Velkommen til Oslo!

Oslo-filmene er i dag en tidsmaskin, som bringer oss tilbake til den tid da den moderne storbyen ble til. Filmene er rapporter fra byggeplassene der det moderne samfunnet fant sin form. Å se disse filmene i dag er en unik opplevelse. Det gir oss tidsbilder som både fanger inn hvordan Oslo var på 1950- og 1960-tallet, og samtidig innblikk i tidens tanker om byens form og funksjon. Noen er glansbilder, laget som reklame for byen, mens andre er  nysgjerrige undersøkelser av byens kompliserte maskineri. Velkommen til Oslo, av i går!

Av Gunnar Iversen

Årene etter krigen var en storhetstid for dokumentarfilmen. På kino ble ikke bare helaftens dokumentarfilmer og filmavisene vist. Kinoen var også et sted for den korte dokumentarfilmen, som både ble vist som forfilm til spillefilmene og i egne kortfilmprogram. Kortfilmer ble også anmeldt i avisene og var en vital del av filmtilbudet. Myndighetene støttet den kortfilmkulturen som vokste fram gjennom reduksjon av luksusskatt dersom kinoene viste opplysningsfilmer før hovedfilmen, og dette bidro til en sterk vekst av filmproduksjonen. Mange kommuner så også behovet for å styrke identitetsarbeidet i den første etterkrigstiden, og filmen ble ansett som det mest egnede og moderne virkemiddelet til opplysning.

Fra en stor til mange små
I Oslo fikk kortfilmen en helt egen status. Kinodirektør Kristoffer Aamot hadde helt siden 1930-tallet ønsket seg en større satsning på kortfilm og dokumentarfilm, og Oslo-filmene ble et av hans viktigste bidrag til filmbransjen i etterkrigstiden. Det som opprinnelig skulle være et engangsprosjekt, én helaftensfilm om Oslo, vokste til et stort kortfilmprosjekt, som kinodirektørene etter ham videreførte. I årene 1947 til 1982 ble det produsert 160 Oslo-filmer. Både som et ønske om å dokumentere byens vekst og utvikling, og som et ledd i å fostre og oppdra byens borgere.

Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955. Fotograf og årstall ukjent.
Kinodirektør Kristoffer Aamot (1889-1955). Fotograf og årstall ukjent.

Arkivfilmer
Oslo-filmene er opplysningsfilmer. Filmer laget som instrumenter i opplysningsarbeidet. Filmene skulle ha en dobbelt funksjon. På den ene siden skulle de være aktuelle og samtidsorienterte og informere om ulike sider ved byens liv for å bidra til en bedre felles bykultur. På den annen side skulle filmene være arkivfilmer. De skulle, som Aamot formulerte det, være ”en historie i filmbilder”. Filmene ga arbeid til en ny generasjon av filmskapere, som benyttet filmene som sin egentlige filmskole, og filmskapernes ulike kunstneriske temperament var også en faktor i utformingen av det oppdragende. Noen av filmene er rene reklamefilmer for byen, som Velkommen til Oslo (1955) eller Hallo Vikings! (1964), andre er mer kunstneriske i sin skildring av Oslos ulike sider, som Renholdsverket (1952) og Oslo (1964). Oslo-filmene ble til i spenningsfeltet mellom et klart definert oppdrag, å informere og arkivere, og en relativt stor frihet i utformingen av stoffet og selve filmuttrykket.

Foto av styret i Oslo kinematografer, 1951. Fotograf ukjent.
Kinostyret i Oslo, 1951 Kinostyret i Oslo, med direktør Kristoffer Aamot i spissen, var pådrivere i Oslofilm-prosjektet. Særlig hadde kinodirektøren klare meninger om hva oslofilmene skulle være for noe. Etter Aamots bortgang i 1955, ble Kinematografene mer å regne som en tilskuddgiver som filmarbeidere henvendte seg til for å få realisert de prosjektene de mente falt inn under begrepet Oslo-film. Kinostyret er her fotografert i jubileumsåret 1951. Fra venstre: Kristoffer Aamot, Rolf Stranger, Gudrun Sunde, Rolf Hofmo, Kåre Haugen og fiannsrådmann Egil Storstein (Per Heiberg og Albert Mathiesen var ikke tilstede da bildet ble tatt). Fotograf ukjent. Original i Oslo byarkiv.

 

Hyllest, informasjon og oppdragelse
Oslo-filmene preges av tre elementer, som veves sammen til et samlet uttrykk. For det første er filmene en dobbel hyllest, både til Oslo som by og til den moderne storbyen. For det andre gir filmene informasjon om byens maskineri og dens institusjoner. I Renholdsverket følger vi byens renhold gjennom en vanlig dag, i Vann og kloakk (1953) er det byens vanntilførsel og renseanlegg som skildres, og i Viking – Oslos eget hotell (1953) er det byggingen av Hotell Viking som er tema. De aller fleste av byens institusjoner fikk sin egen film. Informasjonen om byen leder over til filmenes tredje aspekt. Kunnskapene om byen skulle samtidig bidra til et oppdragende element. Filmene yrket for god oppførsel og byvett. De oppfordret til å vise hensyn, for at byen skulle kunne fungere på en god måte for  innbyggerne.

Dyrking av felleskapet
De to fremste stikkordene for disse filmene er ”felleskap” og ”moderne”. Filmene er bidrag til å skape et nytt felleskap i den stadig voksende storbyen. I film etter film legges det vekt på fellesskapets betydning. Filmen Renholdsverket er en hyllest til renholdsarbeidernes nødvendige og nyttige slit og peker på deres rolle i ”det fellesskapet som gjør et moderne samfunn mulig”, som kommentatorstemmen uttrykker det. Noen filmer er rent formanende, som Fra lek til hærverk (1958), som peker på at ”det å leve i samfunn med andre krever omtanke og hensynsfullhet”, mens andre peker på de positive sidene av fellesskapet og dets møtesteder og arenaer, som i Jordal Amfi (1953) og Ski-konkurransenes hovedstad (1958).

Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.
Fra filmen Ski-konkurransenes hovedstad, 1956. Regi: Thorleif Schelderup.

Et av de hyppigst brukte hedersordene som brukes for å karakterisere det Oslo som tegnes i disse filmene er ”moderne”. I filmen om byggingen av Hotell Viking i sentrum presenteres bygget som et ”eventyrslott”, men samtidig som et ”folkehotell”, det er ikke et luksusbygg, men ”et moderne hotell for et moderne samfunn”.

Den moderne storbyen
Oslo-filmene er en hyllest til den moderne storbyen, en urban modernitet i form av en utopi om en ny og harmonisk by. Det Oslo som fremstilles i disse filmene er en ny, moderne, effektiv og rasjonell by, både en maskin og en organisme, som fremstår som et virkelig hjem for byens borgere. Harmoni er målet i filmene, og ved å forankre utbygging og forbedring i historien, samt ved å peke på Oslos unike grønne grenser og natur, etableres byens særpreg. Samtidig er Oslo alltid koblet til verden, gjennom dets havner, hoteller, turister eller idrettsarrangementer. Slik sett er filmene propaganda for moderniteten, og få av de negative sider ved Oslo som fantes i disse årene blir presentert. En film som Oslo-fjorden vår badeplass (1958) hører til unntakene. Her settes det for et øyeblikk et spørsmålstegn ved det bilde som mange andre filmer tegner. Her er stabilitet og framskritt erstattet med forurensning og uro.

Oslo-filmene er på denne måten både unike kilder til forståelsen av Oslo i 1950- og 1960-årene og samtidig slående tidsbilder som bringer oss tilbake til den nære fortiden. Som opplysningsfilmer formulerer Oslo-filmene ønsker, drømmer og håp om den moderne storbyen, og de er ikke nøkterne reportasjer, men dette gjør at vi også får et enestående innblikk i gjenreisingens og moderniseringens mentalitet. Kristoffer Aamots prosjekt om ”arkivfilmer” har fått nytt liv og en ny betydning og kan fungere for nye borgere, både i og utenfor Oslo. Velkommen til Oslo!

Gunnar Iversen er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider og i tekstheftet til DVD-utgivelsen By og park, fjord og mark (2006)

Oslofilmene på YouTube

Klippbøker fra Blom

Byarkivet fikk høsten 2013 inn en kulturhistorisk skatt fra Oslo, et klipparkiv fra Kunstnernes Restaurant Blom.

Blom hadde vært bodega siden 1883, og var et fast tilholdssted for kunstnere i Kristiania. Etter trange år i forbudstiden gjenoppsto Blom som restaurant i 1930, i samarbeid med Kunstnerforeningen. Det ble  skapt et særegent sted, der kunstnerne preget dekoren og driften, samtidig som det var deres hule. En del av overskuddet ved driften gikk til Kunstnerforeningen for utbetaling av stipendier og støtte til kunstnere. Krovert og direktør var i en menneskealder Sigfred Stephensen. Han tok vare på avisklipp, hilsener, fotografier, alt som var av interesse for driften og hyggen på Blom. Den tradisjonsrike restauranten ble først forsøkt bevart inne i shoppingsenteret Paléet, men ble endelig nedlagt i 2005, etter å ha slitt i flere år.

Arkivet består av tre protokoller med innlimte klipp fra tiden etter oppstarten i 1930, til slutten av 1950-tallet.

Mer om Blom:
> Wikipedia
> Kunstnerforeningen
> Katalog på Arkivportalen

Studiereiser på 1800-tallet

Av Øystein Eike

Av de mer spesielle dokumentene som er produsert av kommunens ansatte gjennom tidene, er reiseberetningene. Disse forteller en hel del om sin samtid, om kommunens fagetater, om utenlandske byer, om inspirasjon og erfaringer innhentet fra andre land, og mye mer. Ofte kan vi gjennom beretningene se nøyaktig hvor byen hentet sine modeller fra når den skulle løse sine oppgaver.

Denne korte teksten er ikke ment å være en kartlegging eller analyse av fenomenet utenlandsreiser eller reiseberetninger på 1800-tallet, men snarere en introduksjon til disse særegne dokumentene i arkivene.

Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated.
Reiseberetningene er rikt illustrerte. Her fra stadsingeniør Andersen og ingeniør Owrens reise til New York i 1885, hvor de blant annet kunne beskue byens kjente oppbyggede sporveisbane, the Elevated. Fra Akstykker Kristiania kommune, dok. 26/1886.

Reiseberetningene
Fra 1870 trykket Kristiania kommune enkelte dokumenter blant kommunens aktstykker. I 1876 er for første gang en reiseberetning blant de trykte dokumentene. Dokument nr. 10 for dette året er ”Stadsfysicus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.” Reisen var finansiert med både statlige og kommunale midler. Ferden gikk til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Praha, Wien, Trieste, Venezia, Genova, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer. Rundreisen var unnagjort i løpet av to og en halv måned, i seg selv et vitne om utviklingen av kommunikasjonene i Europa. Formålet med stadsfysikusens reise var å studere alminnelige sanitære forhold, sykehusvesen, epidemibekjempelse og det meste som falt inn under hans embetsområde.
Flere slike reiseberetninger ble utgitt som trykte dokumenter i årene som fulgte. Av ukjente årsaker ble reiseberetningene for årene 1881 til 1892 samlet mellom to permer. Her får man en lang rekke studiereiser presentert.

Naturlig nok ble de skandinaviske nabolandene hyppig besøkt, trolig på grunn av avstand, men sikkert også på grunn av lignende meteorologiske og kulturelle forhold. Tyskland var et foregangsland på mange felter, og mange norske ingeniører hadde sin utdannelse herfra. Mange reiser gikk hit. Ellers var både England og Belgia ofte besøkt, og også USA en gang iblant.

Impulser
Byen har alltid hentet idéer, inspirasjon og forbilder utenfra. At kommunens tjenestemenn dro på utenlandsreiser er slik sett naturlig. Men den formen for systematisk innsamling av faglig informasjon som utenlandsreisene var, kan likevel knyttes til en del spesielle trekk ved tiden omkring siste halvdel av 1800-tallet og framover. Industrialisering, vitenskapeliggjøring, framtids- og utviklingsoptimisme er stikkord for denne tiden. I kommunalhistorisk sammenheng ga det seg uttrykk i at de offentlige oppgavene ekspanderte voldsomt. Industrisamfunnet krevde flere og nye fellesskapsløsninger. Kommunen fikk større tekniske oppgaver knyttet til vei, vann, kloakk, brannvesen og energiforsyning. Helseoppgaver og sosiale oppgaver økte tilsvarende. Det samme gjorde skolevesenet. Industrisamfunnet førte med seg en spesialisering og profesjonalisering av alle yrker.

Import av teknologi og kompetanse var en forutsetning for så vel industrialisering som utbyggingen av offentlige tjenester. Til dels støttet man seg til utenlandske fagfolk. Det var f.eks. en engelskmann, James Malam, som bygget Kristianias gasskraftverk i 1848. Dette var en vanskelig teknisk oppgave, som kommunen avsto fra å utføre selv. Kommunen overtok imidlertid gassverket da konsesjonen utløp i 1878.
Etter hvert dro nordmenn ut og studerte. Særlig sivilingeniørene skulle få stor betydning. De var gjerne utdannet i Tyskland. Men også norskutdannede akademikere hadde et omfattende utenlandsk kontaktnett. Disse gruppene åpnet dørene for idéer fra utlandet.

Det er ingen tvil om at de kommunale studiereisene har hatt stor betydning for utviklingen av byen. Reisene var da også ofte målrettede, og var gjerne del av planleggingen av nye prosjekter. Stadsingeniør Andersen og artillerikaptein Olssøn foretok i 1891 en reise til Tyskland for å se på elektriske sporveier. Dette var like i forkant av at den første konsesjonen på elektriske sporveier ble gitt i 1892.

Direktør ved Christiania Telefonselskab, Knud Bryn, ble av kommunen bedt om å se på muligheten for og alternativer til utbygging av elektrisk belysningsnett i byen. Han takket ja under forutsetning av at han fikk anledning til å dra på studieturer til utlandet for å studere slike anlegg. I 1887 og i 1890 la han fram reiseberetninger for kommunen, med konkrete forslag til opprettelse av et elektrisitetsverk i byen. Kort tid etter ble dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate vedtatt bygget.

Noen studiereiser var av mer generell karakter. Fra 1881 var en bevilgning på kr 600 til reisestipender fast post på ingeniørvesenets budsjett. Hensikten med stipendene var å gi det ”tekniske Administrationspersonale Adgang til at holde sig à jour med de i Udlandet gjorte Fremskridt i disse Brancher”, som det het i kommunens 50-årsberetning fra 1892.

En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.
En tysk røykhjelm var blant tingene ingeniør Schaanning skulle studere i Berlin. En blåsebelg pumpet luft gjennom en slange og ut gjennom hjelmen, slik at røyken blåste bort fra ansiktet. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 23/1891.

I 1889 foretok avdelingssjef Schaanning ved ingeniørvesenet en reise til Danmark, Tyskland, Belgia og Frankrike. Han hadde fått i instruks å undersøke en hel rekke angitte innretninger og arbeidsmetoder, men også ”Hvad der for øvrig maatte have kommunal Interesse, og som jeg maatte komme til Kundskab om” (dokument nr. 23/1891).
Av de mer tilfeldige oppdagelsene til Schaanning, var brannforanstaltningene ved Berlins teatre. Her var man som ved andre teatre utsatt for betydelig risiko, ettersom man brukte mye belysning. I Berlin hadde nylig en ballettdanserinne pådratt seg store forbrenningsskader da kjolen tok fyr på scenen. Én oppfinnelse var brannsikre teaterkulisser laget av kobbertråd og asbest, en nyskapning som forhåpentligvis ikke fikk stor utbredelse.

Kuriositetene til tross; det meste av observasjoner gjort på studiereisene kom kommunen til gode, og vi kan se sporene av dem den dag i dag. Et interessant spørsmål som reiser seg, er om noen kom for å lære av Kristiania, og i så fall hva byen kunne lære bort. Den historien må man finne i andre arkiver. Kanskje en studietur verdt?

Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.
Tegning av redningsstige, produsert i München. Fra Aktstykker Kristiania kommune, dok. 32/1887.

Kilder og litteratur:

Kommunale aktstykker 1876-1892, trykte dokumenter
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892
Johannessen, Finn Erhardt. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år, Oslo 1992
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001
________________________________________

Reiseberetninger 1876-1892, som trykte dokumenter.

10/1876
Stadsfysikus Bidenkaps Beretning om en med offentlig Understøttelse foretagen Reise.
(til København, Hamburg, Berlin, Dresden, Prag, Wien, Trieste, Venezia, Genoa, Marseille, Paris, London og Brüssel, samt korte opphold i enkelte andre mindre byer)

7/1877
Gjenpart av Politimester Steens Beretning om Resultatet af hans paa offentlig Bekostning foretagne Reise til Kjøbenhavn, Gøteborg og Stockholm for at gjøre sig bekjent med Ordningen af Politivæsenet sammesteds, dateret 18de August 1876.

17/1881
Beretning om en af Stadsingeniøren i Forening med Afdelingschefen for Veivæsenet foretagen Reise til Stockholm og Gøtheborg til Undersøgelse af Gaderenovationen i Vintertiden m.V.

12/1882
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1881 foretagen Reise til Tydskland.
(om vann og kloakk)

14/1884
Beretning om en paa offentlig Bekostning foretagen Reise til den hygieniske Udstilling i Berlin 1883 af Stadsfysikus Bidenkap.

16/1884
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1883 foretagen Reise til England.
(om ingeniørarbeider)

24/1884
Beretning om en af Kirkeværge Hjort paa Bykassens Bekostning i Sommeren 1883 foretagen Reise til Gøteborg, Stockholm og Kjøbenhavn for at samle Oplysninger om disse Byers Begravelsesvesen.

26/1884
Beretning om en af afdelingschef Schaanning med bidrag af bykassen i 1182 foretagen reise til England, Frankrig, Belgien, Holland, Tydskland samt Danmark.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen)

18/1885
Beretning om en af Ingeniør Roshauw med Stipendium af Bykassen i 1884 foretagen Reise til Tydskland.
(om brann- og veivesen)

26/1886
Beretning fra Stadsingeniør Andersen om en af ham og Assistent ved Vand- og Kloakvæsenet, Ingeniør Owren, i Kommunens Tjeneste foretagen Reise til England og Amerika.
(om vann, kloakk, brannvesen, renovasjon, sporveier m.m.)

32/1887
Beretning om en af Afdelingschef Fleischer med Stipendium af Bykassen i Oktober 1886 foretagen Reise til Tydskland.
(om brannvesen)

33/1887
Beretning om en af Overlæge Bentzen med Stipendium af Bykassen i Juni 1887 foretagen Reise til Göteborg, Stockholm, Kjøbenhavn og Berlin.

(Epidemiske sykdommer og desinfeksjonsvesenet)

41/1887
Indberetning fra Direktør Bryn om en for Kommunens Regning foretagen Reise til Udlandet for at undersøge elektrisk Centralbelysning.

16/1888
Beretning om en af Ingeniør A. Meyer med Stipendium af Christiania Bykasse i 1887 foretagen Reise til Udlandet.
(Gaterenhold)

27/1888
Beretning om en af Dr. Berner foretagen Reise for at studere den hygiæniske Afdeling af Udstillingen i Kjøbenhavn m.v.

22/1889
Beretning om en af Afdelingschef Brodtkorp med Stipendium af Bykassen i 1888 foretagen Reise til England.
(om vann- og kloakkvesen, brannvesen, bad m.m.)

20/1890
Beretning om en Reise i Sverige og Danmark for at undersøge Renovationen, foretagen af Christiania Sundhedskommissions Ingeniør, Henr. H. Weisser, paa Foranledning af Kommissionen.

22/1890
Indberetning samt Betækning fra Direktør Bryn om elektrisk Centralbelysning.

31/1890
Reise-Beretning om Forholdene ved Svineslagterier i de skandinaviske Lande og Tydskland og om Slagterhuse i Almindelighed, afgiven af Stadsingeniøren og Stadskonduktøren i Christiania.

23/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schaanning med Stipendium af Bykassen Høsten 1889 foretagen Reise til Danmark, Tydksland, Belgien og Frankrig.
(om vei-, brolegning- og beplantningsvesen, brannvesen m.m.)

26/1891
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med Stipendium af Bykassen i 1890 foretagen Reise til Sverige, Danmark, Nordtyskland og Belgien.
(om kaianlegg, arbeidsmaskiner, vareskur, jernbanespor, kraner)

29/1891
Beretning om en af Statsingniør [sic] Andersen og Artillerikaptein W. Olssön med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland for at anstille Undersøgelser vedkommende elektriske Sporveie.

20/1892
Beretning om en af Ingeniør Schneider med Stipendium af Bykassen i 1891 foretagen Reise til England, Frankrig og Belgien.
(om havnearbeider)

21/1892
Beretning om en af Ingeniør Svendsen med kommunalt Stipendium foretagen Reise i 1891 til Tydskland og Danmark.
(om gassverk)

24/1892
Beretning om en af Afdelingschef Schiøtz med kommunalt Stipendium foretagen Reise til Tyskland og Belgien for at undersøke derværende Kornsiloanlæg.

Beretning om en af Ingeniør Talén med Stipendium af Bykassen i 1892 foretagen Reise til Sverige, Finland, Rusland og Tyskland.
(om gaterenhold)

Artikkelen har vært publisert tidligere på Byarkivets nettsider.

Stortingsbygningen

Stortingsbygningen ble åpnet 5. mars 1866. Etter flere tiår med diskusjoner om plassering og utformingen av bygningen, sto en av de viktigste bygningene i Norge, da og siden, ferdig.

Stortinget leide Katedralskolen i Dronningens gate 15 fra og med det ekstraordinære storting i 1814, og i 1823 solgte Katedralskolen bygningen til staten og flyttet ut. Lagtingsmøter og Odeltingsmøter ble holdt i Dronningens gate helt fram til 1866. Plenumsmøtene ble holdt i Universitetets festsal fra 1854.

Fra den gamle stortingssalen i Dronningens gate 15. Dette var opprinnelig auditoriet i den gamle Katedralsskolen. Bygningen ble revet i 1914, men interiøret fra salen ble flyttet til Norsk folkemuseum, hvor man nå kan besøke den. Kopi av avisutklipp fra Skillings-Blad 1847/Norsk folkemuseum.

Staten kjøpte tomt for stortingsbygning i området mellom Akersgata, Østre gate/Karl Johans gate og Prestegata i 1854. Området lå helt i utkanten av det som til 1850-tallet utgjorde den «egentlige» byen, Christian IVs by grunnlagt i 1624. Samtidig lå den ved inngangen til det nye sentrum, med Slottet på Bellevuehøyden og Universitetet langs den nye Slottsveien, som var blitt byens nye promenadestrøk.

Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt.
Kartet av I.W.G. Næser fra 1860 viser området før byggingen var begynt. Stortinget ble liggende like ved det åpne området som gårdeierne langs Slottsveien hadde kjøpt for å unngå gjenboere. Dermed ble Stortinget liggende fritt og åpent, vendt mot Slottet.

I 1864 ble det holdt en kart- og oppmålingsforretning over den bebyggede delen av den nye stortingstomta. Vi ser av kartet at Stortingsbygningen har fått sin ytre form. Grensene for de tidligere tomtene vises også, og ikke minst de gjenværende bygningene, som da sto kloss inntil den nye Stortingsbygningen.

Faksimile adressebok 1884
Faksimile adressebok 1884

Stortingsbygningen huset ikke bare Stortinget, men i lang tid også andre kontorer og beboere. Riksarkivet holdt for eksempel til i bygget til 1914.

Beboerne kan vi se av de kommunale folketellingene. I 1899 bodde hele 15 mennesker i stortingsbygningen, fordelt på fire leiligheter. Det var enkelte ansatte i Stortinget eller i Riksarkivet som bodde i leilighetene sammen med sine familier.

Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22.
Personliste fra folketellingen i 1899 som viser beboerne i stortingsbygningen, Karl Johans gate 22. (Kristiania kommunale folkeregister, A-20057/Gba/L0011/0016)

Kilder:

 

Blå Kors Norge

Av Kine Skyer

Kampen mot alkohol og alkoholisme stod sentralt i norsk offentlighet fra slutten av 1800-tallet til langt inn i forrige århundre. Det gjorde den også andre steder i Europa. Det internasjonale Blå Kors ble stiftet i Genéve i 1877. I 1906 fikk Norge sitt Blå Kors, stiftet 2. mars dette året.

Evangelisering og omsorg for mennesker med alkoholproblemer har gått hånd i hånd for Blå Kors. I Oslo er Blå Kors godt synlige. De fleste kjenner til Blåkorssentralen i Storgata 38.

Den første Blåkorsforeningen i Norge, Møllergaten i Kristiania, ble etablert i 1906 etter initiativ fra bymisjonsprest Ole Theodor Moe. Helt siden opprettelsen har Blå Kors drevet sitt arbeid ut fra tre hovedmålsettinger: Hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handling. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet innenfor norsk rusomsorg og slik er materialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av.

Blå Kors' eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).
Blå Kors’ eiendom i Storgata 38. Gården ble revet i 1940, og en ny byning oppført, som fortsatt står der. Fotograf og år ukjent. (A-70007/Ua/0001/009).

Det første offentlige møtet ble avholdt i Møllergata 43 den 26.08.1906 og etter møtet meldte 87 personer seg inn i organisasjonen som fikk navnet Møllergatens Blåkorsforening. Seinere samme høst ble den første bespisningsfesten med kaffe og smørbrød for hjemløse og forkomne arrangert samme sted. Seinere ble de store dansesalene Casino i Pløens gate og Frysjuhal mot Grønlands torg leid til slike fester.

Avholdsbevegelsen sto sterkt gjennom sine mange lag og foreninger på denne tida. Innenfor den kristelige delen var det en plikt å drive omsorg for drikkfeldige og andre som trengte hjelp og omsorg. Spørsmålet om redningstiltak og kurbehandling ble diskutert, også på det første medlemsmøtet i 1906. Det ble arbeidet for å skaffe penger. 26. februar 1908 deltok nær 1600 mennesker på et møte i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo til inntekt for et ”vordende drankerhjem”. Blåkorshjemmet på Eina ble innviet i mai 1909 og er landets eldste behandlingssted for mennesker med rusproblemer.

Tidlig i januar 1915 ble Blå Kors-foreningen «Haabet» stiftet- en Blå Kors-forening for den øverste del av Grünerløkka. Den første møteprotokollen gir et sterkt bilde av engasjementet for avholdssaken. Motivet for opprettelsen var klart: Foreningen skulle være de lidende barns håp og trøst. I 1914 var det begått 19061 drukkenskapsforseelser i Kristiania og over 14 000 hadde blitt arrestert for drukkenskap. Sekretæren skriver: «Hvor mange barnelidelser med vaakne nattetimer ligger der ikke bak disse 14 000 i arrest. Og ikke nok med arrest, men derefter fængsel paa vand og brød for noget over 1000. Ja, netop ikveld naar vi er samlet her til stiftelsesfest vet jeg om barn som i dag har spurt: hvor er pappa? hvor er pappa? Og mamma stakkar maa tie med sandheten om at pappa er i fængsel».

Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.
Starten av møtebok Aa 01, «Haabet» Blåkorsforening.

Arkivmaterialet etter Blå Kors
Oslo byarkiv mottok i 2012 støtte fra Kulturrådets kulturvernmidler til ordning og registrering av arkivet etter Blå Kors og Blå Kors Oslo. Organisasjonen har drevet pionervirksomhet og slik er arkivmaterialet enestående. Det gir også stemme til den marginaliserte gruppen organisasjonen tok seg av. Materialet inneholder også Blå Kors Oslo og forskjellige lokallag i Oslo og noe materiale fra Norges Kristelige presselag.

Arkivmaterialet er fra perioden 1893 – 2008 og dekker organisasjonens tilblivelse og drift i perioden. Arkivet består av møtebøker, journaler, regnskap, statistikk, en tilnærmet komplett samling av «Blåkorsbladet», samt privatsamlingen etter generalsekretær Ole Steffensen Isene. Dertil kommer en betydelig fotosamling på rundt 8 hyllemeter. Flere av disse bildene er digitalisert og vil bli tilgjengeliggjort i vår fotodatabase www.oslobilder.no.

Katalogen over de ulike Blå Kors-arkivene er publisert i Arkivportalen:

Kongelig bevilling fra 1651

Et av de eldste dokumentene som befinner seg i Byarkivets magasiner er et privilegiebrev fra kong Fredrik 3. til Foss mølle. Brevet fulgte med arkivene etter Bjølsen Valsemølle A/S, et arkiv Byarkivet overtok i 2005.

Kongebrev
Privilgiebrevet av 1651 fra kong Fredrik 3. til Fredrik Bøyesen. Klikk for å se større.

Brevet er gitt til en Fredrik Bøyesen, som forpaktet en eiendom eiet av kronen, «…en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle». Det stadfester privilegiet som lå til gården og mølla, og at Bøyesen hadde rett til å drive den. Han overtok gården etter sin far, Boye Fredrikssøn. Privilegiet bestod i enerett til å male korn innen en 1/4 mils avstand fra Christiania.

Driften ved Nedre Foss mølle opphørte i 1979, de siste årene kun med kraftfôrproduksjon. Den store siloen, som sto ferdig i 1953, ble leid ut til Statens Kornforretning i noen år. Nå er den som kjent blitt til studentboliger.

Nedre Foss mølle ble kjøpt opp av Bjølsen Valsemølle A/S i 1927. Slik havnet privilegiebrevet i arkivet etter Bjølsen. Brevet er blitt resturert, men har betydelige soppskader, etter å ha blitt utsatt for fukt. Cerealia Mills, som nå eier Bjølsen Valsemølle, har fått transkribert brevet. Det er blitt sammenholdt med kongens kopibok i Riksarkivet, slik at teksten i det skadede området også er kjent for oss. Slik lyder brevet:

Wii Friderich Dend Tredie med Guds Naade Danmarkis
Norgis Wendis och Gotti Konning; Hertug vdi Slesuig, Holsten Stormaren och Dytmersken Greffue i Oldenborig
och Delmenhorst, Giöre alt witterligt, efftersom oss Elskelig Frederich Boysen, Vnderdanigst lader andrage och
berette at hand skal haffue forhuerffuit, woris Elskelig kiere her faders, Salig och Høyløfflig Ihukommelssis bewillings Breff
och siden woris egen Naadigste Confirmation paa en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle, liggendes Strax
wed wort Slott Aggers Huus wed Aggers broe, at hand hans Hustrue han nu Haffuer, och en deris Sön effter deris Död, maate
Nyde och beholde effter for: Woriss Elskelig Kierre her Faders, Saauelsom woris egen der paa Wdgiffne Aaben Breffss widre Indhold,
Och hand nu Vnderd: laeder anholde, och begiere, At en Aff hans Andre Börn, forne Gaard,  Mölle och Quernn, dersom
hand ingen sønner effterlod Maatte Nyde och beholde, Da effterdj Stoer bekostning der paa skal werre Anwendt, Haffuer wj
paa for: Fredrich Boisen Vnderd: ansögning og begierin Naad: bewilgett och tilladt saa och hermed bewilger
och tillader att dersom hand och hans Hustrue Vden Sønner ved Döden affgaar att da en aff deris Döttre for Saugmölle, Quern och Gaard
effter deris Dödelig affgang med lige Vilkor och Condition och for samme affgifft maa nyde och beholde, som de forne Fredrich Boyssen
selff, hans Hustrue eller en deriss sönner oss elsch: kiere her fader saavelsom oss selff Naad: forunndt er, effter forne
der paa Vdgiffne Naadigst beuillings Breffss widre indhold,              Forbudendes Alle och en Huer, Herimod effter som forsk:.
staar at hindre eller wdi vore Maader forfang at giöre, Wndr wor hyllest och Naade, Sk..ffuet paa wort Slott  Kiöbenhaffn            

Dend 27. Septembr: Anno 1651

 Under Vort Signett

                        Friderich

Teksten er transkribert av Anne Merete Ranum Aas for Cerealia Mills

Kilder:
Erichsen, Egil Werner. Bjølsen Valsemølle 1884-1944. Fra vannhjulsmølle til storindustri, Oslo 1946.
Nordvik, Helge (red.). Rent mel i posen. Bjølsen Valsemølle A/S og mølleindustriens utvikling 1884-1984, 1984.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivets nettsider.

Veiarbeid på 1870-tallet

Av Øystein Eike

Før veivesenets tid måtte alle skyldsatte stille med mannskap eller hest til vedlikeholdet av veiene i Aker, sommer som vinter. Her presenterer vi et forslag til revisjon av rodeinndelingen for sommerveiarbeidet. En kilde som forteller mer enn bare veihistorie.

Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)
Sørkedalsveien med Røa Handelsforening i bakgrunnen. År: 1902. Fotograf: Anders Beer Wilse. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ub/0002/003)

Gård, skyld og veistubb
En rode var et antall gårder med tildelte veier som de hadde ansvaret for. Veistykkene var inndelt etter standard fra klasse 1 til 7. Rodeinndelingen tilstrebet noenlunde samsvar mellom det arbeidet veiene krevde og hvor mye skyld de ansvarlige gårdene sto for. I forslaget til rodeinndeling, ser vi rubrikker for matrikkelnummer, løpenummer, gårdens navn, veienes klasse, rodens samlede veilengde i alen (1 alen = 62,75 cm), de enkelte gårdenes skyld (i spesidaler, ort og skilling) og rodens samlede skyld. Oversikten forteller oss en del om gårdene, deres størrelse, og om veinettet i Aker i 1870-årene.

Det var ikke bare bøndene som hadde arbeidsplikt. Også andre grunneiere pliktet å stille med menn. Både Grefsen Vandkuranstalt, Guldhaug Brug og Blindeinstitutet hadde forpliktelser.

Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).
Trondheimsveien ved Søndre Rommen. År og fotograf ukjent. Fra arkivet etter Byplankontoret (A-10002/Ua/0017/024).

Kommunen tar jobben
Flere forhold gjorde pliktarbeidsordningen upraktisk. Resultatet av arbeidet var ikke alltid like tilfredsstillende fra et faglig synspunkt. Dessuten opplevde en del bønder det som tungvint. De fleste hadde ansvar for veistykker i nærheten av gården. Men det var også en del som måtte langt av gårde. Bønder fra Bygdøy (Ladegårdsøen) og Frogner skulle for eksempel utføre arbeid i Trondheimsveien.

Pliktarbeidet ble gradvis avviklet, og veivedlikeholdet utført av kommunalt lønnede arbeidere. Aker ansatte i 1887 en kommuneingeniør, som skulle bruke mesteparten av sin tid på veiinspeksjon og ledelse av veiarbeidet. Fra 1896 ble det pliktmessige sommerveiarbeidet avskaffet, og 25 veivoktere ble ansatt for å gjøre arbeidet. I 1898 var det slutt også på vinterveiarbeidet for bøndene.

Rodeinndelingen går fra rode A til Å, og beveger seg grovt sett fra vest mot øst, men ikke konsekvent. Veiene hadde ikke nødvendigvis samme navn den gang som i dag

veiarbeid aker
Forslag til revisjon av sommerveiarbeidet i Aker. Klikk på bildet for å se kilden.

Kilder:
Aktstykker Aker kommune 1840-1879
Barth-Heyerdahl, Ø.F. Veivesen i Aker 1837-1937, bind IV, Aker 1942

Artikkelen har vært publisert på Byarkivets nettsted tidligere.

En rull med historie

PAPIRKONSERVERING: Hun tar forsiktig i den lange rullen av papp og papir. Tør så vidt å åpne den, lirker fram noen få centimeter, nok til å se at det er en original. I mangel av spesialkompetanse benytter Byarkivet papirkonservator Kristin Ramsholts kyndige hånd og trente øye til å restaurere et kart fra 1794.

TEKST: Gro Røde

Konservator Kristin Ramsholt med kartet.
Papirkonservator Kristin Ramsholt og kartet fra 1794 som løses fra lerretet. Viktige verktøy er pinsett og spatel. «Vannkanna» er en såkalt forstøver med etanol. Sammen med trekk-kartong kan fukt trenge ned i lerretet og limlaget, uten å trenge videre ned i kartet. Fotograf: Trond Aslaksby, 2006.

– Nei, denne må åpnes i et rom med kontrollert forhøyet luftfuktighet! Papirkonservator Kristin Ramsholt studerer rullen som har vært i Byarkivet i årevis. Rullen er gammel, slitt og grå, og har opplagt sin egen historie. Kartansvarlig i Byarkivet skvatt da hun en dag rullet den ut, bare litt, og veldig forsiktig. Det lille som kunne sees da, tilsa at det var et originalt kart fra 1794. En kopi av kartet hadde befunnet seg bak glass og ramme i Byarkivet i årevis, kjent som Patroclus Hirsch’ kart over Christiania by med tilliggende forsteder i målestokk 1:1000. Kopien er et stort fargetrykk – en litografi fra 1940, signert Litograf Harald Wilhelmsen, og er delvis kolorert med blått hvor det er elv og vann/hav.

På jakt etter papirets ID
Ramsholt konstaterer at kartoriginalen er blitt limt opp på lerret, og det kan se ut som det er gjort i nyere tid. Det er verste sort for papiroriginalen, som da er utsatt for et nedbrytningsfremmende klebestoff. – Vi må få løsnet papiret fra lerretet, er Ramsholts umiddelbare melding. -Papiret er håndlagd, så kanskje kan vi finne et eller flere vannmerker som sier noe om hvor og når papiret ble laget. Et så stort kart er satt sammen av flere papirark. Papiret på denne tida ble håndlaget av bomull, eventuelt linfibre, som ble lagt i en ramme eller ei form. Nede i rammen var det kjedetråder og bunntråder. Antallet kjede- og bunntråder varierer fra papir til papir, fra mølle til mølle, og kan være med på å identifisere papiret sammen med vannmerket.

Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene "JK 100". Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.
Vannmerker i kartet fra 1794. Her ses ett vannmerke med en lilje under en krone med de speilvendte innitalene «JK 100». Kjede- og bunntrådene i papiret er tydelige. Fotograf: Kristin Ramsholt.

Når Ramsholt bruker ultrafiolett lys i et mørkt rom, kan hun lese kartet enda tydeligere. Hun ser da hvordan kartet fluorescerer der det har vært påført farge. På denne måten får en et klarere inntrykk av hvordan kartet opprinnelig har sett ut. UV-lyset viser også at papiret har mange små hull. Hva kan årsaken til disse hullene være?

Karttegneren Patroclus Hirsch
Rettet ut i svakt spenn og ved hjelp av god tid og fuktighet, lar det seg gjøre å avfotografere og studere kartet. Motivet, kartets påtegnede informasjon, er ingen overraskelse, i og med at vi kjenner godt til kopien. Men fra originalen får vi ny kunnskap om karttegnerens tid og det verktøy han brukte. pHirsch var signaturen han brukte den gang, i 1794. På andre kart signerer han med stor P og sitt fulle og hele navn. Om Patroclus Hirsch er det skrevet lite. Men noe om ham finnes i oppslagsverk, blant annet i stabsfanejunker Olai Ovenstads bok Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814.

Sammen med diverse informasjon fra artikler i tidsskriftet St. Hallvard og Biografisk leksikon, får vi kjennskap til Hirsch som var født i 1758 og døde 1828. Han omtales som stadskonduktør, landmåler, lærer, karttegner, major og kaptein. Lærer var han på Krigsskolen og ved Kristiania Kunstskole. Siste sted i årene 1811-14 hvor han, i følge biografisk leksikon, var en ansett lærer som dessverre ble tidlig utslitt på grunn av «svak helbred og næringssorger». Som konduktør tegnet han kart over Kristiania og omegn, og hadde ansvar for gjenoppbyggingen av Oslo Hospital etter brannen i 1793. I St. Hallvard er det i årgang 1937 gjengitt plantegninger over tukthuskirken- fra 1793, -signert P. Hirsch. I St. Hallvard, fra 1916, er det gjengitt to Løkkekart over området ved Vøyenvolden på Sagene. Det var Hirsch’ verk, og forfatter av artikkelen, Halfdan Møller, skriver om ham: ”Kaptein Hirsch hadde som opmaaler og karttegner av byen og bymarken til sammen kun 700 rdl. Han drev da efterhvert med privat for de forskjellige eiere at levere specialkarter (som ovenstaaende) mot en rimelig godtgjørelse.”

Vitrolum, Arabicum og gallerveps
Ved nærmere studier kan konservatoren melde at Hirsch brukte jerngallusblekk når han tegnet. Det er et blekk hvor man brukte eikegaller laget av gallervepsen.
Kristin Ramsholt forteller den utrolige historien om dette blekkets tilblivelse, og vi kan bare undre oss over hvordan noen fant ut å nyttiggjøre seg gallervepsens ugagn: I Norge finnes det 15-20 forskjellige typer gallerveps. Gallervepsen legger eggene sine i eikebladet. Larven får treet til å sette i gang en slags kontrollert kreftreaksjon. I denne prosessen dannes galletannin, som sees som små erter på undersiden av bladet. Gallene ble så plukket og blandet med vitrol, som er et naturlig forekommende metallsulfat. Tilsatt litt vann, vin eller eddik, samt Gummi Arabicum, fikk man et blekk som til å begynne med nesten var usynlig, men som etter hvert mørknet til en brunsort farge. Svaneapoteket i Oslo er Norges eldste, fra 1628, og de solgte på 1790-tallet fire forskjellige typer vitrol.

Jerngallusblekk var i bruk fra tidlig middelalder frem til 1860-tallet, da overtok de syntetiske fargestoffene gradvis. På dette kartet har Ramsholt konstatert minst to forskjellige blekk, men historien om blekket er imidlertid ikke ferdigfortalt.

Ramsholt fortsetter: Jerngallus-blekket er en av de største truslene mot vår skrevne og tegnede kulturarv. Det bryter ned papir! Tenk på Leonardo da Vincis tegninger, Johan Sebastian Bachs noter, Vincent van Goghs brev og Ibsens skuespill! I alle deres verk er det brukt jerngallusblekk. Kort fortalt skjer det en korrosjonsprosess i metallkomponenten i blekket, og blekkstreken vil på sikt «etse» seg gjennom papiret. Denne -prosessen fremmes av både syre, fuktighet og lys. – Derfor er det svært viktig å få fjernet det syredannende klebestoffet mellom original og lerret på Hirschkartet, påpeker hun.

Analysen av opplimingen på lerretet, har påvist alun, et aluminiumsulfat som bokbindere i gamle dager elsket å tilsette i alle typer klister. Sulfatdelen er imidlertid en effektiv svovelsyredanner i tillegg til å kryssbinde molekylært slik at den blir tungt løselig. Alt dette betyr at det går noe tregt å løsne papiret fra lerretet. Men arbeidet skrider fremover, og snart kan Byarkivet stolt vise fram en interessant kartoriginal for publikum.

Kilder og litteratur:
Hirsch’ kart fra 1794
St. Hallvard, år 1916 og 1937
Biografisk leksikon, Oslo 1934
Olai Ovenstad: Militærbiografier. Den norske hærs officerer. Fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk slektshistorisk forening. Oslo 1948.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tobias 1/2006 og på Byarkivets nettsider.

Verboten! Sporveisdrift i okkupasjonstiden

Av Aina Basso

Under andre verdenskrig tok norsk sivilmotstand mange former. En av disse finner vi spor av i arkivene fra A/S Holmenkolbanen og A/S Oslo Sporveier.

Mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass fremfor å sitte ved siden av tyske soldater eller medlemmer av hirden. Dette ble ansett som en demonstrasjon mot den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene slo opp advarselsplakater i Sporveiens vogner. En plakat undertegnet Politipresidenten i Oslo den 4. mai 1944 hadde et tydelig budskap, både på tysk og norsk:
”Det er FORBUDT å stå i vognen så lenge det finnes sitteplasser. De som ikke etterkommer påbudet blir fra idag bortvist fra vognen og straffet.”

Interne instrukser ble også gitt sporveiens betjening om hvordan de skulle håndtere obsternasige passasjerer som nektet å sitte ved siden av tyske militære eller medlemmer av NS. Vognbetjeningen ble henstilt om å ”ikke slappe av i arbeidet med å få de reisende til å innta ledige plasser”, da en avslapping bare ville føre til ny uro og ubehageligheter for betjeningen. Passasjerer som ikke fulgte oppfordringen om å sette seg, ble utvist på første stoppested.

Spioner vil bli skutt!
Konduktørene ble også innstendig oppfordret om å utvise forsiktighet dersom de i embets medfør måtte bevege seg i området ved Tåsen skole etter mørkets frembrudd. En tysk offiser hadde advart en av A/S Holmenkolbanens konduktører om at folk i skinnegangene ved skolen kunne bli oppfattet som spioner og skutt. Skolen ble i en kort periode fra april 1940 til sommeren samme år brukt som erstatning for Aker sykehus, som ble brukt som tysk militærhospital, og ble igjen rekvirert av tyskerne før sommerferien 1944.

Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Oslo sporveier (A-70036/Ub/0013/163).
Interiør fra trikk. Bildet er tatt under krigen. Trikken har fått blendingsgardiner. Fra arkivet etter Sporveismuseet (A-70036/Ub/0013/163). Fotograf ukjent.

Kilder:
A/S Holmenkolbanen: Oppslag 1914-1953.Plakater fra arkivet etter A/S Oslo Sporveier: A-40202/Ug/0009/007 og A-40202/Ug/0009/003

Litteratur:
Eek, Øystein, m.fl. (red.). Oslo byleksikon. Oslo 2000

Artikkelen har tidligere vært publisert på Byarkivet nettsider.

Lyden av Bisletbekken

Tar du deg en tur til Holbergs plass, og legger øret ditt ned mot en av kummene i gata, hører du kanskje det bruse fra det underjordiske. Lyden du hører er fra Bisletbekken,-  kanskje den bekken som gjorde mest av seg den gang bekkene fikk renne fritt.

Tekst: Bård Alsvik

Det er naturligvis vanskelig å ha et forhold til bekker vi ikke ser og knapt nok hører. Deres betydning i dag er skrumpet inn til å føre våre mindre delikate etterlatenskaper bort fra husene, under gatene og til rensestasjonene. Bekkenes betydning som kloakkårer er gammel, og stammer fra en tid lenge før vi fikk et ordnet kloakkvesen her i byen. Den veldige stanken som kom fra bekkene, var også en av grunnene til at de med tiden ble lukket. Etter hvert som bebyggelsen ble tettere, utviklet byens kloakknett seg etter det prinsipp at avløpsledninger ble ført ut i bekkene. Vannet ble på den måten mer og mer forurenset og så ble den ene bekken etter den andre lagt i rør eller i mursteinstunneler.

Joachim Frichs utsiktsbilde fra det som i dag er Stensparken og utover Christiania er malt i 1841. I den mest markante skjæringen i landskapet renner Bisletbekken. Originaltittel: Christiania sett fra Korpehaugen. Foto: Rune Aakvik. Oslo Bymuseum. Ref. O:B:01010

En dyp fure i byens ansikt
Å forestille seg Bisletbekken som en bekk i friluft i dag, er like vanskelig som å forestille seg hvordan Oslo og byens omegn så ut før i tida. God hjelp kan vi imidlertid få i eldre landskapsmalerier. Ta for eksempel Joachim Frichs utsiktsbilde fra Korpehaugen mot Christiania, det vil si fra høydedraget som senere skulle bli Stensparken. Foruten den idylliske og søvnige byen ved enden av fjorden, ser vi et sterkt kupert landskap som må ha bydd på atskillige utfordringer da det senere ble regulert til by.

I følge geologene var dette land-skapet, vest for Akerselva, preget av flere høydedrag som var gjennomskåret av skjæringer, og der Bisletbekk-skjæringen var den mest markante. Vi ser den på Frichs maleri som en dyp dal der vi så vidt kan skimte Bisletbekken i bunnen, midt i bildet. Dalen er av geologene omtalt som en dyprenne, den var fylt med mange meter tjukk blåleire, og skal visstnok ha satt ingeniørene på vanskelige prøver den gang man bygde undergrunnen fra Nationaltheatret til Majorstua.

At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch' løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.
At skjæringen flere steder må ha hatt bratte stup og skrenter på begge sider av bekkeløpet, får vi bekreftet på Patroclus von Hirsch’ løkkekart fra 1795. Vi ser bekkeløpet som en tydelig skjæring på skrå fra nordvest mot sørøst, der de mørke skraveringene på kanten av skjæringen indikerer hvor bratt det må ha vært. Sammenlikner vi Bisletbekkens løp med Incognitobekkens på samme kart, som starter rett øst for løkkeiendommen med samme navn, så er det enda tydeligere hvordan Bisletbekkens løp markerte seg i landskapet. Incognitobekken er som en liten rynke i byens ansikt, Bisletbekken en dyp fure.

 

Spor i litteraturen
Da storbyen Kristiania vokste fram i andre halvpart av 1800-tallet mellom byen og der Frich har stått og malt sitt utsiktsbilde, var det ikke et ideal å utnytte terrengets naturlige kurver. Høydedrag og bakketopper ble høvlet av og skjæringene lukket eller fylt igjen for å skape jevne stigninger for gater og kvartaler. Det er derfor vanskelig å kjenne igjen konturer av Frichs landskap for dem som prøver, og enda vanskeligere å skjønne hvor Bisletbekken en gang må ha gått.

Sporene etter Bisletbekken finnes imidlertid ikke bare under gatene eller på kart og malerier. Bekken er, om ikke omsunget sånn som storebror Akerselva i øst, den bekken vi finner flest spor etter i oslolitteraturen. Dette har nok sammenheng med det vi allerede har nevnt: Bisletbekken var en tydelig bekk som gjorde mye av seg. Mange må ha hatt et forhold til den på en eller annen måte: Man var nødt til å krysse den dersom man reiste mot byen fra nordvest, eller ut av den fra sydøst. Man lot dyra sine gå på beite langs den, man badet eller fisket i den eller hentet sitt daglige vann fra den.

Gjennom de litterære vitnesbyrdene kan vi stifte et litt nærmere bekjentskap med Bisletbekken. Til denne artikkelen har vi funnet fint lite om bekken i området mellom dens utgangspunkt, Berg gård, og fram til Ullevålsveien. Men straks bekken renner inn på byens grunn, dukker vitnesbyrdene opp.

Ernst Bjerknes (født 1865) husker Bisletbekken som Bekkesmedbekken fra sin barndom. Navnet hadde den etter «Bekkesmeden» som bodde i et lite enetasjes hus der bekken krysset Ullevålsveien. Derifra løp bekken i «foss og stryk ned gjennem et med skog og kratt bevokset dalsøkk langs Thereses gate, som den gang bare var et par hjulspor nedover jordene.» Bjerknes husker hvordan de akte på bekkeisen med kjelke om vinteren: «Det var som å fare gjennem et alfeland under de rimfrosne busker i glitrende sol. Her skar vi siljufløiter og plukket de første blomster om våren. Her seilte vi med fliser og fløt pinner utover fossefallene, og i kulpene under den bratte fjellknausen hendte det vi tok oss et bad på varme sommerdager.»

Rakkerbekk og Syltehøl
Bekkesmedbekken var et lokalt navn blant ungene som brukte løkkene ved Ullevål og Lindern som sin tumleplass. Et annet navn på bekken, som også var slang, var Nattmannsbekken eller Rakkerbekken. Nattmannen og Rakkeren, som var samme person, eller skal vi si profesjon, fordi han var datidens renholdsarbeider, holdt til på Nattmannshaugen – dagens Pilestredet park – like ved bekkeløpet. Han fór opp langs Bisletbekken nattestid med vogna full av innhold fra byens privéter (doer) og andre etterlatenskaper som nattmannens medarbeidere – som stort sett var brennmerkede personer i ordets rette forstand – kunne fornedre seg til å jobbe med. Natt-mannen strødde doenes innhold utover haugen sin og skapte seg en god fortjeneste ved å selge det videre som gjødsel. Det er imidlertid god grunn til å tro at mye av møkka må ha rent ned av haugen og ut i Bisletbekken de gangene himmelen åpnet seg over Nattmannshaugen.

Nord for Nattmannshaugen, finner vi andre navn som sier noe om terrenget. Den gamle veien mellom Gamle Akers kirke og Frogner hadde ligget der siden middelalderen. Her, ved Dalsbergstien var det mulig å passere bekken relativt enkelt på tørre dager. På våte dager vasset man i gjørme, og derfor ble stedet kalt Syltehølet.

A. Collet skriver om dette krysningspunktet i «Gamle Christiania Billeder» at «Vaar og Høst var Veien i denne lerede Dalsænkning som regel i fuldstændig Opløsningstilstand (saaledes endnu i 1860-årene). Vestenfor Bækken, der passeredes paa en Klop, kom man forbi pladsen Bislet». I Ernst Bjerknes barndom passerte man Syltehølet ved å legge ut planker som man kunne balansere på når gjørmehavet var for ille.

Men blåleira hadde også sine positive sider. Av leire kunne man lage teglstein. Midt på 1800-tallet ble Bislet teglverk etablert der Bislett stadion ligger i dag. Her var det en dyp kløft som bekken rant gjennom, og med tiden ble denne kløfta utvidet i omfang etter hvert som teglverket arbeidet seg inn i leirmassene. At området rundt Bislet må ha vært bekkens mest kritiske punkt, både på grunn av leira og de bratte skråningene, bekrefter alle de leirrasene som har gått her. Deler av terrenget mellom Holbergs gate og Dalsbergstien skal i sin tid ha glidd ut, og på 1870-tallet holdt Langaard Tobakkfabrikk på å gå med i et stort leirras litt syd for teglverket. I tillegg gikk det et stort skred ved krysset Pilestredet/Thereses gate på 1880-tallet og et nytt et i 1894.

Naturperlen som forsvant
Den gangen Pilestredet var en smal landevei som slynget seg fram mellom havne-hager og løkker, lenge før det fantes noen særlig bebyggelse langs Bisletbekken, kunne en vandring på de kanter av byen fortone seg som en vandring i vill natur.

Nå var det ikke mange som i første halvpart av 1800-tallet hadde naturopplevelsen som sitt mål med å bevege seg ut i friluft. En erindringsbeskrivelse fra Morgenbladet i 1902, setter oss imidlertid inn i hvordan det kunne oppleves på 1820-tallet: «Lidt ovenfor Mad. Niemanns Hus og Have i Pilestrædet, før man kom til daværende Bakkehuset, kløv vi over et Stengjærde. (Her) kunde En gaa paa en Sti over grønne Enge helt op til nuværende Holbergs Plads, det var altsammen Vosgraffs Løkke. Og nede mellem Bakkerne randt en Bæk, den kunde være saa strid, saa man maatte træ paa Stene for at komme tørskod over. For et Christianiabarn var det vild Natur, som gav en Henrykkelses Stemning, naar man turde vove sig saa langt.»

Forståelsen av hvor langt ute på landet dette var styrkes ytterligere når vi leser om zoologiprofessor Halvor Heyerdahl Rasch sine jaktturer i ungdomstiden langs Bisletbekkens bredder fra Grotten og nordover, der han i pilekrattene langs bekken skremte opp og skjøt bekkasiner. Nedenfor Grotten, nærmere Tullinløkka ned mot Studenterlunden, skal det dessuten ha vært et yrende fugleliv. Her slynget Bisletbekken seg gjennom et myraktig og fuktig landskap, noen steder vilt i dype skjæringer andre steder rolig i små pytter og dammer.

Den idyll som hersket langs Bisletbekkens bredder, ble gradvis forrykket etter hvert som bebyggelsen krøp nordover. Fra 1860-tallet og framover ble det bygget flere industribedrifter langs og i nærheten av Bisletbekken. Avfallsstoffer fra disse bedriftene gikk rett ut i bekken. Homansbyen, som ble anlagt fra 1858, førte også med seg kloakk fra de private husholdningene. Da den store bygge-perioden satte inn, langs Thereses gate og på Bolteløkka mot slutten av århundret, var bekkens æra som naturperle definivt forbi.

Stinkende kloakk
Så tidlig som på 1850-tallet ble den delen av Bisletbekken, som gikk fra nåværende St. Olavs gate på skrå over Tullinløkka til krysset Universitetsgata og Christian 4s gate, overdekket med tørrmuret gråsteinskloakk. Enda noen år, til et godt stykke ut på 1860-tallet, skulle bekken renne derfra, åpen ned mot fjorden, gjennom det som het Fru Grünnings Have – nå Eidsvolds plass – og ned Tordenskjoldsgate. Nord for St. Olavs gate pågikk overvelvingen av Bisletbekken utover 1870-tallet, slik at den var helt overdekket fram til teglverket rundt 1880. I 1893 var også bekkeløpet fra Ullevål og sydover blitt lukket.

Kristiania-folk ble imidlertid stadig minnet på at den var der. I 1917 skrev historikeren Edvard Bull at man ikke kunne unngå å legge merke til den avskyelige stanken som man på varme sommerdager ofte kunne kjenne på et bestemt sted på Karl Johan, mellom Cammermeyers bokhandel (nr. 41/43) og Handelstandens hus (nr. 37) der den gamle bekken passerer under gata. Når man gravde i gatene piplet det også fram en dråpe her og en dråpe der, ja til og med store vannmasser, som Bull hadde observert ved gravinger i Fredriks gate.

Bisletbekkens_siste_ferd.jpg (424x800)
Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika på Næsers detaljkart fra ca. 1860.

I dag ivrer mange etter å hente så mye som mulig av våre skjulte vannveier opp i dagen igjen. Oslo Elveforum er en pådriver i så måte, og ved åpningen av Bislet høgskolesenter på 1990-tallet, ble en liten del av Bisletbekken gjort synlig som en liten parkbekk gjennom området. Men det er vanskelig å flytte gater og hus. Minnene som finnes etter Bisletbekken og andre bekker i Oslo er enklere å flytte – fra en generasjon til en annen. Denne artikkelen er ment å være et bidrag i så måte.

Bisletbekkens siste ferd. Til et godt stykke ut på 1860-tallet rant Bislettbekken åpen det siste stykket mot fjorden. Her er bekken tegnet inn fra Drammensveien (nå Stortingsgata), gjennom Grünings Have og ut i Pipervika.

Kilder og litteratur
«Fra tyveaarene. Byliv og Folk i Byen». I Morgenbladet nr. 552, 21. sept. 1902
Bystyresag No. 37 1885, Ang. Overhvælving af Skillebækken
Bystyresag No. 27 1875, Ang. Anbringelse af Murstenkloak i Sofienberggaden m. m
Bystyresag No. 5 1874, Ang. Overhvælving af Inkognitobækken
Just, Carl: Carl Johans gate. Historikk og antologi. Oslo 1950
Helland, Amund: Topografisk-statistisk Beskrivelse over Kristiania, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: «I skisportens barndom». St. Hallvard, 19. bind, Oslo 1941
Falck-Muus, Rolf: «Spor efter gammel bergverksdrift i Oslo og omegn». St. Hallvard, 13. bind, Oslo 1935
Diesen, Einar: «Litt om Grønland og Enerhaugen». I St. Hallvard, Kristiania 1917
Wasserfall, Fr.: Matrikkelen. St. Hallvard, 24. årgang, Oslo 1946
Daae, Ludvig: Det gamle Christiania 1624-1814. Christiania 1891
Borgersen, Odd: Da Oslo var Christiania. Byen i tegninger, tresnitt og malerier
Pedersen, Oscar: Vore Dages Kristiania. Kristiania 1924
Røsoch, Henry: På vandring i Christiania, Oslo 1953
Collett, A.: Gamle Christiania Billeder, Kristiania 1909
Bull, Edvard: Kristiania som undervisningsgjenstand. I St. Hallvard, Kristiania 1917
Bjerknes, Ernst: Kontorveien. I St. Hallvard, 8.bind, Oslo 1930
Bjerknes, Ernst: St. Hanshaugen. I St. Hallvard, 16. bind, Oslo 1938
Schetelig, Jakob: Fjeldgrunden I Kristiania by. I St. Hallvard, 18. bind, Oslo 1940

Artikkelen har stått på trykk i Tobias 2-3/2007