredningen om folkepark på Hovedøya.
Det var ingen tvil om at bruspørsmålet måtte løses først. Formannskapet nedsatte derfor en egen komité som i juni 1958 la fram sin innstilling til folkeparkkomiteen. Havnevesenets representanter i brukomiteen var i det store og hele imot en bru fordi den ville stenge for båttrafikken. Flertallet i bru-komiteen gikk likevel inn for en høybru fra festningen til Hovedøya, men da saken kom opp i folkeparkkomiteen høsten 1958, var enkelte medlemmer begynt å tvile. Finansrådmann Egil Storstein, som satt på pengesekken, hadde nemlig satt foten ned ved å antyde at en bruforbindelse til Hovedøya var av en sånn størrelsesorden at den måtte skyves ut i framtiden.
Man må gå ut fra at ordførere snakker med finansrådmenn, for i et intervju i VG i november 1958, uttalte ordfører Rolf Stranger, som også var medlem av folkeparkkomiteen, seg i samme retning, og brakte samtidig spørsmålet om å legge tivolidelen av folkeparken til Kontraskjæret.
Saken hadde fått en uventet vending. Den var «en skatt i kommunens pultérkammer», skrev Richard Holmesland i en artikkel i Morgenbladet i juli 1960. I realiteten ble saken lagt på is allerede da bystyret gikk inn for Hovedøya, mente han, fordi valget krevde bruforbindelse, noe som neppe lot seg gjennomføre «i dette århundre (…) med de store oppgaver Oslo er dynget ned i».
En ganske alminnelig park
Våren 1963 gikk det i mot en åpning av Folkeparken Hovedøya. Men som Carsten Middelthon i Aftenposten så treffende uttrykte det i slutten av mars 1963: «Som alltid når vi hører noe gledelig, viser det seg ved nærmere studium at det kleber visse forbehold og restriksjoner i saken. Det viser seg for eksempel at den folkepark som nu leker så sommerlig i komité-formannens sinn, er en folkepark eksklusive tivoli».
Det var denne «folkeparken» vår svenske venn møtte sommeren 1963. Lørdag den 29. juni hadde ordfører Rolf Stranger åpnet en ny båtforbindelse fra Pipervika til Hovedøya, og med det ble Hovedøya åpnet som folkepark, kunne plansjef Eyvind Strøm melde til NTB. Altså ingen åpning med brask og bram, ingen festivitas, ingen store oppslag i avisen, bare en stille markering i stil med folkeparkens innhold.
Hadde den unge svensken lest norske aviser, ville han ha sett at også nordmenn stusset over bruken av ordet «folkepark» på et sted hvor det ikke fantes et tivoli. Den allerede siterte Carsten Middelthon ropte om hjelp til å få forklart hva en folkepark var for noe: «Oss forekommer det at det så langt fra å bli noen folkepark, tvertimot synes å være tale om en park. En ganske alminnelig park i likhet med andre deilige parker hvor det heller ikke er noen karuseller, men blomster og trær og plener og stier.»
Tivolitanken var likevel ikke forlatt. Tivoliet skulle bare ikke ligge på Hovedøya. Kontraskjæret var som nevnt lansert av Stranger, en tanke han nok hadde fra planer så gamle som fra 1948. Da hadde arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørch Sandvik foreslått stedet som folkepark og gjenskaping av gammelt Christiania-miljø. Andre gamle forslag ble hentet fram, blant annet forslaget om Tøyen, sør for Ola Narr.
Tivoli og sanering
Det mest oppsiktsvekkende, sett med dagens øyne, og det mest uttrykksfulle for datidens saneringsiver, var forslaget om tivoli på den gamle gassverkstomta. Gassverket skulle nedlegges og det som var igjen av virksomheten skulle flyttes til Sjursøya. Idéskissen for tivoliet var lagt fram av plansjef Eyvind Strøm.
Tivoliet skulle strekke seg utover tre arealer: Gassverktomta mellom Storgata og Christian Krohgs gate inkludert Mangels-gården, Gassverktomta mellom Storgata og Torggata inkludert Ankertorget, samt et areal nord for Akerselva begrenset av Thorvald Meyers gate, Kors-gata og parkarealene langs Akerselva. Selv tivoliet skulle heves én etasje over gate-nivå, og i tre etasjer under tivoli skulle det bygges parkeringshus for 6400 biler. De tre arealene skulle bindes sammen med bruer over Hausmanns gate, Storgata og Akerselva. Mangelsgården skulle bevares i sin helhet og benyttes som et «rolig serveringssted av høy standard» der den opprinnelige renessanse-hagen skulle rekonstrueres og gi innslag av «historiens sus fra 1700–tallets Christiania». Men alt annet som var slitt og gammelt og virket skjemmende og lite fornøyelig, skulle vekk: ”Slik som arealene ligger i bysituasjonen i dag, kan det neppe sies å være noen heldig plass for tivoli (…) (men) med et sanert Vaterland og strøket fra sentrum fram til nåværende Hausmannsgate sanert, så vil situasjonen bli en helt annen. Et sanert Grünerløkka vil ytterligere styrke alternativet”.
For lettere å finansiere prosjektet, så plansjefen for seg en randbebyggelse langs Thorvald Meyers gate og Korsgata, blant annet en høyblokk nærmest Nybrua. Randbebyggelse langs Storgata på syv etasjer ble også foreslått, men da først og fremst for å eliminere ulempen med naboskapet med Legevakta og Krohgstøtten.
Det var til slutt sykehusets umiddelbare nærhet som styrtet planene. Man fant det ikke forsvarlig å ha et støyende og fornøyelig konsept som et tivoli så nær den rake motsetning: sykehus og legevakt. Kontraskjæret ble på sin side avskrevet fordi staten satte seg i mot ved å vise til klausuler i kontrakten fra den gangen kommunen overtok arealet.
Vakthold og fredning
Hva så med Hovedøya? Utover 1960-tallet ble det bevilget noen småsummer til å rydde opp på øya og legge til rette for det som fortsatt ble kalt en folkepark. Tyskerbrakkene, som hadde huset militære familier, ble revet, og klosterruinene restaurert. Det ble dessuten etablert et fast vakthold på øya. Det betydde dårligere tider for byens løse fugler som hadde benyttet øya som sitt friområde. Den 17. juli måtte «et selskap på 7 berusede personer – bl.a. «Gråbeinsilda» – forlate øya på anmoding. Det var 3 kvinner i laget. Blant dem var en kalt «Knivstikker-Jenny», kunne Arbeiderbladet melde.
Planer om faste underholdningsaktiviteter, lekeplasser, tilrettelegging for båtsport og dyrehold i beskjedent omfang, svirret i kommuneadministrasjonen, uten at det skjedde så mye mer. Tilstrømningen til øya var heller ikke så stor som forventet, så saken om å fortsette arbeidet med folkepark på Hovedøya for å gjøre den enda mer attraktiv for byens befolkning ble tatt opp i bystyret i 1973. Et resultat av dette var blant annet bedre båtforbindelser til øya.
I 1981 ble Stadsfysikus i Oslo bedt av Miljøverndepartementet om å utarbeide et forslag til bruks- og verneplan for Hovedøya. Et forslag om vern ble avvist av Bystyret i 1986, men fem år senere ble et nytt verneforslag tiltrådt. Siden har verneforslaget vært justert, og er nå i 2006 vedtatt av regjeringen.
Til alle svensker må vi si: Skal du på Tivoli, så dra til Tusenfryd. Men vil du på en øy, der bakkekløver har blomstret siden munkenes tid, der trær og busker gror fritt, der kroppen kan dyppes i en frisk oslofjord og der historien følger med deg hvor du snur og vender deg, så reis til Hovedøya.
Kilder
Parkvesenets arkiv, serie 273A, alle merket ”Hovedøya” og eller ”Folkepark på Hovedøya”
Bystyresak nr. 42, 1954, Folkepark i Oslo
Bystyresak nr. 263, 1973, ”Utbygging av folkepark på Hovedøya”
Litteratur
Oslo byleksikon, Oslo 2000
Artikkelen har vært trykket i Tobias nr. 2-3/2006.
En vandring i de fattiges kvartal
I sentrum gjemmer det seg flere hundre års viktig sosialhistorie i byens mest travle gater. Youngstorget er sammen med Brugata yttergrensen til det vi ofte kaller Hausmannskvartalet. Kvartalet strekker seg opp til Hausmannsgate og Akerselva, og kan kalles de fattiges kvartal.
Innenfor noen hundre meter her finnes det skatter av rik sosialhistorie. I området – kun noen steinkast fra hverandre – lå Tukthuset, Tvangsarbeidsanstalten Prindsen – Prinds Christian Augusts Minde, Fattigsykehuset Krohgstøtten, Fattighus for eldre og ulike matstasjoner og privat veldedighet. Historien til institusjonene og menneskene de berørte belyser ulike trekk ved fattigdomshistorien og ulike syn på de fattige.
Hvem var de fattige?
Hvem som var fattig kan være vanskelig å avgrense da det avhenger av ulike forståelser. Det å sette likhetstegn mellom fattig og fattighjelpsmottaker kan synes å være en sirkelslutning. En videre definisjon kan være den personen som ikke kan livberge seg ved eget arbeid eller egne midler og heller ikke klare å skaffe seg forsørgelse innenfor rammen av en privat husholdning. Men om vi går hundre eller to hundre år tilbake vil denne definisjonen også være snever. Store grupper av arbeidere, husmenn og tjenestefolk var svært sårbare for økonomiske konjunkturer, sesongledighet, sykdom og alderdom. Eksistensminimum var et skritt fra umiddelbar nød.
Fattiglovgivningen skilte skarpt mellom verdige og uverdige, så oppstarten av et offentlig fattigvesen er uløselig knyttet til tvangsarbeidsstraff for de som ble regnet som uverdig fattige.
Arkivet etter Fattigvesenet er i dag bevart av Oslo byarkiv og på Unescos liste over verneverdig dokumentarv i Norge.
Youngstorget
Youngstorget har siden 1. mai 1890 vært et viktig samlingspunkt for arbeiderbevegelsen. I 1907 ble Folkets hus innviet for Landsorganisasjonen, fagforbund, Arbeiderpartiet og avisa Social-Demokraten og det radikale vittighetsbladet Hvepsen.
Hvorfor er dette viktig? De fattiges historie er del av historien om arbeiderklassens kår i byen. De fattiges historie er ikke en marginal historie, men om byens arbeiderbefolkning. Med en sårbar familieøkonomi på eksistensminimum kunne yrkesskade, sykdom, fødsel eller tap av husholdsoverhode bringe enhver arbeider- og håndverkerfamilie ut i stor nød og desperasjon.
Tukthuset
Kristiania tukthus var en arbeids- og straffeanstalt i Storgata 33. Her skulle, fra oppstarten i 1741, tiggere, løsgjengere, småtyver og ulydige tjenestefolk straffes med hardt og monotont arbeid. De skulle disiplineres og oppdras til å være lønnsomme for staten.
Christiania tukthus ble etablert etter kongelig befaling i brev av 25. juni 1736 til stiftsbefalingsmann Jacob Benzon og biskop Peder Hersleb. Byggearbeidet var imidlertid ikke problemfritt og ble en dragkamp mellom interessentskapet for tukthuset på den ene sida og sentralmakten i København på den andre. Men høsten 1741 sto anstalten ferdig. I desember 1741 kom tukthusforordningen som regulerte hvem som skulle straffes her.
Rundt hele tukthusanlegget lå en ringmur langs Storgata, langs Bernt Ankers gate og Torgata og her litt på skrått mot dagens Youngs gate. Muren omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etterhvert oppført flere nye bygninger.
Fra 1790 ble tukthuset mer en ren straffeanstalt. I hovedsak for tyveridømte etter at straffene for tyveri ble formildnet i 1789. Kakstryking og henging ble erstattet med tukthusstraff. På grunn av dyrtid var det i perioden en stor økning tyveridømte.
Foto: Johanne Bergkvist
Fra 1882 ble Kristiania tukthus omdannet til landskvinnefengsel. I 1885 skiftet det navn til Straffeanstalten for kvinner i Kristiania, og i 1900 til Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner.
Bygningene ble etterhvert både gammeldagse og dårlig vedlikeholdt, og hovedbygningen ble revet i 1938. I dag kan vi bare se restene av Tukthusmuren.
Matutdeling og misjon i Calmeyers gate
Calmeyergatens Misjonshus var lenge Skandinavias største forsamlingslokale for evangeliske møter, med plass til 5000 mennesker. Det lå i Calmeyers gate 1 i Hausmannskvartalene. Kristiania Indremisjon overtok lokalet i 1898.
Kristiania indremisjon hadde siden 1855 drevet omfattende kristelig og sosialt arbeid i Oslo. I dag er foreningen videreført i Kirkens bymisjon, som fortsatt driver omfattende sosialt arbeid i byen.
Flere frivillige organisasjoner arrangerte innsamlinger og sørget for utdeling av mat til fattige. Kristiania Indremisjon hadde en finger med i spillet i mye av denne frivillige fattigpleien. En porsjon havregrøt fra grøtstasjonen i Calmeyergatens misjonshus, ble redningen for mange når nøden var som størst. Grøtstasjonene ble drevet i samarbeid med kommunen, og kom i stand ved formannskapsvedtak av 23. februar 1921. Kommunekjøkkenet skulle levere gratis grøt, mens Kristiania Indremisjon skulle stille gratis lokaler til disposisjon og i tillegg stå for driften av grøtstasjonen. I 1923 fikk 40092 personer grøt fra grøtstasjonen i Calmeyers gatens misjonshus.
Tomten var blant annet parkeringsplass inntil Kirkens bymisjon bygget et kontorbygg med utleieboliger der, som sto ferdig i 1987. I dag holder Statens helsetilsyn til her.
Fattigsykehuset Krohgstøtten
Foto: Per Adolf Thorén ca 1870-80
Sammen med oppstarten av tukthuset i 1741 ble det etablert et offentlig fattigvesen der syke, sengeliggende og barn hadde rett på understøttelse. Samtidig ble det på 1740-tallet etablert byens første kommunale sykehus.
Det var først på 1800-tallet at det vokste fram et skikkelig sykehusvesen. Byggingen av «Byens Sygehus» ved Krohgstøtten var det første viktige steget. Det nye komplekset ved Krohgstøtten, bygd i nygotisk stil med fasader i rød tegl, ble tatt i bruk i mai 1859 med plass for 257 fattiglemmer og 106 senger for kronisk syke. Krohgstøtten sykehus er tegnet av stadskonduktør Chr. Grosch.
På denne tiden var sykehusstellet en del av fattigvesenet. Derav navnet fattigsykehus. Hadde man midler ble man heller pleiet hjemme. Det samme gjaldt ved fødsler. Det var fødeavdeling her på Krohgstøtten, men også Rikshospitalet hadde en egen fødselsstiftelse der fattigvesenet hadde friplasser. Trangboddhet og dårlige hygieniske forhold gjorde det nødvendig for mange å benytte seg av det tilbudet, men det gjorde også at mange måtte får hjelp av fattigvesenet. Fødsel var en stor enkeltutgift som mange ikke selv hadde råd til å betale for.
Allerede noen år etter åpning var Krohgstøtten for lite og man måtte utvide sykehuset, og for å bøte på den stadige plassmangelen opprettet man derfor avdelinger rundt om i byen. Fra 1880 startet man arbeidet med det nye sykehusanlegget på Ullevål. Dette ble ytterligere presset frem av at Rikshospitalet som var statlig i 1890 forslo at antallet kommunale innleggelser måtte innskrenkes.
Fra 1900 var det fast legevaktstasjon på Krohgstøtten og det ligger jo i dag også legevakt her. Bygget legevakten holder til i dag er fra 1959.
Da Ullevål sykehus åpnet i 1887, fantes det 5 avdelinger av kommunale sykehus i byen. På Krohgstøtten var det avdeling for indremedisinske pasienter, i hovedsak tuberkuløse.I august 1903 var selve flyttingen til Ullevål fullført, og de fleste avdelingene i byen ble nedlagt.
Krohgstøtten sykehus ble lagt ned i 1980. Nedleggelsen ble i sin tid møtt med store protester og mange hadde nok et forhold til sykehuset ved Akerselva.
Saugbankens fattigstuer
I første etasje på Krohgstøtten lå Saugbankens fattigstuer, senere Sagbankens fattighus. Det var en privat stiftelse for fattige kvinner. Selv om stiftelsen ikke var en del av det offentlige fattigvesen, var båndene tette, og eldre kvinner, og gjerne enker, ble sett på som verdig fattige. Fattiglovene av 1845 og 1863 videreførte hovedprinsippene fra Tukthusanordningen om de verdige og uverdige fattige.
Opprinnelig lå fattigstuene på Vaterland, nede i området som ble kalt Saugbankene. Det ble ikke kalt det fordi det lå så mange sagbruk der, men fordi sagflis som ble ført med Akerselva samla seg i området. Myrområdet langs elva ble dermed fastere, og man fikk nærmest en banke av sagflis som det kunne bygges på. Området var der Jernbanetorget er i dag. Så da jernbanen kom i 1850-årene ble fattigstuene flyttet til det nye anlegget ved Krohgstøtten. Her flyttet også Peder Michelsens enkestue inn samtidig.
Da Krohgstøtten sykehus trengte plass til utvidelse mot slutten av 1920-tallet, ble både Sagbankens fattighus og Peder Michelsens enkestue flyttet til Adamstuen. Bygningen som ligger vendt ut mot Kirkeveien og Ullevål sykehus har påskriften Saugbankens stuer. De huser fortsatt boliger for eldre.
Disse fattigstuene var for enslige med litt midler, det var i utgangspunktet for arbeidere, men uten familie som kunne ta seg av dem. Mange eldre ble også satt bort av Fattigvesenet til lavest bydende på landet.
Arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde
I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Hensikten var å sysselsette fattige og arbeidsløse. Stiftelsen kjøpte i 1812 herskapsvillaen Mangelsgården i Storgata 36 og åpnet arbeidsanstalt her i 1819.
I tillegg til tvangsarbeidsanstalt har anlegget huset Kristiania sinnssykeasyl, fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Her fant kunstneren Christian Krohg inspirasjon til maleriet av Albertine hos politilegen.
Arbeidet i anstalten var hardt og monotont. Det besto av tekstilarbeid som spinning og veving, drevplukking som var opptrevling av gammelt tauverk, en rekke ulike verksteder med skomaker-, seilmaker- og smedverksted. Utearbeid var steinpukking eller veiarbeid.
I dag huser komplekset flere kommunale boliger og sosiale virksomheter. I tillegg ligger utestedet Gaasa her sammen med flere kunst- og kulturvirksomheter. Området er i dag totalfredet.
Teksten er basert på Byvandringen «De fattiges kvartal» og utstillingen «Når endene ikke møtes. Fattigdom i Oslo før og nå»
En sommernatt på Krokskogen
Av Bård Alsvik
Få tekster har betydd mer for vår oppfatning av Oslomarka som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». På gården Øvre Lyse i Sørkedalen spurte den 14-årige Asbjørnsen om veien til Ringerike.Vi har prøvd å finne ut av hvem Asbjørnsens veiviser var.
«Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa».
Få eller ingen tekster har betydd mer for skogsmystikken og folks oppfatning av den spesielle Nordmarks-stemningen som Peter Christen Asbjørnsens tekst «En sommernatt på Krokskogen». Asbjørnsens malende ord om natur og mystikk har brent seg inn i mang en markagjenger. Og mange er dem som i årenes løp har fulgt Peter Christen Asbjørnsens fotspor fra Sørkedalen til Stubdal i Åsa. Turen har blitt legendarisk, og i juni måned arrangeres det hvert år store folkevandringer over Krokskogen der lokalkjente guider forsøker å rekonstruere veien Asbjørnsen fulgte. Men hver gang kommer man til den sørgelige erkjennelse at skogsbilveier og moderne skogsdrift har slettet de fleste spor etter gamle veifar.
Asbjørnsen var nær 36 år da han beskrev turen han gjorde som fjortenåring. Erindringene kan med andre ord ha spilt Asbjørnsen et lite puss. Trolig har han også gått turen flere ganger etterpå, og det er vel ikke fritt for at Asbjørnsen har følt seg privilegert som kunstner og forfatter til å spe på med litt fantasi der han har funnet det for godt.
Vi skal ikke gjøre noen nye forsøk på rekonstruksjoner. Vi nøyer oss med å henvise til kanskje den mest kvalifiserte gjetningen på Asbjørnsens veivalg som H. O. Christophersen gjorde i sin artikkelsamling «På gamle veier og nye stier i Oslomarka» (1954).
Aker-manntall fra 1830- og 1840-årene
Vi skal heller gjøre en stopp ved historiens begynnelse, nemlig på gården Øvre Lyse innerst i Sørkedalen. I Byarkivet er det bevart ett sett manntall fra 1830- og 1840-tallet fra Aker hovedsokn. I Norge var det landsomfattende folketellinger i 1801 og 1865. Mellom disse to tellingene er det derfor et stort tidsgap, og således er manntallet fra Aker ganske unikt, fordi det utfyller 10-20 år av en ellers «arkivløs» personalhistorisk periode.
Akermanntallet inneholder et lite hefte for hver rode og for hvert år. Sørkedalen utgjorde én rode, og i den første tellingen fra 1832 finner vi gården Øvre Lyse. Asbjørnsen var født i 1812 og må derfor ha tatt turen over Krokskogen i 1826 – seks år før tellingen ble foretatt. Legger vi godviljen til, og forutsetter at de samme menneskene bodde på Lyse i 1832 som i 1826, kan vi gjøre et høyst forbeholdent forsøk på å si noe om de Asbjørnsen kan ha møtt på gården.
Asbjørnsen på Øvre Lyse
På Øvre Lyse stoppet Asbjørnsen for å spørre om korteste veien over skauen til Stubdal:
«Alle dører på gården sto åpne; men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen … Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring…»
Asbjørnsen hadde sitt svare strev med å få noe fornuftig ut av kjerringa. Han spurte som høfligst om veien, og om en gutt på gården kunne slå følge med han som kjentmann. Men det var umulig, ifølge kjerringa:
«Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han så den for seg.»
Den unge Asbjørnsen fikk liten hjelp av denne veibeskrivelsen og forlot Øvre Lyse nokså mismodig. Men da han kom opp i lia og utsikten åpnet seg mot Sørkedalen, kom det gode humøret over han der han skuet utover og så «karfolk og jenter drev på med slåttonnen». Hvem kan så disse menneskene ha vært? Og hvem var den gulgråe, skurrende kjerringa Asbjørnsen snakket med?
Hva forteller manntallet?
Ser vi på manntallet, finner vi at det bodde 15 personer på Øvre Lyse i 1832; fem voksne og ti barn. Fire av de ti barna var ikke født i 1826; så gitt at ingen hadde flyttet på seg eller forlatt denne verden siden Asbjørnsens besøkte gården, og med alle andre forbehold som bør tas, så bodde det 11 personer der i 1826.
Det bodde tre voksne kvinner på Øvre Lyse. Pauline Abrahamsdatter var kone på gården og var gift med leilendingen Christen Gulbrandsen. Pauline var 28 år da Asbjørnsen kom til gårds i 1826. En angivelig søster av Pauline, Dorthea Abrahamsdatter, var den andre kona på gården. Hun var 35 år i 1826 og gift med smeden Engebreth Olsen. Mens den tredje kvinnen, tjenestejenta Ingeborg Johnsdatter, 20 år i 1832 og bare 14 år i 1826, neppe ble omtalt av Asbjørnsen som en «gulgrå kjerring».
Da står vi igjen med Pauline og Dorthea. Kjerringer kunne de godt fremstå som begge to for en fjortenåring. Begrepet «kjerring» hadde da heller ikke den noe negative klangen som det har i dag, og inngikk i dagligtalen som en helt vanlig betegnelse på kvinnfolket på gården. Men hva som så ligger i ordet «gulgrå», er mer usikkert. Gulgrå i håret eller i huden? Folk så ofte eldre ut enn det de var, sett med vår «moderne» øyne. Skaut på hode, kanskje dårlige tenner og ansikt som var merket av hardt slit og ungefødsler, gjorde kjerringene eldgamle. Pauline var yngst, Dorthea eldst. Selv om Pauline godt kan ha passet til Asbjørnsens beskrivelse, og det bare i en alder av 28 år, holder vi en knapp på Dorthea på 35 år.
Pauline var nok ute i slåttenga sammen med de andre. Det var eftermiddag, og kjerringa på gården (Dorthea) sa jo at alle var opptatt med slåtten og hadde knapt nok tid til å få i seg mat. Kanskje hadde Pauline gjort i stand en kurv med litt dovent øl og noen brødleiver. I enga ville hun i så fall møte mannen sin, Christen, og barna Kristine (6 år) og Mari (3 år) som nok hjalp til med å få høyet opp på hesjene. Smeden Engebreth var der også sammen med sine barn, Oline (8 år), Andreas (5 år) og Maria (2 år). Men Andreas sin oppgave var nok først og fremst å passe på lille Maria.
Alt dette så kanskje Asbjørnsen da han tok fatt på de bratte Lysebakkene på vei til sin «Sommernatt på Krokskogen». Den eksakte veien han fulgte er som sagt en godt bevart hemmelighet, men hans tekst vil stå for alltid og inspirere markatravere også i framtiden. Fantasien er da viktig å ha med seg – en egenskap som også settes i sving når vi jobber med folketellinger.
Litt om navneskikken
Under finner du en transkribert utgave av manntallet fra Øvre Lyse. Vi får her demonstrert at man på 1800-tallet fulgte navneskikken med å gi barna etternavn etter farens fornavn. Døtrene Kristine, Mari og Oline ble hetende Christendatter etter faren Christen. Mens sønnen, Gulbrand, ble hetende Christensen.
Vesle Gulbrand, som må ha vært oppkalt etter bestefaren, ville en gang gi sine egne barn etternavnet Gulbrandsen eller Gulbrandsdatter. På den måten alternerte navnene Gulbrandsen og Christensen fra generasjon til generasjon.
Christen Gulbrandsen 36 år Leilending
Pauline Abrahamsen 34 år Kone
Kristine Christendatter 12 år Datter
Mari Christendatter 9 år Datter
Gulbrand Christensen 6 år Sønn
Sønni Christendatter 4 1/4 år Sønn/Datter
Oline Christendatter 2 år Datter
Ingeborg Johnsdatter 20 år Tjenestepige
Engebreth Olsen 34 år Smed
Dorthea Abrahamsdatter 41 år Kone
Oline Engebrethdatter 14 år Datter
Andreas Engebrethsen 11 år Sønn
Maria Engebretsdatter 8 år Datter
Ingeborg Engebrethsdatter 6 år Datter
Christine Engebrethsdatter 3 år Datter
Les mer om Akermanntallene
Artikkelen har vært publisert på Byarkivets tidligere nettsider.
ARKIVBYGNINGER – IDENTITETSSKAPENDE LANDEMERKER ELLER ADEKVATE MAGASINLOKALER?
Alle bygninger sender ut et budskap med sin fremtoning, de er en tilstedeværelse som sender ut signaler som tolkes av oss. Denne tilstedeværelsen består av budskapet i eksteriøret og plasseringen.
Disse speiler gjerne verdsettingen i samfunnet, og hvorledes eierne verdsetter virksomheten.
Dette er del av et stort forskningsfelt som handler om demokratiets arkitektur, og hvordan samfunnets institusjoner oppleves og viser seg frem i bybildet og landskapsbildet.
(Vinnerutkastet til nytt Riksarkiv i Juba, Sør-Sudan. Arkitekter: Sitios e Formas, Portugal, BENY architecture, Sør-Sudan)
Nøkkelord i presentasjon av prosjekt for nytt riksarkiv i Sør-Sudan var:
ikonisk landemerke, byfornyelse, bevaring og kultur, symbolske byrom, statens/ ev. lokal identitet, bærekraftig design, samlende følelse av identitet og autoritet, naturlig samlingssted
På UNESCO’s hjemmeside står det:
Every country needs to preserve its records and we are supporting South Sudan to establish their archival collection, including constructing a landmark national building … Designing a significant national building for a new country is an important role. To ensure that South Sudan’s new national archives building would truly reflect the people and culture of the new nation, UNESCO conducted an international competition for the design of the new building.
Prosjektet er finansiert av Norge.
Statsministerens kontor:
Pressemelding | Dato: 09.07.2011
| Nr: 109-11
Norges gave til den nye nasjonen er et nasjonalarkiv. – Det er et viktig bidrag for å bygge felles identitet og historie for den nye staten, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.
Viktigheten av arkivbygningen som et landemerke er ingen ny idé.
Tabularium i Roma var det viktigste av alle tabularier i Romerriket. Det er bygget ca. 100 f.Kr.
Det romerske Riksarkivet ligger helt sentralt og symbolsk i byen der det forbinder Forum Romanum med Kapitolhøyden, den viktigste plassen med den viktigste høyden. Det er bygget for å huse offentlige arkiver: senatsdekreter, offentlige kontrakter, offentlige eder, gjeld til det offentlige og fødsler av romerske borgere.
Bygningen skulle uttrykke makt, soliditet, og hadde en symbolsk, sentral plassering.
National Archives Washington
Å bygge National Archives i Washington ble først vedtatt i 1926, og bygningen sto ferdig i 1937. Bygningen er preget av idéen om det høytidelige tempel til fortid, borgerrettigheter, nasjonsdanning og felles hukommelse.
Innskriften som løper rundt bygningen lyder.
The glory and romance of our history are here preserved in the chronicles of those who conceived and builded [sic] the structure of our nation.
This building holds in trust the records of our national life and symbolizes our faith in the permanency of our national institutions.
The ties that bind the lives of our people in one indissoluble union are perpetuated in the archives of our government and to their custody this building is dedicated.
Arkivene har en viktig posisjon som garantister for borgernes rettigheter og forvaltningens rettskaffenhet. En arkivbygning uttrykker derfor tradisjonelt soliditet (og makt). Det er ingen tvil om at USA er stolt av sin historie og sin administrasjon.
Statsarkivet i Bergen. Arkitekt Egil Reimers 1921. Vant pris fra A.C. Houens fond i 1924, en av de høyeste utmerkelsene som norsk arkitektur kan få. Dette er typisk bergensk nybarokk klassisisme fra sin tid. Den uttrykker soliditet og ærverdighet. Magasiner og tekniske rom er bakenforstilte, men ikke usynliggjort.
Søsterbygget i Trondheim, arkitekt Schytte-Berg, 1927, ligger mer sentralt. Det er i dag fraflyttet og leies av NTNU.
Begge disse arkivbygningene er i slekt med Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo, fra 1914, av arkitekt August Nielsen.
Alle disse bygningene uttrykker fellesskapets ide om hva en solid, samfunnsbærende bygning skal uttrykke.
Etter separasjonen fra Sverige i 1905 var det en selvfølge å flytte riksarkivet inn i en aktverdig, sentral bygning. Dessuten var kapasiteten til lokalene i Stortinget allerede sprengt. Norges Banks bygning av Christian Heinrich Grosch, som sto ferdig 1830, var beleilig blitt ledig i 1906 på grunn av det nye Norges Bankbygget, i dag Nasjonalmuseet, Avdeling for samtidskunst.
Det ble bygget et anstendig tilbygg, tegnet av arkitekt Henry Bucher, påbegynt 1910. Riksarkivet hadde hovedsete her lenge, fra 1914-1978. Det har neppe vært større enn statsarkivene i Bergen og Trondheim.
Riksarkivet i Oslo. Flott utformet, karakteristisk bygning. Uttrykker åpenhet og soliditet.
Arkitekt Carlsen & Moestue, og stod opprinnelig ferdig i 1978.
Hadde Riksarkivet vært bygget i dag tør jeg påstå det hadde vært mer rom for utstillinger og publikumsareal. Dette er ikke tema her.
Det står ingenting på Riksarkivets hjemmeside om bygningen, dens byggetrinn, om hva den uttrykker, om dens utsmykninger (KORO). Jeg har heller ikke klart å finne dokumentasjon på den opprinnelige 1978-bygningen.
Det er overraskende vanskelig å finne ut noe som helst.
I dag opplever vi bygningen som åpen og gjestmild. Men den er direkte formålsbygget ut fra en moderne kravspesifikasjonstenkning.
Men hva mener vi egentlig om beliggenheten?
Statsbyggs hjemmeside: «Tomten ble valgt ut fra kriterier som sikkerhet for arkivet samt muligheter for videre utvidelser av bygget.»
Jeg tør antyde at ingen ville drømt om å foreslå Nasjonalbiblioteket flyttet til en tilsvarende lokalitet, under omorganiseringen da Universitetsbiblioteket flyttet til sitt nye monumentalbygg på Blindern.
For Nasjonalbibliotekets utvidelse ble det valgt en omfattende og monumental påbygging og maksimal utnyttelse av tomten på baksiden. Jeg kan ikke huske noen diskusjon om at bygningen var lite tidsmessig, i den grad at den burde fraflyttes og ikke kunne moderniseres
Nasjonalbiblioteket er et monumentalbygg. Et tempel til kunnskap, kultur og historie. Det er tegnet av arkitekt Holger Sinding-Larsen i 1914, men ikke ferdigstilt før 1922.
Så har vi Deichmanns hovedbygning som nå skal fraflyttes. Den ble bygget på grunnlag av vinnerutkastet til en konkurranse i 1921 (arkitekt Nils Reiersen). Riktignok ferdig først i 1933 i en svært annerledes stilperiode enn da bygningen ble utformet.
Den er unnfanget i samme tid og tidsånd som Nasjonalbiblioteket på Drammensveien i Oslo.
Vi lever i en ny tid. Bygningene er ikke lenger maktens monument, åpenheten gjør sitt inntog i det offentlige byggeriet. Et arkiv i dag er, som bibliotekene og museene, en møteplass. Når arkiv nå skal åpne seg mer og mer mot publikum, må arkivene også bli signalbygg – altså bygg som stikker seg ut og kommer folk i møte. De må skapes som et sted med identitet. Arkivenes tilholdssted omtales ofte som lokaler – mens bibliotek og museer holder til i bygninger.
Kuben i Arendal er et sambygg mellom museet og arkivet, Aust-Agder Museum og arkiv. De profilerer seg sammen på hjemmesiden, og arkivet nyter godt av samlokaliseringen under slagordet ”Vel bevart godt fortalt.” bygget er tegnet av Henriette Salvesen, Diva arkitekter.
Tromsø arkiv og bibliotek, Den gamle kinoen, midt i byen, Gunnar Bøgeberg Haugen 1973. Den nye innmaten er tegnet av HRTB arkitekter. (2005) Dette er et signalbygg som signaliserer åpenhet. Det er et godt eksempel på bærekraftig gjenbruk.
Museer bevarer og stiller ut, bibliotek bevarer, henter frem og låner ut .
Begge har en tydelig formidlerrolle.
Arkiv bevarer og stiller til rådighet – noe mer diffust.
Den aktive formidlingsfunksjonen er i utvikling også i biblioteksektoren jfr nye Deichmanske hovedbibliotek i Oslo som skal være en møteplass med så mye mer.
Interkommunalt arkiv i Kongsberg, LPO arkitekter, også disse meget anerkjente arkitekter. Ferdig for et par år siden.
Hvilket signal sendes ut her?
Forteller bygningen noe om innholdet?
Uttrykker den soliditet og stolthet på forvaltningens vegne?
Er den garantist for demokrati og fellesskapets hukommelse?
Skaper den identitet?
Forteller den at den er en kulturell møteplass?
Inviteres publikum inn?
Er den innbydende og tiltrekker seg nye brukergrupper?
Innvendig er det meget funksjonelt. De tekniske fasilitetene innvendig er fantastiske.
Gjenbruk
Gjenbruk av industribygninger kan ha mye for seg. Det er bærekraftig, de er ofte store skall som kan omformes etter behov.
London City Metropolitan Archives er forholdsvis sentralt beliggende i byen, i en nedlagt industribygning mellom British Library og City University
Arkivet presenterer seg på nettet som et kultursenter med fokus på lesesaler, og med veiledningstjeneste og utstillinger. De gir inntrykk av lav terskel for kulturkonsumenter, slektsgranskere, forskere, osv.
Tilgjengelighet og lav terskel er den moderne tilnærmingen til ideen om liten avstand mellom offentlige organer og befolkningen. En moderne arkivinstitusjon skal være innbydende og åpen for innbyggerne den tjener og slik gjenspeile en åpen offentlig forvaltning.
Det fremste eksempelet på gjenbruk er Tate Modern i London – bygget i Bankside Power Station, fra 1999. Den er blitt et ikon i seg selv, og har gitt nytt liv bydelen. I etterkant er det skapt en hel kulturbydel her. Arkitektkonkurransen var utlyst som en tomt, arkitektene Herzog & de Meuron vant fordi de ville omforme den eksisterende bygningen istedenfor å rive den (1995)
KODE 4; Kunstmuseene i de gamle Lysverkene i Bergen er et landemerke på linje med Tate Modern – på en måte
Museet er lagt inn i et allerede eksisterende kultur-cluster ved Lille Lundgårdsvann, med Kunstindustrimuseet, Rasmus Meyers Samlinger, Kunsthall Bergen og Grieghallen.
Bygget er tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø, og stod ferdig i 1938 som administrasjonsbygget til Bergen Lysverker. Fra 2003 har bygget fungert som museum.
Bergen byarkiv er lagt inn i gamle Hansa bryggerier. Det ligger mindre sentralt, og byarkivet ligger i en bakgård i et leilighetskompleks i et boligstrøk.
Kunne Bergen valgt å la Byarkivet få Bergen Lysverker, eller del i det?
Kunne kunstmuseet KODE fått Hansa, ville man latt et kunstmuseum legges inn i et boligkompleks utenfor bykjernen?
Jeg bare spør.
Oslo byarkiv ligger også i et gjenbrukt industrilokale, etter Nora mineralvannsfabrikk.
I 1996 vedtok Oslo bystyre å bygge et nytt Byarkiv. I juni 1999 flyttet Byarkivet inn. Det er et spesialbygg med publikumssone, lesesal, foredragssal/kantine osv. Det er bygget av Telje-Torp-Aasen, sentrale arkitekter de siste 30+ årene, som står bl.a. annet bak Universitetsbiblioteket i Oslo på Blindern.
I dag er det fullt – så godt som, og vi er i gang med dialog med våre eiere.
Det er et ønske om at vi skal ut fordi det skal bli et kulturkvartal – skal bli kulturkvartal…??
Vi ble innledningsvis forespeilet en industritomt nærmere kommunegrensen, med mulighet for en publiumsskranke i det nye hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika.
En slik misforståelse av byarkivets funksjon ble raskt oppklart.
Det viktigste disse to utspillene viser, er den marginale kunnskapen om hva vi driver med, og hva arkiv betyr – og kan bety.
For Oslos del står nå snart mange bygninger ledige (Nasjonalgall neppe aktuelt, men Den amerikanske ambassaden, Museet for Samtidskunst, Veterinærhøgskolen, Telegrafbygningen, Deichmans hovedbibliotek, Botsfengselet, Myntgata 2, NRK med mer. I tillegg sitter byarkivet i en spesialtegnet bygning av helt sentrale arkitekter. Mulighetene er mange. Nok om Oslo.
Avslutning
Forutsetningen for enhver diskusjon om økt kapasitet og moderne krav til åpenhet, formidling og samtidig sikkerhet – uansett arkivinstiutsjon må skje med utgangspunkt i verdenssamfunnets mål for Sør-Sudans nye riksarkiv:
ikonisk landemerke, bevaring og kultur, symbolske byrom, statens (lokal) identitet, bærekraftig design, samlende følelse av identitet og autoritet, naturlig samlingssted.
Teksten av Kirsti Gulowsen. Basert på foredrag holdt ved det 7.norsk arkivmøtet
Hvem tror vi at vi er?
En million nordmenn benket seg foran NRK 1. januar 2015 for å se Geir Lippestad søke i sin familiehistorie og like mange så det følgende programmet i serien, der Jon Almaas besøkte Oslo byarkiv for å søke i sin ukjente familiehistorie. En rekke kjendiser har i tre sesonger av Hvem tror du at du er? vært på oppdagelsesferd i sin slekt. Flere av svarene fant Geir Lippestad, Jon Almaas og Mona Levin i 2015, og Linn Skåber, Eyvind Hellstrøm og Thorvald Stoltenberg i 2013, i Byarkivets kilder.
Hvilken betydning har det for arkivene å være på TV i beste sendetid? Ved å være på TV i bestesendetid har Byarkivet blitt synlig for en veldig stor brukergruppe, noe vi for noen få år siden ikke så på som en mulighet.
Slektsforskning = godt tv
Slektsforskning gjør arkiv til godt TV. Folk elsker detektivvirksomheten. «Hvem tror du at du er?» har trigget en enorm interesse for slektsforskning – og ikke minst troen på at det finnes svar der ute – i arkivene eller de nedstøvete og glemte familiealbumene.
Men hva venter slektsforskerne å finne? I slektsforskningen får en bred skare av vanlige folk liv i sitt møte med kildene. Hvem var våre forfedre? Hvorfor gikk det som det gjorde med dem og deres etterkommere? Har de satt spor i meg – utseende, personlighet eller enda viktigere; hadde deres valg og muligheter konsekvenser for det livet jeg lever i dag? Slektsforskning er på mange måter å se historien nedenfra. Mens «finere» familier, adel, embetsmenn, borgere og storbønder kanskje allerede har slektstreet langt trukket tilbake, kjenner mange ikke til navn lenger tilbake enn besteforeldrene. Det er derfor ingen overraskelse at deltakerne i Hvem tror du at du er? kjenner så lite til sin nære og fjerne familiehistorie. Ofte blir det lagt lokk på vanskelige og vonde tema og for mange har hverdagens slit, og drømmer om framtida, vært viktigere enn fortida.
I «Hvem tror du at du er?» stiller norske kjendiser opp for å få hjelp til å grave i sin familiehistorie. Programmene er ikke en innføring i slektsforskning, men tar sikte på å presentere nære og sterke historier. I arbeidet gjøres det klare valg, for dette skal være godt TV. Det gjøres research til flere kjendiser enn de som kommer med i programmet, men også mye mer slektsforskning enn det som kommer med på TV for hver enkelt. Her gjøres det utvalg av familiegrener eller gode historier. Det er altså ikke et fullstendig slektstre de får presentert, men et dypdykk inn i noen av familiens skjulte rom.
Historiens spor
Programskaperne har ikke på agendaen å drive arkivformidling, men å fortelle slektshistoriene der arkivkildene spiller en viktig rolle i å konstruere historien.
Vi har tidligere møtt skepsis mot å bruke tid og ressurser på slektsforskning. Vi vil argumentere for at bistand til slektsforskning – både enkeltbrukere og program som «Hvem tror du at du er?» er verdifullt for arkivet.
Arkivene har tradisjonelt hatt forskere som eksklusive brukere av historisk materiale. Slektsforskere har i løpet av de siste 20 årene klart å dreie arkivenes holdning til at arkivene er for folk flest – for alle. Deres arkivbruk har hjulpet arkivene å forstå at vi ikke bare er for de innvidde.
Vår interesse for slektsforskning handler om å tilby historiefaglig veiledning og gi arkivtilgang. Slektsforskning er mer enn slektstrær og anetavler, det er samfunnshistorie og personbiografi.
Nina Grünfeldt sa i intervju i Byarkivets tidskrift Tobias om arbeidet med sin film om faren Berthold Grünfeldt og hans slektsbakgrunn:
«Jeg er egentlig ikke så opptatt av slekt som sådan, men mer av hva slekten gjør med oss. Man kan kanskje påstå at det er to sider av samme sak, men det er den historiske konteksten som opptar meg. Hvilken tid levde disse menneskene i? Hvilke holdninger, verdier og realiteter måtte de forholde seg til, som ga dem motstand og hindringer i livet men også muligheter? Hvilke valg tok de og hvordan formet det dem, og ikke minst – på hvilken måte har deres liv og livsvalg påvirket etterkommerne?
Å forstå hvordan hendelser henger sammen og hvorfor mennesker valgte som de gjorde kan hjelpe oss i å forstå våre egne valg. Den forståelsen og kunnskapen tror jeg bidrar til økt mellommenneskelig toleranse, – og sagt med litt svulstige ord; – en bedre verden!»
Bak kulissene
Arbeidet med 4. sesong av «Hvem tror du at du er?» er nå i gang, det er tredje sesong Byarkivet er involvert i. Byarkivets holdning hele veien er at vi ikke skal være tilbakeholdne, men være en ressurs for produksjonsselskapet Monster.
Byarkivets første møte med produksjonen var teamet fra Monster da de drev research til sesong 2. Da oppdaget de det rike kildematerialet til oslohistorien i Byarkivets magasiner. Fra folketellinger, skoleprotokoller, Fattigvesenets omfattende kilder og Helserådets rapporter kunne de skape kikkhull inn i historien. Gradvis ble Byarkivet mer involvert i researchen og lesesalen ble en aktiv arena for kildearbeid og historieproduksjon. Lesesalen ble sett på som en fin og imøtekommende arena for filmopptak for en av de sterke oslohistoriene – Eyvind Hellstrøm. Sendingen var starten på et stort oppsving i besøk og henvendelser til Byarkivet.
Monster står for manus og regi og arbeider fram et spennende plot. Målet er at det skal gripe deltakeren og overraske med opplysninger de ikke kjenner til fra før. Innspillingen går over kort tid og utfordringen i møtet med deltakeren er å holde tilbake informasjon slik at helheten ikke gjøres kjent. Det skal være følelsesladet og spennende også for deltakeren, ikke bare for seeren.
Det populære programmet skulle få en oppfølger og arbeidet med sesong 3 startet for alvor våren 2014, og med innspilling denne sommeren. Her bisto Byarkivet både med research og kunnskap til programmets historietime basert på våre skatter i Fattigvesenet og Arbeidsanstaltens arkiv.
«Hvem tror du at du er?» er tenkt som snill underholdning. Det skal være gråte-TV, men gå godt til slutt. Den tidligere BBC-produsenten Ben McPherson var en som reagerte på Hellstrøm-programmet og mente at påstander som ble fremmet ikke kunne spores tilbake til pålitelige kilder.
Byarkivet valgte også å avstå fra å analysere kildene som ble viste fram. Det ble overlatt til «historietimen». Byarkivets rolle er å være kilde- og historieformidler, men tar ikke ansvar for programmets plot eller påstander. Det er det Monster og NRK som gjør. Det ser vi som uproblematisk, akkurat som når andre forskere bruker våre arkiver.
«Det ser lettere ut på TV»
Det hender våre besøkende med et sukk sier når de oppdager hvor arbeidskrevende arkivsøk kan være: «Det ser lettere ut på TV».
Alt ser lettere ut på TV. Det er ikke uten grunn at Ingrid Espelig Hovig måtte si «Me har juksa littegrann». Men ved å vise arkivbruk på TV, viser vi at det er mulig, akkurat som Ingrid lærte et helt land å lage ribbe med sprø svor. Selv om det ser lettere ut på TV gir programmene kunnskap og motivasjon om at arkiv er til for å brukes.
Synligheten i «Hvem tror du at du er?» og den økte interessen for arkivsøk har endret veiledningsbehovet. Mange starter på null. Arkivbruk – og slektsforskning spesielt – er svært tidkrevende og krever interesse og tålmodighet. Svært mange nye brukere kaster seg over kildene med stor entusiasme og det har de siste par årene vokst fram et aktivt miljø av nye og gamle brukere på Byarkivets lesesal, som er en viktig ressurs for arkivet. Likevel er det for mange en overraskelse at arkivene ikke kan besvare spørsmål enkelt eller raskt. Historikerens oppslag på TV kan se enklere ut enn de er. I virkeligheten er få opplysninger kun et tastetrykk unna. Mange tror at det bare er å sende inn mange spørsmål eller ufullstendige slektsrapporter og så kan arkivet fylle ut resten. Slik er det ikke. Arkiv er skapt med en hensikt og slektsforskerens spørsmål til kildene er ikke alltid lettvinte å besvare. Det kan mangle registre, arkivene er ufullstendige eller uordnet og lite finnes digitalt.
En fordel med slektsforskerne er nettopp at de har det som hobby. De er ikke utålmodige og deres personlige engasjement skaper mening til kildene og eierskap til oss som arkiv. Vi får gjester for brenner for oss.
Det gjestfrie arkivet
Mange spør oss: Kan man bare komme? Kan alle komme til Byarkivet?
Gjennom å delta på «Hvem tror du at du er?» har Byarkivet oppnådd å bli synlige, gjenkjent og populære. Det skaper økt eierskap blant mange, til historien, til arkivet og til kildene. Det skaper økt kunnskap om rettigheter knyttet til dokumentasjon og arkiv. Etterspørsel etter kilder til slektsforskning er en viktig drivkraft for å tilgjengeliggjøre arkivkilder i bredere forstand. For Byarkivet har det vært svært viktig å samarbeide med Monster om «Hvem tror du at du er?» og med slektsforskermiljøer om veiledning og tilgjengeliggjøring. Begge deler handler om det åpne og gjestfrie arkivet.
Vi formidler at vi er tilgjengelige og at folk har rett på tilgang
Arkivansatte er vanlige brukeres inngang til arkivene. De trenger ofte veiledning og hjelp til å finne frem. Vår oppgave er å gjøre arkivet tilgjengelig for brukerne, og bistå til framfinning og hjelp til bruk. I saksbehandling gjør vi kun konkrete enkeltoppslag der det ikke er snakk om rettighetsdokumentasjon eller opplysninger fra ellers klausulerte kilder. Er materialet fritt tilgjengelig veileder vi først og fremst brukerne på vår lesesal til selv å bruke materialet.
Man kan velge å se på økt pågang på flere måter. I Byarkivet har vi valgt å se på det som en ressurs. Det handler om å se brukerne og spørre om hva de trenger for å gi et best mulig tilbud. Etter «Hvem tror du at du er?» måtte vi ta noen strategiske grep for å opprettholde denne tankegangen. Hvordan gi et godt tilbud når de står i kø på lesesalen uten at vi er tilført ekstra ressurser av den grunn.
Publikumsmøtet
Hvem sier nei til grundig TV-reklame for 1 million personer?
Fra visningen av første episode i sesong tre i januar 2015 har påtrykket på Byarkivet vært svært stort. Noen dager er lesesalen full, veiledningsbehovet stort og bestillingene på arkivstykker mange. Byarkivets lesesal er i åpningstidene bemannet med én resepsjonist og én person i veiledningsskranken som både henter arkivmateriale, veileder og bistår med kopiering, forklaring og lesing av vanskelige kilder. Da sier det seg selv at 40 gjester og bestilling på mer enn 100 arkivstykker på en dag er en krevende øvelse. Vi har derfor startet et samarbeid med DIS Oslo/Akershus. Hver torsdag stiller de med frivillige som bistår med slektshjelp og veiledning på lesesalen. De hjelper oss til å gi et godt tilbud til brukerne, og er helt avgjørende nå som besøkstallet har økt samtidig som vi ikke har flere ressurser.
Vi foretrekker å «rute» en del av henvendelsene våre til lesesal i stedet for å håndtere dem som skriftlige henvendelser, fordi vi mener det er ressursbesparende. Men like mye fordi det sikrer brukerens rettigheter gjennom egen tilgang og bryter ned terskelen mellom publikum og arkivet. Det fratar oss fra maktposisjonen, det er ikke vi som arkivansatte som sitter med svarene. Regelen er: Er det fritt tilgjengelig – kom og se det på lesesalen, er det klausulert materiale som publikum av ulike grunner har rett til å se må vi som saksbehandlere gjøre researchen.
Vi har et bevisst forhold til service nivå på lesesal. For at vi skal gi et godt tilbud til alle har vi noen retningslinjer: Minst mulig ned i boksene – publikum må gjøre jobben selv. Bruker mye tid på fremfinning, søking i ulike arkiver og problemløsing. Bruker en del tid på kontekstualisering og forklaring.
Slektsforskere som ressurs
Byarkivet har et nært samarbeid med slektsforeningen Dis Oslo/Akershus. Hver torsdag kommer de til Byarkivet og veileder på lesesalen 12-18. Vi arrangerer sammen med dem slektsforskerkurs om slekt i Oslo to ganger i året. I tillegg har vi startet opp det vi kaller «Slektsgruppe» med historiefaglige foredrag tre ganger i halvåret med vekt på kilder i Oslo. Vi har også glede av deres nettverk for å nå ut ved seminarer og arrangementer.
For å få Dis som ressurs må vi gi noe tilbake. Vi er aktive på Dis sine arenaer, skriver til deres blad Disputten, deltar på deres slektskafeer og den årlige slektsforskerdagen.
Dette samarbeidet har gjort at Dis Oslo/Akershus har fått et stort eierskap til Byarkivet og våre kilder.
Bruk = suksess
Vårt hovedmål er å ha brukere – gjester eller henvendelser. Et ubrukt arkiv er et dødt arkiv.
For alle andre kulturinstitusjoner er antall brukere viktige måltall, og mye bruk = suksess, men det er akkurat som disse sammenhengene ikke er like selvfølgelig for arkivinstitusjoner. Arkivene blir ofte møtt med en forventning om at brukerne skal utebli når viktig kildemateriale kan publiseres digital form – er det et mål å få færre brukere? Hvorfor det? Når museene publiserer på digitalt museum, er det vel neppe med forhåpninger om at søndagsbesøket skal avta – snarere tvert imot! Mange brukere på lesesalen krever selvsagt ressurser som ellers kunne vært brukt til andre oppgaver, og i motsetning til for eksempel teatrene, har vi andre oppgaver enn det direkte møtet med publikum – nemlig innsamling og forvaltning av materialet. Men det er jo helt parallelt med museumssektoren? Og hvorfor skulle vi verne materialet om ikke bruk var målet? Publikum i arkivsektoren er ikke noe halvproblematisk og noe som bør reduseres.
Byarkivet har et mål om at størst del av Oslos befolkning vet om oss og oppsøker oss om de har behov for det. Det gjelder rettigheter, demokratisk tilgang og mer generelt nytte og glede av våre ressurser.
Vi ønsker besøk av flest mulig på lesesalen, det er der de kan få best hjelp og utnytte mulighetene i arkivet.
Arkivenes samfunnsrolle – hvem vil vi være?
Byarkivet er et depotarkiv. Vi forvalter kommunens arkiv som er gått ut av daglig drift. Arkivene er tradisjonelt en viktig ressurs for forskere og forfattere av faglitteratur. Gjennom arbeidet med blant annet «Hvem tror du at du er?» har vi fått øynene opp for hvor stort potensiale som ligger i arkivformidling og at man ikke skal være redd for å gjøre arkiv til underholdning. Arkivet er en rik ressurs.
Uten å tråkke noen på tærne mener vi at vi, sammen med de fleste andre arkiv, har problemer med vårt selvbilde. Vi er flinke og flittige rettet mot forvaltningen, men preges av et mindreverdighetskompleks når det kommer til å forsvare vår samfunnsrolle. Vi tenker for smått.
Arkivene er for passive, vi tar imot og vi besvarer henvendelser men skaper i liten grad agendaen. Vi vil hevde at arkivene er for beskjedne i dag.
For det første så er vi en ressurs. For forskere, for forvaltningen, for museene, for slektsforskerne og for underholdningsbransjen. Arkiv er uvurderlig som grunnlag for utstillinger, bøker og dokumentarer – og underholdnings-tv.
Mens museene arbeider aktivt for å formidle og for å dra publikum sitter vi, litt karikert, bak skranken og venter på besøkende. Brukere er sett på som en ressurskrevende utgift, ikke som et mål.
Deltakelsen i «Hvem tror du at du er?» har fått oss til å tenke over om det er nok. Det å være synlig i populærkulturen er i dagens mediehverdag avgjørende. Vi kan aldri greie å nå ut på samme måten selv.
Hvem vil vi være?
Vår strategi må være å delta og formidle på andre plattformer enn arkivet. Vi må ikke være redd for å tabloidisere og formidle god historie, ikke være redd for å mene noe.
- Arkiv er mer enn forvaltning. Arkiv er samfunnets hukommelse. Det er en livsnerve. Arkiv er levende ved bruk og interessant for alle som historieminne, kulturopplevelse og underholdning.
- Arkiv er aktivt. Vi oppsøker nye brukere, vi tar med arkiv i en boks og viser og bruker – om det er på skoler eller for eksempel Fattighuset i Oslo.
- Arkivarer bør ikke være redde for å snakke i store ord. Vi skal sette arkiv på agendaen.
Skrevet av Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen
Artikkelen er basert på foredrag holdt ved det 7. norsk arkivmøtet.
Støyfritt på Karl Johan
Veidekket i Karl Johans gate har til tider blitt viet stor oppmerksomhet. Asfaltdekket i byens paradegate ble etter 2000 erstattet med brolegging med hugget stein. Også rundt forrige århundreskifte var veidekket i Karl Johans gate gjenstand for debatt. Motstanderne av steinbrolegging var mange.
Årsaken var først og fremst at steinbrolagte gater innebar støy. Hestehover og kjerrehjul lagde en voldsom larm i de mest trafikkerte gatene. Med hensyn til Universitetet og strekningens ”anvendelse til promenade”, var brolegging med stein ansett som uheldig i Karl Johans gate. Brolegging med trekubb var et mer lydløst alternativ.
Bildet viser legging av trekubb som brolegging i krysset Kirkegaten – Prinsensgate i 1913. Dronningensgate, på strekningen mellom Prinsensgate og Tollbugata, var blant de første gatene som fikk trebrolegging. Målet var å skape ro for Høyesterett, som hadde lokaler ut mot gaten i dette området. I 1861 hadde trebroleggingen blitt skiftet ut med makadamisert veidekke. Makadamiserte gater hadde et lag med grov stein nederst, deretter et lag med pukk og øverst grus.
På begynnelsen av 1900-tallet sto debatten om makadamisert veidekke versus trebrolegging i Karl Johans gate. Makadamiserte gater var støyfrie, men hadde andre ulemper:
”Tilstanden av dette sterkt trafikerte gatestykke i det for øvrig smukkeste strøk av byens centrum er især vaar og høst i ren opløsningstilstand, som ikke alene frembyr et alt andet en tiltalende utseende, men ogsaa er til stor ulempe for de mange fotgjængere, som her stadig passerer gaten”. (Formannskapssak 192/1912)
På regnværsdager var byens paradegate sølete og gjørmete, kostnadene til renhold var store og veidekket måtte fornyes årlig. Man fant det derfor påkrevet at kjørebanen i disse områdene ble trebrolagt.
I 2005 fikk gaten igjen steinbrolegging. Det er lenge siden hestehover og kjerrehjul skapte problemer med øredøvende støy.
Kilder:
Christiania kommunes aktstykker
Christiania kommune 1837 – 1886
Kristiania kommune 1887 – 1911
Oslo kommune 1912 – 1947
Skrevet av Anette Walmann
Teksten er tidligere publisert på Oslo byarkivs nettsider
Velkommen til Oslo!
Oslo-filmene er i dag en tidsmaskin, som bringer oss tilbake til den tid da den moderne storbyen ble til. Filmene er rapporter fra byggeplassene der det moderne samfunnet fant sin form. Å se disse filmene i dag er en unik opplevelse. Det gir oss tidsbilder som både fanger inn hvordan Oslo var på 1950- og 1960-tallet, og samtidig innblikk i tidens tanker om byens form og funksjon. Noen er glansbilder, laget som reklame for byen, mens andre er nysgjerrige undersøkelser av byens kompliserte maskineri. Velkommen til Oslo, av i går!
Av Gunnar Iversen
Årene etter krigen var en storhetstid for dokumentarfilmen. På kino ble ikke bare helaftens dokumentarfilmer og filmavisene vist. Kinoen var også et sted for den korte dokumentarfilmen, som både ble vist som forfilm til spillefilmene og i egne kortfilmprogram. Kortfilmer ble også anmeldt i avisene og var en vital del av filmtilbudet. Myndighetene støttet den kortfilmkulturen som vokste fram gjennom reduksjon av luksusskatt dersom kinoene viste opplysningsfilmer før hovedfilmen, og dette bidro til en sterk vekst av filmproduksjonen. Mange kommuner så også behovet for å styrke identitetsarbeidet i den første etterkrigstiden, og filmen ble ansett som det mest egnede og moderne virkemiddelet til opplysning.
Fra en stor til mange små
I Oslo fikk kortfilmen en helt egen status. Kinodirektør Kristoffer Aamot hadde helt siden 1930-tallet ønsket seg en større satsning på kortfilm og dokumentarfilm, og Oslo-filmene ble et av hans viktigste bidrag til filmbransjen i etterkrigstiden. Det som opprinnelig skulle være et engangsprosjekt, én helaftensfilm om Oslo, vokste til et stort kortfilmprosjekt, som kinodirektørene etter ham videreførte. I årene 1947 til 1982 ble det produsert 160 Oslo-filmer. Både som et ønske om å dokumentere byens vekst og utvikling, og som et ledd i å fostre og oppdra byens borgere.
Arkivfilmer
Oslo-filmene er opplysningsfilmer. Filmer laget som instrumenter i opplysningsarbeidet. Filmene skulle ha en dobbelt funksjon. På den ene siden skulle de være aktuelle og samtidsorienterte og informere om ulike sider ved byens liv for å bidra til en bedre felles bykultur. På den annen side skulle filmene være arkivfilmer. De skulle, som Aamot formulerte det, være ”en historie i filmbilder”. Filmene ga arbeid til en ny generasjon av filmskapere, som benyttet filmene som sin egentlige filmskole, og filmskapernes ulike kunstneriske temperament var også en faktor i utformingen av det oppdragende. Noen av filmene er rene reklamefilmer for byen, som Velkommen til Oslo (1955) eller Hallo Vikings! (1964), andre er mer kunstneriske i sin skildring av Oslos ulike sider, som Renholdsverket (1952) og Oslo (1964). Oslo-filmene ble til i spenningsfeltet mellom et klart definert oppdrag, å informere og arkivere, og en relativt stor frihet i utformingen av stoffet og selve filmuttrykket.
Hyllest, informasjon og oppdragelse
Oslo-filmene preges av tre elementer, som veves sammen til et samlet uttrykk. For det første er filmene en dobbel hyllest, både til Oslo som by og til den moderne storbyen. For det andre gir filmene informasjon om byens maskineri og dens institusjoner. I Renholdsverket følger vi byens renhold gjennom en vanlig dag, i Vann og kloakk (1953) er det byens vanntilførsel og renseanlegg som skildres, og i Viking – Oslos eget hotell (1953) er det byggingen av Hotell Viking som er tema. De aller fleste av byens institusjoner fikk sin egen film. Informasjonen om byen leder over til filmenes tredje aspekt. Kunnskapene om byen skulle samtidig bidra til et oppdragende element. Filmene yrket for god oppførsel og byvett. De oppfordret til å vise hensyn, for at byen skulle kunne fungere på en god måte for innbyggerne.
Dyrking av felleskapet
De to fremste stikkordene for disse filmene er ”felleskap” og ”moderne”. Filmene er bidrag til å skape et nytt felleskap i den stadig voksende storbyen. I film etter film legges det vekt på fellesskapets betydning. Filmen Renholdsverket er en hyllest til renholdsarbeidernes nødvendige og nyttige slit og peker på deres rolle i ”det fellesskapet som gjør et moderne samfunn mulig”, som kommentatorstemmen uttrykker det. Noen filmer er rent formanende, som Fra lek til hærverk (1958), som peker på at ”det å leve i samfunn med andre krever omtanke og hensynsfullhet”, mens andre peker på de positive sidene av fellesskapet og dets møtesteder og arenaer, som i Jordal Amfi (1953) og Ski-konkurransenes hovedstad (1958).
Et av de hyppigst brukte hedersordene som brukes for å karakterisere det Oslo som tegnes i disse filmene er ”moderne”. I filmen om byggingen av Hotell Viking i sentrum presenteres bygget som et ”eventyrslott”, men samtidig som et ”folkehotell”, det er ikke et luksusbygg, men ”et moderne hotell for et moderne samfunn”.
Den moderne storbyen
Oslo-filmene er en hyllest til den moderne storbyen, en urban modernitet i form av en utopi om en ny og harmonisk by. Det Oslo som fremstilles i disse filmene er en ny, moderne, effektiv og rasjonell by, både en maskin og en organisme, som fremstår som et virkelig hjem for byens borgere. Harmoni er målet i filmene, og ved å forankre utbygging og forbedring i historien, samt ved å peke på Oslos unike grønne grenser og natur, etableres byens særpreg. Samtidig er Oslo alltid koblet til verden, gjennom dets havner, hoteller, turister eller idrettsarrangementer. Slik sett er filmene propaganda for moderniteten, og få av de negative sider ved Oslo som fantes i disse årene blir presentert. En film som Oslo-fjorden vår badeplass (1958) hører til unntakene. Her settes det for et øyeblikk et spørsmålstegn ved det bilde som mange andre filmer tegner. Her er stabilitet og framskritt erstattet med forurensning og uro.
Oslo-filmene er på denne måten både unike kilder til forståelsen av Oslo i 1950- og 1960-årene og samtidig slående tidsbilder som bringer oss tilbake til den nære fortiden. Som opplysningsfilmer formulerer Oslo-filmene ønsker, drømmer og håp om den moderne storbyen, og de er ikke nøkterne reportasjer, men dette gjør at vi også får et enestående innblikk i gjenreisingens og moderniseringens mentalitet. Kristoffer Aamots prosjekt om ”arkivfilmer” har fått nytt liv og en ny betydning og kan fungere for nye borgere, både i og utenfor Oslo. Velkommen til Oslo!
Gunnar Iversen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU
Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider og i tekstheftet til DVD-utgivelsen By og park, fjord og mark (2006)