Motorvei gjennom Slottsparken

I 1960 ble bilsalget sluppet fri og stadig flere fikk bil. Planene for T-banen var allerede klare og utbyggingen i gang. Men det gikk for sakte og flere og flere så behovet for å kjøpe seg bil og bruke den til og fra jobb.

Av Caroline Juterud

Foto av folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon
Folk som venter på T-banen på Jernbanetorget stasjon

Allerede i 1963 var trafikksjefen og Oslo kommune ute og oppfordret bileiere til å ta trikken til jobb.

 

Forsiden til Transportanalysen for Oslo-området
I 1965 kom Oslo byplankotor med Transportanalysen for Oslo-området

Inspirert av en studietur til ulike storbyer i USA utarbeidet en delegasjon av eksperter Transportanalysen for Oslo-området. I 1965 ble denne analysen lagt fram av Oslo Byplankontor. Etter å ha kalkulert forventet befolkningsvekst til 50% økning innen 1990, med alt det betydde av økte antall boliger, nye arbeidsplasser og trafikk, kom ekspertene frem til at den beste løsningen var en 12-felts motorvei tvers igjennom det sentrale Oslo fra Skøyen til Etterstad. Trafikken inn til sentrum skulle gå via en motorvei gjennom Frognerparken og under Slottet. Mens et stort treetasjes fordelingskryss på Olaf Ryes plass skulle sende trafikken i to brede løp gjennom og ut av byen østover.

Skisse av hordan de skulle se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.
Slik skulle det se ut etter motorveien var ferdig bygget gjennom Slottsparken.

Heldigvis skulle det vise seg vanskeligere enn ekspertene hadde trodd å legge motorvei gjennom sentrum. Mange av byens borgere gikk ut i protest. Planen om motorvei gjennom Frognerparken førte til opprettelsen av foreningen Frognerparkens venner og utover på 70-tallet steg motstanden mot saneringsprosjektene i Oslo sentrum. Innen 1967 hadde også ferdigstillelsen av de tre østlige T-banenelinjene begynt å fungere som et alternativ til bilen. T-banen fraktet folk til og fra sentrum hver dag.

Foto T-banevogn
De røde T-banevognene sto klare til å frakte folk fra drabantbyene i Øst og inn til sentrum.

Det som står igjen av ekspertenes planer i dag er Bispelokket, Nylandsveien og Nylandsbrua. De står der fortsatt og viser oss hvordan Oslo sentrum kunne ha sett ut hadde 60-tallets planer kommet til virkelighet.

Undergrunnen mellom Majorstua og Nationalteateret

I fjor var det 50 år siden Oslo fikk sin T-bane og dermed fikk status som verdens minste by med fullt utbygd T-banesystem. Men T-banens historie i Oslo går lengre tilbake enn det—nesten 40 år tilbake i tid til Nationaltheatret stasjon og 27.juni 1928. da kong Haakon åpnet Nordens første tunnelbane på Holmenkollbanens linje mellom Majorstuen og Nationaltheatret stasjon. Det var da begrepet «Undergrunnen» ble etablert Oslo.

Av Torgrim Hegdal

Reklameplakat for Undergrunnsbanen
Reklameplakat for Undergrunnsbanen

Da tunnelen sto ferdig var det brukt nesten 14 millioner kroner på den, og den var nesten 2 km lang. Den aller første ideen om tunnelen dukker opp rundt forrige århundreskifte.

I 1900 forslår direktør Seiersted i AS Holmenkolbanen byggingen av en tunnelbane slik at Holmenkolbanen skal få en tilknytning til sentrum. Nedgangstider utsatte planene og først i mai 1912 kom sprengningsarbeidene i gang. Da var det tenkt en enkeltsporet bane med en kostnadsramme på 2,3 millioner kroner. Mellomstasjoner skulle det være i Josefinegate og Industrigata. Det var også snakk om en Homansbyen stasjon. Både i Slottsparken, Oscarsgate og Valkyriegata ble det jobbet via nedsprengte sjakter.

Fra første stund var det en strøm av klager fra naboer som merket rystelser og setningsskader. Allerede etter et halvt år skjedde en dramatisk hendelse som skulle få betydning for det videre arbeidet. I området ved Valkyriegata kollapset hele gatelegemet og 800m3 masse forsvant i dypet. 

Avisutklipp om setningsskadene ved byggingen av Undergrunnen
Det ble en strøm av protester da setningsskadene ble et faktum.

I oktober 1914 ble alle byggearbeider innstilt pga protestene. Da var halve tunnelen utsprengt, og slik ble den stående i 12 år. Så seint som i 1931 falt de siste dommene i erstatningssakene og AS Holmenkolbanen måtte ut med til sammen 2,7 millioner i erstatning til huseierne i området.

Da arbeidet igjen ble gjenopptatt i mars 1926 var mange forutsetninger forandret. Grunnen var kartlagt mye bedre, traseen var delvis omlagt, og selskapet gikk inn for dobbeltspor. Det var også ønske om en helt ny stasjonsbygning på Majorstua med Kristoffer Lange som arkitekt. Prisene hadde steget, og kostnadsanslaget var mer enn seksdoblet.

foto av Valkyrieplass stasjon
Valkyrien stasjon

Det ble bestemt at det enorme krateret i Valkyriegata skulle bygges om til stasjon og dermed bortfalt både stasjonene i Josefinegate, Industrigata og Homansbyen (Oscarsgate).

Avisutklipp om stoppested i Oscarsgate
Det ble ingen stasjon i Homansbyen

Dette er årsaken til at Majorstua stasjon hadde en tvillingstasjon i 57 år. Valkyrien stasjon ble stengt i 1985.

Men ønsket om stasjon i Homansbyen sluknet aldri. Seinest i den samferdselsdugnaden som kalles Oslopakke 3 ligger Homansbyen stasjon inne med 700 millioner. Dette til tross for at Ruter har frarådet dette.

Kristianiadalens pulsårer

1917 var sannelig sporveiens år i hovedstaden. Om sommeren ble to nye sporveisselskap etablert A/S Akersbanerne og AS Ekebergbanen. Samme høst ble det utlyst en internasjonal ”sporveiskonkurrance” for Kristiania og Aker kommuner. Vinnerutkastet «Kristianiadalens pulsårer» har sterke likhetstrekk med det t-banesystemet Oslo har i dag.

Av Torgrim Hegdal

Sporveiskonkurransen 1917

Målet var ”at faa en plan for fremtidens sporveis- og lokalbanenet inden de to kommuner”, som skulle tilfredsstille trafikkbehovene for lang tid framover. Deltakerne fikk ”friest mulige hænder”, men det var ønskelig at de eksisterende hovedlinjene i byen ble beholdt i størst mulig grad, uten at dette var en bindende klausul. Fristen var 1. juni året etter, og premiene var på henholdsvis ti tusen, åtte tusen og seks tusen kroner.

Utkastene måtte inneholde en plan for samtlige hoved- og sidelinjer med holde- og vendeplasser, bebyggelse, plattformer, sporkryss, verkstedsanlegg og lignende. I tillegg hadde kommunene spesielle ønsker for de nye linjene, både når det gjaldt traseer og endeholdeplasser. Aker kommune ønsket å bygge ut kollektivtilbudet fra sentrum opp til Berg og Tåsen, der det skulle etableres en hageby, og Kristiania ville få etablert linjer til Bygdøy og til «egnehjem»-bebyggelsen på Ekeberg.

«Kristianiadalens pulsaarer»

Portrett av Jørgen Barth
Portrett av Jørgen Barth

Det kom inn tretten bidrag. Bidraget som vant førstepremien var levert av direktøren for Kristiania Sporveisselskab, ingeniør Jørgen Flood Sandberg Barth, og hadde tittelen ”Kristianiadalens pulsaarer”. Barth så for seg 19 baner som skulle frakte folk til og fra sentrum. Disse skulle samles i fire hovedlinjer inn til byen.

Linjetegning. Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.
Slik så Jørgen Barth for seg linjenettet i Oslo i sitt forslag fra 1917.

En av de nye linjene var ringlinjen, som Barth mente var nødvendig som ”bindeled mellem de forskjellige bydele og hurtigbaner gjennem byen”. Ringen skulle ligge midt mellom det daværende sentrum og bygrensen. De fire linjene skulle gå i tunneler gjennom indre by til Stortorget, hvor det skulle innrettes en underjordisk sentralbanegård.

På denne måten  mente Barth at kollektivtrafikken skulle effektiviseres og forbedres i løpet av en femtiårsperiode, med radikal forkortelse av tidsbruk for de reisende, og tog som passerte sentralbanestasjonen hvert 1 ½ minutt.

«Forenede Kræfter»

Andrepremien ble tildelt ingeniørene Johs. Dybwad og Johan Waage for deres utkast ”Forenede Kræfter”. Dette bidraget foreslo, i likhet med direktør Barth, opprettelsen av både ringlinje, undergrunnsbane og høybane for å føre trafikken gjennom byen. Ingeniørene foreslo ellers en kabelbane som forbindelse opp til Ekebergplatået, noe direktør Barth ikke ville anbefale. Han ønsket heller en sidelinje fra Ekebergbanen, noe som også senere skulle bli realisert i Simensbråten linja.

Skisse av kabelbanen til Ekeberg
Et av de mer radikale forslagene var at det skulle bygges kabelbane til Ekeberg.

I 2016 feirer Oslos T-banesystem 50-årsjubileum. Selv om dagens T-banesystem ikke er identisk med Barths planer for ”Kristianiadalens pulsaarer”, er det store likheter mellom direktørens kollektivforslag anno 1918 og T-banesystemet anno 2016.

 

Ekely før Munch

Av Øystein Eike

Edvard Munchs hjem på Ekely, selve våningshuset, ble revet i 1960. Det finnes bilder og beskrivelser av huset, men hvordan så det opprinnelig ut? Det var tvil om det overhodet fantes en byggesak fra huset ble oppført, eller om den var bevart. Nylig dukket byggesaken opp, under opprydning i noe arkivmateriale hos en av kommunens etater. Endelig kan vi se hvordan bygningen var tegnet i 1897.

Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten..
Tegninger og situasjonskart til byggesaken for Ekely i 1897. Fra arkivet etter Plan- og bygningsetaten.

Det var ikke Munch som bygget huset. Amtsgartner og handelsgartner Adolf Martin Petterson kjøpte Jarlsborgveien 14, gnr. 29 bnr. 9 (senere 29) i Vestre Aker og fikk i 1897 oppført tre bygninger: Et toetasjes våningshus, et privet og vedbod og en drengestue i to etasjer.

Ved den statlige folketellingen i 1900 er det oppgitt 11 beboere på eiendommen fordelt på tre husstander. Familien Petterson bestod av Adolf Martin, hustru Johanne Malene og tre døtre.

Bygningskommisjonen i Vestre Aker ville opprinnelig ikke godta Pettersons plassering av våningshuset fordi det ville bli liggende for nært nabogrensen. Petterson forklarte at han ville kjøpe noe av nabotomta, og bygningskommisjonen ser ut til å ha godtatt dette.

Hele byggesaken kan du se her: Byggesak Ekely

Som alle andre bygninger måtte bygningene på Ekely takseres for brannforsikringsformål. Den første branntaksten over bygningene ble satt 3. januar 1898. Her finner vi en mer utførlig beskrivelse av hvordan bygningene så ut, både utvendig og innvendig.

Branntaksten fra 1898 mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene ser ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.
Branntaksten fra 1898 har mer detaljerte beskrivelser av hvordan bygningene så ut, og takstsummene. Branntakstprotokoll VA8 i arkivet etter branntakstbestyreren i Aker, Oslo byarkiv.

I 1916 solgte han Ekely til Munch, som bodde og arbeidet her til sin død i 1944.

Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.
Edvard Munch fotografert utenfor sitt hus på Ekely en gang på 1920-tallet. Fotorafen er hans søster Inger Munch. Oslo Museum.

Den store rottekrigen

Av Bård Alsvik

Vinteren og våren 1930 ble det erklært storkrig mot rottene i Oslo og Aker. Sjelden hadde man sett så mange rotter som da. Men hvordan skulle krigen vinnes?

Logo for rottekrigen
«Rotte-krigens» egen logo fra 1930 symboliserte sterkt hatet mot byens mest tallrike skadedyr. Et sted mellom 500 000- og 700 000 rotter herjet i byens mange bakgårder og på loft.

«All erfaring lærer at den enkeltes kamp mot rotteplagen er håpløs. Derfor må kampen organiseres … Kampens effektivitet står og faller med samtidigheten og tilslutningen», het det i planen for storkrigen mot rotteplagen i Oslo i 1930. Norsk Forening til Utryddelse av Rotter og Oslo Gårdeierforening hadde i felleskap nedsatt en komite høsten 1929 som under sin dødelige logo (over) skulle samle by og land til en gigantisk mønstring for å ta rotta på rottene.

Rottekrigens «stab» var fullstendig klar over at i en slik krigføring gjaldt det å tenke strategi. Kanskje inspirert av store kriger ville Rotte-komiteens «generaler» slå til masivt på alle fronter til samme tidspunkt. Men først skulle «fienden» sultes ut. Gårdsrom skulle ryddes og rengjøres og matavfall fjernes. Etter en uke skulle så angrepet settes inn. Da ville rottene angivelig være så sultne at de tok til takke med de dødbringende åtene som ble lagt ut.

Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)
Gårsrom som dette var et yndet sted for rottene. (A-40209_Ufb0001/004)

Planen ble utarbeidet og trykt i 10 000 eksemplarer. Kommunen, byens foreninger, firmaer og næringsdrivende ble invitert til å delta økonomisk og praktisk – og responsen var overveldende. Oslo kommune bevilget
10. 000 kroner til krigføringen i tillegg kom det økonomisk støtte fra 45 andre bidragsytere.

Kresne rotter, sjuke hunder
Den 26. april 1930 skulle angrepet settes inn. Byen ble delt inn i 47 distrikter, med gjennomsnitt 200 eiendommer i hvert disktrikt. I distriktene langs havna inngikk brygger og skip, og langs bygrensa ble de tilstøtende delene av Aker tatt med. I hvert distrikt ble det så opprettet en giftstasjon hvor gårdeiere kunne hente ut giften for så å legge den ut samme dag.

Giften som ble benyttet gikk under navnet «Cito». Nærmere 18 000 kilo ble fordelt – 3000 i Aker 15 000 i Oslo. Giftmassen var sterilisert og nedlagt i hermetikkbokser i størrelsen en halv til to kilo.

Men noe gikk galt. Byens rotter var rett og slett for kresne, og flere eksemplarer vraket gifta. Men byens hunder og katter var ikke fullt så godt vant som rottene i kosten. Straks etter giftutleggingen kom det inn meldinger om at hunder og katter hadde fått i seg giften og blitt sjuke eller strøket med. På tross av dette sa komiteen seg fornøyd med krigen, og med giften. Under rasjonell rotteutryddelse vil det alltid være nødvendig å prøve seg fram, og «anvende flere slags preparater for å tilfredsstille rottenes vaner og smak», slo komiteen fast. De klagene som kom inn over giften, og det faktum at rottene i enkelte tilfeller ikke ville ha åtet, hadde sammenheng med at gårdeierene ikke hadde fulgt bruksanvisningen nøye nok, ble det hevdet. Oppryddings- og utsultingskampanjen hadde dessuten ikke blitt fulgt over alt, og til og med på selve utleggingsdagen hadde det kommet inn meldinger om at en rekke leieboere hadde matet villduer i gårdsrommene. Ikke rart da at rottene nektet den nye kosten!

Likevel tydet rapportene på at krigen hadde hatt sin effekt. 325 eiendommer hadde rapportert at de ikke hadde rotter før den 26. april, etter krigen 848 eiendommer – en bedring på 78 prosent, hevdet komiteen.

Tabugass på slaktehuset
Rottekrigen i 1930 hadde gitt et økonomisk overskudd på 21. 000 kroner. Disse pengene ble avsatt i et fond som skulle benyttes til fremtidig utryddelse av rotter, og organisasjonen fikk nå navnet Rotteutryddelsen.

Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).
Slaktehuset på Grønland var invadert av rotter på 1930-tallet. Fra arkivet etter Oslo yrkesskole (Elvebakken videregående skole). Fotograf ukjent. (A-20141/Ua/0003/03).

Samtidig hadde det meldt seg private aktører som ønsket å ta del i rottebekjempelsen. Slakterhuset på Grønland var et av de stedene i byen hvor rotteplagen var særlig stor. I selve salgshallen hadde kultlaget under betonggulvet sunket henimot 30 centimeter. I dette tomrommet hadde rottene et utmerket tilholdssted.

I 1932 ble Slaktehusets rotteproblem kjent på byen, og en rekke private firmaer som drev med profesjonell rotteutryddelse tok derfor kontakt med Slaktehuset. Et av firmaene var det såkalte «Tabukompaniet» som hadde gode referanser fra både inn- og utland, deriblant fra det finske presidentpalasset.

Med såkalt «Tabu-gass» kunne Slaktehuset bli kvitt sitt problem, hevdet Tabukompaniet. Et annet firma «Norsk Rottekrig A/S» tilbød samme tjenesten, men med bruk av blåsyregass «der er det stærkeste og absolutt eneste effektive middel». Slaktehuset fant imidlertid tilbudene for dyre, og meddelte firmaene at det ønsket å foreta utryddelsen selv, med egne folk og med gift. Helserådet presset dessuten på, og anbefalte Slaktehuset, som sorterte under Torgdirektøren, å benytte seg av den ekspertise Rotteutryddelsen hadde i slike saker.

Slaktehallen, og byen forøvrig, ble imidlertid ikke kvitt rotteproblemet. Det ble gjort enkeltforsøk opp gjennom 1930-tallet på å gjøre leiegårder og offentlige institusjoner frie for rotter. Men like raskt som de forsvant, like raskt kom rottene tilbake. Under krigen vedtok Helserådet å igangsette utrydding av rotter etter et premieringssystem der det ble utbetalt 25 øre pr. rottehale levert på byens desinfeksjonsanstalt. Men dette monnet i bare liten grad.

Rottekrig og tyskertøser
I 1944 ble det vedtatt en rottelov som ble stående etter frigjøringen i motsetning til mange andre lover som ble opphevet, og som påla kommunene å foreta minst en rotteutryddelse enten hver vår eller høst. Denne ordningen ble opprettholdt i hvert fall til opp på 1950-tallet.

I 1946 skulle det fordeles 1,2 millioner rotteåter a 8 gram rundt omkring i byen. Pakkingen måtte av hensyn til giftens virkning foretas i løpet av seks dager, og jobben med å pakke ble overlatt til innsatte på Hovedøya fangeleir. De såkalte «tyskertøsene» – kvinner som hadde forrådt sitt land ved å ha hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under krigen – skulle stå for pakkingen og blandingen av gifta.

Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans "Bilder ur Nordens Flora" 1901/05
Strandløkspreparater ble brukt som gift mot rotter på 1940-tallet. Fra Carl Lindemans «Bilder ur Nordens Flora» 1901/05

Den rottdrepende giften som ble benyttet var strandløk, et preparat innkjøpt fra New York til godt og vel tre dollar kiloen. Løken ble blandet med 60 deler mel, 10 deler fett, fem deler sukker, fem deler røkt sild og 10 deler skummet melk.

Det foreligger ingen rapporter fra denne tiden, slik det gjør fra rottekrigen i 1930, om hvor effektiv disse årlige kampanjene var. Rottebestanden ble nok vesentlig redusert, i og med at rottekrigene ble årvisse. Men vi vet jo i dag, at rottene er blant oss, kanskje like mange som på 1930-tallet.

Kilder i Byarkivet:
Torgdirektørens arkiv, A-100017, boks Db14/05
Finansrådmannens arkiv, A-20051, boks Db383/03/001

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Et før-reformatorisk manuskriptfragment i Byarkivet

Av Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv

Det er ikke mange arkiver i Oslo byarkiv som er eldre enn midten av 1800-tallet, men en del strekker seg lengre bakover i tid. Arkivet etter Oslo Hospital er et av disse arkivene, og er overraskende komplett tilbake til første halvdel av 1700-tallet. Noen dokumenter går helt tilbake til 1600-tallet, og under arbeidet med disse eldste dokumentene ble det gjort et sjeldent funn.

Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Manuskriptfragmentet fra jordebok i Oslo Hospitals arkiv. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

Et utklipp fra en håndskrevet bønnebok fra før reformasjonen i 1537 er blitt del av innbindingen til Oslo Hospitals jordebok for 1648. Bønneboken har vært i bruk i det katolske Oslo, godt mulig i gråbrødreklosteret som ble omgjort til Oslo Hospital umiddelbart etter reformasjonen. Jordeboken er en fortegnelse over hospitalets eiendommer omkring i Norge, og art og mengde naturalia som de skulle betale inn til hospitalet årlig. Gjengangere er malt, smør og rugmel. Jordeboken var derfor et viktig dokument som skulle tåle bruk.
Etter reformasjonen var de katolske bønneskriftene og liturgiske bøkene ikke lenger aktuelle, de ble snarere ansett som ugudelige. Mange av dem var skrevet på slitesterk pergament, altså behandlet kalve- eller saueskinn. Disse fikk nå en ny bruk, for det ble ganske vanlig å skjære opp katolske manuskripter og bruke dem til å forsterke innbindingen av nye bøker og protokoller.

Oslo Hospitals jordebok fra 1648 har en slik forsterkning i ryggen, der en del av initialen, en dekorert førstebokstav M er synlig. Et sammenbrettet fragment av en liturgisk tekst er tredd på heftets innbinding, kanskje for å kunne gjenkjenne heftet lett og trekke det ut av en bokhylle eller stabel. Resten av M’en gjenfinner vi her:

beato petri aptlõ inu…
stantiã ita nobis gr~a…
indulgentiã . p . ϖ. (kors)
Muneris divini p…
q~s dñe beato ap

Teksten er gjenkjent av Espen Karlsen ved Nasjonalbiblioteket, som plasserer den inn i liturgien «Ad vincula sancti Petri», leddene secretum og postcommunio. Den er full av forkortelsestegn som er vanlige i middelaldermanuskripter. Den fullstendige teksten lyder:

Offerimus tibi domine placabile munus precantes ut sicut beato petro apostolo in vinculis dedisti constanciam. Ita nobis tua gracia indulgenciam operetur.
Muneris divini percepcio quesumus domine beato petro apostolo intercedente semper a nobis peccatorum nostrorum vincula submoveat. Et pericula cuncta depellat.

Det er en bønn til Herren om å løse oss fra våre synders lenker, slik han løste St. Peter fra sine lenker, og gjennom Peters forbønn, å gi oss del i nådens himmelske gave.

Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. En del av et middelaldermanuskript ble brukt både til å forsterke ryggen, en annen del er festet til innbindingen. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.
Forsiden til jordeboka fra 1648, med oversikt over Oslo Hospitals eiendommer. Foto: Kirsti Gulowsen, Oslo byarkiv.

I følge Espen Karlsen finnes det flere manuskripter fra Oslo Hospital som er gjenbrukt på denne måten. To dobbeltblader er blitt brukt som omslag på den protestantiske presten Jørgen Madsens regnskapsbøker for 1538 i Nasjonalbibliotekets eie (NB Ms.fol. 364). De er fra en kommentert bibel fra ca. år 1200. Om det finnes flere uidentifiserte fragmenter vites ikke.

Tittelsiden på selve jordeboken lyder:

Jordbog paa Opsloe Hospitals
Wisse Rentte oc Indkombst; fraa
Phillippj et Jacobj dag Anno 1647
till Aarsdagen ao: 1648. hvor-
udj först er Jndfördt hvis Jorde-
Goedtz och Jndkombst, Som Hospi-
tallet haffuer fuldt Anno 1602
Effter den forseiglede Jordbogs for
meld, som paa de tider for-
fattet er, Dernest hvis
forhöyelse oc forandringe
som derudinden Steed
er, siden forberörtte
Anno 1602 till
dett Anno
1 6 4 8

Gass mot elektrisitet

Bruker De gass til å varme Deres morgenbad? Eller sverger De til elektrisitet? Gassverket og elektrisitetsverket kjemper om Deres gunst!

Gassbad (300x399)
Gassverket installerte automatmålere som et alternativ for dem som ikke hadde råd til å holde et gassabonnement. Bruksanvisning fra arkivet etter Oslo gassverk.

Av Øystein Eike

Idag er elektrisitet nærmest enerådende som energiform i privathjem, hvis vi ser bort fra bilismen. Men lenge var gass et alternativ for husholdningene. Fra 1890-tallet frem til etter krigen, var Oslo gassverk og Oslo elektrisitetsverk harde konkurrenter på byens energimarked. Privatkundene utgjorde en stor del av markedet. Både gass- og elektrisitetsverket reklamerte ivrig for sine produkter, og for henholdsvis gassdrevne- og elektristetsdrevne husholdningsapparater.

Kull ga gass
Gassverket i Christiania ble startet i 1848 som et privat selskap. I 1878 overtok kommunen verket. Gassen ble produsert ved oppvarming av kull. I tillegg til gass solgte man også biproduktene; koks, tjære og ammoniakk. I starten ble gassen i hovedsak benyttet til belysning, både i gater, fabrikker og på kontorer. Men gassen var langt fra enrådende på energimarkedet. Parafin var billig, og ble foretrukket i private hjem.

Fra 1892 fikk gassverket konkurranse fra elektrisitetsverket. Elektrisitet ble populært, men gassverket klamret seg fast. Fra 1880-90-årene ble gassen anvendt i kjøkken og bad, til koking og til oppvarming av vann. Gass var renslig og mer lettvint i forhold til parafin, ved eller koks. Den varmet umiddelbart, og var lett å regulere. Men elektrisiteten var på fremmarsj. Allerede før første verdenskrig var det helt vanlig med innlagt strøm, men den ble nesten utelukkende brukt til belysning. Elektriske hjelpemidler for husholdningen ble utviklet etterhvert, men de var dyre i starten. Det var derfor vanlig å ha både gass og elektristitet i hjemmene.

Elektristiteten overtar
I mellomkrigstiden overtok elektrisitet i økende grad som energiform. Det hang også sammen med fremveksten og profesjonaliseringen av husmorrollen. Husmødrenes talskvinner var opptatt av elektrisiteten som et middel for å rasjonalisere husholdningsdriften, og som et renslig og hygienisk alternativ til sot, lukt og aske som fulgte med de gamle brenselstypene. Man var opptatt både av elektrisitetens bruksområde, og av prispolitikken.

Reklamen fra gassverket og elektrisitetsverket illustrerte bruken av gass og elektrisitet til praktiske og hverdagslige gjøremål. Omregning i antall boller og strøkne skjorter vitner både om hard konkurranse og om trange husholdningsbudsjetter.

Under energimangelen under og etter krigen, var det fremdeles behov for gass. Privatabonnentene ble stadig færre, men det var fremdeles en del kunder i industrien. Etterhvert begynte det å brenne et blått lys for gassverket. Store underskudd gjorde at man diskuterte en nedleggelse av verket. Strømforsyningen til byen ble også bedre. Gassverkdriften fortsatte imidlertid, og i 1962 åpnet man et nytt verk. Det lå på Sjursøya, og produserte gass av lettbensin. Oljekrisen i 1973 rammet gassverket hardt, og det ble nedlagt i 1978.

Odin elektriske komfyrer i elektrisitetsverkets permanente utstilling i Håndverkeren i Rosenkrantz' gate i 1935. Foto (A-20138/U/022/028) fra arkiv etter Oslo lysverker. Fotograf: ukjent.
Odin elektriske komfyrer i elektrisitetsverkets permanente utstilling i Håndverkeren i Rosenkrantz’ gate i 1935. Foto (A-20138/U/022/028) fra arkiv etter Oslo lysverker. Fotograf: ukjent.

Se Oslofilmene
Gass har fremtiden for seg. Oslo gassverk (1957), regi: Walter Fyrst.
Kraft til byen (1951), regi: Ulf Greber

Litteratur:
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom hundre år. 1892-1992, 1992.
Schreiner, Fredrik. Oslo Gassverk 1848-1978. Et stykke byhistorie, 1984.

Kilder i Byarkivet:
A-10129 Oslo Energis museum
A-20138 Oslo lysverker
A-10406 Oslo gassverk

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets tidligere nettsider.

Utstilling i anledning T-banens 50-årsjubileum

I samarbeid med Ruter og Sporveien, har Oslo byarkiv produsert en utstilling i anledning T-banens 50-årsjubileum. Utstillingen har vært vist flere steder, og vil være å finne blant annet på Sporveismuseet høsten 2016.

Legging/skifting av skinnegang på Nationalteateret stasjon, ukjent år. Fotograf og år ukjent. (A-40203_Uaa_0003_029)

Image 1 of 18

Prostitusjonsdebatt på 1800-tallet

Debatten rundt prostitusjon er ikke ny. 1880-årene var tiåret for det som har blitt kalt den store sedelighetsfeiden: en stor moraldebatt rundt prostitusjon, seksualmoral og kvinnefrigjøring. Hvilken side tok kommunens menn i debatten på 1800-tallet?

Av Anette Walmann

Ved hjelp av bystyresaker, trykte beretninger, samt arkivmateriale fra Sunnhetskommisjonen, får vi et innblikk i den kommunale debatten rundt prostitusjon og dens ”vederstyggeligheter”: kjønnssykdommene. For mens Christian Krogh, Hans Jæger og den såkalte bohemkretsen satt fokus på borgerlig dobbeltmoral og problematiserte ekteskapsinstitusjonen og fattige kvinners kår, var det først og fremst prostitusjonens konsekvenser for befolkningens helse som opptok kommunens menn. Men også i kommunen ser man tilløp til en moraldebatt hvor blant annet det såkalte visitasjonsvesenets innvirkning på de prostituerte ble vurdert.

«Den tolererede prostitution»

I perioden 1840 til 1888 var det et prostitusjonsvesen i Kristiania som var kontrollert og regulert av politiet. Ordningen ga prostitusjon et skinn av lovlighet, til tross for at alle former for prostitusjon var forbudt ved lov. Hensikten var å begrense utbredelsen av kjønnssykdommer.

Syfilis, gonoré og andre veneriske sykdommer
Utover 1800-tallet hadde utbredelsen av veneriske sykdommer blitt en stadig sterkere trussel mot helsetilstanden til folk i byen. I følge fattigkommisjonen i Christiania i 1840, var det neppe ”nogen Stad, hvor den veneriske Smitte forholdsviis er mere udbrudt og fornemmelig mere ondartet end i Christiania”. Det ble klart at noe måtte gjøres for å stoppe den negative utviklingen. 26. juni 1840 var saken oppe til behandling i representantskapet (bystyret).  Et noe desillusjonert bystyre tok ikke mål av seg å få bukt med prostitusjonen, men håpet på at en regelmessig undersøkelse  av de såkalte «offentlige Fruentimmer» ville: ”inskrænke de skadelige Følger af et Onde, som ikke paa nogen Maade aldeles kan afværges”.

Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.
Utdrag fra Withs innlegg i debatten i bystyret 26. juni 1840. Aktykker Christiania kommune 1837-1843.

 

Representantskapet vedtok at en sum på inntil 200 Spd. årlig skulle benyttes til å bekjempe de veneriske sykdommer. Det ble ansatt to leger med ansvar for å føre strengt og nøyaktig tilsyn med «sundhedstilstanden» til de offentlige fruentimmerne. Dette var opptakten til det senere så sterkt kritiserte visitasjonsvesenet.

Hos politilegen
Til fast tid to ganger i uka skulle de såkalte bordellpikene møte til kontroll hos politilegen. Privatboende prostituerte, de såkalte åttedagerspikene, slapp unna med en gang i uka. Visitasjonen hos politilegen foregikk på tre steder: Møllergata 19, Pipervika politistasjon og i ”Mangelsgården” (Prinds Christian Augusts Minde, Storgata 36).

På samme tid som man hadde et offentlig visitasjonsvesen i Kristiania, var alle former for prostitusjon forbudt ved en lov vedtatt av Stortinget i 1842. Det var de prostituerte kvinnene som skulle straffes, mens menn som kjøpte sex ble ansett for å gjøre mindre skade, ”end om han med en anden Kvindeperson havde bedrevet Utugt”.

I Kristiania fikk imidlertid de kvinnene som livnærte seg ”ved utugt” fortsette i sin næringsvei, så lenge de ikke utgjorde noen smittefare for befolkningen. Mange så etter hvert det problematiske i at politiet var med på å støtte opp under en ordning som egentlig var forbudt.

Bordeller
I arkivet etter Oslo Helseråd har vi funnet politilege Boecks egen beskrivelse av prostitusjonsvesenet i Christiania. Politilege Boeck forteller at de pikene som livnærte seg utelukkende ”ved utugt” ble ført inn i politiets register over ”offentlige fruentimmer” og henvist til å bo i bestemte gårder. Han forteller videre at disse gårdene lå i ”Pipervikens Mellemgade, Bakkegade og Vinkelgade, i Vaterlands Rødfyldgade, Rebslagergang, Lille Vognmandsgade og Elvegade, samt i Fjerdingsgade”. Til bordellene var det også knyttet ”Ølret” eller skjenkebevilling.

Mellemgaden, Bakkegaden og Vinkelgaden lå i nær tilknytning til forlystelsesområdet ved Kontraskjæret. Nærhet til Piperviksbrygga med all sin trafikk,  samt nærheten til garnisonen hadde trolig også betydning for de prostituertes tilholdssted i dette området.
I 1850 skal det ha vært sytten bordeller, i 1865 hadde antallet sunket til ti og i 1879 var det nede i åtte.

I forstaden Pipervika, omtrent der hvor Rådhuset ligger idag, foregikk mye av prostitusjonsvirksomheten. Her fra hjørnet Bakkegata – Skolegata. Fotograf og år ukjent. Bildet tilhører Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Debatten

Ordningen med visitasjon hos politilegen ble gjenstand for krass kritikk i 1880-årene. Det samme ble ordningen med offentlige bordeller. Det ble nedstatt en kommunal komité for å utrede saken. Innbundet i gråpapir og merket ”Diverse dok. vedk. prostitusjonssaker 1885-1887”, finner vi dokumenter som stammer fra komiteens arbeid. Vi ser nærmere på argumentasjonen.

Initiativet til å vurdere visitasjonsvesenet og ordningen med offentlige bordeller kom fra Justisdepartementet. Foranledningen var en bred offentlig debatt hvor diktere, forfattere og kristenfolk gikk i front. I et brev til Magistraten 9. mai 1882, beordret Justisdepartementet om lukning av bordellene. Det ble bestemt at politilegen ikke lenger skulle henvise de prostituerte til bestemte boligadresser, dessuten mistet bordellene skjenkebevillingen.

Det ble i tillegg nedsatt en kommunal komité for å utrede hvordan visitasjonsvesenet kunne ordnes mest hensiktsmessig.
Komiteen fikk til oppgave å:
”overveie, paa hvilken Maade det med Prostitutionen sammenhængende Visitationsvæsen rettest bør ordnes med behørig Hensyn til sedelighedens og den personlige Friheds Fordringer og herunder særlig om, hvorvidt det bør henlægges under Sundhedskommisjonen”.

Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).
Kristenfolket engasjerte seg sterkt i sedelighetsdebatten. Her ser vi et skjema som er brukt i en underskriftskampanje i menighetene. (Fra arkivet etter Oslo Helseråd).

I pakken med prostitusjonssaker finner vi blant annet det grunnlagsmaterialet som komiteen har innhentet for å kunne uttale seg.

Prostituerte i gatebildet
Komiteen innhentet blant annet en uttalelse fra politilege Boeck. Av hans skriv skjønner vi at de prostituertes synlighet i gatebildet hadde vært gjenstand for kritikk. Det var til stor ulempe for omgivelsene når de prostituerte gikk i flokk og følge gjennom byen og til lokalet på ”Arbeidsanstalten” (Mangelsgården) for å la seg undersøke. Boeck argumenterte imidlertid for at man ikke kunne ta hensyn til disse klagene. De var i hovedsak ”fremkommet fra en Enkelt i Nærheden boende, som dog ikke kunde have synderlig Ulempe ved det paaklagede Forhold”. Det hadde dessuten vist seg ”umuligt at kunne skaffe et Lokale, som ikke i samme Grad ville genere de Omboende eller Forbigaaende”.

For å begrense ulempen og skadevirkningene av dette, forsøkte man blant annet å regulere ”de offentlige kvinnenes” bekledning. De kvinnene som regelmessig måtte møte til visitasjon skulle ”gaa hver for sig og benytte forskjellige Gader. De maa være iført en simpel, ikke i nogen Henseende fremtrædende Dragt uden Guldstads og uden at være sminket”.

Hensynet til de prostituerte
Mens politilegen utelukkende la vekt på hensynet til de som ble berørt av synet av de prostituerte, var det i større grad hensynet til de prostituerte kvinnene som opptok ”Bestyrelsen for Christiania forening til Fremme af Sædelighed” eller den såkalte ”sedelighetsforeningen”. Foreningen mente at visitasjonen hadde en fordervelig virkning på de kvinner som ble undersøkt. Ordningens betenkelighet og utilstrekkelighet viste seg også i at ”enhver Kvinde, blot fordi hun af Politiet mistænkes for at føre et usædeligt Liv uden Lovemaal og Dom skal kunne tvinges til en saa nedværdigende Undersøgelse”. Kvinnene hadde ved den daværende ordningen ingen rettslig garanti mot ”beklagelige Feiltagelser”. Av disse grunner mente sedelighetsforeningen at arbeidet mot de veneriske sykdommer burde legges under Sunnhetskommisjonen.

Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques
Albertine i politilegens venteværelse. Christian Krohgs kjente bilde fra 1885-1887. Nasjonalbiblioteket/Lathion, Jacques

Av fri vilje?
Komiteen hadde, som vi så, fått i oppgave å overveie hensynet til den personlige frihet. I følge politilegen var hensynet til personlig frihet ivaretatt i den eksisterende ordningen med visitasjon hos politilegen. Jentene hadde mulighet til å nekte å visiteres og politiet hadde ingen midler til å tvinge fram en visitasjon. I følge politilegen gikk altaså jentene med på undersøkelsene av fri vilje:
”Naar hun af fri Villie indgaar paa, at en Undersøgelse foretages, hvilken har til Hensig at skaffe hende Lægehjælp, hvis hun lider af venerisk Sygdom og paa samme Tid at hindre andre fra at blive smittede, falder det nedværdigende bort. Det maa i det høieste være hos hende en ydmygende Følelse ved at hun har ved sin Letsindighed bragt sig i en ubehagelig Stilling.”

Komiteens innstilling
Debatten innad i komiteen må ha vært opphetet. Da de skulle avgi sin erklæring 27. oktober 1885 hadde de fortsatt ikke blitt enige. Komiteen delte seg i to leire. Grosserer J. A. Boecker, overlege Dr. Ed. Bull, politimester Hesselberg, Mastrup og verkseier A. L. Thune gikk inn for at det eksisterende visitasjonsvesenet ble opprettholdt. De kunne ikke komme på noen ordning som på bedre måte ivaretok hensynet til sedeligheten og den personlige frihets fordringer. De mente også at det var nødvendig for å oppnå et effektivt resultat at visitasjonsvesenet lå under politiet. Det eksisterende systemet måtte altså opprettholdes.
Stadsfysikus Bidenkap, arbeidsformann O. U. Z. Dahl, direktør Kiær og korpslege Koren kom med en alternativ erklæring hvor de henstilte til at visitasjons- vesenet burde overføres til Sunnhetskommisjonen. Begrunnelsen var at visitasjonen hadde ”fordærvelige Følger” for kvinnene som ble utsatt for den. Denne framgangsmåten ga dessuten inntrykk av at politiet støttet ”den forargelige og mod Loven stridende Prostitutionstrafik, hvorved Samfundets moralske Opfatning og Retsbevisthed som Ordens- og Sædelighedspoliti svækkes”.

Ved en overføring av visitasjonsvesenet til Sunnhetskommisjonen, ville en fjerne det ”Lovlighedens Stempel” som prostitusjonen hadde fått i og med politiets befatning med saken. De anså dessuten Sunnhetskommisjonen for å være den rette sakkyndige autoritet.

Det skulle bli sistnevntes syn som vant igjennom. Politiets kontroll med utbredelsen av veneriske sykdommer opphørte 15. februar 1888.

I sunnhetskommisjonens hender

15. februar 1888 opphørte den regelmessige visitasjonen av prostituerte hos politilegen. Ansvaret for kontrollen med utbredelsen av de veneriske sykdommer ble nå overført til sunnhetskommisjonen. Utgjorde omorganiseringen noen forskjell for de prostituerte? Og hvilke konsekvenser fikk den nye ordningen for befolkningens helsetilstand?
I arkivet etter Helserådet finnes flere protokoller merket ”smitteprotokoller”. Dette er sunnhetskommisjonens oversikter over anmeldte tilfeller av sjanker, syfilis og gonoré. Den eldste er påbegynt 16.02.1888, dagen etter at politiets visitasjon opphørte.
Protokollen starter med en gjennomgang av retningslinjer for sunnhetskommisjonens arbeid. Det går fram av protokollen at både menn og kvinner skulle innkalles til undersøkelse dersom det fantes begrunnet mistanke om at en person led av venerisk sykdom og utsatte andre for smitte. Før personen kunne innkalles til undersøkelse skulle det, så langt det var mulig, innhentes opplysninger om ”Vedkommendes Opførsel og Liv”.

Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.
Forsiden til smitteprotokoll ført fra 1888. Fra arkivet etter Helserådet.

Dersom man fant tilstrekkelig mange holdepunkter for at vedkommende representerte en trussel mot befolkningens helsetilstand, ”tilholdes Vedkommende at fralægge sig den viste mistanke” ved å la seg undersøke av sunnhetskommisjonen eller framlegge legeerklæring fra en annen lege. Den måten den mistenkte kunne fri seg fra mistanken på, var altså å la seg undersøke. Undersøkelsen kunne foretas av Sunnhetskommisjonens lege eller annen godkjent lege. Dersom vedkommende vegret seg for å la seg undersøke kunne saken, i tilfeller med sterkt begrunnet mistanke, overføres til politiet.

Dersom pasientens lege ikke fant det hensiktsmessig, kunne pasienten forbli anonym. Det ble ikke avkrevd at pasienten oppga navn, stilling og bopel, men derimot kjønn og alder. Det sunnhetskommisjonen derimot var meget interessert i å få opplysninger om, var smittekilden.

Faksimile fra smitteprotkoll. Fra Helserådets arkiv.
Smitteprotokollene inneholder alfabetiske oversikter over personer angrepet av venerisk sykdom. Både menn og kvinner ble innkalt til undersøkelse og i mange tilfeller kunne pasienten forbli anonym. I utsnittet ovenfor en mann lidende av gonoré som blitt smittet av en pike boende i «Røverborgen», en bygård i Rådhusgata. Fra Helserådets arkiv.

 

Konsekvenser
Ved hjelp av de trykte beretningene fra sunnhetskommisjonen kan vi studere hvilken virkning omorganiseringen fikk for utbredelsen av venerisk sykdom. I sin årsberetning fra 1892 gir sunnhetsinspektøren uttrykk for at den regelmessige visitasjonen av prostituerte kvinner hadde fungert som en innskriving av en del kvinner som ”vitterlige og anerkjendte Horer”. Det var, i følge sunnhetsinspektøren,:
”erkjendt af Alle, at Indskrivningen af en Kvinde, som offentlig Skjøge sætter et Vanærens og Fornedrelsens Stempel paa hende, der er af den største Betydning for hendes Fremtid; den virker erfaringsmæssig derhen, at hun paa Forhaand opgiver som frugtesløst ethvert Arbeide for at hæve sig op af sin Stilling, og lader sig – fuldstændig givet Tilfældet i Vold – stadig synke længere og længere ned. Derfor var også de tidlige Dages Horer som Dyr, drikfældige, raa og brutale i sit Indre og i den ydre Optræden. Efter min Erfaring i de 4 Aar, hvori den nuværende Ordning ha besaaet, er ingensinde en eneste Kvinde i sin ydre Optræden seet sunket saa dybt i Raahed som i tidligere Dage”.

Statistikk viser at antall anmeldte tilfeller av venerisk sykdom gikk betydelig ned i perioden 1883 til 1892. Dette hadde nok sammenheng med at det var betydelig færre som lot seg undersøke. Det lå ikke den samme autoriteten bak innkallelsen når det var Sunnhetskommisjonen som sto som avsender, og mange lot være å møte fram.

Det faktum at verken politiet eller sunnhetskommisjonen hadde juridisk rett til å framtvinge en undersøkelse, ble dessuten etter hvert bedre kjent. I et brev til sunnhetskommisjonen 25. februar 1891 beretter sunnhetsinspektøren at det ”lidt efter lidt har bleven bekjendt blant de Personer, som det her især gjælder, nemlig de Kvinder, som kan formodes helt eller delvis at leve af Prostitution”. Også dette med den konsekvens at færre møtte fram til undersøkelse. Til tross for dette kan man ikke se noen markant økning i antallet som døde av syfilis.

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Fotojuss med fokus på personvern

Byarkivet arrangerte 22. april 2016 et halvdagsseminar om fotojuss med fokus på personvern. Institusjoner fra arkiv-, museums- og bibliotekssektoren deltok. Seminaret ble innledet med et foredrag av Kristine Farstadvoll, jurist i Kulturetaten, Oslo kommune. Annen del av seminaret besto av diskusjon i grupper og deretter plenum om eksempler på foto og publisering.

Under er Kristine Farstadvolls presentasjon fra seminaret.