I sentrum gjemmer det seg flere hundre års viktig sosialhistorie i byens mest travle gater. Youngstorget er sammen med Brugata yttergrensen til det vi ofte kaller Hausmannskvartalet. Kvartalet strekker seg opp til Hausmannsgate og Akerselva, og kan kalles de fattiges kvartal.
Innenfor noen hundre meter her finnes det skatter av rik sosialhistorie. I området – kun noen steinkast fra hverandre – lå Tukthuset, Tvangsarbeidsanstalten Prindsen – Prinds Christian Augusts Minde, Fattigsykehuset Krohgstøtten, Fattighus for eldre og ulike matstasjoner og privat veldedighet. Historien til institusjonene og menneskene de berørte belyser ulike trekk ved fattigdomshistorien og ulike syn på de fattige.
Hvem var de fattige?
Hvem som var fattig kan være vanskelig å avgrense da det avhenger av ulike forståelser. Det å sette likhetstegn mellom fattig og fattighjelpsmottaker kan synes å være en sirkelslutning. En videre definisjon kan være den personen som ikke kan livberge seg ved eget arbeid eller egne midler og heller ikke klare å skaffe seg forsørgelse innenfor rammen av en privat husholdning. Men om vi går hundre eller to hundre år tilbake vil denne definisjonen også være snever. Store grupper av arbeidere, husmenn og tjenestefolk var svært sårbare for økonomiske konjunkturer, sesongledighet, sykdom og alderdom. Eksistensminimum var et skritt fra umiddelbar nød.
Fattiglovgivningen skilte skarpt mellom verdige og uverdige, så oppstarten av et offentlig fattigvesen er uløselig knyttet til tvangsarbeidsstraff for de som ble regnet som uverdig fattige.
Arkivet etter Fattigvesenet er i dag bevart av Oslo byarkiv og på Unescos liste over verneverdig dokumentarv i Norge.
Youngstorget
Youngstorget har siden 1. mai 1890 vært et viktig samlingspunkt for arbeiderbevegelsen. I 1907 ble Folkets hus innviet for Landsorganisasjonen, fagforbund, Arbeiderpartiet og avisa Social-Demokraten og det radikale vittighetsbladet Hvepsen.
Hvorfor er dette viktig? De fattiges historie er del av historien om arbeiderklassens kår i byen. De fattiges historie er ikke en marginal historie, men om byens arbeiderbefolkning. Med en sårbar familieøkonomi på eksistensminimum kunne yrkesskade, sykdom, fødsel eller tap av husholdsoverhode bringe enhver arbeider- og håndverkerfamilie ut i stor nød og desperasjon.
Tukthuset
Kristiania tukthus var en arbeids- og straffeanstalt i Storgata 33. Her skulle, fra oppstarten i 1741, tiggere, løsgjengere, småtyver og ulydige tjenestefolk straffes med hardt og monotont arbeid. De skulle disiplineres og oppdras til å være lønnsomme for staten.
Christiania tukthus ble etablert etter kongelig befaling i brev av 25. juni 1736 til stiftsbefalingsmann Jacob Benzon og biskop Peder Hersleb. Byggearbeidet var imidlertid ikke problemfritt og ble en dragkamp mellom interessentskapet for tukthuset på den ene sida og sentralmakten i København på den andre. Men høsten 1741 sto anstalten ferdig. I desember 1741 kom tukthusforordningen som regulerte hvem som skulle straffes her.
Rundt hele tukthusanlegget lå en ringmur langs Storgata, langs Bernt Ankers gate og Torgata og her litt på skrått mot dagens Youngs gate. Muren omkranset et område på omkring 17,9 dekar. Det var altså et betydelig område som tilhørte tukthuset. Innenfor denne muren ble det etterhvert oppført flere nye bygninger.
Fra 1790 ble tukthuset mer en ren straffeanstalt. I hovedsak for tyveridømte etter at straffene for tyveri ble formildnet i 1789. Kakstryking og henging ble erstattet med tukthusstraff. På grunn av dyrtid var det i perioden en stor økning tyveridømte.
Foto: Johanne Bergkvist
Fra 1882 ble Kristiania tukthus omdannet til landskvinnefengsel. I 1885 skiftet det navn til Straffeanstalten for kvinner i Kristiania, og i 1900 til Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner.
Bygningene ble etterhvert både gammeldagse og dårlig vedlikeholdt, og hovedbygningen ble revet i 1938. I dag kan vi bare se restene av Tukthusmuren.
Matutdeling og misjon i Calmeyers gate
Calmeyergatens Misjonshus var lenge Skandinavias største forsamlingslokale for evangeliske møter, med plass til 5000 mennesker. Det lå i Calmeyers gate 1 i Hausmannskvartalene. Kristiania Indremisjon overtok lokalet i 1898.
Kristiania indremisjon hadde siden 1855 drevet omfattende kristelig og sosialt arbeid i Oslo. I dag er foreningen videreført i Kirkens bymisjon, som fortsatt driver omfattende sosialt arbeid i byen.
Flere frivillige organisasjoner arrangerte innsamlinger og sørget for utdeling av mat til fattige. Kristiania Indremisjon hadde en finger med i spillet i mye av denne frivillige fattigpleien. En porsjon havregrøt fra grøtstasjonen i Calmeyergatens misjonshus, ble redningen for mange når nøden var som størst. Grøtstasjonene ble drevet i samarbeid med kommunen, og kom i stand ved formannskapsvedtak av 23. februar 1921. Kommunekjøkkenet skulle levere gratis grøt, mens Kristiania Indremisjon skulle stille gratis lokaler til disposisjon og i tillegg stå for driften av grøtstasjonen. I 1923 fikk 40092 personer grøt fra grøtstasjonen i Calmeyers gatens misjonshus.
Tomten var blant annet parkeringsplass inntil Kirkens bymisjon bygget et kontorbygg med utleieboliger der, som sto ferdig i 1987. I dag holder Statens helsetilsyn til her.
Fattigsykehuset Krohgstøtten
Foto: Per Adolf Thorén ca 1870-80
Sammen med oppstarten av tukthuset i 1741 ble det etablert et offentlig fattigvesen der syke, sengeliggende og barn hadde rett på understøttelse. Samtidig ble det på 1740-tallet etablert byens første kommunale sykehus.
Det var først på 1800-tallet at det vokste fram et skikkelig sykehusvesen. Byggingen av «Byens Sygehus» ved Krohgstøtten var det første viktige steget. Det nye komplekset ved Krohgstøtten, bygd i nygotisk stil med fasader i rød tegl, ble tatt i bruk i mai 1859 med plass for 257 fattiglemmer og 106 senger for kronisk syke. Krohgstøtten sykehus er tegnet av stadskonduktør Chr. Grosch.
På denne tiden var sykehusstellet en del av fattigvesenet. Derav navnet fattigsykehus. Hadde man midler ble man heller pleiet hjemme. Det samme gjaldt ved fødsler. Det var fødeavdeling her på Krohgstøtten, men også Rikshospitalet hadde en egen fødselsstiftelse der fattigvesenet hadde friplasser. Trangboddhet og dårlige hygieniske forhold gjorde det nødvendig for mange å benytte seg av det tilbudet, men det gjorde også at mange måtte får hjelp av fattigvesenet. Fødsel var en stor enkeltutgift som mange ikke selv hadde råd til å betale for.
Allerede noen år etter åpning var Krohgstøtten for lite og man måtte utvide sykehuset, og for å bøte på den stadige plassmangelen opprettet man derfor avdelinger rundt om i byen. Fra 1880 startet man arbeidet med det nye sykehusanlegget på Ullevål. Dette ble ytterligere presset frem av at Rikshospitalet som var statlig i 1890 forslo at antallet kommunale innleggelser måtte innskrenkes.
Fra 1900 var det fast legevaktstasjon på Krohgstøtten og det ligger jo i dag også legevakt her. Bygget legevakten holder til i dag er fra 1959.
Da Ullevål sykehus åpnet i 1887, fantes det 5 avdelinger av kommunale sykehus i byen. På Krohgstøtten var det avdeling for indremedisinske pasienter, i hovedsak tuberkuløse.I august 1903 var selve flyttingen til Ullevål fullført, og de fleste avdelingene i byen ble nedlagt.
Krohgstøtten sykehus ble lagt ned i 1980. Nedleggelsen ble i sin tid møtt med store protester og mange hadde nok et forhold til sykehuset ved Akerselva.
Saugbankens fattigstuer
I første etasje på Krohgstøtten lå Saugbankens fattigstuer, senere Sagbankens fattighus. Det var en privat stiftelse for fattige kvinner. Selv om stiftelsen ikke var en del av det offentlige fattigvesen, var båndene tette, og eldre kvinner, og gjerne enker, ble sett på som verdig fattige. Fattiglovene av 1845 og 1863 videreførte hovedprinsippene fra Tukthusanordningen om de verdige og uverdige fattige.
Opprinnelig lå fattigstuene på Vaterland, nede i området som ble kalt Saugbankene. Det ble ikke kalt det fordi det lå så mange sagbruk der, men fordi sagflis som ble ført med Akerselva samla seg i området. Myrområdet langs elva ble dermed fastere, og man fikk nærmest en banke av sagflis som det kunne bygges på. Området var der Jernbanetorget er i dag. Så da jernbanen kom i 1850-årene ble fattigstuene flyttet til det nye anlegget ved Krohgstøtten. Her flyttet også Peder Michelsens enkestue inn samtidig.
Da Krohgstøtten sykehus trengte plass til utvidelse mot slutten av 1920-tallet, ble både Sagbankens fattighus og Peder Michelsens enkestue flyttet til Adamstuen. Bygningen som ligger vendt ut mot Kirkeveien og Ullevål sykehus har påskriften Saugbankens stuer. De huser fortsatt boliger for eldre.
Disse fattigstuene var for enslige med litt midler, det var i utgangspunktet for arbeidere, men uten familie som kunne ta seg av dem. Mange eldre ble også satt bort av Fattigvesenet til lavest bydende på landet.
Arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde
I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Hensikten var å sysselsette fattige og arbeidsløse. Stiftelsen kjøpte i 1812 herskapsvillaen Mangelsgården i Storgata 36 og åpnet arbeidsanstalt her i 1819.
I tillegg til tvangsarbeidsanstalt har anlegget huset Kristiania sinnssykeasyl, fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Her fant kunstneren Christian Krohg inspirasjon til maleriet av Albertine hos politilegen.
Arbeidet i anstalten var hardt og monotont. Det besto av tekstilarbeid som spinning og veving, drevplukking som var opptrevling av gammelt tauverk, en rekke ulike verksteder med skomaker-, seilmaker- og smedverksted. Utearbeid var steinpukking eller veiarbeid.
I dag huser komplekset flere kommunale boliger og sosiale virksomheter. I tillegg ligger utestedet Gaasa her sammen med flere kunst- og kulturvirksomheter. Området er i dag totalfredet.
Teksten er basert på Byvandringen «De fattiges kvartal» og utstillingen «Når endene ikke møtes. Fattigdom i Oslo før og nå»